Kategori: Min hverdag

Å se livet i gjennom et barn øyner er en stor omveltning, en omveltning av det perspektivet som en egentlig har av livet. En ser plutselig livet ifra et helt annet perspektiv, og livet får en helt annen betydning. Bedre sakt det får andre og større verdier, små ting blir store ting samtidig som det blir verdsatt på en helt annen måte. 

Å se livet i gjennom min datters øyner, er magisk! Det er den mest fredfulle og vakre måten enn kan se livet i sitt rette perspektiv ut ifra. Det finnes ingen frykt, det finnes ingen hat, det finnes bare glede og takknemlighet. Det finnes bare godhet!

Etter jeg ble mamma har jeg forandret meg endel! jeg har plutselig fått større og viktigere verdier i livet mitt, jeg setter pris på både de små tingene, ettersom det er store ting for meg og min datter, samtidig som jeg setter pris på de store tingene. Størrelsen på hendelser og ting, har ikke lenger det perspektivet som det hadde før. Alt blir satt pris på, samtidig som det blir tatt vare på. 

Mitt barn er mitt forbilde!

Ekte glede, ekte latter, bare godhet, ingen frykt! det er korte ord og setninger, men setninger som har en utrolig stor betydning. Det er setninger som lett forklarer hvordan livet er for små barn. De har ingen bekymringer, de kan reagere med fustrasjon og sinne, men samtidig er det kortvarig. For med en gang de får noe til som de ønsket, er det en stor glede som blomstrer opp med en gang. Noe vi voksne ofte glemmer. Barn setter verdier på et lavere perspektiv enn oss som er eldre. Barn finner ekte glede i hverdagen uten å måtte bruke penger, mens vi voksne og ungdommer! Ja hva skal jeg si, vi finner gleden i å bruke penger å kjøpe oss noe nytt. Hadde det vert opp til de vakre barna som er i denne verden, hadde vi ikke trengt penger. Vi hadde klart å finne den ekte og store gleden i det vi selv klarte og oppnå og det vi selv hadde rundt oss som er gratis. For det som er ekte glede kan ikke kjøpes, det er det som er gratis! 

Vis vi går tilbake i tid. Til det tidsrommet der de ikke hadde rema1000, kiwi, coop og andre matvare butikker, der de ikke hadde telenord, netcome, og andre mobil og tlf selskaper, der de ikke hadde noen strøm leverandører eller noe. De hadde ingen bedrifter som skaffet strøm, tlf, mat eller noe til dem. De hadde råvarer som de klarte å skape ved å benytte seg av de resursene som vi har i denne verden. De ekte resursene som vi burde verdsette, enn å bare gå å kjøpe alt vi trenger. Hadde vi vert flinkere til og benytte oss av det, hadde vi spart mangfoldig tusen i året. Tenk på alle de tusen vi hiver ut av vinduet, bare fordi vi ikke er flinke nok til å benytte oss av de levevilkårene som det egentlig finnes i denne verden. Som det faktisk finnes om vi bare går utenfor døren til huset våres. Tenk om vi måtte gå til naboen og ringe på, isteden for å ringe om det var noe, tenk om vi måtte dyrke våres egen mat, isteden for å sette oss i bilen og for å kjøre å kjøpe maten. Tenk om vi hadde måte benyttes oss av skogen for å holde varme i vårt eget hus. Tenk om det ikke fantes noe bil, slik at vi måtte benyttes oss av vår egne ben. Hadde du som sitter å leser dette, klart deg da? eller har du latt kunskapen som vi mennesker egentlig burde hatt, gått i glemmeboken?

Når enn ser igjennom et barns øyner, ser vi ingen frykt. Vi ser erlige mennesker som bare ser på livet med store vakre håpefulle øyner, som vinner glede og lykke i det som enn har rundt seg. Enn finner store verdier ut ifra de små hendelser eller ting. Tenk det er faktisk vi mennesker som former våres barn, det er vi som former dem til å bli slik vi selv er, og samtidig den generasjoner vi lever i. Vi er egentlig en utskjemt generasjon, som kaster bort store resurser og verdier i naturen og hverdagen vi har, på lat mannskap. Tenk all den krigen, fattigdommen, grusomhetene, osv som er rundt i den verden vi lever i. Det er takket oss selv at det blir slikt. Fordi vi ikke benytter oss av de store verdiene som vi egentlig har rundt oss men som vi legger laken over, slik at vi glemmer det. Vi skuler verdiene som vi burde ta vare på. Vi skaper problemer ut ifra noe som ikke er problemer. Vi skaper et årlig levevilkår for vår neste generasjon, som kommer til denne verden, håpefulle og lykkelige mennesker, skaper vi om til noe som teknisk sett er unaturlig. Vi gjør vår neste generasjon mer opptatt og avhengi av teknologien og bedriftene rundt om i verden, som vi teknisk sett ikke har behov for. Vi skaper fattigdom ut ifra det levevilkåret som er i dette århundre, samtidig som vi bare skaper mer å mer av det. Hvorfor gjør vi ikke noe for å gjøre vårt århundre om til en bedre versjon og tar opp de viktige verdiene som fantes for noen generasjoner tilbake i tid? hvorfor lærer vi ikke noe av å se livet i det perspektivet som våres barn har? 

Å se livet igjennom min datters øyner, får meg til å verdsette alt på et helt annet nivå enn før. Jeg trodde jeg hadde et liv før jeg fikk min datter, men sannheten er den, jeg hadde ikke noen viktige verdier i livet mitt! Jeg hadde ikke et liv før jeg fikk min datter, for det er nå jeg lever. Det er nå jeg ser hva det virkelige livet er. Det er nå jeg har et godt liv, og samtidig har fått min livs største oppgave, nemlig og ta vare på et annet liv som jeg har skapt. Som har vokst inni min mage, og kommet til verden takket være meg, jeg har min datter. Min datter er mitt liv, hun er min lærer med hva der virkelige livet er, sammen lærer vi hver dag. Sammen skaper vi den levestanderen og verdiene i våres liv som vi ønsker. Men etter jeg fikk den store opplevelsen av å se livet i fra et annet perspektiv, ifra noen store herlige barneøyner, var da jeg så det realiteten av livet.

Jeg synes flere der ute burde se livet og verdiene vi har ifra et annet perspektiv. Penger er ikke alt, og det burde snart skje noen drastiske endringer i verden, for med den veien levevilkårene og resursene som vi alle benytter oss av, er en skremmende vei som skaper mer negativitet enn positivitet for alle og til å med den neste generasjonen som vi nå fostrer opp. Er det ikke på tide at vi tar å gjør en drastisk endring, for å la vær neste generasjon få det livet som de ser igjennom øynene sine ifra barnestadiet? Er det ikke på tide at de får leve det livet, enn å leve det livet som vi har skapt i vår verden? Vi burde ta vare på det verdifulle vi har, for det er faktisk gratis. Det er våre barn og den store kjærligheten som vi har til hverandre. La negativiteten blåse bort, la oss la positiviteten ifra alle barn sine øyne gro ut i verden, slik at den vår neste generasjon og våres barn får det livet de så med sine øyner fra den dagen de kom til denne verden. Positiviteten!

 
* LIK OG DEL GJERNE DETTE INNLEGGET VIDERE, VED Å TRYKKE PÅ DE BLÅ KNAPPENE UNDER *

Helgen har vert fantastisk, til tross for at jeg enda er syk. Jeg kan røpe at jeg har blitt sponset med hele 2 noe produkter som jeg holder på å teste ut (eget innlegg om det kommer!). Ikke nokk

med det men det har også vert valetine day på lørdag (kommer eget innlegg om min valentine day) og fastelaven på søndag.

Det har vert en fantastisk helg! jeg er enda redusert ettersom jeg enda er syk, men det går rette veien nå med å bli frisk. Noe jeg er utrolig glad for. Det å være syk, er så langt ifra kjekt som det går ann å komme..

Sykdommen hindret oss ikke uansett, på lødag baket vi boller som ble spist opp samme dag. Deretter baket vi nye boller og en herlig sjokoladekake på søndag. Vi koste oss masse med boller m/krem og sjokoladekaken. Det var så kjekt å se at Mina Adeline elsket både bollene og kaken, og det kom også et herlig gledes hyl da hun så maten når den var klar.

Vi har også kost oss med å lage fastelavensris og hatt koselig besøk. Bedre sakt, vi har hatt en fantastisk helg! Somsakt så kommer jeg tilbake til hvordan min valetine day var, med et eget innlegg.

Håper dere alle har hatt en flott helg! 🙂 Minner dere også på at kommentarfeltet er stengt. Grunnlaget for det, har jeg skrevet i innlegget under dette blogginnlegget.

FØLG OSS GJERNE PÅ INSTAGRAM: @mammatiladeline

FØLG OSS GJERNE PÅ FACEBOOK:

Xtinemichelle.blogg.no

Sannheten er vell den en av å til prøver å skule så lenge som enn kan. Av å til liker enn å fortelle solskins historien å hjemmer det negative. I går der imot var et av disse tilfellene en realitet for min del.

Nå for tiden holder jeg på å ri inn min flotte islandshest. Spenning og glede er det mye av innen denne tiden med innridning. Spenning ettersom det er noe nytt enn holder på meg å glede mår ting går rette veien.

I går gikk alt helt supert under ridningen! Jeg ridde rundt alene og hadde en magisk tid sammen med Dropi, som er min hest. Det magiske øyeblikkene viste seg å få en rask vending. Plutselig etter lengre tid med ridning, bestemte den ene hesten som var til stede for å kødde litt. Da meg å min hest sprang rundt alene for første gang, sparket den andre hesten etter oss to ganger. Reaksjonen ble en naturlig reaksjon for min hest, å komme seg unna.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Et lite men forsiktig hopp til siden ente med at jeg ikke klarte å holde meg på han, og skle av. Komisk så alt ut, men fy så vondt det var. Å lande på et jorde som er dønn frossent og ulent, var ikke mykt å lande på. Mørbanket følte jeg meg men oppå skulle jeg igjen. en uskreven regel innen hestejenter sin verden er, enn skal alltid opp på hesten igjen hvis enn detter av. Selfølgelig gjor jeg dette, men det var ikke lenge jeg ridde da. Smertene ble store og sofaen ble neste stopp.

Legevakten og akuttmotaket ble det som jeg tilbrakte tiden på, da kvelden kom og jeg nesten ikke kunne gå på foten. Resultatet at et morsomt fall som ikke var behagelig, ente med en muligens brukket fot/ankel..

Nå venter jeg på svar av rønken bildene og er uvitende om jeg har brokket foten. Selvfølgelig ente jeg også på krykker, ikke det som passer best for min del med en liten jente på 1,5 år. Men det er ikke så mye å gjøre med det enn å finne det positive i tingene og se frem over.

Satser på at foten kommer seg fort, slik at jeg kan slippe lengre tid på krykker. Men får se hva resultatet blir ut over dagen.

Rideturen i går var uansett magisk og fantastisk kjekk, til tross for fallet! Å jeg håper å være i stand til å fortsette innridningen om kort tid 🙂

#mammablogg #ungmor #alenemor #ungmamma #alenemamma #ridejente #ulykke #skade #familieogbarn #familie #foreldreogbarn #foreldre #barn #ridning #ulykke #fot #brudd #brukket #mulighens #innridning #hest #bilder #krykker #hestejente #kvinesdal #xtinemichelle

En lang og fantastisk flott helg går nå inn mot sine siste timer. Helgen har vert fullpakket med spenning, glede og besøk! Masse besøk har vi hatt denne helgen. Jeg kan nesten ikke huske sist vi har truffet så mange forskjellige mennesker på så få dager. Det har vert utrolig koselig, men kjenner på kvelden at jeg har vert trett og sliten. Mye av grunnen er nokk det at siden jeg har fått magesår, og begynt med behandligen av det nå, så tar det endel på for meg. Jeg har mye ubehag og smerter iløpet av dagen i magen min, noe som tar litt på for kroppen og som irriterer meg veldig. Jeg er ikke vant til at noe gir meg slike smerter som slår meg litt ut om dagen. Energi nivået mitt er langt ifrå på topp, og jeg føler meg mer daff enn på topp. Heldigvis så blir magesåret behandlet nå, så det sies jo at enn blir verre før det blir bedre. Derfor håper jeg nå på at det er på bedringens vei. Jeg er hvertfall mer oppe på bena nå i dag enn hva jeg var for 2-3 dager siden. 

Magesmertene pga magesåret, har ikke hindret meg i å ha en koselig helg. Som jeg nevnte i starten har helgen vert fullpakket av masse koselig besøg, noe som er utrolig koselig. Det å omgås andre snille og herlige mennesker er utrolig viktig. For 1 år siden var jeg veldig lite sosial, så det er veldig nytt for meg å plutselig være såpass sosial som jeg egnetlig føler meg nå. Jeg hørtes nesten ut som en super sosial person, haha.. Men la meg nå leve i den troen, siden jeg langt ifra er den mest sosiale personen. Vanligvis går dagene mine i det sammen, husarbeid og hjemmeværende mamma. Men det er veldig godt med forandring i hverdagen, og treffe mennesker.

Jeg kjenner det nå er en stund siden jeg har vert med mine flotte og herlige venner, så jeg ser frem til jeg får tilbrakt litt tid sammen med de igjen. Denne helgen har gått mer i familie besøk, noe som er kjempe koselig. Jeg har fått truffet igjen min super herlige tante, som jeg ikke hadde sett på evigheter. Det var så herlig å endelig få tid sammen med hun, og få treffe hun igjen. Hun er en flott og herlig person, jeg merket fort at jeg trives godt i hennes selskap. Samboeren hennes, var det første gang jeg traff og jeg forstår godt at de har møtt hverandre og blitt til et. Han var en snill og positiv person. Noe som min tante også er, så slike mennesker liker jeg godt å være rundt. Jeg følte at tiden fløy avsted når de var her, noe som er veldig kjedelig. Det er ved slike besøk at enn bare ønsker at tiden skal stoppe opp!

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Videre i helgen har vi hatt besøk at Mina Adeline sin farmor og farfar og noen herlige barnebarn av dem. Det var utrolig kjekt å se hvordan Mina Adeline og de to andre flotte barna koste seg i sammen. De lekte og hadde en morsom og flott tid! Det var føste gang Mina Adeline traff disse flotte og herlige barna, så det var veldig koselig å gledet mamma hjerte mitt å se den gleden som strålte ifra barna når de lekte. De to andre barna var eldre enn Mina Adeline, men det som er så fantastisk å se ved barn, er at alder er ikke noe barn tenker på, samtidig som vi vokste og ungdommer heller ikke bør henge oss opp i alder. Bare vi trives i hverandres selskap og har det fint og kjekt i sammen, er det de som er viktig. Vi var også ute hos hestene og dyrene da de var her. Mina Adeline elsker å få tilbringe tid ute sammen med dyrene, noe jeg så de andre barna også likte godt. Jeg synes det er så viktig at barn får være rundt dyr og samtidig når enn ser en ekte glede som stråler ut ifra dem sammen med dyrene, er det enda mer perfekt. 

Videre har vi hatt to andre flotte besøk i helgen, og jeg har storkost meg! Det har vert så kjekt og vert fylt med masse glede. Jeg merker det gjør veldig godt å få en helg som er fylt med så mye glede, uansett om jeg er sliten nå når kvelden kommer og Mina Adeline har lagt seg. Men mange herlige minner har vi skapt og en flott helg har vi å se tilbake på!

I går var jeg også ute og ridde igjen på hesten min. Han er enda under innridningen, men har ikke fått jobbet så utrolig mye videre enda. Dette er både pga jeg har vert sliten og hatt endel å gjøre, samtidig som det har vert veldig glatt og mye is ute på veien og i tunet. I går der i mot, fikk jeg endelig kommet meg ut på en liten kveld tur. Det var bare rett utenfor jeg ridde frem og tilbake på han, men det er ikke lange strekninger som alltid skal til. Hvertfall ikke under innridningen, ettersom det er så mye som de skal vennes til og bli trygg på. Dropi, som hesten min heter, var klar for å gå videre i går på innridningen. Derfor ble det neste steget og ri litt mer alene sammen med han, og springe med han for første gang. Det var så ubeskrivelig magisk og jeg lever enda på den store gleden det ga meg. Det å ri og få tilbringe tid sammen med hesten sin er virkelig terapi. Ennhver mamma trenger til tider litt tid til å bare være seg selv, noe jeg får være når jeg er alene med venner og når jeg er ute hos hesten min. Da får jeg avreagere litt, og samtidig kjenne på å bare være meg, og ikke hele tiden mamma til adeline. Det å bare vere seg selv til tider, er noe alle som er foreldre eller mamma trenger iblant. Det har ingenting med barnet å gjøre eller noe, det har noe med å bare senke skuldrene og bare ha seg selv og passe på, ikke hele tiden tenke 10% på seg selv og 90% på barnet sitt, men når enn er alene og bare seg selv så kan enn tenke 50% på seg selv, noe som helt erlig er veldig uvant! men litt godt også iblant. 

Så alt i alt, denne helgen har vert fantastisk! Nå ser jeg egnetlig veldig frem til den nye uken starter og til vi kommer til Tirsdag, ettersom jeg endelig skal til frisøren igjen. Jeg skulle egnetlig der sist tirsdag (som var i denne uken), men siden vi klarte og forsove oss kraftig på tirsdag, så rakk jeg ikke å komme meg til frisør timen. Bedre sakt jeg våknet 10 min før jeg skulle være der, og måtte få Mina Adeline i barnehagen og samtidig røkke og kjøre til frisøren (noe som tar litt over 30 min). Så jeg gleder meg til jeg skal til frisøren nå til uken, og er spent på hvordan håret mitt blir da. Jeg har ikke enda bestemt meg for hvordan jeg skal ha det, så gleder meg til å se hvordan det til slutt blir.

Etter flere år med flytting, bedre sakt 3 flyttinger har jeg vert igjennom på 2 år. To flyttinger etter jeg fikk min sjarmerende og fantastiske datter. Den første av flyttingene etter jeg fikk min datter, var når hun var spebarn. Den andre av de flyttingene etter jeg hadde fått min datter var rett før hun fylte 1 år. 

Jeg har ikke fått kjenne på det å finne seg til rette å fått senket skuldrene mine, kjenne på hva det vil si å endelig være hjemme. Ha en trygg og god hjem å oppholde seg på, og bosette seg på. Jeg har i alle år bare leid leiligheter, og det er jo selvfølgelig med sin begrensning med hvor mye enn kan klare å roe seg ned å kjenne på den skikkelige hjem følelsen. Men samtidig skal enn ikke føle på en uro, en indre uro ved å ikke være hjemme i sitt hjem. Det å leie er jo selvfølgelig en usikker situasjon i forholt til å eie sitt eget hjem, sitt eget hus og plass. Men tidligere har det ikke vert rett for meg å kjøpe noe og føle at jeg ble tvunget til å bosette meg på et bestemt sted. Det å få oppleve flere plasser, det å få utforske litt, var nokk kanskje det jeg søkte etter å få oppdage mer enn bare en bestemt plass.

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Jeg merket raskt at sørlandet var mer rett boretning for meg enn hva rogaland var. Jeg er jo opprinelig ifra rogaland, og har vokst opp der. Rogaland er stort i seg selv, og vell har det sin sjarm noen plasser iløpet av det fylke som det er.. Men det kan ikke sammenlignes med det nydelige sørlandet. Sørlandet er jo et større fylke vil nå jeg si, om det i realiteten er det, tørr jeg ikke utale meg om, ettersom geografi ikke er min sterkeste side men jeg kan såpass til å klare meg hvertfall. Verden går ikke under om jeg ikke er super flink innen geografi!

Jeg flyttet ifra Moi, for snart 3 år siden. Det var en flott plass med herlige mennesker. Det var der jeg hadde og enda har mine flotte venner, som jeg er ubeskrivelig glad i. Men ekte venner har enn uansett om enn bor på samme plass eller ikke. Jeg merker jeg til tider savner å bo på Moi eller lund kommune som det heter. Dette på grunn av mange flotte minner, og samtidig så var jeg såpass nerme mine goe venner. Det å savne en plass på den måten, er egentlig litt godt å kjenne på. Det hadde vert verre vis jeg ikke hadde savnet å bo noen av plassene jeg tidligere har bodd på. Det å savne viser at jeg har gode minner å se tilbake på.

I sommer ente jeg opp med å kjøpe et småbruk i sammen med min mamma. Det er nokk endel mennesker som har reagert på det valget vi tok der, og synes kanskje at min livssituasjon er både skremmende og annerledes. Men alt i alt, den er ikke annerledes på noe mer måte enn hva enn velger å se på det selv. Det å ha sin mamma som støtte er utrolig godt. Det betyr ikke at meg og min mamma skal bo sammen for alltid, men det er en tid i livet våres der vi trenger hverandre, som utgjør at vi valgte å kjøpe et flott småbruk i sammen. Livet går alltid videre, og hvordan våres livs situasjon vil være om 2-3 år, er det ingen som hvet. Vi hvet aldri når den rette dukker opp i våres liv, og selvfølgelig vil våres livssituasjon da forandre seg. Men nokk om det, det er egentlig ting som sier seg selv!

Etter såpass mange flyttinger på såpass kort tid, er vell det store spørsmålet flere har tenkt.. “kvinesdal, er det deres hjem nå, eller er det bare et midlertidig hjem for dem?”

Det å kjøpe sitt første småbruk var både skremmende og helt nytt. Jeg følte jeg låste meg fast til en plass, samtidig som jeg hviste jeg ikke gjor det på noen måter. Vi flyttet til et helt nytt sted og kommune. Ingen bekjente eller noe, men det viktigste vi var nermere familien våres, som var våres største ønske! I mange år har jeg ønsket å kjenne på den gode følelsen av å være hjemme, ha et hjem som virkelig føltes som mitt hjem. Når jeg fikk min datter og mens jeg gikk gravid med hun tenkte jeg ofte på at jeg ønsket egentlig ikke å leie, jeg ønsket ikke å skape masse minner på en plass og i et hus som bare var midlertidig bu plass. Noe som jeg ser på det å leie som. Jeg øsnsket i bunn og grunn og eie noe selv, og skape minner og la det være og forbli min datter sin barndomshjem.

Hjem, er der kjærligheten er!
Det viktigste i et hjem er all kjærligheten som enn har til hverandre. Det er det som fuller hjemmet til sitt eget og gir den ekste følelsen av å være hjemme, samtidig som enn hvet at det er et fast og trygt holdepunkt. Det er et trykt tak enn har skaffet seg over hode og ikke bare et leie tak. Jeg kan endelig med handen på hjerte, etter mye tenking frem og tilbake si. Kvinesdal, er vårt nye hjem. Det er ikke noe midlertidig hjem, det er vårt hjem. Det er i mitt hus min datter skal få vokse opp, vi skal skape minner og det er i mitt hus som er og forblir min datter sin barndomshjem. Det er noe av det mest fantastiske å si egentlig. Det føles godt å endelig ha funnet roen, endelig ha hatt mulighet å skape noe så trygt holdepunkt, og samtidig kunne gi min datter et flott hjem og vokse opp i. Ikke bare et hjem som vi leide. Jeg ønsker min datter skal kunne se tilbake på barndommen sin, som tryggt og fast holdepunkt. Det barndomshjemmet hennes ikke var en leilighet vi leide, men at barndomhjemmet hennes er et småbruk med dyr og flotte omgivelser samtidig omgivelser som er fredfulle og harmoniske. Noe som jeg virkelig føler denne plassen som småbruke ligger på er. Det føles fantastisk og kunne kjøpe et småbruk som 22 år gammel jente å til sommeren allerede ha bodd her i 1 år. Det er ikke alle som er på min alder som ved førstegangs kjøp, kjøper et småbruk og samtidig driver småbruket med dyr. Ikke at det er i drift på den måten som grådsbrukere har gården sin i drift, men vi har den i drift på den måten ved at vi har dyr her. Vi har hester, hunder, katter og kaniner. De dyrene vi føler er rette for oss og ha, samtidig som vi har muligheten til å ha de dyrene vi ønsker.

Jeg kjøpte meg et oppussings prosjekt!
Da vi kjøpte dette småbruket, var vi fult klar over at vi kjøpte oss et oppussings prosjekt, og at vi har 0 erfaring med det. Jeg så mulighetene og spenningen ved alt det jeg skal få lære og allerede har lært. Det er spennende og det er de som føles rett for meg. Det å få kjøpe et småbruk og et hus som enn samtidig kan utvikle sine kunnskaper med, samtidig som enn skaper hjemme sitt til sitt preg, er faktisk helt fantastisk og magisk å være i stand til å gjøre. Allerede har jeg lært endel, men fy søren jeg har mye igjen å lære! Jeg synes det er spennende og utrolig kjekt. Det er ikke et hjem som andre har fikset etter mine ønsker, men det er jeg og vi som skal fiske det etter hvordan vi ønsker å ha det.

Jeg er utrolig glad for hvordan livet mitt nå er, og hvordan livet mitt har vert. Det har hele tiden formet meg til den jeg er i dag, og samtidig former mitt liv seg videre med hvordan det er ment jeg skal fortsette å utvikle meg. Jeg føler meg heldig og samtidig uendelig takknemlig for alt jeg har klart og oppnå, og samtidig klarer å gi til min datter. Det er magisk, og jeg er lykkelig. Jeg er fornøyd med mitt liv, jeg er fornøyd med hva jeg har klart og oppnå og jeg er spent på hvordan de neste årene vil utvikle seg på den positive måten. Jeg gleder meg virkelig til å se den spennende utviklingen!

Mange nedturer kan et hvert menneske håndtere å gå igjennom, men hvor grensen går med når et menneske føler seg på bunnen er variert ifra person til person! Det sies at enn skal smile til verden og livet, og at du da vil få et smil tilbake i retur. Vell, for noen år siden ledde jeg av det, men nå?! Ja nå ser jeg på det litt annerledes. 

Smil til verden, og verden smiler igjen!  

Etter mange år med et smil rundt munnen, etterfølgt av dritt som smilet blir fylt opp med ifra andre medmennesker og hendelser som ikke er de mest postive og lette og håndtere, kan mann godt si at enn får litt vondt i kjeften av å smile. Smilet visner vell egnetlig mer å mer bort, vil nå jeg si. Deretter blir det bare mer falsk. Det var hvertfall slik for meg i mange år. For noen år siden, lå jeg ofte i sengen om morgenen å tenkte “Hvorfor skal jeg egneltig opp av denne sengnen i dag? Hva er vitsen..” Den tanken er det nokk mange unge mennesker som har hatt. Vell la meg heller si tennåringer. For det var det jeg var i den tiden. Det er ikke alder som det kommer ann på ang den tanken, men det kommer ann på hvor mange uønskede og tøffe situasjoner og hendelser som enn går igjennom, som tapper enhver person for krefter og energi. 

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sesongens lekreste kjoler

Det var mange tøffe år jeg nå har lagt bak meg. Mange tøffe år siden jeg var lite barn. Jeg har heldigvis en ryggsekk som jeg bærer på min rygg med erfaringer som jeg velger å ta med meg videre i livet mitt. Erfaringer som mange på min alder ikke har, og noen erfaringer som mange har. Det er egentlig hendelser og episoder som har preget meg til den jeg er i dag, og som jeg jobber med å klare å akseptere som meg. Jeg prøver å se meg selv i speilet hver dag og si “Du er bra nokk, og dette blir en fantastisk dag”. Det er noen tøffe ord og setning, som virkelig krever mye av meg til å klare å si. Noen dager klarer jeg det uheldigvis ikke, men samtidig så skal jeg ikke halshugge meg selv bare pga det. Det viser bare at jeg har noe jeg trenger å jobbe med ang meg selv. Det viser at jeg har en vei jeg må gå, og som jeg er på vei inn over, men som tar sin tid til å klare å fullføre. 

Det å elske seg selv for den enn selv er, er ingen lett oppgave som jeg tror mange kanskje jobber med selv. Men hvordan kan enn forvente at noen andre kan elske deg selv, hvis du ikje klarer selv å elske deg for den du er. Det å være takknemlig for å være den personen du seg er. Det er faktisk en ganske viktig ting. 

Jeg sier ikke at jeg er perfekt, for allerede burde dere skjønne at jeg er verken perfekt eller prøver å være det. Jeg synes egentlig ordet perfekt er et absurd ord. For det er et ord som mange henger seg opp i og sikter etter. Den perfekte kroppen, den perfekte jenta, den perfekte gutten, den perfekte utseende, det perfekte håret, osv.. Ja der kan jeg ramse opp i det vide og de brede, uten noe stopp. Men hvorfor sikter vi så ofte etter ordet perfekt, og søker etter å følge seg selv perfekt osv? Det er jo bare absurd, hvorfor ikke klare å elske seg selv for den enn selv er og glede seg over at alle er bra nokk for den de er? Ingen er perfekt, og det er ingenting som bør siktes inn på etter å være perfekt, for perfekt ordet er egentlig et farlig ord som kan gjøre mer skader enn godheter i seg selv. Bare tenk dere om, det er et skremmende ord og et skremende mål og sikte etter. For vi alle er gode nokk for akuratt den vi er, det er ingen som er akuratt som du som nå sitter å leser. Det er ingen som er slik som den som sitter på din side, eller sitter i huset ved siden av deg. Ingen er eller noen gang kan være like, men alle er unike og flotte mennesker uansett. Alle er gode nokk på hver sin måte, men ingen kan på noen måte bli eller sikte etter å være perfek, for det er ingenting å ha som et mål. Det er et mål som er absurd og som vil såre mer enn å gjøre godt. Beklager, er ikke ute etter å lage skuffelser for dere som leser, men renen meninger ifra mi side. 

Etter mange år med tøffe hendelser, utfordrende “kamper” som jeg aldri trodde jeg skulle komme igjennom. Etter mange erfaringer som jeg har fått, ut ifra å gått igjennom både helvete og mindre helvete er det samtidig godhet jeg nå får igjen for det. Jeg har blitt til den personen jeg er den dag i dag. Jeg har mange ømme punkter, som sårer meg bare ved tanken av episoder i live mitt, og hendelser som har skjedd. Bare ved å tenke tilbake på hvordan det var for meg rett etter jeg hadde fått min flotte datter, bare den tiden der var veldig vanskelig for meg. Ettersom det var en tid som andre påførte meg følelser som skapte uro inni meg. Om det var bevist eller ubevist for stå som et spørsmåltegn, for det er ikke noe jeg kan udtale, ettersom det ikke er noe som jeg verken hvet eller ønsker å hvite. Jeg hvet bare hvordan det føltes for meg og hvilken følelser som herjet inni meg.

Jeg har tenkt å gå mer innpå hvordan tiden var for meg i starten av tiden da jeg fikk Mina Adeline, for det var en ny start av mitt liv. En ny start til et fantastisk liv, men samtidig en start som ikke var slik som de fleste har. Kanskje flere alene mødre der ute uheldigvis kjenner til hvordan en slik start kan være, men jeg vil med handen på hjerte si at jeg håper ikke de har opplevd en slik start. Det å få et barn er bare helt fantastisk og magisk, det handler ikke om det, men det handler om hvordan du kan tro at du kjenner mennesker, men hvordan mennekser du kjenner blir til mennesker du en gang kjente men som er totalt forandret. Det er noe som virkelig kan være skremmende, og sette igang mange følelser som ikke er de beste. Når jeg tenker tilbake på den tiden, liker jeg ikke å legge fokuset på det andre påførte meg, av følelser som var negative. Jeg liker å tenke tilbake på det som var positivt, nemlig min flotte og herlige datter. Men når du samtidig føler at noen har klart å stjele litt av den tiden som skal være fantastisk, og gjort den om til redsel, uro og fått frem tårer og kampvilje i deg selv. Da er det noe som ikke stemmer. Vell blir mors innstinktet enormt! Ja det er som de sier, enn er istand til å ta liv, for sitt eget barn. Det er en slik kampvilje og styrke som en bærer som er fylt av umenneskelig kjærlighet som ingen andre enn mødre eller foreldre har kjent før. Jeg kan ikke snakke for flertallet, men jeg kan snakke for meg selv, og hva andre også har fortalt meg av slikt mamma instinkt. 

Det å sitte i frykt på et sykehus, er ingen god følelse samtidig som enn prøver så godt enn bare kan og få melken frem for å amme barne mitt, det å klare å holde på melken samtidig, er heller ingen lett ting og klare i slike hendelser, som skaper vanskelige og triste følelser i seg selv. Men hvor absurd er det ikke å sitte og gråte på et sykehus etter å fått den største gaven som enn kan få i et liv? Hvor absurd er det ikke å sitte med en frykt og redsel, når enn skal bare sitte og kjenne på en umenneskelig stor glede og kjærlighet? Hvordan kan andre mennesker egentlig påføre en nybakt mamma slike negative og vanskelige følelser og slike ting? Vell, jeg kan diskutere mye frem og tilbake om jeg egentlig vil ha svar på noen av disse stilte spørsmålene, men sannheten er den at det vil for alltid forbli ubesvarte spørsmål. Jeg prøver å legge tiden bak meg og bare fokusere på det fantastiske, nemlig min herlige datter. Men mer om hvordan de følelsene og hvordan min tid som nybakt mamma kommer jeg til å skrive om etterhvert. Det blir et og bare et innlegg om det, etterhvert. Jeg vil vell egentlig se på det som et innlegg der jeg legger den tiden og hendelser bak meg, og fokuserer en gang for alle bare på det som var fantastisk i de første månedenne, og videre. Men et innlegg om det kommer etterhvert, slik at det kapittele i live mitt kan lukkes, og bare bli fokusert på den måte jeg ønsker. 

Som jeg skrev lengre oppe, smil til verden og verden smiler til deg. Det er nokk et ordtak som mange har hørt før. Det er et ordtak jeg somsakt ville ha ledd av for noen år siden, men heldigvis har jeg prøvd å holde meg til det ordtaket. Etter mye dritt slengt i det smilet, som ble mer å mer falsk, er det endlig fått noe igjen for det. Livet smiler til meg. Det har det selvfølgelig gjort etter jeg fikk min datter og før det også, men mange tøffe utfordringer har kommet langs veien. et liv er ikke bare en rett linje, det har sine oppturer og nedturer. Slik er mitt liv også, jeg har ikke hatt er lett liv. Jeg har ikke blitt båret på en gullstol, jeg har lært å leve livet slik det i realiteten er. Jeg har felt mine tårer, så mange tårer som jeg har felt i mitt liv hade vell nesten druknet meg hadde jeg sittet i et bestemt rom i hele live mitt. Heldigvis er ikke livet slik. Det å felle tårer, er ingen svakhet, det er egentlig å vise styke, vise at enn er et menneske med følelser og ikke bare kald som is. Det er viktig og være et ekte mennesker, som tørr og kjenne på alle følelser som vi har. Det er viktig synes jeg og ikke bare ha et liv som enn blir båret på en gullstol, det er viktig og lære livet å leve. Noe som jeg har gjort, og som mange har gjort.

Nå etter mange år, har mer å mer kommet i den positive retningen min. Lyspunktet i livet mitt har hele tiden vert min datter, siden jeg ble gravid med hun har hun vert mitt lyspunkt. Jeg vil vell nesten si at hun har reddet live mitt. Etter å være i en vanskelig situasjon ang min spiseforstyrrelse, ble jeg reddet av min datter. Før jeg hadde møtt hun, lærte jeg verdien av hvor viktig kroppen er, hvor viktig mat er. For plutselig var det ikke bare meg selv jeg måtte tenke på. Under graviditeten var det min datter som var fokuset og som fikk meg til å klare å komme meg ifra den tøffe tiden med spiseforstyrrelsen min. Jeg vil somsakt påstå å si, at hun reddet live mitt. Videre etter det har jeg lært hvor viktig det er med mat og fysisk aktivitet, holde kroppen i aktivitet og gi den det den trenger. Min datter er mitt liv, hun er alt for meg og hun lærer meg så mye hver dag. Hun er alt for meg og det viktigste jeg for alltid kommer til å ha. Selvfølgelig er det også viktig og ha andre lyspunkt i livet og klare å finne positive ting i livet som enn selv gleder seg over. Nå har flere å flere positive ting og hendelser kommet i rekke mot meg. Jeg smiler hver dag, et ekte og stort smil. Jeg ler en ekte gledes latter hver dag. Ikke bare for min datter gir meg ubeskrivelig mye kjærlighet, men samtidig fordi livet mitt er blitt flott. Livet mitt er på en positiv sti som jeg virkelig er glad for. Jeg har så mye flott i live mitt, som jeg setter så stor pris på. for 3 år siden hadde jeg aldri trodd at live mitt kom til å bli slik det er nå, men fy søren hvor glad jeg er for at mitt liv er slik det nå er. 

Utfordringer kommer alltid luskende i veikanten av livet, men det å lære å håndtere dem når de kommer er så mye bedre enn å rulle ned. Livet skal være en dans på roser, for det er tornene som former oss til å få erfaringer i livet. Så husk, uansett hvor mye dritt smilet ditt kan bli fylt med, så vil du en dag få igjen masse positivt for all dritten du fikk sparket inn i smilet. En dag vil du som leser også klare å stå i speilen hver dag og si til deg selv “Jeg er bra nokk, og dette blir en fantastisk dag”, og samtidig tro på det. For vi er alle mennesker, vi gjør alle feil, men vi har et valg. Ønsker vi å lære av det eller bare spa oss ned i dritten? Hva velger du? 

– LIK OG DEL GJERNE DETTE INNLEGGE NEDENFOR, HVIS DU ØNSKER Å LÆRE AV LIVET OG FØLE DEG BRA NOKK, ENN Å SPA DEG NED I DRITTEN! 

Tut-tut sier mammas bil, den kjører helt til Sokndal. Vi skal ut å kose oss, på en liten familie tur. Tut tut, tut tut, tut tut!

I går hadde vi en koselig dag! Vi var på et koselig besøg hos mine besteforeldre, Mina Adeline sine oldeforeldre. Vi hadde en fantastisk middag og kaker, samt feiret kommende bursdag av min mamma. Det var utrolig koselig og en flott dag, og feiring. Det er ikke før 4.februar min mamma har bursdag, men i den rekord farten som tiden går i, så er det kort tid til 4.februar er her.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Vi alle hadde en fantastisk dag, både små og store. Mina Adeline var virkelig i slaget og koste seg masse og samtidig syntes det var veldig stas å få sitte på egen stol og ved bordet våres og spise selv. Det er så sprøtt å se hvor stor hun har blitt nå. Tenk det, hun har begynt å spise mer å mer selv nå. Noe som jeg virkelig ikke enda har blitt vant til.

Det er nesten litt blannende føleser av å se hvordan hun gjør mer å mer selv, samtidig som det er så stas å se den flotte utviklingen som hun har. Jeg er bedre sakt, evig stolt av hun!

#mammablogg #ungmor #alenemor #mamma #ungmamma #barn #foreldreogbarn #familie #familieogbarn #foreldre #bursdag #hverdag #tur #kjøretur #sokndal #haugeidalane #kvinesdal #mammabil #bilder #familieselskap #oldeforeldre #besteforeldre 

Jippi, det er helg! 🙂 I går hadde vi litt jente tid før det var leggetid. Mina Adeline fant frem neglelakkene mine og var fast bestemt på at hun skulle ha selv også, samt sminkevesken min etterpå. Det at hun fant sminkevesken min var ikke noe nytt.

Annonsørinnhold

Trendy jakker som får frem vårfølelsen

Så i kveldingen koste vi oss med å lakke neglene våres, sminke oss etterfylt av en herlig kveldsmat. Bedre sakt, skikkelig kosefredag hadde vi!

Det er litt sprøtt å se hvordan Mina Adeline tar etter meg nå som hun har blitt større. Hvordan hun gjør seg forstått og hvordan hun forstår meg også. Det er en herlig tid, men alle tider har hver sin sjarm. Noe som gjør enn hver tid spesiell på en flott måte.