Jeg ønsker også å opplyse om at nominasjonen til årets vixen blog awards er igang. Jeg hadde blitt kjempe glad om dere flotte lesere hadde ønsket å ta dere noen få minutter, og nominert bloggen min! Dere må selvfølgelig se hvilken tittel dere føler passer best til min blogg, men selv føler jeg at disse passer: Årets livsstilblogg, årets gullpenn, årets blogger, eller den store æren av å bli nominert til folkets favuritt. Uansett hvilken kategori som dere føler passer best, blir jeg evig takknemlig!
Drite seg ut, ja det er noe jeg er flink til.. Ikke at det på noen måter er bevist, men det bare blir slik. Jeg klarer ofte å domme meg ut på den ene eller den andre måten, uansett situasjon. Til å med i de situasjonene enn bare absolutt ikke skal drite seg ut i, så ender det ofte opp med en stk flau Xtine Michelle.
For en uke siden, opplevde jeg noe som var min første gang. Jeg er ikke en jente som har en lang kø med gutter som står der, og bare dør etter å få halt meg inn.. Det skal vell egentlig sies at jeg er litt glad for det også. Ikke har jeg tid til slikt tull, og ikke høres det kjekt ut å ha det slikt. Jeg er mer den personen som først har funnet den gutten jeg ønsker å ha, så er det bare han. Det er ingen andre, og jeg bryr meg ingenting om andre gutter da. Hvorfor skal jeg egentlig det? Det hadde jo hvert fall blitt snålt om andre gutter vekket min oppmerksomhet når jeg hadde en jeg virkelig brydde meg om. Men ferdig med den saken, det var ikke det som var temaet og poenget med dette innlegget. Det som faktisk er temaet er det jeg opplevde som min første gang!
Som sakt, sist fredag. Starten på sist helg, var helt fantastisk. Jeg ble totalt overrasket, men ente opp med å klare å drite meg totalt ut. Jeg tror ikke jeg gjorde hele situasjonen så utrolig koselig ved den starten det hele fikk. Det å stå på døren til noen å oppleve det som skjedde, er ingen drømme situasjon å klare å utføre. Jeg stokk og ble veldig flau, men ente opp med en stor glede som tok over for hele flauheten som var inni meg. Det var en stor glede som bare fylte seg opp, og ja.. Det var kjempe koselig!
Dere lurer nokk på nå hva jeg egentlig opplevde, hva som egentlig skjedde, osv.. Men i filmen under får dere svare på deres undrende spørsmål.
Jeg er definitivt ikke den eneste som er flink til å klare å drite meg ut i slike situasjoner som angår andre mennesker. Så det hadde vert veldig kjekt å fått høre deres morsomme historier om hva dere har klart å drite dere ut med? Så fyr løs, og legg igjen kommentar med din morsomme historie! 🙂
Jeg ønsker også å opplyse om at nominasjonen til årets vixen blog awards er igang. Jeg hadde blitt kjempe glad om dere flotte lesere hadde ønsket å ta dere noen få minutter, og nominert bloggen min! Dere må selvfølgelig se hvilken tittel dere føler passer best til min blogg, men selv føler jeg at disse passer: Årets livsstilblogg, årets gullpenn, årets blogger, eller den store æren av å bli nominert til folkets favuritt. Uansett hvilken kategori som dere føler passer best, blir jeg evig takknemlig!
Et nytt år har begynt for de fleste, med barnehage start, skolestart, osv. Det mange som startet på sitt første barnehage år, første skoleår, og det er en tid som er utrolig spennende både for barn og foreldre. Det er mange forskjellige følelser som sviver rundt hos de fleste når det er en så stor og ny epoke som starter. Jeg hadde aldri i min villeste fantasi trodd at det skulle være så mange følelser og tanker rundt det å ha barne sitt i barnehage for første gang, men der igjen fikk jeg et kraftig slag i hode. Jeg var full av mange forskjellige følelser, bekymringer og tanker. Tenk jeg skulle plutselig levere min datter på en plass der jeg skulle stole på noen helt fremmede folk med at de kunne passe på barne mitt. Jeg skulle plutselig levere mitt hjerte over i noen timer til noen vilt fremmede, som hadde kompetanse og jobb erfaring innen barnehage. Det skal jeg love dere var en stor prøvelse for min del. Jeg tror det er flere foreldre som kjenner seg igjen i det.
Nå har Mina Adeline gått i barnehagen i 1 år. Hun har begynt på sitt andre år i barnehage og jeg må si jeg er super fornøyd! Men når barn begynner i barnehage eller på skole, osv, er det ofte en problematikk som starter. Klær og andre gjenstander forsvinner. De forsvinner fordi vi foreldre ikke merker klærne og tingene av barna våre godt nokk. Noen glemmer bort og merke det, og det får vi igjen for på den sure måten. Ting forsvinner og kommer ofte ikke tilbake igjen.
Da Mina Adeline startet i barnehage var det mye nytt som jeg opplevde, der iblant merking av klær. Jeg hadde ingen ide om hvilken merke lapper som var gode og hvilken merkelapper jeg skulle bruke. Derfor bestilte jeg bare noen som jeg kom over. Jeg opplevde det første barnehage året med merking som en stor problematikk. Merkelappene holt ikke i vask, de datt av, løsnet og holt ikke til forventningene. Jeg hadde et år med ren flaks, fordi jeg klarte ikke å fylle med på hvilken klær som fremdeles hadde merkelappen i god behold på seg og hvilken klær som ikke hadde det. Mye av flaksen gikk vel også på at det er en liten og koselig barnehage som hun går i, der det ikke er så mange barn. De voksne har god oversikt over barna og er fantastiske med å klare å holde styr på hva som er de forskjellige barn sitt. Noen få ting forsvant, men heldigvis dukket de opp igjen i glemt boksen.
Nå som jeg har begynt å bruke MyTag.no sine merkelapper er jeg superfornøyd så langt. De er lette og raske å bruke. De er søte og små med godt klister bakpå. De er glatte og gode, så de plager ikke Mina Adeline på noen måter i klærne. Noen barn har en ømfintlig hud, noe som Mina Adeline har, men heldigvis har hun ikke blitt plaget av disse lappene.
Nå med et nytt barnehage år, var jeg bevist på at jeg ikke ønsket å ha de samme merkelappene. Jeg var derfor så heldig og ble kontaktet av MyTag.no som har flotte merkelapper. Merkelappene deres kan brukes på alt ifra matboks – til klær, osv. Du kan selv bestemme hva som skal stå på merkelappene og hvilken design de skal ha. Du har fritt valg på det meste. De er små og søte, lette og bruke, og ikke minst! De har rask leveringstid. Noe som for mange kan være en super fordel. Finner en ut at det er noe enn mangler, så er det verste å sitte å vente på at pakken skal komme ferm, slik at enn kan få starte og benytte seg av produktet som en helst skulle hatt i går.
MyTag merkelappene skal være slitesterke og skal sitte godt på. De skal tåle klesvask og oppvask, noe som virkelig er et must når det gjelder små barn! Jeg har selv ikke fått testet ut enda om MyTag merkelappene med navn på holder i både klesvask og oppvask, men er spent på å finne det ut! Så jeg kommer tilbake til det så fort jeg har fått prøvd det, med en ærlig tilbakemelding og bilder av hvordan det så ut før og etter.
MyTag har også nå en verdensnyhet. De er de eneste som leverer navnelapper / merkelapper med refleks trykk. Noe som er virkelig helt supert nå når sommeren er over, og høsten å vinteren står for tur. Jeg har selv ikke prøvd ut de med refleks, men kjenner det hadde vert supert og hatt det nå når høsten å vinteren sniker seg med stormskritt innpå oss.
Merkelappene med navn er klistremerker. De fester enn enkelt på som sakt matbokser – til kler, osv. Når enn skal merke klær med klistremerker anbefaler de at enn klistrer det på selve “vaskelappen”, slik at det sitter best mulig. Det er jo ikke alt som har “vaske lapp” eller lapp i seg, så selv har jeg f.eks på smokkesnorer festet det bak på båndet (som jeg viser i videoen nedenfor!). Merkelappene kan også brukes til mye annet enn bare til barn. Vi voksne kan merke våre ting også med dem. F.eks treningsklær, jobbklær, persnlige eiendeler når vi skal ut å reise, verktøy, eller utstyr til dyr. Det kan brukes til det meste og er virkelig helt genialt!
Merkelappene kan enn som sakt designe selv. Enn velger selv hva som skal stå på dem, om enn ønsker eget bilde på dem eller om enn ønsker å benytte seg av en av de søte figurene som MyTag.no selv har som enn kan velge imellom. Alt er opp til deg, og din egen kreativitet.
Jeg har også vert så heldig og få dele ut en rabatt kode til dere flotte lesere. Der dere får hele 35% på alt hos MyTag.no! Rabattkoden dere da bruker er : Friends<3
Så klikk dere inn i dag og benytt dere av den gode rabattkoden og få hele 35% avslag på alt hos MyTag.no
// Dette innlegget er sponset, men skrevet med egne og ærlige meninger! Det er skrevet i sammarbeid med www.MyTag.no //
Jeg ønsker også å opplyse om at nominasjonen til årets vixen blog awards er igang. Jeg hadde blitt kjempe glad om dere flotte lesere hadde ønsket å ta dere noen få minutter, og nominert bloggen min! Dere må selvfølgelig se hvilken tittel dere føler passer best til min blogg, men selv føler jeg at disse passer: Årets livsstilblogg, årets gullpenn, årets blogger, eller den store æren av å bli nominert til folkets favuritt. Uansett hvilken kategori som dere føler passer best, blir jeg evig takknemlig!
WOW! Jeg er målløs, eller ord løs er vell mer rette ordet. I dag har Mina Adeline hatt sin første time hos tannlegen. Det gikk strålende, og jeg hadde aldri trodd at det kom til å gå så bra. Jeg trudde det kom til å by på noen utfordringer, men jeg må si jeg er evig stolt av Mina Adeline. Hun åpnet munnen, viste tennene sine, hjalp tannlegen med å holde speilet (slik at hun skulle synes at det var enda mer kjekt), og oppførte seg eksemplarisk. Etter en liten stund ble hun litt lei, og var rask med å si “ferdig”, og da ble det noen få tårer og grining i et par sekunder, før hun var helt opptatt igjen av hva tannlegen gjorde med tennene hennes.
Jeg ble skikkelig imponert av Mina Adeline, men samtidig ble jeg også positivt overrasket over hvor flink tannlegen også var. Hun tok seg god tid til Mina Adeline, la fokuset på hun og pratet med hun med en gang vi kom inn. Mina Adeline fikk en kjempe god opplevelse hos tannlegen, og vi gikk der ifra med et stort smil, belønning av tannlegen som var en liten leke og en strålende beskjed om at det var ingen hull i tennene til Mina Adeline. Jeg er skikkelig lettet og glad for at det var ingen hull og at hun fikk en så god opplevelse.
Siden hun hadde vert så flink, fikk hun også en større belønning etterpå. Jeg hadde lovet hun at hvis hun var flink hos tannlegen skulle vi gå på lekebutikken. Løfter må jo holdes, så rett etter vi var ferdige gikk vi på lekebutikken og hun fikk plukke ut en leke.
Den første gangen hos tannlegen må jo selvfølgelig dokumenteres med bilder og film, så her er en liten film ifra første gang hos tannlegen.
Jeg ønsker også å opplyse om at nominasjonen til årets vixen blog awards er igang. Jeg hadde blitt kjempe glad om dere flotte lesere hadde ønsket å ta dere noen få minutter, og nominert bloggen min! Dere må selvfølgelig se hvilken tittel dere føler passer best til min blogg, men selv føler jeg at disse passer: Årets livsstilblogg, årets gullpenn, årets blogger, eller den store æren av å bli nominert til folkets favuritt. Uansett hvilken kategori som dere føler passer best, blir jeg evig takknemlig!
” Puss puss, så får du en suss, puss så får du en suss! ” – Slik går tannpuss sangen her i hus.
Det å pusse tennene på et lite barn, kan by på sine utfordringer. Det er ikke alltid like lett, for noen ganger finner de små ut at det absolutt ikke er noe kult å pusse tennene, og hva gjør enn da? Mina Adeline fikk tenner ganske tidlig synes jeg, men samtidig er det forskjellige meninger om hva som er tidlig og ikke. Tannpussen på kvelden startet derfor så fort tennene begynte å komme. Raskt fant jeg ut at det var mye kjekkere å pusse tennene når vi hadde en egen tannpuss sang! Noen kjenner nokk til sangen og for andre er den nokk ny. Det er ifra barnetv som gikk for mange år siden, der de sang “puss puss, så får du en suss, puss så får du en suss. Hver eneste tann med børste og vann, puss så får du en suss..”
Nå har Mina Adeline allerede blitt 2 år, ja jeg synes virkelig tiden flyt avsted. Den har fått vinger som flakser i en hastighet som jeg aldri har opplevd før. Men tilbake til tannpussen.. Tennene er jo viktige å passe på. Selv om det er melketenner som skal ut etter noen år, og erstattes med nye som kommer, er det viktig og lære å ta vare på tennene tidlig. Det er jo en rutine som skal læres og det å pusse tennene er ikke noe som ligger i våres natur. Så det er også noe som må læres. Hadde ikke vi voksne lært det når vi var små, hadde vi virkelig klusset noe veldig med å få det til. Fordi det er faktisk noe som må læres, slik alle ting som vi gjør må. Vi er ikke født utlært, vi er født uten å kunne noe og må gå igjennom mange stadier i livet og lære. Alt må læres!
Barn pleier som regel å være 3 år før de skal ha sitt første møte med tannlege. Jeg hadde sitt for meg at det var enda 1 år igjen før Mina Adeline skulle til tannlege for første gang, men der kan jeg bare sette en strek og glemme det. For i dag, jepp dere hørte rett! I dag… skal hun til tannlegen for første gang. Bare 2 år og skal til tannlegen.. Jeg kjenner jeg gruer meg litt, fordi det må skje noen store under og de må ha noen gode lokke metoder for å få hun til å åpne munnen sin for å vise de små flotte tennene sine frem. Jeg håper så inderlig at de er flinke og at hun får en god opplevelse med å gå der for første gang. Jeg skal hvert fall gjøre så godt jeg kan for at den opplevelsen skal bli så god som den kan. Derfor har jeg loft hun at så lenge hun er flink, skal hun få lov til å gå på lekebutikken etterpå og få en liten ting. For vell er hun liten, men sannelig forstår hun alt. Hun er en bestemt liten jente med sterke meninger, noe jeg synes er veldig flott å se. Det viser så godt hvem hun er, og hva hun vil og ikke vil. Det å se et lite barn vise så stor personlighet, liker jeg godt å se. Fordi det er viktig og huske på at barn er like mye et menneske som oss alle andre. De har tanker, følelser, meninger, osv. De er små men vi voksne kan ikke styre over dem, vi bør faktisk jobbe på lag med dem samtidig som det er vi som er foreldre som bestemmer og setter grenser. Grenser er jo veldig viktig, men det viktigste synes jeg er å vise kjærlighet. Mange delte meninger er det nokk rundt alt, men det er de som er så flott. Det er de som viser at vi er ikke like, vi er alle unike og flotte mennesker på hver våres måte.
Nå tikker klokken, og i ettermiddag er tiden inne for første møte med tannlegen. Jeg håper virkelig på det beste, men kjenner jeg blir overrasket om det ikke er noe hull i tennene. Jeg valgte selv og kontakte tannlegen ettersom jeg synes det ser ut som det kanskje er hull i en av tennene hennes. Jeg synes det er så viktig og passe på tennene, og valgte derfor å kontakte tannlegen og høre med dem. Det resulterte jo som dere har skjønt at de ønsket å undersøke tennene og se om det er hull der eller om alt er i tipp topp stand. Jeg ønsker jo ikke at Mina Adeline skal få noen plager med tennene, så bedre å være føre var enn å bare utsette det pga alderen hennes. For alt jeg hvet, kan det være at det går strålende i dag. Det får jeg bare vente å se. Krysser alt jeg kan, for at det skal gå bra! 🙂
Jeg ønsker også å opplyse om at nominasjonen til årets vixen blog awards er igang. Jeg hadde blitt kjempe glad om dere flotte lesere hadde ønsket å ta dere noen få minutter, og nominert bloggen min! Dere må selvfølgelig se hvilken tittel dere føler passer best til min blogg, men selv føler jeg at disse passer: Årets livsstilblogg, årets gullpenn, årets blogger, eller den store æren av å bli nominert til folkets favuritt. Uansett hvilken kategori som dere føler passer best, blir jeg evig takknemlig!
Ja hun er liten, bare 2 år! Men hun er virkelig en ekte hestejente!
Mange vil nokk si “det er jo ikke rart hun er så glad i hester. Hun fikk det jo inn med morsmelken!”.. Og vell kan jeg flire av den kommentaren som jeg har hørt mange ganger. Jeg tok graviditets bilder sammen med hesten til min mamma. jeg var i stallen og rundt hester igjennom hele graviditeten min. Jeg var med å reiste rundt på distanse ritt helt frem til bare noen dager før jeg havnet inn på sykehuset (der fødselen ble satt igang pga jeg var alvorlig syk!).
Det sies at barn hører lyder, stemmer, sanger, osv, når de ligger i magen. Så hestelyder var jo noe Mina Adeline støtt og stadig hørte når hun lå godt inni magen min. Jeg hadde et utfordrende svangerskap, så det å være i stallen var den tiden av døgnet jeg klarte å være på bena. Det var takket være hesten min så gjorde at jeg klarte å holde meg på bena.
Etter flere uker på sykehuset, fikk vi endelig komme hjem. Mina Adeline ble født for tidlig, som mange av dere allerede kjenner til. Men når vi kom hjem ifra sykehuset kunne ikke mine plikter som hestejente og stall jente stoppe. Mina Adeline var derfor tidlig med i stallen, sov i bæreselen på magen min da jeg gjorde rent i boksen, og gjorde andre plikter som enn har når enn har hest. Det var som lukten ifra stallen og hestene fikk hun til å roe seg, fordi hun sovnet så godt å sov veldig tungt når vi var i stallen og rundt hestene. Det var som en beroligende plass for hun å være. Jeg merket tidlig at stallen og hestene var noe hun virkelig likte. Hun var bare en liten baby første gang hun fikk sitte på en hest, og da var det allerede gjort. Hesteinteressen er som en interesse som hun er født med. Hun brenner virkelig for den interessen og nyter å få være rundt hestene og i stallen.
Det er nesten skremmende å se hvordan en liten jente på 2 år klarer å gjøre alt hun allerede gjør med hestene. Hun er med å forer dem, både høy og kraftfor. Hun er med å møkker i boksene, steller hestene, rir og leier tur på dem. Hun gjør alt med dem uansett om hun er liten og bare 2 år. Hestene har også en enorm stor respekt for hun, noe som er spøtt å se. Allerede som 2 år har hun vert med på 1,5 times lang ridetur, der hun både skritter, traver og galoperer. Det skulle nesten ikke kunne gå ann, men det er realitet. Min lille prinsesse er en ekte hestejente. Og hun har et stort hjerte av gull som virkelig viser hvor mye hun fanger opp av hvilken plikter enn må gjøre når enn har hest, og hun gjør det av seg selv.
Jeg har aldri opplevd en jente i så ung alder ha en så stor og brennende interesse for noe, sånn som hun har. Alt er hest! Hun snakker til å med i søvne om hest. Så tiden ferm igjennom er jeg veldig spent på å se hvordan blir. Men ut ifra hvordan den er nå, vil det nokk forbli en stor heste interesse hos hun. Jeg er veldig glad for at hun har en så stor interesse for det, fordi jeg synes det er en super flott interesse og ha. Så jeg er evig stolt mamma av Mina Adeline! 🙂
Jeg ønsker også å opplyse om at nominasjonen til årets vixen blog awards er igang. Jeg hadde blitt kjempe glad om dere flotte lesere hadde ønsket å ta dere noen få minutter, og nominert bloggen min! Dere må selvfølgelig se hvilken tittel dere føler passer best til min blogg, men selv føler jeg at disse passer: Årets livsstilblogg, årets gullpenn, årets blogger, eller den store æren av å bli nominert til folkets favuritt. Uansett hvilken kategori som dere føler passer best, blir jeg evig takknemlig!
Alle mennesker har gode verdier. Alle gjør feil. Alle har en fortid. Alle har en historie og fortelle. Men! Alle har gode verdier på den ene eller den andre måten, samtidig som alle har en fortid, en fermtid! Hele livet er det som former oss, bygger oss opp som små bygge klosser. Se for deg at livet er som et stort tårn av byggeklosser. Hver klosse har hver sin farge. Det symboliserer de forskjellige stadier i livet vårt. Vi kan velge å bygge opp et stort flott torn av livet vårt, men vi kan også velge å rase det ned. Synke i sammen og la vår indre styrke forsvinne. Vi er alle vår egen sjef over oss selv, og vi har alle hver våres valg. Det handler om hva du seg ønsker, hva du selv vil, og hva du selv bestemmer deg for. Men en ting er sikkert, alle fortjener det beste! Alle fortjener og ha det godt i sitt liv, og finne sin lykke i hverdagen.
Det å se andre ha det vondt, være triste eller ha en dårlig tid som de går igjennom i livet, er noe jeg synes er veldig trist. Jeg ønsker hele tiden alle rundt meg alt det beste. Når jeg ser eller hører noen rundt meg som har det mindre bra, prøver jeg å vri hode mitt for å klare å finne en løsning, fordi jeg ønsker så gjerne å hjelpe. Jeg ønsker så gjerne å kunne hjelpe andre å bygge opp den indre styrken som skuler seg i hvert et menneske. Mange tror de ikke har den lengre, mange føler seg tom og har mange negative følelser og tanker. Men det betyr ikke at livet stopper, det betyr ikke at enn skal gi opp. Jeg synes selv det børe være en tankevekker, for at vi skal kjempe om å finne vår styrke. At vi alle skal hjelpe andre rundt oss til å få bygge opp styrken sin, finne styrken og få det livet som alle fortjener. Det gode livet, med glede og kjærlighet.
Kjærlighet er et ord som mange forbinner med at to personer finner hverandre og gir kjærlighet over for hverandre, men kjærlighet er ikke bare det. Kjærlighet er så mye mer. Kjærlighet er faktisk å bry seg om andre rundt seg, si til noen at de er glad i hverandre, gi noen en klem. Alt positivt er kjærlighet, og kjærlighet gir positivitet og styrke. Kjærlighet kan enn oppleve som negativt, men realiteten er ikke at den er negativ. Om noen kjenner og tenker på kjærlighet som kjærlighets sorg, så stopp opp! Tenk! Kjærlighets sorg er ikke kjærligheten i seg selv, det er sorgen etter å mistet noen som enn var glad i, det er følelsen av å være menneske. Det å ha kjærlighets sorg er en menneskelig ting, som kan være helt grusom. Men samtidig er ikke det den virkelige kjærligheten, fordi ekte kjærlighet sårer ingen!
Ekte kjærlighet kan enn finne i så mangt. Det er rundt oss hele tiden, fordi det er somsakt positiviteten. Det å bare gi noen et smil, gir noen positivitet. Det gir noen noe bra, og en god følelse. Det å kunne gi noen et smil kan faktisk redde noen sin dag. Det er ikke så mye som skal til, men en liten ting som mange glemmer. En liten ting som egentlig er en stor ting. Det er små øyeblikker som ofte blir glemt, gode episoder i livet som blir lagt på hyllen og får støv på seg, fordi negativiteten tar over. Den er så sterk at den bygger seg opp over det positive. Men når det skjer, stopp opp. Tenk igjen. Er det den negative retningen enn vil kjenne på, er det de en vil basere sin hverdag på? Jeg tror ingen ønsker det, jeg tror ingen ønsker å være negativt ladet og ha det vondt. Alle ønsker jo å ha det bra, alle ønsker å kunne se de rundt seg smile av glede og ikke av tvang.
Jeg har selv godt igjennom et liv med mange farts humper. Jeg har delt mye av mine opplevelser i livet, fordi jeg har et håp om at det kan gi noe styrke til andre som kanskje opplever noe av det samme. Jeg har klart og kjempe meg igjennom det, og nå i dag lever et liv der jeg ikke bærer noe negative følelser på de som har påført meg smerte i mitt liv. Jeg bærer på en takknemlighet! Rett å slett fordi det har formet meg til den jeg er i dag, for hvem jeg hadde vert uten de erfaringene og livs opplevelsenne som jeg har, er ikke godt å si.
Jeg tror ikke en eneste av de rundt meg ikke har godt igjennom en farts hump. Jeg tror faktisk alle mine venner og kjære rundt meg har opplevd hver sin vanskelige epoke i livet, men samtidig har de klart å bygge videre på slotte. De har et slott fult av farger, men de har valgt og ikke stoppe opp. De har funnet sin styrke, noen ved litt hjelp av andre og noen ved å forandre sin tankegang selv. Men poenget mitt er, de har kommet seg igjennom det. De har en rak rygg og ser ferm over. Det er nemlig det jeg ønsker alle andre også skal kunne få ha. Jeg ønsker alle skal kunne få legge fortiden bak, fordi fortiden er ikke noe vi kan gjøre noe med. Det går ikke ann å gå tilbake i tid å forandre på noe, men vi har alle vår styrke til og gjøre noe med fortiden. Vi har alle valg som vi må ta, som er valg ang vår fortid. Ingen kan bestemme noe for andre, vi må ta valg selv. Vi er vår egen sjef og vår egen styrke. Vi kan få tips og råd av andre, støtte på veien, osv, men til slutt er det ditt liv, og du er din egen sjef.
Tenk hvordan det hadde vert om du plutselig ikke hadde valg muligheter for deg selv, om andre skulle bestemt ditt liv, tatt valg ang deg, og du ikke lengre levde det livet du ønsket. Det hadde ikke gitt deg den positiviteten som vi alle mennesker ønsker. Det hadde såret hver enkelt ved å levd slik. Tenk om du plutselig ikke skulle få bestemme selv hvem som skulle være din fremtidige mann, finne mannen i ditt liv selv, velge hvem du skal gifte deg med fordi det er ekte kjærlighet der. Tenk om du plutselig ikke skulle fått bestemme selv hva du ville gjort hver dag, om andre skulle stå over deg og bestemme hver å en dag av ditt liv. Det hadde ikke gitt noe god følelse, det hadde ikke ført til lykke og glede. For faktisk, noen har det slikt! Og det er forferdelig.
Så ta kontroll over ditt liv, og finn din indre lykke, positivitet og styrke.
Jeg ønsker også å opplyse om at nominasjonen til årets vixen blog awards er igang. Jeg hadde blitt kjempe glad om dere flotte lesere hadde ønsket å ta dere noen få minutter, og nominert bloggen min! Dere må selvfølgelig se hvilken tittel dere føler passer best til min blogg, men selv føler jeg at disse passer: Årets livsstilblogg, årets gullpenn, årets blogger, eller den store æren av å bli nominert til folkets favuritt. Uansett hvilken kategori som dere føler passer best, blir jeg evig takknemlig!
Hode går i surr, tankene sviver i en enorm storm inni hode mitt. Jeg har noen sponsede innlegg som jeg skal få skrevet og mye mer på skrive planen min, men ikke i dag. I dag trenger jeg bare en time out. Jeg kommer sterkere tilbake i morgen!
Mobbing er noe som dessverre mange opplever. Det er noe som har og enda er i stor fokus for mange. Jeg er virkelig glad for at mobbing har fått sin fokus nå, og at det er noe som de prøver å gjøre noe med. Så andre slipper å oppleve det. Mobbing finnes jo som alle vet i forskjellige grader, men det å bli mobbet er forferdelig uansett hvilken grad en opplever mobbing!
For 2 år siden valgte jeg å dele min histore ved å ha vert mobbeoffer i hele 10 år. Det var et innlegg som var utfordrende og hardt for meg å skrive. Jeg har ikke angret noe for at jeg valgte å skrive det og dele det med så mange mennesker rundt om i norge. Jeg er faktisk glad for at jeg gjorde det, fordi jeg håper det kan være til hjelp for noen å lese at de ikke er alene. Ar de kan få lese om hvordan det har formet meg. Jeg håper min historie var og enda kan være til hjelp for andre. Så derfor har jeg valgt å re-poste innlegget mitt. Jeg vil også oppfordre alle til å dele det videre, slik at det forhåpentligvis kan være til hjelp for andre og slik at kanskje det kan være en tankevekker for de som mobber.
Alle har en fortid, kansje en sykdom eller en livsopplevelse som enn er preget av I hverdag og har jort enn til den personen de er I dag. Men klarer du og legge fortiden bak deg og ikke la den påvirke din hverdag i din nå tid?
” Nå må jeg sminke meg, Jeg kan ikke gå uten sminke, Jeg må alltid ha et smil framme, Øynene mine må jeg alltid få til så det ser ut som de lyser av glede, klærne må passe sammen, jeg må passe på vekten min, jeg må aldri reagere på noe og alltid ta alt med et smil.. ” Disse tankene er noen av tankene som preget min hverdag hver dag før. Det var prentet inn akkurat som om du var programmert som en robot. Det gikk ikke en dag uten at de setningene var i hode mitt etter et liv som mobbe offer i 10 år. Redselen for å ikke kunne klare å oppfylle disse setningene/ordene var utrolig store, ettersom jeg ikke var sterk nokk til å håndtere en eventuell reaksjon av andre folk rundt.
Det hele startet da jeg var liten, ja faktisk allerede ifra 1 klasse av. Mer eksakt den første dagen i 1.klasse. Jeg var en helt normal jente som var snart 6 år. Men det jeg ikke viste var at samme dagen jeg satte mine ben inn på skolen skulle et helvete bra løs som ville prege live mitt for alltid. Ifra den første skoledagen som skal være så spennende å kjekk for alle, ble det om til et helvete for meg. Jeg gruet meg hver dag etter det til å gå på skolen, jeg ønsket ikke å gå på skolen. Men det var ingen som forsto det i starten av. Min mamma var rask med å merke det, men uansett hvor hardt hun kjempet om å få hjelpe meg så gjord ikke skolen noe for å kunne hjelpe. De trodde rett å slett ikke på at det var så alvårlig som det i senere tid skulle vise seg at det var. Hver eneste dag igjennom 7 år på barneskolen gikk jeg igjennom fysisk og psykisk mobbing. Jeg ble slått av andre barn som gikk på skolen, jeg låste meg inne på doen for å prøve å komme meg unna mobberne. Men det som ente var at lærerne kom å låste opp doen å jeg ble tvunget til å gå ut der ifra. Hver eneste fri minutt prøvde jeg å låse meg inne mens mobberne sto utenfor å læreren kom å tvinget meg ut hele tiden. Jeg fikk høre ifra 2.klasse av at jeg var for tykk å måtte holde inne magen min, som fikk konsekvenser med at magen min ble ødelagt. Venner som jeg trodde jeg hadde ente opp med å snu ryggen til meg å begynte å mobbe meg. Jeg ble mobbet både på skolen å på fritiden min og de begynte til å med å ta familien min.
Politien ble innblandet, barnevernet, rektor, og alle instanser som kunne være til hjelp men ingen lykke. Jeg begynte å få store plager med kroppen min etter de årene på barneskolen med denne mobbingen. Jeg gikk blant annet hele tiden rundt med store magesmerter å tårene kom ferm så å si hver eneste dag. Jeg tror jeg kan telle på en hand de dagene tårene ikke kom ferm i løpet av alle de årene med mobbing.
Det er blant annet en episode jeg husker utrolig godt, det var da mobberne kom hjem til der jeg bodde å hadde kniv å spikket på pinner å truet meg å min mor. Det gikk så langt at min mor måtte ringe sin bror som kom for å hjelpe å få de bort. Min mor fikk store kongler å andre ting kastet etter seg når hun var ute på ridetur med hesten. Og hvis jeg var ute om kveldene skjedde det at jeg plutselig ble slått til. Dette uten noe grunn. Min mor fikk gjennomgå av mobberne bare fordi hun hadde en datter som ingen likte. En datter det tydeligvis var noe galt med, bare ingen kunne finne ord for hva som var galt med meg. Det var bare fordi jeg var meg. Fordi jeg ikke gjord som alle andre, fordi jeg var meg selv.
Det er utallige episoder som skjedde, men ser ingen behov for å dra opp alle nå, for da kommer jeg ingen vei videre med dette innlegget.
Da jeg skulle begynne på ungdomsskolen håpet jeg at ting kunne forandre seg å at mobbingen skulle roe seg. Nå skulle jo til å med klassene bli forandret osv men bare tanken av at det skulle bli bedre var godt godt til å være sant! For det ble de ikke.. Mobbingen fortsatte å fortsatte å enda var de psykisk og fysisk. Enda ble jeg fysisk og psykisk mobbet, slått på skolen, slått på fritiden, stygge ord og ting smelt imot meg uansett om det var på skolen eller fritiden. De gikk i gjenger imot meg men når de var alene hadde de ikke nokk baller til å turre å gjøre noe. Da var de like små som det jeg følte meg. Ingenting var godt nokk med meg å uansett om hva enn jeg prøvde å ikke prøvde så var det alltid noe de klarte å finne på å si å gjøre. Jeg var redd for å gå på skolen, redd for å gå ut blant folk på fritiden, redd for å være alene, redd for å gå til skolen alene så mamma kjørte meg. Jeg prøvde hele tiden å kunne få ha noen venner, men de snudde fort ryggen til meg å var med de som mobbet meg. Det var utrolig mye som skjedde hele tiden å uansett hvor mange som prøvde å hjelpe klarte de det ikke. Lærerne på ungdomsskolen prøvde å hjelpe men de klarte det ikke. De laget til ordninger på skolen for å prøve å få det til å hjelpe men ingenting gjord det bedre. Jeg fikk være hjemme ifra skolen flere ganger på ungdomsskolen å barneskolen av mamma, men jeg kunne ikke slutte på skolen heller så jeg måtte gå når jeg ikke fikk være mer hjemme. Jeg sto opp flere timer før skolen startet for å stelle meg å jeg måtte hver dag ha en bekreftelse av mamma at klærne passet sammen, sminken var lik å så grei ut osv.
Under all mobbingen som pågikk så ente jeg opp med å få meg en kjæreste. Utrolig nokk, så kunne jeg tydeligvis være god nokk for noen. Jeg var utrolig glad å lykkelig, men lykken varte ikke lenge. Det ente med at lykken forsvant mer å mer å det ble det tøffeste forholdet jeg noen gang har vert i. Han behandlet meg ikke fint i det hele tatt. Jeg fikk ikke være med vennen mine, han sjekket mobilen min, når han ble sinna eller påsto at jeg hadde gjort noe galt så klarte han ikke å styre temperamange sitt å det ente med at jeg opptil flere ganger hadde blåmerker. Han trykket meg psykisk ned og jeg var til slutt egentlig ingenting. Han kjeftet på meg, å kalte meg mye stykt helt uten noe grunn. Han styre til slutt hverdagen å livet mitt og hvordan jeg skulle være over for mine foreldre. Tragisk? Ja, jeg vet. Jeg klarte ikke å se alt dette med det første å det tok meg lang tid før jeg klarte å se det. Det er vell så de sier at kjærlighet gjør enn blind. For jeg var virkelig blind med å akseptere å bli behandlet på den måten. Jeg husker bare at jeg var så glad at noen i det hele tatt kunne være glad i meg å at jeg kunne være god nokk for noen. Men sannheten er vell den at jeg var aldri god nokk for han egentlig å at han ikke var så glad i meg så han påsto ettersom han kunne behandle meg som søppel! Etter en stund ble det slutt å jeg hadde det utrolig hardt å vont for å klare å komme meg etter alt dette. Det var utrolig tøft å vanskelig å takle for meg. Men når jeg var oppi det trodde jeg at det skulle være sånn å at det var normalt, noe det slett ikke var!
Da jeg skulle begynne i 10.klasse ente det med at jeg fikk bytte skole. Til en liten kristen privat skole. Det var en skole som flere barn kunne gå på som hadde hatt det vanskelig osv. Det var rett å slett den skolen som reddet meg og det var da ting begynte å bli mye bedre. Jeg gledet meg til å gå på skolen å jeg kom meg ut av forholdet jeg hadde vert i som var så vanskelig. Jeg fikk gode karakterer å jeg fikk meg venner. Jeg ble ikke mobbet på den skolen men jeg ble akseptert for den jeg var. Jeg ble mobbet på fritiden fremdeles men jeg slapp å bli mobbet på skolen. Tro meg, bare det var ubeskrivelig godt. Ting begynte å roe seg når jeg begynte på videregående skole å det var da ting ble litt å litt mer lettere. Jeg ble kjent med nye folk å fikk meg venner, kom over på linjer som vi som gikk på hadde samme interesse osv.
Årene som å være et mobbeoffer i 10 år i strekk satte sine preg på meg å mitt liv, å det har vert utrolig vanskelig å jobbe med for å komme seg videre. Samtidig når jeg ser tilbake på alt som skjedde er det selvfølgelig vont men samtidig så er jeg takknemlig. Jeg er takknemlig for at jeg nå har lært meg å se at det var ikke jeg som var den som hadde det verst, det var de andre. Det var de som mobbet som hadde de verst fordi de måtte trykke ned andre for å føle seg bedre å mer aksepterte selv. De klarte ikke å akseptere seg for den de var å sin livs situasjon. Å oppi alt gjord de meg en uendelig stor tjeneste som jeg ikke tror de er klar over den dag i dag, de gjord meg til en sterkere person. De fikk meg til å se nå at jeg kom meg igjennom det, jeg klarte å overleve å bli så mobbet at jeg følte jeg ikke hadde mer å leve for til å se tilbake på det nå å se at jeg overlevde det. Jeg klarte å holde meg sterk og oppe uansett hvor lavt nede jeg var, uansett hvor vondt jeg hadde det så klarte jeg det. Hadde det ikke vert for alt det så hadde jeg aldri vert den personen jeg er i dag. Jeg setter pris på små ting i livet å mennesker rundt meg. Jeg har mine livs erfaringer å jeg har lært meg at jeg er god nokk for akkurat den jeg er. Ingen andre er som meg å jeg vet deg meg selv at jeg er god nokk. Jeg har det jeg trenger i livet mitt å jeg har til å med fått gaven med å få bli mamma til den vakreste prinsessa så fins. Jeg har fått meg en utdannelse å fulført skolen osv. Jeg har alt jeg ønsker meg her i livet å jeg føler selv at jeg har nå et fantastisk liv.
Jeg har mine erfaringer å minner å opplevelser som alltid vil følge meg i livet mitt, men hadde jeg ikke hatt de hadde jeg ikke vert den personen jeg er den dag i dag. Å da jeg ikke hadde noen hadde jeg samtidig min familie men mest av alt jeg hadde min beste venn å det var hesten min, kelly. Han sviktet meg aldri å var alltid der. Jeg var alltid god nokk for han å han satte alltid pris på meg. Han hadde jeg i 8 år å de årene sammen med han var helt fantastiske samtidig som jeg hadde det helvete utenom med mobbingen. Men det var han som holt meg oppe. Jeg er så uendelig glad for at jeg fikk kelly av mamma å pappa. Han er å vil alltid være i mitt hjerte uansett om han ikke er her lengre. Jeg vet uansett ikke hva jeg skulle gjort hvis jeg ikke hadde hatt han.
Nå når jeg ser tilbake på tiden som mobbeoffer kjenner jeg ikke på noen negative følelser, jeg kjenner på takknemlighet for at de har gjort meg til en sterke person. Jeg er glad for den jeg er i dag å den jeg har blitt ut ifra opplevelsene å den harde tiden. Så egentlig hadde bare hatt ønske om å rett å slett takke de for det, fordi jeg hadde aldri vert den jeg er i dag hvis ikke det var for å være et mobbeoffer i 10 år. Det er alltid noe som er vanskelig etter å ha vert mobbeoffer så lenge å opplevd så mye vanskelig men når enn han kommet seg videre å lært seg å leve med det å se frem over så går det helt faktisk helt fint. Så om noen av de som mobbet meg leser dette så vil jeg faktisk bare si, tusen takk.
Trykk på den blå “Liker” knappen rett under, hvis du er imot mobbing!
Jeg ønsker også å opplyse om at nominasjonen til årets vixen blog awards er igang. Jeg hadde blitt kjempe glad om dere flotte lesere hadde ønsket å ta dere noen få minutter, og nominert bloggen min! Dere må selvfølgelig se hvilken tittel dere føler passer best til min blogg, men selv føler jeg at disse passer: Årets livsstilblogg, årets gullpenn, årets blogger, eller den store æren av å bli nominert til folkets favuritt. Uansett hvilken kategori som dere føler passer best, blir jeg evig takknemlig!
Jeg ønsker også å opplyse om at nominasjonen til årets vixen blog awards er igang. Jeg hadde blitt kjempe glad om dere flotte lesere hadde ønsket å ta dere noen få minutter, og nominert bloggen min! Dere må selvfølgelig se hvilken tittel dere føler passer best til min blogg, men selv føler jeg at disse passer: Årets livsstilblogg, årets gullpenn, årets blogger, eller den store æren av å bli nominert til folkets favuritt. Uansett hvilken kategori som dere føler passer best, blir jeg evig takknemlig!
