Det er så godt med langhelg. Vi storkoser oss og nyter dagene. Denne lang helgen har vert så fin og fylt med masse godhet. Det har vert dager fylt med vennskap for eldste jenta vår. Hun har fått vert på besøk, overnatting, hatt besøk og vert hos sin bestemor. Vi har også fått vert avsted, hatt besøk, vert på besøk og kost oss masse i sommer varmen.
Det har vert dager fylt med så mye godhet og kjærlighet. Det har virkelig vert terapi og få noen slike dager der enn ser hvordan alle får seg en god pust i bakken og bare slapper av. Alle vonde ting har vi fått pause ifra, for er det noe vi er blitt flinke til så er det å leve i nuet og leve her å nå. Vi jobber enormt med eldste jenta også ang dette for å prøve å gi hun avbrekk ifra mobbingen på den måten.
Så nå skal vi bare nyte videre denne lang helgen og fortsette nedtelling til sommer ferie.
Jeg vil også takke så mye for alle de fine meldingene ifra dere. Jeg jobber med å få svart dere alle sammen.
Det er leit at når enn velger å gå offentlig å gi en problem stilling en stemme. Stå frem i lyset mot noe som er tung og vondt, at det av å til kan bli tolket på en negativ å lei måte. Det er leit at når enn prøver å kjempe for noe som er mobbing, gi de som blir utsatt for dette og denne problemstillingen en stemme samt også ta opp det å bli stengt ute og holt utenfor innen det sosiale, og gi disse enormt sårbare situasjoner en stemme. At det skal bli omgjort som person angrep. Jeg har sakt det før og sier igjen, jeg deler ikke for å henge ut men for å NÅ UT!
Jeg deler for å gi disse vonde problem stillingene en stemme, for å fronte dette frem i lyset og snakke opp disse temaene for å vise andre der ute at vi har det slik å slik, vi gjør det på den å den måten, vi prøver det å det, vi prøver å vise at dette er en problem stilling som dessverre mange opplever og samtidig gi det en stemme. For jeg som mange andre har fått beskjed ifra instanser og andre mennesker opp gjennom årene «Bare vær stille, ikke snakk om det høyt. Ikke la det få komme frem i lyset» og det er nemlig dette som er problemet, vi kan ikke skule dette bak en stol. Det kan ikke bli gjemt og være som å bande i kirken hvis en snakker høyt om det.
Det er nokk mange tanker å meninger, mange sider av flere opplevelser. Men må enn ikke starte en plass, må enn ikke få frem i lyset at dette er realitet med at slike ting og hendelser skjer. Jeg har ikke valgt å være en offentlig person for å skape frykt i andre mennesker eller for å skape frykt rundt det å involvere seg i min familie. Jeg har valgt å være en offentlig person i håp om å kunne gjøre en forskjell for forhåpentligvis en person, valgt å ta dette frem i lyset i håp om å klare å gjøre en endring og for at en dag at min datter kan få ha det bedre. Jeg har valgt å dele og tenker grundig igjennom det som deles. Men å møte andre mennesker som sliter og sitter i samme situasjon og ikke vet hva de kan gjøre, så kan jo det å dele gi de hjelp til tips og råd om hvordan andre har valgt å gå frem. Det kan vise dem at de ikke er alene og at enn kan gi styrke og støtte til hverandre.
Jeg ønsker så gjerne å få det frem at mitt mål og ønske ved å dele er ikke for å henge ut, men for å nå ut. Jeg håper virkelig det er noe som kan bli akseptert, og om enn ikke kan akseptere det – vær så snill å respekter det.
En ensom jente til skolen går, Uvitende om dagens mål. Hva bli sakt – hva blir gjort, En redsel stor.
En ensom jente til skolen går, En sekk på ryggen, et hode ned. En klump i magen, en kamp om sorg. Et ønske stort om enn venn å ha, et fylle til skolen for å støtte ha.
Kjenner veldig på i dag at det gledet meg så mye med en hendelse som kunne vert så leit men ble så fint. Så jeg ønsker å dele litt ang den. Hadde bare flere barn handlet situasjoner om på en slik måte, da kunne det vert så mye lettere også for flere barn.
Min datter kom i dag som hun nesten gjør daglig å spørte om å få ha besøk. Vi sier alltid ja så lenge vi ikke skal avsted eller at det er aktiviteter, men forklarer hun hver gang at det er ofte vanskelig for andre å få ting til å passe samme dag og greiest å avtale om en kommende dag. Men gir det som oftest en sjanse. I dag spørte hun en venninne om de skulle tilbringe tid sammen og det passet. Gleden var så stor og de planla sammen og avtalte tid og sted. Da det nermest seg ble min datter litt forsinket og ga beskjed. Det som hente var at venninnen ombestemte seg grunnet personlig grunnlag som er forståelig. Og det er nemlig derfor jeg vil nevne dette. Hun var så herlig denne venninnen og ringte min datter og snakket med hun og sa fint ifra. Da hun sa at hun ombestemte seg, så gjorde hun noe som gjorde en situasjon som kunne vert så leit å vond om til noe som ble opplevd for min datter som positivt. Hun spørte min datter om de heller skulle finne på noe en annen dag og spørte hun om det gikk bra at det ble slik. Da min datter svarte ja, spørte hun så fint opp igjen om hun var helt sikker på at det gikk bra, og min datter bekreftet at det gikk bra. De hadde en fin tone å selv om det var kipt at en avtale ble avlyst på så kort varsel, ble det gjort om til en fin måte å gjøre det på. På en måte der det ble forståelse og ærlighet mellom barna.
Jeg er så takknemlig på måten dette ble gjort på, samt også at de kunne snakke om det på en så fin måte. Jeg sier ikke at jeg synes det er helt greit å avlyse helt på tampen i tider å utvider, men jeg sier at det er en stor forståelse rundt at det ble det denne gangen. Dette fordi det nemlig er blitt snakket om de personlige grunnene blant barna, slik at de kan forstå hverandre. Samt også at det ble spurt om det virkelig gikk bra og det ble spørt om de heller skulle finne på noe en annen dag. Det viser så mye å det viser så gjerne at denne venninnen virkelig ønsker å tilbringe tid med min datter og at de kan ha en fin kommunikasjon og forståelse for hverandre.
Videre i dag så har det vert noen utfordringer ved tlf er, men vi står på og kjemper får at vårt barn skal få en bedre skolehverdag og ønsket er så stort for at hun skal få bygge gode vennskap å bygge de enda større også på fritiden. Og dere, hun har faktisk fått koselig besøk i dag av en venninne – og dere, hun stråler av glede for det. Så selv om skole hverdagen er utfordrende har hun klart å få en fin ettermiddag og vi har klart å finne de gode opplevelsenne ifra dagen å bygget videre på dem.
«Ny uke med mobbing» Var ordene som møtte meg ifra min 8 år gammel datter på mandags morgen. Jeg står der med klump i halsen å prøver å finne positiviteten som jeg kan videreformidle til hun, gi et uskyldig håp om at denne uken blir nokk helt annerledes enn de andre. Jeg snur meg og prøver å skjule sorgen som kommer i meg, henter frem positiviteten og svarer henne «Dette blir nok en mye bedre uke enn hva du tror, det kommer nok til å gå helt fint og de andre barna vil nok være snille med deg». Ordene mine som prøvde å gjøre en forskjell, som prøvde å gi hun oppmuntring ved å tenke annerledes, gi det et håp om at dette kunne bli uken som endret alt, gi hun håp om at dette kunne være uken der all mobbingen stopper opp – der alt blir godt igjen. Men ordene mine ble ikke trodd av hun og sorgen i min datters ansikt møtte meg bare tydeligere med et svar «ja mamma, det er lov å håpe».
Det å hele tiden streve etter å søke mobbe fri hverdag, mobbe fri skole hverdag, søke etter vennskap på skole og fritid – egentlig søke etter alt det gode som skal være i et barns hverdag men som egentlig er så forgjeves, det gjør det vanskelig å holde positiviteten oppe. Det gjør det vanskelig å holde motet oppe for at min datter skal få en god skole hverdag. For det som møter oss når hun kommer hjem er ord som hun har blitt kalt av andre barn som er helt grusomme. At andre barn skal kalle hun for en fuckings unge, dritt unge, kuk unge, fuckings jævla unge, osv osv – listen er så lang at det er helt grusomt. Hvorfor skal barn påføre andre barn slik smerte, verbal smerte som sårer så enormt. Jeg kjenner tårene presser på, og fortvilelsen tar meg. Det er vondt å sende mitt kjære barn på en plass som hun tilbringer så mange timer på hver dag, hver uke, hvert år – men som får påført så store smerter verbalt ifra andre barn. Verbale ord som sårer og som gjør så enormt stor skade i et hvert menneske.
HVER morgen før skolen kommer hun og forteller om den store klumpen hun har i magen som hun ikke forstår hva er for noe. Hun forteller mer å mer om den å kjenner sterkere og sterkere på denne desto nærmere vi kommer skolen og skole veien. Hun skuler seg i bilen når noen spesielle barn som hun er redd for kommer forbi. Fordi hun er redd for å bli sett, hun er redd for hva de kanskje kan kommer til å si – mitt barn på 8 år er redd og ikke redd på en naturlig måte ved barne redsel for «skumle ting» hun er redd andre barn som påfører hun smerte verbalt, og noen ganger fysisk også. Det er ikke slik et barn skal måtte oppleve å ha det dag ut å dag inn. Det er som et levende mareritt som aldri tar slutt.
Hva må til for å bare kunne få det til å slutte, at hun bare kan få en fin skole hverdag og få gode vennskap både på skolen og etter skolen? Bare få være et lykkelig barn som er opptatt med aktiviteter og venner.
Det å bli født under en pandemi har bydd på sine utfordringer. Enn merker hvordan Dennis Pierre blir fortere overstimulert med sanseinntrykk blant annet. Han er mer tilbakeholden for store områder som ikke er hjemme. Og mye mer men for å nevne litt av det.
For en liten uke siden fant vi derfor ut at det var på tide at Dennis Pierre fikk møte sandstrand for første gang. Han har vert på sandstrand som mindre, men det var bare i vogn. Så nå skulle han endelig få gå selv og få kjenne og utforske hva en sandstrand er.
Jeg var utrolig spent på hvordan han kom til å reagere siden det er et veldig stort område og en plass som var helt nytt for han. Da vi kom frem var han helt i hundre. Mina Adeline sprang som vanlig ned til vannet og begynte å tegne i sanden som var mer hardpakket. Hun elsker sandstrand og nyter når vi er der. Hundene fikk også kose seg på stranden og Dennis Pierre var helt i hundre da han kom ut av bilen.
Han holt sin momma i handen å for avsted mot stranden med en gledelig latter og et stor smil rundt munnen. Han viste tydelig at dette var spennende å utrolig kjekt. Han gikk litt ned over å fikk kjenne hvordan det var å gå i sanden. Da vi tok opp sand i hendene for å la han få kjenne å prøve selv å ta, han prøvde litt men syntes det var veldig merkelig følelse. Han sto å så ut over den store stranden, som nokk føltes som et palass for en liten gutt på bare 1,5 år. Han slapp ikke handen å etter en kort stund, ville han tilbake i bilen og slappe av.
Han er tydelig på å vise oss når det er nokk sanseinntrykk og når han trenger å stoppe opp litt å hente seg inn. Men det ble en god opplevelse for han å et koselig og kjekt første møte med sandstranden. Nå gleder jeg meg bare enormt til sol og sommer varmen kommer mer, så vi kan kose oss masse på sandstranden sammen med barna.
Har du noen gang reagert på ordbruken til barn? Har du noen gang tenkt over hvordan ordbruken har utviklet seg til grusomme kalde navn og grusomme ord som blir brukt mot andre barn? Som mor har jeg flere ganger blitt helt sjokkert av hvordan århundre vi lever i har forandret seg. Hvordan det har utviklet seg til mer hat og grusomheter bare på 15-20 år.
Sosiale medier, mobiler, apper, videoer osv, alt rundt preger barna og det har kommet mer å mer av det nå enn hva det var før. Det er ikke ofte enn ser barn ikke gå rundt med en mobil i handen, men heller springer å hopper i vann dammer, klatrer i trær, går på dørene til andre barn for å leke osv. Nå er det å være sosial blitt at enn sitter på mobilen og spiller og snakker over tlf samtidig som enn spiller enn å springe ute og leke. Dette med sosiale medier og hva barn seg i de sosiale mediene er noe som faktisk preger dem og kan utløse masse grusomme ting i en hver person. Og det er nettopp det jeg ønsker å ta opp i dag. Jeg ønsker å gjøre dere litt mer bevist om at ordbruken til barn har blitt helt brutal! Og de som kan gjøre noe med det, jo det er oss foreldre.
Den ene dagen kom min datter hjem å fortalte meg at hun hadde blitt kalt for en kuk unge. Hun var helt sjokkert og var litt tilbake holden med å si ordet, siden hun forsto at det ikke var et fint ord og et ord som ikke er noe enn skal kalle andre. Jeg ble helt satt ut da hun sa dette, og viste egentlig ikke helt hva jeg skulle si. Det eneste jeg klarte å få ut samtidig som jeg ble så satt ut, var at det ikke var noe fint å si til andre og ikke noe min datter skulle si til noen andre, og at det ikke var noe greit å høre at hun hadde blitt kalt dette. Hun var fult klar over det å sa med en gang at dette ikke var noe hun skulle si og forsto ikke hvordan noen andre kunne si slikt.
Jeg prøver å lære mine barn at det skarpeste våpnene som vi alle har er munnen vår. Den kan komme med de kvasseste ordenene som er enormt sårende. De ordenene som kan komme ut ifra Munden vår er ord som kan sette dype spor og såre i andre mennesker. Noe jeg er utrolig bevist på å lære mine barn at de ikke skal gjøre mot andre. Men hva hjelper det om ikke vi alle foreldre blir mer bevist på dette å tar tak i dette problemet?
Vi ønsker hele tiden at barna skal klare å fikse opp i problematikk seg i mellom og at ting skal være fint og greit mellom barn, ungdom og voksne. Men det vi bør starte med først er å alltid prøve å være beviste med hva vi sier å lære våre barn dette. Det kan komme vanskelige hendelser og alle kan ha vansker for å ikke bare blåse ut, men vi må starte ifra da de er små og være beviste på lærdommen ved blant annet ordbruk.
Ordbruk som er sårende er så mangt og alle barn og ungdommer er forskjellige, noen er mer sårbare enn andre og noen tåler mer enn andre. Men det betyr ikke at vi skal få styre fritt med å behandle noen med større utrykk av upassende ordbruk enn andre igjen, og at vi skal hive ut mot enn annen etter hva de tåler å høre. Vi må lære vår neste generasjon at det å si ord som vi selv ikke hadde likt å høre selv ikke skal sies. At det ikke er hyggelig å få høre annenhver dag at noen vil være venner med den å den personen for så neste dag ikke ønske å være venner allikevel. Dette skaper jo usikkerhet! Det er uskyldige ord men i lengden sårende ord. Vi må være ops over for våre barn at det å kalle noen for en dritt unge ikke er noe som er hyggelig å høre, ord som kuk unge heller ikke er noe hyggelig. Det å kommentere klær, hår, sminke, osv på en nedverdigende måte er ikke noe kjekt for den andre parten. Det er ikke vits at noen skal kommentere noe ovenfor andre hvis det ikke er noe fint de har å si. Da kan enn heller bare være stille. Hvorfor skal enn kommentere andre sin genser, andre sin nye hårfrisyre, de nye skoene, den nye bamsen, den nye pennen, osv hvis det ikke er noe fint enn ønsker å dele? Skal vi ikke lære våre barn og ungdommer at alt ikke trenger å bli sakt? Det er jo bedre å spre positivitet enn negativitet.
Uenigheter er det uansett blant alle iblant, men det har noe med det å ikke være stygg mot andre gjentatte ganger for å såre dem. Om det er bevist eller ubevist såring ved ordbruk så er det ikke greit uansett. For å få en stopper på dette problemet som er blant barn og ungdom i denne tiden de vokser opp i, så er det vi foreldre som må gå foran som et godt eksempel å veilede dem etter å være snille både i oppførsel og i munnen.
Ta deg 5 min i uken eller pr.dag se hva ditt barn trenger – for det kan utgjøre en stor forskjell hvis du bare starter en plass for å veilede ditt barn i riktig retning ved å minne dem på hvordan ting kjennes ut om vi sier ufine ord til andre og at det ikke er greit. For gjør vi alle det, kan det utgjøre en stor forskjell.
Ja nå har jeg opplevd det også. Det er en første gang for alt, og sannelig kom denne også. Jeg trodde jeg hadde opplevd det mest latterlige da jeg opplevde og få bekymrings melding til barnevernet da det ene barne mitt var lite siden jeg har ADHD. Skulle plutselig en diagnose i ung alder dømme meg til å være en dårlig mor?! Men for å gjøre en lang historie kort, det endte med et koselig kaffe besøk der vi snakket hest. Så alltid hyggelige med flere kaffe besøk, kanskje vi ender opp å snakke hest igjen?
Men en slik viktig hjelpe instans burde vi faktisk vise litt mer respekt enn å bagatalisere dem med unødvendig vas. For hvorfor skal de måtte bli kontaktet grunnet andre sine tanker, følelse og meninger som enn velger å dele offentlig? Det er å forblir ulogisk men helt greit, alt kan ikke alltid være logisk – kan det vel?
Vi kjemper mange kamper å jeg er ferdig med å tie alt ihjel, for det er så mange der ute som føler seg alene i kampene de kjemper for sine barn. Det er mange som frykter barnevernet fordi det er skrekk historiene som rundt denne instansen som kommer frem i lyset. Dette er utrolig trist at det er som oftes skrekk historiene som kommer frem ang barnevernet, men slik er sosiale medier. Jeg ønsker hvertfall å dele alle sider av hva vi opplever. Så at det kommer frem at barnevernet ble kontaktet grunnet at jeg deler mine tanker, følelser og meninger synes jeg ikke er noe som er nødvendig. Men som skrevet ovenfor at det gjør meg heller ikke noe, bare fremgangsmåten hadde blitt gjort riktig. Jeg levde før med en frykt for barnevernet grunnet alle skrekk historiene som blir delt i media og på folkemunn, men nå kjenner jeg ingen frykt rundt dem. De er i bunn å grunn er instans som er lagt til for å kunne hjelpe familier og barn, men mange har grusomme opplevelser med dem å andre har gode opplevelser med dem. Jeg synes alle sider burde komme frem ang denne instansen. Mange bruker også dessverre denne instansen som en skremsel propaganda mot foreldre og det er direkte trist at det blir brukt på det viset.
Vi alle burde heller heie foreldre opp og frem enn å trykke ned.
Jeg har gått så mange runder med meg selv før jeg skriver dette. Men jeg er så lei. Jeg er så lei av å tie å holde ting inne, så nokk er nokk. I flere år har vi slitt med det sosiale for min eldste datter, det å ha venner, få være sosial etter barnehage og skole tid. Det har vert en ren kamp. Vell trodde jeg det skulle bli bedre da vi flyttet, men det er noe med det de sier “graset er ikke grønnere på den andre siden”, for det er det virkelig ikke. Det kan være like mye ugrass og måse på begge sider av graset.
Vi har kjempet flere kamper og sannelig stopper det ikke. Jeg har skrevet tidligere også litt om det men det tok kaken etter sist jeg skrev. Jeg har ikke skrevet noe der jeg har gått til person angrep eller noe hengt noen ut, for det er aldri min intensjon for å dele. Mitt mål om å dele er for det trengs en stemme for de barna som går igjennom mobbing, utpressing, vanskeligheter osv. Det trengs en stemme der foreldre som sitter å kjempe for sine barn i stillhet ikke skal føle seg alene. For det har meg og min mann kjent veldig på. Vi har savnet at noen har snakket høyt om vanskene og kampene som flere foreldre tar for dine barn i både skole og barnehage stadier, både på fritid og i skole eller barnehage sammenheng. Jeg har aldri delt noe offentlig som jeg ikke kan stå for å jeg verner om mine barn og tenker alltid igjennom av hva jeg deler med tanke på personvern og fremtiden deres.
Jeg har alltid delt mine tanker, mine følelser, hva jeg ser at mine barn opplever, og det kan ikke noen påstå er feil. Ingen kan si at mine følelser og tanker er feil, for de er like reelle som alle andre sine og det er ingen fasit til dem.
Men å oppleve at det blir så dårlig tatt imot at jeg deler følelser og tanker som andre tar seg nedlatende av uten at jeg går direkte mot noen eller skriver direkte ang noen men på generelt basis er leit. At jeg får beskjeder om at barnevernet er blitt kontaktet grunnet at jeg deler mine tanker og følelser, hva er logikken i det?! Barnevernet skal være en hjelp for foreldre og barn. De skal ikke bli involvert i saker der foreldre deler sine følelser og tanker. Skal jeg liksom kontakte barnevernet bare fordi jeg så noen få noe på maten sin som jeg ikke likte? Det er lavmål! Det er vas av bruk av dyrebar tid som blir tatt opp av en viktig hjelpe instans som kunne brukt tiden sin på noe som virkelig er nødvendig. Jeg synes faktisk det blir respektløst av å utnytte tiden til en slik viktig instans ved å kontakte dem på slike svake grunnlag.
Jeg synes vi foreldre som kjemper en kamp for våre barn, som tørr å si hva vi mener og dele våre følelser offentlig burde få litt mer respekt enn barn nedlatende ord. For en ting kan jeg si, det er enormt mange som skriver til meg og takker for at jeg deler, som takker for at det endelig er noen som snakker ut om problemene og som tar tak i dem. Som viser at de ikke er redde for å si det ut enn å tie, som lar andre foreldre høre at de ikke er alene. Som faktisk hjelper andre ved å dele.
Så dere som ikke klarer å høre mine tanker, mine meninger, mine følelser, og som håndterer at jeg snakker dem utad og gir alt en stemme i det offentlige – dere blir ikke tvunget til å følge det videre. Dere er bare et klikk unna av å slippe å følge reisen videre ved å lese. For en ting er tydelig, jeg er ferdig med å tie alt ihjel og jeg deler ikke for å henge ut men jeg deler for å nå ut.
Ettersom jeg var mye trett og sliten under svangerskapet og dagene gikk i ett, klarte jeg ikke å finne den roen jeg ønsket ved å sette meg ned å skrive. Jeg merker nå at den roen hadde jeg hatt godt av men slik var det. Det er mulig å angre nå på å ikke ha den roen i seg, men bedre å komme tilbake å sette ord på det nå enn å ikke sette noen ord på det. Jeg fikk derfor aldri delt gravid bildene noen andre plasser enn noen få på facebook. Jeg delte ikke alle gravid bildene der heller.
Under svangerskapet jobbet jeg enormt med meg selv for å føle meg komfortabel i min egen kropp. Jeg kjente det var utfordrende å enda utfordrende var det når det ble tatt bilder, der magen var i fokus. Sist svangerskap tok jeg bilder for hver uke, men med dette svangerskapet ble det tatt minimalt med bilder. Jeg var mer å mer komfortabel på slutten, merkelig nokk for jeg var større da enn i starten. mannen min og venner kommenterte at gravid magen min var så flott og meg å mannen min var veldig sjokkert over at gravid magen ikke ble synlig like tidlig som med min datter. Han å vi andre følte at den var så liten i forholdt til første svangerskap. Men jeg klarte å glede meg over magen og elsket å bære magen jeg bare skulle ønske jeg klarte å være mer komfortabel i min egen kropp enn å kjenne at det bydde på utfordringer med at jeg følte meg stor når jeg egentlig ikke var stor. Jeg er hvertfall veldig takknemlig for at jeg klarte å kjenne på gleden å elske magen jeg fikk underveis i svangerskapet. Jeg klarte faktisk å gå ifra store klær til å ville vise stolt frem magen med tett sittende klær. Det er en stor overgang å noe som betydde enormt mye for meg å klare. jeg ser nå tilbake på gravid bildene å er så enormt glad for at de ble tatt å så enormt stolt av magen og bildene. Tenk jeg har bert frem denne nydelige gutten vi nå sitter å holder stolt i armene våre. Det er helt utrolig å magisk.
