MammaTilAdeline

Vi flytter, kan dere hjelpe?!
Var ordene som plutselig kom ifra to barn som pustet å peste seg halt i hel, mens de dro på madrassen. Ifra det ene rommet til det andre jobbet de på. De var i full sving og styrte på og satte rommene totalt på hode. Planene var store, og glede svev det slik at taket nesten lettet. De hadde planlagt at i dag skulle de ha overnatting på soverommet til eldste jenta i hus.

Det er rart hvor store de har blitt, hvordan de er mer selv hjulpen å klarer egentlig det meste selv. Ja okei, uten om å vaske klær, lage middag og betal regninger – så vi voksne er enda til nytte for dem (husk galgen humor nå folkens).

Nå er madrassene ifra minste jenta dratt over til det andre soverommet, sengen til overnattingen har de feiret til (sist jeg så sto den ene madrassen på hode med to stolte å glade jenter på rommet. Og klær, ja klær har minste jenta pakket over på det andre rommet slik at hun har skifte til i morgen. Alt de kommer på, det er jo bare herlig å høre på.

De siste dagene har vert herlige, okei minus leksene da. De har vert et helvete! Så vi skipper mer om hjemme skolen nå å glemmer den bort – det er jo helg! Så det får komme i eget innlegg heller. Så tilbake til de siste herlige dagene i denne isolasjons tiden, der vi blir skremt nesten av å se folk når vi til nøden må på butikken. Solen har skint og vi har fått grillet, kost oss ute å gjort hage arbeid. Husket har heller ikke sett ut som et bombet horehus når vi har kommet inn, for plenen ute har heller tatt over den rollen. Minste jenta har fått lære seg å spikke pølse pinne for første gang med egen Emil i lønneberge kniv. vi har fått spist opp et tonn av pølser, grillet opp en hau av ved, og sotet nabolaget med røyk ifra både bål pannen og bålplassen som har fyrt bort dårlig grovfor – beklager naboer, vi skulle bare teste om det gikk ann å røyklegge hele vanse.

I dag venter prøvingen av å lage hjemmelaget kjøttboller, slim eksperiment, pysjamas party (som har blitt en tradisjon i hjemmet på lørdager når barna er hjemme), og sikkert enda mer sprell. Det har hvertfall blitt stille i huset nå i skrivende stund, så jeg tror flyttingen hos barna er over eller ferdig. Så nå skal jeg nyte roen i huset før det tar av igjen.

Håper dere får en flott dag å koser dere masse, til tross for at enn ikke kan besøke gud å hver mann i disse tider.

Solen skinte å jeg var overlykkelig for at jeg hadde fått noen timer ekstra på øynene. Det å være en foreldre om det er mamma eller pappa eller begge deler, det tar på! Hvert fall i denne pandemien som styrer hele hverdagen vår på hode. Ingenting er som før å vi alle blir mer isolert enn vanlig. Men det var ikke det jeg verken tenkte på eller hadde planer om å fortelle om i dag.

Det hadde seg slik at før øynene mine rakk å legge merke til klokken, legge merke til solen som skinte, ble heller øre mitt snakket inn i på et såpass lydnivå at jeg våknet. Ordene som vekket meg vekket meg totalt! Jeg våknet i rent sjokk. Jeg våknet til en liten barnestemme ifra M.A på 6 år som sa til meg “mamma jeg går ut til hesten min” – hva sa du?! kan hun virkelig gå ut alene uten oss til stede?! Kan hun virkelig gjøre noe utenfor på tunet uten at vi må være med som en hale på slep som puster å peser for å klare å henge med? men sannelig stemte det.

I ren sjokk tilstand var det heldigvis noen ord som går under okei listen, jeg klarte å få respondere ved “ja så fantastisk, spring ut å kos deg”… 2 sekund etterpå smalt hode mitt tilbake på puten å jeg lå der. sjokk tilstand. ikke klarte jeg å sove noe mer for jeg var i totalt sjokk. Men sannelig skulle jeg bare ligge her i sengen å nyte stillheten, reflektere over sjokket med at det er stille i huset og barne vårt er ute hos sin egen ponni ALENE! Hun er UTE ALENE! wtf skjedde nå…

ops! til dere mamma politi, ro dere ned. Hun gikk ikke over gjære til ponnien sin, og hun vet det er strøm på gjæret. Hun var rett utenfor så jeg kunne se hun på kamera utenfor å jeg kunne høre hun ifra vinduet mitt. Hun ble passet på selv om hun var ute alene. Så der slapp dere det sjokket å muligheten for å arrestere meg som mamma. – vell bekomme.

men tilbake til meg som lå på puten i sjokk.
Det var en ny åpenbaring da M.A faktisk på sine 6 år endelig kunne komme å si “mamma jeg går ut” og faktisk legge til at hun også går alene til ponnien sin. At hun endelig kunne løsrive seg på det stadiet å være et barn som kan gå ut alene å kose seg enn å hele tiden måtte mase om å dra oss foreldre med over alt. Både på unødvendige ting som å klatre opp en liten fjell knaus til å måtte være med hun som en hale for å hente jakken sin.

Jeg var så overlykkelig da sjokket roet seg, endelig kan hun springe ut på uteplassen vår og leke å kose seg ALENE! Endelig kan det bli stillhet i huset i 5 minutt, og er du heldig kanskje hele 10 minutter. woow, jeg kjenner sjokket kommer snikende her jeg sitter å skriver. Det er helt uvirkelig. tenk at noe så lite kan være så stort. Jeg er helt i ekstase og må ta megselv i å roe meg ned å lande på bakken igjen med begge bena.

da hun kom inn igjen var det en glad og fornøyd jente. Hun var så uendelig stolt over at hun hadde vert ute, men var jo super flink som di fleste barn å bare late som at alt som er sjokk tilstand for oss foreldre er helt normalt å har skjedd ti tusen ganger, men så har det faktisk nettopp skjedd. Hun kom stolt å viste meg hva hun faktisk hadde gjort ute. Hun hadde laget et herlig tiktok film, noe hun elsker å gjøre (og ja, under kontrulerte omgivelser der jeg passer på og kontoen er min og er lukket). Det var så glad og lykkelig film, der hun bruker fantasien og koser seg.

Det var en magisk start på dagen, sjokk men glede for både store og små.
for en dag.

noen ganger tror jeg at jeg har opplevd det meste av hva enn kan oppleve av rare påfunn ifra barna. vell å merke, kun noen ganger. Hvis vi spoler tiden tilbake noen kvelder, så skal dere få høre om da jeg møtte ropene ifra min datter ang do kosten som hadde fått en uønsket farge. Sa jeg virkelig at jeg turte å tenke tanken på at jeg trodde jeg hadde opplevd alle de mest rareste påfunnene som barna her i hus finner på?! jeg trekker det tilbake.

Kvelden hadde senket seg og en sliten mamma telte ned minuttene til det var senge tid. Ja vi mødre gjør slik på dager som både har vert gode og dårlige. Jeg vil tro de fleste foreldre om det er mamma eller pappaer der ute, teller ned minuttene en eller en annen gang til det er leggetid. Eller er du en av mamma mafiaen der ute som lever det rosenrøde livet og kan med hånden på hjerte si at du aldri har hatt nedtelling til det er leggetid av små krapylene som springer rundt?

Jeg skal hvert fall med handen på hjerte si, jeg telte ned minuttene. Dagen hadde vert super, men jeg var sliten. Arrester meg, døm meg, gjør hva dere vil – det er realiteten. Alle blir slitne iblant og det er lov.

Da mini ble sendt på badet og skulle gjøre unna tann pussen og do besøket, tenkte jeg hurra nå har jeg noen minutter stillhet. Så fort jubelen inni meg hadde funnet sted kom det rop ifra badet. et rop etter det andre. De fleste ropene å spørsmålene var ren oppmerksomhet påfunn, men ikke noe å måtte sprette opp av sofaen for. Men plutselig kom det! det ropet som ikke fikk meg til å slappe av lengre på sofaen.

“MAMMA, Do kosten er full av drit!”

WTF tenkte jeg, hva i alle dager er det nå hun tuller med. Dette var jo ikke en morsom spøk engang. Dette var jo direkte ekkelt. Aldri har do kosten vert full av drit, men den er jo full av bakterier siden det er en do kost. Mens jeg gikk ut mot badet tenkte jeg “Det er nokk bare et av flere påfunn av hun ang disse bakteriene som de lærer så mye om på skolen nå”. Jeg tenkte med meg selv at hun bare hadde latt bakteriene få en farge i hode hennes og at dette bare var et av mange andre merkelige påfunn som et barn kan ha.

Synet som møtte meg var til å spy av. Ja til å med vi voksne foreldre kan møte syn som ikke bare er koselige, hyggelige, imøtekommende og delikate… Da øynene mine traff inn på baderommet så jeg mini sto der med do kosten i do, papir i doen, rester etter drit smørt på do kosten og en do som ikke var trekt ned. Selv viste jeg med en gang at hun har hatt et rart øyeblikk der hun tenkte at hun skulle stappe den stakkarslige do kosten som er full av bakterier ned i en do med drit. Hvordan kan enn komme på slikt. Jeg spurte hun rett ut om hun hadde tatt do kosten ned i do før hun trakk ned. Men dette ville hun ikke innrømme. Hun hadde selvfølgelig dratt ned i do. Men etter å forklare hun at jeg ser jo at det enda ligger do papir og drit i doen.. Da kom sannheten frem. Mini me hadde hatt et øyeblikk jeg ikke finner ord for, hun hadde tatt do kosten å skulle vaske doen etter do besøket sitt uten at hun hadde dratt ned i do først.

da jeg forklarte hun at enn ikke skal gjøre det (ja noe jeg har gjort sikkert 10000 ganger før) var det som himmelen datt i hode på hun. Hun sto der sjokkert over at enn ikke skulle bruke do kosten før etter det var dratt ned. Men jeg var fult klar over at dette var noe hun viste ifra før, men bare var ute etter å finne på noen spøkefulle ramp for å få oppmerksomhet i de få minuttene jeg tok meg en pause.

Heldigvis fikk jeg reddet denne stakkarslige do kosten, den ble ren og jeg fikk til slutt kveld. Jeg lærte hvert fall det at når enn tror enn har opplevd det meste av påfunn som barna kan finne på, må enn virkelig tro om igjen. For du vet ikke hva det neste påfunnet som inntreffer deg er.

Søsken forhold er noe mange opplever samt noen ikke opplever. Jeg var en av mange som aldri fikk søsken, om det var ste søsken, halv søsken eller hel søsken. Jeg vokste opp som enebarn og jeg må ærlig innrømme at det å ha søsken var noe jeg savnet dypt. Ikke at jeg viste hva det ville si å ha søsken men jeg følte meg ofte så alene. Jeg har en halv bror men dessverre kjenner jeg han ikke, å det er også noe jeg har kjent på. Det å vite at jeg har en halv bror men aldri få et bekjenskap til han, har vert noe som har gnaget mye på meg. Men slik er det bare og jeg kan ikke gjøre så mye med det.

Jeg har alltid ønsket at mitt barn skulle ha søsken. Men i flere år var jeg alene mor og Mina Adeline vokste opp de første årene uten å ha noe søsken. Da jeg var heldig og fant mannen i mitt liv, ente det med at Mina Adeline fikk en ste søster. Dette har bringt så mye glede å jeg har måttet ta megselv i å tenke at de er heldige som får vokse opp som ste søstre.

I min familie er det mange ste søsken og halv søsken, osv. Det om det ikke er hel søsken eller søsken i kjøtt og blod, har aldri vert noe som har spilt noe rolle. Alle er like velkommen og like mye familie uansett. Det handler om den kjærligheten og omstendighetene, ikke kjøtt å blod og gener.

Jeg har fått flere aha opplevelser den siste tiden og jeg må bare si, det å kunne ha søsken er magisk. Jeg ser at barna her i hus og andre barn får et spesielt bånd med sine søsken. De bygger vennskap på et dypere plan og de knytter seg sammen på en helt unik måte. Her i hus er barna blitt veldig knyttet til hverandre. De skiller få år og leker så flott sammen. De søker til hverandre i tyngre hendelser og de støtter seg på hverandre. De har hele tiden hverandre til å støtte opp om hverandre. De forstår hverandre på en unik måte som få venner klarer å forstå hverandre på.

Jeg merker at det å ha hverandre gir en trygghet og også en utfordring i den positive retningen om å utvikle seg mer og også å bli mer selvstendig. De ser opp til hverandre og bygger hverandre opp og når det er nye situasjoner der enn bygger opp motorikken og den delen ved å lære å bli mer selvstendig, så sammarbeider de og bygger hverandre opp til å klare å mestre det. De hjelper hverandre og er veldig sammen sveiset. Jeg personlig synes det er veldig flott å se hvordan søsken uansett kjøtt å blod kan knytte seg sammen å bygge hverandre opp. Jeg synes ofte enn hører om søsken som ikke er positive til hverandre og mye klaging med å ha søsken, men når enn ser mer skjennerelt å videre ut over så til syvende og sist så kommer alltid søsken flokken til slutt mer sammen. De søker til hverandre på en unik måte.

selvfølgelig så er det en dans på roser å ha søsken, for enn har sine uenigheter som jeg liker å se på som veien de går på rose stilken og uenighetene er tornene på stilken. Men når alt kommer til alt er det magisk når de kommer frem til enden av stilken og den vakre blomsten er der. Familie i mine øyner skal alltid være dere for hverandre og enn skal være takknemlig for den familien enn har eller har fått. Alt må ikke hele tiden være a4 med genetisk, det er så mye mer enn bare genetisk og enn kan bygge lige gode relasjoner og bånd uansett.

Sannelig er det mye som har skjedd den siste tiden! Vi har kjøpt hus, mannen har fridd og vi skal gifte oss, vi har flyttet inn i det nye huset, flyttet ut av Småbruket, flyttet ut av huset vi leide, hjulpet min mor med å flytte inn i leilighet – osv osv. Det har vert noen travle måneder med mye kaos.

Nå begynner ting å roe seg, men sannelig banker kaos hele tiden på døren.

I flere uker har vi jobbet med å få flytte ut av eskene å komme oss mer inn i huset, men jeg føler det vil ingen ende ta. Vi har kastet enorme mengder men enda skulle jeg ønske jeg kunne bare kastet alt. Jeg er direkte møkk lei av å pakke ut å få på plass ting. Ikke vet jeg hvor jeg ønsker å ha alt å ikke har jeg nokk kommoder og hyller til alt heller.

Det å pakke ut av esker å komme deg skikkelig inn i det nye huset med barn i hus er et kapittel for segselv. Jeg rydder ut og får ting på plass ifra eske til eske, men da jeg er ferdig med et rom å går over til neste rom der barna blir igjen og leker – ja da er det som en atombombe har gått av når jeg kommer tilbake. Det er helt vilt hvordan rydding ingen ende vil ta. Bare av å se en eske får meg direkte kvalm nå for jeg er så lei. Barna har heller ingen interesse for å få tingene sine på plass eller å rydde ut av eskene, så det er jo direkte nytteløst. Jeg tror faktisk ikke de hadde merket så mye til om jeg bare hadde satt deres esker med leker opp på loftet, for de har så lite lyst å pakke ut sitt eget. Haha, skulle trodd de hadde en hel stor del av samme følelse som meg til eskene nå.

Men heldigvis er vi godt påvei, men jeg føler virkelig det er et prosjekt som ingen ende vil ta. Samtidig som jeg også på passe på helsen å ikke klarer for mye på en gang. Men en dag vil det vell ta en ende med den utpakkingen av esker, og en dag er vi nokk plutselig ferdig innflyttet i huset. Det er vertfall lov å håpe.

Lørdag er kommet å vi har kommet oss lengre på ferien vår. Men la oss gå tilbake til torsdag.

Varmen har det ikke står noe galt på! Den har tatt nye høyder å vert oppe i mellom 30-40 grader. Vi har bodd i sommerklær og varmen har virkelig tatt oss alle, men fy fillen jeg er stolt av jentene våre!

På torsdag tok vi nemlig å hoppet i bilen å kjørte til Vimmerby. Der brukte vi hele dagen til å storkose oss i Astrid Lindgrens Verden, med Blant annet Pippi, Emil, ronja røverdatter, osv. Stakker Marvin fikk rett å slett 3 barn å holde styr på, for å dra der har vert min drøm LENGE! Så jeg gikk like baserk som jentene. Jeg sto å ropte på Pippi like mye som barna å var helt i hundre. Hun som var Pippi var bare helt fantastisk. For en tolmodighet hun hadde! Hun hoppet å danset å tok med seg barna på alt hun kunne. Smilet var på hele tiden å skulle ikke trodd det var 30-40 grader i luften slik som hun var i hundre selv.

Det var en så fantastisk park og ikke minst hele parken var barne vanlig og alt var virkelig lagt vekt på at barna var 100% i fokus, slik som Astrid Lindgren selv var opptatt av. Neste gang kjenner jeg at jeg vil der igjen å jeg vil også på museumet hennes. Det var minne for livet!

Tenk endelig var det vår tur å reise på ferie! Og sannelig har vi masse spennende i vente! Vi kom i går frem til Sverige og ble positivt overrasket av hytta vi sover i. Det er en koselig hytte lengre ut på landet med harmoni og ro.

I dag tok vi turen til skara sommerland, som jeg sitter i nå i skrivende stund. Barna har badet i flere timer i et reint bade palass. Etter flere timer i baseng, sklier, osv har vi nå noen minutter med ro mens den leker på en gigantisk lekeplass som er rene lekeplass slottet! Snart skal vi videre å skjekke ut tivoliet. For en magisk dag så langt! Og enda mer spennende har vi i vente i morgen å resten av ferien som varer til tirsdag i neste uke.

27 år og ME syk. Ja det høres egentlig latterlig ut. Hvordan kan en 27 år gammel jente være syk i en så ung kropp?

mange der ute ler bare av ME. De forstår ikke alvoret med det og de skjønner ikke den uendelige kampen som enn hele tiden jobber med. Hode har lust til masse men kroppen sier stopp. Det er som enn er fanget i en gammel kropp, mens hode er mye yngre – eller bedre sakt hode er i den alderen som en egentlig er.

Jeg har prøvd å jobbe imot sykdommen min. Jeg sliter med å akseptere den, å ønsker hele tiden å klare så mye mer enn hva jeg klarer. Det å innse sine egne grenser er på en måte umulig. Det er en egen jobb å bare prøve å forstå seg selv når enn ikke føler det lengre er din egen kropp du lever i. For hvordan kan en 27 år gammel kropp føles som en 50 åring? hvordan kan enn gå med et smerte helvete i kroppen, samtidig som enn er tom for energi og ikke klarer halvparten av hva enn egentlig skal klare iløpet av en dag? hvordan er det mulig at det å bare gå til post kassen blir en heldags jobb? eller å gå på do blir noe enn sitter å samler energi til å klare å utføre? latterlig, eller hva?
– men realitet!

jeg har hele tiden ikke klart å godkjenne å vedkjenne begrensningene mine, men dessverre slår de meg hardt i ansiktet gang på gang. Jeg av alle burde være rundt i fyr å flammer når jeg har barnefri, men sannheten er den at jeg sitter hjemme i en stille stue. Lyset er dempet mesteparten av dagene og jeg lengter etter ro å stillhet, noe som det er mye i huset når det er barnefri helger. mange vil nokk si at det er godt å hente seg inn når enn har barnefri, men hva med det sosiale? i min alder pleier enn å være mye sosial og er det noe som skjer så er enn som regel der det skjer. men jeg føler jeg blir en tilbake holden person av å måtte si ordene som hjemsøker meg “jeg klarer ikke å gjøre det i dag, kroppen sier stopp” når jeg egentlig skriker etter å kunne si “jaa jeg er med”. det som skuler seg i kroppen min når de hjemsøkte ordene kommer ut av munnen min er tristhet, tårer som jeg jobber iherdig ved å holde tilbake. jeg vil bare legge meg under dynen å grine. jeg føler jeg blir lenket fast til sengen å til huset. Jeg vil så sårt ikke det! Jeg vil så sårt leve livet som en 27 åring skal i hovedsak, når enn har barnefri. Jeg føler jeg blir en demper for de rundt meg. Noe som jeg selv tenker å bare ved å tenke de tankene trykker jeg megselv ned. mange vil nokk si “hvorfor tenker du slik når du gjør deg selv trist?” men det kommer av seg selv. For hvorfor skal ikke den tanken komme når enn sitter med slike følelser?

jeg må hele tiden tenke å være klar over at gjør jeg visse ting så vet jeg at jeg trenger hvile så å så lenge i tiden etterpå. Jeg vet at kroppen min er veldig sensitiv for lys og lyd og handlinger som krever mye energi. noe som igjen gjør at det setter en hindring. Jeg vil så gjerne ikke la det sette en hindring. jeg vil få stopp på å leve i en “gammel” kropp. Jeg vil ha livet mitt tilbake, slik som det var med den kroppen jeg hadde før. Jeg vil så gjerne slippe å være syk!

jeg har mange lyspunkter i livet og jeg har det så fantastisk, noe Mina Adeline også har. Så livs situasjonen vår er bare helt magisk, men det er sykdommen min som plager meg. For jeg har både ADHD og ME, så tenk deg hvilken kresj det egentlig gir…

Kan jeg ikke bare få den friske kroppen min tilbake?!
Kan jeg ikke bare få overskuddet å energien min som jeg en gang hadde? er det virkelig for mye å be om…