Jeg merker dybden i følelsene mine er som mitt verste mareritt å prøve å komme innpå. Det skremmer meg og det skaper så mange følelser som jeg må kjenne på at jeg ikke vert hvordan jeg skal klare det. Men for å klare å finne meg selv og slippe taket på skallet som jeg lenge har hatt som beskyttelse, må jeg klare å nå dybden etterhvert.
Jeg er så vant til å kunne være meg og min datter. Jeg er så vant til å være den personen som klarer å skule det meste, og slippe å måtte vise så mye følelser til andre rundt meg. Jeg har liksom min egen boble, der jeg føler meg trygg. Men det å gå utenfor den komfort sonen er skummelt. Det å faktisk slippe andre inn i live mitt er … D R I T T skummelt! Vell er jeg sosial og kan snakke med mennesker, men det å faktisk la noen bli skikkelig kjent med meg og la dem få være en del av mitt liv og hverdag. Det er så mye mer enn at jeg bare kan være mer overfladisk. Jeg gir så mye mer av meg selv og samtidig blir jeg så mye mer redd. Det bygger opp så mye følelser av redsel fordi når jeg først lar noen mennesker komme mer innpå meg, om det er venner eller mer enn venner så er det likt. Jeg kan liksom ikke bare sperre meg inne i mitt eget hus og skule meg. Pakke meg bort for ubestemt tid fordi jeg får en dårlig dag eller at adhd en flyr løpsk og tar over dagen, eller at ME en kommer til syne. ja dere skjønner hva jeg mener. Jeg kan ikke gå i dvale uten at noen legger merke til det, når jeg slipper andre inn i mitt liv. Jeg kan ikke være den overfladiske av meg, fordi det blir lagt merke til. jeg kan ikke bare nikke å smile uten at det blir sett at det er et falsk smil. Jeg kan ikke smile uten at de ser at inni meg gråter jeg.
Hvorfor må jeg være så lett å lese for de rundt meg?! kan jeg ikke bare få være den harde mursteinen som ingen kommer innpå der de merker min indre sårbarhet. Jeg er blitt for vant til å være kun meg og min familie. Jeg er blitt for vant til å miste de jeg slipper inn i livet mitt. Fordi jeg er blitt for vant til at folk svikter. men det er vell egentlig jeg som svikter meg selv når jeg bare hele tiden prøver å beskytte meg selv med å ha en hard overflate. Men hva annet skal enn gjøre når enn hele livet har opplevd ifra en var i barnehage alder og før det at mennesker som virkelig skal være der svikter. de forlater deg og ikke bryr seg.
For roten til alt jeg bærer på er så dyp og tung å samtidig så uendelig mye forskjellig at jeg ikke klarer å nå dybden i meg selv enda. Jeg prøver å prøver å en dag klarer jeg det, eller bedre sakt jeg må klare det en dag. For å gå å bære på alt jeg bærer på nå, det er jeg redd skal ødelegge både vennskap og muligheten til å få den rette mannen også. Så en plass må jeg starte og det er vell kanskje å akseptere at det er mulig å gråte blant andre mennesker, og at tårer ikke er svakhet men tegn på styrke. kanskje det å akseptere å vise mer følelser å samtidig se at de som virkelig er skikkelige mennesker faktisk blir der. men hvordan kan hun som alltid ble hakket på og trykket ned fortjene å faktisk ha det bra, og faktisk fortjene å være så heldig og ha så fantastiske mennesker i live mitt. Vell er det få men samtidig er jeg så takknemlig for de få jeg har, jeg håper bare at når jeg klarer å vise mer følelser og faktisk ikke holder alt inni meg at de faktisk ikke stikker selv om det ramler en eller hundre tårer iblant.
Skjønnheten kommer ifra det indre og ditt hjerte, har du glemt det? // Repost ifra år 2014! Ettersom dette er et blogginnlegg som jeg gjerne vil dele på ny med dere og la nye lesere også få mulighet til å lese. //
Kjære Norges befolkning eller alle i hele verden, om så er!
Vi lever i en verden der mobbing og trakassering er et stort tema, et tema som ofte er uten ord og mer i skyggen enn i fokus. Et tema som ofte finner sted, men som ikke alltid får den oppmerksomheten som den trenger for å få en stopper på det.
Mennesker rundt om i hele verden har blant annet en ting til felles, Kroppsfokus og utseende! Men det store spørsmålet er hvorfor. Hvorfor legge vekt på hvordan andre ser ut, hvorfor le og trykke ned andre fordi de kanskje ikke har den nyeste buksen som er på moten, den nyeste sminken eller sminke generelt på seg. Hvorfor i det hele tatt bruke dyrebar energi på en negativ hendelse som ikke fører til noe godt?Hvorfor ikke være mer opptatt av å jobbe med å føle seg komfortabel i din egen kropp enn å bruke den tiden på å tenke å utføre tanker og handlinger om andre.
I mange år opplevde jeg mobbing! Rettere sakt, 10 år leve jeg som et mobbeoffer. Jeg ble utsatt for en mobbing som var vanskelig og komme seg igjennom, det innebar både fysisk og psykisk mobbing som satte sine spor i meg. Mye av de årene gikk på kroppspress og utseende.
Jeg var en vanlig jente som var lik alle andre, ja jeg skilte meg ut ifra mengden ettersom jeg ikke var opptatt av den nyeste moten og de dyreste merke klærne. Men det hadde sin grunn, jeg hadde ADHD og det gikk kort tid der buksene og klærne mine hadde sin helhet, før de ente opp som hullete filleklær! Hvorfor skulle jeg være opptatt av å gå med 800 kr bokser, for alle andre gjorde det? Hvorfor skulle jeg utsette mine foreldre for å bruke en formue på klær, som etter 1 til max 2 uker eller faktisk samme dag, var fulle av hull og utslitt?
Sminke, ja sminke.. You name it! Jeg var ikke den som var opptatt av og bruke sminke i ung alder, hvorfor skulle jeg utsette huden min for tykke lag med unaturlig påsmøring av stoffer som ikke lot huden min puste. Ikke nokk med det, men samtidig som den ikke fikk puste på et normalt vis igjennom det, ble huden også full av bakterier som skaper urenslighet i huden. Dette bare pga sminke! Hvorfor skulle jeg tvinge meg selv til å være opptatt av det i en barene skole stadium? Hvorfor skulle det være en av årsakene til at jeg ikke hadde det utseende som andre sytes var akseptabelt?
Samtidig som både klær og sminke hadde sine fokuspunkter for andre, men ikke meg var det nokk en “fantastisk” grunnlag for andre til å se noe som var “annerledes” med meg enn de andre. Jeg var helle ikke den som i 2.klasse var opptatt av hvordan magen min så ut, HALO! Jeg var et barn. Et barn skal ikke være preget av kroppspress og utseende. Naturlig skjønnhet er det alle barn skal få ha og leve ut ifra.
Det som ble glemt allerede ifra barneskolen, var naturlig skjønnhet og at skjønnheten kommer ifra hjerte og skaper et vakkert utseende uansett. Det som ble fokuset i mitt tilfelle og for mange andre, var kroppspresset som ble en hverdag og et levende mareritt.
” Nå må jeg sminke meg, Jeg kan ikke gå uten sminke, Jeg må alltid ha et smil framme, Øynene mine må jeg alltid få til så det ser ut som de lyser av glede, klærne må passe sammen, jeg må passe på vekten min, jeg må aldri reagere på noe og alltid ta alt med et smil.. “
– Noen av tankene som preget min hverdag allerede som barn og ble sterkere da jeg ble tenåring. Er det virkelig tilfelle at det skal være en hverdag og tanker som skal være normale?
Fokuset på kroppen og utseende er stort i hverdagen vi alle beveger oss i og lever i. Vi blir prentet inn med dritt om hvor viktig skjønnheten er i andre sine øyner, og bruker mangfoldige tusen i løpet av 1 år på sminke og klær. Men samtidig er det ikke alle som har en økonomi som tilsier at enn kan gjøre det. Men er enn plutselig mindre vakker da? NEI!
Selv etter flere år har jeg jobbet med og holde kroppen min slik jeg ønsker og ha den. Jeg ente opp med store vansker med kroppen min etter årene som mobbeoffer, og jobbet mye med og klare å akseptere min kropp og mitt utseende. Jeg kom til et stadium i livet der jeg ikke ønsket og leve opp etter andre sine synpunkter, jeg ville være meg selv. Jeg ønsket og finne meg selv og bruke mobbingen til noe som helle gjorde meg til en sterk person.
Dette klarte jeg men noen ting satt igjen som det var limt fast i hode. En ting skal selvfølgelig sies, jeg bærer ingen nag over for årene som mobbeoffer, jeg bærer på en styrke som jeg fikk ut ifra de årene. En styrke jeg er solt over og ha fått. Men samtidig har det sine ting som enda sitter igjen.
Årene gikk og jeg ente opp med å bli gravid. Jeg var stolt over kroppen min som gravid, uansett om jeg var stor som en flodhest. Jeg bar tross alt på min vakre skjønnhet, og min nydelige datter. Men etter et tøft svangerskap og en mage så stor som en luft ballong, fikk det sine konsekvenser.
Jeg tok et valg, et valg jeg står for og som jeg ikke angrer noe på! Men et valg som har fått mye delte meninger ifra andre. Jeg fikk smerter og sår på kroppen min og forandringene ble store. Jeg prøvde så uendelig mye for å klare å få kroppen min tilbake til slik som den var før, men ingen hell i det. Derfor la jeg meg under kniven. Etter 3 operasjoner, er jeg nå stolt av å ha kroppen min tilbake! Ekte eller uekte, spiller ingen rolle for meg. Jeg har min kropp slik jeg ønsker den. Hva andre mener om det, spiller ingen rolle.
Mye negative omtale har jeg fått, men hva er årsaken til det. Hva er årsaken til at andre føler de har den rett til å kommentere andre sine valg rundt sin egen kropp? Hva gir andre rett til å dømme om noen har grunner for og operere kroppen sin eller ikke? Hvorfor tror alle at uansett om en går ut med noe offentlig så skal alt ut offentlig, det er ikke en realitet!
Det er skammelig og faktisk tenke på hvor mye kroppspress preger mange sin hverdag. Det er skremmende og tenke på hvordan det kan ødelegge et liv bare pga kroppspress og fokuset på utseende som andre utaler seg om på fritt basis. Hvor blir det av filteret som vi alle burde ha? der vi tenker igjennom hva vi utaler, hvordan vi ser på noen, og hva vi faktisk tar oss friheten til å legge en dom over, som aldri har blitt bedt om å komme. Hva skjer med århundre og menneskene i verden. Hvor blir det av viktigheten i å legge fokuset på seg selv, og være slik mot andre som enn ønsker at andre skal være mot seg selv? Hvor blir det av respekten imellom menneskene?
Hva andre velger å gjøre for å være fornøyd med seg selv, gir ikke en rett for andre til å uttale seg om det og gi en åpenbar dom rundt det. For til syvende og sist, skjønnheten kommer ifra det vi har inni oss. Det er de som skaper et vakkert utseende!
Kjære Kvinesdal Kommune – vakker, vennlig og vågal, som er deres ordtak for kommune. Dere skal ha klapp på skulderen for å leve opp etter deres tre ord for å beskrive bygden. Eller for å sette det i et annet perspektiv som jeg tror kan stemme litt mer, beskriver dere egentlig bygda eller dere som sitter i kommune styre med disse tre ordene som en beskrivelse?
Jeg er bare en jente på 24 år, men samtidig er jeg en av deres innbyggere. Jeg har ikke bodd her hele liv mitt, bedre sakt jeg er tilflytter hertil og har bodd her i ca 1,5 år. På bare 1,5 år har jeg allerede lagt merke til hendelser, valg, handlinger og andre ting som kommunen har gjort i denne bygda. Jeg er en alene mamma og jeg har barne mitt i barnehagen som faktisk er en kommunal barnehage ergo, som dere til syvende og sist kan styre og bestemme over slik dere ønsker. Dere kan gjøre vedtak når det passer dere uten å faktisk informere oss foreldre som har barn i barnehagen om forandringer og endringer som blir gjort. Dere gjør endringer i form av penger og pengesummer, fordi det er det største dere kan gjøre, slik at dere får inn større resurser som dere kan bruke der dere ønsker og bestemmer. Men husker dere at det faktisk er vi som er innbyggere og foreldre som merker disse endringene? Det er vi som sitter og får regning i posten som plutselig er forandret og over i nytt tall med tre siffer bak seg. Deres valg og beslutninger gagner oss foreldre og innbyggere ikke alltid i den mest positive retningen.
Uansett om jeg bare er 24 år, ikke er den mest voksne personen som går i denne bygda og som har bodd her lengst, har jeg bosatt meg her og kjenner godt på når deres avgjørelser blir forandret. Vell gjør dere positive valg og tar positive avgjørelser iblant, for de fleste kommunene gjør jo det, men dessverre er det nå slik at når det blir småting på småting av negativitet, blir det til slutt en del.
Snøen faller vakkert ned, fyller de vakre engene på øyesletta med hvit dekkende snø. De mørklagte små gatene med hus i, som faktisk er små byggefelt, får endelig litt mer lys i seg, for snøen er hvit og skaper en lysere vei. Det er små veier som til vanlig er mørke og skumle. Du er av hengi av å ha en lomme lykt for å kunne se veien, men når du går med f.eks en barnevogn, skal du da gå med hodelykt og blende barne ditt for å være sikker på at du klarer å holde deg, vognen og barne ditt på veien? Tenk på de eldre som sitter hjemme og venter i det uendelige på at lysere tider med lysere kvelder skal komme. De eldre som kanskje ikke kan gå ut og gå tur nå, fordi de kanskje ikke har en lommelykt som lyser opp veien godt nokk. For det er jo ikke til å legge skul på at når enn blir eldre tåler benmassen mindre, og tråkker en da over eller støter overraskende på et hull i veien, da kan faktisk bein bli brukne. Det er faktisk ikke mer en det som skal til! Men like vell vandrer vi og ser ut av vinduet rett i en mørk byggefelts gate uten noe lys langs veien. Er det faktisk slik at hver byggefelt er privat vei slik at dere ikke trenger å føle noe skyld for eldre folk, foreldre, barn og alle som befinner seg i et byggefelt som har mørkt belagte veier? Eller er det bare en smart løsning på å ha privat veier slik at vi som bor i slike byggefelt må betale dere for å kunne få lys langs veien? Slik at vi kan vandre ute uten å måtte lete etter lommelykt, hodelykt og passe på at vi har mulighet til å lyse opp veien selv?
Men heldigvis nå har som sakt snøen kommet! Da slipper dere jo å tenke så mye på det emne ang lys langs veien i små byggefelt, for det fikser snøen for dere i dette øyeblikk. Men når jeg er inne på snø temaet! Dere har en flott valgfri ordning for oss som bor i byggefelt med privat vei. Dere tilbyr oss brøyting mot at dere får betaling. Vell er den rettferdig, for i det århundre vi lever i nå handler jo alt om penger og så å si ingen ønsker lengre å jobbe gratis for å glede andre. Spør du meg er det litt dramatisk at alt skal måtte handle om penger, og at den gleden som enn kan gi andre mennesker med å hjelpe i form av jobber som trenger å bli gjort forskjellige steder ikke er en god nokk betaling. Glede er plutselig ikke noe alternativ til god nokk betaling, men penger må til for å få noe gjort nå i århundre vi lever i. Det er faktisk ikke merkelig at det finnes så mye negativitet i verden. Penger i seg selv, skaper så mye negativitet og sorg.
Men tilbake til det jeg ønsket å si. Snøen har dalt ned i en større mengde og som nevnt har dere en “frivillig” ordning for oss innbyggere som bor på privat vei. Dere gir oss brøyte tilbud der alle husstander i byggefeltet må betale OVER 2000 kr pr.hus! Men for ca 2 år siden måtte alle husstander i byggefeltet betale ca 900-1000 kr pr.hus. Dere valgte å øke prisen, og gjorde et nytt vedtak om dette. Men når fikk vi brev i posten med beskjed om disse endringene? ALDRI! Er det slik det skal være? Skal dere kunne styre over deres egne innbyggere på den måten, vi som er grunnen for at selveste bygda faktisk eksisterer med innbyggere i?
Selv ønsker jeg faktisk ikke å benytte meg selv av brøyte tilbudet, men når jeg prøvde å si det opp gikk ikke det. Jeg selv måtte da klare å få alle i byggefeltet med på at ingen ønsket brøyting, men jeg kan ikke forvente at de som er i den eldre garden skal ønske å gi slipp på slike tilbud, når kanskje ikke helsen deres holder til å klare å brøyte. På den vest kanten vi holder til, har vi biler som klarer å komme oss ferm. Vi har biler som klarer å kjøre over en del snø, og jeg vil påstå å si de meste av snø mengdene som kommer med slik som klimaet er nå. Det er ikke realistisk at det kommer til å komme 2 meter med snø i dette området, og at vi kommer til å måtte ha mange brøytinger. Så la meg si det slik, i fjord hadde vi en brøyting, der dere fikk over 2000 kr for godt under 30 min arbeid på en liten byggefelts vei. Hvis det virkelig er så godt times betalt med å være brøyter, vil jeg personlig bli ansatt på dagen! Men dere kan vell godt si at det ikke går i times betaling. Dere påstår at dere måtte øke prisen for å få dekket alle de utgiftene som er med å brøyte, men dekker vi da utgiftene som kommer på offentlig vei også da, ettersom prisen ble justert opp såpass mye?
I skrivende stund vil jeg gratulere dere så mye! Veien i byggefeltet er dekket med snø, det er lyst å vakkert men brøytingen er tydeligvis usynlig. Det har vert snø to ganger nå i år, men ingen brøyting har funnet sted her. Jeg ser dere kjører vakkert omkring å både brøyter og strør langs veien, men har dere glemt at det er en vei som går inn i et byggefelt med navn klevemonen? Vi kan jo teknisk sett ta de pengene vi betaler dere for brøyting å trekke dem ned i do, det har jo like mye effekt! For vell at jeg personlig ikke ønsker brøytingen, så ønsker jeg ikke å betale for den da heller når den ikke finner sted. Når det blir frivillig tvang til å beholde det brøyte tilbudet, ønsker jeg faktisk å se at det fysisk blir brøytet å at vi har bar vei her også da.
Videre har vi den vakre og vell kjente industri området som vekker den store oppmerksomheten på øye. Den er ikke til unngå å legge merke til, samt også den fantastiske forurensningen som den også skaper. Skal vi ikke bevare miljøet? Sortere søppel, bruke produkter og metoder for å bevare miljøet? Hvorfor setter dere da opp en bedrift i starten av sletta og en søppel plass på andre siden av den store bedriften, ikke nokk med det men dere ønsker å kjøpe opp flere landbruks områder som bønner benytter seg av, for å skape større industri område. Hva med dyrene som trenger mat, hva med de vakre store slettene som vi har her på øye? Hva med graset, jorden og oss mennesker som bor på øye. Skal dere bare la det gå ut over oss med å skape mer forurensing? La dyrene som er de mest uskyldige oppi dette få mat med partikler oppi pga dere ønsker å ha større industri område for å få større kapasitet i kommunen? Hva med den gamle tradisjonen av hvordan vi mennesker levde før? Vi dyrket og levde av landbruk og dyr. Skal dere gjøre det vanskelig for dem som ønsker å benytte seg av dette i nå tid? Bare for å utvide og direkte ødelegge den vakre Øyesletta? Vi som bor på øye trenger også å få være stolte av plassen våres. For godt skult bak industri området, befinner det seg faktisk vakre områder der folk bor. Det finnes gårder med dyr på, vakre natur stier og mange jorder som trenger sine gjøremål, for at bønnene skal få kunne fortsette å leve av sitt jords mål. Skal dere ta ifra oss dette?
Jeg vet at det med industri området ikke er et tema som noen i kommunen liker å snakke om med oss innbyggere. Blant annet var det en av deres arbeids kollega som ble direkte forbanna på meg, bare for noen enkle spørsmål ang industriområdet som tema. Jeg tror dere bør ta et lynkurs i kundebehandling på noen av deres kollega.
Men fortvil ikke kjøre vakre, vennlige og vågale Kvinesdal Kommune. Jeg vet dere har forskjellige stillinger, politikere som sitter over noen av dere og at alle dere som sitter i jobb i kommune huset ikke har like mye å kunne si. Jeg er ikke ute etter å ta noen av dere under samme kam, men jeg merker bare valgene og handlingene som blir gjort og vedtak som blir endret uten at vi innbyggere får beskjed, og samtidig har noe å få uttale oss om.
Jeg så dessverre ikke noe annen utvei enn å få skrive dette offentlige brevet som dere kanskje aldri en gang kommer over. Men om det faktisk skulle skje at dere kommer over dette og leser det, la det være en tankevekker og vær så snill å gjør noen drastiske forandringer. For uten oss innbyggere hva er kommunen da? Spill på lag med oss, ikke imot oss.
Hva om du en dag våkner opp og ikke har din beste venn lengre ved din side, ditt kjære familie medlem, osv. Har du levd livet over for denne personen på de måtene du ønsker? Eller ville du sittet igjen med dårlig følelse, sorg over ting du ønsket å gjøre annerledes, osv?
Du vet aldri når dagen kommer der noen du har kjært eller noen du virkelig er glad i plutselig er brått borte ifra ditt liv. Du vet aldri når tiden er inne og skjebnen har tatt over. Men i slike hendelser er det alltid hjerteskjærende og mye sorg som fyller oss. Det kalles å være menneske, det er slik vi er!
Jeg kom over en status på facebook i går som var så til de grader respekt løst og uakseptabelt. Det var noe som delte hjerte mitt i to over medfølelse og sorg over for de gjenværende. Det var en hendelse som aldri burde ha oppstått og som var skikkelig barnslig oppførsel! En oppførsel som et menneske aldri burde klare å utføre over for andre. Når jeg kom over denne statusen og den hendelsen fikk det meg til å tenke, og dette er noe jeg virkelig ønsker å dele med dere lesere. Dette fordi det er så viktig og huske på, og det er så viktig og leve et liv som enn ønsker, ved at enn bruker hjernekapasiteten og hjerte som en har fått. Slik at enn slipper å gå å bære på negativitet. For å bære på nag og negativitet skaper aldri noe godt. Men det er bare hver enkelt person som kan velge å slippe på negative følelser, nag, osv. Det kan ikke andre gjøre for oss.
Som flere har fått med seg var det et tragisk dødsfall i kvinesdal nå i helgen, å det er en status rundt dette som skapte flere tanker å følelser i meg! Jeg kjenner ikke vedkommende eller pårørende rundt dette, men jeg ble raskt veldig følelseladet og reagerte på hendelsen på facebook og snapchat. Samtidig vil jeg også vise min dypeste medfølelse og kondulere alle rundt dette på det dypeste.
I det århundre vi lever i, den verden vi har kommet til er det en ting som skinner igjennom som vi alle burde ha lært og vist over for våre medmennesker, nemlig respekt! ?Du får som du gir? er et ordtak som samtidig er realistisk. Det er noe vi alle bør tenke over å huske på. Hvis enn behandler andre rundt godt, får en godt tilbake. Samt også behandler enn noen dårlig, får enn det samme tilbake. Der igjen kommer respekten frem. Behandler du andre rundt deg med respekt, får du respekt tilbake. Alt bunner ned i at enn får som enn gir. Karma tar seg av den jobben!
Mange rundt i norge og i verden opplever å være mobbeoffer og flere rundt er mobbere selv. Mange mobbeoffere ender opp ved å mobbe andre en eller annen gang i livet, dette fordi ingen er feilfri! Vi lever i en verden der alle gjør feil, fordi vi er ikke skapt til å klare å leve et feilfritt liv. Det er teknisk sett umulig. Men samtidig om ingen av oss er feilfrie bør vi prøve på vårt beste å ikke påføre andre smerte. Vi bør prøve å behandle andre rundt på den måten vi ønsker å bli behandlet på selv.
Som mobbeoffer selv kan jeg skrive klart under på at jeg vet hva det vil si å bli påført smerte, men samtidig har jeg tatt lærdom av dette og jeg har kommet dit hen i mitt liv at jeg ikke bærer noe nag over for de som mobbet meg. Jeg ønsker egentlig bare å takke dem for det de påførte meg, ettersom det har gjort meg til den personen jeg er i dag, samt også gjort meg til en sterkere person enn hva jeg kanskje hadde vert uten de livserfaringene.
Som mobbeoffer gikk jeg igjennom dype mørke tider i min fortid. Der jeg ikke klarte å tenke på de rundt meg, og bare ønsket å forlate denne verden. Jeg var så dypt nede i sorg og negativitet at jeg klarte ikke å tro på at noen virkelig brydde seg om meg, at jeg faktisk betydde noe for noen. Jeg klarte til å med ikke holde fast på hvor mye jeg betyr for min familie. Jeg ble egoistisk og ønsket bare å forlate denne verden.
Når jeg var så langt nede innbilte jeg meg at det kom til å bli en befrielse for alle rundt meg om jeg bare forsvant, ble helt borte. Jeg innbilte meg at mobberenne kom til å feire om jeg forsvant ifra denne verden og ble fanget inn i det dype mørke hullet. Jeg brukte lang tid å fikk mye hjelp for å klare å komme meg opp igjen ifra det, men samtidig ble jeg sterkere enn jeg noen gang hadde vert. Og som sakt, jeg er takknemlig for at jeg var så dypt nede og vet hvordan det er å følels, fordi det gjorde meg til en sterkere person med livserfaringer som mange ikke har. Det formet meg til den personen jeg somsakt er i dag. Og jeg ville faktisk ikke vert uten de livserfaringenen, for hvem hadde jeg da vert i dag?
Ved denne statusen som jeg kom over å en hjerteskjærende kommentar ifra en person, revnet fortiden min opp igjen og det fikk meg til å tenke. Jeg ble sjokkert over hvordan en person kan bære på så mye negativitet og nag over for andre mennesker, og utrykke seg på en så uakseptabel og respektløs måte i en slik hendelse som har skjedd. Denne personen var selv et mobbeoffer og selv som mobbeoffer føler jeg at jeg har rett til å utrykke meg rundt det denne personen valgte å gjøre. Ettersom mobbeoffere av alle bør aldri gjøre slike hendelser over for andre.
De som har kjent en så dyp smerte på seg selv, bør aldri ønske å påføre andre en slik smerte. Når andre en lavt nede i en dyp sorg, er det aldri rett å ønske å trykke dem lavere ned. Det er aldri en tid i livet der enn skal påføre andre smerte, fordi det fører ikke til noe godt. Det er lavmål på det høyeste.
Jeg lot meg rive med under dette, og klarte ikke holde fingrene borte ifra tastaturet. Dette fordi hjerte mitt ble revet i to i dyp medfølelse over for de gjenværende som var i dyp sorg, og den gutten som dessverre mistet sitt liv. Hvordan en person kan reagere ved å vise glede for et liv som er tapt, er ikke menneskelig på noen måter. Og det var nemlig det som skjedde under denne kommentaren.
Det lyste en lang vei at det manglet respekt og at denne personen virkelig trenger hjelp! Hjelp til å lære hvordan enn skal behandle andre mennesker, hvordan enn skal oppføre seg og hvordan enn bør leve i hverdagen. Og mest av alt, lære å vise respekt og medfølelse, og selvdisiplin til å holde munnen sin lukket og fingrene borte ifra nettsteder og internett. Det lyste en lang vei at denne personen var preget av mobbing, men hadde tatt den negative vendingen etter slike opplevelser. Noe som går ut over alle andre rundt. Det går også ut over vi som er mobbeoffer og som har klart å ta lærdom av det.
Foreldrenen av denne personen, ja de lurte jeg stadig på om var klar over hva deres barn satt å utførte av mobbing og trakasering på nett over for andre som er i dyp sorg. Samt også lurte jeg virkelig på hvor svikten over for denne personen var henne. Var det foreldrene eller var det personen som bare hadde latt seg falle ned i det mørke hullet?
Det kommer til å være store spørsmål, negativitet og sorg som andre kjenner på rundt dette over lengre tid. Jeg vet selv at denne hendelsen bør være annmeldt til politiet, men som jeg dessverre er redd for at andre kommer til å ta saken i egne hender. Jeg kan forstå det, men samtidig er det viktig og huske på at vold løser aldri noen sak. Det gjør egentlig bare alt mye verre, og enn kommer ikke alltid noen vei om politet hadde blitt innblandet. Det er mye bedre å prøve å tenke klart samt også ta de rette valg om hvordan enn skal løse en slik situasjon. Politiet henlegger mange saker, og det er hjerteskjærende å se hvordan politiet kan slurve med hendelser som de virkelig burde ta tak i. Det er faktisk en tankevekker som politiet bør snart få, at de burde få kapasitet til å ta fatt i flere saker, enn å hendlegge viktige saker. For om det kanskje ikke virker viktig i en politi sine øyner, så kan det være livs viktig for andre medmennesker. Og politier er faktisk mennesker de også, de må bare huske at det er viktig og ha medfølelse og ha med seg hjerte under jobben også. Jeg sier ikke at alle politier er slik, men mange opplever å få henlagte saker som er viktige for deres hverdag og liv.
Så enn kan aldri hvite om en slik sak hadde blitt henlangt, men jeg ønsker å oppfordre andre rundt til å stå sammen. Istedenfor å ta saken i egne hender som til tider skjer når politiet henlegger saker eller om enn føler en svikt hos politier. Flere bør gå sammen og kjempe om rettferdigheten ved at viktige saker bør bli tatt hånd om. Og en slik sak som oppsto på facebook i går er virkelig en alvorlig hendelse. Noe som den personen som utførte denne hendelsen bør tenke igjennom, og som bør lære og samtidig bør få hjelp, slik at det kan unngås at flere slike hendelser under denne saken oppstår. For det er hjerteskjærende. Selvfølgelig synes jeg ikke at denne personen bare skal få vandre uten å få lære av sin oppførsel som var til de grader helt feil, men jeg ønsker samtidig ikke at andre skal påføre seg selv flere smerter ved å skape situasjonen som kan gangne dem negativt. bare den ensomheten som denne personen føler, er verre enn et slag i ansiktet, rundjuling, osv. Det er mye verre og få en anndmeldense på seg, som er en alvorlig ting og ha på seg. Et slag forsvinner, det blir merker der å da, men samtidig ikke noe som får enn til å lære av.
Jeg som ikke er involvert i den dype sorgen som andre nå dessverre bærer på, ble selv revet med og kjente på en stor sorg over for de pårørende og de gjenværende som satt og trengte støtte og andre ved sin side.
Alle mennesker burde huske på å leve livet sitt som om det er deres siste dag. Behandle andre hvordan de selv ønsker å bli behandlet og ikke minst, ha respekt! For du vet aldri, plutselig er det du selv som har påført andre smerte som en dag står alene og er i dyp sorg over å mistet noen rundt deg. Hvor mange har du da rundt deg til å vise medfølelse og støtte?
Del gjeren dette innlegget i håp om at ingen trenger å oppleve en slik hendelse igjen. Og i håp om at det kan være en tankevekker for oss alle! For denne hendelsen er helt uakseptabel og hjerteskjærende til de grader.
“Jeg må bare skifte denne sangen! ” – og du tar opp mobilen og skifter sang.. Bare det kan være et tastetrykk for mye, bare det lille tastetrykket kan ødelegge liv. Ikke bare ditt, men flere sitt.
Hver gang vi er ute og kjører bil, tar opp mobilen så leker vi med vårt og andre sitt liv. Er det virkelig et spill vi ønsker å leke? Samtidig tvinge uskyldige mennesker og små barn inn i?
Jeg så for et par dager siden en film som vekket min oppmerksomhet. Den fikk tårene mine til og komme i mine øyner. Mitt mamma hjerte gråt blod! Tenk jeg av alle har lekt med mitt liv, påført andre risiko med å bare svare på Tlf min som ringer, svare på en sms, skifte musikk. Dom er bare fornavnet! Da jeg så denne filmen forandret alt seg. Aldri i mitt liv skal jeg ta i min mobil igjen når jeg kjører bil, og aldri i mitt liv skal noen få leke med mitt eller min datter sitt liv, ved å benytte seg av mobil når jeg sitter på.
Det er ikke ofte det er bare jeg som er ute alene i bilen, jeg har som regel alltid med min datter. Jeg ønsker aldri å risikere at hun skal måtte oppleve det den jenta i filmen som jeg så opplevde. Det å miste sin mor bare for hun ikke kunne vente med å sende en MMS, og andre bare måtte skifte sang selv. Det å benytte seg av mobilen har ikke lengre bare konsekvenser for meg og mitt liv, jeg har fått min fantastiske datter som betyr alt for meg. Aldri vil jeg risikere og miste mitt liv pga et tastetrykk, som kan påføre min datter store smerter og hennes liv. Aldri vil jeg risikere at min datter skal måtte vokse opp uten meg, sin mamma. Bare pga en teknologi som vi dessverre benytter oss av for mye.
Jeg kjenner en uendelig grøss igjennom kroppen min bare av tanken på at mennesker benytter seg av et tastetrykk, som også ofte blir flere tastetrykk. Hvorfor stopper ikke folk inntil veien? ingen kan si at det å stoppe opp med bilen i Max 1 min, er for mye tid å bruke. Det ene minuttet kan spare liv, både ditt liv og andre sitt liv. Familier kan bli revet ifra hverandre pga andre som ikke tenker og tar opp mobilen, som tar det tastetrykket i fart. Det er faktisk helt grusomt å tenke på.
Filmen er selvfølgelig laget til, men realiteten er stor! For slike ulykker skjer, slike hendelser skjer og slike handlinger er det mange som dessverre gjør. Vi alle har nokk tatt det tastetrykket, men det er ikke for sent å stoppe. La filmen nå realiteten hos deg. La det tastetrykket som frister deg vente. For livet er mer verdifullt enn det. Det handler faktisk ikke bare om du som leser, men ditt liv omhandler også mange flere.
Se alvoret, se realiteten. Slutt å lek med livet, bevar det! Stopp bilen, før du tar opp mobilen! For livet er mer vert og viktigere enn et tastetrykk.
*DEL GJERNE DETTE INNLEGGET, I HÅP OM AT FLERE KAN FÅ SE REALITETEN OG SPARER SEG Å ANDRE FOR TASTETRYKKET.*
OPS! vil også minne dere på spørsmålsrunden som pågår på bloggen min. Har du noen spørsmål, klikk deg inn –>HER!
Kjære alle små gutte lasser og manne ben der ute! BARBER DERE! Nei jeg snakker ikke om de plassene som alle å enhver ser, jeg snakker om nedentil! Ja helt riktig, kjønnsorganet. Det er ingen jenter der ute som liker å få hår i maten!
Først og fremt, hygiene. Ekstra hår på kroppen, som spirer å gror har sine innbyggere. Lar du håret gro, lar du bakteriene og de små dyrene som kravler å fester i sitt rette element, også ha tilgang på din kropp. Ekstra med små ekle dyr som springer rundt og koser seg, nei off.
Ikke nokk med det, men er partner. Jepp, en jente, kvinne, dame, kjerring, ja kall oss hva du vil, vi er det samme som går på denne jorden uansett. Det er ingen som synes det er noe stort pluss å bli tent av en gutt, å når buksene åpner seg så er det rene rein skogen som hopper til syne. ” HAR DU ET KART ELLER EN GPS? – NEI JEG HAR EN KONDOM! (DEN KAN DU NÅ LEGGE BORT, HUN MISTET HELE LYSTEN!) “
Mange gutter lurer ofte på om de skal barbere seg eller ikke. Spørsmålet trenger ikke lengre være et spørsmål, for spør deg selv. Liker du å få hår i maten med masse små dyr som kryper rundt og holder full fest? Der har du svaret.. Hvis du enda skulle være usikker og må ha det inn med t-skei, INGEN liker det. Det gir ingen med smak bare totalt avsmak.
Så nå kjære små gutte lasser og mannebein, det nærmer seg jul. Ingen unnskyldninger lengre nå å bruke. Har du ikke en barber høvel eller noe å barbere deg med, skriv det på 1.plass på ønskelisten til julenissen. Så får du se om nissen er snill i år, og vil hjelper deg med å fjerne den store bakterie festen nedi rein skogen din 😉
– HJELP DE STAKKERS SMÅ GUTTE LASSENE OG MANNEBEINENE DER UTE. DEL DETTE INNLEGGET VIDERE. SLIK AT SPØRSMÅLET TIL DEM SLIPPER Å VÆRE UBESVART LENGRE, OG SLIK AT VI JENTER SLIPPER FLERE SKREMMENDE SJOKK, MED ET SKUMMELT MØTE MED REIN SKOGEN.
Hvis ikke barna, jobb, venner eller hobby er viktig, hva er da viktig i livet?
For et par dager siden leste jeg en tekst som var skrevet av Morten Egtvedt og Dr. Cecilie Køste. Teksten går ut på at det er verken ditt eget barn, din egen jobb, dine venner, hobby og egentlig alt du liker og har i hverdagen din ikke er viktige lengre. De påpeker at det som er viktigst i livet ditt er din partner/ektefelle. Mitt store spørsmål er da hva med de som ikke har en partner eller ektefelle, hva med de som er alene med barne sitt?
Ditt eget kjøtt og blod som du selv har skapt og båret fremt til denne verden, skal det plutselig ikke være det viktigste i live ditt? Barn og baby er avhengig av sine foreldre 24/7. De blir født til denne verden uten mulighet til å ta vare på seg selv, og faktisk uten stand til å holde seg selv i livet alene. Vi foreldre er de som skal lære babyen som vi selv har både hva som er rett og galt, og har en hel liste med ting som vi skal lære dem. For et barn hadde ikke klart seg, uten den viktige lærdommen som vi lærer dem.
“Vi bruker så mye tid på å være ?perfekte foreldre?, at vi ofte glemmer å gi barna våre det de virkelig trenger. Nemlig gode eksempler. Gode eksempler på hvordan et bra ekteskap/forhold kan se ut”
Hvem har plutselig funnet en “fasit” på hva barn virkelig trenger? Hvem har bestemt at enn er et godt eksempel når enn kan vise hvordan et bra ekteskap/forhold kan se ut? Er plutselig de som er skilte, de som er alene med sitt barn, de som ikke har den andre parten i livet sammen med barne sitt, plutselig dårlige eksempler? Er det plutselig det som avgjør hvordan foreldre og mødre eller fedre vi er?
Mange bruker nokk tid på å ønske å være en god mamma eller en god pappa, for alle de fleste mødre og de fleste fedre ønsker somregel å være en god foreldre. Men det betyr ikke at enn glemmer verdiene i livet sammen med sitt barn. Det betyr i mine øyner at enn gjør foreldre rollen sin på den beste måten som enn klarer. Alle har sine dager som er litt mer utfordrende og som ikke alltid er på topp, men det betyr ikke at enn ikke tar vare på barne sitt.
“Foreldrenes oppgave er ikke å stå til tjeneste for barna 24 timer i døgnet og gi dem alt de ønsker seg akkurat når de ønsker det. Vår jobb er å elske dem ubetinget, holde dem trygge, friske og sunne etter beste evne, sørge for at de får en utdanning, gi dem noen funksjonelle verdier med på lasset og kort sakt sette dem i stand til å bli selvstendige, voksne mennesker”.
Ved alle oppgavene foreldre har og som blir nevnt i utdraget fra teksten som jeg leste, er oppgaver og ting som tar tid. Det er oppgaver som tilsier at enn faktisk skal være til tjeneste for barna 24 timer i døgnet. For det handler om verdier og uendelig kjærlighet. Det handler ikke om å kjøpe seg perfekt, ved å kjøpe alt som koster penger fordi barna vil ha det. Men mye må dessverre kjøpes nå for tiden fordi vi lever i et århundre der vi ikke er flinke nokk til å benytte oss av egne resurser.
Det å elske et barn er så langt unna det å elske en partner/ektefelle. Kjærligheten enn har over for sitt eget barn, sitt eget kjøtt å blod er ubeskrivelig og uendelig. Kjærlighet over for en partner/ektefelle, kan aldri sammenlignes med kjærligheten som enn bærer over for sitt barn. Enn har ikke den spesielle tilknytningen heller, så hvordan skal enn plutselig velge noen som ikke er ditt eget kjøtt å blod til å være mer verdifullt og bli satt første i live ditt?
De som er alene med barne sitt, skal det plutselig bli sett på som feil? Skal det plutselig være galt å være alene med barnet, fordi enn i noen sine øyner gir feil og negative eksempler? Det er på langt nær rett for noen i det hele tatt til å gi en dom på. Alle har hver sine hendelser og ting som ligger til grunn for at livet er som det er. Enn skal i mine øyner ikke velge en annen person som er med på å lage et barn som blir født til denne verden før sitt eget kjøtt å blod. Hvorfor skal vi ?hedre? enn annen person på et annet nivå og et høyere nivå enn våre barn? Skal vi som er alene plutselig ikke få ha våre barns som det er alt for oss i våre liv?
Hvordan skal vi kunne gi barna våre gode eksempel og verdier hvis alt bare skal handle om forhold og ekteskap? Hvordan skal vi sa kunne gi barna våre et godt eksempel på en karriere og en fast og god inntekt? Hvordan skal vi kunne gi barna våre et godt eksempel på hvor viktig det er å ha en hobby. Ikke minst venner, Hvordan skal vi kunne gi barna våre et godt eksempel og lære dem hvor viktig det er å bevare sine venner, hvis enn ikke skal prioritere dem på den måte som enn føler selv er rett? Det er så mye mer et liv handler om enn å ha en partner eller et ekteskap. Det er så store verdier vi må huske på i livet våres, hvor skal vi overleve uten en inntekt, vi kan ikke være i stand til å klare å ta vare på verken vårt eget barn eller oss selv uten enn karriere og en inntekt, de vil si en jobb.
Barne mitt er alt er alt for meg! Hun er det viktigste i live mitt. Ja jeg er alene mamma, men det gjør verken meg eller andre i min situasjon til en dårlige mamma eller en dårlige pappa. Det gir meg like gode og viktige eksempler på å lære mitt barn viktige verdier i livet. Jeg kunne aldri klart å satt en partner som jeg skulle dele mitt liv med, foran min barn. Hva om min partner plutselig hadde vert voldelig over for mitt barn, skal jeg plutselig sette han først da også? Nei dette er for meg helt absurd. Barna har vi selv skapt og født ut i denne verden, ingenting er viktigere enn de. Ingen skal kunne sette en partner foran sitt barn, for et barn svikter aldri, men enn vet aldri om en partner eller ektefelle gjør det. Hva har du igjen da?
Om du ønsker å lese teksten jeg sitere til noen plasser og som jeg leste for et par dager siden, så finner du den HER.
Er barne ditt det viktigste i live ditt? Hadde du satt/setter du din partner/ektefelle foran ditt barn?
Det er ingen fasit, men det er en stor rolle, et stort annsvar og ubetinget kjærlighet. Alt dette skal tas godt vare på!
For 1 år siden, skreve jeg et innlegg “Hva er en pappa?”. Dette innlegget var et innlegg som det var både delte meninger om og som jeg synes var et viktig innlegg. Samtidig som skrev om hva er en pappa, er det også viktig og huske på de som er mamma. Så her kommer etterfølgeren “Hva er en mamma?”.
Det er ikke til å stikke under en stol at det uheldigvis er blitt overaskende mange som er alene med et barn. Det vi hører mest om er de som er alene mødre, men en ting vi må huske! Det er vell så mange som også er alene fedre. Mange av dem er faktisk helt alene med et barn, oppdrar barnet alene å har hele ansvaret for barnet alene. Selvfølgelig er det også tilfeller der barnet også har kontakt med sin mamma, eller at mammaen også tar litt del i barnet sitt liv, men det er dessverre ikke slikt i alle situasjonene. Men hva er det som gjør at en mamma kan ?svikte? sitt barn, og ikke ta del i barnet sitt liv? Vi skal selvfølgelig huske på at i alle situasjoner finnes det selvfølgelig unntak rundt dette!
Alle er en mor, men kan alle bli en mamma?
Det å bli en mamma er ikke noe en blir over natten! Når enn går gravid, sier kvinner som oftest “Jeg skal bli mamma”. Men hvorfor sier de det? For allerede har de fått en tittel. De har alle allerede blitt en mor og en kommende mamma. Når graviditeten er i gang har de 9 måneder foran seg. 9 måneder til å bli klar både fysisk og psykisk til å bli en mamma. Allerede når graviditeten er i gang, er det et ansvar som følger med. Ikke et lite ansvar, men er stort ansvar! Allerede er det ikke alle kvinner og mødre som klarer å ta vare på det store ansvaret.
Det er som enn skal igjennom en test, en 9 måneder lang test for å se om enn er klar til å bli en mamma. Enn skal passe på barnet og bevare det på best mulig måte i magen. Noen kvinner går igjennom noen tøffe måneder med kvalme og ubehag i kroppen. Dette er på en måte en smakebit på å klargjøre smertegrensen, til den kommende fødselen. Enn skal hele tiden passe på at barnet har det best mulig i magen og at det ikke får noen påvirkninger ifra negative inntaks midler som kan skade barnet.
For å dra opp et viktig punkt! Alkohol og røyk! Mange røyker og samtidig er det også de som er veldig glad i alkohol. Dette er midler som kan skade fosteret og det kommende barnet. Det verste som flere mennesker ser er gravide som står med “kreftpinnen” i munnen og røyker mens de har den flotte gravid magen med barnet sitt i. Egoistisk og selvopptatt vil jeg kalle det! Det å utsette barnet sitt for nikotin sjokket som enn påfører det, hver gang enn tar seg en røyk er skadelig for barnet. Jeg sier ikke at barn dør av det, men det er ikke en behagelig opplevelse og utsette fosteret og barnet i mange for.
Det er også flere som er glade i alkohol og noen har kanskje noen problemer med alkohol inntaket. Men når enn har fått den gaven i å bære frem et barn, skal enn da virkelig skade barnet sitt med å innta alkohol i svangerskapet? Det kan føre til grusomme skader for kan prege barnet både fysisk og psykisk resten av livet. Samtidig kan det også ta livet at barnet som enn bærer frem. Er det virkelig det vi kan kalle en mor, og en kommende mamma?
Enn har et stort ansvar allerede som gravid, men når barnet blir født er ansvaret like stort om ikke større. Det er da det store spørsmålet kommer, er du klar til å gå ifra å være en mor til å bli en mamma? Er du klar og i stand til å ta vare på alle de pliktene du har og gi barnet den ubeskrivelig store kjærligheten som et barn fortjener og få og som det også trenger?
Mange kan kalle seg for en mor, og ja det er “lett” å gjøre, men det å kalle seg en mamma er det ikke alle som kan kalle seg! Det er plikter som enn mamma skal leve opp til et stort ansvar en har og skal ha for resten av sitt liv ved å være en mamma, og det er de dessverre ikke alle som klarer. Det er rett å slett ikke alle som ønsker å gjøre det heller. Det er forferdelig og tenke på at enn har båret frem et barn og knyttet et spesielt bånd til det i de 9 månedene som gravid, og deretter ikke fyller opp til de pliktene og ansvaret som en får. Det er dessverre noe som går ut over et uskyldig barn som ikke har bedt om å komme til denne verden, men som har blitt skapt til den.
Er det slik en skal ta vare på et barn, bare droppe ut av livet og overlate det til andre? Kan enn virkelig da kalle seg en mamma?
Jeg er selv en mamma, og en alene mamma. Men mine plikter og mitt liv som alene med mitt barn, er likt som de som er alene pappa. Våkne netter, som mange kjenner til har jeg hatt. Der mitt barn har hatt en tøff natt og trengt meg rundt seg hele tiden. Jeg har vert våken både dag og natt, bare for å passe på mitt barn. Jeg har gått å båret på min datter en hel natt, fordi hun har hatt netter som har vert vanskelige og trengt min nærhet og bevegelse, slik at hun har kunnet finne roen. Jeg har grenser tårer i ren fortvilelse pga min datter har hatt smerter pga kolikk og loft plager i mange. Ikke nokk med det, men også tenner. De store smertene hun har fått når hun har fått tenner og høy feber og slapphet. Jeg har sittet sovende med min datter i armene mine, fordi hun ikke har klart å finne roen til å sove i sin egen seng og trengt nærhet og trygghet. Jeg har kjørt på legevakten langt ut på natten opp til flere ganger, fordi min datter har vert syk og trengt hjelp.
Uansett om jeg har vert trøtt, sulten eller noe som helst så har jeg alltid prioritert mitt barn først. Flere tårer har jeg felt i ren fortvilelse over for min datter, fordi hun har hatt store smerter og jeg ikke har kunnet gjøre noe for å få bort smertene. Dette fordi jeg har fått vondt inni meg av å se mitt kjære barn ha disse smertene som jeg ikke kan gjøre noe med. Jeg har ønsket å ta alle smertene som min datter har hatt med kolikk, tenner, sykdom osv, men tårene har tatt meg fordi jeg ikke har kunnet ta smertene for hun.
Uansett om det er morgen, dag, kveld eller natt så stopper aldri mine plikter. Det stopper meg aldri uansett når på døgnet med å gjøre alt for min datter. Og slik er det for de som er alene pappa også! De gjør like mye for sitt barn fordi de er plutselig både en mamma og en pappa i et.
Men er det virkelig slik at en mor bare skal kunne velge bort slike plikter? Er det lik at en mor bare skal kunne velge bort livet som en mamma over et dyrebart barn? Barnet skal alltid komme først uansett. Og om enn er sammen med sitt barn som en mor av å til, skal enn virkelig bevare sine plikter som det er den dyreste skatten enn noen gang har. For det er de faktisk!
En mamma i mine øyner burde gjøre alt for sitt barn, uansett hvor mye enn er med barnet. En mor og en mamma har tross alt båret frem barnet og født det ut til denne verden. En mor kan selvfølgelig velge bort å ta del i livet til barnet og enn må virkelig ønske å ta det i livet og ta de store pliktene og oppgavene som det er med å være en mamma. En mamma i mine øyner har en ubetinget kjærlighet over for sitt barn. En beskyttelse evne som er i stand til å ta liv. En mamma skal alltid tenke på hva som er barnet beste, og virkelig gjøre alt for å kunne ta del i barnets liv uansett hvordan situasjonen er mellom foreldrene. Barnet kommer alltid først og ingen unnskyldninger er gode nokk unnskyldninger når det er over for sitt barn. Selvfølgelig om det er situasjoner der det ikke er barnet sitt beste der en mor/mamma tar del i barnet sitt liv og ikke kan gi barnet trygghet og gode omgivelser, så er situasjonen annerledes.
Om en mor/mamma velger bort sitt barn og ikke ønsker å ta del i barnet sitt liv og hverdag, der hun kan gjøre alt for sitt barn der det er trygge, faste og stabile omgivelser. Da synes jeg heller ikke at enn skal kalle seg for en mor. For det er en ting ha båret frem barnet og født det, men det er mye mer som kommer som plikter etter barnet er født!
Det er mange som ofte ser ned på de som er alene med et barn, om det er alene fedre eller om det er alene mødre. Mange snakker negativt å har ikke den beste tanken å meningene rundt de som er alene med et barn. Det mange ikke vet er helheten rundt det, grunnlaget for at situasjonene har blitt slik som de er. Men må alle ha et grunnlag, må alle hvite hva som er årsaken til at situasjoner er slik de er uten å ha noe forståelse? Kan ikke bare andre mennesker respektere situasjoner til andre mennesker uten å måtte hvite alt som ligger til grunn for at det er som det er? En viktig ting å huske på, er å kunne akseptere andre sin situasjon uten å måtte hvite alt som står bak den når det ikke gjelder seg selv. Men som jeg har sakt tidligere det er vell heller et spørsmål om hvor mange som faktisk klarer det!
Selv som alene mamma vet jeg hvor mye ansvar og alt som følger med, og jeg beundrer virkelig de som er alene fedre også som har hele dette ansvaret. Jeg synes det står respekt av dem som tar både mamma og pappa rollen, og gir barnet alt det trenger uten å ha en mor/mamma til stede. Jeg synes andre også burde ha litt mer respekt over for de som er alene med et barn, mødre og fedre generelt. Det er så mye unødvendig pes som flere går, og som enn ikke fortjener!
Ops! Denne bloggen er skrevet ut ifra mine personlige synspunkter å meninger. Den omhandler ingen på noe vis. Rene meninger å tanker ifra meg som mamma!
Hva er en mamma og en mor for dere? Ser dere på det forskjellig med å kalle seg for mor og det å være en mamma? Klarer dere å respektere at enn trenger ikke å vite grunnlaget til hvorfor andre er alene med et barn?
For mange er sex bare sex. Det å gå ut å feste og finne seg en av det motsatte kjønn for å få seg en nytelse der og da. Om en bruker noe slags prevensjon er ikke et spørsmål når enn kommer opp i en slik situasjon og alkoholen har kikket inn. Ikke nokk med det, men det trenger ikke å være alkohol inblandet en gang. Vi mennesker har et behov for en slik nytelse og mange blir nysjerrige på dette i tidlig alder av livet.
Det mange ikke tenker over er konsekvensene og alt som innebærer det store med å ha sex, hva som kan skje er ikke lengre et spørsmål. Vi blir egoistiske og kjører en ego tripp! Enveis kjørt for en spennende nytelse. One nigth stand, er nokk noe som mange kjenner til. Hvorfor være opptatt av en livs partner og en som enn har et stabilt og bra forhold til, der det er ekte kjærlighet inni bildet. Nei vi mennesker er faktisk utrolig egenfokusert til tider, og ønsker vi en nytelse så hender det ofte at vi kjører på med hva vi vil.
Mange i ung alder gjør faktisk dette som jeg nevner her. Jeg sier ikke at jeg ikke har vert kalv selv, gjort mine hendelser som jeg angrer på osv. Men en ting er sikkert, jeg har aldri tatt en eneste angrepille etter sex, jeg har ikke tatt en eneste abort! Og det er nemlig det jeg vil frem til. Konsekvensene mange av oss ikke tenker over. Dette gjelder ikke bare jenter, men gutter også. Hver gang en gutt/mann utfører en sexsuell handling med en jente/dame er det alltid en risiko. Hun kan faktisk bli gravid!
I mange tilfeller hender det at kvinner tar abort eller tar en angrepille. Men er dette virkelig rett? Skal vi mennesker gå hen og ta liv at en uskyldig liv som vi selv har ansvaret for har blitt til? Skal vi gå hen å ta en angrepille fordi vi har hatt sex uten og bruke prevensjon og fordi vi har hatt sex uten at det har hatt noe betydning?!
Den norske abort statistikken sjokkerer, og tall fra Folkehelseinstituttet viser at det blir gjennomført ca hele 15 000 aborter i Norge. Dette er faktisk hvert år! Ikke nokk med det men en tredjedel av disse gjør det flere ganger også! Hvert år er det ca hele 15 000 små kommende barn som har blitt laget uten at vi mennesker tenker over konsekvensene av sex og deretter går hen og tar abort. I år 1978 fikk vi kvinner først vedtatt på stortinget, rett til selvbestemt abort. Dette har gjort at abort tallet er så høyt som det er. Mange tenker nokk at det er mindreårige jenter som tar dette valget etter en omgang uten å tenker seg om konsekvenser, men faktisk så er det kvinner i aldergruppen mellom 20-24 år som er størst representert. Alle kvinner og jenter har hver sin ulike historier, men uansett hvilken historie som er synes jeg ikke det er en rett grunn til å ta en abort.
Ingen barn har bedt om å komme til verden, det er vi mennesker som er her nå som bringer et nytt liv til verden!
Selv har jeg et utrolig trangt syn og sterke meninger ang abort, og mine meninger holder jeg fast på! Andre har sine meninger og det må jeg respektere eller stille meg nøytral til, men jeg trenger ikke å være enig i andre sine meninger ang abort. Slik er det med andre som kanskje ikke mener det samme som meg ang abort. Enten respekter det eller still deg nøytral!
Som tidligere nevnt synes jeg ikke det er noen historier som er gode nokk til å ta enn abort. Nå snakker jeg ikke ang abort ved en voldtekt episode, men jeg snakker sjenerelt om uaktsom handlinger der enn ikke har tenkt igjennom å tatt forhånds regler før enn har sex. Jeg er helt imot abort. Alle har sine valg og før en sprer bena eller utfører sex, bør enn være klar over konsekvensene som kan skje etter enn har hatt sex. Ønsker enn ikke å risikere å få barn å ikke bruker noe prevensjon, ja da går enn ikke hen og har sex og legger heller bena i kryss. Har enn sex må mann kunne være klar for å stå for konsekvensene som kan skje, og ta vare på det kommende barnet hvis enn skulle bli gravid. Dette gjelder både jenter/damer og gutter/menn, vell går jentene gravide og bærer frem et barn men det er to mennesker som må til for å skape et barn. Det er to mennesker sitt ansvar å ta vare på det kommende barnet og livet som har blitt til pga vi mennesker. Om det uaktsom handling eller et liv som ikke var planlagt skal det være like mye elsket uansett, det handler om å ta konsekvensene av det vi mennesker gjør. Har vi sex skal abort og angrepiller ikke være en lettvint løsning for å fikse opp i en handling der et barn kanskje har blitt til fordi vi mennesker har vert såpass egoistiske og ikke tenkt over å vert klar for konsekvensene som kan komme. Vi skal ta ansvar og stå for handlingene våres, vi skal stå for det som kan være konsekvensen og vi skal ta vare på det livet som blir skapt, om det er ønsket og planlagt eller om det ikke er det.
Det finnes mange prevensjons midler nå i det århundre vi lever i! P-piller, spiral, P-sprøyte, PFC Computer, kondomer, OSV! Om enn er usikker på noen slags prevensjon så undersøk det, og ta forhåndsregler. Pass på deg selv, og pass på det livet som kan bli skapt hvis du ikke tenker over konsekvensene som kan oppstå. Er du/dere klar for å bli foreldre? Er du i et stabilt og godt forhold? Har du en livssituasjon som er stabil og god for å skape et liv til verden? Er bare noen av de viktige spørsmålene som enn burde tenke over.
Mange av dere har kanskje ikke hørt om noen av de prevensjons midlene som jeg har remset opp her. P-piller, spiral, P-sprøyte og kondom, er jo det som enn hører mest om. Eller bedre sakt, P-piller og kondom er vell egentlig det vi hører mest om. Men forskjellig er det jo etter hvilken pevensjon vi alle har hørt om. Noen som kanskje ikke så mange av dere har hørt om er PFC, som også er et prevensjonsmiddel. Det er faktisk et prevensjonsmiddel som ikke har noen bivirkninger, og som nokk vil være et godt alternativ hvis enn har lett for å reagere på bivirkninger i noen av prevensjonsmidlene. Det er jo selvfølgelig veldig forskjellig ifra person til person. Men PFC Computer registrerer syklusen og gir enn svar på hvilken dager enn kan bli gravid på og hvilken dager enn ikke kan bli gravid på. For å lese mer om dette prevensjonsmiddelet kan dere seàHer!
Vell liker vi mennesker ikke å spise sjokoladen med papir, eller å dusje med klærne på. Men hadde det vert store konsekvenser som kunne oppstå ved å enten spise sjokoladen med papir eller å dusje med klærne på så hadde vi tenkt igjennom det en gang til før vi eventuelt valgte å spise sjokoladen uten papir å dusje uten klær. Akkurat det samme er det å ha sex uten noe prevensjon, det kan følge store konsekvenser som rammer et nytt liv til denne verden. Er du klar for å ta det store ansvaret og ta vare på et liv som er avhengig av deg resten av ditt liv?
Tenk igjennom handlingene og konsekvensene for hva du velger å gjøre, for skal du være en av 15 000 som tar abort eller tar en angrepille? Skal du være en av de 15 000 som velger å fjerne et fantastisk kommende barn til denne verden? Skal du være den som skal gå med det på din samvittighet resten av ditt liv, fordi du valgte å være egoistisk i en handling som du ikke kunne stå for eventuelle konsekvenser som kan oppstå? For dette er den sanne og harde realiteten!
Tenk over handlingene og konsekvensene før du har sex! Sex er ikke bare sex, det er noe av det største to mennesker kan gjøre i sammen, det er noe av det mest fantastiske to mennesker skal kunne ha i sammen for å skape nye liv til denne verden. Det skal ikke bare være noe enn gjør fordi enn føler et behov der å da, du skal være klar for eventuelle konsekvenser! Det er ikke til å bare ta en abort, det er ikke til å bare ta en angrepille. Hvis noen påstår at det virkelig er bare til å gjøre det, er det virkelig bare da til å gå å ta livet av den som kommer gående tilfeldig på gaten? Nei det er faktisk ikke det, det er konsekvenser ut av slike handlinger også akkurat som det er konsekvenser ut av hvilken som helst handling enn velger å gjøre.
Bruk prevensjon, og vær klar for eventuelle konsekvenser ikke bare ta en abort!
– Hva mener du om abort?
– Hva synes du om at statistikken er såpass høy i norge?
– TRYKK LIKER PÅ DEN BLÅ LIKERKNAPPEN UNDER HVIS DU ER IMOT ABORT!
Mange har nokk hørt om ADHD. Noen kjenner nokk til ADHD og noen har det. Mange har sine oppfatninger av hva ADHD er, og noen har sine påfunn om hvordan de som har ADHD er. Mange vil nokk si at de med ADHD er dritt unger og rakke ned på dem pga de ikke vet nokk om det. De vet ikke hva det vil si å leve med ADHD og hvordan det er. De lager sine tanker og meninger rundt det, som deretter er bestemt at det er sånn det er. Men hvordan er det egentlig? Er det en forklaring på mennesker med ADHD, eller er det bare en unsjulning som alle har?
Mennesker med ADHD er forskellige men samtidig har de en felles ting som er som en rød tråd igjennom alle mennesker som har denne diagnosen. ADHD er ingen sykdom i mine øyner, det er et liv som vi alltid har hatt. Det er på en måte en livstil som vi aldri har valgt, men som vi alltid har hatt. Hvordan det er å leve uten ADHD, vet vi ikke! Men en ting er vertfall sikkert, vi merker at vi ikke er like alle andre.
Sterkere følelse, tanker som er et kaos inni hode, en hverdag som er en fulltids jobb, et hode som ikke alltid er til stede, en indre utro, aktivitet som er på topp hele tiden, søvn som er oppskrytt.
“Konsentrasjon, ja hva er det? Skal vi helle finne på noe kjekkere!”
Jeg har selv ADHD og har hatt det utrolig tøft til tider. Lærere ga nesten opp og viste ikke hva det var som var grunnen for at jeg aldri kunne sitte stille som en engel ved pullten min på skolen. Kjeft fikk jeg av lærere og konklusjonen ifra dem og beskjeden mine foreldre fikk var at jeg var lat. Men hva var jeg egentlig?
Var det til å være lat, når jeg satt og tegnet i timene? Var det til å være lat når jeg jobbet flere timer ekstra med leksene og satt til langt ut over kvelden med tårevåte øyner i en ren fortvilelse, fordi jeg ikke klarte å forstå hva leksen gikk ut på. Min mor satt på siden av meg å prøvde fortvilet å hjelpe. Leksene var et helvete for meg, tall gikk greit men lesing og ord var en kamp i en verden med lekser.
Lærere mistet troen på meg, og dommen for videre utvikling og suksess innen skolegang var de raske med å gi meg. De ga meg dårligere karakterer pga jeg ikke kunne setningene akuratt sånn som de sto i boken, men forklarte det med egne ord. De ga meg også dårligere karaktere pga jeg ikke satt som en engel ved pullten min.
Jeg satt avslappet med bena på pulten, sekken plasert på pulten og ikke gulvet. En ryddig pullt der det ikke var noen ting nesten på, var jo direkte fortvilende og var mer stressende enn å ha sekken på pullten. Pennen hadde jeg i munnen eller så satt jeg med den i handen og tegnet. At de ga meg dårligere karaktere på en sånt grunnlag er virkelig ikke noe de hadde rett på, synes jeg!
Årene gikk og jeg kom meg igjennom skolen, til tross for utvisninger, utkastninger ifra timene pga andre laget lyder eller gjor noe som fikk min oppmerksomhet og derfor fikk jeg skylden og ble sent ut. En kamp var det, men jeg klarte det i hvert fall. Jeg klarte også å bestå i alle fag, men hvordan karakterene var i forskjellige fag, viste seg tydelig. Der jeg slapp å sitte stille ved en pullt, fikk jeg bedre karakterer men i almenfag der jeg måtte sitte stille fikk jeg fårligere karakterer. Logikken i karakterene sier seg selv!
Medisinering fikk jeg og ja det hjalp, men nå når jeg ser tilbake å ser på andre mennesker med ADHD blir jeg oppgitt. Alle kan, hvis de bare vil å står på. Tid tar det, men tid har vi alle. Vi må bare finne kampviljen i oss, å ikke la andre tro de kan dømme oss pga vi ikke er akuratt som alle andre.
Jeg har flere erfaringer med hvordan det er å leve med ADHD. Jeg har hatt mine situasjoner som jeg angrer på, jeg har gjort ting jeg aldri skulle ha gjort. Mennesker har dratt strikken min for langt, fordi de ønsket å se en reaksjon av meg. De ønsket å se meg reagere med sinne og fortvilelse, noe som faktisk er respekt løst.
For meg tar det utrolig mye energi og overskudd ved en kaftig reaksjon, om det er sinne eller om det er en trist reaksjon så tar det opp mye av meg. Lærere har hermet etter meg, trykket meg ned og dømt meg. Reaksjoner har det blitt, men jeg har alltid prøvd å komme meg bort ifra situasjonen uansett om det har vert i klasserom, friminutter der medelever har prøvd å få en reaksjon av meg.
Jeg har lært mye av mine opplevelser med ADHD. Jeg har lært meg hvordan jeg skal takle det og kontrollere det, men nye situasjoner og hendelser kommer alltid i livet, men det er da jeg skal lære mer hvordan jeg skal håndtere den situasjonen.
Mange tror at ADHD folk har sinne problemer, noe jeg vil si vi ikke har! Vis andre viser litt mer respekt og stopper når de får beskjed om det, så blir det ingen reaksjon. Men det som er trist, er at mange bruker ADHD som en unsjulning. De skjuler seg bak diagnosen som de har fått og de bruker den for alt det de kan.
“ADHD er en forklaring, ikke en unsjulning!”
I situasjoner som oppstår er det mange som er fult klar over hva de gjør og hva de velger å gjøre, men om de ser muligheten til det er det mange som skylder på at de ikke kan noe for det de gjor ettersom de har ADHD! Jeg sier ikke at alle gjør det, men det er opp til flere og faktisk mange jeg har opplevd som har gjort dette. Selv har jeg aldri gjort det. For ADHD er ingen unsjulning for det en gjorde i situasjoner, det er noe som til tider kan være en forklaring.
Flere folk med ADH har det vanskelig. De skjønner ikke hva som skjer med dem og de skjønner ikke hvorfor de ikke er sånn som alle andre. De skjønner ikke hvorfor det er sånn som det er inni kroppen sin å leter etter noe som kan “redde” de ifra kropps kaoset som er inni oss med ADHD.
Noen jeg har hørt om har havnet i feil retning og prøvd ut stoff, pga de ikke er klar over at de har ADHD. Andre medisinerer seg selv, og tar for mye ADHD tabletter, som også går under å miss bruke medisinene sine. Heldigvis har jeg selv aldri gjort noe av dette, og det er jeg utrolig glad for. Men jeg har hørt om flere som har gjort det, og jeg synes det er trist at slike ting skal skje.
Uansett hvor hardt vi med ADHD prøver å være som alle andre, så klarer vi det ikke. Det er mye bedre å prøve å akseptere sånn som vi er, og forstå at så som vi er godt nokk. Andre mennesker som ikke aksepterer det, er ikke mennesker vi trenger i livet som vi har. De som klarer å akseptere det å respekterer hvordan vi er sånn som alle andre mennesker, er mennesker vi helle burde holde fast på å sette pris på å ha i livet våres.
Flere ting kan følge med å ha ADHD. ADHD er en stor fortegnelse på flere ting, men der igjen har jeg møtt og hørt om flere med ADHD som gir seg selv flere diagnoser på ting som de påstår de har. Noe som i mange tilfeller ikke stemmer. Dette synes jeg er utrolig trist, at de velger å gjøre det med sitt liv. Hvorfor ikke ha mer respekt over seg selv å livet sitt, istedenfor å trykke seg selv ned med påfunn av flere diagnoser. Det er ingen ting positivt med å prøve å pakke på seg mange diagnoser, det er rett å slett bare idioti.
Jeg er selv av den oppfatninger av at diagnoser som mange mennesker får, er en forklaring på forskjellige ting. Det er ingen unsjulning, men en forklaring. Men at det skal ende opp med miss bruk av medisiner som flere mennesker får pga de har et behov for det under forskellige diagnoser, for å få en lettere hverdag, gjør mer skade over for andre mennesker som enten har den diagnosen selv eller for de som enn omgås rundt.
// Meg og min bestevennine som alltid har holdt sammen, siden vi var små. Hun har alltid akseptert meg for den jeg er! //
Ingen ønsker å være rundt mennesker som er apatiske og ikke er til stede. Ingen ønsker å være rundt personer som ikke kan respektere sitt eget liv ut ifra hvordan det er, å bruker sin energi på å prøve å være som alle andre. Ingen er like, men vi alle er unike på hver våres måte! Hvis ikke andre kan respektere det, så ikke la det gå ut over ditt eget liv. Ta kontroll over livet ditt, soter ut hvilke mennesker som er gode for deg å ha i livet, å hold fast på de.
Vær tilstede, vær deg selv. For det er ingen andre som er akuratt som deg. Mange kan ha ting til felles og oppleve situasjoner som de kjenner seg igjen i, men ingen er den samme personen. Ingen har den samme skjelen, tankene eller oppførsel. Alle er forskjellige på hver våres måte. Bruk livet for det de er vert, og sett pris på det. Gjør det til det du ønsker i livet ditt. Er det ikke akkurat sånn som du ønsker? Så ta kontroll over det, å gjør noe med det.Du er din egen sjef i ditt liv, ikke kast live ditt bort på noe du i senere kanskje kommer til å angre på. Gjør det til det positive og gjør livet ditt til det du ønsker.
Tenk positive tanker, ha en positiv holdning, for da vil det bli et positivt og godt liv!
