Hvis ikke barna, jobb, venner eller hobby er viktig, hva er da viktig i livet?
For et par dager siden leste jeg en tekst som var skrevet av Morten Egtvedt og Dr. Cecilie Køste. Teksten går ut på at det er verken ditt eget barn, din egen jobb, dine venner, hobby og egentlig alt du liker og har i hverdagen din ikke er viktige lengre. De påpeker at det som er viktigst i livet ditt er din partner/ektefelle. Mitt store spørsmål er da hva med de som ikke har en partner eller ektefelle, hva med de som er alene med barne sitt?
Ditt eget kjøtt og blod som du selv har skapt og båret fremt til denne verden, skal det plutselig ikke være det viktigste i live ditt? Barn og baby er avhengig av sine foreldre 24/7. De blir født til denne verden uten mulighet til å ta vare på seg selv, og faktisk uten stand til å holde seg selv i livet alene. Vi foreldre er de som skal lære babyen som vi selv har både hva som er rett og galt, og har en hel liste med ting som vi skal lære dem. For et barn hadde ikke klart seg, uten den viktige lærdommen som vi lærer dem.
“Vi bruker så mye tid på å være ?perfekte foreldre?, at vi ofte glemmer å gi barna våre det de virkelig trenger. Nemlig gode eksempler. Gode eksempler på hvordan et bra ekteskap/forhold kan se ut”
Hvem har plutselig funnet en “fasit” på hva barn virkelig trenger? Hvem har bestemt at enn er et godt eksempel når enn kan vise hvordan et bra ekteskap/forhold kan se ut? Er plutselig de som er skilte, de som er alene med sitt barn, de som ikke har den andre parten i livet sammen med barne sitt, plutselig dårlige eksempler? Er det plutselig det som avgjør hvordan foreldre og mødre eller fedre vi er?
Mange bruker nokk tid på å ønske å være en god mamma eller en god pappa, for alle de fleste mødre og de fleste fedre ønsker somregel å være en god foreldre. Men det betyr ikke at enn glemmer verdiene i livet sammen med sitt barn. Det betyr i mine øyner at enn gjør foreldre rollen sin på den beste måten som enn klarer. Alle har sine dager som er litt mer utfordrende og som ikke alltid er på topp, men det betyr ikke at enn ikke tar vare på barne sitt.
“Foreldrenes oppgave er ikke å stå til tjeneste for barna 24 timer i døgnet og gi dem alt de ønsker seg akkurat når de ønsker det. Vår jobb er å elske dem ubetinget, holde dem trygge, friske og sunne etter beste evne, sørge for at de får en utdanning, gi dem noen funksjonelle verdier med på lasset og kort sakt sette dem i stand til å bli selvstendige, voksne mennesker”.
Ved alle oppgavene foreldre har og som blir nevnt i utdraget fra teksten som jeg leste, er oppgaver og ting som tar tid. Det er oppgaver som tilsier at enn faktisk skal være til tjeneste for barna 24 timer i døgnet. For det handler om verdier og uendelig kjærlighet. Det handler ikke om å kjøpe seg perfekt, ved å kjøpe alt som koster penger fordi barna vil ha det. Men mye må dessverre kjøpes nå for tiden fordi vi lever i et århundre der vi ikke er flinke nokk til å benytte oss av egne resurser.
Det å elske et barn er så langt unna det å elske en partner/ektefelle. Kjærligheten enn har over for sitt eget barn, sitt eget kjøtt å blod er ubeskrivelig og uendelig. Kjærlighet over for en partner/ektefelle, kan aldri sammenlignes med kjærligheten som enn bærer over for sitt barn. Enn har ikke den spesielle tilknytningen heller, så hvordan skal enn plutselig velge noen som ikke er ditt eget kjøtt å blod til å være mer verdifullt og bli satt første i live ditt?
De som er alene med barne sitt, skal det plutselig bli sett på som feil? Skal det plutselig være galt å være alene med barnet, fordi enn i noen sine øyner gir feil og negative eksempler? Det er på langt nær rett for noen i det hele tatt til å gi en dom på. Alle har hver sine hendelser og ting som ligger til grunn for at livet er som det er. Enn skal i mine øyner ikke velge en annen person som er med på å lage et barn som blir født til denne verden før sitt eget kjøtt å blod. Hvorfor skal vi ?hedre? enn annen person på et annet nivå og et høyere nivå enn våre barn? Skal vi som er alene plutselig ikke få ha våre barns som det er alt for oss i våre liv?
Hvordan skal vi kunne gi barna våre gode eksempel og verdier hvis alt bare skal handle om forhold og ekteskap? Hvordan skal vi sa kunne gi barna våre et godt eksempel på en karriere og en fast og god inntekt? Hvordan skal vi kunne gi barna våre et godt eksempel på hvor viktig det er å ha en hobby. Ikke minst venner, Hvordan skal vi kunne gi barna våre et godt eksempel og lære dem hvor viktig det er å bevare sine venner, hvis enn ikke skal prioritere dem på den måte som enn føler selv er rett? Det er så mye mer et liv handler om enn å ha en partner eller et ekteskap. Det er så store verdier vi må huske på i livet våres, hvor skal vi overleve uten en inntekt, vi kan ikke være i stand til å klare å ta vare på verken vårt eget barn eller oss selv uten enn karriere og en inntekt, de vil si en jobb.
Barne mitt er alt er alt for meg! Hun er det viktigste i live mitt. Ja jeg er alene mamma, men det gjør verken meg eller andre i min situasjon til en dårlige mamma eller en dårlige pappa. Det gir meg like gode og viktige eksempler på å lære mitt barn viktige verdier i livet. Jeg kunne aldri klart å satt en partner som jeg skulle dele mitt liv med, foran min barn. Hva om min partner plutselig hadde vert voldelig over for mitt barn, skal jeg plutselig sette han først da også? Nei dette er for meg helt absurd. Barna har vi selv skapt og født ut i denne verden, ingenting er viktigere enn de. Ingen skal kunne sette en partner foran sitt barn, for et barn svikter aldri, men enn vet aldri om en partner eller ektefelle gjør det. Hva har du igjen da?
Om du ønsker å lese teksten jeg sitere til noen plasser og som jeg leste for et par dager siden, så finner du den HER.
Er barne ditt det viktigste i live ditt?
Hadde du satt/setter du din partner/ektefelle foran ditt barn?
Barna er alt om du spør meg helt til de er 18. Det er foreldrenes jobb å sørge for at de havner på rett spor, tar gode valg og får en god barndom og fremtid. De skal ikke få alt de peker på, men de skal alltid ha den fulle kjærligheten fra sine foreldre.
Jeg elsker min forlovede, men jeg kunne aldri satt han eller noe annet forran barna mine. Guttunge og min kommende baby betyr mer for meg enn noe annet. Selv mener jeg at det er slik det skal være. Men partner/ektefelle burde ikke komme så langt etter. Og det gjør det ikke her heller.
Må jeg velge, velger jeg barna mine, men utenom barna så vil forloveden min komme først i en hvilken som helst situasjon.
Det går helt fint an å sette barna sine først og fortsatt være et godt forbilde ved å vise kjærlighet for partner/ektefelle. Er enig at å glemme partner/ektefelle bort ikke er bra, men om det skjer og barnet er i fokus så betyr virkelig ikke det at det er fordi du bryr deg for mye om barnet. På det tidspunktet forholdet blir så dårlig er det mye annet som ligger å sliter på enn bare det å ha et barn i fokus. Og om det å elske barnet sitt høyest er et problem for forholdet, da er kanskje ikke forholdet det riktige å være i? Hvem vil vel forlange å bli satt før barna?
Jeg er helt enig med deg! 🙂 Datteren min kommer først, uansett. Føler at det er en del av det å bli mor, at barna kommer i første rekke. Det merker jeg som mor/samboer også, merker at sambo setter datteren vår forran meg, og det er helt greit 🙂
Det viktigste man gjør for barnet et jo en god oppdragelse, som i hovedsak består av å plassere følelser(lære) og føle kjærlighet og omsorg. En veldig viktig måte å lære på er jo å observere og man blir påvirket av miljøet, at mamma og pappa er glad i hverandre og har det bra er viktig for barnet. Uten at vi kanskje er så obs på det i hverdagen så er det livsviktig for barnet at foreldre har det bra og barn lærer seg tidlig å prøve å jobbe for at de skal være fornøyde-de tar også lett ansvar dersom noe virker som galt. Jeg tror verken Morten eller Cecilie mener at dette skal tydes “svart hvitt” og at du i en “faresituasjon” skal velge noen andre fremfor barnet ditt!
De er begge flinke til å analysere, systematisere og gå dypt i detalj både når det gjelder hund og menneske.