4 Plastikk operasjoner – 4 år senere

Det begynner å bli en stund siden jeg skrev om operasjonene som jeg har hatt. Det var jo mye ang operasjonene når det sto på og både lokal aviser og flere nettsteder skrev om det. Tenk en alene mor som tok 3 operasjoner på 5 måneder og til sammen 4 operasjoner på 1 eller 1,5 år ble det vell. Det ble spesielt mye fokus på infeksjonen jeg fikk og det skapte flere reaksjoner og vekket media sin oppmerksomhet. Selv synes jeg det var ganske greit at media vekket sin oppmerksomhet rundt det, fordi det blir ofte snakket om glans historiene bak plastikk kirurgi. men det ble for meg naturlig og dele både opp å nedturene bak det. Det ble jo et levende helvete for min del.

Mange lurer nokk på hvordan alt står til i dag etter alle de operasjonene, infeksjonene, om jeg er fornøyd, osv. La oss starte med magen. Magen som ble et levende mareritt! Jeg hadde først full bukplastikk og som mange av dere vet ble det infeksjon og jeg ente opp med et stort hull rett inn i magen min, samt også måtte jeg ha korrigerings operasjon. Etter korrigerings operasjonen ble det større arr enn planlagt da også. Såret begynte å tulle igjen og det ble ikke fikset opp i raskt nokk. Jeg ente også opp med en kul øverst på magen og har derfor ikke flat mage i dag. Kulen er synlig og den er hard. Arret er også godt synlig og jeg har fått flere blitt fordi magen min ser ut som den gjør. Magen min er mye bedre enn hva den var, men samtidig er jeg ikke fornøyd. Jeg trivest ikke med den magen jeg har og jeg skjemmes over hvordan den er. navlen min er også for trang slik at jeg kan heller ikke ha piercing i navlen for å dekke over arrene der litt mer og siden jeg synes navlen min ser helt forferdelig ut. Jeg prøver for det meste å skule magen min.

Men hva meg brystene. Jeg tok to operasjoner ang brystene mine. Først brystløft også la jeg inn silikon etterpå. Det jeg ikke var klar over var at det er forskjellig type silikon med hvordan formen og utseende vil bli. Jeg har alltid ønsket meg bryster som står fint og som jeg selv merker størrelsen på. Jeg som person liker mer de som ikke ser naturlige ut. Mange liker naturlig, men jeg ønsket ikke det. legger enn først inn silikon, hvorfor skal det da se naturlig ut når det ikke er naturlig. Mange er nokk uenig med meg der, men hver sin smak og hver sine meninger.

Først var jeg kjempe fornøyd med brystene mine, ja så fort silikonen kom i dem. Før det følte jeg meg helt flat. Jeg elsket hvordan de så ut når de var hovne og de sto av seg selv. Nå ca 4 år senere hater jeg dem. De har falt ned og står ikke der de skal. Det ser ikke ut som jeg har silikon og de ser naturlig ut men samtidig hengete. Jeg har fått et større heng igjen, og samtidig har jeg også fått plager av å ha silikonen. Jeg sliter med å kunne gå med BH, finne BH som passer, smerter osv. Jeg trivest ikke i det hele tatt og har vurdert om jeg skal ta ut silikonen. Jeg ønsker å kunne ha mindre bryster men samtidig ønsker jeg ikke å ha flate bryster – noe jeg er redd dem skal bli hvis jeg fjerner hele silikonen. Så jeg tenker mye på det. Jeg merker jo ikke størrelsen på brystene mine nå, fordi jeg føler fylden ligger under. Men jeg skal heller skrive et eget innlegg om silikonen å hvilke smerter, plager, osv det gir meg.

Så konklusjonen etter 4 operasjoner på såpass kort tid – jeg var kjempe fornøyd og fikk en skrekk opplevelse som alltid vil gjøre at jeg har en redsel ved slikt. MEN jeg er ikke lengre fornøyd og gremmes over hvordan det ser ut. Jeg ønsker ikke å vise meg i lys for noen uten å dekke til overkroppen min. Jeg gruer meg til sommeren hvert år, fordi jeg ønsker ikke å måtte gå i bikini eller badedrakt. Jeg prøver hele tiden å dekke meg til og det er ingen god følelse. Enn skal jo prøve å trives i sin egen kropp, og enn burde hvert fall det når den er kjøpt og betalt. Men den gang ei. Slik ble det ikke for min del, og det er nokk flere der ute som har opplevd noe av det samme. Men om jeg noen gang får føle meg vell igjen, det er ikke godt å si.

Winter wonderland

En hekkans morgen ble til en flott ettermiddag. Snøen har dalt å dalt ned over i dag, og det har blitt til et flott winter wonderland ute.  Så fort Mina Adeline var hentet i barnehagen var det ikke snakk om å gå inn å leke. Nei startet snøball krig med en gang vi kom ut av bilen! Vi fortsatte snøball krigen opp til inngangsdøren og hev på oss dresser, for så å springe ut igjen. Timene fløy og vi storkoste oss. Vi prøvede å lage snømann men snøen var ikke god nokk til å klare å klage det enda. Men vi kastet snø baller, laget snø engel, dyppet hode vårt i snøen for å få avtrykk av ansiktene, rant på akebrett. bedre sakt vi hadde det enormt kjekt.


Nå senker snart kvelden seg her i hus og jeg tror jeg trykt kan si at både store og små er slitne i dag etter masse lek og morro. Nå gleder vi oss enormt til i morgen, med enda mer lek og morro ute i snøen.

Sperre, trass og styr

Hvor skal jeg starte i dag?! Alt flyr rundt men jeg klarer ikke gripe fatt i noe. Følelsene har fått vinger og tanker og alt er blir uendelig. Ikke at jeg ikke har det bra, for jeg har det egentlig kjempe godt. Men det er så mye på en gang og samtidig herjer ME en i kroppen min også. Jeg vet ikke hvor jeg skal starte, men jeg må klare å finne ord. Jeg må klare å komme igjennom hele styret i hode og kroppen min.

Jeg har så mye jeg vil si, så mye jeg føler for å skrive – men det er som en sperre som blokkerer alle ord. Jeg er lykkelig og glad, samtidig som jeg er deprimert og kjenner på en større redsel. Det er så mye følelser på en gang. Det er så vanskelig for andre å forstå hvordan enn kan være lykkelig og glad, samtidig som enn er deprimert. Det er liksom som pluss og pluss, som støter imot hverandre. Det passer ikke i sammen, men samtidig er det faktisk mulig.

Men jeg får ta tiden til hjelp å se når ordene kommer. De kommer nokk litt etter litt.

Dagen i dag startet jo ikke i seg selv så veldig bra heller. Trassen på mini var blomstret for fult og vi hadde en skikkelig kamp i dag tidlig som varte i nesten 1 time. Jeg var så sliten å lei, men fy fillen jeg var glad når jeg hadde klart å stå igjennom det. Enn skulle jo tro at trassen faller litt mer bort nå når hun er over 5 år, men det er å forblir nokk bare en skikkelig ønske tanke ifra meg.

Nå venter sengen litt, før mini skal hjem ifra barnehagen. Og jeg håper virkelig at trassen har blitt dratt ned i do og at vi kan få en flott ettermiddag. For hvis ikke – ja da tar jeg meg en mamma ferie på 5 minutter å går å dupper hode i snøen ute for å klarne det helt. Selv om jeg egentlig bare vil grave meg ned til kina og bli der på husmor ferie til trassen er over.

Som mor, som datter

Spenningen steg da jeg skulle hente Mina Adeline i barnehagen. Den nye jakken ventet hjemme og jeg kjente jeg var både nervøs og spent. Hun pleier å være så vanskelig å finne klær til, og som regel må hun være med å velge klær selv. Men jeg tok sjansen og hoppet i det. Det er ikke ofte jeg tørr å gjøre det lengre, for den lille sjefen hjemme er som en liten primadonna som er veldig bestemt på hva hun vil ha på seg og ikke.

Da hun åpnet posen med jakken jublet hun. Jeg kjente nervøsiteten falt bort og gleden ble stor. Jeg klarte å velge riktig jakke til hun. en jakke hun virkelig likte og som falt i smak. Hun tog på seg jakken med en gang, og hver gang hun har vert ute nå de to siste dagene er det kun den jakken hun har villet ha på seg. Hun elsker den og fargen var helt perfekt til hun. Både likte hun fargen og hun passet jakken kjempe bra.

Influensa symptomer for noen, ME anfall for andre

Jeg kom over et innlegg ang influensa symptomer og det fikk meg til å tenke. Vi alle kjenner til influensa symptomene men hvor mange kjenner egentlig til hva influensa symptomer betyr for ME folk? 

Symptomene som betyr at du har influensa, kan for ME folk bety starten på nytt ME anfall. 

Symptomene kan kommer fort men de kan også komme snikende. Du blir lurt av din egen kropp, og blir sittende å lure “er det influensa som sniker seg på nå eller er det igang med et nytt anfall?” Samtidig kjenner du at lusten er så stort til å klare ting men kroppen er som bly. Du får kanskje ikke alle symptomer på en gang, for halo – hvor blir morroen av da? da avslører vi jo med en gang at det er ME anfall og ikke influensa. Kroppen må jo gi oss litt spenning.

Det starter kanskje med hete tokter å kulde tokter, kanskje litt feber men la oss heller gå over på hjertebank bare du ligger å hviler. det går i ett og til tider alt samtidig. Du føler deg slapp, men fortvilelsen kommer fordi kroppen er som bly men lusten til å gjøre noe er så stor. Hodepine og migrene kommer, du blir tvunget til å ligge i et mørkt rom på ubestemt tid til det velger å roe seg ned. Men når du trodde det var siste innspurt kommer det mer. For hvorfor stoppe nå som du nettopp har begynt å kjenne at du virkelig lever. La oss heller si velkommen til leddsmerter og muskel smerter, lammende følelse i deler av kroppen og ben som sviker, der rullestolen kommer frem i bruk. så kommer hosten og sår hals. Kroppen lyser nå rødt og du er nesten sikker på at dette er influensa, men samtidig føler du deg ikke syk. Du føler deg frisk inni kroppen din der alle tanker å luster er, men samtidig låses du fast fordi kroppen din er på faresignal til å slå seg helt av. Du blir lenket til sengen å sovende i tider å utider.

Du spør deg selv, er dette influensa eller ME anfall.. tja hva skal vi velge i dag spør kroppen din deg, men før du får valgt kjører den på videre. All lys blir som en sterk sol som du aldri blir kvitt. øynene gjør vondt å migrenen sviver innpå igjen. Lydene suser rundt deg å det er som full fest over alt. Du leter etter stillhet å ro, men enten hører du fulene synge, fossefallet, bilene som kjører, eller en suselyd som du ikke engang kan forklare.

Hva faen blir det neste?! Joda du får ikke sove. Du er dau trøtt men samtidig finner du ikke søvnen. Dagene og tiden suser forbi men du klarer ikke å gjøre stort noe. Bare å gå på do, snakke, kle seg osv er en jobb. det er delmål i hverdagen som du setter deg for å nå. Middags laging, ja det er som gull medaljen når du klarer det. Da har du virkelig vunnet i lotto. men skal vi gå videre?

Hva med kvalmen, der vennene dine står å flirer.. du får spørsmål om du er gravid eller har spy syken, fordi det er jo det mest logiske. Hadde det bare vert en av de tingene tror jeg vi alle med ME hadde følt oss lettet. Men nei det er bare fortsettelsen på kroppen sin start på ME anfallet.

Hva med når du skal prate og ordene stopper, kommer ikke frem og du plutselig føler at du har glemt hvordan ordene skal uttales. Det er som du plutselig begynner å få svekket tale evnen din. Etterfylt av hukommelsen som sviker. Du vet du sa noe for 5 minutter siden, men hva var det tro?!  eller hva med den tlf samtalen du hadde som varte i hele 30 minutter, det var jo dagens trim! Selv om vi ønsker å snakke å være sosiale, så er 30 minutter med tlf samtale en hel jobb. Det å konsentrere seg og holde fokus så lenge er vanskelig og energi oppslukende. Og samtidig vondt, for hva husker vi etter vi har lagt på? jo på dårlige dager husker enn kanskje 10% av samtalen men på gode dager kanskje vi da husker 30% av samtalen?

det jeg egentlig vil frem til er at for mange er influensa verdens undergang og grusom. å ja den kan virkelig være et sant helvete. Men hvorfor skal du som ikke har ME stå å undervurdere oss med ME og le av oss, fordi dere påstår det er helt absurd at det er mulig. Det er faktisk en realitet og en kamp å leve med det. Hverdagen til hver å en av oss med ME er en jobb. Vi har alle forskjellige mål og delmål iløpet av dagen. Men samtidig når vi får et anfall vet vi aldri hvilken grad vi får det i. Vi vet aldri hvor lenge det vil vare eller noe. Vi prøver derfor fortvilet å lære å kjenne våre grenser, men bare det er også vanskelig.

Selv vi som har barn har en egen motivasjon som er våre barn. Vi får hjelpemidler som hjelper, men samtidig blir vi ledd av andre når vi bruker dem. Men selv merker jeg hvor mye jeg trenger hjelpemidlene som jeg har for å ikke få anfallene enda oftere å for å klare å kunne delta i aktiviteter som min datter ønsker å gjøre. Det å faktisk ikke være den som stopper det å finne på ting, men bruker den hjelpen jeg har i hverdagen med hjelpemidler – det hjelper enormt. mange vil nokk si at jeg ikke har noe jobb og av vi med ME bare later oss. men vi med ME har en heldags jobb, bare det å komme se igjennom dagene og utføre de hverdagslige tingene er en jobb i selg selv for oss. Men samtidig vil jeg bare si en ting, fy fillen for et pågangsmot vi også har.

så nestegang du sitter å lurer, er dette influensa symptomer eller er det symptomer på anfall, prøv å lytt til kroppen din uansett. og dere som ikke har ME, prøv å se ting ifra et litt annet perspektiv enn å ty til latter fordi det er skulte sykdommer enn ikke kan se, men de er like realistiske som alle andre sykdommer.

New in – twentyfour kids

Når jeg kjøper noe nytt til meg selv får jeg alltid så dårlig samvittighet over for Mina Adeline. Selv om min jakke ble kjøpt som brukt, fikk jeg uansett dårlig samvittighet. Det er noe med å føle at enn ikke kan kjøpe noe til seg selv lengre uten at det må dryppe noe på barne som enn har. Jeg vet jeg egentlig trenger nokk litt mer nytt i kle skapet enn det mini gjør. Men jeg får meg ikke til å klare å gjøre noe med det. Jeg får så inderlig dårlig samvittighet med en gang. Mini er jo uten tvil den som har det hun trenger i kle skapet men hun er også den som leker å herjer å sliter ut klær raskt og som må ha skifte nesten hver dag siden det på et merkelig vis ikke holder seg reint heller så lenge. Vaskemaskinen går jo i ett. Men en dag skal jeg klare å kjøpe meg noen nye bukser å rette opp i kle skapet mitt, enn å sitte å lappe på hull i klærne mine for samvittigheten tar over.

Men en ting skal sies, vinteren kommer alltid like raskt over meg hver år. Og Mina Adeline hun strekker seg overraskende mye hvert år. Jeg tror hele tiden jeg har det som trengs og at klærne ifra i fjord enda passer, men nei. Heldigvis har jeg fått tag i det meste hun trenger å er lettet over det. Er så utrolig glad i å få arve klær ifra søsken barnet mitt også, siden det kun er 1 år i forskjell på dem. Så jeg føler meg enormt heldig som får benytte meg av den muligheten. For klær er dyrt og når barn vokser så raskt som de gjør er det jo helt ekstremt. Derfor liker jeg også å få benytte meg av tilbud, og det har jeg nemlig gjort i dag.

Mina Adeline har ikke fått noe ny jakke i år og har vinterjakke som faktisk passer ifra i gjord. Dressene måtte hun ha nye, og det fikk hun heldigvis arve ifra søsken barne mitt. Noe jeg er uendelig glad for! så i dag tok jeg meg en tur innom en sport butikk som hadde enormt gode tilbuder! Jeg har lenge ønsket å kjøpe twentyfour jakke til hun, å egentlig anorakk typen. Men da jeg kom over denne flotte blå jakken ifra twentyfour som også er litt foret (eller hva jeg skal kalle fargen, blå lilla?! usikker) – og til en god pris! Ja da slo jeg til uten å nøle! Jeg syntes det var så flott farge, god jakke, og kjekt når meg og mini kan ha noen jakker som er litt like også. Jeg så på jakke som var helt lik min, men det venter jeg med å håper de kommer på tilbud til barn med anorakk typen også. Nå gleder jeg meg hvertfall enormt til Mina Adeline kommer hjem ifra barnehagen så jeg kan vise hun den nye jakken. Gleder meg så til å se hun i den og til å se den reaksjonen hennes. Hun pleier å bli så utrolig glad for slik.

Hadde egentlig tenkt å vente med å vise dere til hun har fått prøvd den selv og jeg har fått tatt bilde av hun med den, men jeg klarte ikke å vente. Så her er en liten smakebit på hvordan jakken ser ut. Er den ikke bare nydelig?!

Lenket fast

Fanget av meg selv, lenket fast av min kropp. Hode sier klar mens kroppen sier stopp. Følelser tar over, tårer faller som en foss. Jeg er fanget i meg selv av meg selv.

Det er som kroppen min en mitt fengsel. Tankene mine er som vokterne som skal passe på at jeg ikke forlater fengselet. isolatet er ME anfall. Advokaten er mine lyster å ønsker, men dommeren er min kropp. Det er som en uendelig kamp, en uendelig rettsak som aldri tar slutt. Jeg er lenket fast i et mørkt hål av et fengsel. 

Fossefall
Noen ganger føles nedturene og den dype tristheten som enn kan falle i når enn sliter med ME og andre helse problemer, som et fossefall. Jeg merker jeg har et lengre ME anfall som jeg sliter med å akseptere. Jeg jobber på en måte i mot anfallet og ikke aksepterer det. Jeg vil så gjerne klare masse, men alt jeg starter på føler jeg blir halvveis. Jeg har i flere dager nå ønsket å vaske gulvet i huset, men jobben i seg selv har vert å klare å finne frem vaske kosten og vaske filla. For å si det slik, vaske kosten er fremme nå, men vaske filla er ikke enda fremme å gulvene.. Nei de er ikke vasket.. Det er helt absurd men jeg må dele opp det å finne frem vaske tingene en dag, og vaske et gulv en dag, så kanskje jeg klarer neste gulv dagen etterpå. Klarer jeg vaske alle gulvene på 2 dager, ja da har jeg vunnet i lotto på stor gevinsten.

Det er mer enn bare gulvvasken jeg har ønsket å få tatt, men hver gang jeg prøver å starte blir jeg ent opp med å havne i sengen å måtte sove. Mange synes nokk dette høres helt absurd ut, men det er sant. Jeg er enda i stand til å klare å skule endel av anfallet til de rundt meg, men det krever mye! Det er ikke at jeg ønsker å skule det, men det blir som en forsvar mekanisme. Et skadet dyr viser ikke sin smerte, det står på til det stuper.

Men en ting jeg ikke har klart å si til de rundt meg, det er det som ble skrevet nå ovenfor. Jeg har ikke klart å innrømme for de rundt meg at jeg faktisk sliter med et lengre ME anfall. Jeg står på å prøver å være superwoman, men samtidig stuper jeg like bratt som et enormt fossefall. Jeg presser megselv igjen å igjen å igjen, fordi jeg vil så gjerne være frisk. Jeg vil så gjerne klare å skule anfallet som er det. Men jobber så imot kroppen min også at jeg merker jeg faller i grus. Bare små sårbare ting blir til store ting, små bagateller blir som regne atombomben inni meg. jeg er så uendelig glad i de rundt meg men jeg er så uendelig trist å lei meg. Jeg føler jeg ramler ned i en dypere tristhet, men jeg skal opp igjen. Jeg har vert ute for større ME anfall tidligere å kraftige nedturer. Det er bare så tungt å komme opp igjen når jeg ikke forstår meg selv skikkelig og derfor har ikke de rundt meg heller sjangs til å klare å forstå meg skikkelig.

Men en viktig ting, jeg ønsker aldri å skyve bort noen som står meg nært selv om jeg kan være håpløs når jeg er på mitt verste ved ME anfall. Det er ikke noe jeg gjør for at jeg ønsker det, men jeg er livredd for å vise sårbar side av meg selv, noe jeg virkelig gjør nå her. men gjett om det får meg til å grøsse?! men skal jeg komme meg noen vei å bli flinkere til å vise følelser og sårbarhet og samtidig finne megselv, da må jeg starte en plass.

“Du kan umulig ha skikkelig ME”

Jeg har i flere år slitt med å forstå min egen sykdom. Mennesker rundt meg har derfor ikke hatt muligheten til å forstå meg og min hverdag med sykdommen. Endelig er det noen som har klart å sette ord på det som jeg ikke har klar, og samtidig som jeg faktisk er flau over. For det er skam flaut å komme i elektrisk rullestol for å kunne være med min datter på rideturer. Det er flaut å komme i rullestol noen dager å andre dager klarer jeg å gå. Det er flaut å måtte ha dusj krakk når jeg endelig klarer å komme meg i dusjen. Det er flaut å ha hjelpe stol på kjøkkenet for å klare å lage middag. Og dere – det er flaut å måtte sove og slappe av så mye som mulig iløpet av dagene.

Mange sier til meg «Michelle, du klarer så mye – du virker ikke syk» og det stemmer. Jeg virker ikke syk for sykdommen min er usynlig til hjelpemidlene blir tatt i bruk og til du ser meg på dager jeg har anfall og er liggende i sengen. Du/dere ser meg i det offentlige med sminke eller et smil for å dekke over det som skuler seg inni meg. Dere seg meg som leker frisk og prøver å være superwomen men samtidig bare er det rød lysende lyset som er i lyskrysset.

Selvfølgelig er det bedre å dårlige dager, bedre å dårligere perioder. Og selvfølgelig er jeg mester i å ikke lytte til min egen kropp. Men jeg er 27 år og jeg vil så gjerne, og det er min datter som holder meg igang – gir meg pågangsmot Og viser meg at jeg er mer enn god nokk med den jeg er. Hun dømmer meg aldri og hun er mer enn fornøyd med den jeg er. Hun setter pris på både de små og store tingene. Det er hun som er grunnen for jeg alltid står på, for hun er mitt alt!

Som nevnt ovenfor er det mye som er flaut ved å ha denne sykdommen, grunnlaget for at det blir over til flauhet er at jeg føler den diagnosen ved en sykdom ikke er så akseptert enda. Det er som vi blir satt i en bås der mange bare ler av oss å egentlig tenker at vi er late. Jeg har selv opplevd å ikke bli trodd å bli små ledd av når jeg har lånt elektrisk rullestol på senter for jeg ikke har klart å gå skikkelig, eller for å sleppe å få anfall etter en handle tur på senteret. Da velger jeg selvfølgelig å bruke rullestolen enn å ende opp med et kraftig anfall. For en ting er å gå rundt på senter men så har du hele støy nivået, lyset, inntrykkene, påkjenningen, stresset som sviver rundt. Det er så mye mer enn å bare ta en tur på senteret. Jeg har også blitt ledd av og sett veldig på da jeg faktisk ikke valgte rullestolen og heller måtte sette meg ned i barne bilen på tralla for å slappe av. Bena sviktet å jeg hadde presset meg alt for hardt. Men det ente med skikkelig ubehag og også ubehag for min datter å komme tilbake til å legge merke til alle menneskene som så på meg og ikke bare kunne gå forbi uten å være så lang i øynene.

Mennesker rundt glemmer så fort at det ofte er noe mer som ligger bak handlinger som skjer. det er så mye mer sykdommer som mange mennesker har som er skulte, men samtidig like virkelige som andre. En ting er å bli akseptert i det daglige å i det offentlige, men kampen om å akseptere det selv er vell egentlig den hardeste. hvert fall hos meg.

Jeg er jo bare 27 år, jeg burde klare så mye mer.
Er setningen som hjemsøker meg hver dag. Det er en setning som jeg hele tiden kjenner på og som jeg hele tiden sier til meg selv. Jeg ser andre på min alder som flyr rundt og lever livet. Jeg prøver fortvilet å leke frisk å leve livet jeg også, men samtidig så får jeg så kraftig igjen for det. Jeg blir dårlig og samtidig er det fåtall av de rundt meg som forstår. De ser bare på det jeg viser dem. de ser meg bli med, men de ser meg ikke ligge som et halv dødt menneske på sofaen etterpå, eller helst legger jeg meg i sengen. De ser ikke den hjelpen jeg får i hverdagen, og de ser ikke hjelpemidlene som er på eiendommen vår. De ser den glade og fornøyde meg, og sier til meg “hvordan klarer du så mye, du virker jo ikke syk” eller “du kan umulig ha skikkelig ME” osv. Det er så mange setninger jeg får høre at det kunne blitt en egen stil om det. Men det som plager meg når folk sier slik, det er at de ser det jeg lar dem se. Jeg er ikke sosial når jeg ligger i sengen eller på sofaen, jeg er ikke sosial de andre timene på dagen der jeg ikke er rundt noen av de få vennene jeg har. Jeg skuler så mye av min sykdom ovenfor andre rundt meg, at det nesten skremmer meg selv. Jeg vil slutte å skule så mye som jeg gjør, men samtidig føler jeg at hvis jeg viser for mye eller åpner meg for mye å sier ifra så skaper det en frykt i meg. En frykt for å ikke bli involvert i ting, at jeg skal miste de få jeg har rundt meg, redsel for å bli sett ned på pga jeg er så ung egentlig men samtidig har en alvorlig grad. Jeg er redd for å vise at det å dusje er en kamp, redd for å vise at jeg er stolt når jeg klarer å lage middag, stolt når jeg klarer å legge min datter uten å sovne selv. Stolt når jeg har klart å gå å handle på butikken med de monster lysene og det støy nivået. Stolt av at jeg har klart å holde konsentrasjon uten å miste den. Men jeg sier ikke hvor ofte jeg egentlig har migrene, hvor ofte jeg må sette meg for å ikke besvime, hvor ofte bena mine svikter å jeg venter i det uendelige for å reise meg opp. Jeg sier ikke når ofte ifra om når synet mitt blir svekket og jeg ikke klarer å se alt skikkelig. Jeg sier ikke hvor store smerter jeg har i kroppen, hvor trøtt jeg er osv. Jeg står på å prøver så godt jeg kan. Jeg vil egentlig akseptere at jeg er syk, men samtidig klarer jeg det ikke. Det er så urealistisk og ikke riktig at enn skal bli så preget av å være syk.

Jeg prøver å sette pris på de små tingene hver dag, men samtidig er det en kamp inni meg som ingen andre ser. en daglig kamp som jeg kjemper, men som jeg skuler. En enorm tristhet som tærer på meg, fordi jeg ikke klarer å akseptere men kjemper imot meg selv.

Så kjøre familie, venner, bekjente og lesere. Hvis dere vil forstå min og alle oss andre også som sliter med denne sykdommen les gjerne denne linken her –Trykk her! Jeg er ikke den som klarer å sette ord så godt på sykdommen min, men det kan være lettere for andre hvis noen klarer å sette ord på den og derfor tror jeg denne linken kan hjelpe mange til å forstå bedre ved å få ord på det. Ta dere gjerne 5 min å les linken. For der er det endelig noen som klarer å beskrive hvordan det er.

New in – twentyfour

I dag har vert en tåre full dag. Det har vert en vanskelig dag men samtidig en flott dag også. Det kunne selvfølgelig vert enda bedre, men jeg velger å prøve å se på de positive tingene som har skjedd i dag. Hvis jeg bare skal fokusere på ME en som herjer i kroppen og den enorme nedturen jeg er på vei ned over i, ja da kan jeg like så greit bare stenge meg totalt inne ifra alt og alle. Da kan jeg egentlig bare legge meg å sove til alt er over. men slik er ikke livet og hverdagen. Jeg har et ansvar og samtidig gode mennesker rundt meg også.

Etter sist innlegg fikk jeg overraskende støttende og positive meldinger ifra folk rundt meg. Det fikk frem mange tårer, men mange gledes tårer også. For alle de flotte ordene og meldingene gledet meg overraskende mye. Jeg skrev det ikke for at noen skulle måtte skrive til meg med slike flotte ord, men skrev det for som jeg har sakt tusen ganger før – bloggen er min fri plass og min terapi. Men samtidig vil jeg takke dere alle som sendte sms, snap, facebook, osv.

Dagen i dag har som sakt vert utfordrende men det var en ting som løftet dagen min veldig. Det gjorde godt med de flotte meldingene ifra dere rundt som tok kontakt, det gjorde enormt godt å hente min datter hjem litt tidlig ifra barnehagen i dag og få masse herlig tid sammen med hun. men før jeg hentet henne fikk jeg endelig oppfylt et stort ønske jeg har hatt lenge.

Jeg er ikke den som kjøper masse klær til megselv. Ikke klarer jeg å gå på butikken å bruke penger på meg og ikke samtidig bruke penger på Mina Adeline. Kjøper jeg noe til meg, så er det ikke en gang jeg har klart å ikke kjøpe noe til hun også. Det er vell slik for de fleste mødrer vil jeg tro.

Etter å ønske meg en rosa anorakk av merket twentyfour, har jeg endelig fått det ønsket til å bli realitet. Etter å valse rundt i den slafsete gamle russe jakken min, har jeg endelig kunnet lagt den mer på hylla å fått meg en flott hverdags jakke. Jakken er i en flott og behagelig rammel rosa vil nå jeg si. Jeg er bare så flott å så herlig å ha på seg. Vell er den litt tynn for vinteren men har brukt ull og slikt under i dag, og det har gått helt fint. jeg kommer nokk til å pine meg selv til å ha den på meg uansett hvor mange minus det kommer. Jeg bare elsker den jakken, og endelig har jeg slik selv!

Det er vell som di sier- den som venter på noe godt venter ikke forgjeves!

Den stille storm

Jeg merker dybden i følelsene mine er som mitt verste mareritt å prøve å komme innpå. Det skremmer meg og det skaper så mange følelser som jeg må kjenne på at jeg ikke vert hvordan jeg skal klare det. Men for å klare å finne meg selv og slippe taket på skallet som jeg lenge har hatt som beskyttelse, må jeg klare å nå dybden etterhvert.

Jeg er så vant til å kunne være meg og min datter. Jeg er så vant til å være den personen som klarer å skule det meste, og slippe å måtte vise så mye følelser til andre rundt meg. Jeg har liksom min egen boble, der jeg føler meg trygg. Men det å gå utenfor den komfort sonen er skummelt. Det å faktisk slippe andre inn i live mitt er … D R I T T skummelt! Vell er jeg sosial og kan snakke med mennesker, men det å faktisk la noen bli skikkelig kjent med meg og la dem få være en del av mitt liv og hverdag. Det er så mye mer enn at jeg bare kan være mer overfladisk. Jeg gir så mye mer av meg selv og samtidig blir jeg så mye mer redd. Det bygger opp så mye følelser av redsel fordi når jeg først lar noen mennesker komme mer innpå meg, om det er venner eller mer enn venner så er det likt. Jeg kan liksom ikke bare sperre meg inne i mitt eget hus og skule meg. Pakke meg bort for ubestemt tid fordi jeg får en dårlig dag eller at adhd en flyr løpsk og tar over dagen, eller at ME en kommer til syne. ja dere skjønner hva jeg mener. Jeg kan ikke gå i dvale uten at noen legger merke til det, når jeg slipper andre inn i mitt liv. Jeg kan ikke være den overfladiske av meg, fordi det blir lagt merke til. jeg kan ikke bare nikke å smile uten at det blir sett at det er et falsk smil. Jeg kan ikke smile uten at de ser at inni meg gråter jeg.

Hvorfor må jeg være så lett å lese for de rundt meg?! kan jeg ikke bare få være den harde mursteinen som ingen kommer innpå der de merker min indre sårbarhet. Jeg er blitt for vant til å være kun meg og min familie. Jeg er blitt for vant til å miste de jeg slipper inn i livet mitt. Fordi jeg er blitt for vant til at folk svikter. men det er vell egentlig jeg som svikter meg selv når jeg bare hele tiden prøver å beskytte meg selv med å ha en hard overflate. Men hva annet skal enn gjøre når enn hele livet har opplevd ifra en var i barnehage alder og før det at mennesker som virkelig skal være der svikter. de forlater deg og ikke bryr seg.

For roten til alt jeg bærer på er så dyp og tung å samtidig så uendelig mye forskjellig at jeg ikke klarer å nå dybden i meg selv enda. Jeg prøver å prøver å en dag klarer jeg det, eller bedre sakt jeg må klare det en dag. For å gå å bære på alt jeg bærer på nå, det er jeg redd skal ødelegge både vennskap og muligheten til å få den rette mannen også. Så en plass må jeg starte og det er vell kanskje å akseptere at det er mulig å gråte blant andre mennesker, og at tårer ikke er svakhet men tegn på styrke. kanskje det å akseptere å vise mer følelser å samtidig se at de som virkelig er skikkelige mennesker faktisk blir der. men hvordan kan hun som alltid ble hakket på og trykket ned fortjene å faktisk ha det bra, og faktisk fortjene å være så heldig og ha så fantastiske mennesker i live mitt. Vell er det få men samtidig er jeg så takknemlig for de få jeg har, jeg håper bare at når jeg klarer å vise mer følelser og faktisk ikke holder alt inni meg at de faktisk ikke stikker selv om det ramler en eller hundre tårer iblant.