Gravid bilder

Ettersom jeg var mye trett og sliten under svangerskapet og dagene gikk i ett, klarte jeg ikke å finne den roen jeg ønsket ved å sette meg ned å skrive. Jeg merker nå at den roen hadde jeg hatt godt av men slik var det. Det er mulig å angre nå på å ikke ha den roen i seg, men bedre å komme tilbake å sette ord på det nå enn å ikke sette noen ord på det. Jeg fikk derfor aldri delt gravid bildene noen andre plasser enn noen få på facebook. Jeg delte ikke alle gravid bildene der heller.

Under svangerskapet jobbet jeg enormt med meg selv for å føle meg komfortabel i min egen kropp. Jeg kjente det var utfordrende å enda utfordrende var det når det ble tatt bilder, der magen var i fokus. Sist svangerskap tok jeg bilder for hver uke, men med dette svangerskapet ble det tatt minimalt med bilder. Jeg var mer å mer komfortabel på slutten, merkelig nokk for jeg var større da enn i starten. mannen min og venner kommenterte at gravid magen min var så flott og meg å mannen min var veldig sjokkert over at gravid magen ikke ble synlig like tidlig som med min datter. Han å vi andre følte at den var så liten i forholdt til første svangerskap. Men jeg klarte å glede meg over magen og elsket å bære magen jeg bare skulle ønske jeg klarte å være mer komfortabel i min egen kropp enn å kjenne at det bydde på utfordringer med at jeg følte meg stor når jeg egentlig ikke var stor. Jeg er hvertfall veldig takknemlig for at jeg klarte å kjenne på gleden å elske magen jeg fikk underveis i svangerskapet. Jeg klarte faktisk å gå ifra store klær til å ville vise stolt frem magen med tett sittende klær. Det er en stor overgang å noe som betydde enormt mye for meg å klare. jeg ser nå tilbake på gravid bildene å er så enormt glad for at de ble tatt å så enormt stolt av magen og bildene. Tenk jeg har bert frem denne nydelige gutten vi nå sitter å holder stolt i armene våre. Det er helt utrolig å magisk.

familie forøkelse og den nye hverdagen

livet suser avsted og dagene er blitt til følelsen av minutter. hvor blir det av alle timene? hvorfor ble klokken funnet opp til å ha så få timer i løpet av en dag og hvorfor fant de opp dager som er så korte som de er? Jeg vil ha lengre dager, flere timer i døgnet og mer fred og ro i hverdagen. jeg vil bare ha familie forhold og ikke annet støy.
ja det er vell som enn kan si, velkommen til den hektiske hverdagen som enn så sårt trodde skulle bli harmonisk å bra.

men la oss gå tilbake i tid.

Graviditeten i fjord fikk en annen vending enn planlagt. Eller jeg hadde store planer om at fødselen kom til å komme noen uker før tiden. Jeg trodde jeg kom til å gå max til mellom 15.-20. november. Kunne jeg egentlig hatt mer rett? Jeg trodde jeg kom til å få en liten gutt, kunne jeg tatt mer feil?

jeg skal gå mer i fødsels historie detaljer når hjernen har roet seg ifra kolikk hverdagen med lille gutt, noe jeg gleder meg til å fortelle. Når eksakt det blir må jeg ta på sparket, for dagene går i ett å kolikk smertene kan enn ikke styre på vår vakre sønn. Men en ting jeg kan styre er å fortelle å ønske vår vakre sønn velkommen til den store verden, Lørdag 14.november.2020 klokken 19.43. Det var en lengre fødsel enn første gang, men jeg fikk være til stede hele tiden under denne fødselen uten å være borte på mye smerte lindring og antibiotika kurer osv, jeg fikk kjenne på den umenneskelige smerten ved å være mer til stede fysisk i hode (som jeg under fødselen angret meg halt i hel på at jeg hadde så sårt ønsket å være mer til stede under fødselen). jeg fikk huske hvert ett minutt og time og kommentarer, noe jeg nesten må si jeg angret meg halt i hel på under fødsels prosessen. jeg følte mitt store blondine øyeblikk var kommet til syne en gang for alle med de rare ønskene jeg hadde hatt å da fikk oppfylle. tror nokk mannen min syntes det ble flere morsomme øyeblikk av hvordan jeg angret meg på mine ønsker å syntes jeg var så dom i hode.

men han hadde stålsatt seg på flere utbrudd å kjefting å flaue øyeblikk og var faktisk mer skuffet over at de ikke kom. mens jeg ønsket helst å bare gå i dvale å ikke kjenne på en dritt av de smertene. Hvor var apparatet som kunne overføre fødsels smertene til mannen? eller hadde det vert til stede hadde jeg ikke ønsket han så vondt stakkar, for jeg hadde jo fått belønningen opp på min mage og ikke opp på hans mage når barnet kom ut, så det hadde jo ikke blitt riktig for han heller å gjort det slik. jeg er hvert fall ufattelig stolt over kroppen min og kvinne kroppen skjennerelt som er bygget til å klare de smertene, og hjernen vår som er skapt slik at vi velger å gå igjennom det flere ganger. det er jo egentlig veldig fascinerende, og helt absurd. men den største og vakreste gaven fikk vi igjen å det var vår vakre og helt perfekte sønn, Dennis Pierre.

Jeg hadde også sky høye forventninger til hvordan hverdagen kom til å bli etter Dennis Pierre kom til verden og vi kom hjem ifra sykehuset. Jeg så for meg at de hvite skyene ble rosa og det skulle være vakker solnedgang hver natt med alt helt rosen rødt, eller NEI! Jeg var fult klar over hva jeg gikk til men jeg hadde høye forventninger til at det skulle få bli ro å fred i hjemmet hvert fall en god stund etter vi kom hjem. Jeg hadde forventninger til at det kun var venner og familie som kom når corona tilstanden tilsa det og jeg hadde forventninger om at den nye rutinen kom til å falle seg naturlig. Jeg hadde store forventninger å ønsker om ammingen og jeg hadde store forventninger om at jeg skulle strekke til over alt på en å samme tid. Ikke viste jeg hva det ville si å dele seg for et lite spedbarn og et større barn, men jeg trodde det egentlig skulle gå av seg selv.

Ingenting ble som forventet. Den nye rutinene jobber vi enda med å komme helt inn i, men vi har sannelig kommet langt! Ammingen ble et eget kapittel med mye tårer og sårhet rundt, men det gikk det også. Det å gå ifra et barn 100% og faste dager 2 barn i hus til 2 barn 100% og 3 barn faste dager i uken har vert utfordrende. Jeg har virkelig få føle på det å kjenne på at enn ikke strekker til. Jeg har fått føle på det av jeg helst skal kunne gi 200% av meg selv hele tiden, mens jeg ikke kan det. Jeg prøver å dele meg i alle situasjoner å være tilstede under hver å en situasjon og tid. Jeg trodde jeg var super mom, men den gang ei. Jeg er vist bare en helt vanlig mamma og jeg er vist bare et menneske som ikke kan gjøre alt. Heldigvis er vi to her i hus, og vi er to som kan gi 100% av oss hele tiden og da klare å følge opp på best mulig måte for alle barna. Noe jeg er evig takknemlig for, så en stor ære til de som er alene mødre eller alene fedre til flere barn på en gang. Dere gjør en uendelig god jobb! Jeg forstår nå hva de mener at enn merker godt overgangen ifra et barn til 2 barn. men for enn stor gave det er å kunne få flere barn. og det vil jo gjevne seg ut når enn kommer helt inn i den nye rutinen og den nye hverdagen. Roma ble ikke bygget på en dag, så jeg kan ikke forvente av den nye hverdagen vår og rutinene blir helt hundre på bare noe uker eller litt over 2 måneder. Det var jo bare kaos den første tiden, men takket være gode venner og familie fikk vi det sannelig til.

Jeg hadde også høye forventninger til at det kun var familie og nære venner som kom til å springe ned dørene, men den gang ei. Dørene her i hus har blitt sprunget ned av alt å alle etter corona tiltakene selvfølgelig og mobilen min har nesten tatt fyr. Det har blitt alt for mye forstyrrelser og forventninger av alt og alle, der vi skal kunne stå på pinne å følge opp alle slags avtaler og styr. Det ble så mye at jeg måtte sette foten ned å stoppe alt. Det er begrenset hvor mye enn kan klare og vi er alle bare mennesker. Jeg ønsker ikke å sitte om 5 år og tenke tilbake på spedbarns tiden av Dennis Pierre med anger ang at det ble for mye forstyrrelser rundt med masse avtaler, møter, osv. Jeg vil tenke tilbake å kjenne at jeg gjorde det riktige å gjorde slik at vi alle kunne nyte tiden å være til stede hele tiden. Noe jeg føler vi klarer mye bedre nå som flere avtaler er avlyst og flere ting er satt på vent og vi kan få den skikkelige å koselige hverdagen vår tilbake. Noen forstyrrelser kan enn ikke velge bort, men enn må stå i kampen men slik er det. det er hvertfall kjempe godt å kunne sette en god del på vent å stoppe. Det er godt å kjenne at vi kan nyte familie forholdene å nyte hver dag uten stress. Det er herlig å kunne være sammen å være en sammensveiset familie som står sterke sammen å støtter hverandre, både for små og store her i hus. Det er så godt å kunne stoppe opp å kjenne på det samspillet og den støtten å kjærligheten vi alle har til hverandre. Det er godt å endelig kunne få kjenne en ro å glede ifra alle. Endelig kan vi få nyte tiden å glede oss over hver dag uten stress. Det kjenner jeg er virkelig noe som har vert lengtet etter å som vi alle trengte.

Hormon mareritt

Det er et kjent fenomen at det følger med hormon endringer i kroppen under et svangerskap. Det er ikke noe enn kan klare å komme seg unna, å det er et sjanse spill etter hvordan hormonene blir for hvert svangerskap. Selv var jeg en vandrende heks under første graviditet med hormonene mine, og igjennom dette svangerskapet er jeg ikke en vandrende heks på to ben, men et vandrende vrak på to ben. Hva jeg mener med et vandrende vrak på to ben er lett å forklare! Jeg griner å feller tårer for alt å ingenting, små ting blir store ting, og samtidig har jeg adhd og dveler over ting over lengre tid enn det kanskje mange andre pleier.

Jeg kjenner nesten hver dag på enorme følelser som er som en enorm berg og dalbane, jeg overtenker og kjemper en kamp inni meg. Sier noe en feil ting løpet av en dag, kan dagen min falle i grus å tårene bare renner. Jeg vet det er vanskelig for de rundt meg å ha forståelse for dette, for jeg har til å med vansker for å forstå det selv å finne en balanse gang i det.

Jeg kjenner dette innlegget er vanskelig å skrive, og det er vanskelig å gå i dybden på det. Tårene kommer så lett å følelsene mine styrer vilt i kroppen. Usikkerheten min er så stor over for megselv, selv om jeg egentlig er en veldig sikker å bevist jente til vanlig. Jeg er usikker på meg selv iblant, men nå er det ekstremt med usikkerhet på meg selv enn hva jeg noen gang har kjent på. Det går direkte på meg som person å ikke noe annet. Jeg setter alt for høye krav til meg selv, trenger alt for mye kjærlighet av andre rundt meg og bekreftelser, alt for mye redsel for å være en plage for andre rundt meg å skape problemer. Jeg kjenner på så mange vonde å utfordrende følelser som gjør det vanskelig å håndtere for min egen del. Det er et vandrende hormon mareritt, og jeg kjenner at det at jeg ikke kan ta adhd medisinen min ikke er tydelig merkbart på utsiden min men det er tydelig merkbart for min egen del på innsiden av meg.

Jeg synes det er enormt utfordrende å snakke om følelser, innrømme følelser for meg selv og ikke minst sette ord på dem til de rundt meg. Men hvordan kan jeg forvente forståelse av andre rundt meg hvis jeg ikke prøver å sette ord på følelsene mine. Jeg kjenner også mye på savnet etter at jeg bare kunne fått servert mer klemmer, det at andre rundt meg bare viser at de setter pris på meg enn at jeg skal være redd for å være en burde. Bare de at de rundt meg sier en ekstra gang at de er glad i meg, eller gir meg komplimang, og igjen som viser meg at jeg blir verdsatt enn å føle at jeg er en burde. Det å kjenne at andre rundt faktisk setter pris på den jeg er og at jeg viser at jeg setter pris på de rundt meg er enormt viktig. Jeg vet de rundt meg setter pris på meg å er takknemlig for den jeg er, men med et hormon mareritt kan enn ofte trenge det litt ekstra.

Jeg kjenner det er mange faktorer som er små men som blir enorme for meg i denne perioden med hormoner. Jeg kjenner jeg er takknemlig og glad for at jeg ikke blir en heks med hormonene, men det er tungt å ta til tårer for alt å ingenting. Jeg merker at jeg ikke har klart enda å finne balanse gang på hormonene mine å det å sette ord på dem. Jeg kjenner jeg enda sliter med å akseptere dem og håndtere dem. Jeg merker usikkerheten kommer raskt og at det er som to idioter sitter i hode mitt å kjemper om hvem som kan trykke meg mest mulig ned, slik at jeg holder mest mulig inni meg å ikke sier noe, for å slippe konflikter i hverdagen. Jeg vil bare kunne kose meg å kose meg med min familie som jeg elsker over alt. Jeg skulle ønske jeg kunne ha kuttet alle forstyrrende faktorer rundt meg, slik at det bare var ro og harmoni rundt oss hele tiden. Men dessverre så vet jeg at det ikke går, og at jeg må finne balanse gang selv på hvordan enn skal håndtere det. Det er bare så viktig samtidig å ikke finne seg i for mye tull også på en gang. Men håper jeg klarer å grave dypere i meg selv uten å knekke sammen, slik at jeg klarer å sette med ord på hva jeg kjenner inni meg, hva som føles med dette hormon marerittet og klare å gjøre det om til å ikke være et hormon mareritt lengre. Jeg velger å holde motet oppe å håpe at det kan endre seg, og at jeg selv blir flinkere til å sette ord på det og at de rundt klarer å møte meg på den måten som jeg inners inne skriker etter å bli møtt på. Det er bare ikke lett for de rundt meg heller til å møte meg på den måten jeg ønsker så sårt å bli møtt på, når jeg ikke klarer å trykke det skikkelig heller.

Hvordan klarte du å håndtere hormon endringen i din kropp under svangerskap?

Hvordan var dine hormoner da du var gravid?

Bake dag med sykt barn i hus

Når lille M.A har blitt syk og jeg er en smule godt redusert i svangerskapet, ja da er det godt å ha en mamma som stepper inn å finne på gode å kjekke rolige aktiviteter. Så i går ble det den store bake dagen. Vi bakte sammen 3 generasjoner og fikk dekket alle sine ønsker med gjærbakst. Vi storkoste oss å både små å store fikk delta å lage en kommende fantastisk mat.

Vi lagte 2 brød, 24 fylte horn med ost og skinke, 25 sjokolade boller. Etter å ha satt 3 deiger i går og fått laget til brødene, hornene og sjokolade bollene fant jeg ut at jeg har alt for lite kjøkken. Alle kjøkken overflatene var fulle av gjærbakst og mange gode mager ble mettet. Nå har tankene mine falt over på å tenke ut hvordan det perfekte å gode drømme kjøkkenet mitt kan være, så nå er det bare å vente å få realisert drømmen med tiden. Men selv om kjøkkenet ble litt i det minste laget koste vi oss enormt, og masse mat ble det. Lille M.A måtte ha flere pauser under bakingen, men hun var i godt humør og deltok det hun klarte.

Da vi våknet i dag var det herlig å kunne se at gjærbaksten ifra i går kunne mette mange mager i dag også, og ikke minst så smakte det helt magisk i dag også. Jeg er så fornøyd med oppskriftene vi brukte og med resultatet som vi fikk. Det var en god mestrings følelse og ble ny lærdom for meg med baking av horn og flette brød.

Hvordan rolige aktiviteter pleier du/dere finne på når det er sykdom i hus?

Full bukplastikk ble til utfordrende svangerskap



Jeg var ung og dom. Jeg levde i troen og det store ønske om å få kroppen min tilbake etter det første svangerskapet jeg gikk igjennom. Ønsket om å kunne føle meg vell i min egen kropp var stort, enormt stort. Jeg hadde store plager med overflødig hud, begynte å få sår og irritabel hud grunnet den lå overlappet over seg selv på magen min. Dette grunnet at jeg var liten og tynn da jeg ble gravid, og jeg fikk enormt stor gravid mage under svangerskapet. For å si det slik, vesle jenta mi viste å ta god plass i magen å kose seg.

Jeg var heldig og hadde økonomi til å kunne legge meg under kniven, ettersom med ADHD er tålmodigheten minimal for å vente på å få det godkjent med å få dekket operasjon igjennom staten. Det ble ikke vare med full bukplastikk, men det ble også bryst løft og silikon. For å forklare raskt, jeg var ei jente som alltid hadde størrelse på brystene mine før graviditeten og de sto på riktig plass, og var naturlig fine (om jeg skal krype til kors å si det selv). Etter graviditeten mistet jeg fylden og brystene begynte å henge. Vell så var jeg ung, og jeg tenkte ikke lengre en nasen min rakk. Om jeg kan snakke til den jenta jeg var da i 20 årene mine, ville jeg sakt «Du må gi det tid! Du er ung og direkte dom. Blåøyd som tror på det kirurgene sier, og en kommende mann vil du finne som kommer til å elske din kropp slik den er.» Vell så kan jeg ikke det men jeg kan nå se tilbake på mine feil og forhåpentligvis hjelpe en eller flere unge jenter der ute, ifra å gjøre samme feil som jeg gjorde.

Om dere ser tilbake på mine operasjons innlegg. Der deler jeg hele historien med bilder og skriv. Jeg deler komplikasjonene som jeg fikk og bilder, bare det sier sitt med hva som skjedd i første omgang og hvordan resultatet ifra operasjonen ble. Det ble ikke slikt resultat som det skulle og bare det i seg selv begynte å by på utfordringer med min selv tilgitt igjen. Jeg kan med handen på hjerte si at jeg har brukt minimalt med bikini etter operasjonen, noe som var et av mine store ønsker å kunne føle meg vell i min egen kropp å få kroppen min tilbake med å kunne få gå i tett sittende klær og bikini, noe som jeg ikke klarte pga min selvtillit etter svangerskapet og savnet etter kroppen jeg en gang hadde.

I bunn å grunn skulle jeg egentlig elsket kroppen min. Den hadde jo klart noe av det største som fantes, nemlig å være frem et barn. Den hadde merker på kroppen som egentlig er nydelig, fordi det viser hva kroppen min har klart å gå igjennom å klart å bære frem til denne verden. Jeg skulle ha vert stolt å ikke skjemmes, men den gang ei. Jeg sitter nå 8 år senere ifra svangerskapet som gravid igjen, og ca 5 år etter operasjonene med et stort anger å nag til meg selv og til kirurgen. Jeg sitter igjen med plager som ikke skulle ha vert til stede å som jeg fikk fortalt av kirurgen at jeg ikke kom til å få. Jeg sitter igjen med å ikke føle meg vell i min egen kropp etter å ha brukt mangfoldig med tusen lapper på kroppen min. Så la meg forklare.

Da jeg i 20 årene satt på kontoret til kirurgen, jeg sa mine ønsker å skulle få operere å fikse til mine ønsker. Først fikk jeg ikke bryster som jeg ønsket. Jeg elsket dem når de var hovne men da de kom til normalen begynte de raskt å henge. Jeg fikk ikke de «porno» brystene som jeg hadde sakt jeg ønsket etter hvordan silikon innlegg som skulle brukes. Jeg fikk bryster med en fylde som var under brystet og som gjorde at jeg ikke følte selv at jeg hadde store bryster. Og kampen om å finne bh som passer, ble et mareritt. Jeg har levd i flere år med å ikke kunne kjøpe sexy undertøy fordi jeg finner ingen størrelser som passer, jeg har over lengre perioder ikke klart å finne bh er som passer til mine bryster, osv. Nå ved dette svangerskapet jeg går igjennom nå som jeg gleder meg så enormt stort over. Har jeg bryster som henger enormt, og som ødelegger for å kunne vise frem den flotte gravid magen min. Jeg har bryster som er alt for tungt for meg til å bære og som skaper smerter daglig.

Ikke nokk med det men jeg sitter igjen med en mage som enn aldri skulle trodd var gått igjennom en full bukplastikk. Jeg har et enormt arr som preger magen min. Jeg har en innvendig korsett som er sydd som gjør at det blir trangt inni magen min. Da jeg skulle ta operasjonen spurtet jeg kirurgen om det ville by på problemer ved et kommende svangerskap ved full bukplastikk operasjon. Svaret var klart ifra kirurgen at det ville ikke påvirke et kommende svangerskap. Det ville ikke ha noe påvirkning på eventuelt svangerskap i fremtiden. Vell som jeg sa så var jeg ung og blåøyd. Jeg gikk frem på å trodde fult på dette. Men dette viste seg å ikke stemme.

Svangerskapet mitt har gått kjempe greit egentlig, men nå og for noen få måneder siden begynte problemene å komme. Først ble det merkbart at ultralyd ble vanskelig ved å kunne få klare å fine bilder av babyen i magen min. Dette grunnet det enorme arrvevet som jeg har. Heldigvis fant vi ut at de kunne gå inn i fra siden av for å se babyen klart å fint. Noen uker senere kom smertene. Babyen begynte å vokse mer å mer å magen er liten i Forholt til det første svangerskapet. Nå som babyen vokser enda mer å ligger lavt nede i magen, har jeg daglige smerter, kynnere og nedpress. Jeg klarer ikke å bøye meg, ta ting opp ifra gulvet m.m. Det skal selvfølgelig også sies at jeg sliter mye med bekken løsning, men det ubehaget og smertene som kommer i magen er mye relatert til at den lille i magen ikke har den beste plassen siden det er sydd korsett inni magen min og som ikke har sprukket stort heller. Magen min er heller ikke like elastisk som vanlig grunnet store arrvev. Dette har medført ikke bare smerter, ubehag og begrensninger ved å klare å være bøyelig å klare hverdags plikter, men også at jeg har blitt mer lenket til sofaen og sengen grunnet at smertene å ubehaget blir for stort å går for mye ut over meg. Hadde jeg vist dette på forhånd hadde jeg ikke latter å bli gravid, men hadde jeg vist dette på forhånd før jeg tok operasjonen, da hadde jeg ikke tatt den operasjonen. Jeg hadde aldri betalt mangfoldig med tusen lapper for å ende opp med en kropp som ble slik som den ble. Med en kropp som byr på de utfordringene som den gjør og med en kropp som er slik den absolutt ikke burde være etter slike operasjoner. Jeg har betalt å gått i troen om at nå er alt kjøpt og betalt og fikset til å få god selvtilitt og en kropp jeg kan trivest med og slippe smerter som jeg hadde. Men jeg ente med å få en kropp som har gitt meg enda dårligere selvtilitt enn jeg hadde, mere smerter å utfordringer i svangerskap. Så mitt store budskap til dere der ute som vurderer slike operasjoner før enn er helt ferdig med å få barn, tenk dere om mange ganger å jeg råder dere på det sterkeste ikke ta slik operasjoner før du vet med sikkerhet at du ikke skal ha flere barn, og at det er den desidert siste utveien som du har. For det å legge seg under kniven er så absolutt ikke en dans på roser, for du treffer ikke bare den vakre rosen på toppen men enorme stikk mens du vandrer på stilken opp over.

Det skal også sies at jeg er uendelig takknemlig for svangerskapet som kroppen min klarer å gå igjennom. Det å få bære frem et barn til er en stor gave. Jeg gleder meg så mye som over hode mulig hver dag i svangerskapet, men det er en kamp om å akseptere de hindringene som er det grunnet operasjonene jeg tok. Jeg vet de dårlige valgene mine ikke stopper meg i å bli gravid eventuelt en gang til i fremtiden, men da vet vi på forhånd hva som kan vente oss og er føre var. Men det er 9 måneder enn går gravid, så 9 måneder i Forholt til resten av livet sammen med barnet/barna er så vert hva av utfordringer som kommer løpet av svangerskapet. Men jeg ønsker å dele dette i håp om å kunne få noen av dere jenter der ute som sitter slik jeg satt for noen år siden, til å tenke dere om flere ganger enn hva jeg gjorde. Det er ikke vert å kaste bort mangfoldig tusen på noe som dette. Enn kan ikke kjøpe seg den perfekte kroppen, eller kjøpe seg bedre selvtilitt, eller kjøpe seg fri av alle smerter. Noen smerter kan enn kjøpe seg fri av men husk det er ofte et stort men bak mange valg som er relatert til operasjoner.

Farge kode på barn – nei det er år 2020!

Dette innlegget er ikke skrevet direkte mot noen enkelt personer, det er skrevet på skjennerelt basis.



For noen dager siden la jeg ut annonse på Facebook, der vi ønsker å få tak i rosa å hvit vogn til den lille gutten vår i magen. Responsen jeg fikk av andre mennesker på Facebook var sjokkerende og diskriminerende. Det tikket inn samme kveld med spørsmål om hvorfor vi skulle ha rosa vogn til en gutt, hvorfor vi ønsker å ha rosa vogn, flere som skrev å bare direkte reagerte på fargen, spørsmål om vi ikke ventet en gutt, osv. Til å med noen bare trodde vi ventet jente pga fargen på vognen vi leter etter. Hva i alle dager skjer med århundre vi lever i og hva i alle dager går det av folk?! Kjære alle sammen, husker dere ikke at vi lever i år 2020 nå! Er det virkelig en fargekode som en SKAL følge på kjønnet av barnet?!

Når det kommer til farger burde det ikke være noe som heter jente farger å gutte farger. Alle barn må få velge fritt ang farge bruk og farge valg. Om det er en baby så er det foreldrene som bestemmer farge valgene å det skal ikke gjøre at andre mennesker skal dømme ut ifra slikt å gå ut ifra om et barn/baby bruker rosa så er det jente, eller motsatt. Enn kan bruke både rosa, lilla, rød, osv på en gutt uten at det gjør barnet til en jente. På lik linje kan enn bruke både blå, grønn, turkis, svart, osv på en jente uten at det gjør jenta til en gutt.

Jeg kjenner jeg blir direkte provosert av at det skal være skulte farge koder på barn og baby. Det er ikke slik i dette århundre vi lever i, eller det burde virkelig ikke være slik. Jeg har selv en datter som elsker blå, grønn, svart, gul, rosa, lilla, og alle slags farger. Før var blå hennes favoritt farge, men hun var uansett like mye en jente. Hun elsker også å gå å se på klær i gutte avdelingen på lik linje som i jente avdelingen å hun plukker klær etter hva hun liker uansett hvilken avdeling det er i, men igjen hun er like mye en jente uansett. Jeg har en mann som har rosa som favoritt farge, han har rosa bil, rosa skjorter, rosa klær, osv – men han er like mye en mann selv om han er kjempe glad i rosa fargen. Og jeg selv elsket å springe rundt i silke bokser før, som var gutte bokser. Jeg lånte segge bokser av min onkel, tar klær ifra mannen min å bruker, ble kledd i mye blått da jeg var liten, elsker å skru å gjøre «manne ting», men jeg er uansett like mye en jente. Skal vi alle bli dømt som om at vi ikke kan få like hver våre ting pga kjønnet vi er i å fordi noen påstår det skal være en uskreven regel om farge kode, interesse kode, osv.

Skal det plutselig være slik at gutter ikke kan leke med barbi, dukker, kle seg i kjole eller male seg i ansiktet, lage armbånd, for det er jente ting? Eller at jenter ikke kan leke med biler, super mann figurer, bli med fedrene å skru på biler, kle seg ut som kaptein Sabeltann, fordi det skal være gutte ting? Nei, nei å nei! Jeg synes ikke det finnes noe jente ting å gutte ting, jente farger å gutte farger, noe slags forskjell på noe lengre. Det viktigste er at barnet selv liker fargene, at barnet selv liker lekene, at barnet selv får utfolde seg å prøve ut å se hva de liker, uten å bli dømt av andre mennesker. Om det så er at foreldre velger å bruke rosa på en baby som er gutt, hva så?!

Boy or Girl + svangerskaps oppdatering & Bilde

For en liten stund tilbake valgte vi å avsløre den store hemmeligheten ved hvilke kjønn babyen i magen er. Siden det har vert opp å ned å mye har fult dagene og ukene, fikk jeg ikke delt denne nyheten her. Det er jo noe ved det de sier, bedre sent enn aldri. Så endelig nå skal det avsløres her også.

vi har lenge vist hvilket kjønn vi venter på babyen i magen, men jeg er som jeg er å skal dokumentere alt og når kroppen sier stopp kan det ta lengre tid enn planlagt. Ballongen ved riktig farge ble kjøpt inn og dette skulle filmes og tas bilde av. Ukene gikk og ballongen lå godt under bordet med avsløringen klar.

Når jeg endelig fikk kommet igang å hoppet i det ble det mye latter å morsomme øyeblikk bak kulissene. Første ballong ble smelt av uten at min mor klarte å få starte filmen, jeg var opptatt av bakgrunnen og vinkelen, osv. Så mye prøving ble også gjort før det ble feil filmet med at ballongen ble smelt av men ingen film ble filmet. Da ballong nr 1 ble smelt av hoppet både meg og Marvin til. vi stokk noe helt enormt, for sannelig var det godt trykk i denne ballongen.

Ballong nr 2 ble heldigvis filmet, for det var den siste ballongen jeg hadde kjøpt. Her kunne det ikke være rom for feil, så den måtte vi bare få til, noe vi klarte. Filmen ble kjempe fin når musikken ble satt på, for før musikken ble satt på kunne enn høre latter å mindre fine ord ettersom vi stokk godt av den også. Heldigvis kunne ikke andre se at vi stokk under denne ballong smellen også, så en koselig film og bilder fikk vi.

Tenk det vi venter en gutt! Lykken er så stor og vi teller ned uke for uke. vi var overlykkelig da vi fikk høre at det var en gutt som skulte seg i magen, for vi trengte virkelig en gutt i denne jente flokken her i hus. Jeg har mildt sakt blitt sjokkert over hvor mye jenter nå for tiden kan lage drama! Det er jo verre enn hva det var da jeg var liten. Nesten skremmende å se hvordan tiden har forandret seg med årene.

Vi har også fått startet på innkjøpet til den lille gutten vår. Vi har mye igjen men en plass må vi starte. Mer av innkjøpene kan jeg gå innpå i eget innlegg, og liste over andre ting som mangler og som vi har plukket ut og skal kjøpe osv.

Jeg har under hele svangerskapet så langt ikke lagt ut så mye bilder av magen min, og jeg har heller ikke skrevet stort offentlig hvor mange uker jeg er på vei. Så det har vert lite oppdateringer under dette svangerskapet i forholdt til svangerskapet med Mina Adeline.

Så nå skal dere for første gang tror jeg det blir offentlig på nett avsløre hvor mange uker jeg nå er påvei. Jeg er faktisk godt over halvveis, og kan avsløre at vi nå går inn i svangerskaps uke 27. Magen har vokst men er langt ifra så stor som første svangerskap. Jeg er mye roligere under dette svangerskapet å har hormoner men på en annen måte en første svangerskap. Jeg er ikke så hissig som i det første svangerskapet, men griner mye mer isteden for å bli sinna. Jeg er mer forsiktig under dette svangerskapet med andre rundt meg, og skjeller dem ikke ut for ingenting (noe jeg var fæl til å gjøre under første svangerskap).


Mage bilde ifra uke 25

Litt mer spesifikt på noen punkter
svangerskaps uke: 27
Barnet lengde: ca 32 cm
Vekt: 950 gram (skal opp i 1075 gram i slutten av uken)
Termin: 01.12.20
Kjønn: Gutt
Kjenner liv i magen: ja
Funnet navn: ja det første navnet er funnet men det andre navnet snakker vi enda om siden vi skal ha to navner på gutten vår. Navnet blir holt hemmelig på sosiale medier inntil videre.
Cravings: Vann

Så da var de store avsløringene rundt svangerskapet offentlig gjort og vi gleder oss enormt til termin og jeg gleder meg til å oppdatere dere om masse baby info om svangerskapet, innkjøp osv.

Jeg vil også benytte innledningen til å takke så mye for de gode, fine og støttende tilbakemeldingene på innlegget mitt i går. Jeg har ikke fått svart på alle meldinger på Facebook osv, men svar kommer.

Hvordan var egentlig skolestarten

Jeg er så lei av å ikke kunne snakke, ikke kunne si realiteten. Det å hele tiden måtte holde inne realiteten for å vokte seg for hva andre instanser tenker å mener osv. Jeg er lei av å dekke over alt å bare leve på en rosa sky der alle tror alt er så rosen rødt å fint. For det vi opplever i hverdagen med skolegang er det nokk dessverre alt for mange der ute som også opplever. Det er nokk også mange av dem som føler seg fortvilet å alene i vanskelige situasjoner, der kanskje ikke skole eller andre instanser seg hvordan det virkelig er. Så nå er stillheten min over, nå vil jeg få si hvordan første skoledag i 2 klasse og Mina Adeline sitt første skole år egentlig var. Hvordan det faktisk følte å sende hun på skolen igjen, osv. Mange vil nokk snu å vende på dette og lage sine egne tanker å meninger, men slikt kommer enn ikke unna uansett hvor enn snur seg.

Så hvordan var egentlig første skoledag i 2.klasse, hvordan var egentlig det første skole året i 1. klasse. Jeg har raskt et ord som kommer, Utfordrende. Det er vell det ordet som dekker over det meste av hva som skjedde.

Første klasse er jo et spennende år. Et år der barna gleder seg, gruer seg men også får utvikle seg enormt. De er plutselig skole barn og ikke barnehage barn lengre. Det følger også med enormt store forventninger til de startende første klassingene. Dette gjorde det også for min datter. Hun var så klar for å starte på skolen og gledet seg enormt. Jeg ser enda tilbake på bildet som ble tatt da meg og hennes pappa følte hun opp til første dag i første klasse. Det smilet er så ekte, den gleden er så stort der hun nemmest springer hoppende langs veien mot skolen. Det var en stor dag som hun hadde ventet lenge på, men det ble med den dagen med den iveren og gleden dessverre. Vi gledet oss til å se den glade og sprudlende jenta hver dag til å fra skolen, men det forsvant raskt.

Vi merket hvordan alt dalte ned over, og det ble mer å mer utfordrende hjemme fordi hun gikk å holt noe inni seg. Noe vi ikke fikk vite noe om men merket at det tydelig var noe som ikke stemte. Vi valgte å prøve å bare være glade å håpe at det kunne smitte over å gjøre hva det nå enn var med vår datter til den glade jenta som hun egentlig er. Hun klaget daglig på smerter i kroppen, kvalme, hode verk, vondt i magen, mm. Men etter en stund brøt hun sammen. Hun knakk enormt. Det kom frem masse hendelser og mobbe hendelser som skjedde daglig på skolen. Det var endelig da brikkene falt sammen og vi forsto hva som skjedde.

Hele første klasse skole året var det hendelser og ting som skjedde, daglig grining, daglig mobbing, daglig smerter i kroppen, daglig sterkt ønske om å ikke gå på skolen, osv. Hver morgen ble en kamp, for å få hun på skolen. Vi hadde løpende kontakt med skolen og ga hele tiden beskjed om hva som skjedde, men bedring ble det ikke på alle plan. Det ente med at Mina Adeline til slutt knakk helt sammen og var ikke til å klare å få på skolen, og den dagen ble det reaksjoner ifra skolen når hun ikke møtte opp på skolen grunnet mobbing. Hele prosessen ble da enda større og selv tok jeg og min mann kontakt med fylkes mannen for hjelp. Fortvilelsen vår var for stor og vi møtte veggen med enorme bekymringer grunnet stor endring på en skremmende måte hos vår datter. En merket mange tegn til at hun trengte hjelp for bedre skolegang og dette måtte tas tak i raskt. Det var mange faktorer som skjedde som jeg bevist ikke uttaler noe om enda. Selv kontaktet jeg ikke bare fylkes mannen men også PPT, Barnevernet og noen instanser til. Enn skulle jo trodd at barnevernet skulle klare å ta tak i dette å få rette opp slik at jenta vår kunne få en god skole hverdag, men det ble dessverre ikke slik som jeg hadde trodd å håpet på. Både jeg og min mann ente opp med å bli enormt skuffet over barnevernet i vår kommune. Den hjelpen de egentlig skal være der for å gi, føler jeg bare er tomme løfter som ikke blir følgt opp.

Jeg husker så godt enda den ene dagen når min datter kom hjem og fortalte «mamma og pappa, jeg ble tvunget til å sitte i samme rom som en av de som mobber meg og måtte snakke med denne personen. Jeg var redd og ville ikke gjøre det men jeg måtte». Da disse ordene møtte oss ble jeg så sinna inni meg, hvor i alle dager er logikken i å la barnet føle seg trygg. Hvordan skal det trygge barnet på en plass hun allerede ikke føler seg trygg. Jeg ga klar beskjed til skolen at dette var ikke greit og at dette var noe som verken meg eller min mann hadde fått beskjed om på forhånd, og at vi skal ha full innsikt i hva som skjer. Noe som ikke var så lett å få til, så det kom frem senere at dette ikke bare hadde skjedd en gang men hele to ganger.

Det dette utløste var at jenta vår lukket seg igjen. Hun prøvde å holde alt inni seg å nektet å snakke med noen. Hun ble redd og følte seg ikke trygg med noen. Vi måtte igjen jobbe enormt for å få hun til å klare å åpne seg igjen for til å med oss foreldre. Noe som ikke er rart ettersom hun opplevde at hun ble utsatt for slik situasjon ved å være ærlig om hva som skjedde på skoletid.

Fortvilelsen vår ble enda større og vi viste ikke hvor vi skulle snu oss for å få hjelp. Heldigvis var det en instans som virkelig var behjelpelig og som forsto alvoret i dette, nemlig fylkes mannen. De så jenta vår for den hun er, de forsto alvoret og ikke minst de tok tak i det og jobber den dag i dag med dette. Nettopp for å gi vår herlige Mina Adeline en god skole hverdag.

Men så kom andre klasse.
«En flott start på et nytt skole år?»

Spenningen for skolestart i 2.klasse var enorm kvelden før skole start og morgenen før vi skulle gå til skolen. Hun hadde fått et større avbrekk i sommer og til tider dukket det opp vonde opplevelser ifra skolegangen i 1.klasse men vi fikk håndtert det slik at vi kunne legge skole og alt til sides å ha en fantastisk ferie. Vi brukte hele uken før skolestart på å forberede hun. Hun fikk ny sekk ettersom hun nektet å gå med den gamle grunnet at den var så barnslig og mest sannsynlig også pga hun opplevde hendelser med andre medelever på skolen som ble gjort med hun når hun hadde ransel på seg. Hun fikk nye klær til skolestart, noe jeg har vokst opp med som tradisjon. Hun fikk nye skole saker slik at dette var en helt ny start på et nytt skoleår.

Mandag morgen kom å alt måtte være helt perfekt. Håret måtte ligge perfekt, klærne måtte sitte perfekt og skoene måtte være hvite og ikke minst perfekte de også. Sekken måtte være fikset til på riktig måte og vi måtte være på eksakt tid for å få god nokk tid til skolen slik at hun ikke skulle føle hun kom for sent. Ja det var en lang liste som skulle gjennomføres før hun følte seg klar.

Det bilde ifra i fjord påvei til første skole dag ble fornyet i år, og jeg klarte å få ferm et smil og minnet ble foreviget. Men stillheten var stor hos hun da vi gikk samlet opp. Hun smilte å gledet seg, men da vi skulle si ha det kom tårene og dagen endret seg, hun følte seg dårlig og ville hjem. Heldigvis klarte vi ordne det, men dessverre var det allerede igang igjen da hun kom hjem ifra skolen for da var hun også dårlig. Dette har fortsatt hele denne uken med hver morgen er hun dårlig og ikke føler seg i form til å gå på skolen. Hver dag har vi vert støttende for hun men ledet henne mot å klare skole dagene. Mange tårer har jeg kjempet imot for å ikke komme, for hvem av foreldre der ute klarer å sende barne sitt på skolen med en god magefølelse og trygghet på at barnet ditt vil få en god dag på skolen, bli ivaretatt der og føle seg trygge. Nei det er ingen enkel sak å være gravid å ha hormoner å samtidig gå å kjenne på at barnet sitt ikke har det slik det skal ha det på skolen å samtidig ikke kjenne på trygghet med at barnet mitt blir ivaretatt og er trygg der når de ikke ser hva som skjer.

Det er vanskelig, utfordrende og en lang prosess vi går igjennom. En ting er å være et mobbe offer, men å være foreldre til et mobbe offer like fortvilende og vanskelig. Enn føler seg så hjelpes løs og går så mange blind veier før enn klarer å finne den rette veien som er best for slik situasjonen er. Det er bare så trist å vondt at enn føler sitt eget barn må være en prøve kanin for om det er riktig vei vi nå tar eller om det er nokk en blindvei som vi må gå på for å finne riktig vei. Jeg skulle bare ønske det heller var meg som fikk påført megselv det hun opplever å kjenner på, slik at jeg kunne fått skåne hun mot det. For det er ingenting mer jeg ønsker enn at jenta vår skal få ha en trygg og god skole gang og hverdag på skolen.

* Hvordan var første skoledag for ditt barn?
* Opplever ditt barn mobbing på skolen?
* Isåfall hva gjorde du/dere for å løse dette?

Torsdags fyllesyke ala Graviditet

I går var en direkte dritt dag. Dagen i seg selv var flott men noen ting kunne jeg vert for uten. Dagen startet flott å jeg trodde virkelig dette kom til å bli en flott dag. M.A ble levert på skolen å så fort jeg kom hjem begynte kvalmen å stige på. Vanligvis er det jo den såkalte morgen kvalmen, men den har blitt til jeg kommer å går løpet av hele dagen kvalmen hos meg. Jeg lå på sofaen og skulle skrive, men så fort jeg rørte litt på meg var det som en foss som prøvde å komme opp inni meg. Jeg lå helt stille å bare glante på tv boksen, helt til det ikke gikk lengre.

Jeg måtte springe på badet å opp kom fossen som lå å ulmet i magen. Tårene mine rant og en fortvilelse så stor oste over meg. Sist graviditet kastet jeg aldri opp, men dette svangerskapet har det blitt flere oppkast bøyer enn jeg noen gang har møtt på før.

Nå jeg endelig klarte å få frem noen ord, klarte jeg å få rope på mannen min, som kom å hjalp meg. Selv om han ikke kan fordra slike ting så stile han opp å gjorde det han kunne for å hjelpe meg. Mange tenker nokk «hvordan kan han hjelpe deg når du ligger over do skålen» men det å kjenne at enn ikke er alene er en trygghet i seg selv, når du ligger der å skriker på elgen å føler deg som det verste takraset som finnes. Det at noen andre til å med da kan gi deg trygghet å kjærlighet er noe som gjør så mye for hver å en person.

Da jeg til slutt kom meg ut av badet og inn igjen på sofaen, da fikk jeg servert kjeks og cola og teppe var klart. Det tok ikke lang tid før jeg sloknet totalt å ikke våknet før flere timer senere.

Heldigvis når jeg våknet følte jeg det gikk litt bedre, men jeg var langt ifra der jeg skulle være. Men vi kom oss igjennom dagen og alle var i strålende humør, til tross for torsdags fyllesyken som det virkelig føltes som – bare det var ene å alene graviditeten som gjorde det.

Nå er jeg også over i andre trimester, så kvalmen burde snart roe seg. Det er hvertfall lov å håpe, noe jeg virkelig gjør. Jeg kjenner godt allerede at dette blir noen lange måneder hvis det skal fortsette i denne tralten som det gjør nå. Magen er allerede i veien og baby magen har kommet godt frem, kramper av å på, våkne tider løpet av nettene, og masse mer som hører graviditeten til. Jeg har bare en ting å si, la tiden gå fort til det kan bli lettere dager i svangerskapet. Hvis ikke skal jeg fanken meg ha nedtelling til terminen.

10 grunner til at svangerskap er “fantastisk”

OPS! Husk en større dose galgen humor med en smule ironi!

1. Flere som kjenner seg igjen at magen ofte blir oppblåst når enn spiser og hvis enn skal ut blant andre mennesker eller i et selskap så prøver enn alt for å ikke spise slik at enn blir oppblåst i magen.

Vell som gravid slipper enn de tankene. Ingen ser eller legger merke til om enn blir oppblåst i magen, fordi alle bare tenker på at du går med en baby mage. Så hva gjør det om noen ekstra cm med luft utvider den. Flere bare kommenterer det som baby magen din. Vin vin spør du meg.

2. Kan vi være enige om at baggy klær er å forblir amazing?! Det å finne store joggebukser og store t-skjorter er bare gull verdt. Når de trange olabuksene skal på, der du står i 30 min for å klare å få den dratt opp på bena å hopper å kaver for å få de over rumpa. Ja den tiden er forbi. Skal enn i selskap så har en plutselig en kjempe grunn for å slippe å ta på fin klær. Du kan møte opp i de styggeste baggy klærne som du selv føler deg vell i (eller egentlig ikke har det store velge av å ikke bo i pga den voksende magen) og ingen kommenterer det. Fordi stakkers deg, du passer jo ikke de vanlige klærne lengre, og gravid klær koster en formue og kun brukes i begrensede mnd.

3. Du er ute på byen med venner og telefonene din koker over av sms ifra mannen din, bare fordi han skal sjekke at ingen har prøvd seg på deg og han egentlig bare vil at du skal komme hjem i arm Krogen hans. Vell, da den voksende magen kommer og du er ute på byen med venner. Ja da koker ikke mobilen din over av smsér lengre ifra mannen din. Han senker skuldrene å vet at ingen andre mannfolk prøver seg på en gravid dame. Hvem vil vell prøve å lure hun med seg hjem når det er klart å tydelige barnet til en annen mann som er inni magen hennes. Så avslappende for den gravide og avslappende for mannen hennes også.

4. Redselen for å forsove seg til skoledagen eller jobb hvis du har vert våken litt for sent kvelden før er grusom å kjenne på. Enn sover skikkelig dritt å redselen for å forsove seg er for stor til at enn finne en dyp søvn. Vell som gravid kan de bekymringene bare fly avsted. Først å fremst enn klarer ikke å rangle lengre. Da klokken tikker over 10 eller Max 11, ja da har en kollapset på sofaen i den dypeste søvnen. Og allerede før morgen fuglene får våknet, har du sprunget flere ganger på do. Så når klokken ringer å dagen skal starte med skoledag som står for tur eller jobb, ja da våkner du opp med et smell å føler du aldri har sovet et sekund.

5. Det er et kjent fenomen at kvinnfolk er raske på å svare folk verbalt. Det er heller ikke et kjent fenomen at kvinnfolk er raske på å være ufine verbalt mot andre mens mannfolk sloss å deretter ferdig. Ofte kan andre mennesker ofte reagerer når kvinnfolk reagerer på ting, både verbalt og i tårer, og ofte kommer det kommentarer som «ta deg nå sammen» eller «ta deg en chill pill». Som gravid er vi nesten fritatt de ordene, vi slipper unna med det meste. Er det noe vi mener, ja da kommer det rett ut og ikke siler vi noe ut med filter heller. Filteret er plutselig borte, og selv om mi mener til tider hvert ord vi sier og andre ikke liker det, kan vi si «hormonene tar helt over» og da er vi unnskyld med det. 


6. Det er kjent at det finnes to type mannfolk. De som elsker store pupper og de som elsker romper, noe som lett blir stilt om til puppe gutter og rompe gutter. Der igjen er det også mange jenter/kvinnfolk som setter høy stander til seg selv og ønsker å øke fylden på puppene sine. Mange velger derfor å ta silikon, noe som jeg også valgte for noen år siden. Vell jeg hadde mine grunner for det, men det er en annen sak. Når det kommer til graviditet så får en større pupper og enn kjenner raskt at silikon er det ingen hensikt i å ha. Så de jentene/kvinnfolkene som ønsker silikon er stor fornøyde når puppene vokser i graviditeten. Og puppe guttene blir også super happy for dette. Jeg der imot, jeg irriterer meg over at de er større og teller ned til den dagen kommer der jeg kan få redusere puppene mine igjen. Men igjen, de som ønsker større pupper å puppe guttene blir super happy. Penger spart å fornøyde mennesker.

7. La oss snakke litt om sex. Det er jo et kjent fenomen når en graviditet dukker opp at paret som er i hop faktisk har hatt sex, for det er å forblir den naturlige måten å lage et barn på. Mange kan nokk tenke «hvorfor i helvete snakker du om sex nå å sier dette» men saken er den at det er noe som er helt naturlig, uansett hvordan vi vrir og vender på det. Alle har sex om de vil innrømme det eller ikke, og selv om enn blir gravid så stopper som regel ikke sex aktiviteten opp. Så hva er poenget mitt?! Jo hør nå. Ofte i et parforhold er det mannen som er den kåte grisen og som vil ha seg noe, og vi kvinnfolk kan ofte bli lei av å hele tiden spre bena (vell er det også i mange par forhold kvinnfolket som er en pest å en plage som vil ha ned buksene på mannen sin også i tider å utider, og da er det mannen som kan bli dritt lei).

Men det som er så fint er når enn blir gravid så finnes det begge slag da også. Noen gravide blir enda kåtere enn vanlig og mannen slipper å føle at det er kun han som gjør en innsats på å få akten igang. Noen gravide blir så enormt pågående på dette teamet her at mannen lett kan føle at det blir litt for mye av det gode. Så da slipper han å bli beste venn med høyre hånden. Men snur vi litt på det, så finnes det også de gravide som får avsmak på sex. De som ligger å er dårlige å ikke vil ha noe som helst nærhet. Det må være en fortvilende situasjon men også en gylden mulighet for mannen til å bli bestevenn med porno sider og høyre handen. Så det finnes noe av hvert slag, men uansett blir vi gravide unnskyld med graviditeten igjen, vinn vinn. Kommer også hormonene inn i den settingen, slipper vi jo unna med det også, eller hva?!

8. Har du noen gang prøvd alt du kan for å få mannen din til å dra på butikken og kjøpe noe godt som du så sårt har lust på? Men ender opp å måtte kjøre selv, der han til slutt har en lengre ønske liste på godis enn du selv har? Vell som gravid kommer den kjente gravings situasjonen. Men situasjonen er annerledes, fordi du er jo gravid. Ergo, det er mye lettere å få mannen til å synes synt på deg å kjører uten problem til butikken for å kjøpe på prikken det du bare MÅ ha, og du slipper å gjøre det selv.

9. 9 måneder uten alkohol! Andre springer ut på festligheter å masse kjekke ting. Mens du tror du bare må sitter hjemme å råtne i hele 9 mnd. Du får masse meldinger om at det var rå kjekt i går og du skulle virkelig vert med, bare at de gjerne skulle sluppet unna fulle syken. Vell du trenger ikke holde deg hjemme i hele 9 mnd uten fest å galskap. Du kan ha det mye kjekkere enn de andre med alkohol innabords. Du kan til å med kjenne på fyllesyken dagen etterpå, bare det du egentlig kjenner på er graviditeten som kikker inn med gravid kvalmen, noe du allerede kjenner daglig eller veldig ofte. Ikke nokk med det men du husker hele kvelden å slipper den kjente på fylle angst. Hurra, du får det offisielt døds gøy!

10. Folkens, det er snart sommer å sommerkroppen skal frem. Det er en hverdags kamp om tiden og tidspresset for å få kroppen klar til bikini sesongen og alle de sommer bildene som skal tas. Vell som gravid slipper du det. Uansett hvor mye du stresser å prøver å gå ned kg, så vil magen bli større å større. Alle de timene med telling på kalorier blir fortapt for magen går ikke ned. Det er jo en mage boer inni der, å den trenger plass. Så senk skuldrene å nyt tiden enn å stresse for å prøve å gå ned. ikke nokk med det men vannet i kroppen gjør også sitt. Du må bare innse at de neste 9 mnd vil du ese ut uansett å sommer kroppen kan herved bare glemmes før til neste år.

Så her har dere 10 grunner til at svangerskap er fantastisk, men husket du en større dose galgen humor med en smule ironi?

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top