Ettersom jeg var mye trett og sliten under svangerskapet og dagene gikk i ett, klarte jeg ikke å finne den roen jeg ønsket ved å sette meg ned å skrive. Jeg merker nå at den roen hadde jeg hatt godt av men slik var det. Det er mulig å angre nå på å ikke ha den roen i seg, men bedre å komme tilbake å sette ord på det nå enn å ikke sette noen ord på det. Jeg fikk derfor aldri delt gravid bildene noen andre plasser enn noen få på facebook. Jeg delte ikke alle gravid bildene der heller.
Under svangerskapet jobbet jeg enormt med meg selv for å føle meg komfortabel i min egen kropp. Jeg kjente det var utfordrende å enda utfordrende var det når det ble tatt bilder, der magen var i fokus. Sist svangerskap tok jeg bilder for hver uke, men med dette svangerskapet ble det tatt minimalt med bilder. Jeg var mer å mer komfortabel på slutten, merkelig nokk for jeg var større da enn i starten. mannen min og venner kommenterte at gravid magen min var så flott og meg å mannen min var veldig sjokkert over at gravid magen ikke ble synlig like tidlig som med min datter. Han å vi andre følte at den var så liten i forholdt til første svangerskap. Men jeg klarte å glede meg over magen og elsket å bære magen jeg bare skulle ønske jeg klarte å være mer komfortabel i min egen kropp enn å kjenne at det bydde på utfordringer med at jeg følte meg stor når jeg egentlig ikke var stor. Jeg er hvertfall veldig takknemlig for at jeg klarte å kjenne på gleden å elske magen jeg fikk underveis i svangerskapet. Jeg klarte faktisk å gå ifra store klær til å ville vise stolt frem magen med tett sittende klær. Det er en stor overgang å noe som betydde enormt mye for meg å klare. jeg ser nå tilbake på gravid bildene å er så enormt glad for at de ble tatt å så enormt stolt av magen og bildene. Tenk jeg har bert frem denne nydelige gutten vi nå sitter å holder stolt i armene våre. Det er helt utrolig å magisk.
livet suser avsted og dagene er blitt til følelsen av minutter. hvor blir det av alle timene? hvorfor ble klokken funnet opp til å ha så få timer i løpet av en dag og hvorfor fant de opp dager som er så korte som de er? Jeg vil ha lengre dager, flere timer i døgnet og mer fred og ro i hverdagen. jeg vil bare ha familie forhold og ikke annet støy.
ja det er vell som enn kan si, velkommen til den hektiske hverdagen som enn så sårt trodde skulle bli harmonisk å bra.
men la oss gå tilbake i tid.
Graviditeten i fjord fikk en annen vending enn planlagt. Eller jeg hadde store planer om at fødselen kom til å komme noen uker før tiden. Jeg trodde jeg kom til å gå max til mellom 15.-20. november. Kunne jeg egentlig hatt mer rett? Jeg trodde jeg kom til å få en liten gutt, kunne jeg tatt mer feil?
jeg skal gå mer i fødsels historie detaljer når hjernen har roet seg ifra kolikk hverdagen med lille gutt, noe jeg gleder meg til å fortelle. Når eksakt det blir må jeg ta på sparket, for dagene går i ett å kolikk smertene kan enn ikke styre på vår vakre sønn. Men en ting jeg kan styre er å fortelle å ønske vår vakre sønn velkommen til den store verden, Lørdag 14.november.2020 klokken 19.43. Det var en lengre fødsel enn første gang, men jeg fikk være til stede hele tiden under denne fødselen uten å være borte på mye smerte lindring og antibiotika kurer osv, jeg fikk kjenne på den umenneskelige smerten ved å være mer til stede fysisk i hode (som jeg under fødselen angret meg halt i hel på at jeg hadde så sårt ønsket å være mer til stede under fødselen). jeg fikk huske hvert ett minutt og time og kommentarer, noe jeg nesten må si jeg angret meg halt i hel på under fødsels prosessen. jeg følte mitt store blondine øyeblikk var kommet til syne en gang for alle med de rare ønskene jeg hadde hatt å da fikk oppfylle. tror nokk mannen min syntes det ble flere morsomme øyeblikk av hvordan jeg angret meg på mine ønsker å syntes jeg var så dom i hode.
men han hadde stålsatt seg på flere utbrudd å kjefting å flaue øyeblikk og var faktisk mer skuffet over at de ikke kom. mens jeg ønsket helst å bare gå i dvale å ikke kjenne på en dritt av de smertene. Hvor var apparatet som kunne overføre fødsels smertene til mannen? eller hadde det vert til stede hadde jeg ikke ønsket han så vondt stakkar, for jeg hadde jo fått belønningen opp på min mage og ikke opp på hans mage når barnet kom ut, så det hadde jo ikke blitt riktig for han heller å gjort det slik. jeg er hvert fall ufattelig stolt over kroppen min og kvinne kroppen skjennerelt som er bygget til å klare de smertene, og hjernen vår som er skapt slik at vi velger å gå igjennom det flere ganger. det er jo egentlig veldig fascinerende, og helt absurd. men den største og vakreste gaven fikk vi igjen å det var vår vakre og helt perfekte sønn, Dennis Pierre.
Jeg hadde også sky høye forventninger til hvordan hverdagen kom til å bli etter Dennis Pierre kom til verden og vi kom hjem ifra sykehuset. Jeg så for meg at de hvite skyene ble rosa og det skulle være vakker solnedgang hver natt med alt helt rosen rødt, eller NEI! Jeg var fult klar over hva jeg gikk til men jeg hadde høye forventninger til at det skulle få bli ro å fred i hjemmet hvert fall en god stund etter vi kom hjem. Jeg hadde forventninger til at det kun var venner og familie som kom når corona tilstanden tilsa det og jeg hadde forventninger om at den nye rutinen kom til å falle seg naturlig. Jeg hadde store forventninger å ønsker om ammingen og jeg hadde store forventninger om at jeg skulle strekke til over alt på en å samme tid. Ikke viste jeg hva det ville si å dele seg for et lite spedbarn og et større barn, men jeg trodde det egentlig skulle gå av seg selv.
Ingenting ble som forventet. Den nye rutinene jobber vi enda med å komme helt inn i, men vi har sannelig kommet langt! Ammingen ble et eget kapittel med mye tårer og sårhet rundt, men det gikk det også. Det å gå ifra et barn 100% og faste dager 2 barn i hus til 2 barn 100% og 3 barn faste dager i uken har vert utfordrende. Jeg har virkelig få føle på det å kjenne på at enn ikke strekker til. Jeg har fått føle på det av jeg helst skal kunne gi 200% av meg selv hele tiden, mens jeg ikke kan det. Jeg prøver å dele meg i alle situasjoner å være tilstede under hver å en situasjon og tid. Jeg trodde jeg var super mom, men den gang ei. Jeg er vist bare en helt vanlig mamma og jeg er vist bare et menneske som ikke kan gjøre alt. Heldigvis er vi to her i hus, og vi er to som kan gi 100% av oss hele tiden og da klare å følge opp på best mulig måte for alle barna. Noe jeg er evig takknemlig for, så en stor ære til de som er alene mødre eller alene fedre til flere barn på en gang. Dere gjør en uendelig god jobb! Jeg forstår nå hva de mener at enn merker godt overgangen ifra et barn til 2 barn. men for enn stor gave det er å kunne få flere barn. og det vil jo gjevne seg ut når enn kommer helt inn i den nye rutinen og den nye hverdagen. Roma ble ikke bygget på en dag, så jeg kan ikke forvente av den nye hverdagen vår og rutinene blir helt hundre på bare noe uker eller litt over 2 måneder. Det var jo bare kaos den første tiden, men takket være gode venner og familie fikk vi det sannelig til.
Jeg hadde også høye forventninger til at det kun var familie og nære venner som kom til å springe ned dørene, men den gang ei. Dørene her i hus har blitt sprunget ned av alt å alle etter corona tiltakene selvfølgelig og mobilen min har nesten tatt fyr. Det har blitt alt for mye forstyrrelser og forventninger av alt og alle, der vi skal kunne stå på pinne å følge opp alle slags avtaler og styr. Det ble så mye at jeg måtte sette foten ned å stoppe alt. Det er begrenset hvor mye enn kan klare og vi er alle bare mennesker. Jeg ønsker ikke å sitte om 5 år og tenke tilbake på spedbarns tiden av Dennis Pierre med anger ang at det ble for mye forstyrrelser rundt med masse avtaler, møter, osv. Jeg vil tenke tilbake å kjenne at jeg gjorde det riktige å gjorde slik at vi alle kunne nyte tiden å være til stede hele tiden. Noe jeg føler vi klarer mye bedre nå som flere avtaler er avlyst og flere ting er satt på vent og vi kan få den skikkelige å koselige hverdagen vår tilbake. Noen forstyrrelser kan enn ikke velge bort, men enn må stå i kampen men slik er det. det er hvertfall kjempe godt å kunne sette en god del på vent å stoppe. Det er godt å kjenne at vi kan nyte familie forholdene å nyte hver dag uten stress. Det er herlig å kunne være sammen å være en sammensveiset familie som står sterke sammen å støtter hverandre, både for små og store her i hus. Det er så godt å kunne stoppe opp å kjenne på det samspillet og den støtten å kjærligheten vi alle har til hverandre. Det er godt å endelig kunne få kjenne en ro å glede ifra alle. Endelig kan vi få nyte tiden å glede oss over hver dag uten stress. Det kjenner jeg er virkelig noe som har vert lengtet etter å som vi alle trengte.
