Kategori: Svangerskap nr 2



Jeg var ung og dom. Jeg levde i troen og det store ønske om å få kroppen min tilbake etter det første svangerskapet jeg gikk igjennom. Ønsket om å kunne føle meg vell i min egen kropp var stort, enormt stort. Jeg hadde store plager med overflødig hud, begynte å få sår og irritabel hud grunnet den lå overlappet over seg selv på magen min. Dette grunnet at jeg var liten og tynn da jeg ble gravid, og jeg fikk enormt stor gravid mage under svangerskapet. For å si det slik, vesle jenta mi viste å ta god plass i magen å kose seg.

Jeg var heldig og hadde økonomi til å kunne legge meg under kniven, ettersom med ADHD er tålmodigheten minimal for å vente på å få det godkjent med å få dekket operasjon igjennom staten. Det ble ikke vare med full bukplastikk, men det ble også bryst løft og silikon. For å forklare raskt, jeg var ei jente som alltid hadde størrelse på brystene mine før graviditeten og de sto på riktig plass, og var naturlig fine (om jeg skal krype til kors å si det selv). Etter graviditeten mistet jeg fylden og brystene begynte å henge. Vell så var jeg ung, og jeg tenkte ikke lengre en nasen min rakk. Om jeg kan snakke til den jenta jeg var da i 20 årene mine, ville jeg sakt «Du må gi det tid! Du er ung og direkte dom. Blåøyd som tror på det kirurgene sier, og en kommende mann vil du finne som kommer til å elske din kropp slik den er.» Vell så kan jeg ikke det men jeg kan nå se tilbake på mine feil og forhåpentligvis hjelpe en eller flere unge jenter der ute, ifra å gjøre samme feil som jeg gjorde.

Om dere ser tilbake på mine operasjons innlegg. Der deler jeg hele historien med bilder og skriv. Jeg deler komplikasjonene som jeg fikk og bilder, bare det sier sitt med hva som skjedd i første omgang og hvordan resultatet ifra operasjonen ble. Det ble ikke slikt resultat som det skulle og bare det i seg selv begynte å by på utfordringer med min selv tilgitt igjen. Jeg kan med handen på hjerte si at jeg har brukt minimalt med bikini etter operasjonen, noe som var et av mine store ønsker å kunne føle meg vell i min egen kropp å få kroppen min tilbake med å kunne få gå i tett sittende klær og bikini, noe som jeg ikke klarte pga min selvtillit etter svangerskapet og savnet etter kroppen jeg en gang hadde.

I bunn å grunn skulle jeg egentlig elsket kroppen min. Den hadde jo klart noe av det største som fantes, nemlig å være frem et barn. Den hadde merker på kroppen som egentlig er nydelig, fordi det viser hva kroppen min har klart å gå igjennom å klart å bære frem til denne verden. Jeg skulle ha vert stolt å ikke skjemmes, men den gang ei. Jeg sitter nå 8 år senere ifra svangerskapet som gravid igjen, og ca 5 år etter operasjonene med et stort anger å nag til meg selv og til kirurgen. Jeg sitter igjen med plager som ikke skulle ha vert til stede å som jeg fikk fortalt av kirurgen at jeg ikke kom til å få. Jeg sitter igjen med å ikke føle meg vell i min egen kropp etter å ha brukt mangfoldig med tusen lapper på kroppen min. Så la meg forklare.

Da jeg i 20 årene satt på kontoret til kirurgen, jeg sa mine ønsker å skulle få operere å fikse til mine ønsker. Først fikk jeg ikke bryster som jeg ønsket. Jeg elsket dem når de var hovne men da de kom til normalen begynte de raskt å henge. Jeg fikk ikke de «porno» brystene som jeg hadde sakt jeg ønsket etter hvordan silikon innlegg som skulle brukes. Jeg fikk bryster med en fylde som var under brystet og som gjorde at jeg ikke følte selv at jeg hadde store bryster. Og kampen om å finne bh som passer, ble et mareritt. Jeg har levd i flere år med å ikke kunne kjøpe sexy undertøy fordi jeg finner ingen størrelser som passer, jeg har over lengre perioder ikke klart å finne bh er som passer til mine bryster, osv. Nå ved dette svangerskapet jeg går igjennom nå som jeg gleder meg så enormt stort over. Har jeg bryster som henger enormt, og som ødelegger for å kunne vise frem den flotte gravid magen min. Jeg har bryster som er alt for tungt for meg til å bære og som skaper smerter daglig.

Ikke nokk med det men jeg sitter igjen med en mage som enn aldri skulle trodd var gått igjennom en full bukplastikk. Jeg har et enormt arr som preger magen min. Jeg har en innvendig korsett som er sydd som gjør at det blir trangt inni magen min. Da jeg skulle ta operasjonen spurtet jeg kirurgen om det ville by på problemer ved et kommende svangerskap ved full bukplastikk operasjon. Svaret var klart ifra kirurgen at det ville ikke påvirke et kommende svangerskap. Det ville ikke ha noe påvirkning på eventuelt svangerskap i fremtiden. Vell som jeg sa så var jeg ung og blåøyd. Jeg gikk frem på å trodde fult på dette. Men dette viste seg å ikke stemme.

Svangerskapet mitt har gått kjempe greit egentlig, men nå og for noen få måneder siden begynte problemene å komme. Først ble det merkbart at ultralyd ble vanskelig ved å kunne få klare å fine bilder av babyen i magen min. Dette grunnet det enorme arrvevet som jeg har. Heldigvis fant vi ut at de kunne gå inn i fra siden av for å se babyen klart å fint. Noen uker senere kom smertene. Babyen begynte å vokse mer å mer å magen er liten i Forholt til det første svangerskapet. Nå som babyen vokser enda mer å ligger lavt nede i magen, har jeg daglige smerter, kynnere og nedpress. Jeg klarer ikke å bøye meg, ta ting opp ifra gulvet m.m. Det skal selvfølgelig også sies at jeg sliter mye med bekken løsning, men det ubehaget og smertene som kommer i magen er mye relatert til at den lille i magen ikke har den beste plassen siden det er sydd korsett inni magen min og som ikke har sprukket stort heller. Magen min er heller ikke like elastisk som vanlig grunnet store arrvev. Dette har medført ikke bare smerter, ubehag og begrensninger ved å klare å være bøyelig å klare hverdags plikter, men også at jeg har blitt mer lenket til sofaen og sengen grunnet at smertene å ubehaget blir for stort å går for mye ut over meg. Hadde jeg vist dette på forhånd hadde jeg ikke latter å bli gravid, men hadde jeg vist dette på forhånd før jeg tok operasjonen, da hadde jeg ikke tatt den operasjonen. Jeg hadde aldri betalt mangfoldig med tusen lapper for å ende opp med en kropp som ble slik som den ble. Med en kropp som byr på de utfordringene som den gjør og med en kropp som er slik den absolutt ikke burde være etter slike operasjoner. Jeg har betalt å gått i troen om at nå er alt kjøpt og betalt og fikset til å få god selvtilitt og en kropp jeg kan trivest med og slippe smerter som jeg hadde. Men jeg ente med å få en kropp som har gitt meg enda dårligere selvtilitt enn jeg hadde, mere smerter å utfordringer i svangerskap. Så mitt store budskap til dere der ute som vurderer slike operasjoner før enn er helt ferdig med å få barn, tenk dere om mange ganger å jeg råder dere på det sterkeste ikke ta slik operasjoner før du vet med sikkerhet at du ikke skal ha flere barn, og at det er den desidert siste utveien som du har. For det å legge seg under kniven er så absolutt ikke en dans på roser, for du treffer ikke bare den vakre rosen på toppen men enorme stikk mens du vandrer på stilken opp over.

Det skal også sies at jeg er uendelig takknemlig for svangerskapet som kroppen min klarer å gå igjennom. Det å få bære frem et barn til er en stor gave. Jeg gleder meg så mye som over hode mulig hver dag i svangerskapet, men det er en kamp om å akseptere de hindringene som er det grunnet operasjonene jeg tok. Jeg vet de dårlige valgene mine ikke stopper meg i å bli gravid eventuelt en gang til i fremtiden, men da vet vi på forhånd hva som kan vente oss og er føre var. Men det er 9 måneder enn går gravid, så 9 måneder i Forholt til resten av livet sammen med barnet/barna er så vert hva av utfordringer som kommer løpet av svangerskapet. Men jeg ønsker å dele dette i håp om å kunne få noen av dere jenter der ute som sitter slik jeg satt for noen år siden, til å tenke dere om flere ganger enn hva jeg gjorde. Det er ikke vert å kaste bort mangfoldig tusen på noe som dette. Enn kan ikke kjøpe seg den perfekte kroppen, eller kjøpe seg bedre selvtilitt, eller kjøpe seg fri av alle smerter. Noen smerter kan enn kjøpe seg fri av men husk det er ofte et stort men bak mange valg som er relatert til operasjoner.