Det er så kjekt å se hvor stor glede Adeline viser med en gang vi kommer til parken. I går da vi var i parken, snakket hun om parken med en gang vi stoppet bilen. Hun var fult klar over hvor vi var og at vi skulle leke og ha det kjempe kjekt på lekeplassen i parken.
Det er så kjekt å ha en slik lekepark, så nert til hjemmet våres. Samtidig som det er kjekt å kunne gå opp til parken og leke og gjøre noe annet ute enn å bare leke ute hjemme. Litt forandring og variasjon er jo både kjekt og godt for alle 🙂
Å se livet i gjennom et barn øyner er en stor omveltning, en omveltning av det perspektivet som en egentlig har av livet. En ser plutselig livet ifra et helt annet perspektiv, og livet får en helt annen betydning. Bedre sakt det får andre og større verdier, små ting blir store ting samtidig som det blir verdsatt på en helt annen måte.
Å se livet i gjennom min datters øyner, er magisk! Det er den mest fredfulle og vakre måten enn kan se livet i sitt rette perspektiv ut ifra. Det finnes ingen frykt, det finnes ingen hat, det finnes bare glede og takknemlighet. Det finnes bare godhet!
Etter jeg ble mamma har jeg forandret meg endel! jeg har plutselig fått større og viktigere verdier i livet mitt, jeg setter pris på både de små tingene, ettersom det er store ting for meg og min datter, samtidig som jeg setter pris på de store tingene. Størrelsen på hendelser og ting, har ikke lenger det perspektivet som det hadde før. Alt blir satt pris på, samtidig som det blir tatt vare på.
Mitt barn er mitt forbilde!
Ekte glede, ekte latter, bare godhet, ingen frykt! det er korte ord og setninger, men setninger som har en utrolig stor betydning. Det er setninger som lett forklarer hvordan livet er for små barn. De har ingen bekymringer, de kan reagere med fustrasjon og sinne, men samtidig er det kortvarig. For med en gang de får noe til som de ønsket, er det en stor glede som blomstrer opp med en gang. Noe vi voksne ofte glemmer. Barn setter verdier på et lavere perspektiv enn oss som er eldre. Barn finner ekte glede i hverdagen uten å måtte bruke penger, mens vi voksne og ungdommer! Ja hva skal jeg si, vi finner gleden i å bruke penger å kjøpe oss noe nytt. Hadde det vert opp til de vakre barna som er i denne verden, hadde vi ikke trengt penger. Vi hadde klart å finne den ekte og store gleden i det vi selv klarte og oppnå og det vi selv hadde rundt oss som er gratis. For det som er ekte glede kan ikke kjøpes, det er det som er gratis!
Vis vi går tilbake i tid. Til det tidsrommet der de ikke hadde rema1000, kiwi, coop og andre matvare butikker, der de ikke hadde telenord, netcome, og andre mobil og tlf selskaper, der de ikke hadde noen strøm leverandører eller noe. De hadde ingen bedrifter som skaffet strøm, tlf, mat eller noe til dem. De hadde råvarer som de klarte å skape ved å benytte seg av de resursene som vi har i denne verden. De ekte resursene som vi burde verdsette, enn å bare gå å kjøpe alt vi trenger. Hadde vi vert flinkere til og benytte oss av det, hadde vi spart mangfoldig tusen i året. Tenk på alle de tusen vi hiver ut av vinduet, bare fordi vi ikke er flinke nok til å benytte oss av de levevilkårene som det egentlig finnes i denne verden. Som det faktisk finnes om vi bare går utenfor døren til huset våres. Tenk om vi måtte gå til naboen og ringe på, isteden for å ringe om det var noe, tenk om vi måtte dyrke våres egen mat, isteden for å sette oss i bilen og for å kjøre å kjøpe maten. Tenk om vi hadde måte benyttes oss av skogen for å holde varme i vårt eget hus. Tenk om det ikke fantes noe bil, slik at vi måtte benyttes oss av vår egne ben. Hadde du som sitter å leser dette, klart deg da? eller har du latt kunskapen som vi mennesker egentlig burde hatt, gått i glemmeboken?
Når enn ser igjennom et barns øyner, ser vi ingen frykt. Vi ser erlige mennesker som bare ser på livet med store vakre håpefulle øyner, som vinner glede og lykke i det som enn har rundt seg. Enn finner store verdier ut ifra de små hendelser eller ting. Tenk det er faktisk vi mennesker som former våres barn, det er vi som former dem til å bli slik vi selv er, og samtidig den generasjoner vi lever i. Vi er egentlig en utskjemt generasjon, som kaster bort store resurser og verdier i naturen og hverdagen vi har, på lat mannskap. Tenk all den krigen, fattigdommen, grusomhetene, osv som er rundt i den verden vi lever i. Det er takket oss selv at det blir slikt. Fordi vi ikke benytter oss av de store verdiene som vi egentlig har rundt oss men som vi legger laken over, slik at vi glemmer det. Vi skuler verdiene som vi burde ta vare på. Vi skaper problemer ut ifra noe som ikke er problemer. Vi skaper et årlig levevilkår for vår neste generasjon, som kommer til denne verden, håpefulle og lykkelige mennesker, skaper vi om til noe som teknisk sett er unaturlig. Vi gjør vår neste generasjon mer opptatt og avhengi av teknologien og bedriftene rundt om i verden, som vi teknisk sett ikke har behov for. Vi skaper fattigdom ut ifra det levevilkåret som er i dette århundre, samtidig som vi bare skaper mer å mer av det. Hvorfor gjør vi ikke noe for å gjøre vårt århundre om til en bedre versjon og tar opp de viktige verdiene som fantes for noen generasjoner tilbake i tid? hvorfor lærer vi ikke noe av å se livet i det perspektivet som våres barn har?
Å se livet igjennom min datters øyner, får meg til å verdsette alt på et helt annet nivå enn før. Jeg trodde jeg hadde et liv før jeg fikk min datter, men sannheten er den, jeg hadde ikke noen viktige verdier i livet mitt! Jeg hadde ikke et liv før jeg fikk min datter, for det er nå jeg lever. Det er nå jeg ser hva det virkelige livet er. Det er nå jeg har et godt liv, og samtidig har fått min livs største oppgave, nemlig og ta vare på et annet liv som jeg har skapt. Som har vokst inni min mage, og kommet til verden takket være meg, jeg har min datter. Min datter er mitt liv, hun er min lærer med hva der virkelige livet er, sammen lærer vi hver dag. Sammen skaper vi den levestanderen og verdiene i våres liv som vi ønsker. Men etter jeg fikk den store opplevelsen av å se livet i fra et annet perspektiv, ifra noen store herlige barneøyner, var da jeg så det realiteten av livet.
Jeg synes flere der ute burde se livet og verdiene vi har ifra et annet perspektiv. Penger er ikke alt, og det burde snart skje noen drastiske endringer i verden, for med den veien levevilkårene og resursene som vi alle benytter oss av, er en skremmende vei som skaper mer negativitet enn positivitet for alle og til å med den neste generasjonen som vi nå fostrer opp. Er det ikke på tide at vi tar å gjør en drastisk endring, for å la vær neste generasjon få det livet som de ser igjennom øynene sine ifra barnestadiet? Er det ikke på tide at de får leve det livet, enn å leve det livet som vi har skapt i vår verden? Vi burde ta vare på det verdifulle vi har, for det er faktisk gratis. Det er våre barn og den store kjærligheten som vi har til hverandre. La negativiteten blåse bort, la oss la positiviteten ifra alle barn sine øyne gro ut i verden, slik at den vår neste generasjon og våres barn får det livet de så med sine øyner fra den dagen de kom til denne verden. Positiviteten!
* LIK OG DEL GJERNE DETTE INNLEGGET VIDERE, VED Å TRYKKE PÅ DE BLÅ KNAPPENE UNDER *
Helgen har vert fantastisk, til tross for at jeg enda er syk. Jeg kan røpe at jeg har blitt sponset med hele 2 noe produkter som jeg holder på å teste ut (eget innlegg om det kommer!). Ikke nokk
med det men det har også vert valetine day på lørdag (kommer eget innlegg om min valentine day) og fastelaven på søndag.
Det har vert en fantastisk helg! jeg er enda redusert ettersom jeg enda er syk, men det går rette veien nå med å bli frisk. Noe jeg er utrolig glad for. Det å være syk, er så langt ifra kjekt som det går ann å komme..
Sykdommen hindret oss ikke uansett, på lødag baket vi boller som ble spist opp samme dag. Deretter baket vi nye boller og en herlig sjokoladekake på søndag. Vi koste oss masse med boller m/krem og sjokoladekaken. Det var så kjekt å se at Mina Adeline elsket både bollene og kaken, og det kom også et herlig gledes hyl da hun så maten når den var klar.
Vi har også kost oss med å lage fastelavensris og hatt koselig besøk. Bedre sakt, vi har hatt en fantastisk helg! Somsakt så kommer jeg tilbake til hvordan min valetine day var, med et eget innlegg.
Håper dere alle har hatt en flott helg! 🙂 Minner dere også på at kommentarfeltet er stengt. Grunnlaget for det, har jeg skrevet i innlegget under dette blogginnlegget.
Igjennom min tid frem til nå som blogger, kan jeg trykt skrive under på at bloggverden er ingen enkel verden! En stiller automatisk krav til seg selv, som en setter høyere og høyere, statistikker blir din beste venn og samtidig din verste fiende og kommentarer som kommer kan virkelig by på utfordringer. Det er så mye nett hat og harde/negative kommentarer som mange bloggere opplever og få, noe som er utrolig trist. Selv har jeg fått mange negative kommentarer opp igjenom tiden som blogger, men noen kommentarer er drøyere enn andre. Noen kommentarer er uakseptabelt og ikke bare går ann å legge til side.
De som hater må huske på en ting, kjærlighet og hat står hverandre utrolig nært. Det er noe enn ofte glemmer, og samtidig som enn legger sin oppmerksomhet til å ta seg tid til å faktisk prøve å trykke noen ned på en slik måte som enn prøver på når enn slenger inn negative og hatefulle kommentarer, sløser enn bort tid på noe som er unødvendig. Det bringer ikke noe godt for noen, og samtidig så er det den som kommenterer som dessverre faller ned på et svakt nivå. Et nivå som enn ikke burde ønske å lade på, men som mange dessverre lander på. Ofte ønsker disse og få sin del av oppmerksomhet av bloggere, og ja enn kan si at jeg daler ned på et feil nivå selv nå siden jeg gir denne personen oppmerksomhet, men tro meg dette har jeg tenkt meg nøye om før jeg valgte at jeg ønsket å skrive.
KJÆRE ANONYME HATERE, DET FINNES IP-ADRESSE, HAR DU GLEMT DET?
Ip-adresse er noe som alltid blir lagret når enn kommenterer på en blogg, samtidig som det finnes plasser om enn kan spore opp igjen Ip-adresser og finne nyttig informasjon som hvem vedkommende er som har kommentert. Det er nokk noe mange ikke er klar over eller som de glemmer å tenke over. Grunnen for at jeg skriver dette nå, er fordi jeg motok en veldig upassende og veldig stygg kommentar som gikk til et veldig person angrep på meg og min datter. Personen hadde dessverre ikke nokk styrke til å turre legge igjen sitt navn, og valgte å utgi seg som anonym. Men kjære anonym, hvor mye anonym er du når det faktisk er Ip-adresse som alltid blir lagret og kan spores opp?
Denne kommentarer gikk såpass langt, og var såpass drøy at jeg så ingen annen utvei enn å faktisk gå til politiet. På mandag var jeg derfor på politi stasjonen, og bedde dem og hjelp. Det er mye jeg kan legge til sides, mye jeg kan overse og ikke henge meg opp i, men når det komme kommentarer som går veldig på personangrep og samtidig også går ut over ting som blir skrevet om min datter, da er grensen min nådd. Ingen har på noen som helst måte noe rett å utlevere seg om negative ting om min datter samt gå til personangrep mot hun og meg som mamma. Det er noe som kalles mamma innstinkt, og vell kan jeg lavære og bry meg om mye som blir skrevet om meg, men jeg aksepterer ikke når noe blir skrevet på en slik måte om min datter!
Jeg har valgt å ha en offentlig blogg, en offentlig dagbok. Det er et valg jeg har gjort, men samtidig betyr ikke det at jeg vrenger hele livet mitt offenlig ut på nette. Jeg har et filter, et filter som er til for å skåne min datter å samtidig som siler ut hva som er okei å utlevere og hva jeg føler for å skrive om, samtidig som jeg også passer på at jeg ikke skriver og utlevere ting som kan påvirke min datter på en negativ måte når hun blir eldre. Jeg passer på hvilke bilder og alt ang min datter, som blir lagt ut på nette. Bloggen handler jo selvfølgelig også om min datter, men mest av alt handler den om meg og mitt liv som ung alene mamma. Min datter er mitt liv, men samtidig er det ikke hun som skriver, det er ikke hun som driver bloggen eller noe, det er jeg! Det jeg utleverer og skriver på bloggen min, er på ingen måte ting som andre kan dømme ut ifra hvilken person jeg er, de kan lage seg et intrykk, men samtidig er en person i helhet og virkeligheten noe annet enn hva enn kan få som intrykk på nette og ved tekst. Enn kan føle at enn kjenner en person kjempe godt ut ifra en blogg, men det er samtidig flere ting som ikke blir delt offentlig også, fordi det er et grunnlag for at enn velger å ikke dele det. Det er noe som heter å sjerme andre rundt, og ikke utlevere andre som ikke ønsker å bli omtalt på nettet, samtidig som jeg passer på at jeg ikke utlvere min datter på en måte som kan skade eller påføre min datter noe negativt. Jeg er tross alt en mamma, jeg er full av begskyttelse for hun! Hun er det jeg bruker 99% av tiden min på å tenke på.
Jeg er på ingen måte interisert i å forklare meg på noen måter over for denne personen som har lagt inn denne upassende personangrep og delvis truende kommentaren. Det er et valg den personen valgte selv å skrive og legge inn, men jeg ønsker å opplyse om at det er ikke alt som blir akseptert her! Det er ikke alt som blir lagt til side. Jeg har valgt å ikke godkjenne denne kommentaren, ettersom den var i såpass stor grad upassende.
Videre har jeg valgt å stenge kommentarfeltet på bloggen for en periode! De som ønsker å kontakte meg eller ønsker å komme med noen kommentarer til noen av mine blogginnlegg kan kommentere det på facebook siden til bloggen min, der jeg kan svare dem der, eller sende meg mail (så svarer jeg så fort jeg har anledning), eller sende meg PM på facebook siden til bloggen min.
Jeg håper dette blir tatt imot med respekt og forståelse ifra dere andre, og jeg synes det er trist at noen mennekser skal klare å være så fulle av negativitet og samtidig ha et større behov på å prøve å påføre andre det. Det får sine konsekvenser til tider, men det er noe enn må tenke på før enn velger å skrive kommentarer.
Natten har bydd på sine utfordringer med feber å migrene, men heldigvis er Mina Adeline i god form igjen. Etter sist uke som var fult opp med feber å dårlig form for hennes del. Mye av det tru jeg lå til grunn for en ny tann som begynte å titte frem.
I dag mårres var det virkelig en koselig morgen som sto for tur. En litt annerledes morgen! Dagen var kommet der de små skulle få ha karneval i barnehagen! Antrekket var funnet frem, og dagens antrekk til anledningen ble en søt marihøne kostyme. Mina Adeline var helt i hundre da hun fikk ha på seg kostyme, noe som var utrolig kjekt å se at gleden ble så stor hos hun.
Da kostymen var på, gikk det kort tid før sminken var fremme igjen. Litt små sminke/ansikts maling for annledningen måtte vi selvfølgelig benytte oss av. Hun satt så stille som aldri før i stolen og storkoste seg, da jeg la på litt rosa på kinnene og malte på noen svarte prikker. Litt glitter måtte vi også finne frem, samt fikse håret litt med to musehaler. Da hun gikk ned ifra stolen å så seg selv virket hun stolt. Gleden var stor ifra hennes side, og når hun er fornøyd er jeg fornøyd. På kort tid var min fantastiske og nydelige datter kledd ut som en søt marihøne å var super klar for karneval i barnehagen.
Det er så kjekt når de lager til slike kjekke tilstelninger for de små, og at de får gjøre noe som enn ikke gjør hver dag. Barna og de våksne i barnehagen var også kledd ut, og det så ut som de kom til å få en koselig karneval dag 🙂
Jeg har virkelig gledet meg til å dele dette meg dere! For kort tid siden ble jeg kontaktet av en koselig journalist ifra mammanett.no, der hun ønsket å skrive artikkel om meg med mine operasjoner som jeg valgte å ta i fjord. Jeg valgte jo operasjonene selv, men det på grunnlaget som jeg har både forklart i artikkelen og som jeg har skrevet her på bloggen tidligere og forklart, samtidig vert åpen om hele tiden.
Artikkelen går mer i dybden på min opplevelse med realiteten for meg med operasjonene, der jeg også forteller om komplikasjonen som jeg opplevde. For jeg valgte operasjonene selv, men jeg valgte ikke komplikasjonen. Den oppsto, men jeg var i trygge hender hele tiden. Jeg er utrolig fornøyd med hvordan artikkelen ble, og jeg føler den får frem realiteten. For mange deler om sine plastikk operasjoner, men samtidig er det mange som deler solskins sidene bak den. Mange opplever bare positivt rundt det, men samtidig kan det også være en påvirkning på en negativ måte for mange. Ingen ønsker å oppfordre noen til å ta slike operasjoner, det er noe som en skal ta et valg ut ifra selv, ikke la det bli en påvirkning ifra andre. Det er som jeg sier i artikkelen, jeg ønsker aldri å påvirke noen til å ta plastikk operasjoner, men jeg har valgt å ha en blogg der jeg deler mitt liv. Da jeg valgte og dele mine operasjoner, noe som ble naturlig for meg å dele, var det aldri et stort spørsmål om jeg skulle også dele komplikasjonen da den oppsto. Det hadde i mine øyner blitt feil og holdt det skult, og bare delt en solskins historie, når det ikke var hele realiteten.
Jeg synes det er viktig og få frem realiteten bak det å legge seg under kniven, og jeg ble veldig glad når jeg ble kontaktet av mammanett.no der de ønsket å dele min historie. Jeg synes det er så bra at realiteten kan få komme ut blant mennesker, og at andre kan få se at det er ikke alt som er en solskins historie og bare fantastisk. Det er faktisk en risiko blandt mye, spesielt plastikk operasjoner og operasjoner i seg selv. Det er ikke for ingenting at en skriver under en fullmakt før en legger seg under kniven, der enn skriver under for at det kan oppstå store kompliasjoner. Det er fordi en hvet aldri hva som kan skje, og enn må ta forhåndsreglene også med.
Det er som jeg har nevnt litt ovenfor, jeg ble veldig fornøyd med resultatet av artikkelen, og ønsket å dele artikkelen med dere flotte lesere også.
Artikkelen ble også delt på dagbladet.no, noe som jeg syntes også var stort. Vell var det utrolig stort for meg å bli kontaktet av mammanett.no der de ønsket å skrive artikkel om min historie blant mine operasjoner og komplikasjon, ettersom blogg.no faktisk syntes at noen av mine bilder ifra kompliksjonen var drøye. Jeg har full forståelse for at blogg.no syntes det, men samtidig synes jeg at det er viktig og få frem hva som noen opplever blant plastikk operasjoner. Enn kan faktisk få komplikasjoner, og da er det en selvfølge at enn ønsker å få det frem til flest mulig, slik at de kan få lese og se en annen realitete enn hva mange deler og opplever. Det at blogg.no ikke syntes noe om at noen av mine bilder ble bildeshoutet, ente med en kjip situasjon, men heldigvis ble det rettet opp i. Men samtidig følte jeg at jeg ikke fikk nå ut til flest mulig. Så da jeg ble kontaktet av mammanett.no der de ønsket å dele min historie gledet det meg somsakt stort, samtidig som det gledet og se at dagbladet også hadde lagt ut artikkelen. Jeg føler jeg repiterer meg selv mye nå, men jeg synes det er så stort og samtidig så bra at noen ønsker å dele hva som kan skje, at noen ønsker å dele realiteten når noen opplever komplikasjoner. Drøye bilder er en ting, men enn kan ikke bare skule realiteten som kan oppstå. Det blir jo direkte feil og bare legge ut flotte solskins bilder, når det er mer en stormfull opplevelse enn solskin.
Jeg ønsker også å si ifra om at hvis noen har noen spørsmål ang mine operasjoner, så er det bare til å stille deres spørsmål som kommentar her, eller kontakte meg privat om dere ønsker det. Jeg har alledere blitt kontaktet av noen, og det synes jeg er veldig koselig å se at noen faktisk tørr og spørre om sine spørsmål. Jeg skal prøve å svare så godt jeg kan, men ting tar litt tid ettersom jeg også er alene mamma og min datter kommer først uansett.
Jeg håper dere vil lese artikkelen, og delen den videre med andre!
Sannheten er vell den en av å til prøver å skule så lenge som enn kan. Av å til liker enn å fortelle solskins historien å hjemmer det negative. I går der imot var et av disse tilfellene en realitet for min del.
Nå for tiden holder jeg på å ri inn min flotte islandshest. Spenning og glede er det mye av innen denne tiden med innridning. Spenning ettersom det er noe nytt enn holder på meg å glede mår ting går rette veien.
I går gikk alt helt supert under ridningen! Jeg ridde rundt alene og hadde en magisk tid sammen med Dropi, som er min hest. Det magiske øyeblikkene viste seg å få en rask vending. Plutselig etter lengre tid med ridning, bestemte den ene hesten som var til stede for å kødde litt. Da meg å min hest sprang rundt alene for første gang, sparket den andre hesten etter oss to ganger. Reaksjonen ble en naturlig reaksjon for min hest, å komme seg unna.
Et lite men forsiktig hopp til siden ente med at jeg ikke klarte å holde meg på han, og skle av. Komisk så alt ut, men fy så vondt det var. Å lande på et jorde som er dønn frossent og ulent, var ikke mykt å lande på. Mørbanket følte jeg meg men oppå skulle jeg igjen. en uskreven regel innen hestejenter sin verden er, enn skal alltid opp på hesten igjen hvis enn detter av. Selfølgelig gjor jeg dette, men det var ikke lenge jeg ridde da. Smertene ble store og sofaen ble neste stopp.
Legevakten og akuttmotaket ble det som jeg tilbrakte tiden på, da kvelden kom og jeg nesten ikke kunne gå på foten. Resultatet at et morsomt fall som ikke var behagelig, ente med en muligens brukket fot/ankel..
Nå venter jeg på svar av rønken bildene og er uvitende om jeg har brokket foten. Selvfølgelig ente jeg også på krykker, ikke det som passer best for min del med en liten jente på 1,5 år. Men det er ikke så mye å gjøre med det enn å finne det positive i tingene og se frem over.
Satser på at foten kommer seg fort, slik at jeg kan slippe lengre tid på krykker. Men får se hva resultatet blir ut over dagen.
Rideturen i går var uansett magisk og fantastisk kjekk, til tross for fallet! Å jeg håper å være i stand til å fortsette innridningen om kort tid 🙂
Er det noe forskjell på tidene iløpet av de første 1,5 årene med et barn? Er det egentlig noe tid som er mer krevende enn andre tider iløpet av den tiden? Eller er allt bare super lett?
I juletidene fikk jeg er spørsmål som har fått meg til å tenke litt. Jeg ble spurt om jeg merket noe foskjell på om det var noen av alder stadiene hennes som jeg syntes var mer krevende og hektisk, ikke hektisk på noe negativ måte men hektisk på den måten at det krever mer enn andre alder stadier som hun har vert i.
Jeg var rask med å svare, høytider. Jeg synes det er utrolig stressende rundt høytider! Alt som skal gjøres, planlegges og tidsperspektiv som enn skal nå. I ettertid har jeg tenkt mer over det spørsmålet, og har vell egnetlig et mer utfyllende svar og tanker rundt det som jeg ønsker å dele. For nå som Mina Adeline er 1,5 år, så merker jeg jo selvfølgelig stor forskjell på når hun var spebarn og under 1 år, i forholdt til nå.
Alle tider har hver sin sjarm, ingentider har noe negativt eller noe med seg. Enn elsker hver tid og hver stadie enn går igjennom i den store utviklingen som skjer med et barn de første årene. Det er jo noen magiske år og hendelser, samt utviklinger som pågår og som enn får være med igjennom. Som førstegangs mamma legger jeg nokk ekstra merke til alt som skjer, og synes nokk ofte at det er større enn hva andregangs mamma og de som har flere barn. Jeg har inntrykk av at de slapper litt mer av rundt alt som skjer egentlig. Det er jo bare et inntrykk jeg har, men ingen fasitt. Jeg kan jo ikke snakke for dem, ettersom jeg ikke er en av dem selv. Jeg kan bare snakke for meg selv, og det er det jeg prøver å gjøre.
Det å se sitt barn som spebarn, ligge på ryggen og lage de herlige lydene som de lager. Det er noe av det vakreste enn hører! Det å se hvor hjelpesløse de små barna er, er både skremmende og samtidig magisk og se at enn kan være til så stor betydning for et menneske som er ny til denne verden, og samtidig som er ditt eget barn. Det som er skremmende med det, er at enn har så stort ansvar, hvis det ikke var for meg så hadde ikke Mina Adeline klart seg. Hun hadde aldri klart seg på egen hånd, hun var og er enda helt avhengi av meg. Det er en stor oppgave og ansvar som enn har på seg. Det å se hvordan hun utviklet seg ifra starten med de små tingene som bare ble større å større i utviklingen er og vil alltid være helt magisk og fantastisk.
Den første tiden gikk det i soving, amming og bleieskift, for det meste! Ikke kunne hun krype, ikke kunne hun sitte eller gå. Det var selvfølgelig flere ting som opptok den første tiden, men de største tingene som det gikk i var som sakt de 3 hovedtingene. Det at et spebarn får nokk søvn og samtidig får all den ekte og fantastisk kjærligheten som enn har over for sitt barn, er utrolig viktig. Maten er gratis i den første tiden, så langt som enn har nokk melk. Det er utrolig greit å amme, maten er alltid klar til servering, og enn har den alltid med! Lett og veldig greit.
Men samtidig er det ikke den tiden som har vert mest krevende! Den tiden som jeg synes har vert mest krevende er egentlig den tiden som vi er i nå. Etter Mina Adeline begynte å gå, er det fart og høy aktivitet hele dagen. Hun springer rundt og skal teste ut grenser og ting rundt seg. Det å springe etter og passe på at gjenstander ikke blir tatt fatt i og med et uhell treffer gulvet, er en jobb i seg selv. Det er en spennende jobb som tester raskeheten som enn selv har, i forholdt til barne sitt. Og samtidig et veddemål med seg selv, rekker jeg frem i tide denne gangen? Ikke nokk med det, men enn går igjennom et stadium der de skal lære mer grensesetting, samtidig som de prøver å gjøre seg mer forstått under utviklingen av å si ord og forklare hva de ønsker. Mina Adeline er flink til å prøve å snakke og utvikle seg med det, men samtidig blir hun fortvilet og frustrert til tider siden hun ikke kan så mange ord enda. Hun er under læreprosessen av å utvikle ord etter ord, og samtidig er det utrolig sjarmerende og høre hvordan hun gjør ord om til sine egne ord etter sin utalelse. Noen ord hun har til sine egne barne ord er f.eks Bok, som hun sier bobba til. Når hun skal si charli, som er en film hun liker godt av en liten søt bjørn, sier hun Li. Hun sier også lade og lega til sjokolade. men lega er også en felles betegnelse på ord hun ikke kommer på men som hun prøver å utale av seg selv. Ball sier hun ba til, samtidig som hun også sier ba til baby dukkene hennes. Andre ord sier hun også, men dette er noen av de sjarmerende ordene som hun har gjort om til sine egne ord.
Uansett om den tiden hun nå er i, etter hun begynte å gå og springe rundt er en aktiv og en tid som krever mer av meg, så er det også en fantastsik flott tid. Hun blir mer selvstendig med meninger og tydelige tanker rundt ting. Hun er blitt mer bestemt og viser mer hva hun selv ønsker, noe som er sjarmerende og se. Det viser mer å mer hvilken person hun er, og den styrken og staheten som hun har i seg, synes jeg er bra og viktig og se at hun har. Det å vokse opp i det samfunnet vi har nå for tiden, er både utfordrende og tøft til tider. Så en slik styrke som hun har, er jeg stolt over å se at min egen datter har i seg. Det er noe jeg skal gjøre alt for å bevare og bygge på videre, slika t hun blir en selvstendig jente som kan prøve å slippe de vanskelige påvirkninene som enn ofte kan møte på i hverdagen nå for tiden.
Jeg vil samtidig påpeke at hver tid har sin sjarm, hver tid har videre på utviklingen som skjer, noe som er utrolig sjarmenrende og magisk og få se og være med igjennom. Jeg lærer så mye av min datter hver dag, samtidig som hun lærer mer og utvikler seg mer sammen med meg. Det at utviklingen skjer mye av seg selv er en ting, men samtidig er enn med på å hjelpe og øve på videre utvikling. Jeg kjenner jeg gleder meg til tiden videre, for så flott som den er er virkelig helt ubeskrivelig og full av kjærlighet. Aldri har jeg kjent så mye kjærlighet ifra et menenske før, som både det min datter viser over for meg og den ubeskrivelige kjærligheten jeg har til min datter. Det er noe enn bare klarer å forstå ved å ha sitt eget barn.
Uansett om hver tid har sin sjarm og at at det er fantastisk, så er det mange utfordringer som enn møter på. Men utfordringer må enn ha for å kunne bygge videre på ting og vokse på det. For hva hadde enn blitt hvis enn ikke møtte på utfordringer og hendelser som krever litt hode tenkning for å jobbe seg ut ifra? Det er jo noe som også har med utviklingen og gjøre, samtidig som enn som mamma også utvikler seg sammen med barne sitt. Hadde jeg fått min datter som 5 år, hadde jeg følt meg hjelpesløs. Hvordan skulle jeg hvite hva jeg som mamma skulle gjøre da uten å hvert med igjennom de andre årene med utvikling og stadiene som enn går igjennom. Jeg føler selv at det å få være med på den reisen ifra starten av, er noe som jeg som mamma hvertfall trenger og som jeg tror de fleste trenger. Mye kan enn lære, men enn kan ikke lære og være mamma, det er noe som bare ligger i oss jenter/kvinner!
En lang og fantastisk flott helg går nå inn mot sine siste timer. Helgen har vert fullpakket med spenning, glede og besøk! Masse besøk har vi hatt denne helgen. Jeg kan nesten ikke huske sist vi har truffet så mange forskjellige mennesker på så få dager. Det har vert utrolig koselig, men kjenner på kvelden at jeg har vert trett og sliten. Mye av grunnen er nokk det at siden jeg har fått magesår, og begynt med behandligen av det nå, så tar det endel på for meg. Jeg har mye ubehag og smerter iløpet av dagen i magen min, noe som tar litt på for kroppen og som irriterer meg veldig. Jeg er ikke vant til at noe gir meg slike smerter som slår meg litt ut om dagen. Energi nivået mitt er langt ifrå på topp, og jeg føler meg mer daff enn på topp. Heldigvis så blir magesåret behandlet nå, så det sies jo at enn blir verre før det blir bedre. Derfor håper jeg nå på at det er på bedringens vei. Jeg er hvertfall mer oppe på bena nå i dag enn hva jeg var for 2-3 dager siden.
Magesmertene pga magesåret, har ikke hindret meg i å ha en koselig helg. Som jeg nevnte i starten har helgen vert fullpakket av masse koselig besøg, noe som er utrolig koselig. Det å omgås andre snille og herlige mennesker er utrolig viktig. For 1 år siden var jeg veldig lite sosial, så det er veldig nytt for meg å plutselig være såpass sosial som jeg egnetlig føler meg nå. Jeg hørtes nesten ut som en super sosial person, haha.. Men la meg nå leve i den troen, siden jeg langt ifra er den mest sosiale personen. Vanligvis går dagene mine i det sammen, husarbeid og hjemmeværende mamma. Men det er veldig godt med forandring i hverdagen, og treffe mennesker.
Jeg kjenner det nå er en stund siden jeg har vert med mine flotte og herlige venner, så jeg ser frem til jeg får tilbrakt litt tid sammen med de igjen. Denne helgen har gått mer i familie besøk, noe som er kjempe koselig. Jeg har fått truffet igjen min super herlige tante, som jeg ikke hadde sett på evigheter. Det var så herlig å endelig få tid sammen med hun, og få treffe hun igjen. Hun er en flott og herlig person, jeg merket fort at jeg trives godt i hennes selskap. Samboeren hennes, var det første gang jeg traff og jeg forstår godt at de har møtt hverandre og blitt til et. Han var en snill og positiv person. Noe som min tante også er, så slike mennesker liker jeg godt å være rundt. Jeg følte at tiden fløy avsted når de var her, noe som er veldig kjedelig. Det er ved slike besøk at enn bare ønsker at tiden skal stoppe opp!
Videre i helgen har vi hatt besøk at Mina Adeline sin farmor og farfar og noen herlige barnebarn av dem. Det var utrolig kjekt å se hvordan Mina Adeline og de to andre flotte barna koste seg i sammen. De lekte og hadde en morsom og flott tid! Det var føste gang Mina Adeline traff disse flotte og herlige barna, så det var veldig koselig å gledet mamma hjerte mitt å se den gleden som strålte ifra barna når de lekte. De to andre barna var eldre enn Mina Adeline, men det som er så fantastisk å se ved barn, er at alder er ikke noe barn tenker på, samtidig som vi vokste og ungdommer heller ikke bør henge oss opp i alder. Bare vi trives i hverandres selskap og har det fint og kjekt i sammen, er det de som er viktig. Vi var også ute hos hestene og dyrene da de var her. Mina Adeline elsker å få tilbringe tid ute sammen med dyrene, noe jeg så de andre barna også likte godt. Jeg synes det er så viktig at barn får være rundt dyr og samtidig når enn ser en ekte glede som stråler ut ifra dem sammen med dyrene, er det enda mer perfekt.
Videre har vi hatt to andre flotte besøk i helgen, og jeg har storkost meg! Det har vert så kjekt og vert fylt med masse glede. Jeg merker det gjør veldig godt å få en helg som er fylt med så mye glede, uansett om jeg er sliten nå når kvelden kommer og Mina Adeline har lagt seg. Men mange herlige minner har vi skapt og en flott helg har vi å se tilbake på!
I går var jeg også ute og ridde igjen på hesten min. Han er enda under innridningen, men har ikke fått jobbet så utrolig mye videre enda. Dette er både pga jeg har vert sliten og hatt endel å gjøre, samtidig som det har vert veldig glatt og mye is ute på veien og i tunet. I går der i mot, fikk jeg endelig kommet meg ut på en liten kveld tur. Det var bare rett utenfor jeg ridde frem og tilbake på han, men det er ikke lange strekninger som alltid skal til. Hvertfall ikke under innridningen, ettersom det er så mye som de skal vennes til og bli trygg på. Dropi, som hesten min heter, var klar for å gå videre i går på innridningen. Derfor ble det neste steget og ri litt mer alene sammen med han, og springe med han for første gang. Det var så ubeskrivelig magisk og jeg lever enda på den store gleden det ga meg. Det å ri og få tilbringe tid sammen med hesten sin er virkelig terapi. Ennhver mamma trenger til tider litt tid til å bare være seg selv, noe jeg får være når jeg er alene med venner og når jeg er ute hos hesten min. Da får jeg avreagere litt, og samtidig kjenne på å bare være meg, og ikke hele tiden mamma til adeline. Det å bare vere seg selv til tider, er noe alle som er foreldre eller mamma trenger iblant. Det har ingenting med barnet å gjøre eller noe, det har noe med å bare senke skuldrene og bare ha seg selv og passe på, ikke hele tiden tenke 10% på seg selv og 90% på barnet sitt, men når enn er alene og bare seg selv så kan enn tenke 50% på seg selv, noe som helt erlig er veldig uvant! men litt godt også iblant.
Så alt i alt, denne helgen har vert fantastisk! Nå ser jeg egnetlig veldig frem til den nye uken starter og til vi kommer til Tirsdag, ettersom jeg endelig skal til frisøren igjen. Jeg skulle egnetlig der sist tirsdag (som var i denne uken), men siden vi klarte og forsove oss kraftig på tirsdag, så rakk jeg ikke å komme meg til frisør timen. Bedre sakt jeg våknet 10 min før jeg skulle være der, og måtte få Mina Adeline i barnehagen og samtidig røkke og kjøre til frisøren (noe som tar litt over 30 min). Så jeg gleder meg til jeg skal til frisøren nå til uken, og er spent på hvordan håret mitt blir da. Jeg har ikke enda bestemt meg for hvordan jeg skal ha det, så gleder meg til å se hvordan det til slutt blir.
Ingenting er bedre enn å ha en unsjulning til å kle seg i de fine klærne som ofte ligger med støv på seg i kleskapet, samt også ha en god unsjulning for å få kjøpe inn noen nye finklær. Der iblant er jeg veldig lei av å alltid måtte ha noen unsjulning for å kunne ta på meg noen finere klær en dag, og samtidig kle min datter i noen finere klær en dag. Jeg har av meg selv en veldig variert klestil, som kommer ann på hvilket humør jeg er i, kanskje noen som kjenner seg igjen i det? Der iblant har jeg det samme på min datter. Jeg elsker å kle hun opp litt hver dag, men noen dager blir det en vanlig bukse og en genser. Det er jo så greit å variere litt!
Vi kan alle gjøre hver eneste dag til en fest dag, vi trenger ikke ha noe stor unsjulning for å finne frem klærne som er litt penere klær enn mange vanligvis bruker hver dag. Det viktigste er at vi selv trives i de klærne vi har på oss, og føler oss vell selv. Jeg har merket fort på min datter at hun er en ekte liten prinsesse som elsker å gå med både kjoler og skjørt. Nå som hun har for en kort tid siden begynt å bruke en ny størrelse, er jeg i stort shopping modus (på nettshopping) med klær til Mina Adeline.
Det er så fantastisk å handle både klær å det enn kan på nette, slik at enn slipper å gå å vase i butikker. For å si det lett, nå som min datter er 1,5 år er det virkelig fart på bena hennes over alt. Så da kan enn vell tenke seg til hvor travelt det er å hvor lite jeg får sett på klær og ting i butikker når hun er med meg. Det er mer at jeg springer etter hun i butikker, og får dagens trim enn at jeg får shoppet noe. Det er virkelig morsomt også å prøve gjentatte ganger å gå på shopping med Mina Adeline, men jeg enner ofte opp med å shoppe på nette når jeg kommer hjem istedenfor. Noen få innkjøp får jeg gjort iblant når vi er i butikker, men det er 1,2,3 shopping som blir gjort da. Finner det vi liker best og springer nesten til kassen for så å betale det, slik at vi slipper å springe runt butikken 5 ganger minst før Mina Adeline finner ut at det er ganske greit at vi nå finner butikk damene i kassen, for å betale.
En morsom tid, som har sin egen sjarm og som får frem mye latter og glede!
Nå som jeg er blitt så glad i nettshopping, er det virkelig mye barneklær det går i. Siden hun nå har begynt å bruke en ny størrelse må jo kleskapet fylles opp med nye klær som passer. Jeg har nå sett meg ut et sett som jeg bare elsket! Det er vakkert, elegang og samtidig noe som enn kan bruke til hverdags og til fint bruk. Jeg elsket det med en gang jeg så det!
Under bilde finner dere direkte link til både skoene, bodyen, skjørte og strømpebuksen!
Jeg er veldig opptatt av å ha min egen klestil, jeg bryr meg ikke om siste skrik i moteverden, og det samme gjelder for min datter også. Er vi komfortable i klærne og liker dem, så er det de viktigste og det som betyr noe. Dette sette er virkelig noe jeg ønsker sterkt å få hjem til kleskapet av Mina Adeline. Jeg håper også jeg klarer å finne noe som passer litt til det sette av klær til meg selv også. Synes det er så kjekt å ha noe lunne like klær til meg og min datter. Det har jo sin sjarm og noe jeg liker.
Hva synes du om sette? Hva likte du best? Har du noen av disse klærne til din datter?
