Kategori: Operasjon

// ADVARER MOT STERKE BILDER //

“Du tar bare den lette utveien!” – “hvis du bare hadde giddet å trene mer og spist riktig, hadde du ikke trengt den operasjonen” – “du er så egoistisk som går hen og tar slike operasjoner. Bruk heller pengene på din datter enn deg selv!” – “du er et dårlig forbilde”.. Ja dette er noen av de kommentarene som har strømmet inn på bloggen min, mens om aldri har nådd ut i dagens lys. Det har seg slik at når det kommer negative kommentarer som ikke har noe poeng i å være i lyset for alle, og som ikke er noe realitet i seg selv så blir dem ikke godkjent. Kanskje fake av meg og gjøre det slik, men det er det som passer best for min del. Jeg ønsker ikke å ha en blogg der jeg skal bli rakket ned på offentlig hele tiden. Vell byr det på utfordringer og mange negative kommentarer, men jeg må finne frem filteret og sile dem bort. 

Jeg har tidligere skrevet om at det å legge seg under kniven ikke er den lette utveien, og jeg ønsker derfor igjen å sette mer ord på det. Det er nå flere måneder siden jeg lå under kniven sist, og vell ble det mye på kort tid for min del. Jeg valgte det selv, men var ikke klar over hvilken påkjenninger som det faktisk medfører. Det å “bare” legge seg under kniven er lett å si, men faktisk krever uendelig mye for å utføre. Det er mange følelser som strømmer på, mange tanker som kommer som enn aldri hadde trodd skulle komme. Det er også litt av en påkjenning for kroppen å gå igjennom slike inngrep og skal få tid til å komme seg etter hvert inngrep. Det er mye mer enn bare dette, men hvis jeg skal remse opp enda mer kan jeg skrive et helt innlegg bare om det nesten. 

Jeg som er alene mamma var avhengig av å ha noen til å hjelpe meg, noen til å stille opp i hverdagen og steppe inn. Jeg trengte tid til å komme meg og jeg trengte både en person som kunne hjelpe meg med M.A og samtidig hjelpe meg også. Jeg måtte ha noen til å kjøre meg etter operasjonen, passe på M.A når jeg lå på operasjons bordet og resten av den dagen. Jeg fikk ikke lov å løfte som vanlig på flere uker, hadde store begrensninger som jeg måtte ta hensyn til, og hele hverdagen og livet mitt ble satt på vent, samtidig som det ikke ble satt på vent. Jeg hadde ikke mulighet til å klare hverdagen min på den måten jeg hadde i den perioden og plutselig var det ikke bare å få noen til å passe M.A men jeg måtte ha hjelp selv også. Bryst løftet var den første operasjonen jeg hadde, og den som var minst smertefull, men jeg måtte uansett holde meg ved å kunne løfte som normalt. Jeg var avhengig av å ha hjelp fast i noen uker frem over, både dag og natt. Etter det ble det full bukplastikk. Den kom noen måneder etter den første operasjonen min, og ble den operasjonen med mest smerter. Det var direkte helt jævlig og gå med drenet og jeg måtte ha hjelp til å komme meg ut av sengen, opp trappen, ned trappen, osv. Jeg klarte ikke ting selv. Jeg ente opp i tårer flere ganger pga smertene, og ble også sengeliggende ut over dagene. Jeg måtte ha hjelp til å stelle sårene, skifte på dem, transport frem og tilbake til kontroll, osv. Det var så mye jeg trengte hjelp til å en så stor påkjenning for kroppen min, som jeg aldri hadde trodd! 

Da jeg fikk ut drene ble det bedre! Men det er vell som di sier “det er stille før stormen”, og sannelig passet det også. Da det ble bedre og jeg trodde dette var på god vei, ente det opp til et rent mareritt. Jeg fikk infeksjon og et stort åpent sår rett inn i magen min. Operasjons såret åpnet seg og det fosset ut veske ifra såret. Jeg husker hvordan redselen tok meg og fortvilelsen kom. Jeg ble livredd og sto på stuegulvet og ente opp i tårer. Jeg så hvordan tusen lappene ble dratt ned i dass og hvordan magen min bare ble helt ødelagt. Jeg trodde alt ble totalt ødelagt, men samtidig var jeg så uendelig heldig og hadde en fantastisk kirurg. Han hadde jeg god kontakt med uansett hva tid det var på døgnet, og jeg kunne ringe til han privat og få hjelp om det var noe med operasjons såret. Han var alltid hjelpsom og hjalp både på tlf og når jeg var inne til kontroller. Han var en kirurg som jeg aldri kommer til å glemme, og som jeg er så fornøyd med og som virkelig fortjener positiv tilbakemeldinger på den fantastiske jobben han har gjort for meg med min kropp. 

Videre fikk jeg oppfølging ofte, og resultatet ble til slutt veldig bra. Det er ikke det resultatet som vi hadde sett for oss helt, men det er det beste resultatet som kunne bli etter slik infeksjon og med den vanskelige huden som jeg har. Jeg var heldig og fikk korrigerings operasjon og jeg har en mye finere og bedre mage nå enn hva jeg hadde før det. 

Det jeg vil frem til med dette er at det er mange påkjenninger og hendelser som kan oppstå, og dette skjedde meg. Det som ikke skulle skje skjedde og den “lette” utveien ble til et mareritt for min del. Jeg var redd, fortvilet, nedfor, osv. Alle følelsene som enn kan kjenne fikk jeg kjenne på. Jeg hadde prøvd å trene og gjort alt jeg kunne før jeg valgte å legge meg under kniven, for hadde noe annet fungert før så hadde jeg ikke lagt meg under kniven. Det var et valg jeg tok for å få det bedre selv, for å føle meg mer komfortabel i min kropp og for å slippe store åpne sår, smerter, osv. Det var ikke et lett valg, og det var ikke noe lett utvei. Det var en hard tid som krevde uendelig mye både for meg, og for andre og ikke minst for min kjære mamma som hjalp meg hele tiden, både dag og natt. Jeg kjenner jeg blir provosert når andre påstår at det er en lett utvei. Når andre kan uttale seg slik, viser det egentlig hvor lite dem egentlig vet ang slike operasjoner. Derfor håper jeg at det med at jeg har valgt å være åpen og offentlig ang mine operasjoner, og med mine historien med hva som skjedde og lot dere følge meg igjennom alt, kan få flere til å forstå at det er ikke noe lett utvei. Det er ikke et valg som blir tatt over natten, men et valg som blir vurdert og tenkt nøye igjennom over lengre tid før det blir gjort. Det å samtidig også være alene mamma oppi det, gjorde jo ikke ting noe letter men der imot gjorde det de mye vanskeligere å velge å legge seg under kniven. Fordi jeg hadde ikke bare meg selv å tenke på, men jeg hadde også min kjære datter som er alt for meg. 

Jeg føler også at det at andre har påstått at jeg er et dårlig forbilde bare pga mine operasjoner, er noe svada piss. Hvor mange på denne jorden er det ikke som legger seg under kniven, som fikser på noe, osv. Det har ikke noe med meg som forbilde å gjøre. Jeg oppfordrer ikke andre til å ta slike operasjoner, jeg velger bare å stå for mine valg og lar de som ønsker følge meg igjennom det, når det sto på og var en del av min hverdag. Jeg har sakt at det er pga de store forandringene etter graviditeten som har gjort at kroppen min ble slik, men samtidig har det ikke noe med min datter å gjøre. Hun har ikke noe med at kroppen min ble slik under en graviditet, det er kroppen min som var slik og derfor ble det sånn. Ingen har lik kropp, og svangerskap er forskjellige, det betyr ikke at barnet ditt som var i magen har noe med det å gjøre. Det er hvordan kroppen reagerer på et svangerskap og hvordan den klarer å komme seg etter svangerskapet. Så jeg synes det er trist å se hvordan andre kan uttale seg slik, komme med påstander som er så negative og nedverdigende når de faktisk ikke er klar over hva de snakker om. De har ikke prøvd å leve i min hverdag, de har bare sin hverdag, og dermed ikke bør prøve å dømme andre sin. 

// Husk å tenkt deg om før du både snakker og tar valg! Det som ser ut til å være den “lette” utvei i noen sine øyner, er faktisk ikke slik som dere tror! // 
Alle bildene er ifra en av mine operasjoner, Full bukplastikk. Og som dere seg fikk det ikke etter planen, og fikk en stor endring og ble mer omfattende enn hva det skulle være. 

“Har du silikon, så har du porno bryster! De ser ikke normale ut, og du ser med en gang en jente har silikon.” – Ja slik vil nokk mange tro! Men realiteten er noe helt annet. 

I de fleste årene har jeg alltid fått høre av både jenter og gutter at silikon bryster er noe enn alltid ser hvis noen har. Det er så omtalt å delte meninger om hvem som liker det, osv. Det har hele tiden blitt sakt at silikon bryster er så harde, unaturlige, osv. Vell kan de nokk være det, men enn må ikke glemme at det kommer helt an på hvilken type silikonimplantat enn velger å legge inn, hvor mange gram, osv. Det er så mye enn kan velge imellom nå, at det er viktig og huske på at det er ikke alltid den jenta vi ser som går på byen med de flotte brystene som er den jenta som faktisk har silikon. Hun kan være en av dem som har slike bryster naturlig, og derfor er det faktisk til tider litt farlig og tro at enn kan se med en gang en jente har silikon. Dette var noe jeg selv fikk erfare da jeg ble en av de mange jentene som faktisk har silikon. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg har alltid ønsket å ta silikon! Helt siden jeg ble tenåring har jeg hatt et stort ønske om det, men samtidig har jeg villet vente til jeg fikk barn. For snart 3 år siden fikk jeg mitt første barn, og jeg er veldig glad for at jeg ikke hadde tatt silikon før jeg fikk barn! Brystene mine ble helt forandret, de ble direkte et mareritt. Åpne sår under brystene, smerter, stort heng, osv. Det var plutselig ikke noen bryster lengre, men to slappe vannballonger som nesten kan kalles som bever haler med litt ekstra i enden. Da det ble slik etter graviditeten og ammingen, var jeg aldri i tvil lengre. Jeg måtte fikse brystene og jeg måtte både ta brystløft og legge inn silikon for å ha mulighet til å få størrelsen på brystene mine tilbake. Det ble plutselig et helt annet perspektiv jeg så dette i, enn da jeg var ungdom. Jeg som mange andre hadde også sett på playboy modellene som hadde de flotte brystene som sto like fint både med og uten bh, der enn nesten ikke kunne se noe forskjell. Jeg ønsket meg også slike bryster, og ville veldig gjerne ha dem som sto “på plass” og samtidig var like fine både med og uten BH. Jeg hadde disse ønskene i bakhode, men da jeg var og la i silikon var jeg ikke klar over selv at silikonimplantater hadde forskjellige former. Jeg så ikke andre former på silikonen, og valgte å legge i så mange gram som var mulig å få inn, samtidig som jeg ønsket å ikke ha for store bryster som lagte problemer for meg i hverdagen. Jeg ønsket å kunne trene, være aktiv og gjøre hva jeg ønsket uten at brystene skulle være et problem, og jeg ønsket ikke å få for store bryster som kunne gi meg ryggplager senere. 

Det glansbildet av de flotte porno brystene som mange tror silikon bryster blir, ble virkelig vasket bort og jeg fikk se at enn kan ikke bestemme over kroppen og hvordan den skal velge å bli etter litt tid. Med en gang bandasjene var fjernet, sto brystene flott plassert og var harde. Jeg tenkte da at jammen har folk rett, silikon bryster er harde. Men når månedene gikk og måneder ble til år, merket jeg hvordan brystene forandret seg. Hevelsen gikk bort, porno brystene forsvant! Jeg fikk mer naturlige bryster, som også er det resultatet jeg tror de fleste kirurger ønsker å gi andre. Jeg fikk mykere bryster, men selvfølgelig fikk jeg ikke følelsen tilbake som normalt. Det var ikke noe som plaget meg, men jeg ble overrasket av å se hvordan brystene forandret seg. Nå har jeg fyldige bryster, men jeg har bryster som ser normale ut. De har ikke den fylden ovenpå, som ser ut som de har push-up bh på seg til en hver tid. De har ikke den typiske silikon bryst utseende, og mange som ser meg tenker ikke med en gang “wow, hun har silikon.” Om silikon emne kommer opp, blir de faktisk mer overrasket av å høre at jeg har silikon, og det motbeviser igjen det som mange tror! Enn kan ikke se på alle som har silikon, at de faktisk har det. Jeg har også fått kommentarer på byen ved at jeg har store bryster, men det har ikke gått på at det er silikon bryster. 

Det at mennesker er så opptatt av andre sine bryster, legger merke til dem, og kommenterer det er egentlig veldig merkelig. Det er en kroppsdel som jeg synes er rart at så mange skal legge merke til helt ut i det blå. Vi er alle forskjellige, og det er mange som ikke har silikon. Og igjen silikon betyr ikke at brystene blir til de typiske porno brystene. Det er ikke en realitet at alle kan se hvem som har silikon og ikke har silikon. Det er heller ikke rett at andre skal kommentere om de synes silikon resultatet ble bra eller ikke, fordi de kan ikke hvite hva den som har tatt silikon har vert ute etter som resultat. Og dermed ønsker jeg så gjerne å få andre til og forstå at det er så forskjellig ifra person til person og ønske som enn har som slutt resultat. Naturlig er selvfølgelig flott, så hvorfor er ikke da et resultat med silikon som gir naturlig resultat også flott? Poenger med silikon er ikke egentlig for å få bryster som de på fremsiden av playboy magasinet, poenget er jo faktisk så enkelt at de jentene som tar det og har det ønsker større bryster. 

Jeg fikk selv negative og mindre koselige kommentarer når jeg valgte å dele offentlig både før og etter bilder med både brystløft og silikon, samt også alle operasjonen jeg nå har hatt. Jeg forstår at andre føler veldig trang for å kommentere slikt, men samtidig klarer jeg ikke å forstå hva som kommer godt ut av det. Det er ikke med på å gi noen en bedre dag, bedre selvtillit eller noe, det er faktisk bare med på å gi dem dårlig selvtillit og trykker dem ned. Derfor vil jeg en gang for alle så bevise at silikon bryster, trenger ikke å være rene porno bryster! De kan ha et slutt resultat som gir en naturlig look. samt også vil jeg avkrefte en gang for alle, det er ikke alle silikon bryster som er så harde som enn skal ha det til. De er kanskje litt hardere enn dem som ikke har silikon, men de er ikke unaturlig harde! Så da er den saken avkreftet og spekulasjonene kan få fly bort. 

Nå ble det mye puppe snakk her, men jeg synes det er viktig og sette realiteten litt i lys og få frem fakta! for det er urealistisk at andre skal tro at de kan se alt på alle, når det ikke er slik. Så husk, vi er alle forskjellige og til å med de du minst hadde trodd kan faktisk ha silikon.

Alt i livet handler om prioritering. Enn må tenke og finne en balanse blant ønsker og behov, der fornuften blir satt før ønsker. Jeg har tatt valg som har omhandler meg selv, og utført handlinger som har bare vert for min del. Det har vert for å slippe en hverdag med åpne sår, smerter og vanskeligheter. Det har vert et valg som jeg stor for å som jeg er evig takknemlig for at jeg tok og for at jeg hadde muligheten for å ta. 

Vell var ting litt annerledes for bare to år siden. Jeg var da også alene mamma til M.A og hjemmeværende mamma. Jeg bodde i leilighet langt oppi skogen. Faktisk så langt borte fra sentrum og langt opp i li, at det var en perle i seg selv men samtidig så avsides ifra alt og alle at enn skulle ikke tro at det faktisk bodde folk der. Jeg hadde min hverdag akkurat som den er i dag, bare jeg hadde ikke huslån, barnehage plass til M.A og alle utgiftene som følger med å eie et hus. Jeg hadde det godt, som både jeg og vi også har i dag. Men samtidig var det en tid der jeg slet veldig med kroppen min. Vell slet jeg med den helsemessig, som nå har fått et navn og en forklaring (men ingen unsjylning å hjemme seg bak!) men jeg slet også med den smertemesig og fysisk med sår! Jeg hadde overflødig hud, osv. Dette pga store forandringer på kroppen min etter en graviditet som var tøff. Men samtidig det beste jeg noen gang har opplevd og med den beste gaven som jeg fikk til slutt, nemlig å få min fantastiske datter! 

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Jeg valgte i den tiden og ta operasjoner, som ble til hele 4 inngrep/operasjoner. Det var plastikk kirurgi, og noe jeg valgte selv. Jeg er så uendelig glad for at jeg valgte det, fordi det var de rette for meg. Jeg kan ikke snakke på noen andre sine vegne, bare mine egen. Samt også sier jeg det ikke for å påvirke noen. At jeg valgte det og er glad for det den dag i dag, skal ikke påvirke noen til å utføre det samme. Det er hver enkel sitt valg. 

Men uansett om enn legger seg under kniven, vil det alltid være noe som enn plager seg over ang kroppen. Jeg har i mange år jobber med å få disse plassene på kroppen min til et resultat som jeg kan være Okei med. Men nå som kroppen min sier stopp, merker jeg fortvilelsen kommer. Jeg har stort ønske om å få fjerne sidene på magen min mindre, de unødvendige “formene” som ikke hører hjemme på ryggen min bort, og få innsiden av lårene mine i en mindre prosent av fett. Alt dette kan fikses ved å trene, men hvordan i all verden skal jeg klare det når kroppen ikke er i stand til å trene? Hvordan i alle dager skal jeg klare å få kroppen min til å klare det, når hverdagen er så aktiv og en stor trenings økt ifra morgen til kveld? Jeg har flere ganger sett på prisene for fettsuging på disse plassene, og ønske skriker etter å få mulighet til å utføre mine ønsker om å ta den som mange vil si er den “lette” utveien, men samtidig ikke er en så lett utvei. Det å legge seg under kniven er en stor prosess som enn skal igjennom. Enn skal komme seg etter inngrepet og alt som har blitt gjort, osv. Det er ingen lett utvei, for det er en enorm stor psykisk jobb enn skal igjennom i seg selv ved å utføre det. Jeg har kjent flere ganger på hvordan ønsker vokser mer å mer etter å få utført to fettsugings operasjoner av ryggen/sidene og innsiden av lårene.. Dette for jeg ikke er i stand til å klare å trene det til det ønskede resultatet. Kroppen sier stopp ang å klare å trene, og presser jeg den til det blir jeg sengeliggende over enn lengre periode. Som igjen ikke er noe bra! 

Nå som enn er heldig og får igjen på skatten, ser jeg at jeg har mulighet. Ja jeg har mulighet til å være “egoistisk” og lite smart som mange nokk vil si, samtidig som jeg lar fornuften ta over! Jeg vet vi trenger varmepumpe og har et hus og småbruk som trenger mer oppussing. Jeg er klar over at jeg har et helt småbruk som burde bli malt på ny, og en liten jente som også skal få litt ekstra å glede seg over når jeg får igjen på skatten. Valget er lett når jeg lar fornuften snike seg frem igjen, så varmepumpe blir sommerens store innkjøp til huset! Samt enda mer oppussing. Det å prioritere mine personlige ønsker, må vekk prioriteres til en senere anledning. Men vi alle har lov å drømme oss litt bort, uten å bli stemplet som dom! 

Jeg har fått noen spørsmål ang hvordan jeg klarer hverdagen som relativt ny operert, siden jeg er alene mamma. Jeg tenkte derfor å prøve å skrive et innlegg som kunne gi svar på dette spørsmålet, så jeg forhåpentlig vis slipper å gi svar på det mange ganger. Det gjør meg ingenting at andre spør om dette, og samtidig forstår jeg godt at andre lurer på akkurat det. 

Ved en full bukplastikk eller en hvilken som helst operasjon, følger det med ting som enn ikke kan gjøre på et vist tids perspektiv. Dette for at sårene og kroppen skal få tid til å komme seg, og bli “frisk” etter inngrep. Det blir utført handlinger mot kroppen som ikke ligger naturlig for en kropp, samtidig som det blir sår som må hele seg. Ved en full bukplastikk som jeg har hatt, og som jeg nå hadde utvidet korrigering på, følger det med sine kriterier som en MÅ følge i 5 uker. En av de strenge kravene som enn må klare å holde er å ikke løfte tyngre enn en viss kg, de første 5 ukene. Når enn er alene med et barn på 2 år, kan dette by på utfordringer. Et barn ønsker jo selvfølgelig å bli båret på i løpet av dagen, samt også det kan oppstå situasjoner som enn trenger å bære sitt barn. Noen av tingene som enn gjør i hverdagen med et barn innebærer mange løft, men når jeg plutselig ikke kan gjøre det, må jeg finne alternative løsninger!

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg har vert så heldig og fått god hjelp frem til nå, og får kjempe god hjelp de neste 3 ukene som er igjen av den tiden med begrensninger. Det er ikke alle som er heldige og har den muligheten ved å få hjelp, og da må enn finne alternative løsninger for å fikse de øyeblikkene som kan by på eventuelle løft. Jeg har med handen på hjerte ikke løftet barne mitt en eneste gang på snart 2 uker. Jeg skal låve dere at jeg savner å holde hun i armene mine og svive rundt, å høre latteren hennes som trer frem av morsomme påfunn som jeg gjør helt selv med hun. Jeg kjenner det er mye i hverdagen som jeg savner å kunne gjøre selv, uten å måtte finne alternative løsninger fordi jeg ikke kan løfte. Som sakt får jeg kjempe god hjelp å er evig takknemlig for det, men samtidig så ønsker enn jo alltid å klare å utføre hverdags handlinger så godt som enn kan selv når det gjelder barne sitt. For barnet blir mer knyttet til de som bruker mye tid sammen med dem, uansett om jeg er mamma til adeline, så merker hun at jeg har smerter i magen og har begrensninger med hva jeg kan gjøre. Om det skjer en episode der hun trenger trøst og det raskt, ønsker hun som oftes og komme opp i armene og bli båren på. Dette er noe som virkelig byr på problematikk nå for meg. For å løse slike situasjoner prøver jeg og sette meg ned, la hun komme i fanget mitt selv og sitte der og få trøst. Dette er jo ikke alltid noe som passer helt for hun, for det er jo noe spesielt med den trøsten når enn er oppe ifra bakken og blir holdt godt fast med begge armene og kjenner hele tryggheten som enn er vant til på den måten med å bli båret på. Dette gjør jo at hun av å til velger å springe bort til sin momma for å få trøst,  fordi hun kjenner selv at hun trenger den trøsten med å bli båret på. Jeg er jo hele tiden til stede, og er ikke den trøsten hun får der god nokk ja da snur hun seg etter meg og vil til meg. 

Når jeg står i en slik situasjon river det mamma hjerte mitt i tusen biter, for mitt barn ønsker å komme i mine armer, kjenne min nærhet og trygghet. Hun ønsker å kjenne mine armer og styrke som bærer hun og min stemme som roer hun ned og trøster hun. Men ved 4 operasjoner bak meg, har jeg funnet løsning på det meste til nå. Jeg får hun i armene mine, får holde hun godt inntil meg, og trøste hun. MEN! Jeg har ingenting av hennes tyngde å holde på, fordi min mamma (Mina Adeline sin momma), står bak hun og holder tyngden hennes. På den måten får jeg trøste hun der hun er i armene mine og får følelsen av å bli båret under trøsten. 

Det er bare et eksempel på mange hendelser i en hverdag med et barn på 2 år. Jeg er som sakt utrolig heldig og har får hjelp under disse 5 ukene av min mamma ( Mina Adeline sin momma), som ikke er en selvfølge at alle hadde ønsket å hjulpet med under så langt tidsperspektiv. Jeg har også andre rundt som også stiller opp å hjelper, og jeg er dem alle evig takknemlig! For jeg merker selv at det er hendelser i hverdagen som gjør at jeg virkelig trenger hjelp, og som gjør noen situasjoner lettere for min del. Kroppen min får også tid til å komme seg skikkelig, fordi jeg får hjelp. Hadde jeg ikke fått hjelp, hadde det vert en god del tøffere i hverdagen med situasjoner som oppstår. Jeg har vert åpen over for Mina Adeline og forklart hun at jeg har operert, vist hun magen min, såret, osv. Dette for at hun skal klare å ha en liten forståelse av hvorfor jeg av å til må ligge litt, ikke klarer å gjøre alt like godt som til vanlig, osv. Dette har for oss vert den rette måten å gjøre det på, ettersom hun forstår alt utrolig godt når jeg har forklart. Hun kommer å setter seg på siden av meg i sofaen med tegne blokk, slik at jeg kan delta på tegne aktivitet sammen med hun, samtidig som jeg slapper av med magen min. 

Men ja jeg har opplevd situasjoner der jeg har vert alene og måttet finne løsninger for å utføre situasjoner som har inne bært løfting. F.eks i går, da våknet Mina Adeline på kvelden, og var lys våken. Hun trengte ny bleie og skulle få være med ned litt. Dette fordi hun var så våken og hadde ikke muligheter for å klare å sovne. Men så kom spørsmålet! Hvordan i all verden skulle jeg få hun ut ifra sengen. Det inne berte jo en handling der enn må løfte. Jeg så meg rundt på det vakre rommet hennes etter om det var noe hun kunne stå på. Etter kort tid kom jeg på nattbordet som står litt unna sprinkel sengen hennes. Jeg fikk brukt bena mine for å få det bort til sengen. Deretter fikk jeg hun til å klatre opp på kanten av sengen og over på nattbordet som var i samme høyde som sprinkel sengen hennes. Når hun var kommet over på nattbordet var problemet løst, for da kunne hun bare holde meg i hendene mine og håpet ned ifra nattbordet. Bedre sakt, problemet løst uten å måtte løfte! 

Slik innebærer egentlig hverdagen nå i ca 3 uker til. Jeg velger selv å være alene på noen tider av døgnet, som faktisk gjør veldig godt. Enn trenger til tider litt tid for seg selv og bare få slappe helt av. Jeg vet at det kan oppstå situasjoner som kan by på utfordringer, men da må jeg bare finne løsninger for å kunne utføre de situasjonene på best mulig måte uten å trosse hva jeg har lov til og ikke lov til. Enn må finne kreativiteten i seg selv, for enn kan ikke stoppe å leve de ukene som det er begrensninger. Enn må bare bruke hode litt ekstra og se for seg kreative løsninger som kan lette på situasjonen. 

Frem til nå har det godt kjempe bra, og Mina Adeline har vert kjempe snill. Vi leker og har det kjekt, på et plan som jeg klarer å være med på. Jeg får høre latteren, se det vakre smile og den store gleden og kjærligheten som hun viser hver dag. Fordi vi finner leker og aktiviteter som jeg klarer å delta på, uten å trosse grensene på hva jeg kan gjøre nå. 

Så ja jeg er en operert alene mamma akkurat nå, men jeg har god hjelp og støtte ifra andre rundt meg. Jeg bruker hode og prøver å løse situasjoner på en grei måte, og prøver å finne kreative løsninger for å kunne utføre handlinger i hverdagen. Jeg kan ikke legge meg ned å bare gå i dvale i 5 uker, fordi jeg har begrensninger på hva jeg kan gjøre de ukene. Jeg har en vakker datter som trenger meg, og jeg har et liv, en hverdag og mine plikter. Jeg klarer ikke følge opp pliktene mine 100% nå i disse ukene, men jeg klarer å følge dem opp på en god måte som fungerer bra for oss. Det er de som er viktig. Jeg sier ikke at mine metoder for hverdagen er det rette for alle, men jeg har hvert fall fått gitt et utfyllende svar på hvordan jeg klarer hverdagen nå disse ukene. Men, jeg vet det hadde vert utrolig mye mer utfordrende og vanskelig hadde jeg ikke vert heldig og fått god hjelp av andre rundt meg! 

// KLIKK PÅ BILDET FOR Å NOMINERE BLOGGEN MIN TIL VIXEN BLOGAWARDS 2015! //
 

Klærne faller av, en etter en. Jeg står der toppløs med buksene så langt nede at det akkurat dekker den personlige kvinnedelen min. Jeg står der og blottlegger meg på de mest personlige og utsatte områdene, som virkelig gjør en kvinne sårbar.

Klærne faller av, en etter en. Jeg står der toppløs med buksene så langt nede at det akkurat dekker den personlige kvinnedelen min. Jeg står der og blottlegger meg på de mest personlige og utsatte områdene, som virkelig gjør en kvinne sårbar. Det skal bare små ord, som er like kvasse som en kniv for å trykke meg ned. Men der står jeg, lille meg. Foran en mann, en mann som er som alle andre menn. Det eneste som skiller han ut, er hans faglige kompetanse. Hva som sviver i hans hode er sannelig ikke godt å hvite. Han er jo en mann, og menn er jo menn.. 

Det tar ikke få sekunder før jeg ikke føler meg liten lengre. Før sårbarheten og usikkerheten på å stå å blottlegge meg slik, forsvinner. Menn kan vell være menn, men denne mannen er en kirurg. Jobben hans er å se både kvinner og menn stå i en slik sårbar situasjon, se de merkeligste kroppsdelene som vi alle har på vår kropp. Vi er jo like alle sammen. En kvinnekropp er en kvinnekropp, en mannekropp er en mannekropp, så for en kirurg er dette vanlig! Jeg føler meg ikke ukomfortabel, jeg føler jeg blir behandlet på et profesjonelt vis. På ingen måter kommer det ord som trykker meg ned, det kommer ord som viser forståelse over mine vanskeligheter pga kroppen min. Det kommer ord som er profesjonelle og som får meg til å stole på denne mannen. De årene som han har gått på skole har virkelig vert år som har gjort han profesjonell å dyktig i jobben sin. Han ser en kvinnekropp og hennes problemer med kroppen sin, på et helt spesielt perspektiv og måter enn hva en mann som du treffer på gaten ville gjort. 

Jeg står på et kontor helt alene, bare meg og kirurgen som har blitt plukket ut til å være min kirurg. Som har blitt plukket ut til å være den som skal ta på min kropp, tegne på min kropp, bruke sine mange år med utdannelse på å gjøre min kropp til en kropp som ikke er mitt mareritt lengre. Denne mannen som jeg har fått tildelt på en god klinikk er den mannen jeg legger livet mitt i hans hender. Det er mye som jeg skal gi over av meg selv til denne mannen, det er mye tillit som skal bygges opp på korte minutter. Men jeg føler meg heldig! Jeg har fått tildelt en kirurg som viser med en gang hvor profesjonell han er. Som viser raskt til meg at jeg er i trygge hender. Tilliten min blir sent over til han like raskt som en SMS blir sendt ifra mobil til mobil. Plutselig på få minutter, eller skal jeg si sekunder, så har han min fulle tillit. Det er så langt ifra normalt til å være meg! Mennesker pleier ikke å få min fulle tillit så raskt, men denne situasjonen er så langt ifrå en vanlig hverdags situasjon, som gjør det hele annerledes. 

På ca 1,5 år har jeg lagt min tillit til flere mennesker på en klinikk som har hver sin unike og gode utdannelse for å kunne jobbe innen plastikk kirurgi yrket, og som har hver sin unike og gode utdannelse for å kunne stå inne på operasjons salen og utføre operasjoner. Det har ikke vert bare en gang, men hele 4 ganger! På en tid på ca 1,5 år har jeg hatt en fast kirurg og forholde meg til, som har sett kroppen min på det verste, men som har formet kroppen min til å bli det som for meg er det beste. Han har vert tilgjengelig uansett hva tid på døgnet. Han har fulgt meg igjennom store prosesser med forandringer av kroppen min. Han har lagt flere timers arbeid ned i å få kroppen min til å gå ifra å være mitt store mareritt, til å bli min venn. Til å bli en kropp jeg kan trives i og føle meg komfortabel med. 

Uansett om det er jobben hans, jobben til en kirurg så skaper det et spesielt bånd mellom pasienten og kirurgen. Det er så mye personlig som en viser og som enn lar en kirurg få se, ta på og gjøre noe med. Det er så store prosesser som en skal igjennom, men som kirurgen samtidig er med deg igjennom, ved å være tilgjengelig for deg å hjelpe deg om det skulle være noe. Mange kan si, “jammen det er jo jobben hans”, og ja, det er jo det.. MEN! det betyr ikke at alle kirurger gjør en like god jobb, at en kirurg er tilgjengelig for å hjelpe pasienter uten om de timene som han eller hun er på jobb. Det er ingen selvfølge! 

Nå som jeg har hatt en kirurg og forholde meg til over så lang tid, som har hjulpet meg igjennom en så lang prosess som det ble etter jeg opplevde å få komplikasjoner gjør at det blir et spesielt bånd som en får. Det blir et spesielt bånd som en får til sin kirurg uansett tids perspektivet! Det å kunne være heldig og ha en kirurg og forholde seg til, gjør at enn føler seg trygg. Det gjør at en slipper å føle at enn må starte på ny ved å bygge opp alt, hver gang. Noe som gjør det god for oss pasienter. 

Jeg kjenner jeg er så takknemlig for at jeg har fått møte en så god og profesjonell kirurg. Som har latt meg få bli venner med kroppen min, og som har latt meg få en kropp jeg kan trives med og føle meg vell med. Kirurger får nokk ofte høre et stort takk av sine pasienter, men samtidig er det så lite med bare et takk når de gjør en så god jobb over så lang tid. Nå som jeg har hatt min siste operasjon, var jeg virkelig heldig som fikk ha min kirurg under denne siste operasjonen. Dette fordi min kirurg uheldigvis har valgt å slutte og jobbe for den klinikken som jeg har vert hos. Han har valgt å begynne å flytte tilbake til storbyen og jobber nå der. Samtidig som han valgte det, så har han vert flink til å følge opp sine pasienter. Han har reist bort til klinikken som jeg har godt til å valgt å fylle opp sine pasienter der, slik at vi alle har fått ha den samme og forholde oss til. Jeg tror virkelig jeg hadde gruet meg veldig til denne siste operasjonen hvis det ikke hadde vert den samme kirurgen som jeg nå kjenner, så hadde tatt den operasjonen for meg. Jeg tror jeg hadde hatt mye usikkerhet, og mye mer om jeg plutselig måtte forholdt meg til en ny kirurg. Der igjen så opplever jeg at jeg faktisk må det. Jeg har vert heldig og hatt en kirurg hele den lange veien på ca 1,5 år. Men nå ved den siste kontrollen som jeg skal på i desember, blir det hos en ny kirurg. Jeg kjenner allerede at jeg gruer meg til det. Det blir en ukjent mann som jeg aldri har hilst på før. En mann som ikke har sett min kropp før eller som har hatt noe som helst ved operasjonene mine og gjøre. Det blir en ukjent mann, som er en kirurg og som har sin faglige kompetanse og gode utdannelse. Men han er ikke min tidligere kirurg, han er ikke den kirurgen som har fått hele min tillit eller noe. Det blir en ny situasjon som den første gang jeg var på denne klinikken og møtte min første kirurg som jeg har hatt hele tiden. Bare denne gangen blir det en ukjent og ny mann, en ny kirurg som skal se min kropp, ikke på det verste, men på mitt beste. Han skal se meg stå i en ukomfortabel situasjon ved å blottlegge kroppen min for å høre at sluttresultatet er slik som det skal være. Men det blir aldri det samme, fordi det er ikke min faste kirurg som har hjulpet meg på denne lange veien. Det blir ikke kirurgen og jeg, som har fått det spesielle forholdet som en pasient får til sin kirurg i slike situasjoner der kroppen blir ditt mareritt og ikke din venn. 

Jeg ønsker også å opplyse om at nominasjonen til årets vixen blog awards er igang. Jeg hadde blitt kjempe glad om dere flotte lesere hadde ønsket å ta dere noen få minutter, og nominert bloggen min! Dere må selvfølgelig se hvilken tittel dere føler passer best til min blogg, men selv føler jeg at disse passer: Årets livsstilblogg, årets gullpenn, årets blogger, eller den store æren av å bli nominert til folkets favuritt. Uansett hvilken kategori som dere føler passer best, blir jeg evig takknemlig!

KLIKK HER FOR Å NOMINERE MEG! 
 

Jeg kom over noen bilder av hvordan magen min så ut dagen før full bukplastikk operasjonen, for ca 1,5 år siden. Jeg husket at det var ekstremt og at jeg virkelig følte sterkt behov for full bukplastikk operasjonen, men aldri husket jeg at det var så ille! 

Det er snart 1 uge siden jeg hadde korrigerings operasjonen av full bukplastikk. Det har vert en uke som har svevet forbi meg. Dagene har godt i ett, ved det samme kjedelige som egentlig har vert så å si det eneste jeg har klart, nemlig og ligge i sengen pga smertene. Smerter har vert store denne uken, og jeg hadde faktisk ikke så smertefulle dager over så lang tid etter første full bukplastikk operasjonen. Smertene da ble mye mindre etter drenet var tatt ut, og jeg klarte da å gå oppreist og hverdagen ble mye lettere. Nå der imot.. Jeg går normalt, men har store smerter. Jeg føler nesten ikke at jeg har gjort så mye annet enn å ta antibiotika kur, og smertestillende etter tur og orden. Det skal jo sies at det bare er en følelse jeg har, ettersom jeg tar smertestillende som jeg skal i samråd med kirurgen min. Men aldri hadde jeg trodd det skulle være så mange dager med smerte som skulle slå meg helt ut.

Dag 3 etter operasjonen fikk jeg endelig se magen min. Den var ikke savnet, men jeg kjente så mye spenning på å se hvordan resultatet så langt var, at spenningen bare boblet i hundre og nitti inni meg. Det som møtte meg var sjokkerende! Magen min var plutselig normal. Jeg hadde ikke et stort arr midt på magen min lengre, jeg hadde plutselig ikke en stor bulk på øverste del av magen min lengre. Alle merker etter komplikasjonen var plutselig blitt historie, og ikke lengre synlig. Jeg var så glad og sjokkert, men jublet høyt inni meg. Endelig har jeg fått den magen jeg hadde før, endelig kan jeg føle meg vell med meg selv. Ikke nokk med det, men endelig kan jeg finne bukser som kan passe meg igjen! Endelig!.. 

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Facebook er jo en plass som mange benytter seg av på nettet. Bilder, statuser, filmer, osv blir lagt ut der. Det er jo bedre enn avisen, for nyhetene kommer jo opp med en gang. Eller det er nesten litt for ekstremt til tider, det skal enn jo ikke legge skul på. Jeg som alle andre har også lagt ut bilder der, og blant annet delte jeg et før og etter bilde ifra første full bukplastikk operasjonen min der. Da jeg nå så tilbake på det, ble jeg sjokkert! Vell husket jeg at magen min før var ekstrem, og at jeg virkelig følte sterkt behov for denne operasjonen som jeg hadde. MEN! Jeg hadde aldri i min villeste fantasi husket at det faktisk var så ille.. Jeg ble litt paff da jeg så før bildet igjen, for det er virkelig som natt og dag, med hvordan det ser ut nå. 

Det ble mange delte følelser som dukket opp inni meg, da jeg så tilbake på det. Samtidig som jeg er så takknemlig for at jeg hadde muligheten til å ta denne operasjonen. Det var en omfattende og stor operasjon, det var en operasjon som bydde på sine utfordringer og som fikk meg til å teste mine grenser og meg selv på et helt nytt nivå. Det var en operasjon som ble mer omfattende og som ente med komplikasjoner, men som jeg nå har fått rettet opp i. Det var en operasjon som koster flere tusen, men som jeg heldigvis hadde klart å spart penger til. Noe jeg har fått slengt i ansiktet flere ganger, eller bedre sakt slengt over tastaturet av andre etter operasjonen min og etter jeg la ut før og etter bilde ifra sist var blant annet. Trening, kosthold, osv.. At jeg skulle prøvd mer, at det var den “lette” utveien jeg tok, at maten min og trening hadde alt å si. At jeg var overvektig og rett å slett lat. Først og fremt vil jeg bare si en ting! Andre bør virkelig ikke snakke som om at de kjenner min kropp.. Ingen kropper er like, og om noen virkelig tror at det å legge seg under kniven og betale flere tusen er noe enn gjør før enn prøver alt annet, ja da må enn tro om igjen. Jeg hadde ikke en kropp i seg selv som var overvektig, men jeg hadde en mage som ga meg plager og som jeg ikke klarte å få mindre. Det var mye ekstra hud som ikke klarte å trekke seg tilbake etter graviditeten, samt også andre skader som var på magen min etter å vert mobbeoffer i 10 år. De største forandringene ble jo etter graviditeten men slik er det for noen. Jeg prøvde å trene mye, jeg var og er enda alene mamma og har en aktiv datter. Jeg var i mye bevegelse hele dagen. Maten passet jeg på hele tiden, jeg prøvde mange dietter osv, men ingenting fungerte. Etter mye prøving av det meste var det ikke noe annen utvei for meg enn å få hjelp. Derfor valgte jeg å faktisk ta den “harde” utveien. Fordi en operasjon er ikke noe lett utvei, det er faktisk en tøff og hardt og gå igjennom slike operasjoner. Det er en lengre periode der kroppen skal få komme seg etter slike store inngrep, osv. Samt også det koster mye! Det koster flere tusen.. Jeg fikk også slengt mye dritt ang at jeg valgte og bruke så mye penger på meg selv og at jeg forsømte min datter, men andre bør igjen ikke ut tale seg om noe de ikke har begrep om. Jeg har aldri og kommer aldri til å forsømme min datter. Hun er førsteprioritert i alt hos meg. Hun har alt hun trenger og mangler ikke noe. Hun er omgitt av uendelig med kjærlighet og omtanke. Hun har tak over hode, mat på bordet, varme og gode klær og sko, hun har en mamma som er der for hun hele tiden og som stiller opp hele tiden, hun har en flott familie som elsker hun og som er der for hun hele tiden, osv. Jeg kan ramse opp i det uendelige med hvor mye hun har, men samtidig har det ikke noe med min operasjon og gjøre. Min datter har ikke noe med min operasjon å gjøre i det hele. Hun har aldri blitt forsømt på noen måter, og kommer aldri til og bli det heller. 

Så jeg håper virkelig at andre mennesker der ute kan lavere og prøve å snakke/ kommentere ting som de faktisk ikke har noe anelse om realiteten ved. Det er faktisk unødvendig bruk at tid. 

Men ferdig med den saken og tilbake til hva dette innlegget handler om, før og etter bildet! Jeg har nå laget til nytt før og etter bilde, men er enda hoven på disse etterbildene som jeg har nå. Jeg kommer til å legge ut nye før og etter bilder når hevelsen av magen har forsvunnet og det endelige resultatet er fremme i dagens lys. 

Hvis du ønsker å lese noen av di tidligere operasjons innleggene mine om korrigerings operasjonen av full bukplastikk så klikk under:

// Les også: UTVIDET KORRIGERINGS OPERASJON //
// Les også: OPERASJON – SØKER IKKE ETTER DET PERFEKTE //
// Les også: KORRIGERINGS OPERASJON – DAG 3 //
// Les også: OPERASJON – DET SJOKERENDE RESULTATET! // 

OPS!
Jeg ønsker også å minne dere på at det pågår en stor konkurranse nå på bloggen min. 
Klikk deg inn her, for å lese mer ang den! 

Jeg ønsker også å opplyse om at nominasjonen til årets vixen blog awards er igang. Jeg hadde blitt kjempe glad om dere flotte lesere hadde ønsket å ta dere noen få minutter, og nominert bloggen min! Dere må selvfølgelig se hvilken tittel dere føler passer best til min blogg, men selv føler jeg at disse passer: Årets livsstilblogg, årets gullpenn, årets blogger, eller den store æren av å bli nominert til folkets favuritt. Uansett hvilken kategori som dere føler passer best, blir jeg evig takknemlig!

KLIKK HER FOR Å NOMINERE MEG!

En glad jente kom springende inn i stuen i ettermiddag i dag. Hun hadde hatt en strålende flott dag i barnehagen, og var super klar for helg nå. Vi hadde kjempe koselig besøk av min Morfar (Mina Adeline sin oldefar) som også hadde vert med å hentet hun i barnehagen. Hun fikk starte helgen litt tidlig, siden vi hadde besøk av hennes oldefar. Jeg tror virkelig det falt solstrålen min godt i smak, for humøret var i tipp topp. 

Det gikk ikke lang tid før Mina Adeline kom på hennes nye doktor ting. Hun fant dem frem og det var på tide å leke doktor. Hun er fult klar over at jeg har smerter i magen og er nyoperert, derfor var det ikke som et stort sjokk her i hus at det var jeg som skulle være pasienten. Jeg lå på sofaen og slappet av, for så mye annet klarer jeg ikke å gjøre enda. Mina Adeline var fult ut rystet med doktor tingene sine som er i noen lekre farger! Hun kom bort å skulle se magen min, som hun faktisk ikke hadde fått sett før. Jeg fjernet støtte beltet bittelitt og lot hun få se magen min. Hun syntes det var veldig fascinerende å se at jeg hadde både teip og plaster på magen min, samt også var litt mørbanket med blåmerker. Hun tok forsiktig handen sin bort på magen min og strøk den lille handen sin forsiktig over magen min. Deretter var hun rask med å skulle blåse for å få bort det som var “aoa” på mamma sin mage. Den lille jenta mi er så omtenksom, og legger merke til det meste. Små ting som andre ikke legger merke til i hverdagen, fanger hun opp. Hun har et hjerte av gull og en omtenksomhet over for andre, som er stor!

Hun fant ferm doktor tingene sine som hun hadde rett ved seg, og skulle lytte på magen min, sjekke at jeg var frisk og at alt så bra ut. Hun fant ut at jeg trengte sprøyte og var rask med å fine leke sprøyten sin og skulle gi meg medisiner. Under hennes flotte behandling blåste hun på magen min flere ganger, koste på magen min, og kysset den for at den skulle bli god. Etter det fikk hun være med når jeg tok på støtte belte igjen. Så fort støtte belte var på, skulle hun også ha plaster på magen! den lille jenta mi hadde lagt merke til plasteret som jeg hadde på magen, og skulle også ha plaster der siden jeg hadde det. 

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Jeg kjente jeg ble nesten rørt av å se den lille god jenta mi, leke doktor for meg. Se hvor forsiktig hun var over for meg å hvor omtenksom hun var. Hun gjorde alt hun har lært og gjøre når noe er “aoa” som vi kaller det, når vi har vondt. Samt også at hun skulle kysse og kose forsiktig på magen min. dette fordi vi pleier å kose hun på ryggen når hun gråter og har fått vondt, om andre har fått vondt er det klem eller kyss som vi pleier å si at vi må gi for å gjøre de andre glad. 

Det å se at hun fanger opp alt dette, husker på det og utfører slike omtenksomme handlinger av seg selv, gleder virkelig mitt mamma hjerte. Jeg er så stolt av god jenta mi! Hun gjør hver å en dag, helt fantastiske og fulle av glede. 

Jeg ønsker også å opplyse om at nominasjonen til årets vixen blog awards er igang. Jeg hadde blitt kjempe glad om dere flotte lesere hadde ønsket å ta dere noen få minutter, og nominert bloggen min! Dere må selvfølgelig se hvilken tittel dere føler passer best til min blogg, men selv føler jeg at disse passer: Årets livsstilblogg, årets gullpenn, årets blogger, eller den store æren av å bli nominert til folkets favuritt. Uansett hvilken kategori som dere føler passer best, blir jeg evig takknemlig!

KLIKK HER FOR Å NOMINERE MEG! 
 

Sannhetens time har kommet! Tiden var endelig inne og dag nr 3 etter operasjonen var her. Dagen der jeg endelig skulle få se magen min for første gang etter korrigerings operasjonen. Aldri hadde jeg trodd det skulle være så spennende å få se en mage igjen, men sannelig har det vert noen nervepirrende dager med mye spenning på at akkuratt denne dagen endelig skulle komme. Dagen i seg selv har egentlig vert en dritt dag, men heldigvis har jeg klart å skytte all driten bort ang denne dagen med koselig besøk av en kjempe god venninne, samt også var dagen endelig her for å få se magen min! Så ingenting dritt skulle på noen måte klare å ødelegge dagen min helt!

Når dagen snart er over, kan jeg trykt si.. Ja dritten som har preget dagen min litt har godt innpå meg, men samtidig prøver jeg å legge det bort ettersom det ikke er noe jeg kan gjøre noe med nå. Jeg prøver å være egoistisk å tenke på meg selv og finne små gleder som kan prøve å legge seg litt over dritten som oppsto i dag. De gledene som jeg har lagt vekt på i dag har selvfølgelig vert den store hverdags gleden min som alltid gjør dagene mine flotte, nemlig min kjære datter. Jeg har også lagt vekt på hvor heldig jeg er som har en så god venninne som har kommet på besøk til meg i dag, og jeg har lagt fokuset på gleden ved å endelig få se magen min for første gang etter operasjonen. 
Så nå skyver jeg bort igjen dritten og legger fokuset på noe kjekt! Nemlig resultatet så langt etter operasjonen. 

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Mange har nokk ventet i en liten spenning på at jeg skulle legge ut bilder eller film ifra det store øyeblikket i dag. Noen ler nokk av meg for at jeg synes det er så stort øyeblikk, men for min del så er det faktisk det. Det er faktisk en viktig operasjon som har mye for min trivsel i egen kropp å gjøre, så det er stort for min del hvert fall! 

Da magebelte og bandasjen skulle fjernes for første gang, valgte jeg å filme. Jeg tok også noen bilder underveis, men syntes det var veldig greit å ha det på film. Jeg fikk se resultatet samtidig som min mamma fjernet magebelte og bandasjen, jeg måtte ikke vente til etterpå for å se noe siden jeg filmet det. Når enn ikke har speil rett ved siden av som er stort nokk, er det godt å ha en mobil og selfie stang. Haha, ja selfie stang har jeg funnet ut er virkelig helt genialt. Jeg har hele tiden ledd av det tidligere, fordi jeg har syntes at det så så latterlig ut og teit ut, men sannelig er det veldig greit! 

// SE DET SJOKERENDE RESULTATET PÅ FILMEN NEDENFOR! // 

Smertene bygger seg opp, og synes blir bare mer å mer tåkete. Hørselen svekkes og før jeg vet ord av det, ligger jeg flatt på gulvet og nesten har besvimt. 

I dag er det dag 3 etter operasjonen. Det har blitt noen blogginnlegg i det siste ang operasjonen, men slik er det når det er de som opptatt disse dagene for meg. Jeg har valgt å være åpen om dette og være ærlig med alt i sammen, slik at dere kan få følge meg igjennom det og se realiteten bak slike operasjoner. Jeg har også som tidligere nevnt delt mine tidligere operasjoner også, samt vert helt åpen rundt dem også. 

I dag er den store dagen her. I dag er dagen der jeg endelig skal få se magen min. Jeg kjenner jeg er både nervøs, og samtidig gleder meg. Jeg vet ikke hvilket syn om venter meg eller noe, og samtidig har jeg ingen forventninger til det uten om at jeg bare håper at magen min ser mye bedre ut enn før. Jeg håper det store arret som ga meg ubehag er borte og at den store kulen på øvre delen av magen også er borte. Så jeg har jo selvfølgelig noen håp om hva som venter meg, men samtidig blir jeg glad for alt som er bedre enn hva det var. Smertene frem til nå har vert store. Jeg har holdt på å besvime to dager på rad. Heldigvis at min mamma har vert der og hjulpet meg! I går kveld havnet jeg på baderoms gulvet pga store smerter som gjorde at jeg holdt på å besvime. Jeg klarer ikke å spise så mye etter narkosen, men det er noe som vil komme seg! Det er nokk bare pga smertene som er såpass store og det som gjør at jeg ikke enda har den vanlige matlysten. 

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Jeg har de siste 3 dagene vert så å si sengeliggende. Jeg har vert på bena og vert oppe å godt, men jeg har klart å kjenne mine begrensninger der jeg har prøvd å legge meg ned og hvile når jeg har kjent at det har trengs. Jeg merket i går at jeg nokk hadde vert litt for mye på bena, ettersom smertene ble så akutt mye større på kvelden, men jeg lærer hele tiden og prøver å kjenne etter på kroppen min. 

i dag sov jeg litt lenge, enn hva jeg egentlig skulle ha gjort, så smertestillende ble tatt litt for sent. noe jeg virkelig kjenner! Smertene har vert store frem til nå, og jeg har egnetlig ikke klart noe annet enda enn å bare ligge fastlåst til sengen. Heldigvis har jeg en god seng å ligge i, så jeg skal ikke klage. Men ser frem til smertene roer seg og jeg klarer å være litt mer på bena enn hva jeg klarer nå. 

Mina Adeline er i barnehagen i dag, og da kjenner jeg at jeg klarer å ta enda mer hensyn til kroppen min og slappe mer av. Jeg klarer ikke å gjøre så mye av hverdags rutinene med hun, så heldigvis er jeg heldig og har kjempe god hjelp av min mamma. Jeg hvet faktisk ikke hvordan jeg skulle klart dette om jeg var helt alene.. 

Jeg har tenkt å filme når jeg får se magen min for første gang, slik at dere flotte lesere også kan få muligheten til å se det. Jeg synes også det er kjekt å kunne ha minner å se tilbake på, slik som jeg har etter de tidligere operasjonene. Det å kunne lese tilbake og se tilbake på bilder, gjør at jeg klarer å tenke mer igjennom hvordan det var tidligere og hvordan det er nå. Jeg merker jo selvfølgelig god forskjell på tidligere å nå, men jeg merker at smertene er større nå enn tidligere, fordi smertene var egentlig verst når jeg hadde dren sist gang. Nå har jeg sluppet å ha dren, og er overlykkelig for det. Men smertene er store uansett, men jeg kan ikke forvente så mye annet etter å blitt herjet med så mye som enn faktisk blir under slik operasjon. 

Jeg ønsker også å opplyse om at nominasjonen til årets vixen blog awards er igang. Jeg hadde blitt kjempe glad om dere flotte lesere hadde ønsket å ta dere noen få minutter, og nominert bloggen min! Dere må selvfølgelig se hvilken tittel dere føler passer best til min blogg, men selv føler jeg at disse passer: Årets livsstilblogg, årets gullpenn, årets blogger, eller den store æren av å bli nominert til folkets favuritt. Uansett hvilken kategori som dere føler passer best, blir jeg evig takknemlig!

KLIKK HER FOR Å NOMINERE MEG!