Det å velge å ta operasjoner kan for mange virke som enn er ute etter å få den “perfekte” kroppen. Jeg skrev om dette i det tidligere blogginnlegget, og ønsker en gang for alle og få satt ord på akkurat dette. Det har ikke vert snakk som jeg har hørt ved mine ører nå etter denne operasjonen ang det, men jeg vet det har vert spekulasjoner rundt det tidligere. Jeg synes det har vert trist å se andre jenter som hele tiden søker etter å ha den “perfekte” kroppen, for det er direkte farlig å søke etter noe som har med ordet perfekt å gjøre. Enn kan selvfølgelig føle at en dag har vert perfekt, men det blir på en helt annen måte. Når det kommer til å bruke ordet “perfekt” i sammenheng med kropps fokuset, er det som jeg synes mennesker bør vokte seg vell for!
Jeg har som tidligere nevnt og som også blir nevnt i filmen her, jeg har valgt å ta disse operasjonene fordi jeg ønsker å føle meg vell med meg selv. Jeg ønsker bare å få føle meg komfortabel med min egen kropp. Jeg vil ikke på noen måter være perfekt, og jeg søker ikke etter å være det heller. Fordi jeg vil bare få være meg selv, jeg vil bare få bli akseptert for å være meg selv. Jeg ønsker at det å være seg selv kan være godt nokk for andre rundt. Fordi det er de som er viktig! At andre skal i det hele tatt bruke tid på å dømme noen, er direkte vas av tid. Det er tid som ikke fører til noe positivt.
Så min oppfordring til alle dere der ute, vær dere selv! Vær fornøyd med deg selv, og for den du er. Alle er unike på hver sin måte. Er det noe du ikke er fornøyd med, så gjør noe med det for din egen del. Aldri prøv å forandre på noe for at andre skal like deg bedre, fordi det kommer aldri til å skape den lykken som du selv innerst inne ønsker. Den ekte lykken og gleden kommer når du selv klarer å trives med deg selv, i ditt eget selskap og samtidig klarer å akseptere deg selv for den du er! Samtidig er det også da det kommer en vakker utstråling av styrke og selvtillit, som gjør noe med deg selv. Det fører til positivitet, som der igjen styrker deg selv.
// Filmen ble laget tidligere i ettermiddag, men siden dagen har vert preget med mye smerter har jeg ikke fått lagt den ut før nå. //
Jeg ønsker også å opplyse om at nominasjonen til årets vixen blog awards er igang. Jeg hadde blitt kjempe glad om dere flotte lesere hadde ønsket å ta dere noen få minutter, og nominert bloggen min! Dere må selvfølgelig se hvilken tittel dere føler passer best til min blogg, men selv føler jeg at disse passer: Årets livsstilblogg, årets gullpenn, årets blogger, eller den store æren av å bli nominert til folkets favuritt. Uansett hvilken kategori som dere føler passer best, blir jeg evig takknemlig!
I går var dagen kommet der korrigerings operasjon etter full bukplastikk skulle gjennomføres. Jeg var utrolig nervøs, og hadde mange tanker, følelser og alt enn kan tenke seg, som svev i hode og kroppen min. Flash back ifra komplikasjonene som oppsto sist, svev i hode mitt som en film som gikk om og om igjen. Jeg var klar over hva som ventet meg, hvert fall litt hva som ventet meg. Samtidig som jeg ikke kunne hvite 100% hva som var i vente.
Jeg kom fastende til Teres, uten sminke, lette klær.. Ja bedre sakt jeg kom til Teres og så ut som et takras, samt også følte meg som et også. Jeg hadde dusjet kvelden før, og samme dagen før vi reiste med en såpe som jeg skulle bruke før operasjonen. Med bløtt som ikke var fikset, satte jeg meg i bilen og reiste inn. Sminke kunne jeg ikke ha på eller noe, siden jeg skulle operere. Men jeg tror egentlig bare det var jeg som hang meg opp i at jeg følte meg som et dass, siden jeg ikke kunne få sminket meg noe før operasjonen. Jeg er jo en person som ikke liker å gå ut ifra huset ustelt, men noen ganger må det til.
Da jeg ann kom Teres, ble jeg tatt kjempe godt imot. Jeg tror egentlig de fleste der kjente meg igjen, etter alle operasjonen jeg har hatt der. Samt også den lange og fantastisk gode oppfølgingen jeg har hatt der, etter operasjonene. Jeg har virkelig ikke tall på hvor mye tid jeg har brukt der det siste 1,5 året. Men liten tid er det hvert fall ikke. De er noen fantastiske folk, med et ekte smil rundt munnen og hyggelige mennesker. Enn føler seg virkelig velkommen og blir tatt godt imot der. Kirurgen som jeg har hatt der, og som har vert den kirurgen som jeg har forholdt meg til, er jeg strålende fornøyd med. Han er en kjempe dyktig kirurg som er grundig med arbeidet sitt, og gjør en fantastisk jobb! Jeg er så glad for at jeg har fått han som kirurg og at det er han som har tatt alle operasjonene mine. Jeg har bare masse positivt og si om kirurgen min og Teres. At komplikasjonen oppsto, er ingen sin feil. Det er slik som kan oppstå ved operasjon, enn kan aldri hvite om det kommer til å skje eller ikke. Nå hadde jo ikke jeg den letteste kroppen og jobbe med. Prosessen med at kroppen min skulle komme seg, ble mer omfattende enn det i utgangspunktet skulle være. Jeg hadde en vanskelig hud og få til å jobbe på lag med oss. Så at komplikasjonen oppsto i fjord var et uhell som oppsto, uten at noen hadde gjort noe som helst galt. Men nå er det fortid og nå er det blitt rettet opp i.
Først etter jeg hadde kommet på Teres fikk jeg en tablett, som var en fast rutine som alle operasjons pasienter fikk før de skulle inn på operasjons salen. Deretter var det inn og bli tegnet på, og klargjort til selve operasjonen. Kirurgen brukte god tid på å tegne og gjøre et grundig forarbeid med planleggingen av hva som skulle gjøres. Jeg ble spurt om hva som plaget meg mest med magen min etter sist operasjon, og det ble lagt stort vekt på, slik at jeg skulle få føle meg komfortabel med meg selv. Samt også ble korrigerings operasjonen utvidet, og større enn planlagt. Kirurgen min ønsket å gi meg et helt og flott resultat, og valgte derfor å utvide korrigeringen. Jeg kjente jeg ble så lykkelig og kjempe takknemlig da han fortalte meg at han ønsket å fettsuge ned på hoftene/ utsiden av lårene mine også. Det er en plass som har plaget meg, men som ikke inngikk i den type operasjon. Men nå for å få en flott helhets resultat, ønsket han å fettsuge der også, slik at jeg kunne få bli godt fornøyd med sluttresultatet. Jeg viste en stor glede (for den var ikke lett å skule), og fortalte han hvor mye det betydde for meg at han ønsket å gjøre det. Dette på grunn av hoftene mine ble større etter graviditeten, og jeg fikk mer fett rundt der også. Jeg har vert nøye på hva jeg har spist etter graviditeten, samt også vert veldig aktiv og begynt å trene. Men jeg har ikke klart å fått det bort.. Så da han ga meg beskjed om at han ønsket å gjøre dette for meg, og for å få en flott slutt resultat med jevne og fine overganger, ble jeg så lykkelig!
Mange kan nokk tro at jeg er ute etter å få den “perfekte kroppen” med tanke på operasjonene jeg har tatt og nå korrigerings operasjonen. Men nei jeg er ikke ute etter den “perfekte” kroppen. Jeg er ute etter å føle meg vell med meg selv. Jeg har valgt å ta operasjonene for min egen del, for å slippe smerter hver dag og åpne sår. Det har vert tårer, svette og blod, i lengre tid for å prøve å få kroppen min slik at jeg kunne klare å føle meg vell og komfortabel i min egen kropp, før jeg valgte å legge meg under kniven! Det er ikke den “lette” løsningen jeg tok, noe flere burde se nå i senere tid. Det har kostet meg mye, og samtidig har jeg gått igjennom komplikasjon som ga meg en mage som ikke var det sluttresultatet som det skulle bli. Derfor var jeg heldig og fikk rettet opp i dette nå, med denne korrigerings operasjonen. Med at jeg skriver nå å forklarer dette, er ikke for jeg prøver å lette på min samvittighet osv, det er bare for å gi en forklaring slik at dere andre skal kunne forstå dette, enn å prøve å snu det over til at jeg søker etter en perfekt kropp. Ordet perfekt er et skremmende ord, som har en definisjon som er skremmende. Det er et ord med mange forskjellige meninger ut ifra hvem som bruker det, men helheten av ordet er skremmende.
Men tilbake til operasjonen.. Jeg gikk som de andre gangene inn på operasjons stuen selv. La meg opp på operasjons bordet og fikk veneflonen i armen, sjekket blodtrykket, og satte på andre ting som var til hjelp for å passe på meg hele tiden under operasjonen. De begynte å gi med litt beroligende, mens de også begynte å vaske magen og sidene mine, samt også utsiden av lårene. Da jeg fikk mer å mer inn i veneflonen av narkosen og slikt, ble jeg bare mer å mer til å prate. Jeg tror jeg snakket i ett uten stopp, og det gikk for det meste i bare min datter som jeg snakket om. Grunnen for at jeg ikke fikk hele narkosen med en gang, var for jeg måte snu meg litt, da de vasket meg og gjorde meg klar til operasjonen. Dette fordi korrigerings operasjonen var blitt utvidet og litt større. Når det var gjort var det sovetid for min del, mens de andre skulle jobbe med operasjonen. Da hun ga meg mer å mer av narkosen husker jeg at jeg lå å telte. Jeg fikk en merkelig humor å tenkte med meg selv, at det kunne være spennende å se hvor langt jeg klarte å telle. Andre har klart å telle til 3, mens jeg husker at jeg klarte å telle til 10 (ja vell å merke telte jeg nokk litt raskt)..
Plutselig våknet jeg. En rolig stemme sa navne mitt, og tilbydde meg mat. Jeg så på klokken og det var godt ut på ettermiddagen. Jeg var godt pakket inn og operasjonen var ferdig. Det føltes ikke så galt med smertene, men jeg var fult klar over at jeg hadde fått en dose med smertestillende hos de etter operasjonen. Jeg ble tilbudt mat og vann. Jeg hev i meg maten, og kan ikke huske sist mat smakte så godt før. Jeg var virkelig sulten etter så mange timer uten mat og drikke. Noen herlige og forfriskende druer fikk jeg også, og jeg følte meg virkelig klar for å få reise hjem. Øynene mine gik i kryss og jeg var super trett, men hjem ville jeg virkelig. Etter kort tid, hørte jeg den vakreste stemmen som jeg noen gang kan høre, nemlig min datter. Hun pratet og virket som å virkelig ha fått nokk. Jeg hørte hun pratet om meg så å si hele tiden. Det virket som hun var mer enn klar til å endelig få se meg igjen.
Når jeg kom støttende ut i gangen med en koselig sykepleier, var det et vakkert syn som møte meg. Min mamma og min datter, satt på huk i gangen og tok meg godt i mot. Mina Adeline var helt i hundre for å endelig få se sin mamma igjen, og jeg var lettet for å endelig få se min vakre datter igjen. Jeg klarte å gå veldig greit ut ifra Teres, og hadde ikke de største smertene da egentlig. Jeg var super trett og falt raskt tilbake til drømmeland. Turen hjem føltes som en evighet, men når enn er ny operert og har smerter (uansett om di ikke føles så intense akkurat da), så vil en egentlig raskt hjem for å få slappe godt av. Men alt i alt så gikk kjøreturen hjem veldig bra. Mina Adeline ble litt dårlig på hjem turen, så noen stopper måtte til, så hun kunne få strekke på bena og få kjøpe seg en ny bok og dvd til å se på i bilen. Etter det ble humøret hennes i hundre og ti, og vi kunne kjøre hjem med en pratende og glad jente i barnesete bak i bilen.
På vei hjem imens min mamma og Mina Adeline var innom på en butikk, benyttet jeg anledningen til å lage en liten film. Jeg hadde sterke smertestillende i kroppen, og var super trett. Jeg hadde ikke så veldig mye smerter akkurat da, i forholdt til hva jeg hadde forventet. Men kirurgen hadde gitt meg klar beskjed og nesten beklaget seg litt for at jeg kom til å ha store smerter de første 4-5 dagene pga fettsugingen. Han hadde klart å fått suget ut mer fett enn hva han hadde trodd i utgangspunktet, og etter noen timer var jeg 0,5 kg lettere igjen. Og på ca 1 år har jeg blitt 2,5 kg lettere, takket være fettsuging. Ja det høres virkelig merkelig ut og nesten litt feil. Men jeg er veldig fornøyd! Og det er jo i bunn og grunn det som er viktig.
// Her er filmen som jeg laget på vei hjem etter operasjonen //
I dag er det dag nr 2, etter operasjonen. Jeg har virkelig hatt noen sterke drømmer i natt, som virket totalt virkelige, men samtidig var det noen koselige drømmer, og ingen mareritt som jeg har hatt i natt. Jeg våknet tidlig i dag tidlig, med STERKE smerter. Tårene mine sil rant ifra øynene mine pga smertene. Alt jeg måtte var å gå på do.. Men jeg var totalt maktesløs og full av smerter. Jeg var stuck i sengen og kom meg ikke opp. Heldigvis hadde jeg mobilen min lett tilgjengelig og fikk kontaktet min mamma, slik at hun kunne komme og hjelpe meg. Jeg måtte ha hjelp til å komme meg opp av sengen, finne smertestillende til meg, og hjelpe meg ut av rommet mitt, ned trappen, slik at jeg kunne få kommet meg på do. Tårene mine rant og rant, og det var rene smerte helvete som var igang. I går kan ikke sammenlignes med i dag! Det er som natt og dag. Kirurgen hadde virkelig rett når det hjalt smertene som jeg kom til å få. Videre etter jeg hadde klart å vært på do, var det bare rett opp i sengen igjen, og der har jeg vert hele tiden. Jeg klarer ikke å gjøre noe! Jeg føler meg helt hjelpesløs og alene. Vell har jeg mamma der, men å ligge alene i sengen hele tiden, er ikke akkurat en stor glede.
// en oppdatering på engelsk, som jeg laget i dag tidlig og la ut på facebook siden til bloggen. Dette for at de som ikke snakker norsk også kan få en oppdatering //
Nå prøver jeg å ta en dag om gangen, og har nedtelling ifra dag til dag, om når smertene kan lindre. Jeg håper og tror at smertene vil bli mindre å mindre for hver dag som går, men samtidig er jeg totalt uvitende om realiteten som oppstår for hver dag ang smertene. Jeg føler jeg tar mye smertestillende, men det er bare fordi jeg ikke er vant til å ta slike smertestillende som enn må ta etter slike operasjoner. Samtidig som jeg tar smertestillende har de også vert føre var med å sette meg på antibiotika kur, for å forhindre betennelse som jeg fikk sist. Dette også fordi jeg bor på et småbruk og siden vi har dyr, så ønsker de og være på den sikre siden for å forhindre at jeg skal få komplikasjoner igjen. Jeg synes de gjør en fantastisk jobb, som gjør slikt for å være på den sikre siden og forhindre komplikasjoner igjen. De gjør en flott jobb, og jeg føler virkelig jeg er i trygge hender, med slike folk som passer på og som jeg kan kontakte når som helst.
Videre i dag blir det nokk ikke så mye annet å gjøre enn å bare ligge her på rommet mitt alene. Jeg håper virkelig jeg får besøk senere i dag eller i uken, så jeg kan få være litt sosial med andre rundt meg. men det får jeg bare vente å se om jeg er så heldig. Jeg er hvert fall evig takknemlig for all støtten ifra familie, venner og andre rundt som følger meg igjennom dette. Jeg har en fantastisk mamma som hjelper meg nå med Mina Adeline, ettersom jeg ikke kan gjøre så mye de neste 5 ukene. Jeg får tilbringe all tiden med henne uansett, men samtidig har jeg god hjelp ifra min mamma som tar løftene for meg, og gjør all stellet, osv. Jeg kan ikke løfte eller være i aktivitet på 5 uker. Så jeg føler meg heldig som har så god hjelp rundt meg. Flotte og fantastiske naboer og venner stille også opp å hjelper med både dyrene og Mina Adeline, jeg kunne ikke vert mer heldig enn hva jeg faktisk er. Jeg hadde aldri i min villeste fantasi trodd at det kom til å være andre enn min mamma som kom til å stille opp å hjelpe, men sannelig er det flere. En kjempe god venninne, som jeg egentlig ser mer på som en av mine beste venninner, har fått låne hesten min nå i de neste 5 ukene, samt også hun har tilbudt seg å hjelpe med det jeg trenger hjelp til. Vi har de beste og mest fantastiske naboene som også stiller opp å har tilbydd seg å hjelpe både med dyrene, Mina Adeline og ellers ting som jeg trenger hjelp til. Mina Adeline har det virkelig helt supert uansett om jeg er operert nå. Hun har meg rundt seg hele tiden, samtidig som hun også er i barnehagen og har det kjempe kjekt. De som hjelper meg med hun når hun ikke er i barnehagen er mennesker som hun virkelig bryr seg om og som virkelig også bryr seg om hun, samt også mennesker som hun kjenner kjempe godt. Det er folk som er rundt hun til vanlig og som har sittet barnevakt før. Det er mennesker som står henne nært uansett om det ikke er familie i kjøt og blod, så er det som en ekstra familie som vi er vert heldige og få.
Jeg føler virkelig jeg har flere rundt meg denne gangen som stiller opp å hjelper meg, noe jeg er de alle evig takknemlig for. samt også venner og familie som støtter meg igjennom denne operasjonen, og dere flotte lesere! At jeg føler meg alene er jeg ligger på rommet, har ikke noe med helheten å gjøre, men det har noe med når du er vant til en hverdag som er aktiv og sosial, og plutselig er det en hindring som gjør at enn ikke er i stand til å være så sosial og ikke er i stand til å være aktiv på en liten stund. Da merker enn det godt på seg selv, og enn kan bli litt nedfor. Men heldigvis er det bare for en kort periode og jeg kommer ut ifra dette med et flott resultat og en kropp som jeg endelig kan føle meg komfortabel og vell i.
Jeg ønsker også å opplyse om at nominasjonen til årets vixen blog awards er igang. Jeg hadde blitt kjempe glad om dere flotte lesere hadde ønsket å ta dere noen få minutter, og nominert bloggen min! Dere må selvfølgelig se hvilken tittel dere føler passer best til min blogg, men selv føler jeg at disse passer: Årets livsstilblogg, årets gullpenn, årets blogger, eller den store æren av å bli nominert til folkets favuritt. Uansett hvilken kategori som dere føler passer best, blir jeg evig takknemlig!
Jeg har virkelig gledet meg til å dele dette meg dere! For kort tid siden ble jeg kontaktet av en koselig journalist ifra mammanett.no, der hun ønsket å skrive artikkel om meg med mine operasjoner som jeg valgte å ta i fjord. Jeg valgte jo operasjonene selv, men det på grunnlaget som jeg har både forklart i artikkelen og som jeg har skrevet her på bloggen tidligere og forklart, samtidig vert åpen om hele tiden.
Artikkelen går mer i dybden på min opplevelse med realiteten for meg med operasjonene, der jeg også forteller om komplikasjonen som jeg opplevde. For jeg valgte operasjonene selv, men jeg valgte ikke komplikasjonen. Den oppsto, men jeg var i trygge hender hele tiden. Jeg er utrolig fornøyd med hvordan artikkelen ble, og jeg føler den får frem realiteten. For mange deler om sine plastikk operasjoner, men samtidig er det mange som deler solskins sidene bak den. Mange opplever bare positivt rundt det, men samtidig kan det også være en påvirkning på en negativ måte for mange. Ingen ønsker å oppfordre noen til å ta slike operasjoner, det er noe som en skal ta et valg ut ifra selv, ikke la det bli en påvirkning ifra andre. Det er som jeg sier i artikkelen, jeg ønsker aldri å påvirke noen til å ta plastikk operasjoner, men jeg har valgt å ha en blogg der jeg deler mitt liv. Da jeg valgte og dele mine operasjoner, noe som ble naturlig for meg å dele, var det aldri et stort spørsmål om jeg skulle også dele komplikasjonen da den oppsto. Det hadde i mine øyner blitt feil og holdt det skult, og bare delt en solskins historie, når det ikke var hele realiteten.
Jeg synes det er viktig og få frem realiteten bak det å legge seg under kniven, og jeg ble veldig glad når jeg ble kontaktet av mammanett.no der de ønsket å dele min historie. Jeg synes det er så bra at realiteten kan få komme ut blant mennesker, og at andre kan få se at det er ikke alt som er en solskins historie og bare fantastisk. Det er faktisk en risiko blandt mye, spesielt plastikk operasjoner og operasjoner i seg selv. Det er ikke for ingenting at en skriver under en fullmakt før en legger seg under kniven, der enn skriver under for at det kan oppstå store kompliasjoner. Det er fordi en hvet aldri hva som kan skje, og enn må ta forhåndsreglene også med.
Det er som jeg har nevnt litt ovenfor, jeg ble veldig fornøyd med resultatet av artikkelen, og ønsket å dele artikkelen med dere flotte lesere også.
Artikkelen ble også delt på dagbladet.no, noe som jeg syntes også var stort. Vell var det utrolig stort for meg å bli kontaktet av mammanett.no der de ønsket å skrive artikkel om min historie blant mine operasjoner og komplikasjon, ettersom blogg.no faktisk syntes at noen av mine bilder ifra kompliksjonen var drøye. Jeg har full forståelse for at blogg.no syntes det, men samtidig synes jeg at det er viktig og få frem hva som noen opplever blant plastikk operasjoner. Enn kan faktisk få komplikasjoner, og da er det en selvfølge at enn ønsker å få det frem til flest mulig, slik at de kan få lese og se en annen realitete enn hva mange deler og opplever. Det at blogg.no ikke syntes noe om at noen av mine bilder ble bildeshoutet, ente med en kjip situasjon, men heldigvis ble det rettet opp i. Men samtidig følte jeg at jeg ikke fikk nå ut til flest mulig. Så da jeg ble kontaktet av mammanett.no der de ønsket å dele min historie gledet det meg somsakt stort, samtidig som det gledet og se at dagbladet også hadde lagt ut artikkelen. Jeg føler jeg repiterer meg selv mye nå, men jeg synes det er så stort og samtidig så bra at noen ønsker å dele hva som kan skje, at noen ønsker å dele realiteten når noen opplever komplikasjoner. Drøye bilder er en ting, men enn kan ikke bare skule realiteten som kan oppstå. Det blir jo direkte feil og bare legge ut flotte solskins bilder, når det er mer en stormfull opplevelse enn solskin.
Jeg ønsker også å si ifra om at hvis noen har noen spørsmål ang mine operasjoner, så er det bare til å stille deres spørsmål som kommentar her, eller kontakte meg privat om dere ønsker det. Jeg har alledere blitt kontaktet av noen, og det synes jeg er veldig koselig å se at noen faktisk tørr og spørre om sine spørsmål. Jeg skal prøve å svare så godt jeg kan, men ting tar litt tid ettersom jeg også er alene mamma og min datter kommer først uansett.
Jeg håper dere vil lese artikkelen, og delen den videre med andre!
Året som gikk var vell nesten det jeg kan kalle et operasjons år for min del. Jeg hadde hele 3 operasjoner som ble gjennomført. Som de fleste av dere vet så hadde jeg den første operasjonen i Mai. Det var brystløft operasjon som ble utført da. Videre hadde jeg 2 til operasjoner iløpet av sommeren og sen sommeren.
Jeg har valgt å være åpen om mine oeprasjoner, og har latt dere følge meg igjennom året med operasjon etter operasjon. Etter den siste operasjonen, med 3 operasjoner på 5 måneder raste ting litt i sammen for meg. Skuldrene ble senket, og det var da jeg kjente hvilken påkjenning det faktisk var for kroppen min. Jeg ente opp med komplikasjoner på operasjon nr 2, full bukplastikk. Noe som for var både skremmende, trist og smertefult. Det var selvfølgelig ikke noe som noen kunne forutse eller hvite på forhånd, slik kan oppstå uansett hvem å når det er.
Jeg så forran meg at nå var endelig alle operasjonene unnagjort og at jeg nå var ferdig, men den gang ei!
Jeg går nå med en mage som ikke har det endelige resultatet som den skulle hatt. Jeg går mer større arr på magen, enn hva det i utgangspunktet skulle bli, og har en større hard klump på den øvre delen av magen, som ikke skal være der. Bedre sakt, resultatet ble ikke slik som planlagt. Det er til å lyve med å si at jeg er super fornøyd med magen min, for selvfølgelig jeg har ikke det resultatet som det skulle bli, men jeg er uendelig glad for at jeg har tatt denne operasjonen! Til tross for hvordan det ble med komplikasjonen, så har jeg en mage som jeg kan endelig bruke normale klær igjen. Jeg kan komme oppi dongri bukser uten å måtte gå opp en størrelse pga magen er for stor. Jeg har en mage som jeg kan føle meg mer komfortabel med, når jeg har klær på meg. Det var noe jeg ikke kunne for 1 år siden! Jeg måtte pakke meg inn med store klær, opp en ekstra størrelse i bukse for å få dem rundt livet mitt, samtidig som mye mer også påvirket det.
Ettersom tiden etter full bukplastikken ikke gikk som planlagt, er jeg ikke ferdig med operasjoner alikevell. 2014 var ikke det eneste operasjons året mitt, for 2015 vil også bringe en ny operasjon. Jeg skal igjennom en til full bukplastikk, der jeg skal få rette opp i det som ikke ble som det skulle av resultatet med magen min. Jeg skal endelig få det resultatet jeg i utgangspunktet skulle få sist, jeg skal endelig få en normal mage igjen.
Jeg gleder meg til den neste operasjonen er ferdig og til jeg kan si “jeg er ferdig med aller operasjonene”. Jeg gleder meg til å se det endelige resultatet og til å få den kroppen jeg skulle hatt nå. Jeg gleder meg ikke til de store smertene som jeg skal gå igjennom en gang til, men jeg gleder meg til det er over, til den neste operasjonen er gjennomført og alt er slik som det skal være! Det skal bli fantastisk.
Jeg er utrolig glad for at jeg får rette opp i magen min igjen, slik at jeg kan få det resultatet som jeg i utgangspunktet skulle hatt. samtidig er jeg glad for at det går såpass lang tid før denne operasjonen skal utføres, slik at kroppen min kan få komme seg mest mulig til neste operasjon.
Jeg kommer til å skrive og være åpen om den siste operasjonen også, der jeg legger ut bilder og lar dere følge meg igjennom den.
6 måneder har gått, siden jeg hadde min første operasjon (brystløft). Det var den operasjonen som jeg har hatt, som det var minst smerter med. Jeg sier ikke at det ikke var ubehag og litt smerter, men av de 3 operasjonene så var det den som var den “letteste”.
Det var mye som ble gjort med brystene mine under den operasjonen. Bedre sakt de gikk ifra å være noen slappe vann ballonger til å bli normale bryster igjen. Alt ble flyttet opp på plass igjen, så det er ikke til å legge skul på at hele brystene mine egentlig består av mye arr.
Arrene var veldig synlige i starten av, men nå som det har gått såpass lang tid, har jeg virkelig blitt overrasket. Arrene har blitt mye svakere, og er ikke noe som plager meg. Jeg er utrolig fornøyd med å endelig ha brystene mine på “rette” plass igjen.
Før var jeg avhengig av å ha en BH for å holde brystene på plass, noe jeg ikke har det største behovet for nå. For nå er de plassert der de skal stå. Ja bedre sakt, for meg er det helt fantastisk å endelig kunne kjenne på den gode følelsen av å ha de der de skal være.
Som jeg har skrevet tidligere, så har jeg ikke vert den personen som har matt de minste brystene. Jeg har snakt i flere år om et ønske ved å ha silikon, men etter det ble den store forandringen på brystene mine, der jeg også mistet mye av “fyllet” i dem. Var det ingen tvil om at jeg følte for å ta silikon.
Så nå har jeg vert igjennom to operasjoner med brystene mine og som dere også vet, en operasjon med magen min. Det er snart gått 3 måneder siden den siste operasjonen. Om jeg skal si det selv, så flyr jo tiden!
Siden det nå har gått såpass lang tid, har jeg tatt bilder av hvordan arrene på brystene mine er nå. Slik at de som har lurt på hvordan det kom til å bli etter litt tid, kan få svar på det.
Jeg er selv veldig overrasket over hvor fine arrene faktisk er! Og jeg er veldig glad for at jeg har fått muligheten for å ta disse operasjonene. De som har støttet og hjulpet meg i den tiden der jeg virkelig trengte hjelp etter operasjons tiden, var hjelp som var helt fantastisk for meg. Jeg vet ikke hvordan jeg skulle ha klart det hvis ikke.
Nå den 1. Desember skal jeg inn på kontroll igjen, der det blir lagt vekt på slutt resultatet etter alle operasjonene. Gleder meg til å få høre om alt er slik resultatet skulle være, eller om det er noe som må rettes litt opp i. Spesielt da er jeg spent på å høre om resultatet etter komplikasjonene jeg fikk ved full bukplastikk.
Kommentar feltet er stengt på dette blogginnlegget! Hvis det er noen som har noen spørsmål så kan dere gjerne sende meg en melding på facebook siden til bloggen min, eller sende meg en mail. Så skal jeg prøve å besvare de eventuelle spørsmålene så godt jeg kan. Hvis det blir en del spørsmål, lager jeg nokk til svar på eget blogginnlegg.
5 måneder er gått siden jeg hadde full bukplastikk. Det var en større operasjon som bydde på større utfordringer enn jeg hadde trodd. Som jeg har vist dere tidligere, fikk jeg komplikasjoner etter denne operasjonen. Såret ville ikke lukke seg og ente opp med et stort hull rett inn i magen. Et stort hull som var et sår.
Mange har nokk trodd det var smertefult med et slikt sår, som også var så dypt og stort. Men jeg kjente lite og har ikke enda skikkelig følelse i magen min. Det er jo selvfølgelig normalt og ikke ha normal følelse så kort tid etter operasjon.
Det var som jeg også har skrevet tidligere, en operasjon som var smertefull. Drenet som jeg hadde i de første dagene var noe som jeg aldri ønsker å ha igjen. Kvelden før jeg skulle fjerne det, rant tårene som en foss ifra øynene mine. Det var direkte vondt.
Jeg har vist dere hvordan såret var når det var på det verste, og jeg har vist dere hvordan såret kom seg mer å mer. Nå har endelig såret lukket seg! Men hvordan resultatet er, var ikke helt som jeg hadde trodd. Jeg har et større arr på magen enn hva jeg skulle og jeg har en klump på den øvre delen av magen min. Selvfølgelig blir det bedre med tiden, men dette er hvordan det er nå. Jeg skal inn til sluttkontroll igjen i Desember å er spent på hvordan det blir ang magen min. Om det er noe som skal rettes på, eller om det vil bli bra av seg selv.
// OPS! ADVARER OM BILDE LENGRE NEDE SOM KAN VÆRE LITT STERKE FOR NOEN! //
// Her ser dere arret som er rundt magen min, helt nede ved buksekanten. Det er såpass langt nede at det er ikke noe som andre ser //
// Dette er den klumpen som jeg har på øvre del av magen etter operasjonen, så er spent på om noe skal gjøres med den eller om den vil forsvinne av seg selv //
// Bildet til venstre er hvordan såret så ut de ukene det var på det verste, der forandret seg men det er et av bildene av det. Bildet til høyre er hvordan såret nå har blitt etter det har lukket seg! Alt i alt, er det overraskende flott resulat av hvordan det har blitt etter et så stykt og ekkelt sår! //
Jeg har ingen smerter lengre, bare lite følelse. Jeg er lettet over at såret har lukket seg og at det ser så fint ut som det gjør nå, i for holdt til hvordan det så ut.
Jeg har valgt å vise dere hvordan det har vert for meg igjennom denne operasjonen, ettersom jeg selv ikke fant så mye om slike operasjoner på nett. Når det ble komplikasjoner etter operasjonen valgte jeg å være åpen om dette, fordi jeg ønsker å vise dere at det er ikke alt som går helt som planlagt alltid. Enn kan ikke bestemme over kroppen sin og hvordan det skal gå etter operasjoner. Noen går det helt strålende med uten noen komplikasjoner, mens noen er uheldige og får noen komplikasjoner.
Jeg håper dere som har følget meg igjennom operasjonene har følt at det har vert greit å få se at ikke alt alltid går som planlagt og er rosen rødt og flott. Samtidig som jeg har verdt åpen om mine operasjoner har jeg valgt å nå i senere tid stenge kommentar feltet ved disse innleggene. Dette fordi jeg har fått mange frekke og stygge kommentarer, men også flere fine kommentarer der dere også har hatt spørsmål. Men hvis noen har noen spørsmål ang operasjonene som jeg har hatt, så kan dere sende meg melding på blogg.no, mail eller skrive melding til meg på facebook siden til bloggen min.
For ca 2 måneder siden, var det min 3. operasjon som sto for tur til å bli gjennomført. Det var silikon operasjon, og vell hadde jeg sett frem til den var overstått. Tiden etter hadde jeg ikke noen tanker rundt, men vell har jeg fått mine overraskelser. Jeg sier ikke at jeg angrer, for det er noe jeg absolutt ikke gjør. Jeg skal ærlig innrømme at jeg er veldig fornøyd! Men tiden etter har som sakt overrasket meg. Mange lurer nokk på hvorfor, og her får dere svaret.
Dagene etter operasjonen var smertefull. Det å ta et brustløft var ikke smerte fult, men ubehagelig. Det og ta silikon, var smertefullt. Jeg sier ikke at det er slikt for alle, men for meg var de det!
Jeg ønsket helst og ikke bruke armene mine. De var der egentlig bare for pynt de første dagene. Brystene mine var hovne og føltes som melkespreng x 1000 og det sto med store bokstaver på brystene mine “ligg unna”. For å si det lett, jeg var full av smerter på en helt annen måte enn jeg noen gang hadde kjent før.
Relativt kort tid etter operasjonen begynte jeg å kjenne stikninger i brystene mine. Stikningene kom av å til i løpet av dagene, og var det relativt kort tid, men samtidig lenge nokk. Noen ganger kraftigere stikninger, der jeg måtte ta meg til bryste og holde for å håpe jeg klarte og dempe stikningene de få sekundene de varte. Brystene mine var ømme og den første tiden var jeg uten noe som helst følelse i dem.
Nå ca 2 måneder senere har jeg fått en liten smule mer følelse i dem, enda veldig liten men litt mer enn ingenting. Følelsene i dem bryr jeg meg ikke noe om, jeg er fornøyd med resultatet og det er de som er det viktigste for meg. Men det mange nokk ikke tenker over og samtidig ikke er klar over, er de stikningene som kan komme. Det er ikke alle som har dem over litt tid, men noen har det. Selv har jeg enda stikninger, og til tider er det litt ubehagelig. Men det er noe som vil gi seg etter litt tid.
De siste dagene har det blitt så å si daglig at jeg har stikninger, spesielt når kvelden kommer. Jeg har vert aktiv om dagen, armene og kroppen har vert i mye bevegelse siden jeg har min datter som er både høyt og lavt til en hver tid. Og jeg kan enda kjenne ubehag som kommer i blant når jeg kjører bil, har gjort mye hus arbeid, gjort mye i stallen der jeg bruker armene mine mye eller andre små ting. Jeg har ikke enda prøvd ut hvordan det er å trene ang stikningene, men ønsker å begynne å trene etter litt tid, så det er i så fall noe jeg kan komme tilbake til.
For mange kan det å ta en silikon operasjon være en ?lett? avgjørelse. Mange tenker ikke over smertene og tiden etter operasjonen. For det er ikke “bare” å legge seg under kniven og ta en operasjon. Selv har jeg nå vert igjennom 3 operasjon, og det er virkelig noe som en både blir fysisk og psykisk sliten av. Det å gå med de smertene som enn får etter operasjonene er virkelig ikke en spøk. Det er tøft for kroppen å jobbe med å komme seg etter operasjoner, uansett om det er en liten eller en større operasjon. Mange tenker ikke over helheten og alt rundt det å ha silikon, hva som kan skje og hva en selv går igjennom, ja både før operasjonen og etter. Det er en tøff psykisk ting å legge seg frivillig i narkose. Uansett om det som sakt er frivillig, så betyr det ikke at det er noe lett og noe enn ikke gruer seg til. Jeg husker enda den første narkosen jeg skulle i av de 3 operasjonen mine. Jeg sa farvel til min mor og min datter, men da jeg kom inn til kirurgen ble det tårer som rant ned over kinnet mitt etterfølgt av sine søsken tårer. Så frivillig, betyr ikke at det er noe lett uansett.
// Bilde er lånt fra Google //
Enn kan faktisk få problemer etter enn har tatt silikon!
På den 2. Operasjonen min var jeg litt uheldig og fikk komplikasjoner, noe som enn ikke alltid tenker like mye over at kan forekomme. Selv med silikon er det flere ting som kan skje, men som jeg tror mange ikke tenker over. Selv skal jeg være ærlig og si at jeg ikke var den smarteste kniven i skuffen og tenkte over de problemene som kan komme, og heldig er jeg som ikke har fått noen problemer. Men noen av problemene som kan komme ønsker jeg og neven.
Enn må huske på at enn kan faktisk en sjelden gang være uheldig og få infeksjon ved operasjon, å ja med silikon operasjon også. Blødning kan også forekomme hos de som har lagt protesen under muskelen (enn kan legge protesen under og over muskelen). Den største komplikasjonen som enn kan oppleve er kapseldannelse. For de som ikke har hørt om det før så er det kroppens forsvarsmekanisme mot fremmedlegemet som en brystimplant er. Ved alvorlige typer kapseldannelse må enn faktisk operere det bort.
Noen andre komplikasjoner som kan og som en bør hvite om, så er det andre kvinner som har tatt silikon som har opplevd at brystene har sprukket. Det er spesielt den eldre typen av silikon, der noen har opplevd det. De som har saltvannsimplantat kan oppleve at det faktisk blir raskt borte. Dette er fordi saltvannet tas opp av kroppen, selv vil jeg si at det er sjokkerende men sant. Det er også noen som opplever stort ubehag ved at silikonen lekker ut i kroppen.
Hvis en tar for store bryster kan det også gjøre at kroppen ikke klarer å tilpasse seg den nye vekten som den får av silikonen, og at man har en stramming i huden som stadig verker.
Så som en ser, det er flere ting som kan oppstå ved silikon operasjon. Det er ikke bare som mange tror, bare å ta silikon. Det er noe som enn bør tenke seg godt om å være sikker på før enn utfører det.
Jeg ønsker ikke å være en person som skal fremstå som at det å operere kroppen sin er en ting enn bare gjør på 1-2-3. Det er noe som krever mye av selg selv og kroppen. Det er flere ting som kan oppstå og som en bør være klar over, når enn tar de valgene som det krever ved å ta operasjon. Det beste er å kunne være fornøyd med kroppen sin slik som den er, men når det er operasjoner som en virkelig føler et behov for så synes jeg andre burde respektere det valget. For det er som sakt ikke å ?bare? legge seg under kniven, enn må samtidig tenke og være klar for å utføre det selv.
Mange topp bloggere og andre mennesker har valgt selv å ta silikon, men det er et personlig valg som hver enkelt har tatt. Det betyr ikke at du som leser skal bli påvirket til å gjøre det samme, for hvis andre hopper i havet, skal du også da hoppe i havet?
For en god stund siden tok jeg et valg, et valg som var basert på mine behov og ønsker. Et behov for å slippe smerter og ubehag var det som var det største grunnlaget for mitt valg. Men at andre skal føle at de har rett til å komme med nedverdigende kommentarer rundt dette eller i det hele kommentere deres synspunkter på mitt valg, var aldri noe jeg bedde om! Så hvor kom friheten deres ifra?
Flere blogginnlegg har jeg skrevet om plastikkoperasjonene jeg har hatt den siste tiden. Mer eksakt: brystløft, silikon, full bukplastikk. Jeg har tidligere skrevet flere innlegg der jeg også forklarer hvorfor jeg valgte å ta disse operasjonene, og hva som var grunnlaget for mitt valg. Jeg har ikke skrevet noe av det på vegne av å påvirke andre til å gjøre det samme og oppfordre andre til å gjøre det. Men det har vert en del av min hverdag og det er noe som har tatt opp mye av dette året for meg. Så hvorfor skal jeg da legge skjul på det?
For meg var det rett og skrive om det offentlig. Det var rett for meg å skrive virkeligheten med hvordan det var for meg. Samtidig ente jeg opp med komplikasjoner under operasjon nr 2 (full bukplastikk), dette la jeg heller ikke skul på, og skrev og la ut bilder av realiteten med hvordan det var! Noe jeg faktisk tror var en liten tankevekker for flere mennesker som så det og følget meg igjennom det. Dette fordi det står ikke så mye om slike ting på nettet og det er ikke så ufattelig mange som har skrevet offentlig med bilder osv om det (hvert fall ikke som jeg fant).
Men etter jeg valgte og gjøre det og etter litt tid, ble jeg rendt ned av stygge og nedverdigende kommentarer som såret meg utrolig mye! Jeg ente opp med å føle at jeg måtte forklare meg med mine operasjoner på flere blogginnlegg. Der jeg følte jeg måtte skrive grunnlaget mitt for operasjonene som jeg hadde tatt og skulle ta, fordi folk bare slang inn på kommentarer som ikke var noe fine og som var virkelig nedverdigende og sårende. Ikke spurte jeg andre om deres synspunkt på mitt valg og ikke bede jeg andre om å legge en ?dom? over på meg. Men uten å be om det fikk jeg det.
For kort tid siden begynte det igjen å komme slike kommentarer, noe som jeg syntes begynte å gå for lang. Det er derfor jeg skriver dette innlegget nå! Jeg er ferdig med å forklare mine valg rundt operasjonene, jeg har forklart dem tidligere og jeg har ikke bed om andre sine meninger rundt det. Jeg er en voksen jente som har hatt et realistisk grunnlag som var basert på konstante smerter HVER ENESTE DAG, og hvem ønsker å gå med det? Hvert fall ikke jeg!
Jeg har mine tanker rundt kroppsfokus og valgte å skrive om det, men da var det plutselig som jeg ikke hadde ?lov? til å utale meg rundt det fordi min kropp plutselig er ?uekte? nå som jeg har operert den. Jeg har like mye rett til å si mine meninger rundt det, jeg har like mye lov som alle andre til å utale meg om hva jeg føler på MIN blogg, uten at jeg henger ut noen som helst her! Men det betyr ikke at andre har noe rett til å rakke ned på meg som person og min kropp på grunn av det.
Jeg har også fått mange kommentarer der andre drar inn meg som mamma, med at min datter en dag vil bli som meg. Ingen er like og hun kan aldri bli som meg, hun kan ha meg som et forbilde ja. Å jeg er et like godt forbilde for hun som alle andre er på hver sin måte over for sine barn. Jeg er like godt forbilde uansett om jeg ikke hadde tatt de operasjonene eller nå som jeg har tatt dem. Kommentarer rundt at min datter må operere seg for å se ut slik som jeg gjør, osv.. Men helt ærlig, det er bullshitt! Det er så mange der ute som har en flott kropp som de ikke har operert, og det er mange der ute som har et godt grunnlag der de har valgt å operere seg. Det er ikke den store forskjellen synes jeg! Jeg og andre som har operert seg, er like gode og flotte forbilder for våres barn uansett om vi har vert under kniven for å få et bedre liv med våres kropp, som de så ikke har vert under kniven.
Hvorfor skal folk måtte prøve å blande barna inn over for de som har tatt et valg med å legge seg under kniven. Barna har ikke noe med det å gjøre! Vi som er mødre er også en vanlig person. Vi er også et vanlig individ som kan ta valg som er basert på oss selv, og som ikke har noe med barna våres å gjøre. Vi må faktisk huske på oss selv til tider også, vi må faktisk få lov å være bare oss selv noen ganger.
Så en siste ting! Ja jeg er en mamma, ja jeg har tatt operasjoner, men det har ingenting med min datter å gjøre! Det er ingen grunnlag for andre å rakke ned på meg med mine valg, og det er ingen grunnlag for at noen skal prøve å påstå at jeg er et dårlig forbilde for min datter. For jeg vet at jeg er et godt forbilde for hun! Jeg er en sterk person som har gått igjennom mye, om fasongen å kroppen min skal være noe avgjørende for å være et godt forbilde eller ikke, så synes jeg grunnlaget for å være et forbilde har blitt snudd på hode.
Smerter har florert i kroppen min den siste uken etter operasjonen. Det har vert en tøffere og mer utfordrende operasjon å gå igjennom etter at operasjonen var gjennomført enn jeg hadde trodd.
For rett over en uke siden hadde jeg min siste operasjon som var planlagt av de 3 operasjonene som jeg har hatt. De tidligere operasjonene jeg har hatt (som mange allerede kjenner til) er brustløft og full buk plastikk. Så nå på den siste operasjonen var det silikon som stod for tur.
Etter jeg gikk gravid og fikk de store forandringene på kroppen, ble det store forandringer på brustene mine også. Jeg har alltid vert en jente som har hatt litt bruster, men etter svangerskapet og amming mistet jeg størrelsen og de begynte å henge mer. Jeg fikk derfor store plager med åpne sår og smerter pga dette, og derfor tok jeg brustløft som den første operasjonen min. Jeg hadde allerede ifra starten av et ønske om og legge inn silikon også, men ettersom jeg ble rådet til å ta det over to operasjoner for å få best resultat, valgte jeg å gjøre det. Jeg ønsket også å se etter mage operasjonen om jeg følte behov for å legge inn silikon eller ikke, ettersom jeg hadde blitt rådet til og også vente å se etter de to operasjonene var gjort å ta et valgt da.
Nå i ettertid etter de operasjonen merket jeg på meg selv at det var det rette og legge inn silikon, og derfor ble valget avgjort helt da. Jeg hadde hele tiden vurdert det og ønsket meg det, men jeg holdt det åpent for å se resultatet og behovet for hva jeg følte for.
På Mandag 1.september var operasjons dagen og silikon ble lagt inn. Jeg valgte å legge silikonen under muskelen og er virkelig fornøyd med det så langt. Smertemessig hørte jeg at det skulle være mer smertefult og legge det under muskene enn å legge det over muskelen, og det stemmer!
Jeg valgte å legge silikonen under muskenen ettersom kirurgen mente jeg kom til å få større glede av resultatet over en lengre tid med å gjøre det, enn å legge det over. Og ettersom jeg kunne risikere at brustene min kunne begynne å henge igjen så valgte jeg derfor å legge den under muskelen.
Til nå er jeg super fornøyd med dette valget, men på en smerte skala er det virkelig på en høy skala! Det er virkelig store smerter som kommer etter operasjonen, og enn føler nesten som melkespreng igjen bare med smerter. Vell kan melkespreng gjøre vondt men denne måten med smerter var enn helt annen følelse og smertemessig.
I den siste uken har det vert mye smerter som har fult mine dager. Humøret har vert sjonglerende pga smertene og jeg har kjent at 3 operasjoner på 5 måneder har virkelig tatt på kroppen min. Det å legge seg i narkose 3 ganger på relativt kort tid, fikk jeg kjenne på kroppen på den siste operasjonen som jeg nå hadde. Jeg er super fornøyd med resultatet men samtidig er jeg mer nedfor og litt deprimert. Jeg vet kroppen min trenger tid til å komme seg, og at det er det som er grunnen for det, men når det står på er det litt hardt.
Jeg har vert heldig og får kjempe god hjelp av min kjære mamma og en fantastisk passepike som jeg har til min datter, ettersom jeg ikke kan løfte hun nå på 5 uker og enda har en del smerter i brustene etter operasjonen. Noen dager er bedre enn andre, men smerter og ubehag er det enda.
Nå den siste uken når smerter har florert og styrt i kroppen min har jeg virkelig merket meg en ting. Sosialiteten min har ikke vert den beste men samtidig skulle det nesten vert forbutt og være sosial i det hele tatt når enn har smerter. Jeg har merket meg at jeg tolker ting på en annen måte og har lettere for å ta ting innpå meg enn hva jeg ellers gjør. Små ting og samtaler kan bli større pga jeg tolker det på en ?feil? måte eller henger meg opp i små ting. Idioti spør du meg, så sosialiteten min burde jeg egentlig holdt forbytt den siste uken som har vert etter operasjonen, men det har jeg uheldigvis ikke innsett før nå (noe som er litt sent å innse nå). Men slik er det nokk for alle som har nylig gått igjennom en operasjon og har smerter etter den.
Som tidligere med operasjonene mine har jeg tatt før og etterbilde. Jeg er kjempe fornøyd med resultatet så langt og er spent på å se hvordan resultatet også er når hevelsen har gått ned.
Ettersom jeg har valgt å være så åpen om mine operasjoner her, så velger jeg og fortsette å dele før og etter bilder med dere. Så her får dere se bilde før jeg tok silikon, men hadde tatt brustløft da og etter bilde nå når jeg har tatt silikon. Før bildet er tatt på operasjons dagen, før jeg reiste inn og etterbilde er tatt noen få dager etter operasjonen.
Somsakt så er jeg hoven nå på etterbildene, men er veldig spent på å se hvordan resultatet blir når hevelsen har gått ned. Jeg gleder meg også til å finne ut hvilken bh størrelse som jeg nå må bruke og hvilken klær og kjoler som jeg nå må kvitte meg med, ettersom de ikke kommer til å passe.
Håper dere alle får en flott dag videre!
// Mer om selve operasjonen kommer i eget innlegg etterhvert. //
I mange år har jeg hatt et stort ønske. Et ønske jeg har følt et stort behov for å en dag kunne oppfylle. Jeg har siden jeg var ganske tidlig i ungdomstiden min snakket om at jeg ønsket og få fyldigere lepper og få mine lepper litt større.
I familien min har de alltid hatt fyldige lepper og ikke vert de som har hatt små lepper som ikke har vert fyldige. Jeg der imot fikk ikke dette. Av alle ting som jeg virkelig ønsket meg, så fikk jeg ikke de fyldige leppene som ligger i familien min. I mange år har det vert noe som virkelig har plaget meg. Jeg har prøvd mange måter å sminke meg på for å få leppene mine til å virke mer fyldigere og større, men uten noe godt resultat.
Ønsket om å ta restylane begynte som sakt da jeg var ganske tidlig i ungdomstiden min, og jeg husker som det var i går da jeg fortalte det til min mamma og mormor for første gang at jeg ønsket å fikse leppene mine. Vi var på shopping og satt og hadde en liten pause med kaffi og kake. Det var en stander rutine som vi alltid gjorde da vi var ute og shoppet i sammen. Da jeg forsiktig prøvde å få frem mitt store ønske om leppene mine, skulle enn virkelig trodd at kjøpesenteret holdt på å falle i hode på dem. Du kan si det på en fin måte, de ble litt overrasket og trengte litt tid for å ta dette inn over seg. Det å være så ung og ha et så stort ønske om å fikse på noe, er nokk ikke hverdags kost.
Årene gikk og min mamma respekterte mitt store ønske, hun hadde full forståelse for meg og mitt ønske om fyldigere og større lepper. Hun så hvordan det gnaget på meg og hvordan det faktisk påvirket min hverdag. Det å gå rundt og ikke være fornøyd med noe som er så fremtredende i ansiktet er virkelig ikke det kjekkeste. Det å prøve på alle måter å få leppene fyldigere og større med sminke, osv er ikke alltid det letteste.
Årene gikk og ønsket mitt forsvant ikke! Sprøyteskrekk hadde jeg og jeg var fult klar over at hvis jeg skulle ta restylane, måtte jeg igjennom nåle stikk ifra sprøyte. Men ønsket mitt var for stort, og sprøyteskrekken ble litt satt på vendt og frykten for stikkene var det på tide og komme seg igjennom!
Jeg var lei av og ikke få ha de leppene jeg ønsket, jeg var lei av å føle meg så missfornøyd med noe på min kropp som jeg kunne få slik jeg ønsket på en rask måte. Jeg var lei av at sprøyteskrekken skulle spille noe rolle, for om jeg skulle ta restylane eller ikke. Jeg hoppet like så greit bare rett i det.
Etter mange mange år, ja godt over 5-7 år har jeg gått og ønsket å ta Restylane og fikse leppene mine. I en alder av 22 år har jeg endelig fått oppfylt mitt store ønske! Jeg har nå tatt restylane, og jeg er super fornøyd! Stikkene ifra sprøyten var ikke noe å grue seg til, for gleden med å endelig få leppene slik jeg ønsket de var så mye større at skrekken ble satt på sidelinjen.
Jeg tok ikke restylane for å få noen kjempe store lepper, jeg tok restylane for å få leppene mine litt større og fyldigere. Jeg tok restylane for å få oppfylle mitt store ønske ifra mine tidligere ungdomsår. Jeg var ikke ute etter å overdrive med leppene mine, jeg var bare ute etter å få det ønskede resultatet som jeg følte for selv. Og det har jeg fått nå!
Endelig føler jeg meg vell med leppene mine, endelig har jeg lepper som jeg virkelig liker og som jeg ønsker å fremheve! Endelig har jeg fått drømmen min oppfylt, jeg har lepper som er lik familien min enn hva jeg noen gang har hatt. Jeg har fyldigere lepper! Jeg er strålende fornøyd.
Jeg har tatt et før og etter bilde, slik at dere kan få se hvordan leppene mine var før jeg tok restylane og hvordan de nå har blitt i ettertid.
Restylane og bruken av restylane er så forskjellige ifra folk til folk, men jeg har selv vert på Teres i Kristiansand og tatt restylane og jeg er super fornøyd. Hun gjør er fantastisk jobb, og hun er rolig og flink til å forklare hva hun skal gjøre og setter restylanen fort og effektivt. Enn får ikke tid til å bli mer redd i mens hun gjør det eller noe. Selv var jeg avslappet (i alle fall så godt som jeg kunne klare å være) og jeg kunne virkelig ikke vert mer fornøyd etter timen for å sette i restylane. Jeg gikk ut ifra Teres med et stort smil rundt munnen og strålte. Jeg kan ikke huske at jeg noen gang har vert så glad og strålt så mye noen gang, men det å få oppfylle min drøm og leppene mine, gjorde så uendelig mye for meg!
Restylane er noe jeg kommer til å fortsette å ta, men dette er fordi jeg har personlige grunner som gjør at det å ha leppene mine slik jeg nå har de betyr uendelig mye for meg. Jeg ønsker ikke å gå i noen mer detaljer nå om hvorfor dette har virket så mye inn på selvtilliten min og utstrålingen min med å få være fornøyd med leppene mine, men det har gjort mer med meg enn jeg hadde trodd.
