UTVIDET KORRIGERINGS OPERASJON

I går var dagen kommet der korrigerings operasjon etter full bukplastikk skulle gjennomføres. Jeg var utrolig nervøs, og hadde mange tanker, følelser og alt enn kan tenke seg, som svev i hode og kroppen min. Flash back ifra komplikasjonene som oppsto sist, svev i hode mitt som en film som gikk om og om igjen. Jeg var klar over hva som ventet meg, hvert fall litt hva som ventet meg. Samtidig som jeg ikke kunne hvite 100% hva som var i vente.

Jeg kom fastende til Teres, uten sminke, lette klær.. Ja bedre sakt jeg kom til Teres og så ut som et takras, samt også følte meg som et også. Jeg hadde dusjet kvelden før, og samme dagen før vi reiste med en såpe som jeg skulle bruke før operasjonen. Med bløtt som ikke var fikset, satte jeg meg i bilen og reiste inn. Sminke kunne jeg ikke ha på eller noe, siden jeg skulle operere. Men jeg tror egentlig bare det var jeg som hang meg opp i at jeg følte meg som et dass, siden jeg ikke kunne få sminket meg noe før operasjonen. Jeg er jo en person som ikke liker å gå ut ifra huset ustelt, men noen ganger må det til.

Da jeg ann kom Teres, ble jeg tatt kjempe godt imot. Jeg tror egentlig de fleste der kjente meg igjen, etter alle operasjonen jeg har hatt der. Samt også den lange og fantastisk gode oppfølgingen jeg har hatt der, etter operasjonene. Jeg har virkelig ikke tall på hvor mye tid jeg har brukt der det siste 1,5 året. Men liten tid er det hvert fall ikke. De er noen fantastiske folk, med et ekte smil rundt munnen og hyggelige mennesker. Enn føler seg virkelig velkommen og blir tatt godt imot der. Kirurgen som jeg har hatt der, og som har vert den kirurgen som jeg har forholdt meg til, er jeg strålende fornøyd med. Han er en kjempe dyktig kirurg som er grundig med arbeidet sitt, og gjør en fantastisk jobb! Jeg er så glad for at jeg har fått han som kirurg og at det er han som har tatt alle operasjonene mine. Jeg har bare masse positivt og si om kirurgen min og Teres. At komplikasjonen oppsto, er ingen sin feil. Det er slik som kan oppstå ved operasjon, enn kan aldri hvite om det kommer til å skje eller ikke. Nå hadde jo ikke jeg den letteste kroppen og jobbe med. Prosessen med at kroppen min skulle komme seg, ble mer omfattende enn det i utgangspunktet skulle være. Jeg hadde en vanskelig hud og få til å jobbe på lag med oss. Så at komplikasjonen oppsto i fjord var et uhell som oppsto, uten at noen hadde gjort noe som helst galt. Men nå er det fortid og nå er det blitt rettet opp i. 

Først etter jeg hadde kommet på Teres fikk jeg en tablett, som var en fast rutine som alle operasjons pasienter fikk før de skulle inn på operasjons salen. Deretter var det inn og bli tegnet på, og klargjort til selve operasjonen. Kirurgen brukte god tid på å tegne og gjøre et grundig forarbeid med planleggingen av hva som skulle gjøres. Jeg ble spurt om hva som plaget meg mest med magen min etter sist operasjon, og det ble lagt stort vekt på, slik at jeg skulle få føle meg komfortabel med meg selv. Samt også ble korrigerings operasjonen utvidet, og større enn planlagt. Kirurgen min ønsket å gi meg et helt og flott resultat, og valgte derfor å utvide korrigeringen. Jeg kjente jeg ble så lykkelig og kjempe takknemlig da han fortalte meg at han ønsket å fettsuge ned på hoftene/ utsiden av lårene mine også. Det er en plass som har plaget meg, men som ikke inngikk i den type operasjon. Men nå for å få en flott helhets resultat, ønsket han å fettsuge der også, slik at jeg kunne få bli godt fornøyd med sluttresultatet. Jeg viste en stor glede (for den var ikke lett å skule), og fortalte han hvor mye det betydde for meg at han ønsket å gjøre det. Dette på grunn av hoftene mine ble større etter graviditeten, og jeg fikk mer fett rundt der også. Jeg har vert nøye på hva jeg har spist etter graviditeten, samt også vert veldig aktiv og begynt å trene. Men jeg har ikke klart å fått det bort.. Så da han ga meg beskjed om at han ønsket å gjøre dette for meg, og for å få en flott slutt resultat med jevne og fine overganger, ble jeg så lykkelig! 

Mange kan nokk tro at jeg er ute etter å få den “perfekte kroppen” med tanke på operasjonene jeg har tatt og nå korrigerings operasjonen. Men nei jeg er ikke ute etter den “perfekte” kroppen. Jeg er ute etter å føle meg vell med meg selv. Jeg har valgt å ta operasjonene for min egen del, for å slippe smerter hver dag og åpne sår. Det har vert tårer, svette og blod, i lengre tid for å prøve å få kroppen min slik at jeg kunne klare å føle meg vell og komfortabel i min egen kropp,  før jeg valgte å legge meg under kniven! Det er ikke den “lette” løsningen jeg tok, noe flere burde se nå i senere tid. Det har kostet meg mye, og samtidig har jeg gått igjennom komplikasjon som ga meg en mage som ikke var det sluttresultatet som det skulle bli. Derfor var jeg heldig og fikk rettet opp i dette nå, med denne korrigerings operasjonen. Med at jeg skriver nå å forklarer dette, er ikke for jeg prøver å lette på min samvittighet osv, det er bare for å gi en forklaring slik at dere andre skal kunne forstå dette, enn å prøve å snu det over til at jeg søker etter en perfekt kropp. Ordet perfekt er et skremmende ord, som har en definisjon som er skremmende. Det er et ord med mange forskjellige meninger ut ifra hvem som bruker det, men helheten av ordet er skremmende. 

Men tilbake til operasjonen.. Jeg gikk som de andre gangene inn på operasjons stuen selv. La meg opp på operasjons bordet og fikk veneflonen i armen, sjekket blodtrykket, og satte på andre ting som var til hjelp for å passe på meg hele tiden under operasjonen. De begynte å gi med litt beroligende, mens de også begynte å vaske magen og sidene mine, samt også utsiden av lårene. Da jeg fikk mer å mer inn i veneflonen av narkosen og slikt, ble jeg bare mer å mer til å prate. Jeg tror jeg snakket i ett uten stopp, og det gikk for det meste i bare min datter som jeg snakket om. Grunnen for at jeg ikke fikk hele narkosen med en gang, var for jeg måte snu meg litt, da de vasket meg og gjorde meg klar til operasjonen. Dette fordi korrigerings operasjonen var blitt utvidet og litt større. Når det var gjort var det sovetid for min del, mens de andre skulle jobbe med operasjonen. Da hun ga meg mer å mer av narkosen husker jeg at jeg lå å telte. Jeg fikk en merkelig humor å tenkte med meg selv, at det kunne være spennende å se hvor langt jeg klarte å telle. Andre har klart å telle til 3, mens jeg husker at jeg klarte å telle til 10 (ja vell å merke telte jeg nokk litt raskt).. 

Plutselig våknet jeg. En rolig stemme sa navne mitt, og tilbydde meg mat. Jeg så på klokken og det var godt ut på ettermiddagen. Jeg var godt pakket inn og operasjonen var ferdig. Det føltes ikke så galt med smertene, men jeg var fult klar over at jeg hadde fått en dose med smertestillende hos de etter operasjonen. Jeg ble tilbudt mat og vann. Jeg hev i meg maten, og kan ikke huske sist mat smakte så godt før. Jeg var virkelig sulten etter så mange timer uten mat og drikke. Noen herlige og forfriskende druer fikk jeg også, og jeg følte meg virkelig klar for å få reise hjem. Øynene mine gik i kryss og jeg var super trett, men hjem ville jeg virkelig. Etter kort tid, hørte jeg den vakreste stemmen som jeg noen gang kan høre, nemlig min datter. Hun pratet og virket som å virkelig ha fått nokk. Jeg hørte hun pratet om meg så å si hele tiden. Det virket som hun var mer enn klar til å endelig få se meg igjen.

Når jeg kom støttende ut i gangen med en koselig sykepleier, var det et vakkert syn som møte meg. Min mamma og min datter, satt på huk i gangen og tok meg godt i mot. Mina Adeline var helt i hundre for å endelig få se sin mamma igjen, og jeg var lettet for å endelig få se min vakre datter igjen. Jeg klarte å gå veldig greit ut ifra Teres, og hadde ikke de største smertene da egentlig. Jeg var super trett og falt raskt tilbake til drømmeland. Turen hjem føltes som en evighet, men når enn er ny operert og har smerter (uansett om di ikke føles så intense akkurat da), så vil en egentlig raskt hjem for å få slappe godt av. Men alt i alt så gikk kjøreturen hjem veldig bra. Mina Adeline ble litt dårlig på hjem turen, så noen stopper måtte til, så hun kunne få strekke på bena og få kjøpe seg en ny bok og dvd til å se på i bilen. Etter det ble humøret hennes i hundre og ti, og vi kunne kjøre hjem med en pratende og glad jente i barnesete bak i bilen. 

På vei hjem imens min mamma og Mina Adeline var innom på en butikk, benyttet jeg anledningen til å lage en liten film. Jeg hadde sterke smertestillende i kroppen, og var super trett. Jeg hadde ikke så veldig mye smerter akkurat da, i forholdt til hva jeg hadde forventet. Men kirurgen hadde gitt meg klar beskjed og nesten beklaget seg litt for at jeg kom til å ha store smerter de første 4-5 dagene pga fettsugingen. Han hadde klart å fått suget ut mer fett enn hva han hadde trodd i utgangspunktet, og etter noen timer var jeg 0,5 kg lettere igjen. Og på ca 1 år har jeg blitt 2,5 kg lettere, takket være fettsuging. Ja det høres virkelig merkelig ut og nesten litt feil. Men jeg er veldig fornøyd! Og det er jo i bunn og grunn det som er viktig. 

// Her er filmen som jeg laget på vei hjem etter operasjonen //

I dag er det dag nr 2, etter operasjonen. Jeg har virkelig hatt noen sterke drømmer i natt, som virket totalt virkelige, men samtidig var det noen koselige drømmer, og ingen mareritt som jeg har hatt i natt. Jeg våknet tidlig i dag tidlig, med STERKE smerter. Tårene mine sil rant ifra øynene mine pga smertene. Alt jeg måtte var å gå på do.. Men jeg var totalt maktesløs og full av smerter. Jeg var stuck i sengen og kom meg ikke opp. Heldigvis hadde jeg mobilen min lett tilgjengelig og fikk kontaktet min mamma, slik at hun kunne komme og hjelpe meg. Jeg måtte ha hjelp til å komme meg opp av sengen, finne smertestillende til meg, og hjelpe meg ut av rommet mitt, ned trappen, slik at jeg kunne få kommet meg på do. Tårene mine rant og rant, og det var rene smerte helvete som var igang. I går kan ikke sammenlignes med i dag! Det er som natt og dag. Kirurgen hadde virkelig rett når det hjalt smertene som jeg kom til å få. Videre etter jeg hadde klart å vært på do, var det bare rett opp i sengen igjen, og der har jeg vert hele tiden. Jeg klarer ikke å gjøre noe! Jeg føler meg helt hjelpesløs og alene. Vell har jeg mamma der, men å ligge alene i sengen hele tiden, er ikke akkurat en stor glede. 

// en oppdatering på engelsk, som jeg laget i dag tidlig og la ut på facebook siden til bloggen. Dette for at de som ikke snakker norsk også kan få en oppdatering //

Q1KU-obNBCU

Nå prøver jeg å ta en dag om gangen, og har nedtelling ifra dag til dag, om når smertene kan lindre. Jeg håper og tror at smertene vil bli mindre å mindre for hver dag som går, men samtidig er jeg totalt uvitende om realiteten som oppstår for hver dag ang smertene. Jeg føler jeg tar mye smertestillende, men det er bare fordi jeg ikke er vant til å ta slike smertestillende som enn må ta etter slike operasjoner. Samtidig som jeg tar smertestillende har de også vert føre var med å sette meg på antibiotika kur, for å forhindre betennelse som jeg fikk sist. Dette også fordi jeg bor på et småbruk og siden vi har dyr, så ønsker de og være på den sikre siden for å forhindre at jeg skal få komplikasjoner igjen. Jeg synes de gjør en fantastisk jobb, som gjør slikt for å være på den sikre siden og forhindre komplikasjoner igjen. De gjør en flott jobb, og jeg føler virkelig jeg er i trygge hender, med slike folk som passer på og som jeg kan kontakte når som helst. 

Videre i dag blir det nokk ikke så mye annet å gjøre enn å bare ligge her på rommet mitt alene. Jeg håper virkelig jeg får besøk senere i dag eller i uken, så jeg kan få være litt sosial med andre rundt meg. men det får jeg bare vente å se om jeg er så heldig. Jeg er hvert fall evig takknemlig for all støtten ifra familie, venner og andre rundt som følger meg igjennom dette. Jeg har en fantastisk mamma som hjelper meg nå med Mina Adeline, ettersom jeg ikke kan gjøre så mye de neste 5 ukene. Jeg får tilbringe all tiden med henne uansett, men samtidig har jeg god hjelp ifra min mamma som tar løftene for meg, og gjør all stellet, osv. Jeg kan ikke løfte eller være i aktivitet på 5 uker. Så jeg føler meg heldig som har så god hjelp rundt meg. Flotte og fantastiske naboer og venner stille også opp å hjelper med både dyrene og Mina Adeline, jeg kunne ikke vert mer heldig enn hva jeg faktisk er. Jeg hadde aldri i min villeste fantasi trodd at det kom til å være andre enn min mamma som kom til å stille opp å hjelpe, men sannelig er det flere. En kjempe god venninne, som jeg egentlig ser mer på som en av mine beste venninner, har fått låne hesten min nå i de neste 5 ukene, samt også hun har tilbudt seg å hjelpe med det jeg trenger hjelp til. Vi har de beste og mest fantastiske naboene som også stiller opp å har tilbydd seg å hjelpe både med dyrene, Mina Adeline og ellers ting som jeg trenger hjelp til. Mina Adeline har det virkelig helt supert uansett om jeg er operert nå. Hun har meg rundt seg hele tiden, samtidig som hun også er i barnehagen og har det kjempe kjekt. De som hjelper meg med hun når hun ikke er i barnehagen er mennesker som hun virkelig bryr seg om og som virkelig også bryr seg om hun, samt også mennesker som hun kjenner kjempe godt. Det er folk som er rundt hun til vanlig og som har sittet barnevakt før. Det er mennesker som står henne nært uansett om det ikke er familie i kjøt og blod, så er det som en ekstra familie som vi er vert heldige og få. 

Jeg føler virkelig jeg har flere rundt meg denne gangen som stiller opp å hjelper meg, noe jeg er de alle evig takknemlig for. samt også venner og familie som støtter meg igjennom denne operasjonen, og dere flotte lesere! At jeg føler meg alene er jeg ligger på rommet, har ikke noe med helheten å gjøre, men det har noe med når du er vant til en hverdag som er aktiv og sosial, og plutselig er det en hindring som gjør at enn ikke er i stand til å være så sosial og ikke er i stand til å være aktiv på en liten stund. Da merker enn det godt på seg selv, og enn kan bli litt nedfor. Men heldigvis er det bare for en kort periode og jeg kommer ut ifra dette med et flott resultat og en kropp som jeg endelig kan føle meg komfortabel og vell i. 
 

 
 
 

 


 

Jeg ønsker også å opplyse om at nominasjonen til årets vixen blog awards er igang. Jeg hadde blitt kjempe glad om dere flotte lesere hadde ønsket å ta dere noen få minutter, og nominert bloggen min! Dere må selvfølgelig se hvilken tittel dere føler passer best til min blogg, men selv føler jeg at disse passer: Årets livsstilblogg, årets gullpenn, årets blogger, eller den store æren av å bli nominert til folkets favuritt. Uansett hvilken kategori som dere føler passer best, blir jeg evig takknemlig!

For å nominere meg kan dere klikk her! 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Related Posts

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top