Kulden har kommet og bakken har endelig blitt dekket av et flott hvitt belegg av snø. Det er Mina Adeline sin andre vinter, men hennes første vinter der hun får glede av snøen. En herlig barnelatter kommer frem i et gledes hyl hver gang jeg finner frem uteklærne våres. Det er så herlig og gleder mitt hjerte så mye og se at hun er så glad i å være ute.
To dager på rad har vi vert mye ute og rent med akebrett, og Mina Adeline var også så heldig og fikk et stort akebrett til jul. Noe som virkelig var perfekt, siden snøen nå meldte sin annkomst. Det er så herlig og se de små hennene hennes i de små vinter hanskene som hun har på seg, som beveger seg i snøen. Hvordan hun klarer å få snøen opp på seg når hun sitter i akebrettet, og kommer med et herlig gledes hyl etterfølgt av den herlige barnestemmen hennes som sier “wiiii”. Hun viser tydelig en stor glede ute i snøen og når vi renner på akebrettet.
Det er som mange sier “Som mor, som datter” eller “eple faller ikke langt ifra stammen”, det er virkelig noe som stemmer! Når vi har vert ute og rendt i snøen, har hun gitt tydelige utrykk for at hun elsker når akebrettet får litt fart på seg. Da kommer den herlige stemmen hennes ferm raskt med et “wiiiii” og et herlig gledes hyl. Smilet er stort og hun gleder seg stort over at det nå er snø.
Selv synes jeg det er veldig koselig med snø, men i fjord var det for mye snø til at det var noe kjekt. Så i år er det en passende mengde med snø, der enn både kan klare å komme seg frem med bilen, og samtidig glede seg over snøen. Kaldt er det virkelig, men det hører jo vinteren til. Så vinteren i seg selv er koselig, men hvert år er jeg like glad når sommeren nermer seg.
Disse dagene når vi har vert ute og kost oss i snøen, har vi hatt koselig besøg av to herlige nabojenter. Jeg tror jeg kan trykt si at de også koste seg like mye som oss! Jeg fikk tatt noen bilder som jeg tenkte å dele med dere.
Jeg håper dere alle får en flott dag videre, og har en glede ut ifra denne flotte vinteren som nå er.
I alle år har jeg vert som en skygge for alle andre. Venner har jeg aldri hatt mange av, men verdien i og ha få men gode venner har jeg virkelig lært meg. Jeg har alltid vært enebarn, men samtidig har jeg ikke vert den typiske enebarn jenta som får alt hun peker på. Jeg har aldri vert skjemt bort med oppmerksomhet av alle rundt meg, men kjærlighet har jeg alltid fått av min familie.
Min svakeste side er tålmodighet! Etter mye opplevelser og hendelser i livet mitt, har det formet meg på både positive og negative måter. Den tingen jeg føler er mest negativ og som plager meg hver dag, er tålmodighet. Jeg eier ikke tålmodighet, eller til tider kan jeg jo selvfølgelig ha det, men når jeg trenger det mest blant andre mennesker og venner, er den borte!..
I flere år var jeg stille, jeg ble mobbet og hadde ikke mange venner. Jeg ble en skygge for alle andre, og det å bli hørt og sett var ikke mye til realitet. Dette gjorde sine ting i meg.. ting jeg skulle gjort mye for å forandre, ting som plager meg hver dag og som jeg er sikker på er tungt for andre rundt meg også.
Tålmodigheten min blir stadig satt på prøve, noen ganger går det bedre enn andre ganger. Jeg har ADHD og det har sine påvirkninger det også. Jeg har aldri fått kjenne på den følelsen av å være mer ?lik? alle andre, og det å bære på den følelsen hver dag, har vert noe som har vert tungt. Jeg har alltid slitt med å ?sluke? opp andre rundt meg. Når jeg har vert heldig og få meg noen få venner, har jeg gjort så godt jeg har kunnet for dem, realiteten er vell den at jeg har ødelagt det fordi jeg har gitt for mye av meg selv. Det samme med forhold også, jeg har gitt og gitt, og ikke hatt noe stopp. Jeg har alltid ment alt i beste mening, men jeg tror det har blitt vanskelig for andre. Jeg tror mine inn pulser har blitt for vanskelig, tålmodighet har blitt mer mas for andre enn noe positivt som jeg har ment det som, ærligheten har blitt for ærlig og meg som person har blitt for utfordrende å vanskelig for andre å klare å være rundt.
?Jeg vil bare få være normal!?
I alle år har jeg ønsket å være lik alle andre, selvfølgelig er ingen like. Men livet med ADHD er et liv der enn ikke føler seg som de andre rundt seg, uten om hvis de også har ADHD. Samtidig som jeg har levd og lever mitt liv med min ADHD, har jeg også mine opplevelser og minner ifra barndommen og livet mitt skjennerelt. Noe som har preget meg på mange måter. Mange måter jeg er glad for å ha blitt preget av det på, men samtidig noen måter som tærer på meg som person, og som gjør det vanskelig i hverdagen.
Jeg skulle virkelig ønske jeg ikke ?spiste? opp andre rundt meg, der jeg kunne være lettere for andre å være rundt. At jeg kunne hatt tålmodighet til å klare å vente til min venninne eller noen i familien min har tid og anledning til å svare meg på sms, tlf, facebook, osv. Jeg skulle ønske hode mitt ikke tok overhånd og panikken kikker inn og at det plutselig er noe galt, og at jeg alltid tror jeg har sakt eller gjort noe galt. For jeg vet det er tungt for andre rundt meg til å gi meg bekreftelser mange ganger til dagen, være tilgjengelig hele tiden og samtidig være like prateserlige som det jeg er. Jeg skulle ønske jeg kunne ha ro i hode mitt, kroppen min og samtidig kunne klare å forstå ting på en lettere måte enn at hode mitt tror alt er så mye mer innviklet enn hva det egentlig er.
Jeg prøver og ønsker alltid alle andre rundt meg alt godt, men samtidig føler jeg at det ofte er jeg som gjør de store skadene. Jeg har ikke nokk selv kontroll på å klare å ha tålmodighet og ofte gir for mye av meg selv over for andre. Jeg vil så gjerne klare å gi andre rundt meg pusterom, det å la dem få tid til å tenke tanken på å ta kontakt med meg, enn at jeg alltid skal være først til å kontakte andre rundt meg. Det å kunne slippe en orkan i hode av tanker, som ofte spiller rollespill i hode og kødder til alt. Det å ikke være så usikker på seg selv, og tro at det fort er noe galt jeg har gjort og tar alt på meg uansett.
Jeg er bare meg, men samtidig skulle jeg ønske jeg kunne klare å være slik som andre rundt meg er. En lettere person å være sammen med og omgås med.
Mamma på fulltid, men jeg er også meg.. Jeg er også til tider bare Xtine Michelle..
Det å være ung og alene mamma er ikke bare en enkel drøm, det er ikke bare lett.. Men uansett hvor tøft og utfordrende de av å til kan være så er det selvfølgelig mest fantastisk. Det som ofte gjør at det er vanskelig og frustrerende til tider, er andre mennesker rundt. For det er mange som tar beslutninger og konklusjoner rundt mitt liv som alene mor. Mange tror de vet ting så mye bedre enn meg selv, uansett om det er jeg som lever mitt liv og vet hvordan MITT liv er.
Jeg har et liv jeg også, slik alle andre har. Jeg har mine plikter som skal følges og gjøres iløpet av en dag. Men jeg har også tid der jeg bare er meg. Jeg har min fritid, der jeg gjør hva jeg enn ønsker.. Der jeg ikke må følge mine plikter og gjøremål som mamma. Jeg har venner og et sosialt liv, og har muligheter til å gjøre like mye som alle andre. Det eneste som er annerledes for meg enn de som ikke har barn, jeg må planlegge. Jeg kan ikke bare lage en avtale og 5 min etterpå fly ut av huset. Jeg må passe på at jeg har barnevakt og passe på at det er tider iløpet av døgnet der det passer for andre og for min datter, at jeg kan gjøre det som bare jeg ønsker å gjøre.
Min livssituasjon er for mange skremmende, fordi jeg har en datter. En liten og søt prinsesse som snart er 1,5 år. Hun er en jente som bare har sin mamma i hverdagen sin. En liten mamma dalt, som flyr rundt bena mine. Men uansett om jeg er alene og ikke har noe mann og har hele ansvaret for min datter alene, så utgjør ikke det at andre skal ha sin rett til å lage konklusjoner om mitt liv.
Jeg er ikke den jenta som er flyfille i helgene, en jente som springer etter den første gutten som står på byen, jeg er ikke den jenta som våkner opp på siden av en ny gutt hver andre uke. Nei jeg har andre verdier i livet mitt. Jeg er fult klar over at min livs situasjon gjør at jeg ikke er den jenta som gutter ser på først, jeg er ikke den jenta som står først på ønskelisten til en gutt. Fordi det er for mange skremmende at jeg er mamma, at jeg har en søt liten prinsesse som er rundt meg 24/7. Det er for mange skremmende og utgjør at de ikke tørr og bli kjent med meg eller involvere seg i mitt liv. Jeg sier ikke at det plager meg, men jeg sier at det er på en måte kjipt men samtidig bra, fordi det utgjør at jeg slipper å brenne meg på mange forsker før jeg møter prinsen.
Husker du og sette pris på alt og ingenting? Husker du å ta vare på minnene som blir skapt år for år?
Husk å sett pris på hver time du får med søvn, hver dag du kanskje får sove til både 8 og halv 9-9 tiden! For du vet aldri hva tid det snur, der di små ikke ønsker å sove lenge lengre. Du vet aldri hva tid du får en søvnløs natt, eller når di flotte pliktene som foreldre kaller og den herlige ungen din trenger deg. Du vet aldri om du får en hel natt med søvn, eller om du bare får sove i kanskje 2 timer, før barnet ditt trenger deg og du MÅ stå opp igjen mitt på natten.
Du kan bestemme deg for hvordan morgen dagen din skal være, hva som skal gjøres og hvordan tiden skal benyttes. Men når dagen er over, kan du ofte stille deg selv det store spørsmålet. Fikk du gjort dagen eksakt slik du ønsket, slik du hadde planlagt dagen før?
Du starter dagen, og du har en avtale kl 12. Barne ditt skal være med, og du begynner i god til å gjøre dere klar. Men plutselig har tiden fløyet, du har bare fått gjort de faste tingene som du alltid trenger å gjøre før dere er klar til å gå, men tiden begynner å bli knapp. Møtetidene har plutselig blitt kappløp med tiden, og et reelt sjanse spill hver gang. Klarer jeg å komme frem i tide?
Tro det eller ei, men dette er en realitet. De tre avsnittene over, er noe jeg virkelig har fått erfare selv som har forandret seg etter jeg fikk min herlige datter. Aldri har jeg verdsatt søvn på en så spesiell og god måte som jeg gjør nå. Aldri har jeg våknet å stått opp med et smil rundt munnen når øynene mine egentlig er som sandpapir. Aldri har jeg jublet for 30 min ekstra søvn en dag.
Før kunne jeg være min egen sjef, men den gang ei. Det var før! Nå kan jeg bestemme mye, men den siste beslutningen av hvordan ting egentlig blir, er det mitt barn som bestemmer. Det handler ikke om at hun bestemmer hva som er rett og galt, og de vanlige foreldre beslutningene og alt det.
Mange ting har forandret seg etter jeg fikk min fantastiske datter. Livet mitt har blitt snudd på hode. Jeg skal ikke si at alt har vert perfekt hele tiden, for det er tøft. Det byr på utfordringer, prøvelser og alt du kan tenke deg. Men samtidig når ting er vanskelig, eller du har fått 2 timer søvn en natt og er dau trøtt, så holder du deg oppe. Om øynene dine er fulle av tårer, så har du en indre styrke som ditt barn har gitt deg, som får deg til å finne gleden. For gleden har du i armene dine, ditt barn. De store runde vakre øynene som ser på deg hver dag, men det største håpet og godheten i seg. Det vakre og ekte gledes smilet, som du får hver dag og mange ganger til dagen. Den vakre stemmen som sier mamma, så mange ganger i løpet av en dag, at der ikke finnes noe høyt nokk tall til å kunne holde tellingen. Men er som den vakreste musikken i dine ører. Ja en uendelig kjærlighet, og ditt hjerte er plutselig på utsiden av deg.
Det er en uendelig kjærlighet, som veier opp mot alt. All den gleden og det fantastiske livet og alt som du har sammen med ditt barn, veier opp mot at de tøffe øyeblikkene, tårefylte minuttene, osv, blir glemt.
Ofte stopper jeg opp og tenker, hvor har tiden blitt av? Min lille baby er plutselig ikke en liten baby lengre. Hun er plutselig snart 1,5 år. Hun sprader rundt, hopper, springer. Hun tar av å på seg klær, sko. Hun snakker mer å mer, osv. Det er så uendelig mye som har skjedd på den korte tiden, men samtidig så skremmende å se hvor fort alt går.
Jeg har alltid vært opptatt av å sette pris på alt og det som for mange er ingenting. Jeg har alltid vært opptatt av å ta vare på minner og nyte tiden. Men når tiden får vinger og flyr av sted, er det ofte vanskelig og huske på dette. Det bilde du ledde av i går, er kanskje det bilde som kan gi deg en uendelig glede og 1 år. Et bilde som du kanskje bare tenkte ikke var noe bra, men som du elsker å se på om 5 år. Den filmen du filmet for 1 uke siden, når barne ditt ledde, sang og danset, men ente opp med å falle og gråte. Kanskje den filmen er en film du egentlig bare ønsket å slette, men som du om 2 år er kjempe glad for å kunne enda ha. Alle de ?feilende? øyeblikkene, hendelsenne, bildene og alt er egnetlig noe du kanskje setter mer pris på om en stund og finner noen minner rundt som du ikke tenkte over på den måten akkurat den dagen.
Så alle sammen, Husk å ta deg tid til å stoppe opp, nyt å sett pris på alt det gode vi alle faktisk har i livet våres. For plutselig er tiden fløyet forbi, og ingen ønsker å sitte igjen å angre på hva de skulle ønske de hadde gjort. Så ta vare på hver dag, hvert minutt. Skap dine minner, på den måten som er rett for deg, for om 1-5 år, kan det være du ser enda mer hvor verdifulle de øyeblikkene og dagene faktisk var.
Både meg selv og alle andre menn er fullt klar over at dere blir ekstra fårbannet og situasjonen forverrer seg med at vi går. Problemet er ikke å være nære en forbannet person, men når en dame er sint blir ting fort usaklige. Hvis dere damer vil ha en drømmemann så hjelper det ikke å “fikse” en kar, eller “vente” på prinsen som skal være perfekt.
Skal prøve å forklare hvorfor vi gjør “plagsomme” ting så dere forstår.
Når vi fårlater deg mens du er forbannet så er det flere ting som kan ha skjedd: 1. Du har såret mannen som står foran deg 2. Du har dratt opp noe du “LOVET” vi var over 3. Du er rett og slett usaklig 4. Vi vet du kommer til å si noe du ikke mener
Den siste er faktisk den mest vanlige. Selv om vi menn virker som ganske enkle skapninger, så tenker vi faktisk lengre enn kukhodet. Er det en dame/jente du er glad i, og denne personen er sint, så “overser vi deg” eller drar en annen plass i håp om at du roer deg ned. Når dere damer er sinte har dere ikke kontroll, sier ting som er ment for å såre og det ender alltid opp med at dere gråter og unnskjylder dere. Men hvorfor ikke gi vår metode en sjans? Tenk deg en situasjon der du kunne sakt til mannen din “jeg er sint, la meg roe meg ned litt” og faktisk bli hørt 🙂 får viss du roer deg ned, ser du ting i et annet lys og kan snakke om det rolig og forklare hvorfor du er lei deg. Jeg vil si at i 90% av alle tilfeller blir alle mennesker forbannet uten god grunn.
Andre plagsomme ting med kvinner er å høre: “alle menn er kåte griser, som kun er ute etter kroppen min” Helt ærlig så er det damene som er kåtest, men det vet dere jo allerede 🙂
Det som plager oss gutta mest er at dere henge dere opp i bagatellene. Hvis en mann spør sin dame: “gutta lurte på om jeg ville bli med å kjøre gokart i morgen. Er det greit?” Så betyr det: “gutta lurte på om jeg ville bli med å kjøre gokart i morgen. Er det greit?” Men når dere svarer “så koselig, håper dere får en fin kveld :)” så kan det bety masse:
Ingen problem. Selvfølgeli, det har du fårtjent. Jeg vil egentli at du skal være hjemme i kveld. Kunne ønske du heller ville være med meg. Hvis du går ut den døra nå, så må du sove på sofaen i natt.
Problemet her er at dere tror vi kan lese tanker, det kan vi ikke. Hvis du sier at ingenting er galt, i vår verden er ingenting galt. Hvis du sier, jeg vil ikke snakke om det, så betyr det i vår verden att du ikke vil snakke om det. Det høres sikkert helt ABSURD ut å faktisk måtte si hva du mener og ikke bare tenke det, men vi menn er jo idioter. Så hvis du mener at alle menn er drittsekker, eller sier du venter på drømmeprinsen, så har du nokk møtt ham mange ganger, det er bare dere kvinner som har skremt oss bort med alle “forventninger” “raseriannfall” “kodespråk” og fått oss til å få dårlig samvittighet for noe vi ikke har gjort.
KÆRE KVINNER! Vennligst bli litt enklere å ha med å gjøre. Hvis en mann spør om det er greit han er med sine kompiser, går når du blir sint, lager en “feilprodusert” middag, kjøper di blomstene du ikke liker og prøver og vaske, så har du en mann som jør så godt han kan.
Hvis dere kan være fårnøyde med at vi prøver så godt vi kan, i stedet for å miste besinnelsen, så vil dere oppdage at de fleste menn er ganske “bra karer” 🙂
Den siste tiden min har vert preget av mye tanker. Jeg har ikke klart å få tankene ned som ord, men har hat en orkan av tanker i hode mitt. Jeg ønsker først å fremst å takke for alle de flotte kommentarene på sist blogginnlegg. Det setter jeg uendelig stor pris på. Jeg har lest alle sammen og mailene som noen har sent meg. Jeg har desverre ikke enda fått satt meg ned å fått svare dere. Men dere skal hvite at jeg setter uendelig stor pris på alle kommentarene og medfølelsen som dere har vist.
I går var den store dagen kommet. Den dagen jeg skulle inn på ultralyd og få hvite ha den uønskede kulen i brystet mitt var. Bare det å oppdage en kul i seg selv, som jeg måtte få undersøkt videre var en stor belastning i seg selv. For en går i det uviste, enn hvet ikke om det er noe alvårlig eller om det ikke er noe alvårlig. Det er en vanskelig og tøff tid som en går igjennom, i ventetiden som virker som en evighet.
Mange tanker som jeg aldri har hatt i hode mitt før kom. Det å sette ord på alle de tankene og følelsenne er en prøvelse i seg selv. Jeg skal ærlig innrømme at det kom noen tårere av å til pga fortvilelsen og redselen som jeg bar på. Men i går var sannhetens øyblikk kommet. Det var tid for å få svar, tid for å slippe å gå i det uviste.
Jeg tror aldri jeg har sittet så urolig før på en plassfør, som det jeg gjor i ventetiden før jeg skulle inn på undersøkelsen. Ja rett å slett før det var min tur. Det å nettopp ha blitt 23 år, og har fått en kul i bryste som enn ikke hvet om er alvårlig eller ikke, er ingen lett situasjon for noen. Ja det er mennesker som er yngre enn meg som desverre opplever det, men jeg kan ikke snakke ut ifra hva andre tenker å føler i en slik situasjon, jeg kan bare snakke ut ifra jeg jeg selv tenkte og følte.
// Jeg kommer tilbake til mine tanker og følelser rundt dette i eget innlegg //
Da det endelig var min tur for undersøkelse, kjente jeg nervøsiteten kom enda mer. Jeg ville bare få det overstått så fort som mulig og håpte tiden kunne fly, slik at jeg kunne få svar. Kunne få hvite hva dette var. For hvert ultralyd bilde legen tok, ble jeg mer å mer nervøs. Spørsmålene kom i hode mitt “hvorfor tok han ultralyd bilde der?” “hvorfor har han tatt flere ultralyd bilder, er dette mindre bra?” ja mange tanker i de banene der kom. Men da sjekken tok slytt kom resultatet.
Kulen i bryste mitt slik som han kunne se, var en kul som ikke var farlig. Første tenkte han på om det kunne være en liten blødning, men etter han hadde sett mer på den kom han frem til at det var en kul med fett og blod som hadde samlet seg opp. Det var en kul som vil etter litt tid forsvinne av seg selv. Det var som sang i mine ører da jeg hørte dette. Jeg ble så glad, men prøvde å holde meg så rolig som mulig. Tenk så heldig jeg er! Jeg er selv utrolig glad og lykkelig over et så bra resultat av hva kulen var. Det kunne vært så utrolig mye verre, så jeg gleder meg stort over dette. Det er en kul som han kunne stikke hull på å tappe ut av, da jeg var der. Men sprøyte skrekken tok over, og jeg valgte å heller vente å se at den forsvinner av seg selv.
Jeg er utrolig glad enda å føler meg veldig heldig og utrolig takknemlig som fikk en så god nyhet og beskjed av en slik opplevelse. Jeg har virkelig blitt påminnet om hvor viktig det er å sette stor pris på små øyeblikk, små hendelser, små ting, på like stor linje som de store øybelikkene, hendelsenne og ting. Alle positive opplevelser er alltid vert å sette pris på.
Håper dere alle får en flott helg!
Og nokk en gang, tusen takk for all den flotte støtten dere har vist for meg i denne tiden. Jeg setter uendelig stor pris på det!
