Måned: mai 2019

Jeg er fanget i mine tanker. som en vind av en storm som sviver rundt. sinne, frustrasjon, fortvilelse, sorg og glede. alt på en ang i en smørje. ikke har jeg noen spesifikk grunn for det – ME en fanger meg i mitt eget mørke i kveld. Et mørke jeg vil svive ut ifra, men bare må stå i det. En fortvilelse av å være 27 år og ikke føle at en duger – men samtidig vite at enn er mer enn god til det enn klarer i løpet av dagene som syk. Samtidig som jeg også vet og merker at det «enorme» jeg klarer iløpet av en dag i mine øyner blir verdsatt av de andre rundt meg, selv om det egentlig bare er en brøkdel av hva andre på min alder klarer. Jeg vet jeg er mer enn god nokk for de rundt meg, jeg vet jeg er verdifull for dem. Jeg vet at det jeg klarer løpet av en dag er mer enn nokk for dem, og at de ikke har noen forventninger til meg – eller jo en, at jeg er å forblir meg. Noe jeg hele tiden er enormt bevist på at sykdommen skal ikke ta over meg, men at jeg skal være den jeg er og heller jobbe på lag med min sykdom. Det er jo tross alt det å jobbe på lag med ME´en som ganger alle.

Dagene er forskjellige å ingen dager er like. Men de dagene enn faller ned i sin egen boble er de dagene som er tyngre enn andre. De dagene enn må jobbe mer med segselv er de dagene som krever så mye mer. De dagene tankene tar meg fordi MEèn sniker seg på og hamrer meg ned. Det er egentlig ikke tankene som tar meg, men MEèn som hamrer meg ned som gjør det. Det er de dagene jeg ikke klarer å prioritere mine begrensninger men stiger mer å mer over dem. De dagene jeg tror jeg er super woman, men egentlig bare er Michelle. Det er de dagene kroppen tar over å bare blir en murstein som jeg føler meg totalt ubrukelig for alt å alle. Det er vell egentlig det å ikke føle at enn duger og er like verdifull som alle andre friske mennesker, det er vell i bunn å grunn det som gnager mest på slike dager. Samtidig som smertene i kroppen er uutholdelig og ingenting klarer å hjelpe for å dempe det. Det er som en evig krig som kroppen har inni segselv. Det er som det er glasskår inni hele kroppen, tordenvær og en evig krig i min egne kropp. Det er som ingenting jobber på lag, men bare imot seg selv. Tårene presser på og ingenting kan jeg gjøre, jeg må bare sitte å akseptere den kampen kroppen min har med glasskår og tordenvær – og håpe det snart kan være et hvitt flagg som blir heist så den kan begynne å jobbe på lag igjen og ikke imot seg selv.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Mange vil nokk ikke forstå dette, men jeg er flau av å være syk. Jeg ser hvordan folk prøver å bruke det imot meg og de rundt meg. jeg ser hvordan de prøver å trykke meg ned av noe jeg ikke engang kan styre selv. Noe jeg ikke har valgt engang! Jeg av alle har innrømt offentlig at jeg er ME syk, at jeg har hjelpemidler osv. men når vi får besøk prøver jeg å få bort hjelpemidlene mine så ikke andre kan se dem når dem ikke er i bruk. Jeg prøver å ikke være i det offentlige når jeg må sitte i rullestolen, fordi jeg føler folk ser ned på meg. Jeg prøver å skule min egen realitet, samtidig som jeg har sakt det høyt at jeg har ME og at det er alvorlig grad av ME også. Men jeg har vell i bunn å grunn egentlig gjort det for å prøve å få megselv til å akseptere det – for sannheten er vell den at jeg egentlig ikke klarer helt å akseptere det enda.