Kjærlighetens ring

Det er mange ting i livet som enn opplever som er store hendelser, og en av dem er kjærlighet. Jeg får ikke si det nokk for det sjokkerer meg så enormt at jeg klarte å finne min store kjærlighet. At jeg faktisk ente opp med å få meg en kjærest og at jeg skulle få kjenne at dette er mannen i mitt liv. Jeg lurte i alle år på hvordan jeg skulle vite når jeg fant mannen i mitt liv, men det er bare noe helt spesielt og en kjenner det bare når enn har truffet den personen. Enn er liksom ikke i tvil når enn først møter den personen.

Det som er så fantastisk er at jeg endelig møtte den rette og samtidig er det gjensidig. Både jeg og Marvin kjenner på de samme følelsene og at vi begge ønsker å dele resten av livet sammen. Det er noe vi begge kjente på relativt raskt, og alle brikker bare falt mer å mer på plass. Vi er så samkjørte og like på de måte vi trenger å være like på. Vi har både humor og galgenhumor. Det er ikke en dag som går der vi ikke ler og har det moro. Hver dag er en glede!

I et forhold er det mange måte å vise sin kjærlighet på, det er flere måte å trykke det på og samtidig gi synlige gaver som enn bærer som andre også ser. Meg og Marvin valgte derfor å trykke det igjennom en kjæreste ring, altså ikke en forlovelse ring men kjæreste ring! Vi vet at vi ønsker å dele resten av livet sammen og at en dag er dagen der vi forlover oss å gifter oss. Men en plass starter enn å for oss var det riktig å starte med en kjæreste ring.

kjæreste ringen for oss er et spesielt tegn, den viser at vi har noe spesielt sammen og at kjærligheten over for hverandre er sterk. Ikke har noen av oss hatt det før og vi ønsket å minne oss selv på hver dag at vi elsker hverandre og at vi ønsker å dele resten av livet sammen, igjennom denne ringen. Mange kan nokk si at det er som en forlovelse ring men den tanken er ikke i våre tanker. Forlovelse er ikke et tema nå.. Det er alt for tidlig for det temaet og noe som blir aktuelt når det har gått mer tid.

Jeg kjenner jeg er stolt og glad over å få bære en slik ring og at min kjære ønsket å gi meg det. Mange kan nokk føle forskjellige ting med hva den viser for enhver, og i vårt tilfelle har vi slike følelser over for denne ringen.

Det er jo ikke ukjent at jeg har vert forlovet før. og jeg synes det er en flott start med en kjæreste ring. Det viser for meg så mye mer på en annen måte og blir på en måte også et skritt i prosessen videre. For selv har jeg opplevd mye i fortiden og jeg har opplevd skilsmisse og sett hvor lett folk går ifra hverandre. Så jeg synes det er betryggende og godt å gjøre slike ting enn å hive seg rundt i større grader og forhaste seg over i noe. Jeg trodde selv at jeg aldri kom til å bli istand til å bære en forlovelse ring eller en ring på denne fingeren igjen, og jeg trodde heller aldri at jeg kom til å ønske å gifte meg engang. Jeg var fast bestemt på at jeg max kunne forlove meg, men aldri gifte meg. Nå etter jeg traff Marvin og kjenner så sterkt og med sikkerhet at han er mannen i mitt liv og den jeg ønsker å dele livet mitt med, så har alt forandret seg. Jeg kan fint bære en ring på den fingeren igjen. Jeg ønsker å forlove meg med Marvin når det har godt lengre tid og jeg ønsker en gang i tiden å gifte meg med han. Det er nesten skremmende å skrive det, for ALDRI hadde jeg trodd jeg skulle si at jeg ønsket det. Men når enn møter den rette så kan alt skjer og forandre seg. Og i mitt tilfelle forandret det seg veldig med hva jeg så i fremtiden. Men jeg er takknemlig og glad for endringene som jeg kjenner har skjedd inni meg. Det er gode endringer og endringer jeg føler meg komfortabel med og lykkelig over.

Skal vi virkelig ….

Jeg trodde aldri dette skulle bli en realitet. Vell var jeg klar over at en dag ville det skje, men at det skjer nå – det så jeg ikke komme. Ikke så raskt men heller ikke så plutselig.

Den store drømmen ble realitet for 4,5 år siden. Dagen husker jeg som det var i går. Gleden, iveren, spenningen, forventningene og det store håpet. Alle de følelsene som jeg ikke hadde kjent over en slik ting før raste ned på en gang. Jeg husker enda hvordan solen skinte og jeg sto ventende på terrassen og ventet på godkjennelse ved lån, og da vi fikk bekreftelse på at det gikk i boks. Hvordan vi hastet oss i bilen for å komme ferm til visningen i tide. Jeg husker hvordan det var som et idyllisk sted plutselig åpnet seg. Hvordan sjokket kom da vi for første gang kjørte inn på det som faktisk ble vårt små bruk. Jeg husker hvordan de grønne plenen og jordene møtte oss. Hvordan sommer solen stekte å lyste det opp. Hvordan magefølelsen bare sa «dette er det rette». Jeg husker enda når vi stoppet etter visning og snakket ang å legge inn bud, hvordan alle sin iver og spenning koket sammen til en stor glede der vi alle kjente «dette er plassen, dette er småbruket!». De timene til dagen etter kl 12 var de lengste timene jeg noen gang har kjent på. Jeg har heller aldri sjekket mobilen min så mye som jeg gjorde de timene der.

Plutselig nermet klokken seg 12. regnet falt ned som en foss ifra himmelen og vi sto under takluken bak på bilen for å søke ly. Vi hadde trekt ut på tunet for å ha best mulig dekning. Mobilen ringte og jeg husker så godt hvordan spenningen og hjerte bare stoppet. Da vi tok tlf en, ble vi møtt med «Gratulerer som nye småbruks eiere»! Tror dere vi hylte av glede?! vi gren av glede, jublet og hylte av glede. Vi hoppet opp å ned uten stopp der vannet fylte skoene våre og det så nokk mer ut som en regnværs dans.

Når jeg nå sitter å tenker tilbake, tenker på de 4,5 årene som har godt. Alle minnene og alt som er blitt skapt. Både positive, utfordrende og negative minnene – uten tvil veier de positive mest. Jeg sitter ved tårer i øynene men samtidig ikke bare triste tårer men tårer for det er et kapittel nå som går mot slutten, for et nytt kapittel står for tur. Et kapittel som jeg ikke hadde trodd skulle komme i år 2019. Men når alt faller på plass kan mye endre seg. Det jeg ikke trodde kom til å skje er faktisk det som skjer. Vi skal faktisk ta en ny vending over i et nytt kapittel, vi skal faktisk selge småbruket og flytte. Det er nesten ikke til å tro, jeg som ikke skulle flytte på meg.. Det er så rart å tenke på hvordan både meg og Mina Adeline blir klar for det nye kapittelet som vi nå er på vei over i.

Tenk vi er plutselig blitt klar både meg og min mor for å selge småbruket. Vårt lille flotte palass. Mange lurer nokk på hvor vi skal flytte hen, og sannheten er den at vi skal ikke langt. Vi skal faktisk flytte til en liten men koselig plass som heter Vanse. Selv har jeg ikke det største nettverket her enda, men merker at det faktisk tar seg raskere opp her for både meg og Mina Adeline enn hva det har gjort i kvinesdal. Jeg merker Mina Adeline blir raskere kjent med andre barn også og allerede har begynt å bygge vennskap. Jeg har også startet å bygge vennskap her, noe som tok meg lang tid i kvinesdal.

Men under en flytte prosess er det mye som skal fikses. Vell har vi en plass vi skal bo, og vi gleder oss til å flytte inn der og til å bli et hele tiden. Vi ser frem til en roligere hverdag som en hel familie. Vi har masse vi ser frem til og en spennende tid i vente. Mina Adeline skal også starte på en ny skole, noe det hadde blitt for hun uansett. Bare nå blir det i en annen kommune. Jeg har allerede vert i kontakt med skolen å skal igang å få ting i boks ang skole bytte osv. Mina Adeline gleder seg veldig til det, og hun er veldig klar for at det blir en annen skole enn planlagt. Men hvordan kan enn egentlig planlegge slik når ting får en radikal endring. Vi har vert lykkelige og hatt et flott liv hele tiden, til tross for opp å nedturer. Men nå har livet og hverdagen vår fått en skikkelig helhet der vi plutselig er blitt en hel familie med begge parter involvert. Mina Adeline har fått en fars figur som viser at han virkelig elsker hun. Han oser av kjærlighet for alle oss rundt han, både som er nevnt her og ikke nevnt her. Selv har jeg aldri møtt en så fantastisk mann som jeg nå har fått og som jeg faktisk kjenner er den rette. Jeg har aldri kjent det på denne måten før, og aldri vist med sikkerhet at dette er mannen i mitt liv som jeg skal dele resten av mitt liv med. Jeg kjenner på en enorm trygghet og ser at Mina Adeline også har det. For vi gikk ifra å være 2 eller 3 i hus standen på småbruket ved min mor, men nå skal vi over til å gå ifra å være meg og Mina Adeline til å bli 4 totalt. Noe som vi alle gleder oss over.

Jeg hadde tro på at 2019 var året der det ville bli gode endringer i livet vårt, men jeg hadde aldri i min villeste fantasi trodd at det skulle bli så store og gode endringer som vi alle føler oss glade over.

Det har vert noen hektiske uker! det å selge et småbruk eller et hus i seg selv er en utrolig stor jobb. Jeg kjenner godt ME en på kroppen, og vi hadde aldri klart alt som har blitt gjort og som gjenstår å gjøre hvis det ikke var for den enormt gode hjelpen vi har fått. Aldri hadde vi vert klar der bilder har blitt tatt av huset, tilstands rapporten er gjort og alt er klart snart for å at småbruket skal bli lagt ut offentlig for salg. Det gjenstår faktisk bare siste resten av klargjøring for visning, når vi kommer så langt. Jeg kjenner jeg gleder meg til alt er ferdig og vi kan senke skuldrene i det nye kapitlet som vi skal over i. Selv om det enda er en lengre vei igjen til vi er helt klar for det nye kapitelet. Men tiden flyr og plutselig er alt klappet og klart. Så når vi trer over i det nye kapittelet er ikke enda godt å si, men veien til det er vi igang ved å gå.

Jeg skal prøve å holder dere så oppdatert som jeg klarer ang salget og alt som skjer, men alle dagene er ikke like og derfor er det ikke alltid like lett å klare å oppdatere så ofte som jeg ønsker.

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top