Den store romantiske dagen nermer seg! Den dagen der det handler om forhold, kjæreste, romantik og kjærlighet. Den dagen mange jenter virkelig elsker, for hvilken jente elsker vell ikke å bli satt litt ekstra pris på av sin kjæreste elle han hun virkelig er forelsket. Det er en dag som mange både gleder seg til, men faktisk en dag som noen ikke ser så veldig frem til. Noen har ikke noe spesielt til denne dagen. mange sitter alene og ikke har “the one” å dele den med, sin drømmeprins i sitt liv. Der iblant meg! Jeg elsker å se og høre at andre har en fantastisk valentines day som er fult med masse kjærlighet og glede. Jeg liker veldig god å se å høre at andre har det bra og se den store gleden som lyser ifra andre rundt meg som har det flott.
Valentines day er en dag jeg egnetlig ikke har den største sansen for lengre. Det er en dag der jeg tenker mye på hvor mye jeg skulle ønske at jeg også kunne fått opplevd å hatt en flott og romantisk dag. Det er jo litt oppskurdd at det er en spesiell dag i året der enn skal vise ekstra med kjærlighet for den personen enn elsker eller den personen enn virkelig er utrolig glad i og som enn sin bedre halvdel. Det er jo egentlig noe enn bør gjøre hver dag hele året, men denne dagen blir det laget så mye ekstra ut av.
Jeg skal ærlig innrømme at jeg gleder meg til den dagen kommer der jeg får roser på døren, servert god mat som jeg slipper å lage selv, får sitte i armen og kjenne på den herlige og trygge følelsen som enn får av å sitte i armen til en fantastisk mann. Og samtidig få oppleve en flott og kjærlighets fult valentines day. Men samtidig siden jeg er alene har jeg bestemt meg for å prøve å snu valentines day over til noe som kan glede meg også. Det å føle seg vell med seg selv!
Alle jenter elsker å ha noe nytt i undertøys kurven sin! Derfor ønsker jeg å glede meg selv til valnetines day, for hvorfor skal jeg sitter år inn å år ut på å vente å håpe at dette året er jeg heldig og ikke er loner på valenties day og håper at hver gang der ringer på døren er det er flotte blomster som kommer til meg ifra en hemmelig beundrer. Nei jeg ønsker ikke å basere denne dagen på å håpe og vente på at andre skal forme den til noe flott og en fin dag. Jeg fikser det i år selv! I år ønsker jeg å glede meg selv med noe nytt og flott undertøy i min undertøys kurv. Slik at jeg kan få føle meg fresh og flott ikke bare den dage, men flere dager om jeg ønsker med noe nytt undertøy.
Jeg har sett med ut to flotte sett som jeg virkelig liker! Uansett om andre ikke ser undertøyet så gjør det godt å se det selv å faktisk se og føle seg fin med litt hot og flott undertøy. Tenk så herlig og kunne ta seg et langt bad, med lys som er tent rundt badekaret, rolig musikk som spiller og samtidig som gjør enn selv avslappet. Deretter kunne ta på seg nytt undertøy og en flott mårenkåpe, og legge seg i ny skiftet seng med rent og herlig sengetøy. Det er virkelig kos og totalt avslapning på høyt nivå. Da sover enn virkelig super godt. Ikke nokk med det, men søvn gjør alltid godt for kroppen, samtidig som enn blir veldig glad av å føle seg uthvilt dagen etterpå.
Det undertøyet jeg har sett meg ut som jeg har lyst å fornye undertøys kurven min med, og en mårenkåpe er dette som du ser på bildet under. Det er også direkte linker under bildet til mårenkåpen, BHene, g-strengen og bokseren/trusen og strømpeholderene.
Alle fortjener og føle seg vell og glede seg selv! Til å med de som ikke har noe kjærest. Så er her er den rette valentines day gaven til deg selv!
Om jeg er heldig og får noen flotte roser/blomster, sjokolade eller hva det nå enn skulle være av oppmuntring og oppmerksomhet ifra enn mann som jeg kjenner eller som er en “hemmelig beundrer”, så skal jeg ikke klage. Tvert imot, jeg hadde blitt glad, slik som jeg blir glad av å se at andre rundt meg har det bra og har en flott og kjærlighets full valentings day.
Håper dere alle får en flott valentins day, når dagen kommer. Og husk, det er viktig og vise alle en ekte kjærlighet og kunne gi andre rundt seg en flott og gledelig oppmuntring uansett om det er 14.februar eller om det er 10.juni, ergo det er viktig og vise de rundt seg at enn setter pris på de alle dagene i året og ikke bare en dag.
Etter flere år med flytting, bedre sakt 3 flyttinger har jeg vert igjennom på 2 år. To flyttinger etter jeg fikk min sjarmerende og fantastiske datter. Den første av flyttingene etter jeg fikk min datter, var når hun var spebarn. Den andre av de flyttingene etter jeg hadde fått min datter var rett før hun fylte 1 år.
Jeg har ikke fått kjenne på det å finne seg til rette å fått senket skuldrene mine, kjenne på hva det vil si å endelig være hjemme. Ha en trygg og god hjem å oppholde seg på, og bosette seg på. Jeg har i alle år bare leid leiligheter, og det er jo selvfølgelig med sin begrensning med hvor mye enn kan klare å roe seg ned å kjenne på den skikkelige hjem følelsen. Men samtidig skal enn ikke føle på en uro, en indre uro ved å ikke være hjemme i sitt hjem. Det å leie er jo selvfølgelig en usikker situasjon i forholt til å eie sitt eget hjem, sitt eget hus og plass. Men tidligere har det ikke vert rett for meg å kjøpe noe og føle at jeg ble tvunget til å bosette meg på et bestemt sted. Det å få oppleve flere plasser, det å få utforske litt, var nokk kanskje det jeg søkte etter å få oppdage mer enn bare en bestemt plass.
Jeg merket raskt at sørlandet var mer rett boretning for meg enn hva rogaland var. Jeg er jo opprinelig ifra rogaland, og har vokst opp der. Rogaland er stort i seg selv, og vell har det sin sjarm noen plasser iløpet av det fylke som det er.. Men det kan ikke sammenlignes med det nydelige sørlandet. Sørlandet er jo et større fylke vil nå jeg si, om det i realiteten er det, tørr jeg ikke utale meg om, ettersom geografi ikke er min sterkeste side men jeg kan såpass til å klare meg hvertfall. Verden går ikke under om jeg ikke er super flink innen geografi!
Jeg flyttet ifra Moi, for snart 3 år siden. Det var en flott plass med herlige mennesker. Det var der jeg hadde og enda har mine flotte venner, som jeg er ubeskrivelig glad i. Men ekte venner har enn uansett om enn bor på samme plass eller ikke. Jeg merker jeg til tider savner å bo på Moi eller lund kommune som det heter. Dette på grunn av mange flotte minner, og samtidig så var jeg såpass nerme mine goe venner. Det å savne en plass på den måten, er egentlig litt godt å kjenne på. Det hadde vert verre vis jeg ikke hadde savnet å bo noen av plassene jeg tidligere har bodd på. Det å savne viser at jeg har gode minner å se tilbake på.
I sommer ente jeg opp med å kjøpe et småbruk i sammen med min mamma. Det er nokk endel mennesker som har reagert på det valget vi tok der, og synes kanskje at min livssituasjon er både skremmende og annerledes. Men alt i alt, den er ikke annerledes på noe mer måte enn hva enn velger å se på det selv. Det å ha sin mamma som støtte er utrolig godt. Det betyr ikke at meg og min mamma skal bo sammen for alltid, men det er en tid i livet våres der vi trenger hverandre, som utgjør at vi valgte å kjøpe et flott småbruk i sammen. Livet går alltid videre, og hvordan våres livs situasjon vil være om 2-3 år, er det ingen som hvet. Vi hvet aldri når den rette dukker opp i våres liv, og selvfølgelig vil våres livssituasjon da forandre seg. Men nokk om det, det er egentlig ting som sier seg selv!
Etter såpass mange flyttinger på såpass kort tid, er vell det store spørsmålet flere har tenkt.. “kvinesdal, er det deres hjem nå, eller er det bare et midlertidig hjem for dem?”
Det å kjøpe sitt første småbruk var både skremmende og helt nytt. Jeg følte jeg låste meg fast til en plass, samtidig som jeg hviste jeg ikke gjor det på noen måter. Vi flyttet til et helt nytt sted og kommune. Ingen bekjente eller noe, men det viktigste vi var nermere familien våres, som var våres største ønske! I mange år har jeg ønsket å kjenne på den gode følelsen av å være hjemme, ha et hjem som virkelig føltes som mitt hjem. Når jeg fikk min datter og mens jeg gikk gravid med hun tenkte jeg ofte på at jeg ønsket egentlig ikke å leie, jeg ønsket ikke å skape masse minner på en plass og i et hus som bare var midlertidig bu plass. Noe som jeg ser på det å leie som. Jeg øsnsket i bunn og grunn og eie noe selv, og skape minner og la det være og forbli min datter sin barndomshjem.
Hjem, er der kjærligheten er!
Det viktigste i et hjem er all kjærligheten som enn har til hverandre. Det er det som fuller hjemmet til sitt eget og gir den ekste følelsen av å være hjemme, samtidig som enn hvet at det er et fast og trygt holdepunkt. Det er et trykt tak enn har skaffet seg over hode og ikke bare et leie tak. Jeg kan endelig med handen på hjerte, etter mye tenking frem og tilbake si. Kvinesdal, er vårt nye hjem. Det er ikke noe midlertidig hjem, det er vårt hjem. Det er i mitt hus min datter skal få vokse opp, vi skal skape minner og det er i mitt hus som er og forblir min datter sin barndomshjem. Det er noe av det mest fantastiske å si egentlig. Det føles godt å endelig ha funnet roen, endelig ha hatt mulighet å skape noe så trygt holdepunkt, og samtidig kunne gi min datter et flott hjem og vokse opp i. Ikke bare et hjem som vi leide. Jeg ønsker min datter skal kunne se tilbake på barndommen sin, som tryggt og fast holdepunkt. Det barndomshjemmet hennes ikke var en leilighet vi leide, men at barndomhjemmet hennes er et småbruk med dyr og flotte omgivelser samtidig omgivelser som er fredfulle og harmoniske. Noe som jeg virkelig føler denne plassen som småbruke ligger på er. Det føles fantastisk og kunne kjøpe et småbruk som 22 år gammel jente å til sommeren allerede ha bodd her i 1 år. Det er ikke alle som er på min alder som ved førstegangs kjøp, kjøper et småbruk og samtidig driver småbruket med dyr. Ikke at det er i drift på den måten som grådsbrukere har gården sin i drift, men vi har den i drift på den måten ved at vi har dyr her. Vi har hester, hunder, katter og kaniner. De dyrene vi føler er rette for oss og ha, samtidig som vi har muligheten til å ha de dyrene vi ønsker.
Jeg kjøpte meg et oppussings prosjekt!
Da vi kjøpte dette småbruket, var vi fult klar over at vi kjøpte oss et oppussings prosjekt, og at vi har 0 erfaring med det. Jeg så mulighetene og spenningen ved alt det jeg skal få lære og allerede har lært. Det er spennende og det er de som føles rett for meg. Det å få kjøpe et småbruk og et hus som enn samtidig kan utvikle sine kunnskaper med, samtidig som enn skaper hjemme sitt til sitt preg, er faktisk helt fantastisk og magisk å være i stand til å gjøre. Allerede har jeg lært endel, men fy søren jeg har mye igjen å lære! Jeg synes det er spennende og utrolig kjekt. Det er ikke et hjem som andre har fikset etter mine ønsker, men det er jeg og vi som skal fiske det etter hvordan vi ønsker å ha det.
Jeg er utrolig glad for hvordan livet mitt nå er, og hvordan livet mitt har vert. Det har hele tiden formet meg til den jeg er i dag, og samtidig former mitt liv seg videre med hvordan det er ment jeg skal fortsette å utvikle meg. Jeg føler meg heldig og samtidig uendelig takknemlig for alt jeg har klart og oppnå, og samtidig klarer å gi til min datter. Det er magisk, og jeg er lykkelig. Jeg er fornøyd med mitt liv, jeg er fornøyd med hva jeg har klart og oppnå og jeg er spent på hvordan de neste årene vil utvikle seg på den positive måten. Jeg gleder meg virkelig til å se den spennende utviklingen!
Det er med en stor glede og egentlig en ære (vil nå jeg si), og få dele dette med dere! For kort tid siden ble jeg plukket ut til å få være bloggtester av en flott og råtøff Mini Speeders Gåbil Taxi Speedster Gul ifra Jollyroom.no. Da jeg fikk beskjed om at vi (meg og min datter) var blitt plukket ut til å få teste ut denne kule Mini Speeders Taxi Gåbilen, ble jeg super glad. Det betydde utrolig mye for meg at vi fikk denne flotte og store muligheten til å få gjøre det.
De tøffe gåbilene er noe jeg har lagt merke til og virkelig ønsker sterkt å ha til min datter, men siden jeg er alene mamma er det begrensninger med når enn har mulighet til å kunne kjøpe alt enn ønsker til sitt barn. Noe som jeg tror gjør at min datter, Mina Adeline setter uendelig stor pris på alt ifra små til større ting og produkter. Hun er en liten jente, men hun viser en enorm stor glede for alt. Noe som virkelig gleder meg igjen.
Vi ventet i spenning på denne pakken ifra Jollyroom, og dagene kunne nesten ikke gå fort nokk! Jeg skal ikke legge skul på at jeg blir veldig utolmodig og har ikke tolmodighet i det hele tatt når det er en spennende pakke som vi venter på skal annkomme postkassen våres/ postkontoret. Noe jeg virkelig vil påpeke og gi jollyroom stor skrøyt for og samtidig et stort pluss! De har rask sending, og med den utomodigheten min, er det fantstisk når noen faktisk kan ha rask sending av produkter.
Da vi fikk hjem denne store og spennende pakken, kom det er stort gledes hyl ifra min datter! Ikke nokk med det, men hun hoppet rundt på gulvet av glede, og masse adrenalin. Det kan ikke være lett å klare å håndtere så mye adrenalin når enn er så liten, men hun er flink til å klare å håndtere det og får det godt ut med å vise en stor glede med gledes hyl og håpping. Smilet mitt går nesten rundt, når jeg ser henne så glad. Så takk og pris for at jeg har ører på hver side, så smilet mitt har noe å stoppe i.
Sammen åpnet vi opp den store esken, og sammen dro vi ut en flott og supertøff gul taxi gåbil! Vi var så glade begge to, og vi ble helt forelsket i den med en gang. Den har en så kul stil, at et gammeldags 70-tals preg, samtidig som det er nymoderne preg også på dem, bedre sakt en flott retrostil har den! noe som gjør at en virkelig faller helt for de med en gang. De er blikk fangende og råkule! Noe alle barn hadde fått stor glede av.
Moteringen av bilen gjorde vi like godt sammen, for min datter var helt over bilen med en gang. Hun oppet opp og satte seg på den, med en gang hun hadde fått av posen rundt den. Hjulene, sete og ratte hadde hun ikke tid til å vente på kom på! Hun måtte prøve site den med en gang. Tolmodigheten, har hun virkelig ifra meg for det er totalt utolmodighet i hun også, haha! Etter hun hadde fått prøvesittet den litt fant hun også ut at vi måtte bare få montert den med en gang. Vi sammarbeidet veldig bra, og hun viste meg fort hvor hjulene skulle være, slik at jeg aldri skulle få være itvil om det.
Aldri har det vert så koselig å montere noe før, vi koste oss under hele monteringen av denne flotte gåbilen! Mina Adeline var helt i hudre og hadde godt engasjemang under monteringen. Hun fant frem verktøy og plaserte delene der de skulle være. Men som dere ser på bilde, så handler det ikke om å få de den rette eller den galne veien, bare enn finner den rette plassen de skal være på, så er alt bra!
Så fort bilen hadde fått på ratt, sete og hjulene var det turbo i barneføttene til Mina Adeline. Hun steg opp på gåbilen, og spradet rundt med en ektre turbo i bena! Gleden var stor og jeg kan trykt si, Mini Speeders Taxi Gåbilen falt 110% i smak her i hus. Den er utrolig lett for hun og klare og bevege seg rundt med, og samtidig kan hun styre frem hjulene på bilen med ratte. Det er veldig nytt for hun å kunne gjøre det, men hun tok det egentlig veldig raskt. Noe mer trening med det trenger hun, men en uendelig stor glede har hun allerede av denne råtøffe og flotte taxi gåbilen.
Jeg gleder meg til å fortsette å teste ut denne flotte taxi gåbilen, og se den ekte og herlige gleden min datter viser når hun sprader rundt med den. Det er noe som gleder enn hver mamma og se. Men frem til nå, er vi super fornøyd og har bare positive ting og si om taxi gåbilen. Men jeg kommer til å gå enda mer i dybden om våres meninger om den når vi har fått testet den enda mer ut!
Mini Speeders Gåbil Taxi Speedster Gul
Er en tøff og lekker retro gåbil. Anbefalt alder til denne flotte gåbilen er 1-3 år, men selvfølgelig kan enn kjøpe denne flotte bilen også før barnet er 1 år. For jeg skal erlig si at det er flott pynt også til barnet er gammelt nokk til å klare å bruke gåbilen og få stor glede av den. Den er flott å se på, og er virkelig noe enn legger merke til på en positiv måte. Materialet den er laget av er metall med plastdetaljer. Det er flere typer at Mini Speeders Gåbil, så disse gåbilene passer for alle. Det er vell det jeg vil si en drømme gåbil som de fleste barn burde få gleden av å ha selv, og få sprade rundt og kjøre med. Det får fart på de små søte barnebena og gir barna en stor glede, samt di får brukt kroppen sin og må tenke ettersom de styrer bilen med ratt som de kan forandre retningen de kjører i med framhjulene.
Denne sjarmerende og flotte gåbilen som vi har vert så heldig å fått er Mini Speeders Gåbil Taxi Speedster Gul. Dere finner denne flotte taxi gåbilen –>HER!
Flere flotte typer av Mini Speeders Gåbil finner dere ved å trykke –>HER!
Jeg vil også gjøre dere oppmerksom på at det nå er 20% – 42% på disse lekre Mini Speeders Gåbilene!
// Innlegget er skrevet i sammarbeid med Jollyroom.no og produktet er sponset! Innlegget er skrevet med engne meninger og erlige meninger! // // Jollyroom.no // // Mini Speeders Gåbiler //
En fødsel er vell det mest smertefulle men samtidig den beste smerten enn kan gå igjennom. Grunnen for at jeg vil påstå at det er den beste smerten enn kan gå igjennom sammen med kroppen sin, er det at enn får det største og mest verdifulle til slutt. Smertene som enn går igjennom under en fødsel har en begrensning med hvor lenge den vil pågå, samtidig som tidsperspektivet blir helt annerledes når enn er under fødsel. Minutter og timer, blir defuse og enn tenker ikke på tiden slik som enn gjør til vanlig. Det var hvertfall slik for meg, men selvfølgelig er det ikke til å stikke under en stol at fødsler er forskjellige. Jeg skal ikke påstå at noen har en lik fødsel eller noe, men smertene og slutt resultatet av det vakre vi får opp på bryste våres og i hendene våres, er det samme. Det er en ubeskrivelig stor kjærlighet og det største enn opplever! Det å få se barne sitt for første gang er helt magisk! Ingen ord kan beskrive hvor fantastisk og magisk det er.
Utslitt av flere timer med et helvete av smerter, men samtidig så er enn så lykkelig. Det er smerter som er på en helt annen måte og som blir på et helt annet perspektiv enn andre smerter. Det å brekke en arm eller fot er som en ert av smerter i forholt til fødsel, ingen smerter kan forklare eller sammenlignes med de smertene. Hvertfall så har jeg ikke enda klart å finne noe å sammenligne de smertene med.
Når en fødsel pågår, er det ofte fortvilende for de som er til stede for å støtte hun som er under fødselen og går igjennom de smertene. Det er ofte både smertefult for de som er til stede som støtte, å se hvor smertefult hun som ligger å føder har det. Samtidig som enn til tider nokk kan bli litt fortvilet av att en kanskje ikke hvet hvordan enn kan være til hjelp. En ting skal jeg hvertfall si, det å ha noen til stede som støtte bare av at di er der, er en fantatsik støtte uansett. Det er nokk veldig skremmende å være helt alene under de timene det pågår med en fødsel.
Siden fødsler ikke er like så er det viktig og huske på at alle har hver sine ønsker og behov for støtte under fødsler, men noen ting tror jeg er noe lunne like for mange!
Snakk, vær til stede! Ikke stå som en skygge inne på en fødestue, vis at du er til stede for hun som er under fødsel. Vis at du bryr deg, og ønsker å være der som støtte! Uansett om du får mange sleng kommentarer, stykke ord slengt eller hva det nå er, så ikke reagert tilbake. Hold fustrasjonen som det kan påføre deg selv som støtte person inni deg. Hold deg rolig og la hun fyre løs, for faktisk det kan gjøre litt godt å få ut fustrasjonenen som smertene kan gi oss kvinner.
Mobilen er ute av verden! Mobil, og bruk at tid med mobilen enn å være til stede for hun som er under fødsel, er vell det enn minst bør gjøre. Det kan være utrolig frustrerende og se sin støtte person sitte oppslukt på mobilen enn å være til stede som støtte. Det er selvfølgelig støtte bare av å ha noen der, men om personen fysisk ikke er til steden kan den bare dra seg ut ifra fødestuen.
Spør, gjør! Er du usikker på hva hun ønsker du skal gjøre for å hjelpe til, spør. Det er ingenting som kan gjøre noe skade av å spørre hun “kan jeg gjøre noe som helst for å være til hjelp?” “Kan jeg finne noe til deg?” osv. Vis at du bryr deg og er det 110% for hun.
Inpuls utbrydd! Ja kommer det fykende ut noen ord eller historier som egentlig ikke skulle kommet ut ifra den fødende sin munn, så ikke heng deg opp i det. Er det humor, så har du låv å flire av det, men ikke flir av hun uansett. Flir isåfall av det som blir fortalt.
Pust, husk og pust! Tro det eller ei, men det å puste og få hjelp til å klare å puste seg igjennom rier er en stor hjelp. En kan faktisk glemme fort under de store smertene og puste på rett måte. Det å ha noen til å puste sammen med deg å trenge seg inn i hode ditt, å minne deg på pusten og la deg høre hvordan du skal puste er til stor hjelp.
Vær rolig! Det er utrolig viktig og være rolig som en støtte person. Blir du utrolig eller stresset, blir raskt den fødende også det. Det er du som støttespiller som påvirker den fødende mye. Snakk rolig, oppfør deg rolig og husk å ro ned den fødende med beroligende snakk og ord. Igjen, vis forståelelse og omtanke. Vis kjærlighet som vi alle mennesker har i oss.
Vann eller kaldt på pannen! Det er kanskje ikke slik for alle, men spør hvertfall. Spør om hun ønsker litt vann eller drikke, spør om hun ønsker en kald klut på pannen eller om hun ønsker noe varmt eller kaldt å legge på magen. Det er utrolig va noe kaldt kan gjøre!
Masasje, luksus øyeblikk! Noen fødende ønsker faktisk å få masasje! Det er ikke alle som ønsker det, men spør om hun ønsker det eller om det kan være til hjelp. Stil deg positiv til å gjøre alt for hun, for å prøve å hjelpe! Uansett om du virkelig hater å gi masasje så får du bare bite det i deg. Du skal legge deg selv til side, og være der for hun.
Musikk, rolig musikk Musikk kan gjøre underverk. Noen ønsker kanskje å ha noen rolig musikk i bakgrunnen. Spør og tilby den fødende til få avreagere til å lytte til rolig musikk, for musikk kan gjøre underverk. Tro det eller ei, men det er helt utrolig.
Dempet belysning Dempet belysning trenger ikke i alle tilfeller å være eller å høre til noe romantisk. Under en fødsel er det ikke noe som kan kalles romantisk en gang. Enn føler seg så lite sexy og vakker som enn kan føle seg, og føler seg vell som et vandrende vrak. Men dempende belysning kan være avslappende, og gjøre godt for den fødende. Det er ikke noe godt å ha sterke lys som enn ligger å får lysende i hode. Nei det kan faktisk være mer stressende, og blir den fødende stresset påvirker det også barnet. Tilby den fødende om dempet belysning, og la hun velge om hun ønsker det.
Det er nokk mange flere ting enn kan gjøre for å være til hjelp under fødsel, for alle er forskjellige. Vi er alle mennesker, men ingen mennesker er like. Selv hadde jeg fantastiske mennesker som støtte rundt meg under min fødsel. Jeg hadde store smerter som di fleste som går igjennom en fødsel har. Jeg fortalte mye som egentlig ikke skulle komme ut ifra munnen min, men på grunn av mye smerte lindrende som jeg fikk, ble realiteten og begrensningenen mine med frittalende øyeblikk mer fremtredende. Men en god latter ble det for de rundt meg på fødestuen, så alt i alt så tror jeg at de klarte seg godt igjennom det å høre de sykeste og snåleste tingene som jeg klarte å prestere å si.
Noen av historiene mine og ordene som jeg sa, får jeg enda høre. men jeg skal erlig innrømme at jeg ler godt av det selv nå. Jeg syntes ikke det var noe humor i det hele tatt når jeg var under fødselen men nå, ja nå er det humor!
Jeg håper noen av tipsene kan være til hjelp, og om andre har flere tips til hva som var til hjelp for de under fødselen, så del det gjerne i kommentarfeltet! La de som skal igjennom fødsel som har bestemt seg for hvilke støttespillere de ønsker å ha med seg, få en mulighet til å få en liten info om hvordan de kan være til hjelp. Det å gå uvitende inn på en fødestue er nokk ikke en drømme situasjon.
Mange nedturer kan et hvert menneske håndtere å gå igjennom, men hvor grensen går med når et menneske føler seg på bunnen er variert ifra person til person! Det sies at enn skal smile til verden og livet, og at du da vil få et smil tilbake i retur. Vell, for noen år siden ledde jeg av det, men nå?! Ja nå ser jeg på det litt annerledes.
Smil til verden, og verden smiler igjen!
Etter mange år med et smil rundt munnen, etterfølgt av dritt som smilet blir fylt opp med ifra andre medmennesker og hendelser som ikke er de mest postive og lette og håndtere, kan mann godt si at enn får litt vondt i kjeften av å smile. Smilet visner vell egnetlig mer å mer bort, vil nå jeg si. Deretter blir det bare mer falsk. Det var hvertfall slik for meg i mange år. For noen år siden, lå jeg ofte i sengen om morgenen å tenkte “Hvorfor skal jeg egneltig opp av denne sengnen i dag? Hva er vitsen..” Den tanken er det nokk mange unge mennesker som har hatt. Vell la meg heller si tennåringer. For det var det jeg var i den tiden. Det er ikke alder som det kommer ann på ang den tanken, men det kommer ann på hvor mange uønskede og tøffe situasjoner og hendelser som enn går igjennom, som tapper enhver person for krefter og energi.
Det var mange tøffe år jeg nå har lagt bak meg. Mange tøffe år siden jeg var lite barn. Jeg har heldigvis en ryggsekk som jeg bærer på min rygg med erfaringer som jeg velger å ta med meg videre i livet mitt. Erfaringer som mange på min alder ikke har, og noen erfaringer som mange har. Det er egentlig hendelser og episoder som har preget meg til den jeg er i dag, og som jeg jobber med å klare å akseptere som meg. Jeg prøver å se meg selv i speilet hver dag og si “Du er bra nokk, og dette blir en fantastisk dag”. Det er noen tøffe ord og setning, som virkelig krever mye av meg til å klare å si. Noen dager klarer jeg det uheldigvis ikke, men samtidig så skal jeg ikke halshugge meg selv bare pga det. Det viser bare at jeg har noe jeg trenger å jobbe med ang meg selv. Det viser at jeg har en vei jeg må gå, og som jeg er på vei inn over, men som tar sin tid til å klare å fullføre.
Det å elske seg selv for den enn selv er, er ingen lett oppgave som jeg tror mange kanskje jobber med selv. Men hvordan kan enn forvente at noen andre kan elske deg selv, hvis du ikje klarer selv å elske deg for den du er. Det å være takknemlig for å være den personen du seg er. Det er faktisk en ganske viktig ting.
Jeg sier ikke at jeg er perfekt, for allerede burde dere skjønne at jeg er verken perfekt eller prøver å være det. Jeg synes egentlig ordet perfekt er et absurd ord. For det er et ord som mange henger seg opp i og sikter etter. Den perfekte kroppen, den perfekte jenta, den perfekte gutten, den perfekte utseende, det perfekte håret, osv.. Ja der kan jeg ramse opp i det vide og de brede, uten noe stopp. Men hvorfor sikter vi så ofte etter ordet perfekt, og søker etter å følge seg selv perfekt osv? Det er jo bare absurd, hvorfor ikke klare å elske seg selv for den enn selv er og glede seg over at alle er bra nokk for den de er? Ingen er perfekt, og det er ingenting som bør siktes inn på etter å være perfekt, for perfekt ordet er egentlig et farlig ord som kan gjøre mer skader enn godheter i seg selv. Bare tenk dere om, det er et skremmende ord og et skremende mål og sikte etter. For vi alle er gode nokk for akuratt den vi er, det er ingen som er akuratt som du som nå sitter å leser. Det er ingen som er slik som den som sitter på din side, eller sitter i huset ved siden av deg. Ingen er eller noen gang kan være like, men alle er unike og flotte mennesker uansett. Alle er gode nokk på hver sin måte, men ingen kan på noen måte bli eller sikte etter å være perfek, for det er ingenting å ha som et mål. Det er et mål som er absurd og som vil såre mer enn å gjøre godt. Beklager, er ikke ute etter å lage skuffelser for dere som leser, men renen meninger ifra mi side.
Etter mange år med tøffe hendelser, utfordrende “kamper” som jeg aldri trodde jeg skulle komme igjennom. Etter mange erfaringer som jeg har fått, ut ifra å gått igjennom både helvete og mindre helvete er det samtidig godhet jeg nå får igjen for det. Jeg har blitt til den personen jeg er den dag i dag. Jeg har mange ømme punkter, som sårer meg bare ved tanken av episoder i live mitt, og hendelser som har skjedd. Bare ved å tenke tilbake på hvordan det var for meg rett etter jeg hadde fått min flotte datter, bare den tiden der var veldig vanskelig for meg. Ettersom det var en tid som andre påførte meg følelser som skapte uro inni meg. Om det var bevist eller ubevist for stå som et spørsmåltegn, for det er ikke noe jeg kan udtale, ettersom det ikke er noe som jeg verken hvet eller ønsker å hvite. Jeg hvet bare hvordan det føltes for meg og hvilken følelser som herjet inni meg.
Jeg har tenkt å gå mer innpå hvordan tiden var for meg i starten av tiden da jeg fikk Mina Adeline, for det var en ny start av mitt liv. En ny start til et fantastisk liv, men samtidig en start som ikke var slik som de fleste har. Kanskje flere alene mødre der ute uheldigvis kjenner til hvordan en slik start kan være, men jeg vil med handen på hjerte si at jeg håper ikke de har opplevd en slik start. Det å få et barn er bare helt fantastisk og magisk, det handler ikke om det, men det handler om hvordan du kan tro at du kjenner mennesker, men hvordan mennekser du kjenner blir til mennesker du en gang kjente men som er totalt forandret. Det er noe som virkelig kan være skremmende, og sette igang mange følelser som ikke er de beste. Når jeg tenker tilbake på den tiden, liker jeg ikke å legge fokuset på det andre påførte meg, av følelser som var negative. Jeg liker å tenke tilbake på det som var positivt, nemlig min flotte og herlige datter. Men når du samtidig føler at noen har klart å stjele litt av den tiden som skal være fantastisk, og gjort den om til redsel, uro og fått frem tårer og kampvilje i deg selv. Da er det noe som ikke stemmer. Vell blir mors innstinktet enormt! Ja det er som de sier, enn er istand til å ta liv, for sitt eget barn. Det er en slik kampvilje og styrke som en bærer som er fylt av umenneskelig kjærlighet som ingen andre enn mødre eller foreldre har kjent før. Jeg kan ikke snakke for flertallet, men jeg kan snakke for meg selv, og hva andre også har fortalt meg av slikt mamma instinkt.
Det å sitte i frykt på et sykehus, er ingen god følelse samtidig som enn prøver så godt enn bare kan og få melken frem for å amme barne mitt, det å klare å holde på melken samtidig, er heller ingen lett ting og klare i slike hendelser, som skaper vanskelige og triste følelser i seg selv. Men hvor absurd er det ikke å sitte og gråte på et sykehus etter å fått den største gaven som enn kan få i et liv? Hvor absurd er det ikke å sitte med en frykt og redsel, når enn skal bare sitte og kjenne på en umenneskelig stor glede og kjærlighet? Hvordan kan andre mennesker egentlig påføre en nybakt mamma slike negative og vanskelige følelser og slike ting? Vell, jeg kan diskutere mye frem og tilbake om jeg egentlig vil ha svar på noen av disse stilte spørsmålene, men sannheten er den at det vil for alltid forbli ubesvarte spørsmål. Jeg prøver å legge tiden bak meg og bare fokusere på det fantastiske, nemlig min herlige datter. Men mer om hvordan de følelsene og hvordan min tid som nybakt mamma kommer jeg til å skrive om etterhvert. Det blir et og bare et innlegg om det, etterhvert. Jeg vil vell egentlig se på det som et innlegg der jeg legger den tiden og hendelser bak meg, og fokuserer en gang for alle bare på det som var fantastisk i de første månedenne, og videre. Men et innlegg om det kommer etterhvert, slik at det kapittele i live mitt kan lukkes, og bare bli fokusert på den måte jeg ønsker.
Som jeg skrev lengre oppe, smil til verden og verden smiler til deg. Det er nokk et ordtak som mange har hørt før. Det er et ordtak jeg somsakt ville ha ledd av for noen år siden, men heldigvis har jeg prøvd å holde meg til det ordtaket. Etter mye dritt slengt i det smilet, som ble mer å mer falsk, er det endlig fått noe igjen for det. Livet smiler til meg. Det har det selvfølgelig gjort etter jeg fikk min datter og før det også, men mange tøffe utfordringer har kommet langs veien. et liv er ikke bare en rett linje, det har sine oppturer og nedturer. Slik er mitt liv også, jeg har ikke hatt er lett liv. Jeg har ikke blitt båret på en gullstol, jeg har lært å leve livet slik det i realiteten er. Jeg har felt mine tårer, så mange tårer som jeg har felt i mitt liv hade vell nesten druknet meg hadde jeg sittet i et bestemt rom i hele live mitt. Heldigvis er ikke livet slik. Det å felle tårer, er ingen svakhet, det er egentlig å vise styke, vise at enn er et menneske med følelser og ikke bare kald som is. Det er viktig og være et ekte mennesker, som tørr og kjenne på alle følelser som vi har. Det er viktig synes jeg og ikke bare ha et liv som enn blir båret på en gullstol, det er viktig og lære livet å leve. Noe som jeg har gjort, og som mange har gjort.
Nå etter mange år, har mer å mer kommet i den positive retningen min. Lyspunktet i livet mitt har hele tiden vert min datter, siden jeg ble gravid med hun har hun vert mitt lyspunkt. Jeg vil vell nesten si at hun har reddet live mitt. Etter å være i en vanskelig situasjon ang min spiseforstyrrelse, ble jeg reddet av min datter. Før jeg hadde møtt hun, lærte jeg verdien av hvor viktig kroppen er, hvor viktig mat er. For plutselig var det ikke bare meg selv jeg måtte tenke på. Under graviditeten var det min datter som var fokuset og som fikk meg til å klare å komme meg ifra den tøffe tiden med spiseforstyrrelsen min. Jeg vil somsakt påstå å si, at hun reddet live mitt. Videre etter det har jeg lært hvor viktig det er med mat og fysisk aktivitet, holde kroppen i aktivitet og gi den det den trenger. Min datter er mitt liv, hun er alt for meg og hun lærer meg så mye hver dag. Hun er alt for meg og det viktigste jeg for alltid kommer til å ha. Selvfølgelig er det også viktig og ha andre lyspunkt i livet og klare å finne positive ting i livet som enn selv gleder seg over. Nå har flere å flere positive ting og hendelser kommet i rekke mot meg. Jeg smiler hver dag, et ekte og stort smil. Jeg ler en ekte gledes latter hver dag. Ikke bare for min datter gir meg ubeskrivelig mye kjærlighet, men samtidig fordi livet mitt er blitt flott. Livet mitt er på en positiv sti som jeg virkelig er glad for. Jeg har så mye flott i live mitt, som jeg setter så stor pris på. for 3 år siden hadde jeg aldri trodd at live mitt kom til å bli slik det er nå, men fy søren hvor glad jeg er for at mitt liv er slik det nå er.
Utfordringer kommer alltid luskende i veikanten av livet, men det å lære å håndtere dem når de kommer er så mye bedre enn å rulle ned. Livet skal være en dans på roser, for det er tornene som former oss til å få erfaringer i livet. Så husk, uansett hvor mye dritt smilet ditt kan bli fylt med, så vil du en dag få igjen masse positivt for all dritten du fikk sparket inn i smilet. En dag vil du som leser også klare å stå i speilen hver dag og si til deg selv “Jeg er bra nokk, og dette blir en fantastisk dag”, og samtidig tro på det. For vi er alle mennesker, vi gjør alle feil, men vi har et valg. Ønsker vi å lære av det eller bare spa oss ned i dritten? Hva velger du?
– LIK OG DEL GJERNE DETTE INNLEGGE NEDENFOR, HVIS DU ØNSKER Å LÆRE AV LIVET OG FØLE DEG BRA NOKK, ENN Å SPA DEG NED I DRITTEN!
Tut-tut sier mammas bil, den kjører helt til Sokndal. Vi skal ut å kose oss, på en liten familie tur. Tut tut, tut tut, tut tut!
I går hadde vi en koselig dag! Vi var på et koselig besøg hos mine besteforeldre, Mina Adeline sine oldeforeldre. Vi hadde en fantastisk middag og kaker, samt feiret kommende bursdag av min mamma. Det var utrolig koselig og en flott dag, og feiring. Det er ikke før 4.februar min mamma har bursdag, men i den rekord farten som tiden går i, så er det kort tid til 4.februar er her.
Vi alle hadde en fantastisk dag, både små og store. Mina Adeline var virkelig i slaget og koste seg masse og samtidig syntes det var veldig stas å få sitte på egen stol og ved bordet våres og spise selv. Det er så sprøtt å se hvor stor hun har blitt nå. Tenk det, hun har begynt å spise mer å mer selv nå. Noe som jeg virkelig ikke enda har blitt vant til.
Det er nesten litt blannende føleser av å se hvordan hun gjør mer å mer selv, samtidig som det er så stas å se den flotte utviklingen som hun har. Jeg er bedre sakt, evig stolt av hun!
Jippi, det er helg! 🙂 I går hadde vi litt jente tid før det var leggetid. Mina Adeline fant frem neglelakkene mine og var fast bestemt på at hun skulle ha selv også, samt sminkevesken min etterpå. Det at hun fant sminkevesken min var ikke noe nytt.
Så i kveldingen koste vi oss med å lakke neglene våres, sminke oss etterfylt av en herlig kveldsmat. Bedre sakt, skikkelig kosefredag hadde vi!
Det er litt sprøtt å se hvordan Mina Adeline tar etter meg nå som hun har blitt større. Hvordan hun gjør seg forstått og hvordan hun forstår meg også. Det er en herlig tid, men alle tider har hver sin sjarm. Noe som gjør enn hver tid spesiell på en flott måte.
Sommeren i fjord (2014), kjøpte mitt første hus. Det er ikke bare et hus, nei det faktisk et småbruk. De fleste av dere har nokk egentlig fått det med dere, så det er jo gammelt nytt, for å si det slikt. Småbruket jeg kjøpte, er et eldre koselig småbruk som også er et oppussings prosjekt. Noe som jeg virkelig syntes var kjekt, spennende og utfordrende. Men hvem liker vell ikke utfordringer? Det gjør iallefall jeg.
I eldre huser er det oppussing som gjelder. Det er masse spennende arbeid, som de fleste som har erfaring tar på seg. Jeg der imot, en jente på 23 år, med 0 erfaring innen oppussing, skal og har allerede begynt på “prosjekt oppussing med 0 erfaring”. Det høres nesten ut som en liten rissiko sport! Å sette igang med noe så viktig som å pusse opp et hus, når enn ikke har erfaring. Men erfaringenene bygger enn jo på veien, så her er det masse spennende for meg å lære frem igjenom.
Inpuls handlingene mine tar over til tider, men jeg vil på ingen måte påstå at det alltid er noe negativt med det. Der imot vil jeg heller påstå at i denne situasjonen var det mer positivt. Jeg fikk for meg en dag at jeg var veldig lei av hvordan alt rundt meg av farger og helhet på vegger og rom bare forble likt som det ifra starten var da vi flyttet inn. Ingenting gjorde seg selv, og det var bare på tide og ta fatt i det selv. Etter lengre koselige tlf samtaler med en av mine beste kompiser, som holdt på med spennende bygge prosjekter, ble jeg bitt av inspirasjons basillen. Jeg ønsket å ha noe å gjøre selv også samtidig som jeg var sosial i tlf en. Da min datter var i barnehagen, var jeg plutselig igang med å pusse opp gangen.
Flere timer med tapetriving og deretter sto jeg med en flaske med varmt vann og spraiet på hele veggen, samt rev ned rester av tapeten. Dette holt jeg på med hele dagene i noen dager, før alt var borte. Jeg hadde innbilt meg at veggen bak tapeten skulle være i en farge, og jeg trodde den egentlig var helt hvit, slik jeg ønsket at gangen skulle være. Men godtruende som jeg var, ble det raskt en latterfull overraskelse som møtte meg. Hvit var den noen plasser, men langt ifra slik jeg hadde trodd kom til å komme ferm bak tapeten, og enda mer arbeid sto for tur.
Jeg var raskt med å velge den billige og lette løsningen, maling! Etter to strøk med maling i gangen, opp trappen og i gangen i 2.etasje var det et overaskende resultat som jeg virkelig var fornøyd med. Plutselig var gangen blitt eggehvit og samtidig så den mye større ut enn den hadde gjort før jeg begynte. Ny lampe i taket kom på plass å nye “håndtak” på to skper/boder gjorde seg godt i det lille oppussings prosjektet mitt. Bedre sakt min første start på et større oppussings prosjekt.
// julepunten er borte nå, men ettersom det var i desember jeg tok bildet så var julepunten fremme da. //
// OPS! Jeg har gulvet, taket og lister igjen i gangen. Så er ikke enda 100% ferdig enda. //
Jeg brukte litt over 1 uke, med alt som skulle gjøres i gangen! Alt ble gjort alene, og aldri hadde jeg gjort noe av dette før. Jeg tettet igjen hull etter spikere i veggen, osv. Men alt i alt, uansett om andre kan se at det er ingen “proff” person som har gjort dette, så er jeg fornøyd. Til å være første gang jeg har gjort slikt og samtidig gjort alt alene, er jeg strålende fornøyd.
Nå er vell egentlig det store spørsmålet, hva skal jeg sette igang med å gjøre videre? Hva blir det neste prosjektet innen oppussings prosjektet mitt? Jo i morgen skal jeg rive teppe i stuen, og planen er å snart prøve seg på å legge nytt gulv. Spenneningen stiger virkelig bare med tanken på dette, ettersom jeg somsakt aldri har gjort noe av dette før. Men hva er det verste som kan skje? Det trenger jeg ikke svar på en gang, for det meste kan rettes opp i og fikses igjen 🙂
Grunnen for jeg skal rive gulvteppe i morgen i stuen og ikke i dag, er siden Mina Adeline har en kraftig støv allergi, og siden det er et gammelt teppe så er det ille for hun hvis jeg utfører slike arbeids oppgaver når hun er hjemme. Så i morgen er det tid for barnehage dag igjen for hun, og da skal jeg få kose meg med å rive ut teppe i stuen og renske hele gulvet for alt som kalles støv og rester ifra det gamle teppe, slik at det er klart til å legge på nytt gulv etterhvert. Frem over ønsker jeg å få bort de meste av tepper her i huset, slik at det kan bli bedre for Mina Adeline ang sin allergi. Og samtidig når jeg nevner allergien hennes, det er også derfor noen av dere har lagt merke til at jeg har skrevet mye om rengjøring av huset, nå har dere grunnen her. Jeg gjøre rent i huset hver dag, slik at det skal være bedre for Mina Adeline ang hennes allergi. For det er mye støv og slike ting som kan legge seg rundt omkring, uten at enn faktisk ser og merker det når enn ikke har en så kraftig allergi selv.
Det kommer til å handle litt om oppussingen min i huset, en gang iblant på bloggen når noe nytt er pusset opp. Så håper noen av dere liker interiør, oppussing osv også, og ønsker å følge meg med mine små slike prosjekter også. samtidig som jeg kommer til å skrive slik som jeg altlid har gjort videre også. Jeg prøver samtidig og la dere få komme enda tettere på oss, men merker det er litt vanskelig iblant å klare å åpne seg helt på noen måter, men jeg jobber iallefall med å klare det 🙂
Håper dere alle får en flott dag!
– Har du pusset opp et hus før? – Liker du å prøve ut nye ting og samtidig få nye erfaringer med det?
Alene mamma er en egen fysisk trening, ikke bare når enn ønsker men 24/7 uten stopp! Det er ikke å bare være en mamma. Det er et eget liv, en egen livstil der hele livet ditt ikke handler lengre om deg. Det er dere. Du er ikke bare deg, du er blitt til to.
Mange vil nokk si at ja det å være alene mamma er krevende og tøft, men uten å ha vert det selv aner faktisk ingen realiteten med hvordan det er! Enn kan tenke seg til mye, ha forståelse for mye, men realiteten vet enn faktisk ikke før enn har prøvd det livet selv. Det å være alene mamma klarer faktisk ingen å forstå fult ut uten at de er det selv eller har vert det. Jeg sier ikke at det er grusomt å at jeg ikke skulle ønske at mitt liv var slik det var, for jeg elsker mitt liv slik det er. Men jeg har inntrykk av at mange tror de vet hvordan alene mamma livet er, og at mange tror jeg har det så fint og flott. Ja at jeg nesten blir båret på en gullpute, siden jeg bor sammen med min mamma. Men som et slag i mitt hode av skuffelse at hvordan andre kan spekulere og lage konklusjoner av mitt liv, kommer slaket like hardt tilbake til dere. Jeg lever som en alene mamma, uansett om min mamma bor under samme tak som oss.
Det er jeg som har valgt å få MIN datter! Det er jeg som ble gravid og bar hun frem, fødte hun og har oppdratt hun hele veien til den dag i dag. Slik vil det alltid være. Min mamma er hennes mormor, men hun har ikke et ansvar over eller forpliktelser og gjøremål hun skal og må gjøre med hun. Det er jeg som er der for hun 24/7. Dette fordi det er min datter, mitt liv og mine forpliktelser og gjøremåle som jeg har over for Mina Adeline. Selvfølgelig er min mamma der, men hun tar ikke over for meg på noen måter. Hun kan leke med hun og passe på hun noen ganger hvis jeg må avsted. Bedre sakt hun passer på hun og gjør ting på lik linje som om hvis jeg skulle hatt barnevakt, hun hjelper meg vis jeg ber om det eller hvis jeg er veldig sliten eller syk en dag. Men jeg blir ikke liggende i sengen en hel dag, jeg står opp å gjør de faste gjøremålene uansett. Jeg er heldig og har avlasning og hjelp av min mamma, når hun ser jeg trenger det mest! Noe som er en sjelden gang.
Så for dere som ønsker å spekulere videre og lage deres konklusjoner av mitt liv, det er unødvendig bruk av tid. Nå vet dere realiteten og sannheten! 🙂
Det å være alene mamma, kan nokk mange tenke er lett og ikke så tøft som realiteten egentlig er. Dette fordi jeg har kanskje lagt mye vekt på det positive i hverdagen min, som har kanskje gjort at det har virket som alene mamma tilværelsen er rosen rødt og flott. Jeg ønsker ikke at bloggen min skal på noen måte være noe påvirkning og oppfordring til at andre skal ønske å bli alene mamma. Det er en tøff og utfordende tilværelse. Alt en sier og alt en gjør, handler ikke lengre om bare deg. Enn tenker og må tenke for to hele tiden. Det blir bare sånn av seg selv, ikke noe enn bevist gjør det om til.
Det at mange av mine innlegger er postiive og finner mye av gleden i hverdagen, er ene og alene fordi jeg ønsker og tenke positivt og det er mye glede i hverdagen min. Min datter gir meg glede og flotte dager. Jeg har vanskelige dager og kan også felle tårer iblant, men det kalles egentlig bare å være et menneske! Min hverdag er min hverdag, det betyr ikke at alle sin alene mamma tilværelse hadde vert lik min. Det er mye som er utfordrende også og som gjør at jeg ofte har gått med bekymringer og felt tårer i ren fortvilelse, men samtidig så er det slik det er. Et liv er en dans på roser, fordi det er torner langs stilken til rosen. Det at det er utfordinger, bekymringer og tårer iblant har ikke noe med min datter å gjøre, det har noe med helheten av det å være alene mamma. Fordi det er ikke alt som skal være lett og komme servert på et fat. Da hadde vi mennesker ikke fått erfaringer, lærdom og samtidig blitt sterekere som oss selv.
Mange innlegger er somsakt basert på flotte dager osv, men hvorfor gjøre dagene om til noe negativt om det kanskje har hent en litt vanskelig ting iløpet av dagen, når resten av dagen har vert fantastisk? Jeg kommer hvertfall ingen vei i mitt liv, om jeg baserer det på å tenke på det negative og legge ut og det negative hele tiden. Jeg skriver direkte og erlig om mine dager, og min datter gir meg alt det positive og flotte. Når jeg har en dårlig dag, setter jeg ord på det når jeg føler for det. Jeg pynter ikke på livet mitt, det er bare noen ting jeg holder borte ifra det offentlige.
Nå når Mina Adeline har blitt 1,5 år er det virkelig blitt fart på dagene. Hun er en aktiv og glad jente som virkelig vet å sette fart på mine dager også. Det å være mamma til et barn som har begynt å gå, krever mye å er egentlig en egen fysisk trening hver dag. Det er som trenings senteret har kommet gratis i hjemmet nå, bare på et annet nivå. Jeg har sett stor forandring på kroppen min de siste 3 mnd. Det har ingenting med operasjonene og gjøre, men det har noe med aktivitets nivået i hverdagn min å gjøre. På bare litt over 3 mnd, har jeg tatt av meg hele 17 cm og på nesten 2 uker har jeg tatt av meg 9 cm. Det er ingenting som har vert bevist ang å gå ned i vekt, ettersom jeg spiser hva enn jeg ønsker og har lust på og samtidig er alt for glad i sjokolade. Vekten har bare forsvunnet av seg selv, og naturlig.
For noen dager siden satt jeg å så tilbake på bilder ifra i fjord. Jeg kom over et bilde av meg selv som er tatt for 9 mnd siden, og det var da jeg kjente jeg ble overasket. Det var en stor forskjell, som enn virkelig kunne se! Jeg kjenner det gjør godt å se at jeg er i såpass mye og god aktivitet iløpet av dagene og at kroppen min får sin egen type trening.
Det er virkelig mye mer aktivitet nå i Mina Adeline enn hva det var for 8-9 mnd siden. Det er så mye som har skjedd ang utvikling og alt på det året som har gått. det var først etter hun begynte å gå at det ble et mye høyere aktivitets nivå i hverdagen, å det blir samtidig bare mer å mer aktivitet nå som hun sprader rundt hele tiden. Det er så kjekk og spennende tid, men jeg merker at jeg har ingen sjangs om å klare å holde aktivitets nivået mitt like høyt oppe som det et barn har i seg i en slik alder.
Nye klær har inntatt garderoben til både meg og Mina Adeline, nå som hun er godt på vei over i ny størrelse! Jeg der imot har gitt bort mye av klærne mine, siden de har blitt for store og endelig fått kjøpt meg noen nye klær som er mindre i str og som passer.
Det var virkelig fantastisk å få kjøpt inn noen nye klær til Mina Adeline å til meg selv. Så i går hadde vi på oss et søtt antrekk, som var så å si like. Jeg synes det er så kjekt å finne klær til oss begge som er litt like.
Klærne mine er kjøpt på H&M og Mina Adeline sine klær er kjøpt på H&M og Lindex!
– Hva synes du om klærne? – Hvis du har barn, liker du og kjøpe noen klær som dere har som er litt like? #mammablogg #ungmor #alenemor #antrekk #klær #bilde #barn #datter #H&M #lindex #foreldreogbarn #familieogbarn #familie #foreldre #kvinesdal
