Mange nedturer kan et hvert menneske håndtere å gå igjennom, men hvor grensen går med når et menneske føler seg på bunnen er variert ifra person til person! Det sies at enn skal smile til verden og livet, og at du da vil få et smil tilbake i retur. Vell, for noen år siden ledde jeg av det, men nå?! Ja nå ser jeg på det litt annerledes.
Smil til verden, og verden smiler igjen!
Etter mange år med et smil rundt munnen, etterfølgt av dritt som smilet blir fylt opp med ifra andre medmennesker og hendelser som ikke er de mest postive og lette og håndtere, kan mann godt si at enn får litt vondt i kjeften av å smile. Smilet visner vell egnetlig mer å mer bort, vil nå jeg si. Deretter blir det bare mer falsk. Det var hvertfall slik for meg i mange år. For noen år siden, lå jeg ofte i sengen om morgenen å tenkte “Hvorfor skal jeg egneltig opp av denne sengnen i dag? Hva er vitsen..” Den tanken er det nokk mange unge mennesker som har hatt. Vell la meg heller si tennåringer. For det var det jeg var i den tiden. Det er ikke alder som det kommer ann på ang den tanken, men det kommer ann på hvor mange uønskede og tøffe situasjoner og hendelser som enn går igjennom, som tapper enhver person for krefter og energi.
Det var mange tøffe år jeg nå har lagt bak meg. Mange tøffe år siden jeg var lite barn. Jeg har heldigvis en ryggsekk som jeg bærer på min rygg med erfaringer som jeg velger å ta med meg videre i livet mitt. Erfaringer som mange på min alder ikke har, og noen erfaringer som mange har. Det er egentlig hendelser og episoder som har preget meg til den jeg er i dag, og som jeg jobber med å klare å akseptere som meg. Jeg prøver å se meg selv i speilet hver dag og si “Du er bra nokk, og dette blir en fantastisk dag”. Det er noen tøffe ord og setning, som virkelig krever mye av meg til å klare å si. Noen dager klarer jeg det uheldigvis ikke, men samtidig så skal jeg ikke halshugge meg selv bare pga det. Det viser bare at jeg har noe jeg trenger å jobbe med ang meg selv. Det viser at jeg har en vei jeg må gå, og som jeg er på vei inn over, men som tar sin tid til å klare å fullføre.
Det å elske seg selv for den enn selv er, er ingen lett oppgave som jeg tror mange kanskje jobber med selv. Men hvordan kan enn forvente at noen andre kan elske deg selv, hvis du ikje klarer selv å elske deg for den du er. Det å være takknemlig for å være den personen du seg er. Det er faktisk en ganske viktig ting.
Jeg sier ikke at jeg er perfekt, for allerede burde dere skjønne at jeg er verken perfekt eller prøver å være det. Jeg synes egentlig ordet perfekt er et absurd ord. For det er et ord som mange henger seg opp i og sikter etter. Den perfekte kroppen, den perfekte jenta, den perfekte gutten, den perfekte utseende, det perfekte håret, osv.. Ja der kan jeg ramse opp i det vide og de brede, uten noe stopp. Men hvorfor sikter vi så ofte etter ordet perfekt, og søker etter å følge seg selv perfekt osv? Det er jo bare absurd, hvorfor ikke klare å elske seg selv for den enn selv er og glede seg over at alle er bra nokk for den de er? Ingen er perfekt, og det er ingenting som bør siktes inn på etter å være perfekt, for perfekt ordet er egentlig et farlig ord som kan gjøre mer skader enn godheter i seg selv. Bare tenk dere om, det er et skremmende ord og et skremende mål og sikte etter. For vi alle er gode nokk for akuratt den vi er, det er ingen som er akuratt som du som nå sitter å leser. Det er ingen som er slik som den som sitter på din side, eller sitter i huset ved siden av deg. Ingen er eller noen gang kan være like, men alle er unike og flotte mennesker uansett. Alle er gode nokk på hver sin måte, men ingen kan på noen måte bli eller sikte etter å være perfek, for det er ingenting å ha som et mål. Det er et mål som er absurd og som vil såre mer enn å gjøre godt. Beklager, er ikke ute etter å lage skuffelser for dere som leser, men renen meninger ifra mi side.
Etter mange år med tøffe hendelser, utfordrende “kamper” som jeg aldri trodde jeg skulle komme igjennom. Etter mange erfaringer som jeg har fått, ut ifra å gått igjennom både helvete og mindre helvete er det samtidig godhet jeg nå får igjen for det. Jeg har blitt til den personen jeg er den dag i dag. Jeg har mange ømme punkter, som sårer meg bare ved tanken av episoder i live mitt, og hendelser som har skjedd. Bare ved å tenke tilbake på hvordan det var for meg rett etter jeg hadde fått min flotte datter, bare den tiden der var veldig vanskelig for meg. Ettersom det var en tid som andre påførte meg følelser som skapte uro inni meg. Om det var bevist eller ubevist for stå som et spørsmåltegn, for det er ikke noe jeg kan udtale, ettersom det ikke er noe som jeg verken hvet eller ønsker å hvite. Jeg hvet bare hvordan det føltes for meg og hvilken følelser som herjet inni meg.
Jeg har tenkt å gå mer innpå hvordan tiden var for meg i starten av tiden da jeg fikk Mina Adeline, for det var en ny start av mitt liv. En ny start til et fantastisk liv, men samtidig en start som ikke var slik som de fleste har. Kanskje flere alene mødre der ute uheldigvis kjenner til hvordan en slik start kan være, men jeg vil med handen på hjerte si at jeg håper ikke de har opplevd en slik start. Det å få et barn er bare helt fantastisk og magisk, det handler ikke om det, men det handler om hvordan du kan tro at du kjenner mennesker, men hvordan mennekser du kjenner blir til mennesker du en gang kjente men som er totalt forandret. Det er noe som virkelig kan være skremmende, og sette igang mange følelser som ikke er de beste. Når jeg tenker tilbake på den tiden, liker jeg ikke å legge fokuset på det andre påførte meg, av følelser som var negative. Jeg liker å tenke tilbake på det som var positivt, nemlig min flotte og herlige datter. Men når du samtidig føler at noen har klart å stjele litt av den tiden som skal være fantastisk, og gjort den om til redsel, uro og fått frem tårer og kampvilje i deg selv. Da er det noe som ikke stemmer. Vell blir mors innstinktet enormt! Ja det er som de sier, enn er istand til å ta liv, for sitt eget barn. Det er en slik kampvilje og styrke som en bærer som er fylt av umenneskelig kjærlighet som ingen andre enn mødre eller foreldre har kjent før. Jeg kan ikke snakke for flertallet, men jeg kan snakke for meg selv, og hva andre også har fortalt meg av slikt mamma instinkt.
Det å sitte i frykt på et sykehus, er ingen god følelse samtidig som enn prøver så godt enn bare kan og få melken frem for å amme barne mitt, det å klare å holde på melken samtidig, er heller ingen lett ting og klare i slike hendelser, som skaper vanskelige og triste følelser i seg selv. Men hvor absurd er det ikke å sitte og gråte på et sykehus etter å fått den største gaven som enn kan få i et liv? Hvor absurd er det ikke å sitte med en frykt og redsel, når enn skal bare sitte og kjenne på en umenneskelig stor glede og kjærlighet? Hvordan kan andre mennesker egentlig påføre en nybakt mamma slike negative og vanskelige følelser og slike ting? Vell, jeg kan diskutere mye frem og tilbake om jeg egentlig vil ha svar på noen av disse stilte spørsmålene, men sannheten er den at det vil for alltid forbli ubesvarte spørsmål. Jeg prøver å legge tiden bak meg og bare fokusere på det fantastiske, nemlig min herlige datter. Men mer om hvordan de følelsene og hvordan min tid som nybakt mamma kommer jeg til å skrive om etterhvert. Det blir et og bare et innlegg om det, etterhvert. Jeg vil vell egentlig se på det som et innlegg der jeg legger den tiden og hendelser bak meg, og fokuserer en gang for alle bare på det som var fantastisk i de første månedenne, og videre. Men et innlegg om det kommer etterhvert, slik at det kapittele i live mitt kan lukkes, og bare bli fokusert på den måte jeg ønsker.
Som jeg skrev lengre oppe, smil til verden og verden smiler til deg. Det er nokk et ordtak som mange har hørt før. Det er et ordtak jeg somsakt ville ha ledd av for noen år siden, men heldigvis har jeg prøvd å holde meg til det ordtaket. Etter mye dritt slengt i det smilet, som ble mer å mer falsk, er det endlig fått noe igjen for det. Livet smiler til meg. Det har det selvfølgelig gjort etter jeg fikk min datter og før det også, men mange tøffe utfordringer har kommet langs veien. et liv er ikke bare en rett linje, det har sine oppturer og nedturer. Slik er mitt liv også, jeg har ikke hatt er lett liv. Jeg har ikke blitt båret på en gullstol, jeg har lært å leve livet slik det i realiteten er. Jeg har felt mine tårer, så mange tårer som jeg har felt i mitt liv hade vell nesten druknet meg hadde jeg sittet i et bestemt rom i hele live mitt. Heldigvis er ikke livet slik. Det å felle tårer, er ingen svakhet, det er egentlig å vise styke, vise at enn er et menneske med følelser og ikke bare kald som is. Det er viktig og være et ekte mennesker, som tørr og kjenne på alle følelser som vi har. Det er viktig synes jeg og ikke bare ha et liv som enn blir båret på en gullstol, det er viktig og lære livet å leve. Noe som jeg har gjort, og som mange har gjort.
Nå etter mange år, har mer å mer kommet i den positive retningen min. Lyspunktet i livet mitt har hele tiden vert min datter, siden jeg ble gravid med hun har hun vert mitt lyspunkt. Jeg vil vell nesten si at hun har reddet live mitt. Etter å være i en vanskelig situasjon ang min spiseforstyrrelse, ble jeg reddet av min datter. Før jeg hadde møtt hun, lærte jeg verdien av hvor viktig kroppen er, hvor viktig mat er. For plutselig var det ikke bare meg selv jeg måtte tenke på. Under graviditeten var det min datter som var fokuset og som fikk meg til å klare å komme meg ifra den tøffe tiden med spiseforstyrrelsen min. Jeg vil somsakt påstå å si, at hun reddet live mitt. Videre etter det har jeg lært hvor viktig det er med mat og fysisk aktivitet, holde kroppen i aktivitet og gi den det den trenger. Min datter er mitt liv, hun er alt for meg og hun lærer meg så mye hver dag. Hun er alt for meg og det viktigste jeg for alltid kommer til å ha. Selvfølgelig er det også viktig og ha andre lyspunkt i livet og klare å finne positive ting i livet som enn selv gleder seg over. Nå har flere å flere positive ting og hendelser kommet i rekke mot meg. Jeg smiler hver dag, et ekte og stort smil. Jeg ler en ekte gledes latter hver dag. Ikke bare for min datter gir meg ubeskrivelig mye kjærlighet, men samtidig fordi livet mitt er blitt flott. Livet mitt er på en positiv sti som jeg virkelig er glad for. Jeg har så mye flott i live mitt, som jeg setter så stor pris på. for 3 år siden hadde jeg aldri trodd at live mitt kom til å bli slik det er nå, men fy søren hvor glad jeg er for at mitt liv er slik det nå er.
Utfordringer kommer alltid luskende i veikanten av livet, men det å lære å håndtere dem når de kommer er så mye bedre enn å rulle ned. Livet skal være en dans på roser, for det er tornene som former oss til å få erfaringer i livet. Så husk, uansett hvor mye dritt smilet ditt kan bli fylt med, så vil du en dag få igjen masse positivt for all dritten du fikk sparket inn i smilet. En dag vil du som leser også klare å stå i speilen hver dag og si til deg selv “Jeg er bra nokk, og dette blir en fantastisk dag”, og samtidig tro på det. For vi er alle mennesker, vi gjør alle feil, men vi har et valg. Ønsker vi å lære av det eller bare spa oss ned i dritten? Hva velger du?
– LIK OG DEL GJERNE DETTE INNLEGGE NEDENFOR, HVIS DU ØNSKER Å LÆRE AV LIVET OG FØLE DEG BRA NOKK, ENN Å SPA DEG NED I DRITTEN!
