Måned: januar 2020

Søsken forhold er noe mange opplever samt noen ikke opplever. Jeg var en av mange som aldri fikk søsken, om det var ste søsken, halv søsken eller hel søsken. Jeg vokste opp som enebarn og jeg må ærlig innrømme at det å ha søsken var noe jeg savnet dypt. Ikke at jeg viste hva det ville si å ha søsken men jeg følte meg ofte så alene. Jeg har en halv bror men dessverre kjenner jeg han ikke, å det er også noe jeg har kjent på. Det å vite at jeg har en halv bror men aldri få et bekjenskap til han, har vert noe som har gnaget mye på meg. Men slik er det bare og jeg kan ikke gjøre så mye med det.

Jeg har alltid ønsket at mitt barn skulle ha søsken. Men i flere år var jeg alene mor og Mina Adeline vokste opp de første årene uten å ha noe søsken. Da jeg var heldig og fant mannen i mitt liv, ente det med at Mina Adeline fikk en ste søster. Dette har bringt så mye glede å jeg har måttet ta megselv i å tenke at de er heldige som får vokse opp som ste søstre.

I min familie er det mange ste søsken og halv søsken, osv. Det om det ikke er hel søsken eller søsken i kjøtt og blod, har aldri vert noe som har spilt noe rolle. Alle er like velkommen og like mye familie uansett. Det handler om den kjærligheten og omstendighetene, ikke kjøtt å blod og gener.

Jeg har fått flere aha opplevelser den siste tiden og jeg må bare si, det å kunne ha søsken er magisk. Jeg ser at barna her i hus og andre barn får et spesielt bånd med sine søsken. De bygger vennskap på et dypere plan og de knytter seg sammen på en helt unik måte. Her i hus er barna blitt veldig knyttet til hverandre. De skiller få år og leker så flott sammen. De søker til hverandre i tyngre hendelser og de støtter seg på hverandre. De har hele tiden hverandre til å støtte opp om hverandre. De forstår hverandre på en unik måte som få venner klarer å forstå hverandre på.

Jeg merker at det å ha hverandre gir en trygghet og også en utfordring i den positive retningen om å utvikle seg mer og også å bli mer selvstendig. De ser opp til hverandre og bygger hverandre opp og når det er nye situasjoner der enn bygger opp motorikken og den delen ved å lære å bli mer selvstendig, så sammarbeider de og bygger hverandre opp til å klare å mestre det. De hjelper hverandre og er veldig sammen sveiset. Jeg personlig synes det er veldig flott å se hvordan søsken uansett kjøtt å blod kan knytte seg sammen å bygge hverandre opp. Jeg synes ofte enn hører om søsken som ikke er positive til hverandre og mye klaging med å ha søsken, men når enn ser mer skjennerelt å videre ut over så til syvende og sist så kommer alltid søsken flokken til slutt mer sammen. De søker til hverandre på en unik måte.

selvfølgelig så er det en dans på roser å ha søsken, for enn har sine uenigheter som jeg liker å se på som veien de går på rose stilken og uenighetene er tornene på stilken. Men når alt kommer til alt er det magisk når de kommer frem til enden av stilken og den vakre blomsten er der. Familie i mine øyner skal alltid være dere for hverandre og enn skal være takknemlig for den familien enn har eller har fått. Alt må ikke hele tiden være a4 med genetisk, det er så mye mer enn bare genetisk og enn kan bygge lige gode relasjoner og bånd uansett.

Sannelig er det mye som har skjedd den siste tiden! Vi har kjøpt hus, mannen har fridd og vi skal gifte oss, vi har flyttet inn i det nye huset, flyttet ut av Småbruket, flyttet ut av huset vi leide, hjulpet min mor med å flytte inn i leilighet – osv osv. Det har vert noen travle måneder med mye kaos.

Nå begynner ting å roe seg, men sannelig banker kaos hele tiden på døren.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

I flere uker har vi jobbet med å få flytte ut av eskene å komme oss mer inn i huset, men jeg føler det vil ingen ende ta. Vi har kastet enorme mengder men enda skulle jeg ønske jeg kunne bare kastet alt. Jeg er direkte møkk lei av å pakke ut å få på plass ting. Ikke vet jeg hvor jeg ønsker å ha alt å ikke har jeg nokk kommoder og hyller til alt heller.

Det å pakke ut av esker å komme deg skikkelig inn i det nye huset med barn i hus er et kapittel for segselv. Jeg rydder ut og får ting på plass ifra eske til eske, men da jeg er ferdig med et rom å går over til neste rom der barna blir igjen og leker – ja da er det som en atombombe har gått av når jeg kommer tilbake. Det er helt vilt hvordan rydding ingen ende vil ta. Bare av å se en eske får meg direkte kvalm nå for jeg er så lei. Barna har heller ingen interesse for å få tingene sine på plass eller å rydde ut av eskene, så det er jo direkte nytteløst. Jeg tror faktisk ikke de hadde merket så mye til om jeg bare hadde satt deres esker med leker opp på loftet, for de har så lite lyst å pakke ut sitt eget. Haha, skulle trodd de hadde en hel stor del av samme følelse som meg til eskene nå.

Men heldigvis er vi godt påvei, men jeg føler virkelig det er et prosjekt som ingen ende vil ta. Samtidig som jeg også på passe på helsen å ikke klarer for mye på en gang. Men en dag vil det vell ta en ende med den utpakkingen av esker, og en dag er vi nokk plutselig ferdig innflyttet i huset. Det er vertfall lov å håpe.