Sannelig er det mye som har skjedd den siste tiden! Vi har kjøpt hus, mannen har fridd og vi skal gifte oss, vi har flyttet inn i det nye huset, flyttet ut av Småbruket, flyttet ut av huset vi leide, hjulpet min mor med å flytte inn i leilighet – osv osv. Det har vert noen travle måneder med mye kaos.
Nå begynner ting å roe seg, men sannelig banker kaos hele tiden på døren.
I flere uker har vi jobbet med å få flytte ut av eskene å komme oss mer inn i huset, men jeg føler det vil ingen ende ta. Vi har kastet enorme mengder men enda skulle jeg ønske jeg kunne bare kastet alt. Jeg er direkte møkk lei av å pakke ut å få på plass ting. Ikke vet jeg hvor jeg ønsker å ha alt å ikke har jeg nokk kommoder og hyller til alt heller.
Det å pakke ut av esker å komme deg skikkelig inn i det nye huset med barn i hus er et kapittel for segselv. Jeg rydder ut og får ting på plass ifra eske til eske, men da jeg er ferdig med et rom å går over til neste rom der barna blir igjen og leker – ja da er det som en atombombe har gått av når jeg kommer tilbake. Det er helt vilt hvordan rydding ingen ende vil ta. Bare av å se en eske får meg direkte kvalm nå for jeg er så lei. Barna har heller ingen interesse for å få tingene sine på plass eller å rydde ut av eskene, så det er jo direkte nytteløst. Jeg tror faktisk ikke de hadde merket så mye til om jeg bare hadde satt deres esker med leker opp på loftet, for de har så lite lyst å pakke ut sitt eget. Haha, skulle trodd de hadde en hel stor del av samme følelse som meg til eskene nå.
Men heldigvis er vi godt påvei, men jeg føler virkelig det er et prosjekt som ingen ende vil ta. Samtidig som jeg også på passe på helsen å ikke klarer for mye på en gang. Men en dag vil det vell ta en ende med den utpakkingen av esker, og en dag er vi nokk plutselig ferdig innflyttet i huset. Det er vertfall lov å håpe.
