“jeg tar det som det kommer” – gjør du egentlig det?

Den setningen fikk meg til å tenke. Den har svevet rundt i hode mitt, men lengre bak. Det har vert hindringer som har blokkert den litt – til i dag, til nå. Hvis vi alle tar ting som det kommer å ikke fremskynder noe. Lar alt falle naturlig når tiden er inne. Hvis vi alle bare fokuserer på å leve å være oss selv. Ikke lar negative tanker strømme gjennom oss. Ikke lar oss dømme andre uten mål å mening. For det å bruke energi på å dømme andre det skaper jo egentlig bare en negativ prosess å det gjør at vi tar over styringen på å la ting falle naturlig å la det skje hvis det er ment det skal skje. Så lar vi egentlig ting falle naturlig hvis vi tar over prosesser i livet og gjør handlinger som vi selv bestemmer over? Lar vi egentlig ting komme som det kommer, hvis vi setter opp en mur og tar over prosessen? 

egentlig gjør vi jo ikke det. Hvis vi skal ta ting som det kommer, la det falle seg naturlig og la det skje som det skjer. Da kan vi ikke la følelser ta over, om det er sinne eller noen som helst negative følelser. Det er faktisk bare positive følelser vi egentlig kan la styre over det å ta ting som det kommer. For vi mennesker er blitt formet over å reflektere over alt på både negative og positive måter. Da vi var små levde vi i øyeblikket. Vi lot alt komme naturlig og vi over tenkte ikke noe. Det var når vi var små vi var gode til å ta ting som det kommer uten å ha noe innvirkning på å styre over noe som helst. 

Jeg har opplevd å høre ifra flere mennesker at de tar ting og hendelser som det kommer. Men sannheten er den at de gjør jo faktisk ikke det. De tror de gjør det, men de tar styringen over situasjonene å former dem etter deres egne ønsker. Ønsker de f.eks å vinne i lotto så jobber de iherdig om å vinne i lotto. De kjøper på lodd etter lodd, de tenker å styrer fælt. Vinner de ikke så reagerer de. Da lar de jo ikke det å vinne i lotto komme når det kommer. For da kjøper du f.eks lodd en gang i uken å bare lar loddet være like normalt som skiven på bordet hver morgen. Du reflekterer ikke over med følelser som skaper irritasjon over at du ikke vant og hvor mange uker du egentlig har prøvd å vinne på det loddet som er blitt kjøpt. 

Det samme med kjærligheten. Der får jeg så ofte høre “jeg tar det som det kommer. Jeg fremskynder ikke noe å jeg stresser ikke over det”. Men i nesten alle situasjonene jeg har sett det så gjør de jo ikke som de sier. De reflekterer uendelig mye over kjærligheten. de tenker å analyserer den personen de møter. De kjenner kanskje at hjerte sier noe, men kanskje det ikke føles som at tiden er inne for å kunne ha tid i livet til å dele det med en annen person også. Kanskje den personen ikke er som kjærlighets historien i sist film enn så. Kanskje den personen gir for mye eller for lite. Uansett hva det nå enn er så lar vi alle tankene og følelsene ta over. Vi lar ikke universet og energiene i oss bestemme, vi lar våre tanker bestemme. For hvis vi egentlig bare tar ting som det kommer å lar tiden/universet/energien som faktisk er oss bak formen vår som et menneske bestemme, da bør vi senke skuldrene og puste ut. Vi bør slappe av å la alt falle på plass slik som det er ment at det skal. Vi bør ikke sitte å analysere om den personen der gjorde alt slik enn selv ønsker. Vi bør ikke bruke tid på å la oss selv bli noe som helst negativ følelse over for den personen. Fordi vi lærer å kjenne personen over tid, slik som enn egentlig har bak alt sittet å sakt. For vi snakker jo ikke helt sant om vi sitter å sier at vi tar det som det kommer, men egentlig så sitter vi å bestemmer over hvordan vi selv vil alt skal være. 

Da blir det bedre å si. Jeg ønsker å ta ting som det kommer, men jeg merker jeg har en lag vei å gå. Jeg merker jeg må klare å la energien i livet ta over å vise meg hva som er riktig for meg og mitt liv, la energiene møtes og gi dem lov til å bli et. Jeg må slutte å analysere og bestemme. Jeg må slutte å la frykt bli realitet, la frykt bli til sinne fordi jeg bak alt egentlig er redd og ønsker å skytte mennesker som kanskje er riktige for meg bort. Det er så uendelig mye enn må klare å akseptere å bli klar til å gå slipp på å la universet og det langt ovenfor hver av oss begynne å ta litt mer styringen enn å tro at vi er mesteren selv. For tar du egentlig ting som det kommer? klarer du å la alt falle naturlig ut ifra å la noen negative følelser komme i veien? klarer du å ha senkete skuldre og bare akseptere slik som ting blir servert til deg i ditt liv? eller må du ha en mening og kontroll over det? For hvis du må det – da tar du virkelig ikke ting som det kommer å lar det ikke falle seg naturlig. 

Enn kan ikke dømme på fortidens handlinger

Jeg burde egentlig ikke bruke noe energi på dette. Jeg burde egentlig la det prelle av meg som vann på fjærene til en gås. Men typisk meg så sitter jeg igjen og over tenker. Jeg tenker, analyserer, leser igjennom gang på gang, tenker hva jeg kunne gjort annerledes, funderer på om jeg virkelig er et så fælt menneske som jeg har fått smelt i ansiktet flere ganger – osv. Jeg sitter å lar dine ord bli til mine tanker, som hjemsøker meg i hverdagen og bare gnager på meg. Jeg prøvde å være snill og god, men jeg sitter nå igjen å lurer på hva en snill å god person egentlig er. Om det i dagens samfunn ikke er bra nokk å være seg selv, eller om enn bare skal få smelt i ansiktet når det passer andre at bare enn åpner kjeften blir det raskt omgjort til mas. Om det virkelig er slikt nå at enn skal kunne si ord som er like skarpe som en kniv. Jeg sitter igjen å lurer på om dagens samfunn egentlig har blitt slik at vi bare blir kastet rundt som objekter og ikke mennesker. Eller er det egentlig noe annet som ligger bak? 

Jeg sier det igjen men klarer ikke å gjøre noe med det – jeg burde egentlig ikke bruke noe energi på dette. Ordene er lette å si, men å utføre det i en handling er noe helt annet. Noe jeg faktisk ikke klarer nå. Jeg bruker energien min på det – om jeg vil eller ikke. Tankene gnager og hode løpet sin egen vei med masse tanker. Jeg vet at det jeg nå sitter å skriver vil treffe mange. Det vil få flere rundt meg til å føle seg truffen, men jeg må dessverre skuffe dere nå. Om det jeg nå skriver som du leser plager deg, da burde du kanskje sette deg ned å tenke litt over dine handlinger og måten du behandle de rundt deg på. 

Vi er alle bare mennesker. Vi gjør feil, vi lærer, vi utvikler oss – vi er ingen feilfrie. Men vi må alle lære at vi kan ikke forvente at de rundt oss skal være feilfrie eller noe. Vi må akseptere alle for den di er. Vi må akseptere deres feil, deres lærdom og deres utvikling. Vi kan ikke forlange og forvente at et menneske ikke skal gjøre feil, ikke skal lære av feilene, og ikke skal kunne utvikle seg. Vi må forstå at vi alle har en bagasje med oss, som gjør oss til den hver å en av oss er. Vi må forstå at det er ting som preger hver å en av alle mennesker til å gjøre handlinger og som trigger frem redsel, reaksjoner eller andre handlinger som ikke alltid er ønsket. Men vi må heller ta oss tid til å sette oss ned, akseptere at kanskje det ikke var en drømme situasjon, men vise de andre rundt oss at vi ønsker å forstå handlinger og situasjoner som kanskje har skjedd – fordi det mest sannsynlig er grunnlag ifra en fortid som er årsaken til det. Om vi skal sitte å drive med en bruk og kast metode, kommer vi ikke langt i livet. Det ender med at vi til syvende og sist faktisk ender med å kaste det vi en gang kalte våre beste venner, fordi vi blir for høye på oss selv og føler oss for prikkfrie til å kunne håndtere å være rundt noe som ikke er like bra som enn føler seg selv. (OPS! les det med ironi og se bak linjene hva jeg egentlig mener med den siste setningen der). Er det slik enn drømmer om å ende opp?

Jeg vet at jeg som person ikke er feilfri. Jeg vet jeg gjør mange feil, men jeg har et grunnlag som preger meg og en fortid som forklarer det. Jeg sier ikke at det er en unnskyldning, men det er faktisk en forklaring. Jeg ønsker ikke å søke etter å være feilfri fordi jeg er ikke i stand til å klare å være det. Jeg vil i uansett hvem sine øyne aldri bli en feilfri person. Ikke har jeg kapasitet eller overskudd til å klare det. Jeg har mine skavanker og jeg prøver å se positivt på ting, men jeg faller i kjelleren jeg også – slik som vi alle mennesker gjør iblant. Jeg husker å tilgi andre rundt meg, fordi jeg vet at min dørmatte ikke skinner av gull. Og jeg husker at enn til syvende og sist ikke kan leve på fortiden og andre mennesker sine feil som har preget meg, jeg må se frem over å huske at ingen er like og vi er alle bare mennesker. Gjør en person live mitt surt, betyr ikke det at den neste personen vil gjøre det samme.

Jeg tror mange mennesker der ute burde tenke over dette:
Enn kan ikke dømme på fortidens handlinger.

 

D E R M A L

Når enn er i en periode der enn har knukket sammen. Kjenner mye smerte, mange vonde følelser og tanker. Da kan det gjøre godt å avreagere med en forandring og en annen type smerte. Det høres nokk helt absurd ut men jeg synes det gjør veldig godt å få avreagere med en annen type smerte enn den enn går å bærer på inni seg. Derfor fikk jeg en spontan ide på fredag som bare måtte gjøres! 

I flere år har jeg ønsket å ta Dermal piercing (tror jeg det heter) men jeg har rett å slett ikke turt å gjøre det. Jeg har vert for redd for at det skulle gjøre veldig vondt. Jeg har vert redd for hvordan det har fungert med å ta en slik piercing og jeg skremte meg selv ved å gå på youtube og se hvordan det ble gjort. Derfor har det tatt meg flere år før jeg endelig fikk en spontan ide, som bare måtte utføres. Så på fredag fikk jeg endelig manet meg opp til å ta Dermal Piercingen jeg har ønsket meg i evigheter. Overraskende nokk så var det ikke så vondt som jeg skulle trodd, men typisk av meg så klarte jeg å bli dårlig pga jeg har gruet meg så enormt til å ta den. Men det skremte meg ikke (selv om jeg nesten skulle ønske det). Så i morgen skal jeg til kristiansand igjen å ta Dermal piercing nr 2. Denne gangen kjenner jeg at jeg gleder meg noe enormt til å få den andre også på plass. ikke nokk med det men jeg skal også få gjort ferdig tatoveringen som jeg har på armen. Det blir en fantastisk dag å jeg gleder meg så enormt mye til å få gjort begge de tingene der. Det skal bli så godt å få kjenne på en annen type smerte igjen å samtidig bli så glad når jeg ser den forandringen som det vil gi. 

Nå håper jeg bare humøret og smilet kan holde seg fremme hele mandagen og at jeg ikke får noen nedturer med tårer. Jeg ønsker så gjerne å få kjenne glede den dagen og ikke alle de andre følelsene. Så hvor er følelse bryteren når jeg trenger den? Den har jo virkelig gått i stykker nå, og det er jeg ikke vant til.. 

 

Ikke bare en knekk, men en enorm knekk

Jeg faller. et uendelig fall. jeg kan se bakken nerme seg men realiteten slår meg ikke. jeg bare skyver neste ting bak meg, jeg svever videre å tror at det å fortrenge er det som funker best. som om jeg fester det på en kles henger å skyver det langt bak. jeg faller videre å begeret bare fyller seg opp, kleshengerenne tar større å større plass, for innholdet blir mer å mer. jeg tror jeg har lært og fly i det lange fallet, men smellen den kommer.. den kommer om jeg vil eller ikke vil. den kom så uventet å brått – den kom så hardt at jeg ikke vert hvordan jeg skal håndtere det eller sette ord på det. 

det er som et mørkt svart hull er i meg. kroppen min er et skall – som om den er programert til å smile slik at andre tror jeg har det så fint og flott. som om jeg lever på en uendelig flott rosa sky, men så har jeg egentlig falt igjennom torden skyen og havnet i betongen på karl johan gaten. (okei ikke bokstavelig talt den gaten eller bokstavelig talt, men dere forstår poenget) Det er som regnet faller ned i meg, og tårene bare faller ifra mine kinn som niagara fossen. et enormt ras faller over meg og jeg har ikke kontroll over noe. Det eneste jeg har kontroll over er hva jeg klarer til slutt å kjenne på følelser. En enorm tomhet, trishtet, fortapt, forlatt, ensom og alene – det er noe av ordene som beskriver noe av de følelsenne som flyr rundt inni det store mørke rommet som har blitt fult over av det mørke og vonde innholdet ifra begeret mitt. 

kunne jeg ikke bare fått ha bunden på begeret mitt som en sil, der innholdet renner ut og begeret aldri renner over. For jeg vet ikke hvor jeg skal begynne å klare å gripe fatt i tingene som har samlet seg opp. jeg føler meg så alene og tatt av alle følelsenne og hendelser som jeg ikke har konfrontert megselv med der og da når det har skjedd. jeg vil bare ha kontroll over min egen kropp igjen, med tanker og følelser, tårer og smil, jeg vil bare få være meg og ikke være en smilende utgave som ikke smiler inni meg. jeg vil være glad, lykkelig og den ekte meg. jeg vil opp ifra bakken – men jeg vet ikke enda hvordan. 

eneste jeg vet er at dagen kommer der jeg kommer meg ovenpå igjen, jeg trenger bare tid. og jeg trenger å klare og gripe fatt i det – sette ord på det, og håndtere å kjenne på det enn å bare skyve det bort. 

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top