New in – twentyfour kids

Når jeg kjøper noe nytt til meg selv får jeg alltid så dårlig samvittighet over for Mina Adeline. Selv om min jakke ble kjøpt som brukt, fikk jeg uansett dårlig samvittighet. Det er noe med å føle at enn ikke kan kjøpe noe til seg selv lengre uten at det må dryppe noe på barne som enn har. Jeg vet jeg egentlig trenger nokk litt mer nytt i kle skapet enn det mini gjør. Men jeg får meg ikke til å klare å gjøre noe med det. Jeg får så inderlig dårlig samvittighet med en gang. Mini er jo uten tvil den som har det hun trenger i kle skapet men hun er også den som leker å herjer å sliter ut klær raskt og som må ha skifte nesten hver dag siden det på et merkelig vis ikke holder seg reint heller så lenge. Vaskemaskinen går jo i ett. Men en dag skal jeg klare å kjøpe meg noen nye bukser å rette opp i kle skapet mitt, enn å sitte å lappe på hull i klærne mine for samvittigheten tar over.

Men en ting skal sies, vinteren kommer alltid like raskt over meg hver år. Og Mina Adeline hun strekker seg overraskende mye hvert år. Jeg tror hele tiden jeg har det som trengs og at klærne ifra i fjord enda passer, men nei. Heldigvis har jeg fått tag i det meste hun trenger å er lettet over det. Er så utrolig glad i å få arve klær ifra søsken barnet mitt også, siden det kun er 1 år i forskjell på dem. Så jeg føler meg enormt heldig som får benytte meg av den muligheten. For klær er dyrt og når barn vokser så raskt som de gjør er det jo helt ekstremt. Derfor liker jeg også å få benytte meg av tilbud, og det har jeg nemlig gjort i dag.

Mina Adeline har ikke fått noe ny jakke i år og har vinterjakke som faktisk passer ifra i gjord. Dressene måtte hun ha nye, og det fikk hun heldigvis arve ifra søsken barne mitt. Noe jeg er uendelig glad for! så i dag tok jeg meg en tur innom en sport butikk som hadde enormt gode tilbuder! Jeg har lenge ønsket å kjøpe twentyfour jakke til hun, å egentlig anorakk typen. Men da jeg kom over denne flotte blå jakken ifra twentyfour som også er litt foret (eller hva jeg skal kalle fargen, blå lilla?! usikker) – og til en god pris! Ja da slo jeg til uten å nøle! Jeg syntes det var så flott farge, god jakke, og kjekt når meg og mini kan ha noen jakker som er litt like også. Jeg så på jakke som var helt lik min, men det venter jeg med å håper de kommer på tilbud til barn med anorakk typen også. Nå gleder jeg meg hvertfall enormt til Mina Adeline kommer hjem ifra barnehagen så jeg kan vise hun den nye jakken. Gleder meg så til å se hun i den og til å se den reaksjonen hennes. Hun pleier å bli så utrolig glad for slik.

Hadde egentlig tenkt å vente med å vise dere til hun har fått prøvd den selv og jeg har fått tatt bilde av hun med den, men jeg klarte ikke å vente. Så her er en liten smakebit på hvordan jakken ser ut. Er den ikke bare nydelig?!

GRATIS STRIKKE OPPSKRIFTER – En hyllest med pinner!

Pinnene suser og tikker som trommestikker, bare disse har trå på seg. 

Om jeg noen gang bare hadde forstått meg på det. Om jeg bare hadde hatt den tålmodigheten. I mine øyner er det kunst og en uendelig kjærlighet, som lyser opp bak hvert et stikke plagg. For vi som får det i gave, vi som ikke strikker det – vet egentlig alle oss hvor mye arbeid det er i hvert plagg som blir laget med disse pinnene som er en trommestikke lignende pinne? 

Jeg har selv klart å fullføre et stikke plagg selv i mitt 25 årige liv nå. Det var ikke før ca 2 år siden at jeg faktisk klarte å strikke min første genser til min datter, og det er det første jeg har klart å stikke ferdig. Jeg hev meg uti mønster, maske sting, osv – men jeg skal ærlig innrømme at jeg hadde aldri i mitt bare liv klart det uten den gode støtten å hjelpen som jeg fikk av min mamma. Hun er en reser på pinner som i mine øyner ser nesten ut som tromme stikker, bare disse bruker enn trå til å trylle frem mesterverk – men med tromme stikker tryller enn frem vakre toner og melodier. Ja begge deler er kunst og begge deler krever tid og konsentrasjon. Men jeg skal innrømme at jeg synes det er lettere å spille på trommer enn å prøve å trylle med garn og pinner. 

Jeg har i mange år beundret min kjære mamma for hennes kunst med hendene, pinner og garn. Den tiden det tar og den tålmodigheten å konsentrasjonen som det kreves for å klare å skape den kunsten som blir skapt. Det er faktisk magi! I mange år har hun strikket og det var først når min datter kom til verden at hun begynte å leke seg med mindre pinner og tynnere garn, det var da en stor forandring var igang. En forandring der plaggene og det som ble tryllet frem ble mer å mer annerledes og jeg synes at alt min mamma har laget har sett kjøpt ut men dette så fabrikk laget ut! – ja hvert fall i mine øyner! Så litt over 4 år har godt og hun utvikler seg stadig. Jeg beundrer hun mer å mer å jeg trodde faktisk ikke det gikk an å se mer opp til en person å beundre en person mer enn hva jeg gjør, men sannelig går det. Jeg er så stolt av min mamma som tryller frem klesplagg etter klesplagg, lue, vanter, sokker, osv. Ja det er ikke en eneste ting hun ikke klarer å trylle frem – om det er med en pinne eller opp til hele 5 pinner. Noen ganger kan det se ut som en ren operasjon som får gård når hun jobber med f.eks en bukse eller en genser. Jeg blir bare helt mål løs – at det er mulig! 

Nå som tiden har godt og jeg har sett den enorme utviklingen på hennes flotte håndarbeid trodde jeg virkelig ikke det kunne tas til noe videre nivå – fantes det virkelig et nivå til å ta hele strikke arbeidet videre til?! Jo faktisk.. Nå har hun startet med å designe og lage sine egne strikke oppskrifter til barn og småting til voksne (hun jobber enda med det som er til voksen). Hun strikker, tegner, får inspirasjon og ideer ifra min datter og jeg hjelper iblant med det jeg kan. btw, fortalte jeg at jeg er en mester i å rykke opp når det har blitt en liten feil i trylle formelen under arbeidet? da er det som regel jeg som får jobben med å rykke det opp, og det er noe jeg får til! Men jeg merker at vi alle koser oss, selv om det er min mamma som gjør den store jobben og tar seg av tryllingen av alle ideene som kommer frem ifra oss alle når vi har stunder der vi sitter å deler ideer, skaper dem og former dem. 

Så jeg ønsker gjerne å få vise dere noen av de flotte mesterverkene som min kjære mamma har designet og laget selv – og du, det er også gratis strikke oppskrift på de 3 plaggene jeg deler med dere nå. Pluss det ligger ute enda flere gratis oppskrifter på bloggen hennes (HER) 

La oss starte med den nydelige M.A´s Jumpsuite. 
Den er har både min datter, meg og min mamma jobbet med å designe – men den som har gjort det store arbeidet er min mamma. Dette er det første plagget hun designet selv til barn, og jeg må si at dette toppet virkelig toppen på kransekaken. Den er luftig og god, den er lett for både barn og voksne til å ta av å på, samt også er den god for barna å bevege seg i. Den kan brukes til både hverdags og finere settinger. 

Ønsker du å å se flere detalje bilder og prøve deg på den spennende gratis oppskriften til den, KLIKK HER! 

Så har vi den vakre Addes Capribukse! 
Dette er den andre oppskriften som min mamma har designet sammen med oss andre i huset nå i sommer. Det er en capri utgave og som går i samme stil som jumpsuiten. Den er behagelig for barna å ha på seg, lett bevegelig i den og den holder fasongen. Den er ikke for varm og heller ikke for kald, samtidig som enn kan bruke den i både litt finere settinger og hverdags settinger. 

Ønsker du å å se flere detalje bilder og prøve deg på den spennende gratis oppskriften til den, KLIKK HER! 

Så til slutt med de 3 oppskriftene jeg vil dele med dere i dag som min mamma har designet og laget selv er, Trampoline skjørtet!
Dette er en utvidet utgave med Addes Capribukse, der capri buksen er underst og skjørtet er strikket fast i capri buksen. Denne ideen kom ifra å se min datter hoppe på trampolinen der trusa hennes hele tiden kom til syne når hun hadde skjørt eller kjole på seg. Så med små troll springende å alle høyder, vinkler og fasonger – kom vi på denne smarte og gode løsningen. Trampoline skjørtet er strikket med alt i ett og er ikke noe som skal sys i sammen. Det er vakkert mønster på den og den er godt bevegelig og kjempe herlig for barna som er aktive i lek og i hverdagen. Dette er et plagg som også passer til både finere anledninger og til hverdags, det er bare hva enn velger å kombinere det sammen med. Personlig så elsker min datter dette plagget og det er lett for hun å ta den på, og helt perfekt i en aktiv hverdag. 

Ønsker du å å se flere detalje bilder og prøve deg på den spennende gratis oppskriften til den, KLIKK HER! 

 

Til slutt ønsker jeg å nevne at vi andre som ikke strikker å lager plagg, vi tar ofte strikkeplagg forgitt. Vi får det i gaver til oss selv eller til barna våre – men vi kan raskt tenke ” å bare en genser ” eller ” å bare noen sokker “, men vi må huske på at det er ikke bare. Alle plagg med pinner å garn krever tid, konsentrasjon, kreativitet og ikke minst blir det lagt enormt mye kjærlighet å omtanke i hvert strikke plagg. Det er ikke bare et plagg, det er så mye mer. Så neste gang du eller dere får noe som er strikket eller hjemmelaget – husk at det er så mye mer verdifullt og unikt enn det som blir kjøpt på butikken. For faktisk – det som blir kjøpt på butikken, da blir du tenkt på i det øyeblikket, men det som er hånd laget blir du tenkt på over lang tid og det er laget spesielt til hver enkelt en. 

Så tusen takk mamma, for at du er så flink, tålmodig og kreativ som strikker og tryller ferm de vakreste plaggene og tingene med de pinnene og garnet, du tryller og jeg beundrer hva du klarer å skape. Du er helt fantastisk!

// Alle plagg og oppskrifter i denne bloggen er laget av min mamma – blogg: www.benteslilleverden.blogg.no //

 

#håndarbeid #strikking #gratisstrikkeoppskrift #barneklær 

Bestevenner uten grenser

Til min datters 4 års dag fikk hun ponni av meg og henna mormor (Momma som vi sier i familien). Ifra første stund ble dem et! De ble og er bestevenner som er uadskillelige. Jeg ser hvordan de begge lyser opp hver dag av hverandre, og jeg ser hvordan dem har et bånd som er sterkere enn noe som ikke kan beskrives med ord. Aldri har jeg sett et så spesielt og fantastisk bånd mellom noen før! Så ønsker å vise dere noen herlige bilder som jeg har fått tatt av dem.

Et godt forbilde eller en av de andre?

// repost // 

Er det ikke bra nokk å bare være oss selv eller må vi opp følge noen krav for å være et godt forbilde for våres barn eller kommende barn?

Glamor modell, naken modell, topp blogger, super god jobb, nav, rik, uteligger, tigger, lang og god utdanning, osv! Ja alle kategorier som oss mennesker kan gå under. Allerede tror jeg dere har kommet over på tanken med noen av kategorier som ikke er nevnt ovenfor. Men stopp opp! Ikke belast hjernen din med de tankene.

Har det seg sånn at alt vi mennesker gjør, om det er jobb eller hverdag, utseende eller fortiden, så skal vi måtte bli dømt av andre når den dagen kommer at vi har fått et barn eller skal ha et barn? Eller at vi skal bli dømt skjenerelt? Er det et krav om hvordan vi må oppføre oss for at vi ikke skal bli dømt av andre om vi er et godt forbilde for våre barn eller kommende barn? Er det ikke bra nokk at vi er oss selv og står for det vi velger å gjøre ut ifra våres hverdag og våres liv. Skal det ha så mye å si om vi er et godt forbilde eller ikke?

Jeg hører og ser ofte at mødre blir ofte dømt for hvordan de ser ut (tatoveringer, piercinger, klesstil, osv), hvilken jobb de har, og hvordan fortiden deres er. Ja rett å slett alt! Vi mennesker er de verste med å kritisere andre og dømme andre, om vi kjenner de eller ikke så dømmer vi hele tiden. Etter jeg selv ble mamma har jeg lagt veldig merke til at mødre blir ofte kritisert og får høre ?du burde sjemmest? ?du er ikke noe godt forbilde for ditt barn, når du holder på sånn? ?hvordan kan du gjøre sånn når du har et barn? ?du skal liksom være en mor?, osv. Dette er bare litt av hva jeg har sett at noen mødre får høre. Hva gjør at andre skal ha rett på å komme å dømme andre mødre og mennesker sånn så det?! Mye skjer i hode og mod kroppen, ja hele livet når enn blir gravid og får et barn. Hvilken jobb enn er i eller livs situasjon har ikke andre mennesker noe med, og det gir dem heller ikke noe mer rett på å dømme de på om de er et godt forbilde eller ikke. Alle har jo et valg om når de har fått et barn, men det stilles større krav til en mor enn en far. Det er mødre som går igjennom en graviditet og fødsel, forandringer i kroppen, ja alt som følger med. Det er mødre som enn hører mest om som er alene med et barn og skal forsørge det. Å det er mest mødre som enn hører blir kritisert. Hvor er faren oppi alt? Har det ikke noe å si om at begge foreldrene skal være et godt forbilde hvis enn absolutt skal utale seg om det istedenfor å bare rakke ned på mødrene? Jeg har intrykk av at det er mødrene som blir lagt vekt på, hva fedrene velger å gjøre og bruker sin hverdag på bryr ikke andre seg om. Om han velger bort sitt barn, er en far men ikke stiller opp for sitt barn, ikke står annsvarlig i barnet liv, jobber hele dagen og ikke er hjemme med barnet, har en utfordrerne fortid, er utro, velger bort sitt barn pga penger, osv. Ja alt, enn kan tenke seg. Fedrene har også sine ting og valg som skjer men som ingen tar hensyn til, de henger seg bare opp i hva mødrene gjør og er. Er det bare mødre som skal få hele overhalingen med å bli dømt over om de er et godt forbilde for sine barn eller ikke? Og er det virkelig rett å dømme andre uten å kjenne de, eller å hvite hele historien? Kan enn ikke bare stille seg nøytral å snakke for seg selv før en skal bruke tiden sin på å snakke og dømme andre og bestemme om de er et godt forbilde for sine barn eller ikke!

Foreldre har en viktig oppgave, nemlig og oppdra barna sine og alt som det innebærer og være foreldre. Selvfølgelig er det viktig og tenke igjennom hva enn gjør i hverdagen og hvordan enn fremstiller seg og oppfører seg over for sine barn. Barna ser opp til sine foreldre og de er det viktigste de har i livet. Alt foreldrene gjør, preger barna. Barna tar ofte opp hva foreldrene gjør og tar etter dem. Hvilken verdier og valg enn tar i hverdagen påvirker selvfølgelig barna uansett hvordan enn snur og vender på det. Men det er ikke alt andre rundt vet om hva som er grunnlaget og tanken bak alle valgene som skjer i andre sitt liv. Enn vet ikke hvordan foreldre og andre gjør for å skåne sine barn. Enn kan fremlegge seg på en måte men realiteten kan være en helt annen en hva andre oppfatter og tror. Hvilken jobb, karriere, livssituasjon enn er i så har det som regel sine grunner. Det trenger ikke å bety at barnet blir rammet av det å det trenger ikke å gi andre rett til å dømme om hvilke forbilde enn er. Hvordan enn kler seg, ser ut, sminker seg, har tatoveringer, jobb, osv er det et uterlig bilde enn hva som er inni hver enkelt person. Jeg trodde det innvendige og personligheten var det som talt mest! Det er de som skinner igjennom med hvordan en person er å det er de som utgjør om forbildet er bra eller ikke. Det er hva enn gjør det til selv enn hva andre mener at enn gjør det til.

Det å også dømme andre om de har tatt operasjoner, bryst operasjon, mage operasjon, fikser på kroppen sin her å der. Om enn bruker merker klær eller ikke på både seg selv og barna. Om enn har utdanning eller om enn har fått en karriere og jobb uten en utdanning. Uansett hvordan situasjonen til hver å en er, betyr det ikke at andre har mer rett på å dømme å si om enn er et godt forbilde eller ikke. Hvordan folk ser ut å fikser på seg selv, eller uansett så har ikke det noe med personligheten og det indre hos hver å enkelt. Det har noe med det ytre. Betyr det at det er de ytre som skal avgjøre om enn er et godt forbilde eller ikke? Er det ikke personligheten som former oss og preger oss i hverdagen over for hvordan vi er å fremstiller oss?

Uansett hva og hvordan, gjør det deg til et bedre forbilde enn andre med å dømme? Er det ikke det innerste som teler mest? det er som matte. Legg to og to sammen å hva får enn da? Jo i dette tilfelle, våres egne synspunkter og meninger. Bedre sakt, tenk over hva du selv ønsker i livet og hvordan du selv ønsker å være som forbilde over for andre og barna dine, istedenfor å utrykke og dømme andre etter om de er et godt forbilde eller ikke. Er det virkelig krav til hvordan et godt forbilde skal være? Er det virkelig en fasit på det ettersom så mange blir dømt av andre uten at de har grunnlag til å gjøre det? Gjør det deg, ja du som sitter å leser til en bedre person ved å dømme andre på denne måten? Jeg vil høre deres tanker og meninger rundt dette! Men husk! Det er mye enn ikke ser og vet rundt andre sitt liv og hverdag!
 

Jeg ga slipp, jeg ga etter ? jeg slapp!

Nervøsiteten tok meg! Tankene strømmet på. Jeg prøvde å rive dem bort, jeg prøvde å ikke frykte. Dette er så nytt, selv om jeg vet at dagen en dag kom. Men nå?!

Solen skinte og sommerfølelsen var virkelig kommet. Ute dager og ute kos, med masse moro. Smilene sto på løpende bånd med små trass på lur. Med en 3,5 åring (ja snart 4 år om jeg skal tåre å si det høyt) er det virkelig små trass med en dose ekstra trass på lur iblant. Kanskje ikke helt ukjent for andre mødre med barn i den alderen?

Lenge har vi trent å sykling har vert høydepunktet i hverdagen når vi har vert ute. Balanse sykkel er virkelig tingen! Selv viste jeg ikke i starten hvor smart det var, men i senere tid har jeg virkelig fått merke hvor geniale de syklene der er. I en susende fart har hun fløyet rundt på balanse sykkelen, både knall å fall med tårer å snue ? men opp igjen på bena i en himlende fart videre på balanse sykkelen.

For snart 1 år siden kjøpte vi hennes første store sykkel. Det var støttehjul på den, men de forsvant av like fort som den kom hjem. Balansen har hun hatt i boks i over lengre tid, men det å være klar psykisk er vert noe annet. De trøene har virket skumle å redselen for å ta det neste steget har holt hun tilbake. Selv begynte jeg å stresse litt å tenkte at kanskje det var helt på gjorde å ta av støttehjulene å skipe dem. Etter litt tid begynte den store sykkelen å vekke oppmerksomhet, men hun var bare ikke klar for å ta det neste steget og jeg ? ja jeg begynte å slappe mer av med sykkel prosessen å lot hun styre mer selv om hvilken sykkel hun ønsket å bruke.

Men i går, ja i går av alle dager! Da skjedde det store. Vi skulle i parken å leke og plutselig var det store at hun skulle ha med den store sykkelen sin. Den med trøer! Hun prøvde seg litt på den utenfor her hjemme, og inn i bilen med den og av sted til parken. Selv tenkte jeg at den nokk bare ble med for pynt, men før vi nesten fikk stoppet bilen var hun i full gang med at hun skulle ut å sykle! Tanken tok meg om dette var dagen og sjokkert som jeg var over at sykkelen skulle ut av bilen, måtte jeg bare ta meg sammen å ta den ut og muntre opp. Jeg hadde en anelse om at dette var dagen, tiden var inne ? men samtidig klarte jeg ikke å tro at det skulle være mulig.

Så fort sykkelen var ute av bilen hoppet lille turbo opp på sykkelen og jeg støttet hun av sted. Plutselig hører jeg ?Alene? ? og hærregud! Jeg slapp!

Jeg ga slipp, jeg ga etter ? jeg slapp! Nervøsiteten tok meg! Tankene strømmet på. Jeg prøvde å rive dem bort, jeg prøvde å ikke frykte. Dette er så nytt, selv om jeg vet at dagen en dag kom. Men nå?! Tenk jeg slapp nå. Hun syklet av sted som en prinsesse som så ut til å aldri hadde gjort noe annet enn å sykle på en stor sykkel. Jeg frøs i øyeblikket, synet av hun sykle stemplet seg i hode mitt ? og jeg kunne ikke forstå at dette var dagen.

Da jeg slapp sykkelen bak på sete, følte jeg virkelig at jeg ga slipp å lot hun gå over til et større steg. At jeg lot hun gå ifra å være barn til stor jente. Hærregud jeg som har støttet hun og hjulpet hun, motivert og støttet for all trening med sykling ? plutselig sto på sidelinjen å så hun sykle av sted ALENE!… Redselen tok meg, plutselig ble hun enda mer selv stendig. Plutselig klarte hun enda mer selv og trengte hjelp av meg til en mindre ting. Det var virkelig noe av det skumleste jeg har vert med på. Sende mitt barn av sted på en sykkel alene på bare to hjul.

Etter alle tankene og alt hadde strømmet på, skuttet jeg alt bort. HALO, barne mitt sykler ALENE for første gang! Jeg jublet, hoppet, danset og jublet enda mer. Jeg var så stolt at jeg ikke viste hvilken fot jeg skulle stå på å derfor bare ble stående å hoppe rundt. Folkene rundt sto å så merkelig på meg, for den fule dansen min med en høylytt jubel var nokk et merkelig syn. Nesten som jeg er glad jeg ikke så meg selv stå der å hoppe å juble så høylytt. Tror jeg hadde gravd meg ned hadde jeg sett det merkelige synet av meg selv der ? men hva gjør enn da ikke i full jubel over at sitt kjære barn har tatt et stort skitt frem over i nye epoker som er krysset av på sjekk listen og gjennomført? Jeg som aldri har lært noen å sykle klart for fillen å lære mitt barn å sykle. Jeg har ikke tall på hvor mange jeg har prøvd å overtale til å ta den jobben å gjøre den skumle delen der ? men jeg klarte det sammen med min datter og sammen klarte vi det alene.

Den stoltheten jeg så hos hun, den gleden å den iveren over hva hun klarte og at jeg var så lykkelig og glad sammen med hun ? kan ikke beskrive med ord. Det må oppleves for å forstå, for det er virkelig helt magisk!

Og du, hvis du enda lurer ? det ble ikke mye lek i parken med enormt mye sykling av en liten men nå stor jente som syklet alene rundt der med en hoppende, dansende, jublende, rørt og super stolt mamma.

Følg oss gjerne på Instagram (HER )   //   Følg oss gjerne på Facebook (HER)

 

Nattens mysterie

Øynene sklir igjen men… plutselig hører jeg en liten barne stemme si “Skal bare legge en plan først”. Øynene mine spretter opp tankene flyr, er hun våken! Hva skal hun legge en plan for, hva er det nå hun tenker å gjøre. Ikke mer rampestreker – plis! Det er jo natt nå..

Mørket har senket seg. Den uvanlige stillheten i huset har kommet, der enn kan høre en nål falle i bakken. Uten tvil har kvelden kommet. Månen er oppe på himmelen med tusenvis av vakre stjerner rundt seg. Nattens timer flyr forbi og jeg vet i mitt stille sinn at jeg må krype under dynene å la den neste dagen trippe inn. Sofaen blir for god, øynene blir små tunge men samtidig ikke helt klare til å finne sengen. Det er som månen lyser sterkere for å nå mine øyner å få meg til å inne at nå er det kveld.

Når jeg endelig klarer å ta bena fatt føler de som bly der jeg skal stabbe meg opp trappen, tanken slår meg at jeg skulle nokk lagt meg for en stund siden. Jeg ble fanget i stilheten, i roen og i en tv boks som fanget min oppmerksomhet litt for godt. Nattens mørke ble i den dypeste mørkhet der månen lyse så vakkert og sterkt opp. Det var som den dyttet meg opp av sofaen, som er grunnen for at jeg nå står på bena mine som er tunge som bly. Rolig valser jeg meg opp trappen og et vakkert syn av en liten jente som sover så flott i min seng er det som møter meg. Det er morsomt hvordan hun synes min seng er mye mer stas å sove i nå enn sin egen, men det er nokk bare en liten forbigående fase som snart går over. Vell nyter jeg tiden der hun sover i sengen min og jeg må ta meg i å stoppe opp å tenke på hvordan hun ligger der som en engel med glorie over hode. Stopper opp da tankene om hvor snill og englebarn jeg har som aldri gjør noe galt. Underbevisstheten min ler av meg. Hva er det jeg står å tenker nå, hun som nylig lekte kunstner på veggen min, som står på hode å nekter å kle seg når klokken tikker i en susende fart på tider der jeg vil stoppe den, når trassen kikker inn å alt bare er galt, når mamma sine ord er tomme ord for hun vil heller gjøre mer hva hun vil og ikke hva mamma sier. Ja så forstår jeg at underbevisstheten min har rett, ikke har jeg et englebarn som aldri gjør noe galt, men hun lå der så vakkert å uskyldig og sov ? det er jo ikke rart tankene mine fløy over i de tankene der. Men jeg viste i mitt stille sinn at jeg har en utrolig snill datter med et stort hjerte, som er godheten selv og at alle barn i den alderen har sine fantestreker som de tester ut. De er jo i en fase der ting skal prøves å læres, grenser skal bli testet og forstått. Det er en fase i livet der de skal lære å forstå å kjenne seg selv bedre, en fase der enn lærer uendelig mye. En viktig fase som for foreldre kan være en prøvelse men som ender fantastisk.

jeg når sengen, prøver å få litt plass der lille M.A ligger på tvers å vet å ta ¾ av sengen. Vell å merke en stor dobbel seng klare hun å ta så stop plass i, jeg stopper opp igjen klør meg i hode å klarer ikke forstå hvordan en jente på 3 år klarer å ta så stor klass ? når hun er så liten. Det skal jo være fysisk umulig, men realiteten slår jo mine øyner med at det er virkelig mulig. Jeg prøver å flytte litt på hun, og klarer å få kanten på sengen til å krølle meg sammen å legge meg på. Jeg puster lettet ut og er glad for at jeg hvert fall har egen dyne og pute! Jeg smiler å små ler for meg selv, barnet mitt bruker mer plass enn meg selv i den store dobbel sengen min. Ikke rart hun liker sengen min så godt for tiden, hun kan jo ligge i de rareste vinklene og måtene uten å falle på gulvet. Eller jo faktisk hun har jo klart å falle ned på gulvet da hun sov for noen dager siden. Jeg ler mer å må holde for munnen min så jeg ikke skal vekke lille M.A. Jeg kjemper mot tankene mine som mimrer å tenker på hvor heldig jeg er som har en så fantastisk datter å prøver og tvinge dem til å innse at det er natt og at jeg nå må sove.

Øynene sklir igjen men.. plutselig hører jeg en liten barne stemme si “Skal bare legge en plan først”. Øynene mine spretter opp tankene flyr, er hun våken! Hva skal hun legge en plan for, hva er det nå hun tenker å gjøre. Ikke mer rampestreker – plis! Det er jo natt nå.. Jeg snur meg å sjekker, hun sover!

Tankene flyr og jeg spør meg selv plan for hva? Hva i alle dager er det hun drømmer om, ettersom hun sier dette i søvne. Jeg flirer for meg selv, hun har vist begynt å legge planer for skøyerstreker når hun sover også nå. Jeg tørr nesten ikke tenke på hva som venter meg i morgen! Øynene mine sklir til slutt igjen da den tanken farer i hode mitt..

HALLOWEEN MED EN NY VRI

God søndag alle dere flotte mennesker. 
Jeg har sittet å mimret litt tilbake til halloween dagen og vil ta dere med tilbake og mimre litt! 

Forberedelsene startet noen dager før den store dagen, der barna får kle seg ut – gå på dører og smiske fint etter litt snop. Her i gaten er det ikke mange barn og derfor valgte vi en litt annerledes halloween kveld enn nokk de fleste andre. Men i år tok vi halloween feiringen til et nytt nivå! 

Gresskar dekor med fantasien i sving så jeg mange forslag på da jeg rullet ned over den kjente fjes boken som er mer populær enn selve avisen. Avisen er nå blitt nedgradert, og facebook gir oss faktisk informasjon som både er og ikke er i avisen – ja vi trenger jo ikke å spørre andre lengre nesten om hva som er siste nytt.. Bare ta en tur på fjes bokas nyeste oppdateringer og du er oppdatert! 

Med masse motivasjon og inspirasjon ble denne halloween tatt til et nytt nivå. Vi måtte selvfølgelig ha nytt kostyme i hus, og ikke nokk med det men også gresskar. Om du tror det bare ble ett gresskar må du dessverre tro om igjen, det ble flere enn bare en. Vi ble så sykt bitt av basillen av gresskar dekor, spindel vev og det hele. Fantasien tok bare ikke stopp her i hus. både store og små storkoste seg og halloween ble plutselig super kjekt! Men hvorfor skal det bare vare i en dag og over igjen dagen etter, det er jo så mye spenning og glede som enn ser i de små barna sine øyner og de store forventningene som senker seg over dem da kvelden kommer å de får kostyme på. Det er jo helt fantastisk å se og virkelig en koselig dag. Selv er jeg utrolig redd for klovner å de skumle kostymene, så sannelig er jeg glad nå når hun er liten og ikke har startet med det utrolig skumle som jeg selv er redd for. Haha, tenkt deg når den tiden kommer – jeg kommer til å bli liv redd men samtidig må jeg være den tøffe og voksne som ikke blir redd (OMG hvordan skal dette gå, noen som vet om kurs for redde foreldre når halloween i en eldre alder kommer?! tror virkelig jeg kan trenge det). 

Gresskar skjæringen så utrolig lett ut! Folk skapte de flotteste motivene jeg noen gang har sett på gresskar og troen på at vi skulle klare det samme var stor. Høstværet slo til ute den helgen og vi benyttet anledningen til å kose oss inne med forberedelser til halloween. Jeg tok meg av skjæringen og M.A tok seg av tegningen på gresskaret. Men fy fillen så paff jeg ble da jeg innså selv hvor vanskelig det faktisk var å skjære ut de ansiktene på en god måte. Heldigvis har jeg ikke en kravstor jente i hus, og stoltheten å gleden ble stor da hun så resultatet. Hallo, vi fikk det jo faktisk til! Små ting ble virkelig stor glede for oss.. 

Da selve dagen sto for tur var både huset dekorert og hadde et preg av halloween, M.A kom tidlig hjem ifra barnehagen og vi storkoste oss til å lage enda flere gresskar. Finnes det en “bitt av gresskar basill?” isåfall ble vi virkelig tatt av den. Kvelden kom som vanlig på de koselige høst dagene raskere enn forventet, og kostymet var klart for å komme på å knask eller knep sto for tur. tusen kroner spørsmålet dukket opp da vi skulle planlegge hvor vi skulle gå, siden vi bor i en gate med få barn i, derfor tok vi en helomvending å en ny vri. Vi gikk på det herlige hundesenteret som er her i kvinesdal på øyesletta og tilbringte halloween kvelden der. M.A fikk gå knask eller knep der og her hjemme, og hadde en pose full av masse snop (Det var faktisk veldig mye snop til å bare ha vert to plasser). Vi hadde en himmelsk flott kveld og både store og små, firbente og tobente storkoste seg. Det å kunne tilbringe tid sammen med flotte og herlige venner er det beste som finnes. Og samtidig få tilbringe tid sammen med de beste vennene enn kan også ha, nemlig de helt bedårende flotte og herlige firbente som de har. Tiden fløy og klokken tikket over på sene tikk i kveldens mørke, og uheldigvis gikk tiden alt for raskt. Jeg skulle ønske vi kunne stoppe tiden når vi er der, for det er så uendelig kjekt og koselig. Alle her i hus elsker å få tilbringe tid sammen med dem og på hunde senteret – kunne vi valgt hadde vi nokk skrevet oss inn som besøkende der selv bare for å få være i deres herlige selskap uten å måtte tenke på klokken. 

Halloween er nå over for i år, men sannelig nærmer julen seg mer å mer – det er helt vilt vi skal snart inn i enda et nytt år. Dette året har fløyet! 

Hvordan var deres halloween? 
Dekorerte dere noe til halloween? 

Når mamma faktisk IKKE ser!

Hærrepitter som tiden flyr, og så lenge siden jeg har oppdatert dere og skrevet! Føles som en evighet noe som faktisk stemmer. Ja mange lurer nokk på hvor jeg har blitt henn, og vell jeg er her enda og jeg forsvinner ikke. Dere blir ikke så lett kvitt meg.

Samtidig som tiden har flytt av sted har utrolig mye skjedd! Faktisk skremmende mye når jeg tenker tilbake. M.A har hatt bursdag (OMG, jeg har fillen meg 3 åring i hus ? jeg låver dere sprell er det enormt mye av), jeg har startet som distributør for et selskap som heter It works, vi har pusset opp huset enda mer, vi har vert på ferier, vert i bilulykke og står pr.dags dato uten bil, osv. Ja det er så uendelig mye som har skjedd som jeg ikke en gang kommer på i farten. Men en ting som jeg ønsker å dele med dere er noe av all sprellet som preger dagene våres med en 3 åring i hus. Det er latter på latter, morsomheter, tårer og til tider stopper hjerte mitt litt også og redselen tar litt over. Ja til å med jeg kan bli redd iblant av påfunnene som lille M.A kommer på. Men mest av alt, jeg ler så jeg griner og må ta meg selv i å slutte å undervurdere lille M.A som faktisk er stor jente nå. Jeg må komme meg videre å slutte å være så hønemor som jeg begynner å innse at jeg er.

Som de fleste med barn kjenner til så starter morgenen iblant tidlig. Etter flere dager nå med en morgen som har startet kl 06.00, ja faktisk før hanen galer og fuglene kvitrer, har vi vert i gang med dagen. Nå som helgen kom, jublet jeg og smisket stort med den lille sjef i huset om at nå er det helg og nå skal vi virkelig vri oss i sengen og kose oss med å sove LENGE! Haha, ja vell var jeg godtruende om det og en ting skal jeg virkelig ha, jeg hadde virkelig troen på at dette skulle gå i boks. Den gang ei, uten alarm, dypt i drømmeland våknet jeg brått til en glad solstråle som påsto at morgenen startet før hanen hadde rukket å gale og før fuglene hadde rukket å tenke på å synge en vakker morgen sang. Mørket var enda senket over kvinesdal og de fleste i vakre norge lå å sov. Ja da skulle vi plutselig starte dagen, og ikke nokk med det men på en lørdag ? helg.. Hvor ble helgen av? Helgen der vi kan sove lenge, vri oss i senga å la klokken tikke over til 8 eller 9, før enn står opp. Neida ikke her i hus.

Som en zoombie dratt brått ut av drømmeland klistret på meg en lysende smil og en glad stemme som virkelig prøvde å smiske om at vi virkelig kunne sove litt til. Jeg gikk i foreldre fellen og ga hun tlf en min og smisket på det sterkeste om at youtube kunne være kjekt å se litt på med alle de morsomme barnefilmene som er der, som vekker hennes oppmerksomhet for en kort stund. Ja godtruende var jeg, og sannelig der fikk jeg noen minutter til. Ja noen ? faktisk hele 15 minutter om jeg skal være eksakt.. woho, 15 min på øynene ekstra ? fy fillen jeg følte virkelig jeg hadde vunnet i lotto. Og ikke nokk at tanken slo meg om gevinsten om 15 minutter ekstra på øyet, satt jeg i sengen som en zoombie som jeg følte meg å kledde på meg. Den myntre stemmen hadde allerede startet morgen leken med barbie lek i det supre barbie slottet som hun har fått seg. Hurra, jeg fikk kle meg i ferd og kunne få gå ned på badet å stelle meg for morgenen. Haha, ja stemme meg var vell å ta godt i. Men uansett jeg fikk noen minutter før turboen var kommet ned i stuen. Igjen gikk jeg i foreldre felle som trøtte foreldre iblant går i (hvis jeg kan kalle det de). Jeg trykket på den reddende tv boksen med de geniale barnekanalene som har barne-tv for de små som oppholder de litt så foreldre kan få noen minutter på øynene på de tidlige morgentimene. De minuttene trodde jeg ikke var så lenge og vell hørte jeg alt på tven og var ikke langt borte i drømmeland, men sannelig var øynene mine litt for mye lukket til å se det som faktisk skjedde i huset.

Enn bør faktisk ikke lukke øynene så mange minutter med en turbo jente i hus på 3 år. En jente som er kreativ som fy og synes at de fleste arkene som en tegner på er alt for små. En jente som har sett mamma pusse opp å male rommene i huset, tappensere, osv. Ja en jente som fikk en super ide om å hjelpe mamma litt å glede hun litt ekstra på morgen kvisten. Når mamma faktisk ikke ser skjer de mest utrolige tingene som enn skulle trodd faktisk ikke skulle gå ann å skje. Da øynene mine først åpnet seg etter kort tid som ble litt lengre tid, satt lille M.A så flott i sofaen med glorien over hode som skinte som gull. Det så ikke ut som hun hadde vert ute av sofaen, men sannheten viste seg å snart å slå realiteten rett i øynene mine. Da 3 generasjoner til slutt var våkne kom den søte lille stemmen frem og fortalte store ting som hun hadde gjort til hennes momma. Ja merk dere ikke til meg, men til hennes momma. Det som hun er usikker om er okei, blir somregel ikke sakt til meg med det første men med det andre. Ørene mine ble lange og jeg hørte snakk om at hun hadde lekt kunstner på romme mitt. Det var som himmelen åpnet seg og redselen tok meg. Kunstner med hva, hvor? Joda den lysende glade stemmen fortalte hun hadde bare tegnet litt fint på speile til noen tusen på soverommet til mamma, døren og den hvitmalte veggen på soverommet mitt var også dekorert litt med knall rød tusj.

Hva jeg hørte kunne jeg ikke tro, dette måtte være tull. Dette kunne ikke stemme. Aldri i de 3 årene hadde lille M.A gjort slike ting. Jeg håpet opp av sofaen å gikk så raskt bena kunne ta meg å synet som møtte meg da jeg kom inn på soverommet mitt var baksiden av døren som var dekorert på over halve døren, veggen bak døren som også var tydelig preget av 3 årings barnekunst, samt også speile mitt som jeg er livredd for å som jeg liker super godt. Rød tusj med dekor av en liten jente som prøvde å glede mamma. Først tok sinne meg, frustrasjonen og alt meg. Men etterpå da jeg kom ned og så min solstråle sitte der med tårer i øynene og en stemme som forklarte ? jeg ville bare glede deg mamma? klarte jeg ikke være sint. Den lille turboen min med et hjerte så stort hadde bare gjort det for å glede meg å pynte på romme mitt. Ikke var speilet mitt ødelagt, ikke var en gjenstand av stor betydning. For halo! Det kan enn kjøpe nytt om det så er så ille.. Men somregel kan alle slike ting fikses.

Jeg satte meg ned å forklarte at tanken var fin, og at når hun først gjorde dette var det bra det var på mitt soverom enn andre plasser i huset. Jeg forsto at hun bare mente det fint og jeg sa at det var flott tegnet men at jeg bare ble litt redd med en gang. Så etter små minutter var smilet og latteren fremme hos oss begge to.

tanken på hvordan jeg skulle fjerne dette tok jeg meg ikke i å tenke så dypt igjennom enda, jeg lot det ligge å begynte å se litt mer humor og glede i det. En 3 åring er en 3 åring. Fanteri og småting finner de på. Ikke sto det mellom livet eller noe. Det var faktisk bare litt tusj som var på veggen, døren og en gjenstand. Det var jo ikke verdens undergang på noen måter. Så vi fortsatte dagen med et stort smil å storkoste oss så godt vi bare kunne på en kald og små regns dag her i kvinesdal. Vi gikk en super koselig formiddags tur der hun var helt amazing på balanse sykkelen sin. Hun er virkelig en reser på den sykkelen. Det er helt rått å se på! Og sannelig fløy dagen og kvelden kom raskere enn jeg hadde tenkt at den skulle. Lørdags kos som vi har begynt å ha hver lørdag hadde vi også i dag. M.A var super snill og super flink til å hjelpe med maten, snopet og på dekking på bordet og valg av film. Det var så utrolig koselig at jeg merker jeg gleder meg til neste lørdags kos, og sannelig kommer vi nokk til å snike til oss en liten søndags kos også.
 

Men mange ville nokk trodd at når kvelden kom og M.A var i seng, var alt ro i huset. Men nei! En liten turbo hadde ikke planer om å legge seg og jeg husker selv da jeg var liten hvor spennende det var å lure mamma å pappa til å tro at jeg sov mens jeg lekte å hadde det super kjekt. Så vell hørte jeg de små søte bena hennes labbe rundt i overetasjen i huset, men jeg valgte å la hun få kose seg litt. Etter faktisk 1,5 time uten at det ble ro oppe gikk jeg opp å skulle si og natt igjen å at nå var det kveld. Men da jeg kom opp la jeg merke til en våt vakse klut, vått papir og en jente som hadde litt rø tusj på handa si. Jeg spurte hun fint hvor tusjene var og fikk fjernet dem. Da jeg hadde sakt god natt å skulle til å gå ned sa en liten barnestemme ?mamma jeg har vasket bort tusjen på døren, veggen og spile ditt?. Jeg sjokkert av å høre de ordene måtte sjekke med en gang, og sannelig hadde hun gjort det. Uten at jeg hadde bedd hun om det, nevnt det eller noe som helst ? hadde hun funnet vaske klut og papir å fuktet det og vasket som bare det. Jeg ble rørt av hva hun hadde gjort og samtidig så utrolig stolt å glad at jeg ga hun en stor klem og takket hun så mye. Jeg forklarte hvor flink hun hadde vert å hvor stolt jeg var av hun. Tenkt det, først tegner hun på alt det også uten at jeg har sakt noe mer om det bestemte hun seg for å fikse det uten at jeg viste om det. Jeg kjente jeg ble så rørt å stolt at etter det har jeg bare sittet å smilt å gleder meg til i morgen da hun skal få en overraskelse for hvor snill å flink hun var. Det er uten tvil noe hun fortjener!

 

DRA TRASSEN NED I DO!


Husets vegger buler ut over, taket letter og hode sprenger. Velkommen til den anerkjente trass alderen!

“Alle tider har sin sjarm” er en setning som er kjent ifra mange foreldre sin munn. Men det som enn sjeldent hører noe om er den anerkjente trass alderen som alle foreldre med barn i hus opplever! Det er ikke en tid som en slipper unna, og det er ikke en tid som er en tid full av solskinn. Det er en tid som virkelig kan få en grå sten til å vri seg av fortvilelse og oppgitt het. Det er en tid der husveggene kan bevege på seg og taket lette noen hakk. Det er en tid som setter tålmodigheten på prøve og som samtidig er en viktig del av læreprosessen. Men det siste, det glemmer vi fort når vi står midt oppi det. 

Det er ikke få ganger jeg har personlig måtte telle til 10-20 eller noen ganger til hundre. Det er ikke få ganger andre mennesker har snudd seg og sett rart på meg, akkurat som et blikk som sier så mye – og et blikk som sier “for et barn du har! har du ikke kontroll på barne ditt!”. Til alle dere ukjente og kjente mennesker der ute som ser på meg og mitt barn til tider på den måten her. Jeg har kontroll på mitt barn! Men jeg har ikke kontroll eller fasit svar på når trassen oppstår, jeg har ikke et barn som flyr etter meg med en skinnende glorie over hode, hvite vinger som aldri får møkk på seg. Jeg har ikke et barn som er som en hund og sitter på plass når jeg sier det. Jeg har et barn som har egne meninger, som er livlig og selvstendig. Jeg har et barn som viser sine følelser, sine tanker og sine meninger. Jeg har et barn som har en viljestyrke av stå og en stahet av betong. Jeg har et barn som virkelig vil stå med ryggen rak og ikke bli knekket av en liten bagatell i dagens samfunn. Jeg har et barn jeg er stolt over, og som jeg vil ta vare på med alle sine gode egenskaper og ikke knekke dem på noen måter. Så neste gang du ser oss på butikken, og kanskje ser en episode med trassen på lur, så husk – jeg er ikke den eneste på en butikk som av å til møter trassen i mitt barn. 

Jeg ska ærlig innrømme at til tider vil jeg gjerne rive av meg håret i fortvilelse. sette på meg hørsel vern og faktisk ta trass biten og trekke den ned i do og si til mitt barn – sånn nå er trassen nede i kloakken og borte ifra vår hverdag. Men slik er det ikke – slik er ikke realiteten. Vi må trosse trassen, ta dag for dag, lete etter måter som fungerer for oss med å overvinne trassen som til tider dukker opp på uventede steder og hendelser. Trass alderen er jo ikke barnet, det er en periode i barnets liv som er full av lærdom og viktigheter som enn må igjennom. For å snu det rundt, så er det også uendelig viktig for oss foreldre også. Det er så uendelig mye vi foreldre lærer i denne perioden av livet. Det former og styrker oss sammen. Vi lærer å kjenne og håndtere situasjoner som er vanskelige på en god måte som vi ikke hadde kunnet om vi ikke gikk igjennom trassen. 

Så neste gang du ser meg og mitt barn med trassen på lur, eller noen andre foreldre med barn som også har trassen med seg på lur. vær så vennlig og ikke stå å se på oss som om vi ikke er gode foreldre, som om vi ikke har kontroll på våre barn, vi håndterer situasjonen så godt vi kan – og vi jobber på lag uansett om det ser ut som vi er bitre fiender i en heftig slåsskamp uten kontroll. Vi er bare mennesker, og vi er ingen like – men vi har en ting til felles – vi lærer alle underveis. 

#trassalder 

2,5 ÅR MED OMTENKSOMME BURSDAGS GAVE ØNSKE!


Hvor er skult kamera når det trengs?! Gullkorn kommer stadig ifra en barnemunn her i hus, men i natt toppet det kaken i nye høyder og nivåer. 

I går var det mye som skjedde på en dag, og jeg ente opp med me “anfall/straff” og klarte ikke å oppdatere dere vakre lesere. Jeg ble sengeliggende og fanget i min egen seng når M.A hadde lagt seg. Det var som et lass av betong plutselig raste over kroppen min, og jeg ble liggende ifra klokken var rundt 7 og resten av kvelden. Tårene mine rant ned over kinnene mine, og kroppen min ble plutselig min verste venn i går. Jeg var så fortvilet og forsto så uendelig lite. Det å klare å forsto kroppen og helsen til en hver tid, når enn har ME er ikke alltid like lett. Jeg lærer hele tiden, og jeg merker at jeg er uendelig glad for at det finnes flotte og gode ME grupper på facebook. Uten de gruppene når det står på som verst og fortvilelsen tar over når kroppen sier stopp og ME tar kraftig over og styrer kroppen min, vet jeg ikke hvordan jeg skulle klart å kommet meg igjennom. Det å ha slike grupper med fantastiske mennesker som klare å forstå meg bedre en jeg til tider klarer å forstå meg selv, gjør så godt. De kan hjelpe å få meg til å forstå meg selv, når jeg står i en hver situasjon. I går toppet det seg helt og jeg klarte ikke å forstå hva jeg hadde gjort at jeg skulle ende opp som en fange i min seng, med ME anfall/straff. Heldigvis kom det når M.A var i seng, noe som jeg er veldig glad for. Når det først skulle komme, var det bra det kom når M.A var i seng! I går fikk jeg også kjenne på hvor alene jeg følte meg og hvor miss lykket jeg også følte meg på samme tid. Jeg lå alene i sengen og ingen andre enn de på ME gruppen klart og forstå meg. 

Jeg forstår godt det er vanskelig for andre rundt meg til å klare å forstå min hverdag med ME, for når jeg selv ikke alltid klarer å forstå kan jeg ikke ha et håp en gang om at andre klarer det. Men de med ME selv på disse gruppene var og er reddende engler og setter ord og forklarer når jeg ikke klarer det selv. Det gjør så godt å ha noen som lever med ME selv, som klarer å forstå uten at jeg trenger å forklare med ord som jeg ikke har. De er utrolige og gull vert! Så iblant er jeg virkelig glad for den fantastiske teknologien og at det finnes facebook, der enn kan ha kontakt med mennesker som har samme diagnose og hverdag som enn selv har. Ikke har jeg truffet disse herlige menneskene i virkeligheten, men det føles som vi er en stor familie. Det høres nokk merkelig ut, men det er helt spesielle mennesker på en god måte. 

Men jeg får komme tilbake til det i et eget innlegg. Det som jeg ønsket og fortelle var noe som overrasket meg i natt. Jeg klær meg i hode og lurer stadig på hvor skult kamera er når det trengs i dette huset. Med en jente som snart er 3 år, kommer det gullkorn etter gullkorn. Det er morsomme og overraskende voksne tanker og meninger som kommer frem! Det er tydelig at M.A har et stort hjerte og er omtenksom og en herlig og fantastisk jente. Jeg føler meg heldig og begavet som har en datter som hun <3 

De siste nettene har hun våknet og kommet inn på soverommet mitt, og lagt seg i sengen min. De siste to nettene har vi hatt koselige samtaler før vi har sovnet, og jeg har sovnet med et smil. I går til å gå ifra tårer som rant ned over mitt kinn, var det herlig og kunne legge seg med et smil til slutt. Da M.A kom inn i 2-3 tiden i natt, ente vi opp med å ligge å prate om bursdagen hennes som nærmer seg. Vi pratet om hva hun ønsket å ha som tema, hvilken kjole hun ønsket å ha, hvem hun ønsket å invitere og ikke nokk med det men jeg måtte selvfølgelig også høre om hun hadde noen tanker om hva hun ønsket seg i gavene til bursdagen hennes. Svarene var gjennomførte og hun ente nokk en gang opp med å sjokkere meg og hjerte mitt smeltet helt. Når vi snakket om hva hun ønsket seg i gavene ble det tre ønsker som kom ifra hun. Svarene kom etter litt tenking og hun var klar på hva hun ønsket seg. Det var bare tre ønsker og ikke noen flere ønsker! Vanligvis går jo barn helt løs når de skal fortelle hva de ønsker seg, men hun var helt rolig og hadde bare tre ønsker, og var tydelig på at det var ikke mer hun ønsket seg enn de tre tingene. Er dere klare for å høre hva det var? Hold dere fast, for dette er sjokkerende synes jeg! Det første hun ønsket seg var en rød hund (hun mener nokk rød/brun farget hund) som Dumle (hunden min) kunne leke litt med. Det første ønske viste hun omtanke over for den lille søte hunden min, og ønsket at han skulle få seg en leke kamerat. Hun har sett leke hunder og samtidig ga utrykk på at det var en leke hund hun ønsket seg, men som også Dumle kunne ha glede av sammen med hun. Det andre ønsket hennes var en ny “basse” (basse er altså flaske). Og det siste ønsket hennes var, hun ønsket å få ha en bursdag til. Tenk å være snart 3 år, og ønske seg så så og herlige ønsker. Det å si at hun også ønsket seg en til bursdag, overrasket meg veldig. Jeg spurte om hun ønsket seg noe mer, men hun var tydelig på at det var disse tre ønskene hun hadde. Jeg var så overrasket og sjokkert, men forklarte hun at det var noen flotte og omtenksomme ønsker. Jeg fortalte hun at det gode og fine ønsker, og at hun var flink som kunne fortelle meg hva hun ønsket seg til bursdagen sin. Jeg ga hun en god klem og sa at det var de fineste ønskene jeg hadde hørt noen gang, og at hun hadde noen flotte og herlige ønsker. 

Det fikk meg til å tenke de ønskene. Vanligvis blir barn hysteriske og kan ikke få ramse opp nokk leker som de ønsker seg, men hun hadde ikke en hau av leker på ønskelisten sin. Det var en leke som hun samtidig ønsket at hunden vår også skulle få glede av. Tenk å ønske seg noe som enn tenker og håper at andre også kan ha glede av, og samtidig også si at hun også ønsker seg en til bursdag. Det viser for meg at hun tar ikke bursdagene som en selvfølge og at det betyr utrolig mye for hun og ha bursdag, noe som det betyr for meg også. Jeg bryr meg ikke om mine egne bursdager, pga minner ifra fortiden min men M.A sine bursdager er så utrolig viktige for meg og de betyr så uendelig mye. Jeg husker enda hennes første bursdag, der vi ble sittende alene der ingen kom. Heldigvis ente hennes første bursdag med at noen få valgte å klare å komme når de hørte at vi ble sittende alene, og det ble til slutt etter en tårevåt dag en koselig dag. Heldigvis var hun så liten, men samtidig er det ikke noe kjekt å huske tilbake på og se tilbake på med bildene av at 1 års dagen er bilder med nesten ingen andre rundt, og 2 års dagen er bilder fult av mennesker. Men samtidig er jeg utrolig takknemlig for at 2 års dagen ble en vellykket og flott bursdag, og at slik som 1 års dagen ble ikke gjentok seg med 2 års dagen. Jeg begynte også å tenke på hvorfor hun ønsket seg et slik ønske, for hun var jo såpass liten når hadde sin første bursdag. Jeg har aldri fortalt hun hvordan 1 års dagen var, fordi det fikk hjerte mitt til å blø. Men jeg har valgt å gjøre noe etter slik som 1 års dagen ble, jeg sender invitasjoner faktisk 1-2 måneder før selve feiringen, slik at de som ikke klarer å huske hvilken dato hun ble født og at hun har bursdag i den tiden, blir minnet på det i VELDIG god tid. Jeg tror nokk når 1 års dagen ble som den ble, at flere forsto sorgen som kom over det, men samtidig hvor glad jeg ble over at det var noen få som kom når vi ble sittende alene. Det er ikke antallet som har noe å si, det er tanken og at det var noen som valgte å komme til slutt uansett. 

Jeg har valgt å legge 1 års dagen bak meg, og legger fokus på hver bursdag som står for tur år etter år. Jeg ønsker å gjøre hver bursdag til en uforglemmelig og flott bursdag for M.A og jeg kjenner at jeg gleder meg nå som det nærmer seg hennes bursdag igjen. Tenk hun blir 3 år, og har bare tre ønsker, og alle tre ønskene kan jeg klare å oppfylle. 

Jeg skulle hatt skult kamera tid tider, for det hadde vert fantastisk å hatt dette på film – samt også hatt alle de gullkornene som kommer hver dag også. Det hadde vert morsomt å kunne sett tilbake på med film når hun blir eldre også. 

Hva var dine ønsker når du var liten?
Har du barn i huset, isåfall hva ønsker ditt barn seg til bursdagen sin? 
Har ditt barn noen ønsker som skiller seg ut ifra de “vanlige” barne ønskene? 

 

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top