Kjære “mooomma” du som er så flink til å trylle med en til flere pinner som jeg nesten ikke kan telle. Du har fylt opp kle skapet mitt med ønsker, som er laget av kjærlighet og masker. Garn som varmer og ikke klør, motiver som gleder meg hver dag når jeg får dem på meg. Du strikker og hekler både mine store ønsker av bamser, strikker flotte og gode varme gensere med mine favoritt figurer, og du lar meg være med i godteri butikken din (som er på det kjekke soverommet ditt). Jeg føler meg så heldig hver gang jeg får bruke mine tanker og ønsker til å velge, kjenne og plukke frem med mine små hender de fargene som jeg ønsker du skal trylle frem klær og bamser til meg med. Du gleder meg så mye og spenningen er like stor hver gang at jeg nesten hopper av den store spenningen som fyller kroppen min hver dag jeg ser du har noe på pinnene.
Jeg elsker å få bruke min fantasi og få høre at min fantasi og farger er helt fantastiske. Jeg elsker når vi kan bla i de spennende bøkene dine som indeholder nydelige bamser og flotte klær som jeg kan peke og velge ut selv. Jeg er så heldig som har en “mooomma” som deg, som tryller frem de fine tingene til meg. Nå i vinter har du holt meg varm, med å trylle frem tykke gensere i mine fargevalg. Du har holt både mine små “pæler” varme, mine raske ben som jeg springer rundt å skaper så mye latter og glede med, og min gode mage som har den flotte smile ansiktet på til tider. Til og med har du holt mitt hode varmt og min hals, med å lage vakre luer og halser som varmer og som ingen i barnehagen har det samme av. Det å kunne ha klær som du lager med kjærlighet og fine tanker til meg, elsker jeg og springe å vise frem og synge ditt navn i jubel i barnehagen hver gang.
Nå som dere sier at sommeren nærmer seg og dere har fortalt at jeg kan få springe ute å lette klær, har jeg noen ønsker til noen nye klær. Klær som er laget med masker og trå, som mine små hender får plukke frem og jeg får se på. Jeg elsker når når ditt garn blir til mine klær, som lyser opp i mitt praktfulle skap som blir oppgradert med sommerklær.
Jeg gleder meg til du å jeg “mooomma” kan labbe opp på ditt praktfulle rom, som er fult med godteri gleder som jeg elsker å leke med. Stor klem ifra ditt barnebarn, Mina Adeline.
Og dere, mens jeg har deres oppmeksomhet. Min “mooomma” har en råkul blogg som jeg synes dere virkelig burde sjekke ut. Dere finner bloggen her –> http://benteslilleverden.blogg.no/
// Dette er ikke sponsede linker eller noe, det er linker til strikke klær med oppskrift som er plukket ut og som er ønsker ifra min datter på snart 3 år til å få i sitt kleskap av sin momma //
Jeg tar meg selv i å tenke tilbake, mimre ifra de snart 3 årene som har godt. Ifra tiden da M.A var nyfødt og frem til nå. Jeg ser på både bilder og filmer, og sannelig får det frem gledes tårer ifra mine øyner. Det vekker så utrolig mange minner som jeg i den tiden jublet av glede for, men samtidig ikke så på den måten som jeg gjør nå. Den første latteren hennes fikk jeg på film, jeg husker enda hvordan den herlige latteren hennes fikk meg til å ta til tårer av så stor glede å hvordan det varmet mitt hjerte av å høre hennes latter for første gang. Det samme var det da hun rullet ifra mage til rygg – og rygg til mage, jeg ble så hoppende glad og stolt av M.A, og videre kan jeg remse opp hver ting som skjedde under den store og fantastiske utviklingen.
Jeg husker også hvordan det var når jeg satt på sykehuset og følte meg som en ku! Jeg satt der med blodsprengte bryster og melkespreng, tårer i øynene med samtidig fortsatte å pumpe. Jeg husker enda hvor vondt det var, og samtidig hvordan jeg følte meg som en ku som satt på melking av en maskin. Det føltes så absurd ut, men samtidig var det realiteten. Jeg husker hvordan jeg presset meg igjennom time inn å time ut med å pumpe meg på denne grusomme maskinen, før jeg klarte å krype til kors å fortelle sykepleierne der hvordan brystene mine faktisk så ut pga dette. Jeg kunne ikke noe om det, og trodde dette var normalt, men det viste seg at sannelig skulle jeg lære mye bare på de første dagene som nybakt mamma. Jeg ente opp med å måtte håndmelke, og håndpumpe brystene mine og samtidig måtte smøre brystene med en krem. Videre husker jeg hvordan jeg jobbet iherdig med selve ammingen! Jeg hadde klokken på ring etter faste klokkeslett, og både la M.A til og samtidig måtte pumpe imellom hennes måltider. Jeg måtte stå opp om natten å både amme og pumpe, mens lille M.A heller bare ville sove.
Jeg husker også første gang jeg fikk hun inn på romme mitt på sykehuset, hvordan jeg sto der fortvilet å spurte de som jobbet på sykehuset om jeg kunne kle på min eget barn. Det var jo mitt barn, og jeg bestemte over hun, men samtidig følte jeg at de hadde så mye de kunne si, og at siden hun lå på prematur avdelingen å nyfødt intensiv at jeg måtte høre om alt jeg gjorde. Jeg husker hvordan hun gren når hun fikk på seg klærne å jeg følte de snart kom springende inn å skulle ta ifra meg mitt eget barn. Jeg ringte fortvilet på og da en av de ansatte på sykehuset kom inn, forklarte jeg med tårer i øynene hvor fæl jeg følte meg å hvor redd jeg var da hun bare gren når jeg skulle kle på hun. Jeg må jo også legge ved at jeg tror de prøvde fortvilet å holde tilbake latteren, da en nybakt mamma står der å nesten griner og føler seg som et moster fordi barnet hennes griner å samtidig står der å forklarer å spør om dette er normalt. Det er jo nå som jeg tenker tilbake på det, virkelig morsomt! Det at et barn griner når det får på seg klær for første gang er jo helt naturlig. Barn liker ikke klær og er ikke vant til det. Noe jeg ikke kom på i det hele tatt når jeg sto der å fortvilet brukte sikkert 15-30 min bare på å få på barnet mitt klær å samtidig prøve å få hun til å ikke grine når jeg gjorde dette. Jeg var så forsiktig og jublet nesten da jeg klarte å få på hun klær for første gang. Det samme var det når jeg skulle skifte bleie på hun også første gang. Jeg ville hele tiden ha noen med meg, for jeg var så redd for å gjøre noe galt. Det følget jo ikke med noe bruksanvisning å jeg måtte lære alt. Det var noe helt annet å skifte bleie på et så lite barn og et prematur barn, enn de barna som jeg hadde jobbet med i barnehagen. Det kunne jo ikke sammenlignes engang.
Første natten jeg hadde hun på soverommet mitt på sykehuset var direkte skummelt! Hun lå der så uskyldig og jeg ville holde hun inntil meg hele tiden. Jeg ville ha hun så nært til sengen min slik at jeg kunne passe på hun hele tiden. Jeg var redd for å ikke våken om natten for å amme hun, og fikk de på sykehuset til å komme å sjekke at jeg var våken. Jeg gren hver gang min mamma skulle gå, for jeg var så redd for at noe skulle skje med hun. Jeg var så full av følelser å redsel at jeg var overbeskyttende for både mitt barn og for alle andre rundt meg. Jeg turte ikke gå å dusje uten at en av de på sykehuset passet på M.A, jeg var livredd for å faktisk ta meg 30 min ifra sykehuset, for da følte jeg meg som den verste mammaen i verden. Men sannheten er jo den at de på sykehuset syntes jeg var en fantastisk mamma, og sa til meg at jeg hadde godt av å komme meg bort ifra sykehuset litt, og at de skulle ringe meg om det var noe og at de skulle passe på M.A som gull.
Videre er det mange hendelser som jeg ser tilbake på, som bringer frem latter og rører meg til tårer. Det var en fantastisk tid, som jeg følte til tider ble veldig stressende. Når jeg var hjemme og skulle duske, dusjet jeg med døren åpen og hadde babycallen på badet samtidig, om M.A var våken så hadde jeg hun med inn på badet i vognen, og samtidig så hun hele tiden. Jeg var så overbeskyttende at det er ikke rart jeg følte det var stressende til tider. Alt gikk på klokkeslett å jeg kunne ikke gå noen min over tiden. Jeg var utrolig presis og passet på alt!
Nå som jeg ser tilbake på den tiden, var det faktisk utrolig avslappende å herlig tid. Det var så spennende og alt var så nytt, samtidig som det var så fantastisk og vi lærte hele tiden sammen. jeg var så A4 på alt, noe som kan være både bra og ikke bra. Det å heller senke skuldrene skulle jeg gjort mer enn hva jeg gjorde. Nå der imot er det helt annerledes. M.A har blitt stor jente og blir snart 3 år. Hun har virkelig kommet i trass alderen, og tester grenser til det fulle. Hun har sine gullkorn som kommer frem både i u-tider og på morsomme tider. Noen ganger vil jeg helst bare legge meg ned å håpe jeg går i et med bakken slik at ingen ser meg, når hun sier ting som er direkte flaut. Husker enda hvordan hun kalte en mann for julenissen da vi gikk forbi han, og jeg prøvde å smile fint til denne mannen. Akkurat da han passerte oss tikket det frem ifra en barnemunn “se mamma, det er nissen”.. Ja sannelig ble jeg tom for ord og ville bare skule meg og komme meg bort der ifra så fort som mulig. Og samtidig vet jeg at det bare er starten på alt som kommer til å komme på litt upassende tider. Jeg må jo også se humoren i det, og alle der ute vet jo at små barn sier ting uten å tenke seg om. Slik er det bare, men å være mammaen som går på siden av er til tider veldig flaut når like situasjoner oppstår. Hva skal enn liksom gjøre, enn kan ikke gjøre så mye annet enn å forklare barne sitt hva som egentlig er realiteten når slike ord blir sakt. Det er jo aldri ment støtende ifra barn, det er bare hva de tenker å tror.
Jeg merker godt at denne tiden som vi er inni nå krever utrolig mye, det er mye som skal læres for både meg og M.A. Det er hun som tydelig er sjefen og styrer om vi skal klare å være presise til ting, eller om vi kommer litt for sent. Det er hun som styrer om hun vil legge seg å sove akkurat når jeg legger hun i sengen, eller om hun finner ut at hun skal drive en sirkus forestilling i sengen før søvnen kommer frem i øynene hennes. Det er ikke jeg som bestemmer, uansett hvor mye jeg skulle ønske det. Det er jeg som bestemmer og setter grenser, men samtidig kan jeg ikke trykke på en bryter når det er kveld, jeg kan ikke mate hun når hun ikke vil spise ved middags bordet. Jeg må jobbe på lag med hun, samtidig som jeg er bestemt og setter grenser. Det er sannelig ikke en lett ting, men jeg prøver så godt jeg kan. Det krever utrolig mye å samtidig er det veldig vanskelig til tider, men vi lærer underveis begge to. Alle må igjennom trass alderen og sannelig vil det komme nye trass tider når denne trass tiden er over. Det er en del av utviklingen å det å lære. Samtidig som noen dager er vanskeligere enn andre, fører det til noe bra. Vi lærer hvordan vi skal håndtere nye hendelser, nye følelser som hun får og viser, og vi lærer sammen og jobbe oss igjennom det.
Det er frem til nå den mest utfordrende tiden, samtidig som det også er spennende. Det er nå jeg ser hvor lett tiden før når hun var mindre var, og slik vil det vell være ifra hver enn tid som enn går igjennom når enn ser tilbake på tiden før. Men uansett om jeg føler å synes at dette er den mest utfordrende tiden nå, så er det også viktig å få ferm at alle tider har hver sin sjarm. Det er fantastiske hendelser som oppstår i hver en dag, og da glemmer enn fort hvordan trassen som var for kanskje 5 min siden var. Enn lever i nuet og tar hver dag om gangen, og tar dag for dag og minutt for minutt. For sannelig blir jeg aldri utlært i å være en mamma, som jeg også vil påpeke at kan være en ekstrem sport til tider. Men mer om det kommer jeg tilbake til i eget innlegg. For hjertet mitt har virkelig fått trimme seg opptil flere ganger, men skumle hendelser som har satt spor i mitt mamma hjerte og gjort meg overbeskyttende på noen felt.
Hvilken tid synes du er den mest utfordrende tiden?
Mange har planer frem over i tid, og mange har ønsker om fremtiden. Jeg blant annet hadde i ung alder ønske klart om at jeg ønsket sterkt å bli mamma, og få barn. Det er nokk litt absurd og si dette men jeg ønsket faktisk hele tiden å bli en ung mamma. Jeg ønsket å få ungdomstiden min, men samtidig følte jeg meg tidlig ferdig med den. Jeg hadde ikke de store behovene for å springe rundt på fest og drikke hver helg, osv. Jeg ønsket tidlig og møte den rette og stifte familie. Jeg hadde planene klar for fremtiden med jobb yrke mitt, og enn kan vell si det slik at planene var godt lagt tidlig. Jeg ønsket å få fagbrevet, jobbe offshore, stifte familie og alt som følger med i den kategorien ved å stifte en familie. Jeg var hele tiden klar på at jeg ikke ønsket å bli alene mamma, og det var aldri i mine tanker om at jeg kunne risikere å bli det. Jeg skulle liksom finne den rette og leve livet sammen med den personen. Tankene dalte aldri over på at det kunne skli ut og ikke fungere osv. Ønsket og planene var der jo, så da måtte det jo bare bli slik.
Den gang ei må jeg vell si! Uansett hvor sterkt enn ønsker ting, uansett hvor mange planer og nøye tenkt igjennom ting er, kan det ikke alltid bli slik uansett hvor mye enn ønsker det. Jeg fikk skolegangen for prosess operatør, men jeg fikk ikke utført læretiden. Jeg fikk en livsvarig skade da jeg var 16 år, og hadde faktisk bare hatt moped lappen i ca 1 uke da jeg kolliderte og fikk nakke skade. Dette gikk ut over jobb planene mine og planene mine for fremtiden ble totalt forandret. Jeg ble gravid og var forlovet, men det ble også forandret. Ting gikk ikke som enn ønsket og jeg lærte nokk en gang at enn kan ikke planlegge fremtiden, og stolte på at det vil bli slik. Enn må ta dag for dag og samtidig ta ting som det kommer. Enn kan ikke ta noe forgitt, men må glede seg over det for hver dag. Jeg fikk min herlige Mina Adeline, og ble førstegangs mamma i en alder av 21 år. Det var ikke den yngste alderen men samtidig fikk jeg kjenne på at jeg var utrolig glad for at jeg var i den alderen jeg var i, ergo at jeg ikke var yngre. Jeg vet at om jeg hadde vert yngre hadde jeg klart det også men samtidig så ente jeg opp som kommende alene mamma under graviditeten og under fødselen var det min mamma, “tante”, min momma som var til stede, jeg hadde besøk av flere flotte og hjelpende mennesker under ventetiden når åpnings riene holdt på, og jeg er evig takknemlig for dem som stilte opp å var der for meg igjennom dette. Selv om jeg var kommende alene mamma, så hadde jeg min fantastiske familie og nære venner som er mine “tanter” som stilte opp. Og jeg er den dag i dag så uendelig glad for at jeg ikke lå på føden helt alene. Og det skal også sies at fødselen hadde jeg ikke noen store planer for, og om jeg hadde hatt det. Så hadde sannelig det også forandret seg. Jeg ente inn på sykehuset i ambulansen med en CRP på over 300, og de var redde for på sykehuset at jeg hadde blod forgiftning. Jeg lå over helgen på sykehuset og bukket akkurat over i svangerskaps uke 35, og da satte de igang fødselen. Det var en fødsel som alt i alt var veldig fin, men samtidig bydde på mange utfordringer, redsel og usikkerhet. Det var hele tiden under vurdering om jeg måtte ha haste keisersnitt eller om jeg kunne føde vanlig. Heldigvis ente det med at jeg fikk føde vanlig, og etter 6 timer og 45 min kom min vakre prinsesse til verden.
Nå snart 3 år senere har jeg godt mange runder med meg selv. Jeg er enda alene mamma, og vi klarer hverdagen våres strålende bra. Jeg elsker livet som vi har og alt som er i livet våres. Jeg har enda ønsker for fremtiden, men jeg tar ingenting forgitt. Jeg setter pris på alt og gleder meg over hver eneste dag. Men samtidig føler jeg at det er viktig og ha ønsker for fremtiden, og drømmer som enn kan prøve å nå.
Jeg ser mange rundt meg får både sitt første, andre og tredje barn, og jeg synes de er kjempe heldige. Det er så flott at dem har stiftet familie og lever de drømmene som jeg selv og som de fleste drømmer om. Jeg vet at min hverdag er som en drøm, bare ikke en drøm som andre jakter etter, men samtidig en drøm som er unik. Jeg sier ikke at jeg synes det er en drømme situasjon å være alene mamma, men jeg kan ikke gjøre noe med det, derfor elsker jeg livet mitt slik det er. Jeg stopper ikke å drømme om fremtiden, og jeg skal ærlig si at jeg ønsker å en dag få møte den rette mannen i mitt liv, og som behandler M.A som en prinsesse og som elsker henne som om det skulle vært hans eget kjøtt og blod. Jeg gleder meg til den tiden kommer, og til at den mannen som kommer inn i våres liv tar over å blir som en fars figur for hun. Jeg gleder meg til to blir til tre, og jeg ønsker i fremtiden å få flere barn. Jeg ønsker at M.A skal få bli storesøster og at hun skal få kjenne på den store og flotte følelsen av å få bli det. Jeg håper at den dagen kommer, men om den ikke kommer så er det også greit. For jeg har det viktigste i livet mitt, som er M.A. Jeg lever ikke i et slott av oppfylte drømmer, men vi lever i på vårt lille småbruk som er som et slott for oss. Vi er fornøyde med vårt liv, og det er de viktigste. Om vi blir flere med tiden, er det ingen som vet, men ønsket og drømmer om å få muligheten til det vil alltid være der uansett. Det å få barn og få stifte en familie der vi er to voksne sammen om et barn er jo det som alle ønsker å drømmer om. Men samtidig må enn også glede seg over det livet enn har, men å drømme er aldri en negativ ting. M.A ser flere rundt seg av barna i barnehagen og andre rundt som vi kjenner blir store søster og store bror, og jeg merker at hun synes det er veldig stas å snakke om dem som får bli det. Så jeg håper en dag at hun også få blir storesøster, og at vi blir flere i vår lille flotte familie.
Enn kan ikke sette seg drømmer og beviste handlinger for fremtiden, enn kan legge ønsker å drømmer å prøve å nå dem. Men samtidig må enn lære seg å elske hver dag, glede seg over det livet enn har, det viktigste er å finne gleden i hver dag. Noe som jeg virkelig har klart å gjøre etter jeg ble mamma.
Det har seg slik i huset her, om jeg prøver å planlegge går det som regel i vasken. Den lille sjefen min hadde tydeligvis andre planer om bleie!.. – ja det er mer å mer ut i hennes hode. Hvor ble det liksom funnet opp en bleie mote og en truse mote?
En ny epoke er igang, eller skal jeg heller si en milepæle? Tiden nærmer seg med at bleien skal mer å mer bort, og truse skal frem. Utrolig nokk skal den lille barne rompa få en liten truse som er så liten at den passer på foten min, på stumpen hennes. Det er så rart å tenke på at hun allerede er i tiden der bleien blir flekket mer å mer bort. Før jeg fikk barn trodde jeg faktisk ikke at det fantes så små truser, men sjokkert ble jeg da barneavdelingen på butikker ble den kjekkeste avdelingen å være i. M.A fikk truser ganske tidlig, ettersom det var greit å hive over bleien når hun sov med nattkjole, dette i håp om at bleien skulle forbli på henne, enn å ligge på gulvet da jeg hadde gått ut ifra rommet hennes. Jeg hadde en periode der hun syntes det var veldig kjekt å hive av seg bleien, leke med driten å smøre den ut over hele sengen. Uansett hvor mange metoder jeg prøvde for å fortvilet få beholde bleien hennes på, og heller rope å gi beskjed om at det var noe i bleien forsvant den av gang på gang.
Heldigvis var dette bare en liten periode hun gikk igjennom å det varte heldigvis ikke lenge. Nå der imot hadde jeg planer om å vente til våren var kommet for fult og sommeren nærmet seg mer, men det kan jeg bare legge mer bak meg. Det har seg slik i huset her, om jeg prøver å planlegge går det som regel i vasken. Den lille sjefen min hadde tydeligvis andre planer om bleie!.. – ja det er mer å mer ut i hennes hode. Hvor ble det liksom funnet opp en bleie mote og en truse mote? Rart er det, men sannelig kan jeg ikke tvinge hun heller. Så ja, har du allerede forstått det? .. Ikke?.. Altså, vi har begynt do trening og siden vi bare har et bad her i hus, bruker vi også potte. Potten er ikke noe kul synes M.A og toalettet er mye mer stas, men fortvilet må jeg prøve å få hun til å akseptere potten også, slik at det ikke blir uhell om toalettet er opptatt å ikke er tilgjengelig til en hver tid.
Jeg føler virkelig ikke jeg er klar for denne tiden, og hjerte mitt får virkelig trimme seg. Jeg tror jeg nesten jeg har en puls som tikker over 130 med en gang bleien forsvinner av. Hver dag vil hun ha av seg bleien, og om jeg ikke er med på den med en gang springer hun opp på soverommet sitt å fikser det selv. Der finner hun truse i skapet sitt, kvitter seg med bleien og kommer ned med et stolt smil å kaster bleien i søpla. Vell er hun flink som kaster sin egen bleie i søpla, å jeg burde vell ta hintet tydeligere når til å med tørre bleier blir kastet i søppelet av hun og forsvinner av den lille barne rompa hennes.
Min mamma akka M.A sin mormor (momma som M.A sier) har fått seg mange morsomme lattere her i hus når bleien er av. Jeg springer rundt som en idiot og direkte maser hvert minutt på M.A om hun må tisse. Jeg er så redd for at hun ikke skal klare å si ifra i tide, eller at hun skal glemme seg bort. Det er jo som å ha en liten valp i hus som skal bli stueren. I går der imot ente det opp med at dette kom på film, der jeg springer etter M.A som en tulling å håper på å få hun til å tisse. Det hadde gått lang tid, og da mener jeg lang tid! Der hun ikke hadde tisset eller noe. Jeg følte jeg gikk på nåler å ventet bare på at det skulle komme.. Men nei.. Det ble ikke M.A som måtte tisse til slutt!
Men for å ikke røpe filmen helt, tror jeg bare dere kan lene dere tilbake og gjøre dere klar for en morsom film som også viser realiteten av do trening når bleien er borte!
Så har du sett filmen? Trodde du før du så den at jeg snakket tull? Mange vil nokk si at do treningen å det å få barne sitt til å slutte med bleie er lett. Og ja det å få barnet til å ha av seg bleien er super lett, men det andre der imot er ikke fult så lett. Jeg vil ikke påstå at do trening med at det faktisk kommer noe i doen er så himla lett. Men det skal sies at hu har faktisk klart å gå på do der det har havnet tiss i doen. Hele to ganger har hun gjort dette, og jeg ble like stolt som jeg skulle blitt dronningen av norge eller vunnet i lotto, for å vunnet i lotto hadde vert mye kulere enn å blitt dronning. No ugly opinions over for kongeparet eller noe, men det å blitt dronning eller prinsesse over norge er ikke øverst på min ønske liste. Det var nokk mer det når jeg var liten, men når enn er liten har enn ville å morsomme ønsker å fantasier. Men som sakt no ugly opinions, forstå meg rett der er dere snille.
Dette er jo en stor ting å gå igjennom, og samtidig er det utrolig stort for barn å bli kvitt bleien å klare å mestre det å gå på toalettet for å gjøre både nr. 1 og nr.2. Det har jo noe med å bli større og samtidig få kontroll over kroppen sin, på en helt ny måte. Det er spennende men litt for nervepirrende, så jeg skulle ønske jeg klarte å slappe mer av ang denne prosessen enn å stresse som en tulling, der M.A står å ler av meg. Når jeg ser filmen ler jeg jo faktisk selv også, for det er jo selvfølgelig laget til på en litt humoristisk måte også, så håper dere har en dose humor med dere i dag.
Ha en flott dag alle sammen, å sleng gjerne igjen en kommentar hvordan dere gjorde det i denne tiden med bleie slutt å do trening. Jeg må også bare legge ved at jeg bruker også den klister merke ordningen, men hun får bare klister når hun klarer å gjøre noe på doen.
Der står vi, som to skamslåtte tullinger med gapende munn. Klokken nærmet seg halv 9, og kveld skulle det vert for lenge siden. Men nei! Halv 9 sto vi på kjøkkenet som to komplett idioter, og sannelig er jeg glad ingen så oss. Med en liten mynter barnestemme som sang “let it go” for full hals, og i håp om å synge over mine beskjeder om leggetid. Det var en trøtt jente som var ute på tull og fanteri, men med et morsomt smil på lur og noen saftige sang toner. Vell å merke var alle de høye og de lave tonene rene! Gud for en jente som kan gape uten å synge med høye toner uten at stemmen sprekker. Respekt!
Men ja.. – hvor ble det av meg oppi dette?! Jo jeg sto der med et søtt og uskyldig barne ansikt foran meg. eller bedre sakt, eg syngende søtt og uskyldig barne ansikt, som virkelig var på de høye tonene uten noen stopp. For du har vell hørt når barn synger? Sangene tar aldri slutt, men sannelig er det koselig å høre på også. Det ville ingen ende ta i denne evige “let it go” sangen å jeg måtte prøve å komme til ordet. Vi ente opp stående med gapende munner med et støy nivå på tusen! Og ingen av oss kom til ordet, det ble bare en supre av sure og vakre toner, som lyn og torden på vår himmel.
Men til slutt, ble deg kveld. Og sannelig tok det ikke 5 min en gang. Tror nesten vi må fortsette med “let it go” på høyt nivå om kveldene her i hus, og legge innestemmen på hyllen for en periode. Disse raske legge minuttene er virkelig noe som kunne fortsatt, og om det var den fantastiske sangen så skal jeg fint holde ut med den i mange år til.
Allerede er vi godt igang med April, og det er snart bare 3 måneder igjen til M.A fyller året. Det er helt sprøtt at hun snart er hele 3 år. Jeg tror ikke jeg klarer å vende meg til at tiden går så raskt, og at årene flyr så fort. Når jeg ser tilbake på årene som har godt, blir jeg rørt til tårer. Det er så mange stunder og magisk øyeblikk som har skjedd, og som enda skjer. Hver tid har hver sin sjarm, og det er ikke noe jeg klarte å se så klart når jeg sto mitt oppi det. Vell var det magisk og helt ubeskrivelig store hendelser og opplevelser som skjedde, men nå som tiden har godt å jeg ser tilbake, klarer jeg å se det enda bedre. De små hendelsene ble store før også, og sannelig ble jeg så glad at jeg tok til tårer flere ganger når M.A var baby og utviklet seg. Når nye hendelser skjedde, når hun klarte å snu seg ifra mage til rygg, rygg til mage, første latter, første måltid med grøt, første gang hun krøp, første gang hun gikk, osv. Det var hendelser som var så store og som jeg jublet og felte gledes tårer når det skjedde, samtidig som jeg hele tiden gikk å ventet på når skal hun begynne å snakke, når skal hun begynne å krype, når skal hun begynne å gå. Jeg klarte ikke å sitte og bare nyte tiden og ikke jobbe hele tiden for at hun skulle nå disse store milepælene. Jeg klarte til å med å starte og bekymre meg for snakkingen, før hun var 2 år. Jeg bekymret meg for at hun skulle ha vanskeligheter med å utvikle seg, at hun ikke skulle klare å henge med andre barn på sin alder, osv. Det var ting som jeg bekymret meg for som egentlig var helt unødvendig. Jeg skulle ønske jeg kunne gått tilbake i tid, satt meg på siden av meg selv, og gitt meg en lekse om å slappe av å ikke bekymre meg. Alt kommer når tiden er inne, ingen barn er like og alle utvikler seg forskjellig.
Da jeg begynte å bekymre meg for snakkingen, gikk det ikke lange tiden før hun plutselig begynte å snakke og ord kom som perler på en snor. Nå dukker det opp ord som får meg til å le, samtidig som jeg undres hvor hun i alle dager har fanget opp alle ordene. Det er ord jeg ikke bruker selv, og ord som er så søte og latter fulle når de blir brukt. Det er virkelig en sjarm over alt med alt som skjer, og nå klarer jeg å slappe av og la hun ta ting i sitt tempo. Jeg motiverer hun og oppmuntrer hun til ting når hun viser at hun er klar. F.eks er vi godt igang med do trening, dette prøvde jeg tidligere og være litt frempå med, men hun var rett å slett ikke klar. Der imot er hun klar nå! Hun trengte bare litt tid, samtidig som hun trengte å få øynene opp for at dette kunne jo være kjekt! Nå springer hun på do, sier ifra når hun vil prøve å gå på do, og i natt forsvant bleien da jeg lå å sov, og jeg våknet til et syn av en jente som hadde kledd på seg truse isteden for bleie.
Hun viser så tydelig når hun er klar for fremskritt og da har jeg selv funnet ut at det er mye bedre å vente til hun er klar, og deretter motivere hun videre og oppmuntre hun på hvor flink hun er. Motivasjon og oppmuntring er noe som skjer hver dag i dette huset. Jeg er opptatt av å legge fokus på det positive, men her i hus er det som i alle andre hus! Hun er i trass alderen, og grensesetting er også en viktig del av vår hverdag. Men barn er smarte og fanger opp så mye! Har hun gjort noe galt, får hun klar beskjed om at dette ikke er okei, noen ganger blir det konsekvenser med at hun må sitte i trappen til hun har funnet ut at hun skal si beklager og oppføre seg pent. Ang hvordan foreldre gjør det, er også så forskjellig, men her i hus har det blitt den metoden som har fungert best for oss så langt. Så fort hun har beklaget seg og sakt hun skal oppføre seg fint, er vi positive og glade og finner på kjekke ting. Det er så viktig og leve i nuet og ikke la en liten kjip hendelse bygge på mer. Barn lever i nuet, og det burde vi voksne også gjøre. Selvfølgelig er det ting som vi ikke klarer det med, men ang barn bør vi alle klare det!
Jeg kan sitte i det uendelige å skrive om utviklingen og hvordan ting var da hun var mindre og hvordan det er nå, for det er så stort å jeg blir så stolt og glad av å se tilbake på alt som har skjedd og som skjer nå også. Hele tiden er det noe nytt, noe som utvikler seg, fremgang, osv. Og nå som jeg klarer å la hun bestemme tempoet selv for når hun er klar, er det mye bedre synes jeg. Klarer hun ikke matte oppgaven første skoledag, betyr det ikke at jeg skal bli hysterisk og bekymre meg eller noe. Barn trenger tid, og barn lærer i forskjellige tempo, ergo utviklingen skjer også i forskjellige tempoer.
Allerede er det snart bare 3 måneder igjen til hun er 3 år, og det er tid for å planlegge en ny bursdag. Fy søren, knøtte har blitt stor! I fjord var det Frozen som var bursdags temaet, og i år har hun allerede bestemt nytt bursdags tema. Hun ble helt i hundre og fysisk hoppet av glede da hun fikk velge at bursdags temaet i år skal være prinsesse bursdag! Jeg kan ikke annet enn å la hun få det, og gjøre det beste ut av det. Heldigvis er det et tema som er lettere å feire til enn hva det hadde vert om hun hadde valgt vennebyen, charley bear, oy ifra home filmen, eller noe slikt. Så valget hun tok ang tema til bursdagen er jeg veldig lettet og glad for. Det blir et tema som blir veldig koselig å feire til, og som ikke vil bli så vanskelig som hvis hun hadde valgt noen av de andre temaene. Men hadde hun valgt et av de andre eller f.eks Dora, Sophia den første, osv, så måtte jeg bare gjort det beste jeg kunne ut av det. Alt for min skjønne lille prinsesse. Og hva er vell ikke kjekkere enn å få leke at enn er prinsesse for en dag, når det til å med er snakk om selveste bursdags feiringen?!
Tiden flyr og derfor har jeg valgt i år også å være tidlig ute med å planlegge. Jeg er vanligvis veldig god til å være ute i siste liten, men med ME og alt i seg selv er det mye bedre å prøve å være tidlig ute når enn har mulighet til det. Så nå får jeg bare begynne å planlegge, få hjem de dekorasjons tingene som trengs, og planlegge så godt jeg kan, og håpe at slutt resultatet blir som min søte M.A ønsker.
Noen minner vil alltid ha en spesiell betydning og samtidig vekke sterke følelser. Følelser som jeg ikke trodde var mulig å forsterke på en slik måte som jeg merket i går. Aldri har jeg noen gang blitt rørt av film som jeg selv har lager ifra når M.A var liten, men i går av alle ting ble jeg sittende å felle tårer. Det var ikke triste tårer! Jeg ble faktisk rørt til tårer av å se tilbake på filmer ifra sykehus tiden, første gang M.A ledde, osv. Det vekket så mange minner som jeg var fult klar over at jeg hadde, men å se de på film igjen ble helt spesielt. Det kom plutselig enda tettere på, samt også vekket så sterke følelser og rørende øyeblikk. Det ble helt magisk, samtidig som jeg følte meg helt dom der jeg satt å ble rørt til tårer av tilbakeblikk ifra de årene som har godt.
Det var så komisk og direkte teit å sitte i sofaen, sliten etter en dag som hadde fløyet avsted, og sitte der å bli rørt til tårer av gamle koselige filmer ifra M.A var baby. Det første jeg sa var “Gud så teit av meg!” Deretter kom konklusjonen min at jeg måtte være veldig trett og sliten, ettersom det var godt ut på kvelden og M.A var i seng for flere timer siden. Det ente faktisk med at jeg fant sengen ganske raskt etterpå. Men de øyeblikkene og minnene som ble fanget på film er og forblir helt spesielle for meg. Det var mye som skjedde både gjennom graviditeten, fødselen og tiden som nybakt mamma. Det var en tid som jeg prøvde å nyte så godt som jeg kunne, men samtidig så var det en verden rundt meg utenfor bare selve mamma tilværelsen. Jeg kunne ikke stenge ute verden uansett hvor mye jeg ønsket å bare fokusere på M.A og ingenting annet. Men samtidig vil det alltid være magiske år og en magisk tid. Det vil hele tiden bygge seg opp flere å flere år med nye og helt magiske minner, samt også øyeblikk som nokk en annen dag i fremtiden vil røre meg til tårer igjen. Det er vell bare en del av det å være mamma. Tiden flyr avsted å årene blir som måneder. Uansett hvor mye vil ønsker å stoppe tiden og nyte den enda mer, har vi ikke mulighet til det. Vi må bare leve videre og bygge nye og flotte magiske minner å øyeblikk. Livet blir et stort minne som vi hele tiden utvikler oss med og som vi vokser på. Det er unikt og helt spesielt, noe jeg ikke innså før jeg ble mamma selv.
Her er noen av filmene som jeg mimrer tilbake på med å se på i går.
Nå har vi kommet hjem etter en kjempe koselig helg på besøk hos min kjære pappa og hans flotte familie. Vi har storkost oss alle sammen, og jeg har virkelig fått kjenne på hvor godt det er å ha flere barn i hus. De har lekt og kost seg hele helgen, og M.A har ikke vert rundt i bena mine eller at jeg har måttet springe etter hun til en hver tid. Det har vert en uvanlig og samtidig god følelse og kjenne på med den store gleden som blomstrer opp inni meg av å se på hvordan barna leker så flott i sammen, og samtidig se hvor stor M.A faktisk har blitt. Hun er en selvstendig jente som har sterke meninger, samtidig som hun klarer å leke kjempe fint med andre barn. Hun deltar veldig fint i en lek og kan faktisk delta i samme lengde som de andre barna på hver aktivitet. Det er selvfølgelig noen aktiviteter som hun raskere blir lei av å som hun da vil gå over i en annen lek eller aktivitet, men som snart 3 år synes jeg hun har vist en enorm fremskritt bare på disse dagene. Her hjemme klarer hun ikke å holde på med samme aktiviteten eller leken over så lang tid som det hun har vist at hun klarer sammen med andre barn.
Jeg har også lagt merke til at hun har klart å drikke mer ifra glass og trenger flasken så å si ingenting, mens når vi er hjemme er det så å si bare flasken hun vil ha. Så her i hus må det nokk bli litt klarere grenser nå som jeg har sett hva hun faktisk egentlig kan, og hvor stor jente hun egentlig har blitt. Jeg prøver også å mine ned på bruken av smokken eller tutten som vi sier. Hun klarer å glemme den mer nå denne helgen når vi har vert på besøk der, ettersom hun har vert i full gang med lek og moro sammen med de andre barna ifra morgen til kveld.
Det har vert en spennende og fantastisk helg. Som sakt har vi alle storkost oss, og jeg har funnet ut at grensene hjemme må bli litt klarere ang flaske bruk og ang bruk av tutt. Vi lærer jo sammen hele tiden, ettersom M.A er mitt første barn. Enn blir på en måte aldri utlært med å være en mamma, uansett hvor mange barn enn har. Det er hele tiden noe nytt å lære, samt også er alle barn forskjellige. Om en ting fungerer for noen, er det ikke sikkert det fungere for alle andre. Det er så forskjellig, og vi må hele tiden se ting ann på hva som er best og fungerer best for hvert barn som enn har. Det er jo slik vi mennesker også er. Vi er forskjellige og alt kan ikke passe for alle.
Før jeg reiste til Moi koste jeg meg med å dekorere spisebordet vårt. Jeg kjøpte inn ny duk, brikker til å ha under tallerken og noen blomster. Det er ikke alltid så mye som skal til, og jeg må si jeg ble veldig fornøyd med resultatet. Jeg har hele tiden sett andre som dekker på spisebord og har det stående til pynt, og nå var endelig tiden inne for at jeg også kunne prøve dette. Bank i bordet, har det enda fått stå slik og M.A har ikke vert borte å prøvd å ta bort det som står på spisebordet. Hun virker til å akseptere det så langt, noe jeg er veldig glad for. De kampene som enn kan slippe å måtte ta, er gode å slippe! Det er jo ikke bare bare med et barn i trass alder, grenser blir testet, reaksjoner kommer, unoter kommer frem til tider, osv. Men slik er det, det er en del av utviklingen og alt som enn skal igjennom. Det er jo en sjarm også med trass alderen, til tross for alle de kampene enn opplever, lager enn seg sine grenser, sine regler og jeg føler enn knytter et enda sterkere bånd sammen med å jobbe seg igjennom den tiden sammen. Det er jo så mye bedre når vi kan ende opp med å være på samme side, enn å måtte prøve å redde ting som kommer flyvende igjennom lufta pga grensene som ble satt ikke ble så godt tatt i mot. Jeg får virkelig prøvd meg på nye sporter og testet min reaksjons evne når bamser, smokker, osv kommer flyvende igjennom lufta. Så langt har det godt bra. Det er faktisk bare en tv som har blitt knust, ellers så har alt vert like helt enda. Så jeg er veldig fornøyd med at det ikke er mer som har fått gjennomgå når reaksjoner ifra M.A har kommet i sin trass.
De få dekorasjons tingene som jeg kjøpte, ble kjøpt på Europis og blomstene ble kjøpt på Rema1000. Det å kunne kjøpe småting som ikke koster skjorta er veldig greit. Det er ikke pengene som har det store å si, det er om enn liker det eller ikke. Og dette ble jeg veldig fornøyd med. Det eneste som plager meg er brette kantene på voks duken, men får prøve å få dem bort etter hvert.
Håper dere alle får en trivelig og fin søndag, og at dere også har hatt en flott helg.
Som et lite foster ble hun allerede preget med både lyden ifra pusten til hestene, og lyder ifra stall. Gravidbilder og mesteparten av tiden min brukte jeg på å enten ligge i sengen pga et tøft svangerskap, eller så var jeg i stallen. Så fort vi var hjemme ifra sykehuset fortsatte hverdagen min, og allerede som baby ble M.A med meg i stallen. Hun hang godt på magen min, sovnet i bæreselen når jeg møkket ut av boksen, osv. Til å med når hu hadde kolikk smerter i magen var det eneste som fikk henne til å roe seg, å ta hun med ut til hestene. Jeg merket tidlig at hun hadde en helt spesiell tilknytning til hestene og at det ga hun en spesiell ro.
Tiden har godt, og hun springer rundt selv. Hun henger sjeldent på magen eller ryggen min i bæresele nå, ettersom det er mye kjekkere å springe selv. Hun er med ut til hestene og hun er med under stall arbeidet. Inne har hun et lass av hester, alt det går i er hest. Hun har vert med på hele 1,5 times ridetur i rein vær, og da vi var hjemme igjen gren hun og ikke ville ned ifra hesteryggen. Hun tar til å med å steller leke hestene, bader dem, trener dem, gir dem mat, legger dem på kvelden, osv. Hun gjør alt med leke hestene på samme måte som vi gjør med de ekte hestene.
MEN det er ikke bare leke hestene som hun gjør slike ting med! Hun er med å leier tur på de EKTE hestene våres! Hun strigler dem, er med å bader dem, gir dem mat, renser boksene, osv. Hun er med på alt uansett om hun bare er snart 3 år. Hun viser så tydelig hvor hennes store interesse er, det er uten tvil en hestejente! Og en hestejente som sjokker meg stadig med alt hun klarer å delta på. Hun drar inn høy i poser som er veiet opp, hun er med å stapper høy i posene som hestene skal få mat i, hun er med å gir dem mat, renser ute i uteområdet som de går på. Hun har også nå nylig begynt å delta på å møkke ut av boksene selv! Jeg blir så overrasket og stolt, at jeg finner ikke ord.
I går klarte jeg å få filmet hun, når hun stolt trillet bort trillebåren sin til den ene boksen. Tog med seg spaden sin inn (hun har greip også, men velger ofte spade), og begynte å møkke ut av boksen. Når trillebåren var full, trillet hun den fint ut og tømte den. Deretter inn igjen i stallen og fortsatte! Sier du som meg, – WOW! Snart bare 3 år, og gjør alt som en voksen person gjør med egne hester. Det er tydelig at hun er en ekte hestejente og at hennes store og brennende interesse er uten tvil, hest og dyr!
Tiden stopper ikke opp, den tikker forbi i en rekord fart. Det skal være 60 min i en time, men hvor fort de minuttene og timene kan gå er ubeskrivelig! Plutselig er det lyst lenge på kvelden, og en liten jente klarer ikke å forstå hvordan det da kan være natt – når det faktisk er morgen ute.. Og nå, skulle vi i tillegg stille klokken en hel time frem. Plutselig mistet jeg en time på et døgn, og bare med den timen borte ble alt snudd til kaos. Rutiner ble til et stort spørsmål uten svar og forklaring på hva det nå enn er.
Søndag var tiden inne for den første klokke forandringen for året 2016. M.A er plutselig ikke en liten jente lengre, og om enn skulle trodd at en jente på snart 3 år ikke legger merke til årstid forandringen ute ang lyset, så må enn tro om igjen. Jeg har i en periode nå slitt med å klare å få hun til å forstå at uansett om det er lyst ute, så er det natt. Hun prøver fortvilet å få meg til å forstå at jeg tar temmelig feil, og at det er morgen når det er lyst og natt når det er mørkt. Stakkar liten jente, jeg forstår hun så godt. Først har hun lært en ting, og plutselig nå blir det forandret på det som hun har lært. Ikke rart hun blir forvirret og står på sitt.
Nå som vi har skrudd klokken en time frem, blir kvelden enda lysere og lengre lyse. Vi går mot sommertid, og det er ikke bare bare for små søte lykketroll i trass alder og forstå. Søndag ble en dag der hele legge tiden ble forskjøvet, og egentlig ble det meste satt på hode i hele påsken. Tiden fløy forbi og kveldene ble plutselig veldig lange eller skal jeg si ekstremt korte. Klokken flyr forbi i rekord fart, og jeg føler nesten jeg selv også må bli vant til at det plutselig er mye lysere nå. Kvelden kommer så raskt på nå om dagene, og de dagene M.A er i barnehagen blir plutselig middag til kveldsmat. Jeg føler så fort at jeg har god tid siden det er lyst ute, og derfor ikke kommer på at klokken allerede kan være overraskende mye. M.A har jo også høyt aktivitets nivå, så der går det heller ikke ann å se på hun når kvelden kommer og hun blir trett, for trett viser hun ikke tydelig at hun er før hode lander på puten i senga.
Det var nokk mange som merket hvordan søndag ble snudd litt på hode, jeg merket det hvert fall godt. Vi var på koselig middags besøk hos min kjære pappa, M.A sin morfar og hans flotte familie. Først kom vi for sent til middagen, for klokken var forandret og M.A var inni de “gamle” klokke rutinene. Deretter fløy dagen, men når enn koser seg masse og har det koselig pleier jo tiden å fly avsted. Plutselig ble det virkelig kveld, og mørket falt på. Da jeg så på klokken skulle jeg aldri trodd den var så mye som den var. Halv 10! Og barna fløy rundt og lekte gjemsel – WOW!, til å med M.A var i full fart og hadde det helt topp med å leke gjemsel halv 10 på kvelden. Ikke virket hun trett med det første heller. Bedre sakt ikke før vi kom ut i bilen å skulle kjøre hjem. Da tok det ikke mer en noen få min før hun sovnet. Og vi var hjemme halv 11 på kvelden! Aldri har jeg vert på besøk og ute på tur så sent før med M.A. Det er virkelig helt utrolig hva klokke forandringer gjør, og hvilken kaos det faktisk kan skape i en vanlig hverdag.
Nå er det noen dager siden klokken forandret seg, men enda prøver vi å komme inn i de nye rutinene med å få M.A til å forstå at det er lysere på kveldene nå, at vi går imot sommeren, og samtidig klare å gå gjort alt enn skal på en dag og ikke la seg lure av at det er lyst ute. Tror jeg tydelig kan skrive under på at det er klokke-kaos både for store og små i dette hus disse dagene. forandringer er vi nokk ikke de beste på å stille oss raskt inn på, men vi prøver hvert fall – vi har jo ikke det store valget med å ikke prøve å klare å innstille oss på de nye tidene på døgnet.
Har dere merket at de lyse kveldene byr på noen utfordringer?
Har dere hatt klokke-kaos de siste dagene eller på søndag?
