Mange har planer frem over i tid, og mange har ønsker om fremtiden. Jeg blant annet hadde i ung alder ønske klart om at jeg ønsket sterkt å bli mamma, og få barn. Det er nokk litt absurd og si dette men jeg ønsket faktisk hele tiden å bli en ung mamma. Jeg ønsket å få ungdomstiden min, men samtidig følte jeg meg tidlig ferdig med den. Jeg hadde ikke de store behovene for å springe rundt på fest og drikke hver helg, osv. Jeg ønsket tidlig og møte den rette og stifte familie. Jeg hadde planene klar for fremtiden med jobb yrke mitt, og enn kan vell si det slik at planene var godt lagt tidlig. Jeg ønsket å få fagbrevet, jobbe offshore, stifte familie og alt som følger med i den kategorien ved å stifte en familie. Jeg var hele tiden klar på at jeg ikke ønsket å bli alene mamma, og det var aldri i mine tanker om at jeg kunne risikere å bli det. Jeg skulle liksom finne den rette og leve livet sammen med den personen. Tankene dalte aldri over på at det kunne skli ut og ikke fungere osv. Ønsket og planene var der jo, så da måtte det jo bare bli slik.
Den gang ei må jeg vell si! Uansett hvor sterkt enn ønsker ting, uansett hvor mange planer og nøye tenkt igjennom ting er, kan det ikke alltid bli slik uansett hvor mye enn ønsker det. Jeg fikk skolegangen for prosess operatør, men jeg fikk ikke utført læretiden. Jeg fikk en livsvarig skade da jeg var 16 år, og hadde faktisk bare hatt moped lappen i ca 1 uke da jeg kolliderte og fikk nakke skade. Dette gikk ut over jobb planene mine og planene mine for fremtiden ble totalt forandret. Jeg ble gravid og var forlovet, men det ble også forandret. Ting gikk ikke som enn ønsket og jeg lærte nokk en gang at enn kan ikke planlegge fremtiden, og stolte på at det vil bli slik. Enn må ta dag for dag og samtidig ta ting som det kommer. Enn kan ikke ta noe forgitt, men må glede seg over det for hver dag. Jeg fikk min herlige Mina Adeline, og ble førstegangs mamma i en alder av 21 år. Det var ikke den yngste alderen men samtidig fikk jeg kjenne på at jeg var utrolig glad for at jeg var i den alderen jeg var i, ergo at jeg ikke var yngre. Jeg vet at om jeg hadde vert yngre hadde jeg klart det også men samtidig så ente jeg opp som kommende alene mamma under graviditeten og under fødselen var det min mamma, “tante”, min momma som var til stede, jeg hadde besøk av flere flotte og hjelpende mennesker under ventetiden når åpnings riene holdt på, og jeg er evig takknemlig for dem som stilte opp å var der for meg igjennom dette. Selv om jeg var kommende alene mamma, så hadde jeg min fantastiske familie og nære venner som er mine “tanter” som stilte opp. Og jeg er den dag i dag så uendelig glad for at jeg ikke lå på føden helt alene. Og det skal også sies at fødselen hadde jeg ikke noen store planer for, og om jeg hadde hatt det. Så hadde sannelig det også forandret seg. Jeg ente inn på sykehuset i ambulansen med en CRP på over 300, og de var redde for på sykehuset at jeg hadde blod forgiftning. Jeg lå over helgen på sykehuset og bukket akkurat over i svangerskaps uke 35, og da satte de igang fødselen. Det var en fødsel som alt i alt var veldig fin, men samtidig bydde på mange utfordringer, redsel og usikkerhet. Det var hele tiden under vurdering om jeg måtte ha haste keisersnitt eller om jeg kunne føde vanlig. Heldigvis ente det med at jeg fikk føde vanlig, og etter 6 timer og 45 min kom min vakre prinsesse til verden.
Nå snart 3 år senere har jeg godt mange runder med meg selv. Jeg er enda alene mamma, og vi klarer hverdagen våres strålende bra. Jeg elsker livet som vi har og alt som er i livet våres. Jeg har enda ønsker for fremtiden, men jeg tar ingenting forgitt. Jeg setter pris på alt og gleder meg over hver eneste dag. Men samtidig føler jeg at det er viktig og ha ønsker for fremtiden, og drømmer som enn kan prøve å nå.
Jeg ser mange rundt meg får både sitt første, andre og tredje barn, og jeg synes de er kjempe heldige. Det er så flott at dem har stiftet familie og lever de drømmene som jeg selv og som de fleste drømmer om. Jeg vet at min hverdag er som en drøm, bare ikke en drøm som andre jakter etter, men samtidig en drøm som er unik. Jeg sier ikke at jeg synes det er en drømme situasjon å være alene mamma, men jeg kan ikke gjøre noe med det, derfor elsker jeg livet mitt slik det er. Jeg stopper ikke å drømme om fremtiden, og jeg skal ærlig si at jeg ønsker å en dag få møte den rette mannen i mitt liv, og som behandler M.A som en prinsesse og som elsker henne som om det skulle vært hans eget kjøtt og blod. Jeg gleder meg til den tiden kommer, og til at den mannen som kommer inn i våres liv tar over å blir som en fars figur for hun. Jeg gleder meg til to blir til tre, og jeg ønsker i fremtiden å få flere barn. Jeg ønsker at M.A skal få bli storesøster og at hun skal få kjenne på den store og flotte følelsen av å få bli det. Jeg håper at den dagen kommer, men om den ikke kommer så er det også greit. For jeg har det viktigste i livet mitt, som er M.A. Jeg lever ikke i et slott av oppfylte drømmer, men vi lever i på vårt lille småbruk som er som et slott for oss. Vi er fornøyde med vårt liv, og det er de viktigste. Om vi blir flere med tiden, er det ingen som vet, men ønsket og drømmer om å få muligheten til det vil alltid være der uansett. Det å få barn og få stifte en familie der vi er to voksne sammen om et barn er jo det som alle ønsker å drømmer om. Men samtidig må enn også glede seg over det livet enn har, men å drømme er aldri en negativ ting. M.A ser flere rundt seg av barna i barnehagen og andre rundt som vi kjenner blir store søster og store bror, og jeg merker at hun synes det er veldig stas å snakke om dem som får bli det. Så jeg håper en dag at hun også få blir storesøster, og at vi blir flere i vår lille flotte familie.
Enn kan ikke sette seg drømmer og beviste handlinger for fremtiden, enn kan legge ønsker å drømmer å prøve å nå dem. Men samtidig må enn lære seg å elske hver dag, glede seg over det livet enn har, det viktigste er å finne gleden i hver dag. Noe som jeg virkelig har klart å gjøre etter jeg ble mamma.
