Ettersom jeg var mye trett og sliten under svangerskapet og dagene gikk i ett, klarte jeg ikke å finne den roen jeg ønsket ved å sette meg ned å skrive. Jeg merker nå at den roen hadde jeg hatt godt av men slik var det. Det er mulig å angre nå på å ikke ha den roen i seg, men bedre å komme tilbake å sette ord på det nå enn å ikke sette noen ord på det. Jeg fikk derfor aldri delt gravid bildene noen andre plasser enn noen få på facebook. Jeg delte ikke alle gravid bildene der heller.
Under svangerskapet jobbet jeg enormt med meg selv for å føle meg komfortabel i min egen kropp. Jeg kjente det var utfordrende å enda utfordrende var det når det ble tatt bilder, der magen var i fokus. Sist svangerskap tok jeg bilder for hver uke, men med dette svangerskapet ble det tatt minimalt med bilder. Jeg var mer å mer komfortabel på slutten, merkelig nokk for jeg var større da enn i starten. mannen min og venner kommenterte at gravid magen min var så flott og meg å mannen min var veldig sjokkert over at gravid magen ikke ble synlig like tidlig som med min datter. Han å vi andre følte at den var så liten i forholdt til første svangerskap. Men jeg klarte å glede meg over magen og elsket å bære magen jeg bare skulle ønske jeg klarte å være mer komfortabel i min egen kropp enn å kjenne at det bydde på utfordringer med at jeg følte meg stor når jeg egentlig ikke var stor. Jeg er hvertfall veldig takknemlig for at jeg klarte å kjenne på gleden å elske magen jeg fikk underveis i svangerskapet. Jeg klarte faktisk å gå ifra store klær til å ville vise stolt frem magen med tett sittende klær. Det er en stor overgang å noe som betydde enormt mye for meg å klare. jeg ser nå tilbake på gravid bildene å er så enormt glad for at de ble tatt å så enormt stolt av magen og bildene. Tenk jeg har bert frem denne nydelige gutten vi nå sitter å holder stolt i armene våre. Det er helt utrolig å magisk.
livet suser avsted og dagene er blitt til følelsen av minutter. hvor blir det av alle timene? hvorfor ble klokken funnet opp til å ha så få timer i løpet av en dag og hvorfor fant de opp dager som er så korte som de er? Jeg vil ha lengre dager, flere timer i døgnet og mer fred og ro i hverdagen. jeg vil bare ha familie forhold og ikke annet støy.
ja det er vell som enn kan si, velkommen til den hektiske hverdagen som enn så sårt trodde skulle bli harmonisk å bra.
Graviditeten i fjord fikk en annen vending enn planlagt. Eller jeg hadde store planer om at fødselen kom til å komme noen uker før tiden. Jeg trodde jeg kom til å gå max til mellom 15.-20. november. Kunne jeg egentlig hatt mer rett? Jeg trodde jeg kom til å få en liten gutt, kunne jeg tatt mer feil?
jeg skal gå mer i fødsels historie detaljer når hjernen har roet seg ifra kolikk hverdagen med lille gutt, noe jeg gleder meg til å fortelle. Når eksakt det blir må jeg ta på sparket, for dagene går i ett å kolikk smertene kan enn ikke styre på vår vakre sønn. Men en ting jeg kan styre er å fortelle å ønske vår vakre sønn velkommen til den store verden, Lørdag 14.november.2020 klokken 19.43. Det var en lengre fødsel enn første gang, men jeg fikk være til stede hele tiden under denne fødselen uten å være borte på mye smerte lindring og antibiotika kurer osv, jeg fikk kjenne på den umenneskelige smerten ved å være mer til stede fysisk i hode (som jeg under fødselen angret meg halt i hel på at jeg hadde så sårt ønsket å være mer til stede under fødselen). jeg fikk huske hvert ett minutt og time og kommentarer, noe jeg nesten må si jeg angret meg halt i hel på under fødsels prosessen. jeg følte mitt store blondine øyeblikk var kommet til syne en gang for alle med de rare ønskene jeg hadde hatt å da fikk oppfylle. tror nokk mannen min syntes det ble flere morsomme øyeblikk av hvordan jeg angret meg på mine ønsker å syntes jeg var så dom i hode.
men han hadde stålsatt seg på flere utbrudd å kjefting å flaue øyeblikk og var faktisk mer skuffet over at de ikke kom. mens jeg ønsket helst å bare gå i dvale å ikke kjenne på en dritt av de smertene. Hvor var apparatet som kunne overføre fødsels smertene til mannen? eller hadde det vert til stede hadde jeg ikke ønsket han så vondt stakkar, for jeg hadde jo fått belønningen opp på min mage og ikke opp på hans mage når barnet kom ut, så det hadde jo ikke blitt riktig for han heller å gjort det slik. jeg er hvert fall ufattelig stolt over kroppen min og kvinne kroppen skjennerelt som er bygget til å klare de smertene, og hjernen vår som er skapt slik at vi velger å gå igjennom det flere ganger. det er jo egentlig veldig fascinerende, og helt absurd. men den største og vakreste gaven fikk vi igjen å det var vår vakre og helt perfekte sønn, Dennis Pierre.
Jeg hadde også sky høye forventninger til hvordan hverdagen kom til å bli etter Dennis Pierre kom til verden og vi kom hjem ifra sykehuset. Jeg så for meg at de hvite skyene ble rosa og det skulle være vakker solnedgang hver natt med alt helt rosen rødt, eller NEI! Jeg var fult klar over hva jeg gikk til men jeg hadde høye forventninger til at det skulle få bli ro å fred i hjemmet hvert fall en god stund etter vi kom hjem. Jeg hadde forventninger til at det kun var venner og familie som kom når corona tilstanden tilsa det og jeg hadde forventninger om at den nye rutinen kom til å falle seg naturlig. Jeg hadde store forventninger å ønsker om ammingen og jeg hadde store forventninger om at jeg skulle strekke til over alt på en å samme tid. Ikke viste jeg hva det ville si å dele seg for et lite spedbarn og et større barn, men jeg trodde det egentlig skulle gå av seg selv.
Ingenting ble som forventet. Den nye rutinene jobber vi enda med å komme helt inn i, men vi har sannelig kommet langt! Ammingen ble et eget kapittel med mye tårer og sårhet rundt, men det gikk det også. Det å gå ifra et barn 100% og faste dager 2 barn i hus til 2 barn 100% og 3 barn faste dager i uken har vert utfordrende. Jeg har virkelig få føle på det å kjenne på at enn ikke strekker til. Jeg har fått føle på det av jeg helst skal kunne gi 200% av meg selv hele tiden, mens jeg ikke kan det. Jeg prøver å dele meg i alle situasjoner å være tilstede under hver å en situasjon og tid. Jeg trodde jeg var super mom, men den gang ei. Jeg er vist bare en helt vanlig mamma og jeg er vist bare et menneske som ikke kan gjøre alt. Heldigvis er vi to her i hus, og vi er to som kan gi 100% av oss hele tiden og da klare å følge opp på best mulig måte for alle barna. Noe jeg er evig takknemlig for, så en stor ære til de som er alene mødre eller alene fedre til flere barn på en gang. Dere gjør en uendelig god jobb! Jeg forstår nå hva de mener at enn merker godt overgangen ifra et barn til 2 barn. men for enn stor gave det er å kunne få flere barn. og det vil jo gjevne seg ut når enn kommer helt inn i den nye rutinen og den nye hverdagen. Roma ble ikke bygget på en dag, så jeg kan ikke forvente av den nye hverdagen vår og rutinene blir helt hundre på bare noe uker eller litt over 2 måneder. Det var jo bare kaos den første tiden, men takket være gode venner og familie fikk vi det sannelig til.
Jeg hadde også høye forventninger til at det kun var familie og nære venner som kom til å springe ned dørene, men den gang ei. Dørene her i hus har blitt sprunget ned av alt å alle etter corona tiltakene selvfølgelig og mobilen min har nesten tatt fyr. Det har blitt alt for mye forstyrrelser og forventninger av alt og alle, der vi skal kunne stå på pinne å følge opp alle slags avtaler og styr. Det ble så mye at jeg måtte sette foten ned å stoppe alt. Det er begrenset hvor mye enn kan klare og vi er alle bare mennesker. Jeg ønsker ikke å sitte om 5 år og tenke tilbake på spedbarns tiden av Dennis Pierre med anger ang at det ble for mye forstyrrelser rundt med masse avtaler, møter, osv. Jeg vil tenke tilbake å kjenne at jeg gjorde det riktige å gjorde slik at vi alle kunne nyte tiden å være til stede hele tiden. Noe jeg føler vi klarer mye bedre nå som flere avtaler er avlyst og flere ting er satt på vent og vi kan få den skikkelige å koselige hverdagen vår tilbake. Noen forstyrrelser kan enn ikke velge bort, men enn må stå i kampen men slik er det. det er hvertfall kjempe godt å kunne sette en god del på vent å stoppe. Det er godt å kjenne at vi kan nyte familie forholdene å nyte hver dag uten stress. Det er herlig å kunne være sammen å være en sammensveiset familie som står sterke sammen å støtter hverandre, både for små og store her i hus. Det er så godt å kunne stoppe opp å kjenne på det samspillet og den støtten å kjærligheten vi alle har til hverandre. Det er godt å endelig kunne få kjenne en ro å glede ifra alle. Endelig kan vi få nyte tiden å glede oss over hver dag uten stress. Det kjenner jeg er virkelig noe som har vert lengtet etter å som vi alle trengte.
I går var en direkte dritt dag. Dagen i seg selv var flott men noen ting kunne jeg vert for uten. Dagen startet flott å jeg trodde virkelig dette kom til å bli en flott dag. M.A ble levert på skolen å så fort jeg kom hjem begynte kvalmen å stige på. Vanligvis er det jo den såkalte morgen kvalmen, men den har blitt til jeg kommer å går løpet av hele dagen kvalmen hos meg. Jeg lå på sofaen og skulle skrive, men så fort jeg rørte litt på meg var det som en foss som prøvde å komme opp inni meg. Jeg lå helt stille å bare glante på tv boksen, helt til det ikke gikk lengre.
Jeg måtte springe på badet å opp kom fossen som lå å ulmet i magen. Tårene mine rant og en fortvilelse så stor oste over meg. Sist graviditet kastet jeg aldri opp, men dette svangerskapet har det blitt flere oppkast bøyer enn jeg noen gang har møtt på før.
Nå jeg endelig klarte å få frem noen ord, klarte jeg å få rope på mannen min, som kom å hjalp meg. Selv om han ikke kan fordra slike ting så stile han opp å gjorde det han kunne for å hjelpe meg. Mange tenker nokk «hvordan kan han hjelpe deg når du ligger over do skålen» men det å kjenne at enn ikke er alene er en trygghet i seg selv, når du ligger der å skriker på elgen å føler deg som det verste takraset som finnes. Det at noen andre til å med da kan gi deg trygghet å kjærlighet er noe som gjør så mye for hver å en person.
Da jeg til slutt kom meg ut av badet og inn igjen på sofaen, da fikk jeg servert kjeks og cola og teppe var klart. Det tok ikke lang tid før jeg sloknet totalt å ikke våknet før flere timer senere.
Heldigvis når jeg våknet følte jeg det gikk litt bedre, men jeg var langt ifra der jeg skulle være. Men vi kom oss igjennom dagen og alle var i strålende humør, til tross for torsdags fyllesyken som det virkelig føltes som – bare det var ene å alene graviditeten som gjorde det.
Nå er jeg også over i andre trimester, så kvalmen burde snart roe seg. Det er hvertfall lov å håpe, noe jeg virkelig gjør. Jeg kjenner godt allerede at dette blir noen lange måneder hvis det skal fortsette i denne tralten som det gjør nå. Magen er allerede i veien og baby magen har kommet godt frem, kramper av å på, våkne tider løpet av nettene, og masse mer som hører graviditeten til. Jeg har bare en ting å si, la tiden gå fort til det kan bli lettere dager i svangerskapet. Hvis ikke skal jeg fanken meg ha nedtelling til terminen.
For en liten stund siden fikk vi en gledelig overraskelse. Ja faktisk var vi nære på å få det den 1.april men vi valgte å vente til 2. april med å ta graviditets testen. Om den hadde blitt tatt 1.april, så hadde ingen i familien uansett trodd på oss. Vi hadde vell hatt et snev av latter rundt det hele også her i hus om vi ikke hadde ventet til dagen etterpå. Vi hadde vell trodd at graviditets testen bare spilte oss en april snar, etter mange måneder med prøving på å kunne bli gravide. Så på den store dagen om 2 år fram, nemlig 2.april fant vi ut at vi ventet smått til familien.
Gleden var uendelig stor hos både meg og mannen min! Det å gå den beskjeden på den store dagen som er om 2 år frem var også helt spesielt. Det viser seg at den datoen skal bære mye glede frem igjennom å blir på forhånd en dato som blir husket. Ikke bare ved bryllupet om 2 år, men også husket som den dagen der vi fant ut at vi skal få familie forøkelse.
Nå har det gått en stund siden vi fant ut av det og sannelig føler jeg tiden har gått utrolig sent. Det har vert store omveltninger for kroppen og jeg merker at svangerskapet denne gangen ikke er likt som sist gang. Det er lettere men samtidig vanskelig også. Det er så mye nytt rundt meg enn hva det var sist, og derfor presser jeg meg mye mer enn jeg gjorde i første svangerskap. Kroppen er ikke på topp og både kvalme og oppkast har kommet. Og allerede der snakker vi om nye ting i svangerskapet enn sist svangerskap! Det første svangerskapet var jeg kvalm, men kastet ikke opp, nå der imot. Jeg brekker meg for hver minste ting, kvalm av å på å ikke bare om morgenen, oppkast av å på iløpet av dagene og masse andre typiske graviditets opplevelser i kroppen som nokk de fleste gravide har kjent på.
Magen kom tidlig denne gangen også, og liv ifra mageboeren er også dukket frem. Så selv om det er utfordrende svangerskap til tider så er det helt fantastisk også.
Det at et liv blir skapt og vokser inni magen er bare helt utrolig. Selv om jeg egentlig føler meg som en alien, så vet jeg at det er magisk det jeg er heldig å får oppleve for andre gangen, og denne gangen sammen med en fantastisk mann. En mann som elsker min datter over alt (eller nå blir det mer riktig å si vår datter!) og som elsker mageboeren også over alt. En mann som virkelig stiller opp å er en fantastisk pappa for barna å ikke minst også en fantastisk kjæreste, forlover, samboer og kommende ektemann. Vi kunne aldri fått det beste å M.A kunne aldri fått en bedre pappa enn hun har nå, og jeg viste ikke at det lengre fantes en så fantastisk mann der ute som ble min mann for evig og alltid.
Jeg merker også endringen ifra å være uten barn ved første svangerskap å allerede nå i det andre svangerskapet der det er barn. Enn må være på å ha overskudd til å delta på ting, selv om enn er sliten. Enn kan ikke legge seg ned å skrike ut “jeg melder meg ut av dagen i dag med umiddelbar virkning! pga jeg er kvalm/dårlig”, det kan enn ikke gjøre. Det vil først og fremst påvirke barne eller barna rundt oss her i hus, så jeg må bare bite tennene i sammen å stå i det å holde ut. Jeg ser også frem til det kommer tydelige spark for da kan endelig barna i hus få kjenne at det virkelig er noe som bor i magen i 9 mnd enn å bare høre snakk om det. En ting er å vise UL bilde, men det blir noe helt annet når de selv kan kjenne å merke at det faktisk er en baby som lever inni magen.
Jeg er i lykkerus og super takknemlig og glad for alt, men jeg kjenner det er mange nye ting som jeg og vi skal igjennom nå, og det blir en spennende tid i vente og en spennende tid vi allerede er inni nå.
Det nærmer seg bursdag med storm skritt og vi har snart både ei på 6 år og ei på 8 år her i huset. Det er helt uvirkelig å tenke på. Den ene jenta skal starte på skolen om under 2 måneder og hun andre skal opp i 3. klasse. Hvor flyr tiden hen? Det er helt enormt og helt uvirkelig. Jeg klarer ikke å forstå det.
Nå har vi brukt lengre tid på å planlegge bursdagen til begge jentene. De har valgt tema og vert med på planleggingen. Vi valgte å gjøre det på en billigere måte i år og vi valgte å prøve oss på noe nytt. Vi har derfor laget både poppkorn bokser, bursdags hatter, cup cake former, sugerør dekor, innbydelser, dekor, godter poser, osv… Det er helt enormt hvor mye vi har laget og hvor mye det faktisk går ann å lage.
Jeg vil derfor bare gi dere en smakebit på det og heller gå dypere i detaljer i et eget innlegg. Jeg vurderer også en diy blogg med forklaring på hvordan vi har laget alt.
Nå er vi godt igang med bursdags forberedelser. Det meste er ferdig laget, bare bursdags hattene som mangler strikk og banneret med navn og bokstaver osv som mangler å bli tredd på båndet. Vi mangler kun å få kjøpt inn glass og tallerkener i riktig farge og ballonger og noen små ting. Vi har hele planleggingen klar med mat som skal kjøpes inn til feiringen, kakene er valgt, bordet er planlagt, osv. Vi har også fått startet på innkjøpet av bursdags gaver.
Det blir så spennende å jeg gleder meg til dette. Jeg gleder meg til å se gleden i de to bursdags barna og jeg gleder meg til feiringen og dekorasjonen. Jeg gledere meg rett å slett til alt. Det blir så spennende å kjekt!
Meg og min samboer har virkelig stått på å lagt mange timer med arbeid å planlegging ned i det. Jeg kunne aldri klart det uten han!
la oss gå tilbake til usa!
Gatene er forandret med boder, flagg ifra America, tivoli og masse morro for både store å små. Dagene har gått og masse morro er blitt gjort. I går var vi på tivoli og storkoste oss, samt i dag har vi gjort det samme. Mina Adeline var med i dag, og vi har vert ute å kost oss enormt. Gatene har vert fulle av mennesker, boder og masse tilbuder. Herlig musikk som er blitt spilt og god stemning. Mina Adeline har fått hoppet ifra seg i hoppeslott, trekt and for å vinne bamse, trekt pose med bamse, og mye mer.
Bodene har blitt sjekket ut i det vie og det brede. og masse morro ble med hjem i posen til Mina Adeline. Smilet holt på å gå helt rundt med all den gleden å iveren av alt som skjedde. vi alle hadde en fantastisk dag og mer morro blir det ut over kvelden også. Nå har begge barna fått hver sin dag på tivoli og har hatt masse glede å iver som har blitt spredd ut og masse energi har blitt brukt hos dem. Så nå er det meg og min samboer som skal ut å kose oss på street dance i kveld.
Så først barna og så oss voksne, det er vår tankegang hele tiden.
fikk også tatt noen bilder, så la meg vise dere morroen i bilder heller.
For en dag. dagen er kommet det vi endelig skal få hente Leo hjem. For en gledens dag! Jeg sitter å bare teller timer etter timer for at klokken skal bli nokk så vi kan reise inn til fly plassen.
Mens jeg venter på at tiden skal fly avsted å vi kan få kjøre inn å endelig hente å møte prinsen vår, sitter jeg å mimrer tilbake på årene med samojed tidligere. Jeg tenker tilbake på de herlige valpene vi har hatt. Alle timene vi har tilbrakt på utstillinger både i norge å utenlands. Jeg husker alle de koselige turene meg å mamma har hatt rundt forbi. Alle de latter fulle turene der vi har sittet med både GPS og kart for å finne frem. Alle de rene bordene vi har kapret på utstillingene og alle de timene for å få hende klar. Både med trening og stell før dagen der vi skulle på utstilling. Jeg husker alle de koselige minnene da jeg skulle sove og en av de elste samojedene kom å la seg i sengen min som en hode pute å passet på meg til jeg hadde sovnet. Jeg husker alle de koselige trekk turene vi har hatt. Når mamma kjørte meg til skolen med hundene isteden for bil. Jeg gleder meg til å snart få skape mange flere koselige minner med Leo.
Jeg tenkte derfor å dele noen bilder ifra mange koselige minner ifra årene som har gått sammen med de herlige samojedene våre.
Mange barn vokser opp uten en fars figur, mange barn vokser opp med skilte foreldre og delt bo sted. Mange vokser opp der de ikke alltid kjenner til den ene eller den andre parten av en foreldre. Og i både mitt og min datters tilfelle vokste vi opp uten en far og uten en fars figur. Jeg var så heldig og fikk en fars figur og ble adoptert av han, og dermed fikk vokse opp med en pappa. selv om min biologiske far faktisk hardt og brutalt ikke ønsket å ha stort med meg å gjøre. Selv har jeg akseptert det og bærer egentlig ikke nag over for han for det, Fordi jeg er takknemlig for at jeg var så heldig og fikk en fars figur og faktisk også fikk bli adoptert av han. Men det skal sies at jeg er sjokkert over handlingene min biologiske far gjorde over for meg da jeg var et barn. Nå som voksen og som mor selv, klarer jeg ikke uansett hvor mye godvilje jeg prøver å legge til – har jeg ingen mulighet til å klare å forstå hvordan det er mulig å gjøre slike handlinger han valgte å gjøre. For av de handlingene som ble gjort kan jeg ikke si at det er noe kjærlighet skult på noen måter i det.
Vell var det mye som jeg sitter igjen som voksen å bærer med meg ifra barndommen og ifra det å oppleve å ikke være ønsket av sin biologiske far. Der det blir stilt spørsmål om å faktisk si i offentligheten at jeg ikke var ønsket ifra hans side. Jeg kan forstå at enn kanskje kan kjenne på at enn ikke ønsker barn, men jeg kan ikke forstå hvordan enn kan skyve bort sitt eget barn å uttale seg om at det ikke er ønsket. Men samtidig som enn sitter med de opplevelsene ifra det, har det lært meg mye. Faktisk utrolig mye!
Jeg har lært takknemligheten av å bli tatt inn i varmen i en annen familie som tar deg til som sin egen. Jeg har lært at det er mulig for en annen person å ta over fars rollen å elske et barn som om det er sitt eget. Jeg har lært at familie trenger ikke å være kjøtt å blod, men at kjærligheten er det sterkeste som knytter enn sammen. Og jeg har lært takknemligheten av å få en fars figur og en far i sitt eget liv.
Etter jeg ble mor selv har jeg vert veldig bestemt og klar på hvordan jeg ønsker å ha det. Jeg har hele tiden satt først hva som er best for mitt barn og satt meg selv til sides. Jeg har sett i flere år hvordan søket og savnet etter en farsfigur har blitt lett etter hos Adeline. Det var vell egentlig spesielt da hun ble litt eldre og hadde gått noen år i barnehagen. Etter en stund i barnehagen ble hun alene i barnehagen som kun hadde en mor i livet sitt og ikke en far. Og jeg merket hvordan det å ha en far ble et større tema. Jeg kjente etter en stund hvordan jeg følte jeg som mor ikke var god nokk, at det var et tom rom jeg ikke klarte å fylle og at det var noe hun søkte etter som hun ikke helt fikk. Det å kunne kjenne på spenningen om det er mamma eller pappa som henter i barnehagen den dagen, det var ofte jeg fikk høre om den spenningen som andre hadde men som ikke hun hadde. Og vi prøvde å snu det over til at Adeline var heldig fordi hun hadde meg og hennes momma og ikke sto alene. Vi prøvde å forklare at det var og er flere barn som lever slik som hun og at det er mange slike tilfeller men at uansett om den andre forelderen ikke er involvert så er hun og andre barn i slik situasjon like mye elsket av begge parter.
Jeg var hele tiden veldig bevist på at hun skulle kjenne til sin far, det var aldri et hemmelig tema. Og hun fikk bilde av oss tre på nattbordet ved sengen. I starten og over en stund merket jeg at det ga hun en liten ro, men etter en stund snudde det rundt. En situasjon oppsto og Adeline ente opp å kjenne på mange følelser. Hun ble dypt skuffet å ente med å ikke ville ha bildet fremme. Hun tok selv mer avstand og jeg ønsket ikke å presse på hun på noen måter men lot hun få snakke om hun ønsket det. Jeg var og er den dag i dag positiv til hennes far når vi prater og kommer alltid til å være det. Jeg ønsker aldri å la hun få høre annet enn positivitet ifra meg ang den andre parten der.
Både meg og Adeline har vert alene i alle år. Vi har hatt min mor rundt oss, men ingen fars figur for Adeline. En periode ble hun også reservert for mannfolk. Så at hun ble preget og kjente på et savn ved årene, det ble godt merket. Selv ønsket jeg ikke å være alene mor å ønsket mitt var aldri det. Men enn kan ikke bestemme hva som skal skje, og jeg har egentlig alltid vert opptatt av tanke gangen “alt skjer med for en grunn”. Selv om jeg ikke har forstått grunnlaget for hendelser alltid så har jeg prøvd å bare akseptere det å la tiden vise meg hva som kanskje har vert grunnlaget for hendelser osv. Jeg hadde også kommet så langt at ønsket etter å finne den rette mannen begynte å fordufte og jeg begynte å sette tvil om det egentlig var mulig. Jeg begynte å kjenne på at kanskje jeg for alltid ble alene og at jeg aldri kom til å få mulighet til å gi Adeline en fars figur. Jeg kjente hvordan årene gikk og fortvilelsen og alt bare tok over å jeg hadde egentlig bare gitt litt opp alt. Men så endret alt seg!
Som jeg fortalte dere i går så møte jeg på en fantastisk mann, og alt klaffet helt der. Vi har egentlig sittet å snakket sammen ang at vi begge var på kanten ved å gi opp alt som kalles kjærlighet, men samtidig var det en mening at vi ikke skulle slå det helt ifra oss å faktisk ende opp med hverandre. Han var selvfølgelig klar over at jeg hadde en datter ifra før av og vi hadde åpen dialog om alt hele tiden. Så det kom aldri overraskende på han at tok han meg inn i sitt liv hadde jeg også med en datter på kjøpet. Noe som ikke var skremmende for han eller noe! Han tok det på strak arm og Aldri har jeg sett Adeline så lykkelig før.
Vet dere hva, Adeline har som 5,5 år har endelig fått seg en fars figur. Tror dere hun svever av stolthet? Jeg har fått mannen i mitt liv og Adeline har fått fylle tomrommet som hun har gått med. Hun har fått en trygghet og ro over seg som jeg ikke har sett før på hun. Hun har gått ifra å ha et enormt sinne til å være roligere og faktisk kunne jobbe oss igjennom hennes sinne. Hun har faktisk ikke hatt noen skikkelige sinne utbrudd etter jeg møte Marvin. Hun har tydelig søkt etter den nærheten og tryggheten som han utstråler og gir, og hun har søkt etter å få uttrykke ordet pappa og få en helhet av hva en pappa faktisk er. hun er fult klar over at hun har en annen far, men jeg har valgt å la min datter velge hva som føles rett for hun og både meg og Marvin ser ut ifra hun og hennes behov og ønsker med hva som er rett for hun. Vi hører hele tiden på hva hun ønsker å føler, og snakker sammen om vi føler det er hva som er riktig for hun og så finner vi balanse gangen.
Vi er begge så utrolig samkjørte og jeg blir rørt bare av tanken på hvor god Marvin er med Adeline. Han utstråler en enorm kjærlighet. En kjærlighet som jeg trodde kun jeg klarte å utstråle for min datter, men det har han vist både meg og Adeline at han også kan utstråle og gi. Han har vist at det handler ikke om kjøtt og blod for å være en familie, men at kjærligheten er det som også knytter sammen en familie. Han har tatt Adeline til seg som sin egen datter og han er bare helt utrolig på den beste måten. Jeg har også lagt merke til hvordan Adeline har fått det bedre. Etter det ble oss har hun fått fult opp sine savn, tomrom og det hun kanskje både bevist og ubevist har søkt etter har blitt fult. Hun har blitt lykkelig og jeg er lykkelig – endelig har Adeline også fått seg en fars figur og en mannlig person som faktisk elsker hun som om hun er hans egen datter.
Jeg har uten tvil funnet mannen i mitt liv, men samtidig er det viktig og sette sitt barn først og se hvordan barnet går sammen med den nye personen som kommer inn. Og sannelig har jeg vært heldig med å finne Marvin, men jeg har også vert heldig med tanke på at Adeline ble helt oppslukt å så glad i han med en gang. Vi ble som et alle sammen.
Tiden flyr avsted i godt selskap, og sannelig har det gitt lite oppdateringer også. Jeg blir sittende å tenke på hvor skal jeg starte. For hvordan har jeg klart å ende opp dit jeg står nå. Hvordan har jeg klart å få en så stor men også så god forandring som har endret livet vårt totalt.
Jeg har i nærmere 6 år vert alene mor, men plutselig nå er ikke situasjonen slik lengre. Jeg har faktisk fått meg kjærest! og det er virkelig en helt fantastisk en også. Jeg har flere ganger måttet stoppe opp i situasjoner og måttet ta meg selv i å tenke over på hvor heldig vi er som har fått en så flott mann inn i vårt liv.
Jeg var på kanten ved å gi opp alt så kalles kjærlighet, men plutselig snudde alt. Jeg møtte rett å slett mannen i mitt liv. Han har sklidd inni vårt liv og tatt det med storm. Han har blitt en fars figur for M.A og han ser oss begge for den vi er. Han tar så godt vare på oss at jeg finner ikke ord. Jeg trodde ikke det fantes så gode mannfolk lengre på denne jorden, men heldigvis er det skulte fisk i havet som til slutt dukker opp.
Jeg hadde trodd det skulle bli litt av en overgang å la en mann komme inn i vårt liv etter å vert alene i nærmere 6 år, men det har overraskende gått utrolig bra. Jeg merker at både meg og M.A har falt til ro på en annen måte som vi begge har hatt veldig godt av. Jeg merker at det savnet etter å ha en fars figur har roet seg og hun har fått det utrolig godt på et helt nytt nivå. Vell har hun alltid hatt det godt men nå når det også er en mannlig figur i bildet så har det gitt en annen type godhet, trygghet og ro. Vell kan enn mor gi et barn mye og alle barn er forskjellige men jeg merker hun også trengte det å få en mann inn i livet vårt, og at det skjedde nå er helt utrolig men flott. Ikke hadde jeg trodd jeg skulle finne mannen i mitt liv helt sånn plutselig, men jeg finner ingen ord så kan beskrive min glede for det.
Vi har en flott balansegang, er enige om faktisk alt frem til nå. Grensesettingen er det heller ingen problemer med, for vi er så samkjørt og enige. Og det som er så sprøtt er det at vi er også så like på mange måter, samtidig som vi er ulike på de måtene som vi trenger å være ulike på. og om vi er uenige om noe så snakker vi oss igjennom det og om vi ikke klarer å være enige helt på noen ting så gjør det oss ikke noe, for da er vi enige om å være uenige også lar vi tiden føre til en enighet etter hvert. For det er ikke noe som er så viktig alltid å være helt enige i å av å til trengs det litt tid før enn finner balansegangen. For så lenge det ikke er noe som er plagende for noen av oss som vi ikke finner ut av så gjør det ikke noe. For vi har en så fin dialog igjennom alt egentlig. Jeg kunne faktisk aldri funnet en bedre mann og aldri kunne jeg funnet en bedre fars figur for M.A. jeg har så mye jeg gleder meg til å fortelle, men en plass må jeg starte.
*OPS! Mannen min har et privat liv som jeg ønsker å lavere å dele noe om på nettet, i respekt for han. så det som blir skrevet her og delt, er godkjent av han*
En hekkans morgen ble til en flott ettermiddag. Snøen har dalt å dalt ned over i dag, og det har blitt til et flott winter wonderland ute. Så fort Mina Adeline var hentet i barnehagen var det ikke snakk om å gå inn å leke. Nei startet snøball krig med en gang vi kom ut av bilen! Vi fortsatte snøball krigen opp til inngangsdøren og hev på oss dresser, for så å springe ut igjen. Timene fløy og vi storkoste oss. Vi prøvede å lage snømann men snøen var ikke god nokk til å klare å klage det enda. Men vi kastet snø baller, laget snø engel, dyppet hode vårt i snøen for å få avtrykk av ansiktene, rant på akebrett. bedre sakt vi hadde det enormt kjekt.
Nå senker snart kvelden seg her i hus og jeg tror jeg trykt kan si at både store og små er slitne i dag etter masse lek og morro. Nå gleder vi oss enormt til i morgen, med enda mer lek og morro ute i snøen.
