Spenningen steg da jeg skulle hente Mina Adeline i barnehagen. Den nye jakken ventet hjemme og jeg kjente jeg var både nervøs og spent. Hun pleier å være så vanskelig å finne klær til, og som regel må hun være med å velge klær selv. Men jeg tok sjansen og hoppet i det. Det er ikke ofte jeg tørr å gjøre det lengre, for den lille sjefen hjemme er som en liten primadonna som er veldig bestemt på hva hun vil ha på seg og ikke.
Da hun åpnet posen med jakken jublet hun. Jeg kjente nervøsiteten falt bort og gleden ble stor. Jeg klarte å velge riktig jakke til hun. en jakke hun virkelig likte og som falt i smak. Hun tog på seg jakken med en gang, og hver gang hun har vert ute nå de to siste dagene er det kun den jakken hun har villet ha på seg. Hun elsker den og fargen var helt perfekt til hun. Både likte hun fargen og hun passet jakken kjempe bra.
Fanget av meg selv, lenket fast av min kropp. Hode sier klar mens kroppen sier stopp. Følelser tar over, tårer faller som en foss. Jeg er fanget i meg selv av meg selv.
Det er som kroppen min en mitt fengsel. Tankene mine er som vokterne som skal passe på at jeg ikke forlater fengselet. isolatet er ME anfall. Advokaten er mine lyster å ønsker, men dommeren er min kropp. Det er som en uendelig kamp, en uendelig rettsak som aldri tar slutt. Jeg er lenket fast i et mørkt hål av et fengsel.
Fossefall
Noen ganger føles nedturene og den dype tristheten som enn kan falle i når enn sliter med ME og andre helse problemer, som et fossefall. Jeg merker jeg har et lengre ME anfall som jeg sliter med å akseptere. Jeg jobber på en måte i mot anfallet og ikke aksepterer det. Jeg vil så gjerne klare masse, men alt jeg starter på føler jeg blir halvveis. Jeg har i flere dager nå ønsket å vaske gulvet i huset, men jobben i seg selv har vert å klare å finne frem vaske kosten og vaske filla. For å si det slik, vaske kosten er fremme nå, men vaske filla er ikke enda fremme å gulvene.. Nei de er ikke vasket.. Det er helt absurd men jeg må dele opp det å finne frem vaske tingene en dag, og vaske et gulv en dag, så kanskje jeg klarer neste gulv dagen etterpå. Klarer jeg vaske alle gulvene på 2 dager, ja da har jeg vunnet i lotto på stor gevinsten.
Det er mer enn bare gulvvasken jeg har ønsket å få tatt, men hver gang jeg prøver å starte blir jeg ent opp med å havne i sengen å måtte sove. Mange synes nokk dette høres helt absurd ut, men det er sant. Jeg er enda i stand til å klare å skule endel av anfallet til de rundt meg, men det krever mye! Det er ikke at jeg ønsker å skule det, men det blir som en forsvar mekanisme. Et skadet dyr viser ikke sin smerte, det står på til det stuper.
Men en ting jeg ikke har klart å si til de rundt meg, det er det som ble skrevet nå ovenfor. Jeg har ikke klart å innrømme for de rundt meg at jeg faktisk sliter med et lengre ME anfall. Jeg står på å prøver å være superwoman, men samtidig stuper jeg like bratt som et enormt fossefall. Jeg presser megselv igjen å igjen å igjen, fordi jeg vil så gjerne være frisk. Jeg vil så gjerne klare å skule anfallet som er det. Men jobber så imot kroppen min også at jeg merker jeg faller i grus. Bare små sårbare ting blir til store ting, små bagateller blir som regne atombomben inni meg. jeg er så uendelig glad i de rundt meg men jeg er så uendelig trist å lei meg. Jeg føler jeg ramler ned i en dypere tristhet, men jeg skal opp igjen. Jeg har vert ute for større ME anfall tidligere å kraftige nedturer. Det er bare så tungt å komme opp igjen når jeg ikke forstår meg selv skikkelig og derfor har ikke de rundt meg heller sjangs til å klare å forstå meg skikkelig.
Men en viktig ting, jeg ønsker aldri å skyve bort noen som står meg nært selv om jeg kan være håpløs når jeg er på mitt verste ved ME anfall. Det er ikke noe jeg gjør for at jeg ønsker det, men jeg er livredd for å vise sårbar side av meg selv, noe jeg virkelig gjør nå her. men gjett om det får meg til å grøsse?! men skal jeg komme meg noen vei å bli flinkere til å vise følelser og sårbarhet og samtidig finne megselv, da må jeg starte en plass.
Påsken er nå over, og en vanlig hverdag var det vi våknet opp til igjen i dag. Barnehage dag, butikker som er åpne, og selvfølgelig rein! Det har vert en koselig påske, som virkelig har godt skremmende raskt! Først når påsken startet var jeg usikker på hva vi skulle gjøre de forskjellige dagene, slik at de ikke skulle føles så lange for M.A, men før jeg viste ord av det – var dagene fylt opp! Som dere har sett har vi hatt påskeverksted, vert ute og kost oss, vert på familie besøk, osv. Men mer om det kommer – litt sent men når tiden ikke har strukket helt til, blir det litt senere enn planlagt.
Som flere av dere nokk har lagt merke til, dukket kjente fjes opp i avisen agder i påsken. Både på fremsiden og hele to sider inni avisen. Jeg merket flere la merke til dette, og jeg ble positivt overrasket av mange bilder ifra mennesker rundt som så oss i avisen, og som sente bilder når de satt med avisen med oss fremme. Det var kjempe koselig å få slike bilder og få så flotte å koselige meldinger ifra andre rundt. Det overrasket meg veldig! Jeg er ikke vant til slikt, men sannelig gjorde det godt og få slike koselige bilder og tilbakemeldinger. Det er ikke til ungå å legge merke til at dette faktisk er et intervju der jeg har valgt å være veldig personlig. Jeg har lagt filteret til sides, og svarer åpent og erlig på alle spr. Jeg legger faktisk ikke skul på noe, som for min del setter meg i en veldig sårbar situasjon! Jeg tenkte godt igjennom det før jeg valgte å være så personlig å åpen under intervjuet for både radio og avisen. Hadde jeg ikke følt at jeg hadde kommet så langt og bearbeidet alt og så på det som fortid og som at jeg har fått en styrke ut av det, så hadde jeg nokk aldri vert klar for å være så åpen som jeg var.
Jeg ble kjempe fornøyd med intervjuet, og jeg syntes det ble et kjempe fint og åpent intervju som fikk frem mye og som satte ord på det som ble snakket om på en god måte ut ifra det jeg fortalte. Jeg håper intervjuet var en tankevekker for andre, en motivasjon til andre med å finne sin indre styrke når livet ikke er på topp, og til å se at vi kan alle klare å få ting til å bli positivt og bra uansett hvor mye negativt og vanskelig bagasje som enn bærer med ifra fortiden. Fortid er fortid, men vi har alle et valg om hva vi ønsker å snu den rundt til i fremtiden og nå tiden.
Jeg har for en stund tilbake delt mange personlige hendelser ifra min barndom, og ifra tiden som mobbeoffer, men jeg tror noe av det som kom frem i intervjuet kom litt overraskende på noen. Det kom frem noe detaljer som jeg kanskje ikke har delt så mye om enda her på bloggen, men som jeg kanskje legge frem litt mer om etterhvert!
Mange vil nokk tro at de personlige hendelsenne og opplevelsenne som jeg har delt og som jeg deler til tider, blir skrevet som om jeg ønsker sympati og at jeg prøver å få andre til å synes synt på meg. Det vil jeg en gang for alle få bort på, fordi jeg har en helt annen baktanke og ønske med det! Først og fremt er jeg ikke en person som ønsker at andre skal synes synt på meg. Så de som tror det, kan nå legge den tanken tilsides. Jeg har faktisk godt uendelig mange ganger rundt meg selv og tenkt å tenkt, før jeg valgte å sette meg ned å skrive og dele så personlige hendelser ifra mitt liv. Jeg har jobbet masse med fortiden, og kommet meg videre, gjort det om til noe som har blitt til en styrke og som jeg i dag er takknemlig for. Jeg hadde jo aldri vert den personen som jeg den dag i dag er, om jeg ikke hadde hatt de opplevelsenne og den fortiden som jeg har. (mer om det kan dere lese om i intervjuet, enn at jeg skal gjenta meg selv). Etter mange runder med meg selv, valgte jeg å være såpass personlig å åpen på bloggen min om dette, i håp om at det kunne hjelpe andre. At mine opplevelser og erfaringer, kunne være en motivasjon, gi styrke, og pågangsmot og ståpå vilje når ting blir vanskelig. Jeg håpte og ønsket, samt også enda ønsker, at det kan være til hjelp for vertfall en person. Om det bare er for en person, så er jeg mer en glad for det. Da har jeg klart å være til hjelp, og gjøre noe bra med å dele så personlig opplevelse og tid ifra mitt liv. Jeg vet det er så mange som opplever mye av det samme som jeg gjorde da jeg var yngre. MANGE opplever dessverre mobbing, og det er en umensklig tøff kamp å klare å komme seg igjennom det. Derfor ønsker jeg og har ønsket hele tiden å kunne være til hjelp for dem, med å dele noen av mine personlige hendelser, og livet som jeg hadde som mobbe offer. Jeg kunne selvfølgelig gått enda mer i detaljer, men da hadde det blitt en hel bok å skrive!
Det er ikke bare mobbingen som er i fokus under intervjuet og radio intervjuet! Bloggen er selvfølgelig hoved fokuset! Det er den som er grunnlaget for at jeg var på både radio og avisen. Jeg vant som mange av dere allerede vet, 2.plass i saleduck sin mom & dad blogger awards – igjen tusen hjertelig mange takk til dere alle som stemte, dere er gull vert! Jeg var den første ifra området her til å vinne en slik nominasjon i en mom & dad blogger awards. Som igjen er utrolig stort for meg å først bli nominert, og deretter stikke av med 2.plassen, ja jeg er mål løs!
Invervjuet får også frem hvorfor bloggen ble startet, hva som motiverte meg, hva som gir meg motivasjon, og det forklarer og viser også litt mer om mitt liv og hverdagen. Det er et intervju som jeg synes er vert å lese, ikke fordi det handler om oss, men fordi jeg synes intervjuet ble såpass bra. Det er ikke for å virke selvgod eller noe! Det er bare slik at selve intervjuet er det første invervjuet jeg noen gang har vert så åpen og personlig under. Det gir en flott helhet og viser realiteten på et ekte vis.
Somsakt vet jeg at mange av dere allerede har lest intervjuet og koste dere med litt lesing i påsken. Det var en tykk avis som kom ut onsadg, før påske! – masse lesestoff for alle både til og kose seg med ute i solen, de få dagene den var fremme, og inne når regnværet stod på.
Til slutt håper jeg dere alle har hatt en flott påske, og tusen takk til dere alle som har sent flotte bilder og positive ord ifra å lest intervjuet. Det har gledet og enda gleder stort. For husk, bloggverden er ikke rosenrød og bare flott. Det er mørke perler som dukker opp med nett troll på slep. Så når det kommer positve tilbakemeldinger og kommentarer, blir jeg faktisk veldig glad og setter stor pris på dem alle. De private meldingene og mailene som også har kommet, blir jeg også veldig glad for å jeg leser dem alle samme. Prøver å svare, men er ikke alltid like godt å klare å svare med en gang hvis tiden ikke strekker helt til – noe den ikke gjør hver dag.
Gikk du glipp av radio intervjuet? ikke fortvil, her får du muligheten til å høre det så mange ganger du ønsker!
Morgenen startet tidliger her i hus, og jeg sprang om kapp med klokken igjen. Det begynner vell å bli en kjent ting for meg snart. I dag var det barnehage dag igjen for M.A og jeg hadde store planer om å klare å være hjemme igjen til å nå radioen der jeg selv skulle på. Tenk for første gang skulle jeg på radio, og dette kunne jeg bare ikke gå glipp av.. Det er jo i seg selv veldig typisk at når enn skal nå noe, så rekker enn det ikke. Men i dag klarte jeg det som i mitt tilfelle ofte er det umulige. Jeg klarte å få M.A i barnehagen før klokken var 8, og på en slik dag som dette er det jo typisk at leveringen pleier å ikke gå på skinner, men tvert imot i dag gikk faktisk alt på skinner. Hun ga meg både kyss og klem, og sprang inn til de andre i barnehagen og var i tipp topp humør. Jeg fikk komme meg hjem i tide, og nådde radioen. Aldri i mitt liv har jeg sittet så tolmodig noen gang, men i dag klarte jeg til å med det også.
De førte timene på morgenkvisten ble brukt til å sitte ute i låven over stallen, og høre på radioen. Pc en ville ikke sammarbeide og det samme ville ikke radioen inne i huset, så takk og lov for at vi har radio på låven også. Der satt både jeg og min mor tålmodig og hørte på radieon til jeg kom på. Det å høre på radioen var de første sekundene veldig snålt, og jeg tenkte at nå kom himmelen til å falle i hode på meg, og at jeg kom til å drite meg ut på en eller annen måte. Intervjuet fortsatte og etter bare noen sekunder var det ikke så ille alikevell å høre meg selv på radioen, ikke at det ble normalt i mine ører, men det var faktisk kjekt å høre hvordan jeg hadde klart å svare på spørsmålene. Spørsmålene var jeg ikke klar over på fårhånd og tok derfor svarene og alt på sparket. Det er jo ingen hemmelighet at jeg synes det er lettere å skrive enn å snakke, men jeg føler selv at det gikk faktisk overraskende bra. Jeg er fornøyd med hvordan jeg klarte å svare utfyllende og i mine ører godt på spørsmålene jeg fikk. Jeg var erlig med alt jeg sa, og filteret hadde jeg lagt så langt bort som det gikk ann. Så no filter folkens!
Jeg håper det er mange som fikk det med seg av de som ønsket det, men samtidig vet jeg at sendingen når jeg var på radioen var på et tidspunkt der mange er på jobb. Så fikk du det ikke med deg, eller ikke har den radiokanalen i det området som du bor på, eller at pcen ikke ville sammarbeide slik at du fikk høre intervjuet, så ikke fortvil! Jeg har nemlig tatt opp intervjuet når det gikk på radioen, slik at alle som ønsker kan få muligheten til å høre det.
Ovenfor kan dere høre hele intervjuet som ble gjort av meg på radio Kvinesdal. Jeg håper dere likte det, og at dere også følte at mine svar på spørsmålene var utfyllende og gode til å være første gangen.
Vil også minne dere om at det kommer også et intervju av meg med bloggen min i avisen agder. Der vil det komme mer om det som ble spurt om på intervuet på radioen, og det vil bli enda mer detaljert og jeg tror jeg kan si at det blir et veldig personlig og dypt intervju enn de jeg har gjort før. Mer om dette kommer jeg tilbake til, når jeg vet mer om når det kommer på trykk.
// Jeg blir veldig glad om dere ønsker å dele dette blogginnlegget videre! // Du kan enten linke til det på facebook eller andre plasser.
Eller du kan trykke på den blå liker knappen på bunnen av innlegget.
Nå har flere ting skjedd den siste tiden, og det begynner å bli en stund siden jeg hadde spørsmålsrunde sist. Jeg ønsker derfor å åpne for at dere lesere kan stille spørsmål, og som jeg svarer på i eget innlegg. Jeg kommer til å svare når det minimum er 10 spr. Dere kan spørre om det dere ønsker, så skal jeg prøve å svare på dem på best mulig måte. Jeg ønsker å ha denne spørsmåls runden nå, siden det sikkert er noen av dere lesere som har noen spørsmål med tanke på noen av tinene jeg har delt i det siste, f.eks ang min ME- diagnose, oppussingen, overgang ifra sprinkel seng til junior seng, oslo turen som vi var på, operasjonene jeg har hatt, mobbingen jeg gikk igjennom, livet og hverdagen, osv. Jeg lar dere nå få muligheten til å spørre om det som jeg kanskje ikke har svart nokk på i blogginnlegger tidligere, eller andre ting som jeg kanskje ikke har skrevet om men som er relatert til innholdet som jeg deler her.
Håper dere vil legge inn en eller flere kommentar nedenfor, med deres spørsmål!
Og husk, ingen spørsmål er domme eller noe, alle sprøsmål blir tatt på lik linje og jeg skal prøve å besvare dem på best mulig måte. Somsakt så kommer jeg til å lage et eget innlegg med svar når det er minimum 10 spr. Dere kan også stille spr på facebook siden til bloggen, enten på PM der eller under dette blogginnlegget på facebook siden til bloggen.
Håper dere alle får en flott dag, og husk å legg igjen kommentar med ditt spørsmål.
Jeg hopper, jeg jubler! Jeg synger og jeg danser. Vet du hvorfor?
Lille meg som kommer ifra en liten bygd. Har aldri vert noe stort, aldri vert en populær person og heller aldri hatt venner i fleng. Jeg har aldri bedd om disse tingene, men lært meg å sette pris på små ting og gjøre dem store. Jeg har levd et utfordrende liv som mobbeoffer, osv. Jeg har levd et liv som jeg har fått mye lærdom ut ifra, og som har formet meg til den jeg er i dag. Jeg er ikke stolt av mitt liv, men jeg er stolt over at jeg klarer i dag å stå med rak rygg og være en person som har valgt å gjøre vonde hendelser i fortiden om til lærdom og stryke.
Jeg driver bloggen min, som er en offentlig dagbok om min alene mamma tilværelse. Jeg lar ukjente mennesker få et og samtidig større innblikk i mitt liv, eller vårt liv om jeg helle skal si det. Jeg deler store og små personlige hendelser i både fortid og nå tid. Jeg skriver ifra hjerte og det jeg føler for å skrive om. Jeg skriver og håper at min hverdag, mitt liv og mine erfaringer kan være til hjelp for hvert fall en person der ute. Jeg har fått mye negativt på veien opp å frem, men samtidig har jeg også fått så mye positivt å støtte. Noe som dekker opp for alt det negative som har kommet på blogg veien min. Jeg har fått alt ifra ukjente biler hjem i tunet for å se etter meg, meldinger om ønske at jeg skulle dø, nedverdigende meldinger om meg som mamma, bare for dette er det folk tror er det som sårer. Selvfølgelig er slike ting sårende, men samtidig er det mer sårende å se at andre mennesker kan ha slik negativitet i seg og ønske å usanne ting og nedverdigende ord om andre. Men mange vil nokk tenke at jeg bare burde slutte med bloggen når jeg får slike kommentarer, osv. Men det er bare en liten del av det som kommer! Jeg får også så mye positive tilbakemeldinger, positive og hyggelige kommentarer, meldinger av andre mennesker som leser her. Det er de som gir meg pågangsmot og styrke til å fortsette. Samtidig som bloggen er min dagbok, ja vell å merke en offentlig dagbok. Bloggen er som en terapi for meg, der jeg får uttrykke ting i form av å skrive enn å snakke. Det er godt å ha en plass der jeg kan være bare meg. Samtidig som jeg ønsker å hjelpe andre. Jeg ønsker å vise andre at jeg er en god mor, jeg klarer alene mamma tilværelsen bra. Jeg ønsker å vise andre at de er ikke alene om å være alene foreldre, alene med å ha dager som er tøffere og mer utfordrende enn andre, og at vi alle har en fortid som ikke har vert rosen rød. Men samtidig ønsker jeg å vise andre at vi kan snu der rundt og ta lærdom av det, få styrke av det, og hjelpe andre. Bare det at jeg deler min/vår hverdag og andre ting kan være en hjelp og støtte for andre som sitter å er fortvilet over å bare tro at alle andre har det helt supert og at en hverdag ikke byr på utfordrende situasjoner. Ja jeg har selv sittet der, og det er nå i senere tid når jeg faktisk snakker med andre om hverdagen med barn, at jeg både får se og høre at jeg er ikke alene som f.eks ikke klarer å være på tiden, ikke får legge barne mitt når kl f.eks er 7, ikke får barne mitt til å høre etter når jeg vil det, og ikke får tid til alt som jeg vil på en dag. Dette er bare litt av alt som skjer i en hverdag, men jeg ser nå i senere tid at jeg er faktisk ikke alene. Her har jeg sittet å delt uendelig med hendelser, hverdags situasjoner, osv, men samtidig har jeg følt meg ofte alene om en slik hverdag og til tider kviet meg for å si f.eks “Denne dagen har virkelig vert en tøff og utfordrende dag med stor velkomst av trassalderen”. Men nå vet jeg og har fått sett selv at jeg er ikke alene om slike dager. Jeg har bare ikke turt å snakke åpent om det på den måten som jeg gjør nå.
Jeg har drevet bloggen min i flere år nå, og i år ble jeg nominert til Saleduck sin mom & dag blogger awards. Det har vert en stor ære og være nominert til dette, og det var min første gang! Ikke hadde jeg noe mulighet selv til å nominere meg, jeg fikk bare plutselig en overraskende og koselig mail om at jeg var plukket ut til å være en av de nominerte. Jeg kjente en stor spenneing, jubel og glede når jeg mottok denne mailen, og når tiden var inne for at folk kunne stemme hadde jeg nedtelling til dagen var her om at stemmene skulle bli telt opp.
Sist uke var dagen kommet, stemmene var telt opp. Solen lyste å varmet soverommet og huset. Det var en vakker og kald dag. Jeg satt og sminket meg og gjorde meg klar for å komme meg avsted til en time jeg hadde hos legen. Som vanlig måtte jeg inn å sjekke mailen, jeg hadde i bakhode at i dag var dagen der stemmene hadde blitt telt opp og vinnerne skulle offentliggjøres. Plutselig så jeg at en mail ifra Saleduck hadde kommet. Jeg trakk pusten dypt, kjente hvordan spenningen steg inni meg. Jeg åpnet mailen, men turte nesten ikke lese. Det var som det lille barne kom frem i meg, og jeg klarte ikke bestemme meg om jeg skulle starte å lese ellar om jeg bare skulle lukke øynene og vente litt til. Tolmodighet er noe jeg ikke har så jeg klarte ikke vente, øynene startet å lese! Så kom setningen.. ” Vi kan med glede foretelle deg at du har stukket av med andreplassen!”. Hode mitt stopte, alt stopte! Jeg leste deg gang på gang, sikkert opp til 10 ganger, før det gikk opp for meg. Hærregud lille meg har vunnet 2.plass i mom & dad blogger awards! Er det virkelig mulig. Jeg hoppet, danset, jublet og trallet. Jeg var så glad at jeg viste ikke hvilken fot jeg skulle stå på, derfor ble jeg bare stående å hoppe.
// Beklager dårlig bilde, men det er tatt med mobil ifra saleduck sin internett side //
Etter en liten stund i all gledes jubelen min, gikk jeg ned til min mamma. Jeg holdt meg helt alvorlig og prøvde å holde inn den store gleden. Jeg sa med en gang jeg kom ned at jeg så gjerne trengte en klem. Det var ingen spørsmål, hun kom med en gang og klemte meg godt, og mens vi sto der å jeg fikk en god klem spurte jeg om hun lurte på hvorfor jeg trengte en god klem. Mamma sto der og klemte meg å viste ikke noe om hvorfor. Det var ikke lenge jeg klarte å skule det, for så fort jeg begynte å fortelle steg gleden mer å mer og plups sa det nesten, så bare fløy ordene ut av meg “Jeg har vunnet andre plass i blogger awardsen til saleduck!”. Det var så godt å ha mamma der å få dele denne store gleden med noen. Det å se hvordan hun ble rørt og stolt av meg, satte så endelig store spor i meg. Det var stort å se at min mamma ble så stolt av glad på mine vegne. Men endelig hadde hennes datter oppnådd noe hun virkelig har jobbet hardt for, endelig! Jeg vil tro det ikke har vert helt lett å være mammaen min, som det lille anti skolelyset som jeg har vert, med karakterer som har holdt rett over stryk grensa, den urolige jenta som ble satt på første rad i klasserommet og som i all hemmelighet ble kastet ut ifra timer og skolen. Og samtidig være mamma til den jenta som ble mobbet i så stor grad både fysisk og psykisk, og som foreldre til meg ble mine foreldre og utsatt for mobbe hendelser. Etter så mange år med utfordringer og alt, var det stort å fortelle min mamma at jeg, lille meg har klart noe så stort. Tenk nå var det endelig min tur. Det var endelig min tur til å klare å oppnå noe som jeg har jobbet mye for. Vell har jeg oppnådd mye i livet mitt, men det på helt andre plan enn dette her.
Jeg vil til slutt takke dere alle lesere og nære og fjerne som har stemt på meg, og min blogg. Dere alle er gull verdt og helt unike. Hver å en stemme har betydd uendelig stort, og det er takket være dere at jeg i dag sitter som andreplass vinner av saleduck sin mom & dad blogger awards 2016. Dette er sykt, og jeg kunne aldri fått denne gode plasseringen uten deres flotte å fantastiske hjelp med å ville stemme på meg/oss. Så tusen hjertelig mange takk alle sammen. Dette er helt vilt!
Ja det stemmer jeg ønsker å lese din blogg, du som sitter nå å leser. Jeg ønsker å oppdage andre sine blogg som jeg kanskje ikke har lest før, og få inspirasjon og motivasjon på mer grå dager. Men samtidig vil jeg ikke lese en hvilken som helst blogg, der bloggeren bare har lest overskriften og hevet seg rundt i kommentar feltet for å sanke inn lesere! Jeg ønsker å lese blogg til de som leser andre sin, og som legge igjen kommentar fordi di nemlig har lest mer enn bare en overskrift. Så derfor ønsker jeg å lese din/deres blogg så lenge dere viser at dere har lest dette innlegget. Det vil si jeg vil lese din blogg hvis du kan gjøre to ting for meg.
De to tingene jeg ønsker å be dere flotte bloggere og lesere som allerede følger meg og mitt liv om er å like facebook siden til bloggen min HER! Og samtidig gi meg din stemme på Saleduck sin mom & dad blogger awards HER!
Du skroller enkelt å greit bare ned til du ser bilde av meg og min datter som er det samme bilde som er nedenfor, samt også står det navnet på bloggen min under bildet som er der. Under der igjen står det en stemme knapp, og det er den du trykker på for å gi en stemme. Når dette er gjort å du har lagt igjen en kommentar med link til bloggen, sa vil jeg svert gjerne lese din blogg.
Som sakt har jeg veldig lyst til å oppdage nye inspirerende mennesker som har en god blogg, men jeg vil også se at det er bloggere som faktisk leser det som blir skrevet før jeg vil bruke tid på å lese andre sin blogg i håp om å bli inspirert. Jeg synes det er viktig og vise at når faktisk vi legger så mye tid ned i en åpen dagbok, at andre faktisk tar seg tid til å lese, osv, så lenge det er noe som vekker interesse og som en vil lese om.
Det er så mange flotte blogger der ute, men samtidig når det er så mange er det ikke alltid så lett å oppdage. Så håper dere vil legge igjen deres blogg adr og gjøre det som må gjøres for at jeg skal trykke meg inn og lese på din blogg.
Overskriften sier vell sitt, eller kanskje ikke denne gangen. For tidligere har jeg skrevet om det meste, jeg har nesten blottlagt meg selv helt på bloggen. Men denne gangen og i dette blogginnlegget så er det verken pupper, sex eller operasjoner. Ikke noe snakk om trass alderen, ikke noe snakk om drittbleier eller knuste klass. Det er heller ikke et blogginnlegg der det blir snakk om hva jeg hadde til middag, hva jeg har gjort i dag, osv. Nei, dette er et blogginnlegg uten om alt som er blitt skrevet mye om her på bloggen. er du klar for å lese noe nytt? noe som nesten ingen andre vet?
TRALALA!.. What a day! Klokken har tikket over 12.00 i dag, og kalenderen har falt over på kalender dato 8. Jepp, vi er 8 dager inn i et nye året, 8 dager har fløyet forbi oss i en rekord fart. Men det er ikke bare alt det med denne datoen.. Det er nemlig som jeg offentliggjorde i går, dagen som jeg har ventet en stund på. I dag kl 12.00 ble stemmene knappen offentliggjort og den er klar for å gløde av varme av dere flotte lesere sine klikk. Klikk som kan utgjør så uendelig mye, og som betyr enormt for meg.
Som jeg nevnte i går, er bloggen min nominert til SaleDuck.no sin Mom & Dad blogger awards, sammen med kjempe flotte mamma bloggere. Jeg føler selv at det er stort å bli nominert til noe slikt og synes det er helt fantastisk at min blogg faktisk har blitt lagt merke til og blitt nominert til dette. Men under slike avstemninger har jeg som blogger ingenting jeg kan gjøre for å vinne, det er faktisk dere lesere som avgjør det. Stemmene som jeg får på min blogg ligger rett å slett i deres hender. Dere er de som avgjør alt nå, og jeg krysser armer og ben for at lykken kan være på våres vei.
Jeg synes alt i alt at det å bli nominert til en slik blogger awards er en stor seier i seg selv, uansett om det er frem til 11.februar stemme knappen står åpen og tar imot stemmer. Det er over 1 mnd før vinneren blir offentliggjort, men tiden flyr og spenningen stiger.
Jeg vil derfor informere dere alle flotte lesere om at jeg hadde blitt kjempe glad om dere kunne tatt dere 1 min å to klikk, på å stemme på meg og min blogg? Det vil si at dere klikker dere inn på linken under, blar ned over til dere ser bilde av meg og min datter (Bilde er vist under her), og deretter bruker det andre klikke til å stemme på oss 🙂 Ergo, 1 min av deres tid og to tastetrykk/klikk.
UNDER HER SER DERE HVORDAN DET SER UT! PÅ STEMME SIDEN, NÅR DERE KOMMER NED TIL MEG OG MIN BLOGG 🙂 // OPS! DET ER BARE ET BILDE SOM VISER, MEN IKKE NOE STEMME KNAPP SOM FUNKER PÅ BLOGGEN. DERE MÅ FYSISK INN PÅ SIDEN SOM ER LINKET TIL OVENFOR, OG STEMME. KLIKKER DERE PÅ BILDET, KOMMER DERE OGSÅ INN PÅ STEMME SIDEN, MEN DERE MÅ BLA NED OVER PÅ SIDEN OG FINNE BILDET AV MEG OG MIN DATTER, OG DERETTER TRYKKE STEM! //
Jeg håper det er mange av dere som ønsker å stemme på oss, og dere skal vite at hver å en stemme er gull verdt for oss og betyr uendelig mye.
Endelig kan jeg offentlig gjøre det! Jeg har ventet på at det skal nærme seg 8.Januar! Og i morgen er datoen endelig kommet, og dagen er da her. For i morgen er dagen der den store spenningen starter, og jeg trenger dere lesere sin hjelp.
I november-desember i fjord fikk jeg en mail ang at SaleDuck.no skulle ha en Mom & Dad blogger awards, og at de hadde plukket ut blant annet meg som de ønsket å ha med. Jeg ble helt i hundre og svarte selvfølgelig ja til dette. Det å bli lagt merke til av andre og få muligheten til å bli nominert til blogger awards er for meg veldig stort. Jeg er bare en jente som lever en tilværelse som alene mamma. Jeg lever et normalt liv, bare kanskje et liv som er litt mer hektisk og som har en litt større ryggsekk med seg enn kanskje alle andre på min alder har. Det er mange i den tilflyttende bygda som jeg bor i, som ikke kjenner til meg. Kanskje de kjenner til meg, men jeg går isåfall i min egen verden og tror at ingen nesten kjenner til meg. Jeg tok et valg for noen år siden, som har skapt mye reaksjoner, mange negative og positive hendelser og utalelser. Jeg valgte å dele livet og hverdagen min offentlig på nett, ja jeg valgte rett å slett å starte denne bloggen som jeg den dag i dag sitter å skriver på.
Bloggen har for meg vert og er en plass jeg trenger. Det er min offentlige dagbok, pleier jeg å se på den som. Jeg skriver å klarer å sette ord på tanker, følelser og hverdagen på en helt annen måte enn hva jeg klarer å si i form av ord. Det å skrive og formulere meg med et tastatur, har vert min terapi i vanskelige situasjoner. Jeg har ikke alltid delt alle hendelser som har vert vanskelig, men jeg har uansett fått muligheten til å sette ord på ting som jeg går å bærer på. Jeg har fått hjulpet andre med å dele personlige hendelser og opplevelser i live mitt, samtidig som jeg har fått uendelig mye negativitet også. Men det å kunne hjelpe hvert fall en person ut av å stå offentlig frem og være en offentlig person, er mer enn nokk for meg.
Det er jo ikke til å hjemme seg bak at det å bli nominert til en blogger awards er stort. Det viser litt hvor bloggen min har tatt retning mot et større stadie, der andre legger merke til den. Det er jo kjempe koselig, fordi jeg ønsker at bloggen min skal først å fremt være min plass til å være bare meg, men samtidig har jeg et større ønske å det er at bloggen min og alt jeg deler offentlig kan være til hjelp for andre. Det trenger ikke være i store mengder av mennesker, og som jeg nevnte om det bare er en person jeg kan hjelpe med bloggen min å det å være en offentlig person, er mer en godt nokk for meg.
Det å være en alene mamma å hjemmeværende mamma er for mange bare en lek. Realiteten har de ikke fått kjenne på nært hold selv eller fått tatt del i en alene mamma sin hverdag. Det er jo to helt forskjellige ting i å lese om en alene mamma sin hverdag å fysisk leve i den, men samtidig kan det gi et større perspektiv i hvordan en slik hverdag er. Jeg har skrevet om mange ting, både vonde å vanskelige ting og gode ting. For slik er livet, det er som en berg og dalbane med opp å nedturer.
Nå som jeg føler meg så heldig å få ha blitt nominert til SaleDuck.no sin Mom & Dad blogger awards, hadde det vert utrolig kjekt om dere flotte lesere kunne tenkt dere å stemt på meg. Det å bli lagt merke til på en slik måte og få en så flott mulighet til å få en kåring på bloggen min, som jeg bruker så uendelig mye tid på, hadde vert stort. Det hadde betydd uendelig mye. Det hadde vert som at jeg fikk igjen for all det arbeidet jeg legger ned på bloggen min. Belønninger for mye arbeid er godt å få, samtidig som det gir så mye. Jeg har prøvd å gi av meg selv til dere flotte lesere, så jeg håper dere ønsker å gi meg/bloggen min din stemme. Det er ingen tvang, men et stor ønske som hadde blitt oppfylt hvis dere lesere kunne gitt stemmen deres i morgen og frem til den 11.februar, slik at det er mulighet for å få en slik kåring. Men alt ligger i deres hender nå, og jeg kan ikke annet enn å være takknemlig uansett for at jeg har fått bli nominert til denne blogger awardsen.
Det er mange flotte bloggere som er nominert til denne blogger awardsen, og det er tøff konkurranse. Samtidig som jeg synes at vi alle som er nominerte er vinnere. Vi deler alle mange personlige ting i hverdagen våres offentlig og legger ned mange timers arbeid på bloggen som vi har. Vi tørr alle sammen å være en offentlig person som flere rundt vet hvem er, bare vi lever i troen på at nesten ingen kjenner til oss. Noe som jeg tror de fleste lever i troen på, til den dagen kommer at vi fysisk merker at vi er offentlig person. Noe som jeg tror de fleste kanskje er glad for å ikke kjenne så tett på seg når vi som er nominerte har barn. Jeg synes derfor at alle som er nominerte er vinnere i seg selv.
Det er nå lengre tid siden jeg hadde spørsmåls runde sist, og tenker derfor at det kanskje kan være på tide å kjøre igang en ny spørsmålsrunde. Jeg har skrevet å delt mye over lengre tid her på bloggen, men samtidig er det nokk noen av dere som har noen spørsmål som dere ikke har fått svar på igjennom å lese alt jeg har skrevet. Jeg ønsker derfor å nå gi dere muligheten igjen ved en ny spørsmålsrunde til å stille deres spørsmål, og samtidig få svar på dem i eget innlegg.
Jeg kommer til å svare på spørsmålsrunden når det har kommet inn litt spørsmål. Spørsmålene skriver dere lett bare nedenfor som kommentar på bloggen, eller dere kan velge å stille spørsmålene også på facebook siden til bloggen, under der jeg har lagt ut dette blogginnlegget. Dere velger å skriver deres spørsmål der det blir lettest for dere.
Fyr løs folkens, nå har dere endelig muligheten til å få svar på det nemlig du som sitter å leser lurer på.
