I dag er dagen! Dagen jeg over flere år ikke har sett frem til, den dagen som kommer men som jeg prøver å la vandre forbi, men som kommer uansett. Jepp i dag er min bursdag! Happy Birthday to me.. Hele 24 år! WOW, jeg føler meg virkelig ikke som 24 år.. Jeg føler alderen stiger, men at jeg selv ikke er i 24 år i hode mitt. Til neste år er jeg fillen meg halvveis til 50, noe jeg synes selv er skremmende. Men på de 24 årene har jeg oppnådd mye, mye mer enn jeg hadde trodd. Jeg har et liv som jeg er stolt over! Jeg har oppnådd ting som jeg er stolt over, å ja jeg er rett å slett fornøyd.
Allerede i dag har det haglet inn med gratulasjoner. Telefonen gløder og facebook tikker som en bombe! Jeg må si jeg er virkelig takknemlig for alle gratulasjonene jeg har fått, og det gleder meg stort! Mange har ønsket meg en god dag, en strålende dag, osv. Det fikk meg til å tenke! Det er vanligvis noe som mange skriver fordi det er en “klassiker” under gratulasjons opplegget, men samtidig noe som mange faktisk mener. Noen skriver det som tomme ord, mens andre skriver det fordi di mener det, det er slik vi mennesker er. På bursdager viser vi som regel positivitet over for både folk som står oss nært, og bekjente og mindre bekjente. Det er slik hele opplegget har blitt, under teknologien som nå er i år 2015.
Som nevnt på facebook siden til bloggen på facebook, beskriver jeg min bursdags feiring i går som uforglemmelig, spesiel og fantastisk. Og det var den virkelig, samtidig som jeg er så glad for at feiringen ble som den ble. Jeg er takk nemlig for at de tårene som dessverre kom opp under besøket i går, faktisk oppsto.. Fordi det førte til noe positivt og godt.
// Se filmen under, for å høre mer ang bursdags feiringen i går og bursdags planene for dagen i dag //
Nå står middagen i ovnen, Mina Adeline ligger å sover sin dags lur, og jeg ligger godt plantet på sofaen. Tankene har kommer å godt, men samtidig er gleden størst! Jeg er så glad for at bursdags feiringen i går ble så spesiell, uforglemmelig og samtidig så fantastisk. Det er ingenting som kan gjøre dagen min i dag eller som kunne klare å ødelegge dagen min i går ved feiringen! I dag blir en koselig og avslappende dag, med koselig besøk og herlig middag!
En sekk av bly bæres på mine skuldre! En sekk som er full av både positive og negative opplevelser. Opplevelser jeg aldri ville vert for uten, ettersom jeg aldri hadde vert den jeg er i dag hvis det ikke hadde vert for mine opplevelser.
Jeg har ikke levd noe langt liv, faktisk snart bare 24 år. Men en ting er sikkert! Jeg har en livshistorie som ikke en jente på 24 år vanligvis har. Jeg bærer på mange opplevelser som har gjort meg til en rik person. Ikke rik i form av penger, men av erfaringer. Det har formet meg til den jeg er i dag, samt også formet meg til å være en sterkere jente enn hva jeg hadde vert uten dem.
Mine livs opplevelser som jeg har er jeg sikker på kunne faktisk reddet liv, om jeg hadde delt alt. Men samtidig har jeg holdt igjen mye av det. Grunnlaget er enkelt. Noen vil automatisk føle seg støtt av mine utalelser av følelsene å meningene mine. Andre vil automatisk føle seg støtt av hva jeg bærer på av opplevelser. Men lysten på å være stolt av det som de har gitt meg av styrke, har jeg fått stor lyst til å dele. Jeg har over lengre tid gått minst tusen runder med meg selv, for jeg setter meg selv opp i en setting der jeg gir meg selv et vanskelig valg. Stå for mine følelser, meninger å opplevelser, ego dele dem med det offentlige i håp om å hjelpe andre og også ha muligheten til å redde liv, eller ikke risikere å såre andre.
Valget høres lett ut. Selvfølgelig ønsker jeg å redde liv, men jeg ønsker heller ikke å såre andre, men samtidig må jeg spørre meg selv. Hvordan kan jeg passe på hele tiden at ingen blir såret av at jeg faktisk er meg, av at jeg står frem for mine tanker, meninger å følelser. Norge er et fritt land, og vi er alle hvert individ på denne jorden. Vi har alle våre opplevelser, erfaringer og hendelser som vi bærer på. Det betyr ikke at noen skal bli dømt til å være syk, for hvordan kan enn være syk av å faktisk ha en fortid? Da hadde jo alle på denne jorden vert syk. Alle der ute har opplevd noe som har preget dem, for vi blir alltid preget både av våre foreldre og samfunnet som vi beveger oss i. Det er automatisk slik. Selv er jeg en mamma og jeg har en stor oppgave, nemlig å oppdra min datter. Jeg gjør et grunnarbeid som har mye å si for fremtiden, men når min datter blir eldre vil også samfunnet som vi automatisk går oppi, også være med på å prege hun. Alle foreldre ønsker å skåne barna sine og gjøre det beste for dem, men samtidig er det begrenset med hvordan vi kan skåne våre barn for negativitet i samfunnet. Det går dessverre ikke! Vi må alle ut i den store verden, ut i et samfunn som hele tiden er under forandring men som også bærer både negativitet og positivitet. Derfor er det viktig å ha et grunnleggende oppdragelse med seg, slik at enn kan være sterk og se hva enn ønsker å ta med seg i sitt eget liv, og hva enn ikke ønsker å ta med seg. Vi har hele tiden et valg.
Noen opplever vanskeligere ting og har en større bagasje med seg, og der kommer jeg inn. Jeg har hatt et langt men samtidig ikke så langt liv. Men jeg har på de snart 24 årene mine, fått mange erfaringer og opplevelser som ikke alle jenter eller gutter på min alder har. Det er mange der ute som også opplever noe av det samme som jeg har opplevd, og mange kan ofte føle seg alene. Faktisk er det også noen av de som opplever noe av det samme som ikke blir trodd på, det har jeg opplevd selv også. Noen ser bare ting som et A4 ark, og ikke kan tenke på at er ark har en bakside også. En bakside som er full av ting som ikke alle andre kan se eller har lagt merke til. Og det er da enn ofte blir rakket ned på, dømt og får slengt negativitet imot seg. Jeg forstår ikke selv hvordan mennesker kan lavere å legge merke til at et ark har en bakside også, men det blir dessverre glemt bort.
Jeg har allerede valgt å dele en del her på bloggen, personlige hendelser som har gjort godt for min del å få sette ord på. Ord som har kommet med å sitte å skrive, men som ikke har kommet eller klart å blitt satt ord på før jeg har begynt å skrive. Skrivingen for meg har gjort godt, og fått meg til å klare å legge hendelser å opplevelser bak meg som min fortid og ikke nå tid. Jeg har fått slengt mye negativitet imot meg, og samtidig blitt dømt av andre mennesker, men hvorfor skal jeg bli dømt for å dele mine tanker å følelser? Vi har alle tanker å følelser, noe som ikke andre kan bestemme over. Vi er skapt slik at vi har det, det er bare ikke alle som velger å ha en offentlig dagbok og dele ting offentlig. Jeg har som nevnt valgt å ha en offentlig dagbok, som jeg ser på bloggen min som. Jeg har valgt å dele private hendelser, i håp om at det kan hjelpe andre på en eller annen måte. Jeg vet med meg selv etter tilbakemeldinger at faktisk det har hjulpet noen der ute, og da har jeg fått oppnådd det jeg ønsket. Nemlig at mine opplevelser, erfaringer, tanker og følelser, var til hjelp for noen. Det er jo selvfølgelig ikke til å legge skul på at jeg har fått mange negative tilbakemeldinger av andre også, samt også blitt dømt og såret mennesker. Men det er bedre å bli såret av sannheten enn av en løgn! Samtidig som jeg synes det er trist at andre skal ta seg nær av det jeg skriver og bli såret av MINE tanker å følelser, og at det skal gi andre rett til å dømme meg, å sette meg under at jeg er syk og trenger hjelp. Jeg trenger ikke hjelp på noen som helst måte, jeg er frisk! Eller nesten, jeg sitter nå her med en forkjølelse og snufser i det uendelige, men det er heldigvis ikke verre enn det. Hvis det finnes noen der ute som kan få bort min forkjølelse så tar jeg gjerne imot hjelp for det.
Med mitt liv har jeg tatt et valg, et valg som jeg er stolt over. Jeg ønsker å hjelpe andre mennesker med å dele mine opplevelser å hendelser i livet. Jeg ønsker å stå frem og vise alle der ute at det er viktig å stå for hva enn selv mener, tenker og føler. Det er viktig å kunne være seg selv, stå for den enn er å samtidig være stolt av det. Det skal ikke være slik at vi skal måtte skule vår egen indre identitet! Det er ikke slik et liv skal være. Jeg vet at det er ikke siste gangen jeg kommer til å få noe negativitet imot meg eller å bli dømt, men hvis det får andre der ute til å føle seg bedre er det nokk de som trenger å sette seg ned å tenke igjennom deres valg i livet. Skal ikke rett være rett å at alle skal få stå stolt frem med hvem de er å deres liv som de har hatt og har? Ingen, faktisk INGEN har rett til å legge sin dom over andre mennesker, for igjennom en blogg kan enn lett tro at enn kjenner personen bak bloggen, kjenner hele livs historien, osv. Men sannheten til de som tror det om blant annet meg, så må jeg skuffe dere! Dere vet ikke en brøkdel en gang. Men en ting er sikkert, jeg vil stå for den jeg er, jeg vil stå for livet jeg har hatt, Jeg vil hjelpe andre mennesker! Det vet jeg at jeg kan klare å gjøre ved å dele mitt liv offentlig, samt også dele hvordan jeg har bearbeidet ting og gjort det om til å bli en styrke i meg.
Vi må alle stå for våre handlinger, og hvis du som sitter å leser har levd et liv du er stolt over og ikke har noe du føler en grøss over at andre skal få frem i lyset. Da har du gjort noe rett. Men hvis du som sitter å leser kjenner at det kommer en klump i magen, en nervøsitet og en grøss over dette, så har du kanskje noe du bør få ordnet opp i.
Mange episoder hende da jeg gikk på barneskolen å hver dag var jeg livrett for hva som kom til å skje, eller om jeg var heldig og slapp unna den dagen.
// 1 av 3 personlige mobbe hendelser, som jeg ønsker å dele //
Hver dag måtte min mamma kjøre meg til skolen og hente meg på skolen, for jeg kunne ikke gå til skolen alene for da ente det opp med å bli mobbet på vei til skolen også. Det var perioder der jeg prøvde å sykle til skolen, men det var ikke alltid like lett, og dermed ente det som regel opp igjen med at min mamma måtte fortsette å kjøre meg. Noen ganger kjørte vi tur med hesten min til skolen med kjerren som jeg hadde til han. Det var utrolig kjekt å få bruke tid sammen med hesten min før skolen startet, for hesten min var min fri plass. Hesten min var min beste venn og det som var det viktigste for meg. Han var det som lyste opp min grå og tunge hverdag.
Under mobbingen som pågikk på barneskolen, så var det ikke bare psykisk mobbing, det ble også fysisk. Jeg husker ikke så mye av hendelsen men jeg husker veldig godt slaget og at jeg var ikke langt borte ifra inngangen til toalettet som jeg pleide å hjemme meg på. Jeg sto alene og ble plutselig ropt på. Det neste som hente var jeg ble slått til i nesen min med knyttneve. Det var et slag helt uten noen forvarsel, uten noe grunn. Det kom ut av ingenting.
Liten som jeg var, brukte jeg allerede briller da. Så jeg husker den første tanken min var redselen for om brillene mine nå var ødelagt, men utrolig nokk klarte de seg igjennom det. Hva mer som skjedde etter slaget husker jeg ikke.
Vold, ja det å bli slott var noe som ikke var et engangstilfelle. Det var noe som fortsatte. Jeg slått til både på skolen og fritiden. Alle gangene ble jeg slått i ansiktet mitt. Jeg husker spesielt godt en hendelse som skjedde da jeg hadde begynt på ungdomsskolen. Det var på kvelden på fritiden min, da det var helg.
Mørket var kommet og kvelden var det som nå sto for tur. Ukedagene var over og endelig var det helg. Det var en fredags kveld og jeg var ute med to venninner av meg. Rundt på den lille Sokndal sentrum var vi å spaserte og pratet. Det var alltid litt små skummelt å være ute men jeg prøvde og ha et normalt liv og være med de få vennene mine som jeg hadde.
I Sokndal sentrum er det flere eldre huser som ligger langs veien i sentrum. Noen er gule andre er røde, så flerfarget sentrum er vell det rette å si at Sokndal sentrum er. Meg og mine to venninner gikk på et lite fortau og spaserte opp over mot parken for å komme oss opp til en uteplass for ungdommer, der vi kunne spille bord tennis og være sosiale. Det var ikke alltid jeg turte og gå inn der, men det å sitte på utsiden eller i gangen var like kjekt syntes jeg.
Da vi var på vei opp over og gikk på dette lille fortauet var det tre jenter som kom gående på andre siden imot oss. Plutselig kommer den ene jenten over veien og sier navnet mitt. Ikke hadde jeg noen ide om hva hun ville, men blåøyd som jeg er sier jeg ja å stopper opp. Ingenting mer ble sakt, men det som kom var et slag. Helt uten noe! Slaget smalt rett i ansiktet på meg. Alt stoppet opp for meg, og de to venninnene mine ble stående og stille av sjokk. Jenta som slo meg snudde bare ryggen til og gikk tilbake til de to andre venninnene sine og flirende gikk de videre.
Aldri slo jeg tilbake de gangen jeg ble slått til. Aldri hadde jeg gjort noe på forkant som forårsaket at noen skulle slå til meg. Og hva som lå til grunn for at jeg ble slått til den helge kvelden har jeg i senere tid fått hvite.
De tre jentene som kom gående på andre siden av veien hadde snakket og plutselig hadde de oppfordret hun ene av dem til å gå å slå til meg. Det var bare en oppfordring og en måte som ble sakt på at de andre trodde ikke at hun kom til å ture og gjøre det. Og den utvalgte var meg.
Det skal sies at i senere tid har den jenta kommet og beklaget seg til meg, men noen år trengte hun før hun var klar for å beklage seg. Jeg synes det er bra hun har klart og kommet frem til at hendelsen og grunnlaget bak hendelsen med å slå, var feil. Jeg godtok selvfølgelig beklagelsen ifra hun, men ukomfortabelt og en grusom hendelse er noe det alltid vil være.
Alle gangene jeg har blitt slått til, har det vert uten noe forvarsel. Det har bare skjedd helt uten videre i en situasjon som plutselig har blitt laget til med en start som har vert et slag. Jeg har aldri slått noen av dem som har slått meg tilbake. Jeg har blitt sjokkert og rast sammen i tårer hver gang. Jeg har ønsket og hjemme meg og komme meg lagt bort ifra hendelsen, de gangene jeg har blitt slått til.
Det å slå noen er såpass respekt løst og får den andre parten som blir slått til å føle seg så liten og så lite verdt at det er virkelig en vond følelse og hendelse og komme opp i. Jeg synes selv at vold løser ingenting og det til å slå noen er aldri noe som det kommer noe bra ut av.
// Stor takk til min god venninne Siri, som har tatt disse flotte og gode bildene for meg! //
? Nå må jeg sminke meg, Jeg kan ikke gå uten sminke, Jeg må alltid ha et smil fremme, Øynene mine må jeg alltid få til så det ser ut som de lyser av glede, klærne må passe sammen, jeg må passe på vekten min, jeg må aldri reagere på noe og alltid ta alt med et smil.. ? Disse tankene er noen av tankene som preget min hverdag hver dag før. Det var prentet inn akkurat som om du var programmert som en robot. Det gikk ikke en dag uten at de setningene var i hode mitt etter mitt liv som mobbe offer i 10 år. Redselen for å ikke kunne klare å oppfylle disse setningene/ordene var utrolig store, ettersom jeg ikke var sterk nokk til å håndtere en eventuell reaksjon av andre folk rundt.
Reaksjoner ble det, hendelser og negative ord kom det daglig, uansett hva jeg enn prøvde og hvor lang tid jeg brukte på å gjøre meg klar før skolen startet. Klærne plukket jeg ut kvelden før hver skoledag. Min mamma måtte alltid se klærne mine på å se at alt så bra ut, før jeg turte å gå ut av huset. 2-3 timer før skolen startet, var jeg oppe og holdt på å sminke meg og fikse meg på håret. Alt måtte være perfekt, i håp om at den ene dagen kunne komme der jeg kunne få være i fred uten å bli mobbet. Fortvilede forsøk ble det gang på gang, men uansett hvor mye jeg gjorde fant de alltid noe nytt og si til meg og noe nytt å gjøre imot meg.
Årene som et mobbeoffer i hele 10 år preget meg sterkt og satte dype spor i meg. Det formet mitt liv og der formet meg. Det preget og satte spor som for alltid vil være en del av meg og som for alltid vil prege min hverdag. Men det betyr ikke at alle hendelser og de 10 årene som mobbe offer skal prege og forme meg til en negativ og bitter person. Det handler ikke om at jeg skal være nag over for den mobbe gjengen som forandret mitt liv eller noe. Det betyr ikke at jeg skal føle hat over for de og ønske de alt dårlig i deres liv. Langt der ifra!
Uansett hva vi opplever i hverdagen og livet våres, så har vi alltid et valg. Et valg om vi ønsker og basere våres liv på hendelser og tøffe situasjoner om til det negative eller om vi ønsker å snu det om til noe som kan være positivt. Du som leser, tenker nokk ?hvordan kan det være noe positivt i mobbing?. Det er ingenting positivt i mobbing og det er ingenting positivt i å påføre andre smerte. Men når uheldigvis mange der ute opplever mobbing og blir preget av det på de utenkelige og mest grusomme måtene, må vi huske på at vi alle har et valg. Vi har et valg om hvordan vi selv ønsker å la det prege oss, ettersom det er noe som preger oss og som forandrer våres liv uansett hvor mye vi prøver å ikke bli preget av det.
Som mobbeoffer i så mange år, måtte jeg ta et valg. Jeg kunne velge å hate de for resten av mitt liv, jeg kunne velge og være nag over for den gjengen og de menneskene for resten av mitt liv. Jeg kunne velge og bare se på de årene som masse negativt, men sannheten er den. Det kommer aldri noe positivt og bra ut av å være negativ!
Når jeg nå har blitt eldre og hatt flere år til å komme meg og jobbe med meg selv etter all den mobbingen jeg gikk igjennom, måtte jeg ta et valg. Et valg over mitt liv og hvordan jeg ønsket å se på de 10 årene som mobbeoffer.
Et stort og utfordrende valg var det som jeg bar på mine skuldre. En tung ryggsekk med ensomhet og kamp, var det jeg måtte ta overhånd på. Jeg snudde om de harde og utfordrende årene om til noe positivt! Jeg snudde mobbingen om til det positive. Ingenting er det i mobbing og mobbing er noe som aldri burde finne sted over for noen rundt oss.
Samtidig når jeg ser tilbake på alt som skjedde er det selvfølgelig vont men samtidig så er jeg takknemlig. Jeg er takknemlig for at jeg nå har lært meg å se at det var ikke jeg som var den som hadde det verst, det var de andre. Det var de som mobbet som hadde de verst fordi de måtte trykke ned andre for å føle seg bedre å mer aksepterte selv. De klarte ikke å akseptere seg selv for den de var å sin livs situasjon.
Oppi alt gjord de meg en uendelig stor tjeneste som jeg ikke tror de er klar over den dag i dag, de gjord meg til en sterkere person. De fikk meg til å se nå i senere tid, at jeg kom meg igjennom det. jeg klarte å overleve å bli så mobbet at jeg følte jeg ikke hadde mer å leve for til å se tilbake på det nå å se at jeg overlevde det. Jeg klarte å holde meg sterk og oppe uansett hvor lavt nede jeg var, uansett hvor vondt jeg hadde det så klarte jeg det. Hadde det ikke vert for alt det, så hadde jeg aldri vert den personen jeg er i dag. Jeg setter stor pris på små ting i livet å mennesker rundt meg. Jeg har mine livs erfaringer å jeg har lært meg at jeg er god nokk for akkurat den jeg er. Ingen andre er som meg å jeg vet med meg selv at jeg er god nokk. Jeg har det jeg trenger i livet mitt å jeg har til å med fått gaven med å få bli mamma til den vakreste prinsessa så fins. Jeg har fått meg en utdannelse å fulført skolen osv. Jeg har alt jeg ønsker meg her i livet å jeg føler selv at jeg nå har et fantastisk liv.
Jeg kommer til å dele noen av mine historier ifra når jeg ble mobbet, fordi jeg håper at mine historier å opplevelser kan være med på å hjelpe andre som dessverre opplever å bli mobbet (Det kommer i egne blogg innlegger, så følg med om du ønsker å lese dem!). Jeg håper at mobbing en dag kan ta slutt å med at jeg velger å stå åpent ut ang mine opplevelser å hvordan jeg har snudd rundt å bearbeidet mitt liv som mobbeoffer, kan være med på å redde liv å hjelpe andre.
DEL GJERNE DETTE INNLEGGET VIDERE I HÅP OM AT DET KAN HJELPE ANDRE!
Mange der ute setter seg mål å ønsker som de vil klare å fullføre. Det kan varierer ifra både små og store mål å ønsker, men en felles ting har de alle å det er til å klare å nå målet og ønske sitt.
For litt over 2 uker satte jeg meg et mål, et mål om jeg tenkte kunne bli vanskelig å klare å gjennomføre. Samtidig så var ønske så stort. Det er jo kjent at jeg har tatt flere operasjoner det siste 1,5 året. Blant annet har jeg tatt full bukplastikk to ganger. Den andre gangen var korrigerings operasjon av den første, ettersom det ikke gikk helt som det skulle. Men glede og trivsel kan ikke kjøpes, det må jobbes for. Jeg fikk fikset magen min og fikk bort de store plagene som den ga meg, men samtidig var det andre deler på kroppen som jeg ikke trivdes like mye med. Jeg ønsket derfor å ta av meg! Jeg ønsket å kunne trives bedre i kroppen min, samt også klare å akseptere den på en bedre måte. Etter endel tenking frem og tilbake satte jeg meg et mål. Et mål som jeg var usikker på om jeg kom til å klare å gjorde derfor saken litt større.
Målet jeg satte meg var å forandre kostholdet mitt, klare å gå ned 5 cm rundt magen å lårene mine frem til nyttår. Bare for å presse meg selv litt ekstra, ga jeg min mamma beskjed om at hvis jeg ikke klarte å nå målet mitt skulle hun få 500 kr av meg. Hun var som vanlig fult klar over at det nyttet ikke å si noe imot meg når jeg hadde satt meg et mål, og måtte bare godta det. Det var et mål jeg selv hadde satt meg, uten å høre med min mamma om hva hun syntes og tenkte rundt det. Det var et valg jeg selv tok og et mål jeg selv ønsket å klare.
Kostholdet ble forandret og jeg valgte å gå over på lavkarbo. Det er et kosthold som har vert mye i lyset tidligere, samt også vert mye negativt omtalt. Jeg har selv erfaringer med det kostholdet ifra tidligere, og for meg har det hjulpet. Når jeg gikk på det kostholdet tidligere fikk jeg bort på mange plager, og fikk rett å slett et mye bedre hverdag. Jeg kunne plutselig spise uten å reagere på mat, uten å få magesmerter, osv. Samtidig så var det et kosthold der jeg tok av meg flere kg og ble i en vekt som jeg følte passet kroppen min bedre. Målet for min del med dette kostholdet er ikke bare å gå ned i vekt, men det største med dette kostholdet for min del er å få en bedre hverdag uten magesmerter, uten å reagere på mat, osv.
Mange av dere tenker nokk negativt nå, og at det ikke er rette kostholdet ettersom jeg har Mina Adeline. Men der har jeg tenkt nøye igjennom! Mina Adeline har flere matprodukter som hun må holde seg borte ifra pga blant annet refluks. Derfor har jeg undersøkt og sett at lavkarbo kostholdet ikke er en dårlig ide, men jeg har også valgt at Mina Adeline får vanlig kosthold i tillegg. Jeg styrer kostholdet for hennes del etter det som er best for hun med tanke på at hun har blant annet refluks.
Men tilbake til måle mitt! For dette er mitt mål og noe som angår meg og ikke påvirker Mina Adeline på noen måter. For å si det lett, det kan sammenlignes med de som er allergiske mot forskjellig mat typer, og må legge om kostholdet etter det. For kroppen min reagerer på noe mat, men samtidig har jeg ikke klart å finne ut av hva det er kroppen min reagerer på av eksakt mat. Men har sett at lavkarbo kostholdet er det kostholdet der kroppen min ikke reagerer på noe mat.
Det er nå litt over 2 uker siden jeg begynte på å klare måle mitt. Etter Mina Adeline var i seng tok jeg mål av kroppen min, og skrev ned i en bok som er lagt bort for alle andre. Jeg valgte å ta mål i cm og ikke bruke vekt, siden det ikke finnes vekt i dette huset. Det er også bevist på at vi ikke har noe vekt i huset, fordi enn kan lett bli for opphengt i tallene som vekten viser, og det er ikke noe jeg ønsker! Det er bedre sakt en ond sirkel som ikke skal få skje her i hus.
For at jeg skal ha mulighetene for å se en forandring selv, har jeg valgt å ta bilde for hver uke. Jeg er samtidig i aktivitet siden jeg er alene mamma og bor på et småbruk. Etter 2 uker var godt å jeg så gode forandringer på bildene, valgte jeg å ta nye mål. Jeg ble totalt lamslått da jeg så de tidligere målene sammen med de nye målene! Jeg har vert målrettet mot å klare å nå måle jeg satte meg, med å få bort 5 cm ifra magen å lårene mine. Etter bare 14 dager hadde jeg klart det! 14 dager på lavkarbo, hadde gjort at jeg allerede hadde klart å få bort hele 5 cm rundt magen å lårene. Ikke nokk med det, men jeg hadde sprengt måle mitt, jeg hadde fått av mer enn hele 5 cm! Jeg var så glad og jeg jublet inni meg. Da jeg startet var jeg usikker på om jeg kom til å klare det, men det viste seg nokk en gang at med å være mål bevist å ha en indre styrke ved å klare å nå målet som en selv setter, lønner seg!
Vi er ikke i Desember enda, og jeg har allerede nådd måle mitt, men det stopper ikke der! Nå er jeg veldig spent på å se hvor mange cm som har forsvunnet når nyttår kommer. Jeg er glad for at jeg valgte å forandre kost holde mitt, samt har jeg også fått en bedre hverdag uten å få magesmerter, reagere på mat, osv!
Her ser dere før og etter bilder etter bare 14 dagers mellomrom. De 3 bildene øverst er tatt for litt over 14 dager siden, og de 3 nederste er tatt når det hadde godt 14 dager siden jeg startet på lavkarbo.
Det er ingen en 1-2-3 løsning på å gå ned i vekt, det tar tid. Men her er det tydelig bevis på å forandre kosthold kan gjøre store forandringer på kort tid. Larkarbo har hjulpet meg med å gå ned i vekt på en enkel måte, samt også gitt meg en bedre hverdag! Det som er det merkeligste av alt med selve lavkarbo kostholdet er at enn spiser så lite så mulig med karbohydrater, men der imot spiser så mye fett som mulig. Det høres helt absurd ut at det skal gi så store forandringer på kroppen på så kort tid, men sant er det!
Om det er flere der ute som vurderer å starte med lavkarbo kostholdet, vil jeg anbefale at dere lager en plan ang mat. At dere setter dere ned å lager en ukes plan for hva enn skal spise og hva enn skal ha. På den måten slipper enn å gå i butikken å klø seg i hode og ikke hvite hva enn kan spise, samt også føle at det ikke er noe enn kan spise. For det er så mange gode mat oppskrifter å finne på nett, som er lavkarbo mat. Det er så mye enn kan spise, enn må bare lage ting ifra bunnen av. Så før enn starter på lavkarbo så les om det, finn ut forskjellig type mat som enn vil prøve ut og lage. Bedre sakt, ha en plan. På den måten gjør du det lettere for deg selv.
Jeg ønsker å oppfordre alle der ute som har et mål eller et ønske, om å stå på for å nå det! Det er bare deg selv som kan stoppe det i å nå målene og ønskene dine. Du er din egen sjef, men du er også din egen hindring. Så være mål bevist og finn frem styrken i deg selv, så klarer du akkurat hva du enn vil, du må bare ha tro på deg selv og det viktigste av alt, tenk positivt!
Kulden har virkelig kommet, og det med skikkelig kalde minus grader. I går hadde vi en koselig dag på Knaben! Tiden fløy avsted og vi ønsket virkelig å bare kunne sette klokken i pause modus, slik at vi kunne vert der enda lengre. Det var en fred og harmoni, som var helt annerledes enn hjemme og i bygda. Det å komme så høyt opp på fjellet å være så langt bore ifra en større flokk med mennesker var fantastisk! Naturen og historie var det som omringet oss. Uansett om det er historie som preger plassen som er grusom å forferdelig, har plassen i seg selv beholdt en enorm fred og harmoni.
Når vi var på vei opp til knaben kunne vi ikke forstå hvorfor andre mennesker kjørte i det uendelige bare for å komme opp på fjellet, til kaldere strøk nå om vinteren og til en så avsides plass. Det var helt til vi kom opp dit! Forståelsen kom som et slag i ansiktet, og vi ble selv fanget av ønsket om å få tilbringe tid der oppe. Det var som enn fikk ladet seg opp, at den freden og harmonien ga oss overskudd. Det var som kroppen fikk hentet seg inn i sammen med naturen, for plutselig sto vi der i et med naturen. Vi ble omringet av natur og historie automatisk når vi var der. Etter historie ifra andre verdenskrig og andre historier som preger Knaben, skulle enn raskt tro at det ikke kunne finnes noe ro og harmoni der, og lett tro at det var fult av negativitet og vonde følelser, men det var så langt ifra negativt som en kunne komme. Det var rett å slett fantastisk! Naturen var rene paradiset og det var rett å slett nydelig! Selv har jeg vert på knaben før, men det er såpass mange år siden at jeg var ikke i stand til å kjenne på den roen og harmonien som jeg nå er i stand til å kjenne på.
Mina Adeline storkoste seg hele dag, og aldri har hun vert så snill å ha med på besøk før. Hun var rett å slett helt fantastisk! Jeg tror hun også merket den godheten som var rundt der og at det var godt for hun å komme så langt opp på fjellet og kjenne på hvordan enn ble i et med naturen og det fantastiske huset som vår gode venn har der. Det var et nydelig hus med en flott fortid som nå er en vakker historie. Aldri har jeg noen gang hørt om et menneske med så stort hjerte som det den personen som bodde i huset før hadde. Det var ubeskrivelig, og virkelig noe til ettertanke til alle mennesker. Jeg ønsker ikke å fortelle historien siden jeg ikke har spurt om lov til det. Men om jeg en dag får lov til å fortelle den, vil jeg gjøre det. For det er virkelig et så stort og vakkert hjerte vi mennesker burde søke imot å ha. Da hadde mye av det vonde rundt om i verden forsvunnet. Det er jeg sikker på.
Vi hadde en uforglemmelig flott dag i går på besøk. Det var et besøk og en dag jeg aldri kommer til å glemme. Vi koste oss til tusen og var ute og gikk tur, der Mina Adeline fikk oppleve snø igjen. Jeg merket på hun at det er 1 år siden hun opplevde det sist, for det var som om hun opplevde det på ny. Det var som om det å kjenne den kulden i luften å den kalde snøen, var noe som måtte oppleves på ny. Hukommelsen ifra i fjord når hun var 1 år, er jo ikke noe som hun husker så godt nå som hun er 2. Hukommelsen utvikler seg jo og det er begrenset om hvor mye de klarer å huske ifra lenge tid tilbake, men jeg merker at hun har en sterk og god hukommelse nå med ting som skjer. Noe hun har hatt over lengre tid. Men vinteren i går, blir nokk for hun som å oppleve en vinter helt på ny. Heldigvis har jeg bilder og mange minner som jeg husker ifra i fjord som jeg kan vise og fortelle til hun.
Jeg håper vi får tatt flere turer opp til knaben, for det var en flott og herlig plass! Nå som snøen kommer der oppe er det jo rene vinter palasset for alle, og virkelig kjekt for Mina Adeline også å få renne på akebrett der. Jeg håper også vi får reist opp til Knaben når sommeren også kommer, for jeg velger å tro at det er like vakkert om sommeren så om vinteren. Det er virkelig noe spesielt å få være så tett oppi naturen som det er en når enn trekker opp i fjellene. Det tror jeg de fleste kan skrive under på gjør godt!
Søvn, ja i natt fikk vi mere søvn. Mina Adeline sov lengre før hun fikk hoste annfallene igjen og vi hadde bare en våken stund i natt. Det var helt fantastisk å få så mye søvn! Samt også var det veldig koselig å våkne med hun i sengen min i dag. Da klokken ringte hørte jeg en liten stemme sa “mamma, mobilen ringe, sku av” og så fort den var skrudd av, la hun seg opp på brystkassen min å sov videre. Jeg måtte flire i det stille, for det er virkelig “som mor, som datter” som trer frem her i hus. Vi er begge kjempe glad i å sove. Det er helt utrolig å se en så liten kropp være så bevist på hva hun vil og mener. Det er virkelig fasinerende!
Kulden har virkelig slått inn nå, og i dag tikket temperaturen over på minus siden. Vinteren viser at den har kommet. Det er litt koselig, men samtidig er jeg en person som er glad i varme.
I dag blir en spennende dag, en dag vi alle har gledet oss til. Vi står snart på trippende ben og skal ut på kjøretur opp til en plass som heter knaben. Det er en plass litt utenfor kvinesdal, som er opp i fjellende. Jeg som liker varme trekker plutselig opp i fjellende, der det er enda kallere.. Men fy søren så kjekt det blir! Der skal vi på koselig besøk til en kjempe god venn av oss. Vi skal få se mer på historien rundt denne plassen, for det er en plass som bærer mye historie! Jeg som elsker historie og spesielt ifra andre verdenskrig, er veldig spent. Men om det ikke blir så mye opplevelse rundt å få sett på all historien som plassen har får jeg bare ta som det kommer. Det kommer jo helt ann på hva Mina Adeline vil. Men en kjekk dag blir det uansett! Og det blir super kjekt å tilbringe god tid sammen med vår gode venn. Han er en person som betyr veldig mye for oss og som har en spesiel plass for alle oss.
Men må tikker klokken avsted og vi må springe videre å gjøre oss klar til avgang. Ha en strålende dag alle sammen! For det skal virkelig vi ha 🙂
Nå som vinteren har kommet å mørket kommer tidlig, er det ingenting som er kjekkere enn å friske opp garderoben med noen nye klær som har lyse og herlige farger. Når mørket sniker seg innpå tidligere og tidligere, å dagene blir kortere, er det mange som kjenner at de kan bli litt nedfor. Så da tenker jeg at hvorfor ikke gjøre det beste ut av det, og piffe opp hverdagen med noen lyse og flotte farger i garderoben?
Jeg har merket meg mer å mer at det blir mindre å mindre klær mitt ny malt walkingcloset. Det gjorde så godt å få male det hvitt og gjøre rommet i seg selv lysere. Bare det merket jeg hjalp godt nå som dagene blir korte og mørket sniker på tidlig om ettermiddagen. Jeg synes det er så kjekt med litt farger på klærne og spesielt er jeg blitt glad i pastell farger. Nå som det minker på klær, ettersom jeg kunne få ned i str på klærne etter siste operasjon, hadde det virkelig gjort godt med noe nytt å fulle det med.
Vinter tiden er jo en kald årstid, men det betyr ikke at enn må pakke seg inn i de tykkeste klærne. Jeg merker selv at jeg er dårlig til å kle meg godt, men med god strømpebukse kan jeg lett bruke skjørt og kjoler, noe jeg er veldig glad i. Tynne genere går også fint an å bruke så lenge jeg har en god jakke. Så vinteren stopper ikke meg i å kle meg slik jeg ønsker!
Jeg merker at det er ikke bare min garderobe jeg ønsker å fulle opp med nye klær, men Mina Adeline sin også. Det er så sjeldent at jeg kjøper klær til meg selv, og hvis jeg kjøper noen klær til meg må jeg alltid fylle på med noen klær til Mina Adeline. Nå merker jeg faktisk at hun trenger nye klær, ettersom hun er på vei over i en ny str. det er jo kjempe kjekt å endelig kunne ha en god grunn til å måtte fulle opp hennes walkingcloset. Så ser ut som det snart blir klær på vei hjem i posten.
Jeg liker jo best å shoppe på nett! Og derfor tenkte jeg at jeg skulle dele noen av klærne jeg har drømt meg litt bort om til meg selv.
Det er jo ikke til å legge skul på at Motehus.no er en nettbutikk som har masse flotte klær også! Så jeg har funnet noen klær som virkelig bare skriker etter å komme hjem til meg! Eller det er vell jeg som skriker etter å ønske å bare klikke dem hjem til postkassen min.
Men det kjekkeste av alt! klær for som jeg virkelig bare elsker å som hadde vert helt perfekte å fulle opp garderoben til Mina Adeline, er det mye av! Jeg kan se i det uendelige uten stopp. Det er så mye flotte klær til barn, og spesielt mye og stort utvalg på blant annet Miinto.no! Det er også mange andre nettbutikker som har utrolig mye fint. Barneklær synes jeg er så mye kjekkere å kjøpe, siden jeg vet at det passer uansett til Mina Adeline. Det er verre med mine klær, som det alltid er spennende å se om passer eller ikke. Jeg ønsker å vise dere noen av klærne som jeg har bare skriker etter å fylle opp garderoben til Mina Adeline. Det er mye mer enn dette som jeg viser her, men det er bedre å vise litt enn ingenting.
Nå håper jeg snart at jeg kan klare å sile ut, slik at korte mitt kan spille på lag med ønskene mine, og at jeg snart kan klare å få være litt hard mot meg selv og ønskene til fornye og fylle på garderoben til både meg og Mina Adeline! En ting er hvert fall sikkert, ull må hjem i posten til Mina Adeline sin garderobe. Ull er gull og et must!
Hva synes dere om klærne? Var det noen av klærne som dere likte? Er dere på utkikk etter påfyll til deres garderobe?
Jeg kryper stille og rolig under dynen. Jeg synker i sammen, og tillater meg selv å kjenne på hvor sliten jeg er. Mina Adeline er i barnehagen og morrer seg, og jeg ligger i sengen å samler tilbake kreftene etter en hektisk uke. Tårene strømmer på, ikke i tristhet men i glede over hva jeg har klart å prestere denne uken. Legebesøk etter legebesøk, sykehus besøk og et hav av telefoner, samt også våkne netter og opphakket med søvn. Hele døgnet har vert snudd på hode!
Fortvilelsen tar meg og jeg gir meg selv lov til å være bare Xtine Michelle for noen få timer. Kjenne på mine følelser, redsel og fortvilelse over for at Mina Adeline uheldigvis opplever å ha disse plagene som påvirker hennes hverdag. Det påvirker hennes hverdag nå, siden det er en dårligere periode som vi går igjennom nå med plagene av astma og allergi anfallene.
Vi var på sykehuset i går, og fikk tatt bilder av lungene. De små søte lungene til min vakre og fantastiske datter, som uheldigvis har veldig mye slim i seg. Jeg må virkelig si at jeg var så stolt mamma da vi var og tok rønken bildene, for Mina Adeline oppførste seg eksemplarisk. Det var over alle forventninger og mer til. Tårene trillet ned over kinne hennes, men hun sto som en prinsesse og lot dem få ta de bildene de skulle. Det sies at fra gråt til latter er kort, og det stemmer! Da bildene var tatt og vi hadde sett etter mange hester over alt i det romme, fikk hun velge ut en premie. Smilet kom frem og gleden ble stor, og tårene.. ja de forsvant helt. Hun gikk så fint ut ifra rommet med et smil rundt munnen, og stoltheten min boblet over.
Dessverre er vente tiden lengre enn jeg hadde håpet på, og det kan ta opp til så mye som nesten 14 dager, før svaret kommer. Selv synes jeg at det er helt horribelt at små barn ikke kan få en større og raskere prioritering. De er små barn som ikke kan forklare alt i ord, de opplever og gå med plager som de ikke selv forstår, og som påvirker hverdagen deres. Som mamma er det grusomt å se på, samt også føle seg så hjelpes løs. Ved tanken på at det kan gå opp til hele 14 dager før vi får svar, og før hun kan få mulighet til å få enda bedre hjelp, er forferdelig.
Når vi var ferdig på sykehuset, måtte vi rett ned til legen. Dette fordi hver kveld byr på utfordringer og ødelegger den viktige søvnen for Mina Adeline. Hoste på hoste, slim, røde små øyner, rennende snue, osv, er bare litt av det som skjer spesielt når kvelden kommer. Det skjer også på dagen, men det er skremmende å når kvelden kommer og hun blir tett. Jeg følte vi fikk litt flere svar da vi var hos legen igjen, ettersom flere opplevelser hadde skjedd si lege besøket i starten av uken. CRP en hadde steget litt, men samtidig er hun ikke syk. Det ga oss et litt mer svar, og legen forklarte meg hva jeg skulle gjøre hvis forskjellige hendelser skjedde igjen. Det ble mer fastslått at astma og allergi er noe som Mina Adeline har. Det er jo ikke ukjent siden hun har måttet få slike medisiner for det over lengre tid. Men endelig ble det mer bekreftet. Falsk krupp kom også frem i lyset, ved at det nokk er slike anfall som skjer når kvelden kommer og hun skal sove. Det er jo noe som er nytt for meg, så der kan jeg ikke det meste. Men natt til i går var det ingen tvil, ettersom hun ble tett men samtidig løsnet det mer når vi fikk tatt Mina Adeline med ut i kald og frisk luft.
Å være en mamma å gå igjennom og måtte oppleve sitt barn slite med sånne plager er hjerte skjærende, det er skremmende men samtidig må jeg ikke la meg skremme når jeg står oppi det. Jeg må være sterk og holde roen hele tiden, slik at det ikke skal bli fanget opp av Mina Adeline. Det å ha et barn som uheldigvis opplever slike anfall og har de plagene, er blitt vår hverdag. Jeg vet ikke hva det vil si å ha et barn uten disse plagene og disse hendelsene som skjer. Jeg har stått på og kjempet om å få skikkelig hjelp, utredninger, osv helt siden Mina Adeline var rundt ca et halvt år. Jeg har en rutine ved å sjekke at hun puster hele tiden, og har hatt den rutinene helt tilbake til hun var rundt et halvt år.
Jeg er glad for at jeg har stått på, kjempet og stått på mitt. Jeg har hele tiden sett at det er noe som ikke er slik det skal være. At det er noe som ligger til grunn for det. Og heldigvis fikk vi svar og hjelp hos spesialist i fjord. Jeg kjempet mot den tidligere fast legen i nesten et halvt år, før jeg fikk igjennom at hun måtte til spesialist. Og en lettelse var det når vi endelig fikk komme til spesialisten i fjord og fikk svar, samt også hjelp og medisiner. Vi har helt siden da fått god oppfølging, og det er dit vi skal igjen i slutten av november. Jeg er også så glad for at jeg har byttet fast lege for litt siden, og har fått en kjempe flink fast lege som ser Mina Adeline og meg. Han forstår, og han hjelper oss. Jeg kunne ikke vert mer heldig ang de legene og spesialistene som vi har rundt oss nå, og som hjelper oss til å komme til bunns i dette.
Noen ganger sånn så i dag når Mina Adeline er i barnehagen, tillater jeg meg selv til å slappe av litt. Gir meg selv lov til å bare være meg litt og synke i sammen under dynen. Det gjør godt, for det hjelper å få mine følelser ut og la mine tårer trille litt. For styrken kommer enda bedre frem igjen når jeg får ut mine bekymringer og følelser.
Jeg er mamma på fulltid, og nå når det er dårligere perioder krever det enda mer enn når det er bedre perioder. Men samtidig er det så godt å kjenne på alt jeg klarer å gjøre. Jeg er bare 23 år, men jeg kjemper for min datter og hennes helse. Jeg kjemper for å komme til bunns i hva som er grunnlaget for det, og jeg er heldig som klarer å stå på slikt. Jeg er heldig for at vi har så gode leger og spesialist rundt oss som gir Mina Adeline den hjelpen hun trenger. Jeg er stolt over de kreftene og den styrken som jeg har, for før jeg ble mamma hadde jeg ikke den. Det er noe helt magisk som skjer inni kroppen og med selg selv når enn får et barn.
Det er tøft og utfordrende når det er dårligere perioder, men slik er livet. Det er som en berg og dalbane, men samtidig lærer vi alltid så mye av det. Slik som nå, meg og Mina Adeline blir sterke av dette og vi får virkelig vist våres kamp vilje og styrke. Jeg er så uendelig stolt over min datter som er så sterk og flink. Og jeg gleder meg til den dagen kommer der vi har alle kortene på bordet og at alle grunnlagene for plagene som Mina Adeline har, får en stopper. Det blir fantastisk!
En mamma ønsker alltid barne sitt det beste, det er de kjæreste og det mest verdifulle enn har i livet. Det å se barne sitt sykt eller å ha noen plager som enn ikke kan fikse på null komma niks er forferdelig. Enn ønsker hele tiden å kunne ta over smerter å plager som barne sitt har, over til seg selv. Enn ønsker alltid barne sitt det beste!
Refluks, astma eller allergi er ikke ukjente navn i vår hverdag! Jeg vet ikke om jeg skal kalle det sykdommer eller hvilket ord jeg skal bruke på det, men det får gå under definisjonen plager. For det er en pest å en plage for min datter! Samt også det er hjerte skjærende for meg som mamma å høre og se hvor mye det plager min datter, og hvor mye det påvirker hennes hverdag! Dagene går i bølger, og noen dager er bedre enn andre. Bedre å dårligere perioder! Når periodene og dagene er bedre, er det ikke så mye annet enn medisinen som gjør at vi husker på disse sykdommene/plagene. MEN! Når periodene og dagene er verre og det blir en allergisk reaksjon og det jeg vil si et anfall, er det rene marerittet i levende tilværelse!
Og det er den verre perioden vi er inni nå!
Det er ikke rosenrødt og flott alle dagene, perioder er vanskeligere, byr på utfordringer og ikke alle dager er like. Det er jo ikke et ukjent fakta for noen. Jeg har tidligere skrevet om plagene som Mina Adeline har, samt også skrevet litt mer utfyllende ang refluks. Vi kjempet over lengre periode før vi klarte å få et svar på alt som vi opplevde, men vi er virkelig takknemlige for at svarene en dag kom og vi endelig fikk hjelp. Som jeg også har skrevet tidligere er puste stoppene som Mina Adeline hadde når hun var mindre. Det var mitt verste mareritt, og det verste jeg noen gang har opplevd. Jeg har aldri vert så redd noen gang før! Det å sitte langt oppi skogen på et småbruk, nesten uten dekning på mobilen, ingen fast telefon, osv, og plutselig oppleve sitt eget barn stoppe å puste flere ganger, da handler enn raskt og redselen kommer! Da jeg opplevde dette var Mina Adeline veldig liten, og hun kunne ikke snakke og fortelle, men hun kjente mine følelser og alt! Jeg klarte og holde meg så rolig som enn kan i en slik situasjon, og heldigvis var jeg ikke alene når det skjedde. Jeg bodde da også sammen med min mamma, og er uendelig glad for at jeg ikke bodde alene når dette skjedde.
Meg og Mina Adeline måtte være over en natt på sykehuset da dette skjedde, men ente opp med utskrivelse uten noen svar. Det bygget seg opp en frykt og redsel inni meg, og etter det har jeg sovet på nåler. Jeg sjekker at hun puster flere ganger om kvelden og natten, og det har blitt en fast rutine for å være på den sikre siden. Nå i år fikk vi endelig svar, og det viste seg at det er refluks som ligger til grunn for den hendelsen. Det er refluks som har plaget hun over lengre tid, samt også at hun enten har astma eller allergi. Det er enda under arbeid for å komme til bunn ang det, men noe er det!
Som nevnt ovenfor er det opp å nedturer med disse plagene eller om jeg skal kalle det sykdommene. Og det er ikke til å legge skjul på at vi er i en verre periode nå. På tirsdag var vi en tur hos legen, ettersom Mina Adeline hoster uten stopp. Øynene er små og røde, renner ifra nesen, feber varme kommer av å på, hoster i det uendelige og til tider hoster til hun kaster opp slim. Vell er det bra slimet kommer opp, men at mitt barn skal måtte oppleve slike perioder er grusomme! Mamma hjerte mitt blør og blir revet i tusen biter. Små røde prikker/ut slett kommer, men heldigvis klør de ikke. Vell venter jeg på vannkoppene, men samtidig er det godt de ikke har kommet enda når hun er i denne perioden som er verre.
I slike verre perioder er det vanskelig, det er grusomt. Jeg ønsker så mye heller å ta over for Mina Adeline, slik at hun kan slippe å plages med det. Jeg ønsker aldri å se min datter være syk eller ha plager, jeg vil heller ta det for hun, men dessverre er ikke realiteten så lett. Mange telefoner er tatt, legebesøk er tatt, og sykehus besøk står for tur i morgen for å ta bilde av lungene hennes. Det å se Mina Adeline måtte gjøre så mye å hvor mange tårer som blir felt under disse undersøkelsene er hjerteskjærende for min del. Jeg prøver å trøste og gjøre så godt jeg kan for hun, og det hjelper for hun men det hjelper ikke mitt mamma hjerte. Jeg tror ikke det hadde hjulpet noen andre sitt mamma hjerte i en slik situasjon, jeg tror alle mødre der ute hadde hatt det like grusomt i sitt hjerte under slike omstendigheter og perioder. Jeg prøver hele tiden å holde fast på at det er lys i enden av tunnelen, og en dag vil de dårlige periodene bli visnet ut og de gode periodene er de som vil forbli. Jeg vet at vi må igjennom dette sammen, og det er en selvfølge! Og jeg vet at det vil bli bedre. Vi har heldigvis en fantastisk lege som ser å forstår oss, en super flink spesialist som gjør en fantastisk jobb og forstår Mina Adeline og hennes plager. Samt også får vi gode undersøkelser for å komme til bunns i dette, for å at hun skal få best mulig hjelp for å bli bedre.
November ble en måned som det har skjedd og skjer mye i, lege besøk på legebesøk, sykehus besøk for undersøkelse av lungene, spesialist besøk, osv. Det er virkelig en måned som har bydd på en dårligere periode for de plagene Mina Adeline har, men heldigvis er det lys i enden av tunellen og det vil heldigvis bli bedre snart. Jeg kjenner at det kommer glede inni meg ved tanke på den gode hjelpen Mina Adeline får og jeg kjenner glede inni meg ved tanke på hun snart skal forhåpentligvis slippe disse dårlige periodene og få den gode søvnene og alt tilbake. Kveldene den siste uken har blitt lange og vert preget med lite søvn, men som mamma er det ingen problem med perioder med lite søvn, men det er grusomt å se sitt eget barn ha slike plager som påvirker hennes hverdag.
Det er skremmende når det blir slike perioder, det er skremmende og grusomt å se barne sitt hoste til det kommer opp oppkast/slim, men samtidig vet jeg at det må opp for at det skal bli bedre. Men at det skal måtte bli slike perioder og allergiske reaksjoner osv, det er grusomt å se mitt eget barn oppleve. Samt også er det veldig skremmende og vondt å høre den grusomme hosten som holer på i nesten det uendelige.
Det er dessverre ikke det mest positive og gode følelser som jeg deler med dere i dag, men ikke alle dager er topp, og da går det ikke ann å bare dele gode ting. Slik er det å leve.
Nå ser jeg bare frem til i morgen når vi skal på sykehuset og få sjekket lungene hennes, ettersom legen hørte det var veldig mye slim i dem. Jeg ser frem til å få flere svar, så Mina Adeline kan få det bedre uten å bli så preget i slike perioder med sine sykdommer/plager. Det er godt å ha gode og flinke mennesker rundt som hjelper, men jeg skulle ønske det fantes en bryter der jeg kunne skrue av plagene for hun, slik at hun hadde sluppet det.
Tanker om at Mina Adeline ble født som prematur har også kommet, jeg har kjent på følelsen over at det er min feil at hun ble født prematur og at det er min feil at hun har disse plagene. Men jeg tror alle mødre har lett til å legge på seg slike ting, uansett om realiteten er noe annet. Jeg vet at det er ikke min feil. Jeg vet at det er ingenting jeg kunne gjort for at Mina Adeline ikke skulle bli født som prematur. Jeg kunne ikke styre at jeg ikke skulle bli alvorlig syk og ende opp på fødestuen i uke 35. Jeg gjorde så godt jeg bare kunne, og gjør så godt jeg bare kan hver eneste dag. Slik som alle mødre og foreldre gjør for sine barn. Enn kan ikke styre hva som skjer, det eneste enn kan gjøre er å prøve å gjøre det beste ut av det. Jeg vet ikke om grunnen for at Mina Adeline har Refluks, astma/ allergi er pga hun ble født prematur og for tidlig, men jeg vet at jeg kan ikke tillate meg selv og falle tilbake i slike tanker og legge en skyld over på meg selv som ikke er min skyld. Jeg kan ikke se tilbake på fortid som jeg ikke kan gjøre noe med, jeg må se frem over å gjøre det beste jeg kan, slik som jeg gjør. For sammen er vi sterke!
