Mange episoder hende da jeg gikk på barneskolen å hver dag var jeg livrett for hva som kom til å skje, eller om jeg var heldig og slapp unna den dagen.
// 1 av 3 personlige mobbe hendelser, som jeg ønsker å dele //
Hver dag måtte min mamma kjøre meg til skolen og hente meg på skolen, for jeg kunne ikke gå til skolen alene for da ente det opp med å bli mobbet på vei til skolen også. Det var perioder der jeg prøvde å sykle til skolen, men det var ikke alltid like lett, og dermed ente det som regel opp igjen med at min mamma måtte fortsette å kjøre meg. Noen ganger kjørte vi tur med hesten min til skolen med kjerren som jeg hadde til han. Det var utrolig kjekt å få bruke tid sammen med hesten min før skolen startet, for hesten min var min fri plass. Hesten min var min beste venn og det som var det viktigste for meg. Han var det som lyste opp min grå og tunge hverdag.
Under mobbingen som pågikk på barneskolen, så var det ikke bare psykisk mobbing, det ble også fysisk. Jeg husker ikke så mye av hendelsen men jeg husker veldig godt slaget og at jeg var ikke langt borte ifra inngangen til toalettet som jeg pleide å hjemme meg på. Jeg sto alene og ble plutselig ropt på. Det neste som hente var jeg ble slått til i nesen min med knyttneve. Det var et slag helt uten noen forvarsel, uten noe grunn. Det kom ut av ingenting.
Liten som jeg var, brukte jeg allerede briller da. Så jeg husker den første tanken min var redselen for om brillene mine nå var ødelagt, men utrolig nokk klarte de seg igjennom det. Hva mer som skjedde etter slaget husker jeg ikke.
Vold, ja det å bli slott var noe som ikke var et engangstilfelle. Det var noe som fortsatte. Jeg slått til både på skolen og fritiden. Alle gangene ble jeg slått i ansiktet mitt. Jeg husker spesielt godt en hendelse som skjedde da jeg hadde begynt på ungdomsskolen. Det var på kvelden på fritiden min, da det var helg.
Mørket var kommet og kvelden var det som nå sto for tur. Ukedagene var over og endelig var det helg. Det var en fredags kveld og jeg var ute med to venninner av meg. Rundt på den lille Sokndal sentrum var vi å spaserte og pratet. Det var alltid litt små skummelt å være ute men jeg prøvde og ha et normalt liv og være med de få vennene mine som jeg hadde.
I Sokndal sentrum er det flere eldre huser som ligger langs veien i sentrum. Noen er gule andre er røde, så flerfarget sentrum er vell det rette å si at Sokndal sentrum er. Meg og mine to venninner gikk på et lite fortau og spaserte opp over mot parken for å komme oss opp til en uteplass for ungdommer, der vi kunne spille bord tennis og være sosiale. Det var ikke alltid jeg turte og gå inn der, men det å sitte på utsiden eller i gangen var like kjekt syntes jeg.
Da vi var på vei opp over og gikk på dette lille fortauet var det tre jenter som kom gående på andre siden imot oss. Plutselig kommer den ene jenten over veien og sier navnet mitt. Ikke hadde jeg noen ide om hva hun ville, men blåøyd som jeg er sier jeg ja å stopper opp. Ingenting mer ble sakt, men det som kom var et slag. Helt uten noe! Slaget smalt rett i ansiktet på meg. Alt stoppet opp for meg, og de to venninnene mine ble stående og stille av sjokk. Jenta som slo meg snudde bare ryggen til og gikk tilbake til de to andre venninnene sine og flirende gikk de videre.
Aldri slo jeg tilbake de gangen jeg ble slått til. Aldri hadde jeg gjort noe på forkant som forårsaket at noen skulle slå til meg. Og hva som lå til grunn for at jeg ble slått til den helge kvelden har jeg i senere tid fått hvite.
De tre jentene som kom gående på andre siden av veien hadde snakket og plutselig hadde de oppfordret hun ene av dem til å gå å slå til meg. Det var bare en oppfordring og en måte som ble sakt på at de andre trodde ikke at hun kom til å ture og gjøre det. Og den utvalgte var meg.
Det skal sies at i senere tid har den jenta kommet og beklaget seg til meg, men noen år trengte hun før hun var klar for å beklage seg. Jeg synes det er bra hun har klart og kommet frem til at hendelsen og grunnlaget bak hendelsen med å slå, var feil. Jeg godtok selvfølgelig beklagelsen ifra hun, men ukomfortabelt og en grusom hendelse er noe det alltid vil være.
Alle gangene jeg har blitt slått til, har det vert uten noe forvarsel. Det har bare skjedd helt uten videre i en situasjon som plutselig har blitt laget til med en start som har vert et slag. Jeg har aldri slått noen av dem som har slått meg tilbake. Jeg har blitt sjokkert og rast sammen i tårer hver gang. Jeg har ønsket og hjemme meg og komme meg lagt bort ifra hendelsen, de gangene jeg har blitt slått til.
Det å slå noen er såpass respekt løst og får den andre parten som blir slått til å føle seg så liten og så lite verdt at det er virkelig en vond følelse og hendelse og komme opp i. Jeg synes selv at vold løser ingenting og det til å slå noen er aldri noe som det kommer noe bra ut av.
// Stor takk til min god venninne Siri, som har tatt disse flotte og gode bildene for meg! //
Takk for at du delte, men sku ønske noe sånt aldri hadde skjedd deg <3 klem
uff!