Der står vi, som to skamslåtte tullinger med gapende munn. Klokken nærmet seg halv 9, og kveld skulle det vert for lenge siden. Men nei! Halv 9 sto vi på kjøkkenet som to komplett idioter, og sannelig er jeg glad ingen så oss. Med en liten mynter barnestemme som sang “let it go” for full hals, og i håp om å synge over mine beskjeder om leggetid. Det var en trøtt jente som var ute på tull og fanteri, men med et morsomt smil på lur og noen saftige sang toner. Vell å merke var alle de høye og de lave tonene rene! Gud for en jente som kan gape uten å synge med høye toner uten at stemmen sprekker. Respekt!
Men ja.. – hvor ble det av meg oppi dette?! Jo jeg sto der med et søtt og uskyldig barne ansikt foran meg. eller bedre sakt, eg syngende søtt og uskyldig barne ansikt, som virkelig var på de høye tonene uten noen stopp. For du har vell hørt når barn synger? Sangene tar aldri slutt, men sannelig er det koselig å høre på også. Det ville ingen ende ta i denne evige “let it go” sangen å jeg måtte prøve å komme til ordet. Vi ente opp stående med gapende munner med et støy nivå på tusen! Og ingen av oss kom til ordet, det ble bare en supre av sure og vakre toner, som lyn og torden på vår himmel.
Men til slutt, ble deg kveld. Og sannelig tok det ikke 5 min en gang. Tror nesten vi må fortsette med “let it go” på høyt nivå om kveldene her i hus, og legge innestemmen på hyllen for en periode. Disse raske legge minuttene er virkelig noe som kunne fortsatt, og om det var den fantastiske sangen så skal jeg fint holde ut med den i mange år til.
