Nervøsiteten tok meg! Tankene strømmet på. Jeg prøvde å rive dem bort, jeg prøvde å ikke frykte. Dette er så nytt, selv om jeg vet at dagen en dag kom. Men nå?!
Solen skinte og sommerfølelsen var virkelig kommet. Ute dager og ute kos, med masse moro. Smilene sto på løpende bånd med små trass på lur. Med en 3,5 åring (ja snart 4 år om jeg skal tåre å si det høyt) er det virkelig små trass med en dose ekstra trass på lur iblant. Kanskje ikke helt ukjent for andre mødre med barn i den alderen?
Lenge har vi trent å sykling har vert høydepunktet i hverdagen når vi har vert ute. Balanse sykkel er virkelig tingen! Selv viste jeg ikke i starten hvor smart det var, men i senere tid har jeg virkelig fått merke hvor geniale de syklene der er. I en susende fart har hun fløyet rundt på balanse sykkelen, både knall å fall med tårer å snue ? men opp igjen på bena i en himlende fart videre på balanse sykkelen.
For snart 1 år siden kjøpte vi hennes første store sykkel. Det var støttehjul på den, men de forsvant av like fort som den kom hjem. Balansen har hun hatt i boks i over lengre tid, men det å være klar psykisk er vert noe annet. De trøene har virket skumle å redselen for å ta det neste steget har holt hun tilbake. Selv begynte jeg å stresse litt å tenkte at kanskje det var helt på gjorde å ta av støttehjulene å skipe dem. Etter litt tid begynte den store sykkelen å vekke oppmerksomhet, men hun var bare ikke klar for å ta det neste steget og jeg ? ja jeg begynte å slappe mer av med sykkel prosessen å lot hun styre mer selv om hvilken sykkel hun ønsket å bruke.
Men i går, ja i går av alle dager! Da skjedde det store. Vi skulle i parken å leke og plutselig var det store at hun skulle ha med den store sykkelen sin. Den med trøer! Hun prøvde seg litt på den utenfor her hjemme, og inn i bilen med den og av sted til parken. Selv tenkte jeg at den nokk bare ble med for pynt, men før vi nesten fikk stoppet bilen var hun i full gang med at hun skulle ut å sykle! Tanken tok meg om dette var dagen og sjokkert som jeg var over at sykkelen skulle ut av bilen, måtte jeg bare ta meg sammen å ta den ut og muntre opp. Jeg hadde en anelse om at dette var dagen, tiden var inne ? men samtidig klarte jeg ikke å tro at det skulle være mulig.
Så fort sykkelen var ute av bilen hoppet lille turbo opp på sykkelen og jeg støttet hun av sted. Plutselig hører jeg ?Alene? ? og hærregud! Jeg slapp!
Jeg ga slipp, jeg ga etter ? jeg slapp! Nervøsiteten tok meg! Tankene strømmet på. Jeg prøvde å rive dem bort, jeg prøvde å ikke frykte. Dette er så nytt, selv om jeg vet at dagen en dag kom. Men nå?! Tenk jeg slapp nå. Hun syklet av sted som en prinsesse som så ut til å aldri hadde gjort noe annet enn å sykle på en stor sykkel. Jeg frøs i øyeblikket, synet av hun sykle stemplet seg i hode mitt ? og jeg kunne ikke forstå at dette var dagen.
Da jeg slapp sykkelen bak på sete, følte jeg virkelig at jeg ga slipp å lot hun gå over til et større steg. At jeg lot hun gå ifra å være barn til stor jente. Hærregud jeg som har støttet hun og hjulpet hun, motivert og støttet for all trening med sykling ? plutselig sto på sidelinjen å så hun sykle av sted ALENE!… Redselen tok meg, plutselig ble hun enda mer selv stendig. Plutselig klarte hun enda mer selv og trengte hjelp av meg til en mindre ting. Det var virkelig noe av det skumleste jeg har vert med på. Sende mitt barn av sted på en sykkel alene på bare to hjul.
Etter alle tankene og alt hadde strømmet på, skuttet jeg alt bort. HALO, barne mitt sykler ALENE for første gang! Jeg jublet, hoppet, danset og jublet enda mer. Jeg var så stolt at jeg ikke viste hvilken fot jeg skulle stå på å derfor bare ble stående å hoppe rundt. Folkene rundt sto å så merkelig på meg, for den fule dansen min med en høylytt jubel var nokk et merkelig syn. Nesten som jeg er glad jeg ikke så meg selv stå der å hoppe å juble så høylytt. Tror jeg hadde gravd meg ned hadde jeg sett det merkelige synet av meg selv der ? men hva gjør enn da ikke i full jubel over at sitt kjære barn har tatt et stort skitt frem over i nye epoker som er krysset av på sjekk listen og gjennomført? Jeg som aldri har lært noen å sykle klart for fillen å lære mitt barn å sykle. Jeg har ikke tall på hvor mange jeg har prøvd å overtale til å ta den jobben å gjøre den skumle delen der ? men jeg klarte det sammen med min datter og sammen klarte vi det alene.
Den stoltheten jeg så hos hun, den gleden å den iveren over hva hun klarte og at jeg var så lykkelig og glad sammen med hun ? kan ikke beskrive med ord. Det må oppleves for å forstå, for det er virkelig helt magisk!
Og du, hvis du enda lurer ? det ble ikke mye lek i parken med enormt mye sykling av en liten men nå stor jente som syklet alene rundt der med en hoppende, dansende, jublende, rørt og super stolt mamma.
Følg oss gjerne på Instagram (HER ) // Følg oss gjerne på Facebook (HER)
