// ADVARER MOT STERKE BILDER //
“Du tar bare den lette utveien!” – “hvis du bare hadde giddet å trene mer og spist riktig, hadde du ikke trengt den operasjonen” – “du er så egoistisk som går hen og tar slike operasjoner. Bruk heller pengene på din datter enn deg selv!” – “du er et dårlig forbilde”.. Ja dette er noen av de kommentarene som har strømmet inn på bloggen min, mens om aldri har nådd ut i dagens lys. Det har seg slik at når det kommer negative kommentarer som ikke har noe poeng i å være i lyset for alle, og som ikke er noe realitet i seg selv så blir dem ikke godkjent. Kanskje fake av meg og gjøre det slik, men det er det som passer best for min del. Jeg ønsker ikke å ha en blogg der jeg skal bli rakket ned på offentlig hele tiden. Vell byr det på utfordringer og mange negative kommentarer, men jeg må finne frem filteret og sile dem bort.
Jeg har tidligere skrevet om at det å legge seg under kniven ikke er den lette utveien, og jeg ønsker derfor igjen å sette mer ord på det. Det er nå flere måneder siden jeg lå under kniven sist, og vell ble det mye på kort tid for min del. Jeg valgte det selv, men var ikke klar over hvilken påkjenninger som det faktisk medfører. Det å “bare” legge seg under kniven er lett å si, men faktisk krever uendelig mye for å utføre. Det er mange følelser som strømmer på, mange tanker som kommer som enn aldri hadde trodd skulle komme. Det er også litt av en påkjenning for kroppen å gå igjennom slike inngrep og skal få tid til å komme seg etter hvert inngrep. Det er mye mer enn bare dette, men hvis jeg skal remse opp enda mer kan jeg skrive et helt innlegg bare om det nesten.
Jeg som er alene mamma var avhengig av å ha noen til å hjelpe meg, noen til å stille opp i hverdagen og steppe inn. Jeg trengte tid til å komme meg og jeg trengte både en person som kunne hjelpe meg med M.A og samtidig hjelpe meg også. Jeg måtte ha noen til å kjøre meg etter operasjonen, passe på M.A når jeg lå på operasjons bordet og resten av den dagen. Jeg fikk ikke lov å løfte som vanlig på flere uker, hadde store begrensninger som jeg måtte ta hensyn til, og hele hverdagen og livet mitt ble satt på vent, samtidig som det ikke ble satt på vent. Jeg hadde ikke mulighet til å klare hverdagen min på den måten jeg hadde i den perioden og plutselig var det ikke bare å få noen til å passe M.A men jeg måtte ha hjelp selv også. Bryst løftet var den første operasjonen jeg hadde, og den som var minst smertefull, men jeg måtte uansett holde meg ved å kunne løfte som normalt. Jeg var avhengig av å ha hjelp fast i noen uker frem over, både dag og natt. Etter det ble det full bukplastikk. Den kom noen måneder etter den første operasjonen min, og ble den operasjonen med mest smerter. Det var direkte helt jævlig og gå med drenet og jeg måtte ha hjelp til å komme meg ut av sengen, opp trappen, ned trappen, osv. Jeg klarte ikke ting selv. Jeg ente opp i tårer flere ganger pga smertene, og ble også sengeliggende ut over dagene. Jeg måtte ha hjelp til å stelle sårene, skifte på dem, transport frem og tilbake til kontroll, osv. Det var så mye jeg trengte hjelp til å en så stor påkjenning for kroppen min, som jeg aldri hadde trodd!
Da jeg fikk ut drene ble det bedre! Men det er vell som di sier “det er stille før stormen”, og sannelig passet det også. Da det ble bedre og jeg trodde dette var på god vei, ente det opp til et rent mareritt. Jeg fikk infeksjon og et stort åpent sår rett inn i magen min. Operasjons såret åpnet seg og det fosset ut veske ifra såret. Jeg husker hvordan redselen tok meg og fortvilelsen kom. Jeg ble livredd og sto på stuegulvet og ente opp i tårer. Jeg så hvordan tusen lappene ble dratt ned i dass og hvordan magen min bare ble helt ødelagt. Jeg trodde alt ble totalt ødelagt, men samtidig var jeg så uendelig heldig og hadde en fantastisk kirurg. Han hadde jeg god kontakt med uansett hva tid det var på døgnet, og jeg kunne ringe til han privat og få hjelp om det var noe med operasjons såret. Han var alltid hjelpsom og hjalp både på tlf og når jeg var inne til kontroller. Han var en kirurg som jeg aldri kommer til å glemme, og som jeg er så fornøyd med og som virkelig fortjener positiv tilbakemeldinger på den fantastiske jobben han har gjort for meg med min kropp.
Videre fikk jeg oppfølging ofte, og resultatet ble til slutt veldig bra. Det er ikke det resultatet som vi hadde sett for oss helt, men det er det beste resultatet som kunne bli etter slik infeksjon og med den vanskelige huden som jeg har. Jeg var heldig og fikk korrigerings operasjon og jeg har en mye finere og bedre mage nå enn hva jeg hadde før det.
Det jeg vil frem til med dette er at det er mange påkjenninger og hendelser som kan oppstå, og dette skjedde meg. Det som ikke skulle skje skjedde og den “lette” utveien ble til et mareritt for min del. Jeg var redd, fortvilet, nedfor, osv. Alle følelsene som enn kan kjenne fikk jeg kjenne på. Jeg hadde prøvd å trene og gjort alt jeg kunne før jeg valgte å legge meg under kniven, for hadde noe annet fungert før så hadde jeg ikke lagt meg under kniven. Det var et valg jeg tok for å få det bedre selv, for å føle meg mer komfortabel i min kropp og for å slippe store åpne sår, smerter, osv. Det var ikke et lett valg, og det var ikke noe lett utvei. Det var en hard tid som krevde uendelig mye både for meg, og for andre og ikke minst for min kjære mamma som hjalp meg hele tiden, både dag og natt. Jeg kjenner jeg blir provosert når andre påstår at det er en lett utvei. Når andre kan uttale seg slik, viser det egentlig hvor lite dem egentlig vet ang slike operasjoner. Derfor håper jeg at det med at jeg har valgt å være åpen og offentlig ang mine operasjoner, og med mine historien med hva som skjedde og lot dere følge meg igjennom alt, kan få flere til å forstå at det er ikke noe lett utvei. Det er ikke et valg som blir tatt over natten, men et valg som blir vurdert og tenkt nøye igjennom over lengre tid før det blir gjort. Det å samtidig også være alene mamma oppi det, gjorde jo ikke ting noe letter men der imot gjorde det de mye vanskeligere å velge å legge seg under kniven. Fordi jeg hadde ikke bare meg selv å tenke på, men jeg hadde også min kjære datter som er alt for meg.
Jeg føler også at det at andre har påstått at jeg er et dårlig forbilde bare pga mine operasjoner, er noe svada piss. Hvor mange på denne jorden er det ikke som legger seg under kniven, som fikser på noe, osv. Det har ikke noe med meg som forbilde å gjøre. Jeg oppfordrer ikke andre til å ta slike operasjoner, jeg velger bare å stå for mine valg og lar de som ønsker følge meg igjennom det, når det sto på og var en del av min hverdag. Jeg har sakt at det er pga de store forandringene etter graviditeten som har gjort at kroppen min ble slik, men samtidig har det ikke noe med min datter å gjøre. Hun har ikke noe med at kroppen min ble slik under en graviditet, det er kroppen min som var slik og derfor ble det sånn. Ingen har lik kropp, og svangerskap er forskjellige, det betyr ikke at barnet ditt som var i magen har noe med det å gjøre. Det er hvordan kroppen reagerer på et svangerskap og hvordan den klarer å komme seg etter svangerskapet. Så jeg synes det er trist å se hvordan andre kan uttale seg slik, komme med påstander som er så negative og nedverdigende når de faktisk ikke er klar over hva de snakker om. De har ikke prøvd å leve i min hverdag, de har bare sin hverdag, og dermed ikke bør prøve å dømme andre sin.
// Husk å tenkt deg om før du både snakker og tar valg! Det som ser ut til å være den “lette” utvei i noen sine øyner, er faktisk ikke slik som dere tror! //
Alle bildene er ifra en av mine operasjoner, Full bukplastikk. Og som dere seg fikk det ikke etter planen, og fikk en stor endring og ble mer omfattende enn hva det skulle være.
