Planleggingen er igang av barnebursdagene

Egentlig burde nokk siden bare så tom i dag. Kroppen er så sliten men søvnen finner jeg ikke i kveld. Den kommer nokk snikende forhåpentligvis snart. Hode flyr rundt i tanker om sommerferien som vi holder på å planlegge. Tanker rundt to barnebursdager som skal planlegges og utføres. Så tankene mine er på så utrolig mye på en gang, at det er egentlig ikke rart søvnen ikke har truffet meg enda.

Vi har nå sittet å snakket å planlagt frem å tilbake hva vil skal gjøre i sommer. Om vi skal ta en ukes ferie i ett, eller små turer rundt forbi. Vi er enda frem å tilbake og i planleggings stadiet, så noe eksakt har vi ikke enda kommet helt frem til. Men spennende og kjekk ferie blir det uansett. Noe vi alle gleder oss enormt til!

Noe annet jeg hvert fall har kommet lengre på er planleggingen av barnebursdagene. Mina Adeline ønsker seg gjerne en unicorn bursdag, og hun andre ønsker seg en katte bursdag. Noen herlige temaer som vi gjør så godt vi kan for å oppfylle så begge jentene blir fornøyde å får en flott bursdag som de vil glede seg over lengre. Det handler selvfølgelig om gleden i selve dagen der jentene storkoser seg å får venner på besøk til å være sammen om å feire dagene deres. Det handler om glede å spenning. Det handler om så utrolig mye, men det viktigste er at de begge blir fornøyde å har en fantastisk bursdag å se tilbake på.

Jeg har brukt lengre tid på å sitte å planlegge og har brukt pintrest endel for å hente inspirasjon. Så nå gjenstår det å snart sette seg ned å skrive opp navnene på barna som skal inviteres og planlegge barne selskapet helt skikkelig og også planlegge og få invitert familie til familie selskapet også.

Det som er litt morsomt er at begge jentene har bursdag veldig nært til hverandre, og de har valgt at de ønsker å feire den sammen. Så da er det bare å prøve å oppfulle deres ønsker å få til både unicorn og katte bursdag samtidig. Jeg gleder meg enormt til å sette igang å lage ting til selskapene og til å få sette igang barnas ønske om temaene deres. Det er så mye av det enn kan dekurere å gjøre til som enn kan lage selv, noe jeg virkelig ønsker å gjøre.

Så jeg tenkte at jeg skulle vise dere litt om inspirasjonen jeg har fått ifra pintrest om temaet unicorn bursdag og katte bursdag. Så skal jeg snakke mer med barna å høre om farge kombinasjonen som de ønsker, hvordan det skal være, osv. Dette blir så spennende å utrolig kjekt!

Førskole dag/ bli kjent dag – på den nye skolen

I sist uke var den store dagen god jenta vår har ventet lenge på! Det var førskole/bli kjent dag på skolen for Mina Adeline. med et stort smil rundt munnen, sin nye og første ransel på ryggen, mange sommerfugler i magen gikk Mina Adeline sammen med meg og hennes goe pappa Marvin til skolen.

Klokken var stilt og spenningen var stor. Da klokken ringte spratt vi opp alle sammen som raketter som aldri hadde vert i dvale. Vi hadde god tid før vi skulle være på skolen og vi koste oss sammen og gjorde oss klar uten å stresse.

Det var ikke en solskins dag, og skyene hadde dekket hele himmelen. Men hva trenger vi sol til når vi kan være vår egen sol i hverdagen? Det var en såpass spennende dag fult med masse følelser så ikke brydde vi oss noe om været.

Det var en stor dag som god jenta vår hadde ventet lenge på! Nedtelling hadde hun også hatt. Tenk det var endelig førskole/bli kjent dag på skolen for Mina Adeline. Det var med et stort smil rundt munnen, sin nye førskole ransel på ryggen, mange sommerfugler i magen gikk Mina Adeline med meg og hennes gode pappa Marvin til skolen.

Hun tvi holt i handa der vi gikk, og hun søkte trygghet hos oss begge. samtidig som hun svevde av spenning der vi gikk. Jeg som vanlig måtte jo dokumentere alt og masse bilder ble tatt der vi gikk til skolen for første gang.

Jeg kjente det var så godt å være to. det å kunne være to med denne store overgangen var noe jeg aldri trodde skulle skje men som jeg er over takknemlig over å kunne være. Det er så mye bedre å endelig ha mannen i mitt liv i min hverdag og det å kunne slippe å være alene i hverdagen og ved ting som skal gjøres og som enn skal igjennom. Så jeg er så takknemlig for den endringen i livet vårt der vi er blitt to og jeg ikke lengre er alene mor. Ingenting er bedre enn å være to foreldre enn å være to foreldre i en menneske kropp.

det er helt utrolig men sant, tenk den lille jenta vår er nå blitt så stor å er skolejente etter sommeren! tiden flyr avsted å panikken tar meg snart – jeg vil bare sitte å tvi holde på hun. et nytt og stort steg er i vente og på denne dagen fikk vi en smakebit på det. Tror det nesten var like mye sommerfugler, spenning og nervøsitet hos alle på denne dagen. men mest av alt glede å spenning. Mina Adeline klarte seg super bra og mamma å pappa er super stolt av deg god jenta vår. stoltheten bobler over!

glasskår og tordenvær

Jeg er fanget i mine tanker. som en vind av en storm som sviver rundt. sinne, frustrasjon, fortvilelse, sorg og glede. alt på en ang i en smørje. ikke har jeg noen spesifikk grunn for det – ME en fanger meg i mitt eget mørke i kveld. Et mørke jeg vil svive ut ifra, men bare må stå i det. En fortvilelse av å være 27 år og ikke føle at en duger – men samtidig vite at enn er mer enn god til det enn klarer i løpet av dagene som syk. Samtidig som jeg også vet og merker at det «enorme» jeg klarer iløpet av en dag i mine øyner blir verdsatt av de andre rundt meg, selv om det egentlig bare er en brøkdel av hva andre på min alder klarer. Jeg vet jeg er mer enn god nokk for de rundt meg, jeg vet jeg er verdifull for dem. Jeg vet at det jeg klarer løpet av en dag er mer enn nokk for dem, og at de ikke har noen forventninger til meg – eller jo en, at jeg er å forblir meg. Noe jeg hele tiden er enormt bevist på at sykdommen skal ikke ta over meg, men at jeg skal være den jeg er og heller jobbe på lag med min sykdom. Det er jo tross alt det å jobbe på lag med ME´en som ganger alle.

Dagene er forskjellige å ingen dager er like. Men de dagene enn faller ned i sin egen boble er de dagene som er tyngre enn andre. De dagene enn må jobbe mer med segselv er de dagene som krever så mye mer. De dagene tankene tar meg fordi MEèn sniker seg på og hamrer meg ned. Det er egentlig ikke tankene som tar meg, men MEèn som hamrer meg ned som gjør det. Det er de dagene jeg ikke klarer å prioritere mine begrensninger men stiger mer å mer over dem. De dagene jeg tror jeg er super woman, men egentlig bare er Michelle. Det er de dagene kroppen tar over å bare blir en murstein som jeg føler meg totalt ubrukelig for alt å alle. Det er vell egentlig det å ikke føle at enn duger og er like verdifull som alle andre friske mennesker, det er vell i bunn å grunn det som gnager mest på slike dager. Samtidig som smertene i kroppen er uutholdelig og ingenting klarer å hjelpe for å dempe det. Det er som en evig krig som kroppen har inni segselv. Det er som det er glasskår inni hele kroppen, tordenvær og en evig krig i min egne kropp. Det er som ingenting jobber på lag, men bare imot seg selv. Tårene presser på og ingenting kan jeg gjøre, jeg må bare sitte å akseptere den kampen kroppen min har med glasskår og tordenvær – og håpe det snart kan være et hvitt flagg som blir heist så den kan begynne å jobbe på lag igjen og ikke imot seg selv.

Mange vil nokk ikke forstå dette, men jeg er flau av å være syk. Jeg ser hvordan folk prøver å bruke det imot meg og de rundt meg. jeg ser hvordan de prøver å trykke meg ned av noe jeg ikke engang kan styre selv. Noe jeg ikke har valgt engang! Jeg av alle har innrømt offentlig at jeg er ME syk, at jeg har hjelpemidler osv. men når vi får besøk prøver jeg å få bort hjelpemidlene mine så ikke andre kan se dem når dem ikke er i bruk. Jeg prøver å ikke være i det offentlige når jeg må sitte i rullestolen, fordi jeg føler folk ser ned på meg. Jeg prøver å skule min egen realitet, samtidig som jeg har sakt det høyt at jeg har ME og at det er alvorlig grad av ME også. Men jeg har vell i bunn å grunn egentlig gjort det for å prøve å få megselv til å akseptere det – for sannheten er vell den at jeg egentlig ikke klarer helt å akseptere det enda.

BB: Rosa russ foto shoot

God Lørdag alle sammen! For en flott dag! Solen skinner og varmen har virkelig kommet. I dag har vi kjekke planer for dagen. Vi skal storkose oss med barna og vi skal på familie besøk. Virkelig super kjekke planer så langt! Før vi starter på dagen vil jeg vise dere noen herlige bilder som min mamma tok av Mina Adeline nå i uken. De hadde en Rosa russ foto shoot, og bildene ble aldeles nydelige.

Har dere sett noe så vakkert?! Er så stolt av hun og så uendelig kjekt å ha slike flotte bilder som minner ifra russe tiden hennes.

Hvordan går det med kjærligheten?!

Flere spør, «hvordan går det med kjærligheten?» mange tenker nokk at det kanskje er turbulent og utfordringer. Mange tenker nokk at noen figther har vi hatt å vertfall siden vi har tatt ting i en litt annen rekkefølge enn hva som kanskje er «normalen».

Sannheten er den vi datet nesten ikke. Eller vi var faktisk ikke ute på noe date. Vi hadde film kvelder å kost oss i sammen på kvelds tid. Barna ble ikke involvert før det hadde godt litt tid. Vi brukte tid på å bli kjent og lære å kjenne hverandre, og vi ønsket å være sikre på at dette var noe som ville vare. Vi ville være sikre på at dette var ment to be å noe vi begge ønsket å gå all inn for. Så når vi begge merket å var sikre – da lot vi barna bli involvert. Vi tok det rolig for barna å bare var me hverandre sammen med dem som om vi var venner. Vi satt i hver vår ende av sofaen og var ikke i nærheten av hverandre på noen som helst annen måte enn vennskap.

Vi var veldig opptatt av å se hvordan barna var over for hverandre og også over for hver av oss. For det viktigste for oss begge er barna.

Jeg glemmer ikke når barna fikk vite at meg og Marvin var kjærester. Det var full jubel og glede ifra begge to. De var overlykkelige! Det har prentet seg inn i hode mitt for evig og alltid, for det var en enorm glede!

Nå som det har gått noen måneder og flere har nokk merket forandringen i livene våre. Men dette er ikke for at vi vil bure oss inne, men vi er blitt en familie. Vi har barnefri iblant og da er vi å se mer ute på kvelds iblant.

Vi har blitt så sammensveiset å en god familie! Meg og Marvin er så enormt sammensveiset og like ved egentlig det meste. Vertfall det vi trenger å være like på. Oppdragelsen er vi som håbe i hanske, og det har faktisk ikke vert noen uenigheter. Vi er så samkjørt og enige, noe jeg aldri hadde trodd jeg skulle oppleve.

Mange tenker nokk at vi har tatt litt andre veier enn hva enn pleier, å ja det har vi. Men når vi er i den alderen vi er i og det er barn involvert. Da blir det ikke dating på samme måte som ellers. Det blir ikke den restaurant middagen og kino kveld i helger, osv. Vi tok heller noe god mat hjemme å fyrte film. Vi tok det den retningen og den veien vi følte passet oss best og som var riktig for oss. Og nei vi har faktisk ikke enda vert på kino eller restaurant. Men vi har gjort mye annet kjekt, som har gitt oss allerede mange gode minner som vi kan se tilbake på med glede.

Krangling har faktisk ikke funnet sted! Er vi litt uenige om noe, ja da snakker vi sammen. Vi finner balanse gang og kommer til enighet, det vi begge lytter til hverandre. Det er ikke slik at det skal gå mer den ene sin vei enn den andre sin, det skal være balansegang mellom begge sine ønsker. Noe vi klarer uten problemer.

Enn kan også lett tenke at med min sykdom kan det by på utfordringer for Marvin. Men jeg kunne aldri funnet en bedre mann! Han tar utfordringen med både rullestol bruk, smertene som kommer, søvnen min som kikker inn i tider å utvider, han tar alle utfordringer både ME og ADHD kan by på. Han snur det om til positivt og sprer så med glede! Må jeg sitte i rollestolen en dag, ja da triller han meg å prøver å gjøre det best mulig for at jeg skal få til de hverdags tingene som enn pleier å gjøre. Jeg kan remse opp i det uendelige, men dere forstår poenget.

Kjærligheten går strålende, det kunne aldri vert bedre! Jeg har virkelig funnet mannen i mitt liv, og noe vi er og forblir er å være et. Verken jeg eller Marvin skal noe andre plass enn å være sammen, og det med barna også. Vi er å forblir familie!

Ikke en ekste russ før en har blitt døypt

Solen skinte å dagen var kommet. Dagen der vår lille jente skulle få bli døypt til en ekte rosa russ. Tenk nå var dagen der det skulle markeres at hun virkelig er en rosa russ. Med russekort påvei i posten, var det bare russe dåp som manglet nå. Russe knuter er hun igang med å ta også.

Dåpen arangerte meg og Marvin, der vi var flere også som var med for å glede seg sammen med Mina Adeline som nå skulle bli døypt. Vi valgte å ha dåpen ute, og fulte en bøtte med vann. Så Marvin tok Mina Adeline i bena, duppet håret ned i vannet og vips – Mina Adeline er en ekte rosa russ! Russe dåps atesten var skrevet og den fikk hun stolt over levert. Hadde hun ikke hatt ørere, hadde smilet gått rundt. Hun oste av stolthet å var godt fornøyd også med russe navnet sitt.

Nå er det bare mange russe knuter som venter på å bli tatt, noe jeg vet hun kommer til å gjøre med storm. Hun har allerede tatt 3 knuter, og flere blir det.

BB : SundayFunDay

Søndag var en fantastisk dag, og en perfekt slutt på en herlig helg. Vi fikk koselig besøk av min mamma, og storkoste oss sammen med hundene og hele familien. Solen skinte og varmen har virkelig begynt å komme.

Vi hadde planer om å komme oss ut på en søndags tur, så vi pakket sekken og hadde med oss noe mat, drikk, osv. og sannelig kom vi oss avsted. Hundene var helt i hundre og storkoste seg, noe vi andre på to ben også gjorde. Mina Adeline var så flink å gå, hun klagte ikke noe på hele turen!

Så vi tok det rolig og smått ferm igjennom, og tilpasset tempoet til alle. Vi tok også bilder underveis, samt hadde små stopper.

Det var en herlig tur, og vi alle storkoste oss! Vi avsluttet dagen på standen der hundene fikk kjøle seg ned litt i varmen. Det var virkelig en stor mestrings følelse å klare denne turen, å bare det å komme seg ut å starte på turen i seg selv var en stor mestring. Selv om jeg virkelig ble dårlig av ME en senere på dagen og dagen etter.

Men jeg klarte det og vi alle sammen klarte det. Ikke hadde jeg klart det uten de herlige hundene og den gode familien jeg har! Tusen takk til dere alle, dere er unike hele gjengen!

Her er et bilde dryss ifra turen vi hadde.

Rosa russ 2019


Som tiden flyr avsted!

Allerede er året kommet der Mina Adeline skal over i 1. klasse. Siste året i barnehagen har kommet, og pga personlig grunnlag har hun blitt tatt ut ifra barnehagen. Det at hun ble tatt ut ifra barnehagen allerede nå er ikke noe som hun skal bli “straffet” for. Så siden hun har ønsket å være rosa russ over lengre tid og gledet seg enormt til det, var det uten tvil en selvfølge at hun skulle få være det selv om hun ikke lengre går i barnehage. Vi har derfor valgt å lage til eget opplegg hjemme for hun ang rosa russ. Så nå har klærne kommet og hun venter bare på russe kortene sine.

Hun er så stolt å jeg merker hvor mye det betyr for hun å få lov til å være rosa russ, å at vi legger såpass mye i det ved russe knuter, russe dåp, osv. Så nå til uken blir det russe dåp og flere knuter som skal bli tatt.

Jeg vil derfor stolt vise dere vår herlige rosa russ jente som snart er skole klar!

kjærlighet ved første blikk

Det var en stor dag. Det var så enormt mye følelser hos alle. Vi turet inn til sola flere timer før vi egentlig måtte, men dette bare fordi vi gledet oss så enormt å vi ønsket å være ute i god tid. Vi fikk slippe noe stress å vi fikk også besøkt min onkel og hans familie. Da klokken nærmet seg 7, ankom vi sola og gleden boblet over. Tenk hunden vår skulle lande med flyet snart å vi skulle endelig få treffe han.

Aldri har jeg vert så fortvilet i mitt liv, kjent på så mange følelser på en gang. Samtidig stresset med å finne frem. Hvor i alle dager var hunden vår? Vi gikk ifra den ene plassen til den andre, og til slutt fant vi endelig frem.

Da vi kom inn på riktig plass, så vi den nydelige hvite prinsen stå der å få kos av en som jobbet på fly plassen. han var så lykkelig og glad. Mina Adeline braste ut i tårer og vi sto å prøvde å holde oss så normale og ordentlige som mulig. Men gleden boblet over. Papirene ble fult ut og endelig var tiden inne. Endelig skulle vi få møte Leo.

porten gikk opp å en vakker stemme ifra buret var det som vi hørte. En nydelig samojed kom trillende ut og vi alle boblet over av glede. Leo var kommet! Endelig fikk vi møte han, endelig fikk vi han hjem. Det var som bursdag og julaften på samme tid. vi stormet bort til buret og snakket i kor med han. Så fort vi kom litt bortenfor fikk vi sluppet han ut og hilst skikkelig på han. Han hoppet av glede. Han strålte. Vi alle strålte og det var uten tvil kjærlighet ved første blikk.

Nå har det godt 2 dager og vi er enda i en enorm lykkerus. Leo har virkelig funnet seg til rette og er blitt en stor del av familien. Han har kommet hjem å skal for alltid være her sammen med oss. Vi gleder oss enormt til alle de herlige årene vi har i vente sammen med han, og alle de herlige minnene vi skal skape sammen med han. Det blir en spennende tid.

Memories never fade

For en dag. dagen er kommet det vi endelig skal få hente Leo hjem. For en gledens dag! Jeg sitter å bare teller timer etter timer for at klokken skal bli nokk så vi kan reise inn til fly plassen.

Mens jeg venter på at tiden skal fly avsted å vi kan få kjøre inn å endelig hente å møte prinsen vår, sitter jeg å mimrer tilbake på årene med samojed tidligere. Jeg tenker tilbake på de herlige valpene vi har hatt. Alle timene vi har tilbrakt på utstillinger både i norge å utenlands. Jeg husker alle de koselige turene meg å mamma har hatt rundt forbi. Alle de latter fulle turene der vi har sittet med både GPS og kart for å finne frem. Alle de rene bordene vi har kapret på utstillingene og alle de timene for å få hende klar. Både med trening og stell før dagen der vi skulle på utstilling. Jeg husker alle de koselige minnene da jeg skulle sove og en av de elste samojedene kom å la seg i sengen min som en hode pute å passet på meg til jeg hadde sovnet. Jeg husker alle de koselige trekk turene vi har hatt. Når mamma kjørte meg til skolen med hundene isteden for bil. Jeg gleder meg til å snart få skape mange flere koselige minner med Leo.

Jeg tenkte derfor å dele noen bilder ifra mange koselige minner ifra årene som har gått sammen med de herlige samojedene våre.

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top