Familie forøkelse

Jeg trodde aldri jeg skulle sitter her å glede meg så enormt til denne dagen. I morgen er dagen jeg aldri trodde skulle komme. Etter ca 9 år uten å være inne i miljøet blir jeg plutselig dratt tilbake i miljøet jeg vokste opp i. Jeg trodde ikke jeg av alle skulle si dette, men herregud for en stor glede!

Jeg sa hele tiden at jeg skulle ha en liten hund, og ja det har jeg hatt. Men det er vell noe i det di sier at enn daller ofte tilbake til det enn har vokst opp med som var godt. Jeg vokste opp innen hende miljøet og det har fult meg hele livet mitt. Men jeg vokste også opp ved å være med å drive kennel aquasam. Der vi hadde oppdrett av samojeder. Vi dro på hende utstillinger og vant ofte rent bord.
Det var så stort å så kjekt, men samtidig som liten ble jeg også lei. men når vi hadde valper satt jeg ofte ved valpe kassen å koste meg. Jeg leste også hele teori boken for bil flere ganger for valpene. noe som gjorde at jeg faktisk klarte teorien på første forsøk. Ja vell å merke etter mye press ifra mine foreldre ved at jeg skulle ta å prøve meg på teorien. Noe jeg aldri følte jeg var klar for. Men sannelig var jeg klar, bare jeg innså det ikke selv.

Nå er dagen kommet, eller i morgen er dagen. Dagen der vi får familie forøkelse. Vi får oss nemlig hund, og det er en samojed. Min store kjærlighet er å forblir hos samojeden. Det er noe unikt og fantastisk med den rasen og de hundene. Denne herligheten av en prins heter Leo og har tidligere linjer ifra oss i sine linjer. Det er så spesielt å fantastisk. Jeg gleder meg som en liten unge til dette. Kan ikke bare tiden fly og timene suse avsted så morgen dagen kan komme å vi kan få hente han.

Det er helt sykt! Men sannelig helt sant også.

Det er så mye tanker og gleder at jeg klarer ikke å sortere dem. Jeg bare jubler inni meg. Så i morgen skal jeg ha med kamera og få tatt noen bilder så dere kan få se han. Når vi kommer hjem blir nokk sent så jeg prøver å oppdatere så fort jeg klarer.

ååå, bare la tiden fly – jeg gleder meg så!

Sperret i megselv

Det å selge et småbruk eller selge et hus skjennerelt er mye mer stressende enn jeg hadde trodd. Jeg har hele tiden trodd det skulle være greit å at det skulle gå mer eller mindre av segselv. Det å ha megler skulle gjøre jobben så mye lettere trodde jeg. Men kall meg blond eller hva enn du vil, men jeg levde i troen til jeg fikk et slag i hode! Realiteten kikket inn å jeg fikk kjenne selv på det folk sa var en enorm jobb. Med en syk kropp har vi styrt på å helsen har blitt måttet lagt tid sides. Det å ta hensyn til seg selv har ikke blitt gjort. Det har godt på tidsfrister på tids frister. Jeg har gått på blinkende rødt lys hele tiden uten å kunne innse det.

Jeg kjenner det sier stopp. Jeg vil bare sperre meg inne å skrike høyt. Fortvilelse, tomhet, tristhet, stressende, uro men samtidig glede. En enorm glede over en stor ting som skjer i morgen å glede over at vi er over halvveis i prosessen eller egentlig over halvveis men samtidig er det mye som gjenstår. selve salget og flyttingen, osv. Jeg kjenner jeg gleder meg til alt er over å til vi er ferdig med alt. Det tar så på og det er så mye tenking osv. Jeg kjenner jeg faller i kjelleren å lurer på hvor den glade michelle blir av. Jeg føler meg sperret inne i megselv, ME en tar over kroppen og meg. Det er vondt, tungt og slitsomt. Jeg prøver å strekke til over alt men jeg klarer ikke. De siste dagene har vert så enormt tunge og jeg er så takknemlig for at min mamma har hatt herlige M.A på overnatting hos seg så jeg har fått slappet av litt å sovet mye. Jeg kjenner jo på et enormt savn etter hun å måtte i dag til kvinesdal for å kose litt på hun. Men samtidig så vet jeg at jeg trenger å slappe av for å komme meg å for å ute godt nokk. Jeg vet vi alle har godt av det, men samtidig er jeg så vant til å klare alt å til å ha mini rundt meg hele tiden. Jeg er ikke vant til et så stort press og stress som det de er under denne prosessen.

Jeg kjenner bare alt sier litt stopp å jeg faller litt inni meg selv. Noen tårer trillet ut av øyene iblant, men samtidig er jeg lykkelig og glad. Jeg er bare så sliten av alt. Jeg ser bare frem til den vanlige hverdagen igjen der alt er roet ned å hver dag kan nytes i de nye omgivelsene for oss alle.

Kjærlighetens ring

Det er mange ting i livet som enn opplever som er store hendelser, og en av dem er kjærlighet. Jeg får ikke si det nokk for det sjokkerer meg så enormt at jeg klarte å finne min store kjærlighet. At jeg faktisk ente opp med å få meg en kjærest og at jeg skulle få kjenne at dette er mannen i mitt liv. Jeg lurte i alle år på hvordan jeg skulle vite når jeg fant mannen i mitt liv, men det er bare noe helt spesielt og en kjenner det bare når enn har truffet den personen. Enn er liksom ikke i tvil når enn først møter den personen.

Det som er så fantastisk er at jeg endelig møtte den rette og samtidig er det gjensidig. Både jeg og Marvin kjenner på de samme følelsene og at vi begge ønsker å dele resten av livet sammen. Det er noe vi begge kjente på relativt raskt, og alle brikker bare falt mer å mer på plass. Vi er så samkjørte og like på de måte vi trenger å være like på. Vi har både humor og galgenhumor. Det er ikke en dag som går der vi ikke ler og har det moro. Hver dag er en glede!

I et forhold er det mange måte å vise sin kjærlighet på, det er flere måte å trykke det på og samtidig gi synlige gaver som enn bærer som andre også ser. Meg og Marvin valgte derfor å trykke det igjennom en kjæreste ring, altså ikke en forlovelse ring men kjæreste ring! Vi vet at vi ønsker å dele resten av livet sammen og at en dag er dagen der vi forlover oss å gifter oss. Men en plass starter enn å for oss var det riktig å starte med en kjæreste ring.

kjæreste ringen for oss er et spesielt tegn, den viser at vi har noe spesielt sammen og at kjærligheten over for hverandre er sterk. Ikke har noen av oss hatt det før og vi ønsket å minne oss selv på hver dag at vi elsker hverandre og at vi ønsker å dele resten av livet sammen, igjennom denne ringen. Mange kan nokk si at det er som en forlovelse ring men den tanken er ikke i våre tanker. Forlovelse er ikke et tema nå.. Det er alt for tidlig for det temaet og noe som blir aktuelt når det har gått mer tid.

Jeg kjenner jeg er stolt og glad over å få bære en slik ring og at min kjære ønsket å gi meg det. Mange kan nokk føle forskjellige ting med hva den viser for enhver, og i vårt tilfelle har vi slike følelser over for denne ringen.

Det er jo ikke ukjent at jeg har vert forlovet før. og jeg synes det er en flott start med en kjæreste ring. Det viser for meg så mye mer på en annen måte og blir på en måte også et skritt i prosessen videre. For selv har jeg opplevd mye i fortiden og jeg har opplevd skilsmisse og sett hvor lett folk går ifra hverandre. Så jeg synes det er betryggende og godt å gjøre slike ting enn å hive seg rundt i større grader og forhaste seg over i noe. Jeg trodde selv at jeg aldri kom til å bli istand til å bære en forlovelse ring eller en ring på denne fingeren igjen, og jeg trodde heller aldri at jeg kom til å ønske å gifte meg engang. Jeg var fast bestemt på at jeg max kunne forlove meg, men aldri gifte meg. Nå etter jeg traff Marvin og kjenner så sterkt og med sikkerhet at han er mannen i mitt liv og den jeg ønsker å dele livet mitt med, så har alt forandret seg. Jeg kan fint bære en ring på den fingeren igjen. Jeg ønsker å forlove meg med Marvin når det har godt lengre tid og jeg ønsker en gang i tiden å gifte meg med han. Det er nesten skremmende å skrive det, for ALDRI hadde jeg trodd jeg skulle si at jeg ønsket det. Men når enn møter den rette så kan alt skjer og forandre seg. Og i mitt tilfelle forandret det seg veldig med hva jeg så i fremtiden. Men jeg er takknemlig og glad for endringene som jeg kjenner har skjedd inni meg. Det er gode endringer og endringer jeg føler meg komfortabel med og lykkelig over.

Skal vi virkelig ….

Jeg trodde aldri dette skulle bli en realitet. Vell var jeg klar over at en dag ville det skje, men at det skjer nå – det så jeg ikke komme. Ikke så raskt men heller ikke så plutselig.

Den store drømmen ble realitet for 4,5 år siden. Dagen husker jeg som det var i går. Gleden, iveren, spenningen, forventningene og det store håpet. Alle de følelsene som jeg ikke hadde kjent over en slik ting før raste ned på en gang. Jeg husker enda hvordan solen skinte og jeg sto ventende på terrassen og ventet på godkjennelse ved lån, og da vi fikk bekreftelse på at det gikk i boks. Hvordan vi hastet oss i bilen for å komme ferm til visningen i tide. Jeg husker hvordan det var som et idyllisk sted plutselig åpnet seg. Hvordan sjokket kom da vi for første gang kjørte inn på det som faktisk ble vårt små bruk. Jeg husker hvordan de grønne plenen og jordene møtte oss. Hvordan sommer solen stekte å lyste det opp. Hvordan magefølelsen bare sa «dette er det rette». Jeg husker enda når vi stoppet etter visning og snakket ang å legge inn bud, hvordan alle sin iver og spenning koket sammen til en stor glede der vi alle kjente «dette er plassen, dette er småbruket!». De timene til dagen etter kl 12 var de lengste timene jeg noen gang har kjent på. Jeg har heller aldri sjekket mobilen min så mye som jeg gjorde de timene der.

Plutselig nermet klokken seg 12. regnet falt ned som en foss ifra himmelen og vi sto under takluken bak på bilen for å søke ly. Vi hadde trekt ut på tunet for å ha best mulig dekning. Mobilen ringte og jeg husker så godt hvordan spenningen og hjerte bare stoppet. Da vi tok tlf en, ble vi møtt med «Gratulerer som nye småbruks eiere»! Tror dere vi hylte av glede?! vi gren av glede, jublet og hylte av glede. Vi hoppet opp å ned uten stopp der vannet fylte skoene våre og det så nokk mer ut som en regnværs dans.

Når jeg nå sitter å tenker tilbake, tenker på de 4,5 årene som har godt. Alle minnene og alt som er blitt skapt. Både positive, utfordrende og negative minnene – uten tvil veier de positive mest. Jeg sitter ved tårer i øynene men samtidig ikke bare triste tårer men tårer for det er et kapittel nå som går mot slutten, for et nytt kapittel står for tur. Et kapittel som jeg ikke hadde trodd skulle komme i år 2019. Men når alt faller på plass kan mye endre seg. Det jeg ikke trodde kom til å skje er faktisk det som skjer. Vi skal faktisk ta en ny vending over i et nytt kapittel, vi skal faktisk selge småbruket og flytte. Det er nesten ikke til å tro, jeg som ikke skulle flytte på meg.. Det er så rart å tenke på hvordan både meg og Mina Adeline blir klar for det nye kapittelet som vi nå er på vei over i.

Tenk vi er plutselig blitt klar både meg og min mor for å selge småbruket. Vårt lille flotte palass. Mange lurer nokk på hvor vi skal flytte hen, og sannheten er den at vi skal ikke langt. Vi skal faktisk flytte til en liten men koselig plass som heter Vanse. Selv har jeg ikke det største nettverket her enda, men merker at det faktisk tar seg raskere opp her for både meg og Mina Adeline enn hva det har gjort i kvinesdal. Jeg merker Mina Adeline blir raskere kjent med andre barn også og allerede har begynt å bygge vennskap. Jeg har også startet å bygge vennskap her, noe som tok meg lang tid i kvinesdal.

Men under en flytte prosess er det mye som skal fikses. Vell har vi en plass vi skal bo, og vi gleder oss til å flytte inn der og til å bli et hele tiden. Vi ser frem til en roligere hverdag som en hel familie. Vi har masse vi ser frem til og en spennende tid i vente. Mina Adeline skal også starte på en ny skole, noe det hadde blitt for hun uansett. Bare nå blir det i en annen kommune. Jeg har allerede vert i kontakt med skolen å skal igang å få ting i boks ang skole bytte osv. Mina Adeline gleder seg veldig til det, og hun er veldig klar for at det blir en annen skole enn planlagt. Men hvordan kan enn egentlig planlegge slik når ting får en radikal endring. Vi har vert lykkelige og hatt et flott liv hele tiden, til tross for opp å nedturer. Men nå har livet og hverdagen vår fått en skikkelig helhet der vi plutselig er blitt en hel familie med begge parter involvert. Mina Adeline har fått en fars figur som viser at han virkelig elsker hun. Han oser av kjærlighet for alle oss rundt han, både som er nevnt her og ikke nevnt her. Selv har jeg aldri møtt en så fantastisk mann som jeg nå har fått og som jeg faktisk kjenner er den rette. Jeg har aldri kjent det på denne måten før, og aldri vist med sikkerhet at dette er mannen i mitt liv som jeg skal dele resten av mitt liv med. Jeg kjenner på en enorm trygghet og ser at Mina Adeline også har det. For vi gikk ifra å være 2 eller 3 i hus standen på småbruket ved min mor, men nå skal vi over til å gå ifra å være meg og Mina Adeline til å bli 4 totalt. Noe som vi alle gleder oss over.

Jeg hadde tro på at 2019 var året der det ville bli gode endringer i livet vårt, men jeg hadde aldri i min villeste fantasi trodd at det skulle bli så store og gode endringer som vi alle føler oss glade over.

Det har vert noen hektiske uker! det å selge et småbruk eller et hus i seg selv er en utrolig stor jobb. Jeg kjenner godt ME en på kroppen, og vi hadde aldri klart alt som har blitt gjort og som gjenstår å gjøre hvis det ikke var for den enormt gode hjelpen vi har fått. Aldri hadde vi vert klar der bilder har blitt tatt av huset, tilstands rapporten er gjort og alt er klart snart for å at småbruket skal bli lagt ut offentlig for salg. Det gjenstår faktisk bare siste resten av klargjøring for visning, når vi kommer så langt. Jeg kjenner jeg gleder meg til alt er ferdig og vi kan senke skuldrene i det nye kapitlet som vi skal over i. Selv om det enda er en lengre vei igjen til vi er helt klar for det nye kapitelet. Men tiden flyr og plutselig er alt klappet og klart. Så når vi trer over i det nye kapittelet er ikke enda godt å si, men veien til det er vi igang ved å gå.

Jeg skal prøve å holder dere så oppdatert som jeg klarer ang salget og alt som skjer, men alle dagene er ikke like og derfor er det ikke alltid like lett å klare å oppdatere så ofte som jeg ønsker.

Søket etter en fars figur

Mange barn vokser opp uten en fars figur, mange barn vokser opp med skilte foreldre og delt bo sted. Mange vokser opp der de ikke alltid kjenner til den ene eller den andre parten av en foreldre. Og i både mitt og min datters tilfelle vokste vi opp uten en far og uten en fars figur. Jeg var så heldig og fikk en fars figur og ble adoptert av han, og dermed fikk vokse opp med en pappa. selv om min biologiske far faktisk hardt og brutalt ikke ønsket å ha stort med meg å gjøre. Selv har jeg akseptert det og bærer egentlig ikke nag over for han for det, Fordi jeg er takknemlig for at jeg var så heldig og fikk en fars figur og faktisk også fikk bli adoptert av han. Men det skal sies at jeg er sjokkert over handlingene min biologiske far gjorde over for meg da jeg var et barn. Nå som voksen og som mor selv, klarer jeg ikke uansett hvor mye godvilje jeg prøver å legge til – har jeg ingen mulighet til å klare å forstå hvordan det er mulig å gjøre slike handlinger han valgte å gjøre. For av de handlingene som ble gjort kan jeg ikke si at det er noe kjærlighet skult på noen måter i det.

Vell var det mye som jeg sitter igjen som voksen å bærer med meg ifra barndommen og ifra det å oppleve å ikke være ønsket av sin biologiske far. Der det blir stilt spørsmål om å faktisk si i offentligheten at jeg ikke var ønsket ifra hans side. Jeg kan forstå at enn kanskje kan kjenne på at enn ikke ønsker barn, men jeg kan ikke forstå hvordan enn kan skyve bort sitt eget barn å uttale seg om at det ikke er ønsket. Men samtidig som enn sitter med de opplevelsene ifra det, har det lært meg mye. Faktisk utrolig mye!

Jeg har lært takknemligheten av å bli tatt inn i varmen i en annen familie som tar deg til som sin egen. Jeg har lært at det er mulig for en annen person å ta over fars rollen å elske et barn som om det er sitt eget. Jeg har lært at familie trenger ikke å være kjøtt å blod, men at kjærligheten er det sterkeste som knytter enn sammen. Og jeg har lært takknemligheten av å få en fars figur og en far i sitt eget liv.

Etter jeg ble mor selv har jeg vert veldig bestemt og klar på hvordan jeg ønsker å ha det. Jeg har hele tiden satt først hva som er best for mitt barn og satt meg selv til sides. Jeg har sett i flere år hvordan søket og savnet etter en farsfigur har blitt lett etter hos Adeline. Det var vell egentlig spesielt da hun ble litt eldre og hadde gått noen år i barnehagen. Etter en stund i barnehagen ble hun alene i barnehagen som kun hadde en mor i livet sitt og ikke en far. Og jeg merket hvordan det å ha en far ble et større tema. Jeg kjente etter en stund hvordan jeg følte jeg som mor ikke var god nokk, at det var et tom rom jeg ikke klarte å fylle og at det var noe hun søkte etter som hun ikke helt fikk. Det å kunne kjenne på spenningen om det er mamma eller pappa som henter i barnehagen den dagen, det var ofte jeg fikk høre om den spenningen som andre hadde men som ikke hun hadde. Og vi prøvde å snu det over til at Adeline var heldig fordi hun hadde meg og hennes momma og ikke sto alene. Vi prøvde å forklare at det var og er flere barn som lever slik som hun og at det er mange slike tilfeller men at uansett om den andre forelderen ikke er involvert så er hun og andre barn i slik situasjon like mye elsket av begge parter.

Jeg var hele tiden veldig bevist på at hun skulle kjenne til sin far, det var aldri et hemmelig tema. Og hun fikk bilde av oss tre på nattbordet ved sengen. I starten og over en stund merket jeg at det ga hun en liten ro, men etter en stund snudde det rundt. En situasjon oppsto og Adeline ente opp å kjenne på mange følelser. Hun ble dypt skuffet å ente med å ikke ville ha bildet fremme. Hun tok selv mer avstand og jeg ønsket ikke å presse på hun på noen måter men lot hun få snakke om hun ønsket det. Jeg var og er den dag i dag positiv til hennes far når vi prater og kommer alltid til å være det. Jeg ønsker aldri å la hun få høre annet enn positivitet ifra meg ang den andre parten der.

Både meg og Adeline har vert alene i alle år. Vi har hatt min mor rundt oss, men ingen fars figur for Adeline. En periode ble hun også reservert for mannfolk. Så at hun ble preget og kjente på et savn ved årene, det ble godt merket. Selv ønsket jeg ikke å være alene mor å ønsket mitt var aldri det. Men enn kan ikke bestemme hva som skal skje, og jeg har egentlig alltid vert opptatt av tanke gangen “alt skjer med for en grunn”. Selv om jeg ikke har forstått grunnlaget for hendelser alltid så har jeg prøvd å bare akseptere det å la tiden vise meg hva som kanskje har vert grunnlaget for hendelser osv. Jeg hadde også kommet så langt at ønsket etter å finne den rette mannen begynte å fordufte og jeg begynte å sette tvil om det egentlig var mulig. Jeg begynte å kjenne på at kanskje jeg for alltid ble alene og at jeg aldri kom til å få mulighet til å gi Adeline en fars figur. Jeg kjente hvordan årene gikk og fortvilelsen og alt bare tok over å jeg hadde egentlig bare gitt litt opp alt. Men så endret alt seg!

Som jeg fortalte dere i går så møte jeg på en fantastisk mann, og alt klaffet helt der. Vi har egentlig sittet å snakket sammen ang at vi begge var på kanten ved å gi opp alt som kalles kjærlighet, men samtidig var det en mening at vi ikke skulle slå det helt ifra oss å faktisk ende opp med hverandre. Han var selvfølgelig klar over at jeg hadde en datter ifra før av og vi hadde åpen dialog om alt hele tiden. Så det kom aldri overraskende på han at tok han meg inn i sitt liv hadde jeg også med en datter på kjøpet. Noe som ikke var skremmende for han eller noe! Han tok det på strak arm og Aldri har jeg sett Adeline så lykkelig før.

Vet dere hva, Adeline har som 5,5 år har endelig fått seg en fars figur. Tror dere hun svever av stolthet? Jeg har fått mannen i mitt liv og Adeline har fått fylle tomrommet som hun har gått med. Hun har fått en trygghet og ro over seg som jeg ikke har sett før på hun. Hun har gått ifra å ha et enormt sinne til å være roligere og faktisk kunne jobbe oss igjennom hennes sinne. Hun har faktisk ikke hatt noen skikkelige sinne utbrudd etter jeg møte Marvin. Hun har tydelig søkt etter den nærheten og tryggheten som han utstråler og gir, og hun har søkt etter å få uttrykke ordet pappa og få en helhet av hva en pappa faktisk er. hun er fult klar over at hun har en annen far, men jeg har valgt å la min datter velge hva som føles rett for hun og både meg og Marvin ser ut ifra hun og hennes behov og ønsker med hva som er rett for hun. Vi hører hele tiden på hva hun ønsker å føler, og snakker sammen om vi føler det er hva som er riktig for hun og så finner vi balanse gangen.

Vi er begge så utrolig samkjørte og jeg blir rørt bare av tanken på hvor god Marvin er med Adeline. Han utstråler en enorm kjærlighet. En kjærlighet som jeg trodde kun jeg klarte å utstråle for min datter, men det har han vist både meg og Adeline at han også kan utstråle og gi. Han har vist at det handler ikke om kjøtt og blod for å være en familie, men at kjærligheten er det som også knytter sammen en familie. Han har tatt Adeline til seg som sin egen datter og han er bare helt utrolig på den beste måten. Jeg har også lagt merke til hvordan Adeline har fått det bedre. Etter det ble oss har hun fått fult opp sine savn, tomrom og det hun kanskje både bevist og ubevist har søkt etter har blitt fult. Hun har blitt lykkelig og jeg er lykkelig – endelig har Adeline også fått seg en fars figur og en mannlig person som faktisk elsker hun som om hun er hans egen datter.

Jeg har uten tvil funnet mannen i mitt liv, men samtidig er det viktig og sette sitt barn først og se hvordan barnet går sammen med den nye personen som kommer inn. Og sannelig har jeg vært heldig med å finne Marvin, men jeg har også vert heldig med tanke på at Adeline ble helt oppslukt å så glad i han med en gang. Vi ble som et alle sammen.

Det tok nesten 6 år

Tiden flyr avsted i godt selskap, og sannelig har det gitt lite oppdateringer også. Jeg blir sittende å tenke på hvor skal jeg starte. For hvordan har jeg klart å ende opp dit jeg står nå. Hvordan har jeg klart å få en så stor men også så god forandring som har endret livet vårt totalt.

Jeg har i nærmere 6 år vert alene mor, men plutselig nå er ikke situasjonen slik lengre. Jeg har faktisk fått meg kjærest! og det er virkelig en helt fantastisk en også. Jeg har flere ganger måttet stoppe opp i situasjoner og måttet ta meg selv i å tenke over på hvor heldig vi er som har fått en så flott mann inn i vårt liv.

Jeg var på kanten ved å gi opp alt så kalles kjærlighet, men plutselig snudde alt. Jeg møtte rett å slett mannen i mitt liv. Han har sklidd inni vårt liv og tatt det med storm. Han har blitt en fars figur for M.A og han ser oss begge for den vi er. Han tar så godt vare på oss at jeg finner ikke ord. Jeg trodde ikke det fantes så gode mannfolk lengre på denne jorden, men heldigvis er det skulte fisk i havet som til slutt dukker opp.

Jeg hadde trodd det skulle bli litt av en overgang å la en mann komme inn i vårt liv etter å vert alene i nærmere 6 år, men det har overraskende gått utrolig bra. Jeg merker at både meg og M.A har falt til ro på en annen måte som vi begge har hatt veldig godt av. Jeg merker at det savnet etter å ha en fars figur har roet seg og hun har fått det utrolig godt på et helt nytt nivå. Vell har hun alltid hatt det godt men nå når det også er en mannlig figur i bildet så har det gitt en annen type godhet, trygghet og ro. Vell kan enn mor gi et barn mye og alle barn er forskjellige men jeg merker hun også trengte det å få en mann inn i livet vårt, og at det skjedde nå er helt utrolig men flott. Ikke hadde jeg trodd jeg skulle finne mannen i mitt liv helt sånn plutselig, men jeg finner ingen ord så kan beskrive min glede for det.

Vi har en flott balansegang, er enige om faktisk alt frem til nå. Grensesettingen er det heller ingen problemer med, for vi er så samkjørt og enige. Og det som er så sprøtt er det at vi er også så like på mange måter, samtidig som vi er ulike på de måtene som vi trenger å være ulike på. og om vi er uenige om noe så snakker vi oss igjennom det og om vi ikke klarer å være enige helt på noen ting så gjør det oss ikke noe, for da er vi enige om å være uenige også lar vi tiden føre til en enighet etter hvert. For det er ikke noe som er så viktig alltid å være helt enige i å av å til trengs det litt tid før enn finner balansegangen. For så lenge det ikke er noe som er plagende for noen av oss som vi ikke finner ut av så gjør det ikke noe. For vi har en så fin dialog igjennom alt egentlig. Jeg kunne faktisk aldri funnet en bedre mann og aldri kunne jeg funnet en bedre fars figur for M.A. jeg har så mye jeg gleder meg til å fortelle, men en plass må jeg starte.

*OPS! Mannen min har et privat liv som jeg ønsker å lavere å dele noe om på nettet, i respekt for han. så det som blir skrevet her og delt, er godkjent av han*

4 Plastikk operasjoner – 4 år senere

Det begynner å bli en stund siden jeg skrev om operasjonene som jeg har hatt. Det var jo mye ang operasjonene når det sto på og både lokal aviser og flere nettsteder skrev om det. Tenk en alene mor som tok 3 operasjoner på 5 måneder og til sammen 4 operasjoner på 1 eller 1,5 år ble det vell. Det ble spesielt mye fokus på infeksjonen jeg fikk og det skapte flere reaksjoner og vekket media sin oppmerksomhet. Selv synes jeg det var ganske greit at media vekket sin oppmerksomhet rundt det, fordi det blir ofte snakket om glans historiene bak plastikk kirurgi. men det ble for meg naturlig og dele både opp å nedturene bak det. Det ble jo et levende helvete for min del.

Mange lurer nokk på hvordan alt står til i dag etter alle de operasjonene, infeksjonene, om jeg er fornøyd, osv. La oss starte med magen. Magen som ble et levende mareritt! Jeg hadde først full bukplastikk og som mange av dere vet ble det infeksjon og jeg ente opp med et stort hull rett inn i magen min, samt også måtte jeg ha korrigerings operasjon. Etter korrigerings operasjonen ble det større arr enn planlagt da også. Såret begynte å tulle igjen og det ble ikke fikset opp i raskt nokk. Jeg ente også opp med en kul øverst på magen og har derfor ikke flat mage i dag. Kulen er synlig og den er hard. Arret er også godt synlig og jeg har fått flere blitt fordi magen min ser ut som den gjør. Magen min er mye bedre enn hva den var, men samtidig er jeg ikke fornøyd. Jeg trivest ikke med den magen jeg har og jeg skjemmes over hvordan den er. navlen min er også for trang slik at jeg kan heller ikke ha piercing i navlen for å dekke over arrene der litt mer og siden jeg synes navlen min ser helt forferdelig ut. Jeg prøver for det meste å skule magen min.

Men hva meg brystene. Jeg tok to operasjoner ang brystene mine. Først brystløft også la jeg inn silikon etterpå. Det jeg ikke var klar over var at det er forskjellig type silikon med hvordan formen og utseende vil bli. Jeg har alltid ønsket meg bryster som står fint og som jeg selv merker størrelsen på. Jeg som person liker mer de som ikke ser naturlige ut. Mange liker naturlig, men jeg ønsket ikke det. legger enn først inn silikon, hvorfor skal det da se naturlig ut når det ikke er naturlig. Mange er nokk uenig med meg der, men hver sin smak og hver sine meninger.

Først var jeg kjempe fornøyd med brystene mine, ja så fort silikonen kom i dem. Før det følte jeg meg helt flat. Jeg elsket hvordan de så ut når de var hovne og de sto av seg selv. Nå ca 4 år senere hater jeg dem. De har falt ned og står ikke der de skal. Det ser ikke ut som jeg har silikon og de ser naturlig ut men samtidig hengete. Jeg har fått et større heng igjen, og samtidig har jeg også fått plager av å ha silikonen. Jeg sliter med å kunne gå med BH, finne BH som passer, smerter osv. Jeg trivest ikke i det hele tatt og har vurdert om jeg skal ta ut silikonen. Jeg ønsker å kunne ha mindre bryster men samtidig ønsker jeg ikke å ha flate bryster – noe jeg er redd dem skal bli hvis jeg fjerner hele silikonen. Så jeg tenker mye på det. Jeg merker jo ikke størrelsen på brystene mine nå, fordi jeg føler fylden ligger under. Men jeg skal heller skrive et eget innlegg om silikonen å hvilke smerter, plager, osv det gir meg.

Så konklusjonen etter 4 operasjoner på såpass kort tid – jeg var kjempe fornøyd og fikk en skrekk opplevelse som alltid vil gjøre at jeg har en redsel ved slikt. MEN jeg er ikke lengre fornøyd og gremmes over hvordan det ser ut. Jeg ønsker ikke å vise meg i lys for noen uten å dekke til overkroppen min. Jeg gruer meg til sommeren hvert år, fordi jeg ønsker ikke å måtte gå i bikini eller badedrakt. Jeg prøver hele tiden å dekke meg til og det er ingen god følelse. Enn skal jo prøve å trives i sin egen kropp, og enn burde hvert fall det når den er kjøpt og betalt. Men den gang ei. Slik ble det ikke for min del, og det er nokk flere der ute som har opplevd noe av det samme. Men om jeg noen gang får føle meg vell igjen, det er ikke godt å si.

Winter wonderland

En hekkans morgen ble til en flott ettermiddag. Snøen har dalt å dalt ned over i dag, og det har blitt til et flott winter wonderland ute.  Så fort Mina Adeline var hentet i barnehagen var det ikke snakk om å gå inn å leke. Nei startet snøball krig med en gang vi kom ut av bilen! Vi fortsatte snøball krigen opp til inngangsdøren og hev på oss dresser, for så å springe ut igjen. Timene fløy og vi storkoste oss. Vi prøvede å lage snømann men snøen var ikke god nokk til å klare å klage det enda. Men vi kastet snø baller, laget snø engel, dyppet hode vårt i snøen for å få avtrykk av ansiktene, rant på akebrett. bedre sakt vi hadde det enormt kjekt.


Nå senker snart kvelden seg her i hus og jeg tror jeg trykt kan si at både store og små er slitne i dag etter masse lek og morro. Nå gleder vi oss enormt til i morgen, med enda mer lek og morro ute i snøen.

Sperre, trass og styr

Hvor skal jeg starte i dag?! Alt flyr rundt men jeg klarer ikke gripe fatt i noe. Følelsene har fått vinger og tanker og alt er blir uendelig. Ikke at jeg ikke har det bra, for jeg har det egentlig kjempe godt. Men det er så mye på en gang og samtidig herjer ME en i kroppen min også. Jeg vet ikke hvor jeg skal starte, men jeg må klare å finne ord. Jeg må klare å komme igjennom hele styret i hode og kroppen min.

Jeg har så mye jeg vil si, så mye jeg føler for å skrive – men det er som en sperre som blokkerer alle ord. Jeg er lykkelig og glad, samtidig som jeg er deprimert og kjenner på en større redsel. Det er så mye følelser på en gang. Det er så vanskelig for andre å forstå hvordan enn kan være lykkelig og glad, samtidig som enn er deprimert. Det er liksom som pluss og pluss, som støter imot hverandre. Det passer ikke i sammen, men samtidig er det faktisk mulig.

Men jeg får ta tiden til hjelp å se når ordene kommer. De kommer nokk litt etter litt.

Dagen i dag startet jo ikke i seg selv så veldig bra heller. Trassen på mini var blomstret for fult og vi hadde en skikkelig kamp i dag tidlig som varte i nesten 1 time. Jeg var så sliten å lei, men fy fillen jeg var glad når jeg hadde klart å stå igjennom det. Enn skulle jo tro at trassen faller litt mer bort nå når hun er over 5 år, men det er å forblir nokk bare en skikkelig ønske tanke ifra meg.

Nå venter sengen litt, før mini skal hjem ifra barnehagen. Og jeg håper virkelig at trassen har blitt dratt ned i do og at vi kan få en flott ettermiddag. For hvis ikke – ja da tar jeg meg en mamma ferie på 5 minutter å går å dupper hode i snøen ute for å klarne det helt. Selv om jeg egentlig bare vil grave meg ned til kina og bli der på husmor ferie til trassen er over.

Som mor, som datter

Spenningen steg da jeg skulle hente Mina Adeline i barnehagen. Den nye jakken ventet hjemme og jeg kjente jeg var både nervøs og spent. Hun pleier å være så vanskelig å finne klær til, og som regel må hun være med å velge klær selv. Men jeg tok sjansen og hoppet i det. Det er ikke ofte jeg tørr å gjøre det lengre, for den lille sjefen hjemme er som en liten primadonna som er veldig bestemt på hva hun vil ha på seg og ikke.

Da hun åpnet posen med jakken jublet hun. Jeg kjente nervøsiteten falt bort og gleden ble stor. Jeg klarte å velge riktig jakke til hun. en jakke hun virkelig likte og som falt i smak. Hun tog på seg jakken med en gang, og hver gang hun har vert ute nå de to siste dagene er det kun den jakken hun har villet ha på seg. Hun elsker den og fargen var helt perfekt til hun. Både likte hun fargen og hun passet jakken kjempe bra.

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top