Flere spør, «hvordan går det med kjærligheten?» mange tenker nokk at det kanskje er turbulent og utfordringer. Mange tenker nokk at noen figther har vi hatt å vertfall siden vi har tatt ting i en litt annen rekkefølge enn hva som kanskje er «normalen».
Sannheten er den vi datet nesten ikke. Eller vi var faktisk ikke ute på noe date. Vi hadde film kvelder å kost oss i sammen på kvelds tid. Barna ble ikke involvert før det hadde godt litt tid. Vi brukte tid på å bli kjent og lære å kjenne hverandre, og vi ønsket å være sikre på at dette var noe som ville vare. Vi ville være sikre på at dette var ment to be å noe vi begge ønsket å gå all inn for. Så når vi begge merket å var sikre – da lot vi barna bli involvert. Vi tok det rolig for barna å bare var me hverandre sammen med dem som om vi var venner. Vi satt i hver vår ende av sofaen og var ikke i nærheten av hverandre på noen som helst annen måte enn vennskap.
Vi var veldig opptatt av å se hvordan barna var over for hverandre og også over for hver av oss. For det viktigste for oss begge er barna.
Jeg glemmer ikke når barna fikk vite at meg og Marvin var kjærester. Det var full jubel og glede ifra begge to. De var overlykkelige! Det har prentet seg inn i hode mitt for evig og alltid, for det var en enorm glede!
Nå som det har gått noen måneder og flere har nokk merket forandringen i livene våre. Men dette er ikke for at vi vil bure oss inne, men vi er blitt en familie. Vi har barnefri iblant og da er vi å se mer ute på kvelds iblant.
Vi har blitt så sammensveiset å en god familie! Meg og Marvin er så enormt sammensveiset og like ved egentlig det meste. Vertfall det vi trenger å være like på. Oppdragelsen er vi som håbe i hanske, og det har faktisk ikke vert noen uenigheter. Vi er så samkjørt og enige, noe jeg aldri hadde trodd jeg skulle oppleve.
Mange tenker nokk at vi har tatt litt andre veier enn hva enn pleier, å ja det har vi. Men når vi er i den alderen vi er i og det er barn involvert. Da blir det ikke dating på samme måte som ellers. Det blir ikke den restaurant middagen og kino kveld i helger, osv. Vi tok heller noe god mat hjemme å fyrte film. Vi tok det den retningen og den veien vi følte passet oss best og som var riktig for oss. Og nei vi har faktisk ikke enda vert på kino eller restaurant. Men vi har gjort mye annet kjekt, som har gitt oss allerede mange gode minner som vi kan se tilbake på med glede.
Krangling har faktisk ikke funnet sted! Er vi litt uenige om noe, ja da snakker vi sammen. Vi finner balanse gang og kommer til enighet, det vi begge lytter til hverandre. Det er ikke slik at det skal gå mer den ene sin vei enn den andre sin, det skal være balansegang mellom begge sine ønsker. Noe vi klarer uten problemer.
Enn kan også lett tenke at med min sykdom kan det by på utfordringer for Marvin. Men jeg kunne aldri funnet en bedre mann! Han tar utfordringen med både rullestol bruk, smertene som kommer, søvnen min som kikker inn i tider å utvider, han tar alle utfordringer både ME og ADHD kan by på. Han snur det om til positivt og sprer så med glede! Må jeg sitte i rollestolen en dag, ja da triller han meg å prøver å gjøre det best mulig for at jeg skal få til de hverdags tingene som enn pleier å gjøre. Jeg kan remse opp i det uendelige, men dere forstår poenget.
Kjærligheten går strålende, det kunne aldri vert bedre! Jeg har virkelig funnet mannen i mitt liv, og noe vi er og forblir er å være et. Verken jeg eller Marvin skal noe andre plass enn å være sammen, og det med barna også. Vi er å forblir familie!
