27 år og ME syk. Ja det høres egentlig latterlig ut. Hvordan kan en 27 år gammel jente være syk i en så ung kropp?
mange der ute ler bare av ME. De forstår ikke alvoret med det og de skjønner ikke den uendelige kampen som enn hele tiden jobber med. Hode har lust til masse men kroppen sier stopp. Det er som enn er fanget i en gammel kropp, mens hode er mye yngre – eller bedre sakt hode er i den alderen som en egentlig er.
Jeg har prøvd å jobbe imot sykdommen min. Jeg sliter med å akseptere den, å ønsker hele tiden å klare så mye mer enn hva jeg klarer. Det å innse sine egne grenser er på en måte umulig. Det er en egen jobb å bare prøve å forstå seg selv når enn ikke føler det lengre er din egen kropp du lever i. For hvordan kan en 27 år gammel kropp føles som en 50 åring? hvordan kan enn gå med et smerte helvete i kroppen, samtidig som enn er tom for energi og ikke klarer halvparten av hva enn egentlig skal klare iløpet av en dag? hvordan er det mulig at det å bare gå til post kassen blir en heldags jobb? eller å gå på do blir noe enn sitter å samler energi til å klare å utføre? latterlig, eller hva?
– men realitet!
jeg har hele tiden ikke klart å godkjenne å vedkjenne begrensningene mine, men dessverre slår de meg hardt i ansiktet gang på gang. Jeg av alle burde være rundt i fyr å flammer når jeg har barnefri, men sannheten er den at jeg sitter hjemme i en stille stue. Lyset er dempet mesteparten av dagene og jeg lengter etter ro å stillhet, noe som det er mye i huset når det er barnefri helger. mange vil nokk si at det er godt å hente seg inn når enn har barnefri, men hva med det sosiale? i min alder pleier enn å være mye sosial og er det noe som skjer så er enn som regel der det skjer. men jeg føler jeg blir en tilbake holden person av å måtte si ordene som hjemsøker meg “jeg klarer ikke å gjøre det i dag, kroppen sier stopp” når jeg egentlig skriker etter å kunne si “jaa jeg er med”. det som skuler seg i kroppen min når de hjemsøkte ordene kommer ut av munnen min er tristhet, tårer som jeg jobber iherdig ved å holde tilbake. jeg vil bare legge meg under dynen å grine. jeg føler jeg blir lenket fast til sengen å til huset. Jeg vil så sårt ikke det! Jeg vil så sårt leve livet som en 27 åring skal i hovedsak, når enn har barnefri. Jeg føler jeg blir en demper for de rundt meg. Noe som jeg selv tenker å bare ved å tenke de tankene trykker jeg megselv ned. mange vil nokk si “hvorfor tenker du slik når du gjør deg selv trist?” men det kommer av seg selv. For hvorfor skal ikke den tanken komme når enn sitter med slike følelser?
jeg må hele tiden tenke å være klar over at gjør jeg visse ting så vet jeg at jeg trenger hvile så å så lenge i tiden etterpå. Jeg vet at kroppen min er veldig sensitiv for lys og lyd og handlinger som krever mye energi. noe som igjen gjør at det setter en hindring. Jeg vil så gjerne ikke la det sette en hindring. jeg vil få stopp på å leve i en “gammel” kropp. Jeg vil ha livet mitt tilbake, slik som det var med den kroppen jeg hadde før. Jeg vil så gjerne slippe å være syk!
jeg har mange lyspunkter i livet og jeg har det så fantastisk, noe Mina Adeline også har. Så livs situasjonen vår er bare helt magisk, men det er sykdommen min som plager meg. For jeg har både ADHD og ME, så tenk deg hvilken kresj det egentlig gir…
Kan jeg ikke bare få den friske kroppen min tilbake?!
Kan jeg ikke bare få overskuddet å energien min som jeg en gang hadde? er det virkelig for mye å be om…
