Det var en stor dag. Det var så enormt mye følelser hos alle. Vi turet inn til sola flere timer før vi egentlig måtte, men dette bare fordi vi gledet oss så enormt å vi ønsket å være ute i god tid. Vi fikk slippe noe stress å vi fikk også besøkt min onkel og hans familie. Da klokken nærmet seg 7, ankom vi sola og gleden boblet over. Tenk hunden vår skulle lande med flyet snart å vi skulle endelig få treffe han.
Aldri har jeg vert så fortvilet i mitt liv, kjent på så mange følelser på en gang. Samtidig stresset med å finne frem. Hvor i alle dager var hunden vår? Vi gikk ifra den ene plassen til den andre, og til slutt fant vi endelig frem.
Da vi kom inn på riktig plass, så vi den nydelige hvite prinsen stå der å få kos av en som jobbet på fly plassen. han var så lykkelig og glad. Mina Adeline braste ut i tårer og vi sto å prøvde å holde oss så normale og ordentlige som mulig. Men gleden boblet over. Papirene ble fult ut og endelig var tiden inne. Endelig skulle vi få møte Leo.
porten gikk opp å en vakker stemme ifra buret var det som vi hørte. En nydelig samojed kom trillende ut og vi alle boblet over av glede. Leo var kommet! Endelig fikk vi møte han, endelig fikk vi han hjem. Det var som bursdag og julaften på samme tid. vi stormet bort til buret og snakket i kor med han. Så fort vi kom litt bortenfor fikk vi sluppet han ut og hilst skikkelig på han. Han hoppet av glede. Han strålte. Vi alle strålte og det var uten tvil kjærlighet ved første blikk.
Nå har det godt 2 dager og vi er enda i en enorm lykkerus. Leo har virkelig funnet seg til rette og er blitt en stor del av familien. Han har kommet hjem å skal for alltid være her sammen med oss. Vi gleder oss enormt til alle de herlige årene vi har i vente sammen med han, og alle de herlige minnene vi skal skape sammen med han. Det blir en spennende tid.
