Jeg merker dybden i følelsene mine er som mitt verste mareritt å prøve å komme innpå. Det skremmer meg og det skaper så mange følelser som jeg må kjenne på at jeg ikke vert hvordan jeg skal klare det. Men for å klare å finne meg selv og slippe taket på skallet som jeg lenge har hatt som beskyttelse, må jeg klare å nå dybden etterhvert.
Jeg er så vant til å kunne være meg og min datter. Jeg er så vant til å være den personen som klarer å skule det meste, og slippe å måtte vise så mye følelser til andre rundt meg. Jeg har liksom min egen boble, der jeg føler meg trygg. Men det å gå utenfor den komfort sonen er skummelt. Det å faktisk slippe andre inn i live mitt er … D R I T T skummelt! Vell er jeg sosial og kan snakke med mennesker, men det å faktisk la noen bli skikkelig kjent med meg og la dem få være en del av mitt liv og hverdag. Det er så mye mer enn at jeg bare kan være mer overfladisk. Jeg gir så mye mer av meg selv og samtidig blir jeg så mye mer redd. Det bygger opp så mye følelser av redsel fordi når jeg først lar noen mennesker komme mer innpå meg, om det er venner eller mer enn venner så er det likt. Jeg kan liksom ikke bare sperre meg inne i mitt eget hus og skule meg. Pakke meg bort for ubestemt tid fordi jeg får en dårlig dag eller at adhd en flyr løpsk og tar over dagen, eller at ME en kommer til syne. ja dere skjønner hva jeg mener. Jeg kan ikke gå i dvale uten at noen legger merke til det, når jeg slipper andre inn i mitt liv. Jeg kan ikke være den overfladiske av meg, fordi det blir lagt merke til. jeg kan ikke bare nikke å smile uten at det blir sett at det er et falsk smil. Jeg kan ikke smile uten at de ser at inni meg gråter jeg.
Hvorfor må jeg være så lett å lese for de rundt meg?! kan jeg ikke bare få være den harde mursteinen som ingen kommer innpå der de merker min indre sårbarhet. Jeg er blitt for vant til å være kun meg og min familie. Jeg er blitt for vant til å miste de jeg slipper inn i livet mitt. Fordi jeg er blitt for vant til at folk svikter. men det er vell egentlig jeg som svikter meg selv når jeg bare hele tiden prøver å beskytte meg selv med å ha en hard overflate. Men hva annet skal enn gjøre når enn hele livet har opplevd ifra en var i barnehage alder og før det at mennesker som virkelig skal være der svikter. de forlater deg og ikke bryr seg.
For roten til alt jeg bærer på er så dyp og tung å samtidig så uendelig mye forskjellig at jeg ikke klarer å nå dybden i meg selv enda. Jeg prøver å prøver å en dag klarer jeg det, eller bedre sakt jeg må klare det en dag. For å gå å bære på alt jeg bærer på nå, det er jeg redd skal ødelegge både vennskap og muligheten til å få den rette mannen også. Så en plass må jeg starte og det er vell kanskje å akseptere at det er mulig å gråte blant andre mennesker, og at tårer ikke er svakhet men tegn på styrke. kanskje det å akseptere å vise mer følelser å samtidig se at de som virkelig er skikkelige mennesker faktisk blir der. men hvordan kan hun som alltid ble hakket på og trykket ned fortjene å faktisk ha det bra, og faktisk fortjene å være så heldig og ha så fantastiske mennesker i live mitt. Vell er det få men samtidig er jeg så takknemlig for de få jeg har, jeg håper bare at når jeg klarer å vise mer følelser og faktisk ikke holder alt inni meg at de faktisk ikke stikker selv om det ramler en eller hundre tårer iblant.
