Kategori: Tanker i hverdagen

Mange herlige mennesker står rundt meg, jeg er ikke alene. Jeg er ikke den eneste, men det følels sånn. Det føles som du er forlatt men samtidig skal vite alt. Helst skulle jeg ha levd et tidligere liv å vert full av erfaringen å visdom. Men nei, jeg er bare en jente på snart 23 år. En jente som har blitt mamma for første gang. Mange liker å trykke meg ned, eller å prøve men de vet ikke hva det vil si når enn har blitt mamma, å hvilken styrke som skuler seg bak en maske som smiler å er imøtekommende hele tiden. Den skjulte styrken som de en dag vil innse at jeg har. Kanskje de da ser at jeg er mer enn bare den lille jenta som alle tror de kan styre over. Kanskje de da ser hva jeg virkelig klarer selv, at jeg faktisk er en sterk jente og ikke en av de svake!

Situasjoner oppstår og de forsvinner, du kan sammenligne det med berg og dalbaner! Ikke kan jeg styre de selv, de kommer når andre lager de. Akkurat sånn som andre har laget berg og dalbanen. Ikke har du kontroll på når det går opp over, når det går ned over, når det svinger. Du må bare følge med igjennom turen, du har ikke noe valg når du er i den.

 Hode sviver på spreng, hva er rett og hva er galt. Det er aldri noe jeg får svar på. Ingen fasit men et liv som må leves å erfaringer som vil komme med årene. Et stort ansvar har jeg og det skal jeg ta godt vare på. Ingen kan påvirke meg til noe som helst, men av å til skulle jeg ønske jeg hadde en dobbelt gjenger av meg selv som kunne tatt over livet mitt når det blir tøft.

 Jeg føler meg alene, men samtidig er det helt absurd! Jeg er langt ifra alene, jeg har de mest fantastiske menneskene rundt meg som stiller opp å gjør så godt de bare kan. Men samtidig kan de ikke leve livet mitt, ta valg som jeg må ta, osv. Det er de bare jeg som kan. Ingen kan si til meg hva som er rett å galt, det er noe jeg må se ut ifra situasjoner og helhet. Men hele tiden er det en rød trå igjennom alt, og alt må bli tatt med når enn skal komme frem til et valg og en beslutning av en situasjon.

 Noen ganger føler jeg at folk tror de bare kan styre over meg, si hva de ønsker å stelle i stand akkurat det som passer dem. Ikke at det blir tenkt over en helhet i det og at det blir en realitet og et grunnlag som bærer på en bra forklaring. Inn puls handlinger er det vell egentlig, men inn puls eller ikke så virker det inn.

 Fortvilet øyner og tårene er borte. Ryggen er strak og hode er hevet. Bedre sakt ?masken? er på og gir meg tryggheten som jeg alltid har hatt med den tidligere. Slappe av kan jeg gjøre når jeg sover og er med min datter. Da trengs det ingen ?maske? da er alt bare en fantastisk glede og livet er perfekt. Når min datter sover, da kommer tankene. Da er det jo bare meg, jeg som må vite og finne svar. Finne løsningene og mulighetene for hvordan situasjonene skal håndteres. Ingen kan gi meg fasiten, den må leves og resultatet er det som blir en fasit ut ifra senere tid om hva som var rett eller ikke når enn ser tilbake. Delte meninger, tanker og følelser er det hos alle, ingen kan vite hva som er best for hver å en fordi ingen er like!

 Alle finnes det noe godt i, men å vise godheten over for andre kan ofte blir glemt. Huske på at vi alle er mennesker og vi er ikke feilfrie, men vi må stå for ting og hendelser og holde på våres meninger. Ja stå for den vi er som person. Vell kan jeg som alle andre, fremstille meg etter hvordan jeg ønsker for andre men enn kommer ikke langt med det uansett. Ærlighet er det som varer og sannheten kommer alltid ferm en gang uansett.

 Utfordrende dager er det iblant, men å få sette litt ord på de iblant kan hjelpe. Dette er hva jeg føler å det handler ikke om hva andre tenker å føler, dette går på mine følelser og tanker. 

Jeg leste i dag en facebook status som vekket min oppmerksomhet. Det var en status som var skrevet ang kristendomen og homofili. Dette var en status som jeg synes var til å dra langt under beltestedet men respektløst. Jeg ble både provusert og oppgitt over at andre kristne kan dømme og samtidig tabbe seg så ut på de måtene som det ble gjort med denne statusen. Vell respektere jeg at andre har et såpass ensporet synspunkt på dette, å påstår at det er rett ut ifra bibelen, men bibelen kan tolkes på mange måter.

 Ut ifra denne statusen fikk det meg til å tenke litt..

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

 Selv er jeg alene mor til min nydelige datter. Jeg fødte et barn uten for ekteskap, uten for et forhold! Jeg fødte et barn og lot et barn komme til verden uten at jeg hadde et kjærest eller en sivil status som omhandler at jeg har gitt mitt løfte til en av det andre kjønnet som er i familie med min datter. 

Jeg fødte min datter ut i en elsket verden, hun er elsket over alt på denne jort. Hun er bedre sakt født av ren kjærlighet! Er jeg virkelig enda en synder da? Ja i en del av de kristne sitt synspunkt er jeg en levende synder! Ut ifra en del kristne er jeg en person som kan be om tilgivelse men hvorfor skal jeg ble om tilgivelse for at jeg har bært frem et elsket og nydelig barn, født barne til verden av ren kjærlighet og oppdrar barne alene. Jeg elsker mitt barn over alt på denne gjort. Jeg vier mitt liv til barne mitt, og går uten å vurdere det i døden for min datter. Er ikke en morskjærlighet større enn noe annet så vet ikke jeg. Er ikke det å bære frem et barn, føde barnet og oppdra det alene er stor ting som andre burde vise respekt for enne å dømme en alene mor og i noen tilfeller stenge hun ute av menigheten pga hun har gjort det som blir uttalt som en synd?

“La alle barn komme til meg, for i guds rike hører de til”, sier bibelen. Alle barn er elsket her i denne verden, men når folk dømmer alene mødre/fedre, mødre som får barn uten for ekteskap osv, og snakker om dette i den offentlige verden. Tror de ikke at dette vil ramme og gå ut over barne på noen slags måte? Tror de ikke at det kanskje kan komme for barnet sine øyre at barnet ut ifra deres synspunkt er født i en synd enn at det er født av ren kjærlighet som er realiteten? 

Mange kristne synes jeg er de som stenger ute andre mennesker og dømmer de, vell er det fantastiske mennesker også som er kristne å det er de som virkelig burde bli lagt merke til. Ikke de som skriker høyest for å tro de har rett, men de som er mest stille og tenker igjennom handliger og ting. Ikke bruker sin tid på å dømme og skrike ut om sine meninger når de ønsker, men de som tenker i det stille og har mer fornuftig og gode ting som blir sakt når de først sier noe.

 Da jeg ønsket å døpe barne mitt, valgte jeg en krike som jeg selv ikke er døpt i. Jeg valgte denne fordi det var det som var mest rett for meg, å aldri har jeg vert mer fornøyd med valge mitt. Aldri har jeg følt meg mer velkommen i en kristen menighet og en kirke enn hva jeg følte der. Ikke gikk jeg med noe følelse om at jeg ikke var velkommen der ettersom jeg hadde fått et barn uten for ekteskap og uten å være i et forhold da det ble født. Jeg følte meg ikke som en levende synder der jeg sto, jeg følte meg som en stolt mamma som svevde av lykke og stolhet over det nydelige barne jeg har båret frem og født.

 Da jeg også ringte til kriken før det var dåp og spørte om jeg kunne få låv til å døpe barne mitt i deres kirke, var det en selvfølge for dem å ta oss i mot. De ga meg også mulighet til å få bli døpt der selv også sammen med min datter. Dette er det ikke alle menigheter som hadde gjort. Velge å gi en alene mor et valg om å bli døpt selv og tatt inn i den kirken med åpne armer forde om jeg har gjort det som andre vil påstå er en synd!

 Jeg er evig takknemlig og glad for at denne kirken tok oss i mot og ønsket å døpe min datter der. At de ikke så noe som helst problemer i at jeg er alene mor og at det nermest virket sjokerende at jeg spurte om lov til å få døpe mitt barn der, med tanke på at jeg er alene og har fått barn uten for ekteskap. Dette synes jeg viser til en krike som er en ekte og god kirke som behandler og respektere alle mennsker på lik linje.

 Denne facebook statusen gikk ikke ut på noe som hadde med alene mødre og gjøre, men det fikk meg til å tenke på dette etter å se hvordan en kristen person kan dømme andre som er homofile og homofili. Jeg synes alle er like mye verdt og ingen burde bli holdt utenfor i noe kristent samfunn. Om du er kristen eller ikke, husk i alle fall å behandle andre sånn som du ønsker å bli behandlet av andre rundt deg.

Nokk religion og meninger her nå! Jeg ønsket bare å få uttrykke min oppgitthet en plass som vertfall er min plass og ikke alle andre sin!

Når begynte dyr å kunne dette ned ifra taket med hode først, og deretter overleve? Når begynte det å bli vanlig i norge at barna skulle lære japansk? Hva tid ble det vanlig at hester skulle ha sminke å være i alle regnbuens farger med flotte klær osv? Skal ikke barnetv være en positiv ting for barna å ikke vranglære?!
 

Barne tv og tegne film for barn, har i over lengre tid vært i bruk i høyere grader i barnefamilier. Det er en rekke forskjellig utvalg nå for tiden. Da jeg var liten var det også et stort utvalg, men utvalget har virkelig ikke blitt mindre! Bedre sakt, det har blitt større.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

For å kunne holde oppe interessen for både barn i alle alder, er det fult av lyder, språk, figurer og ikke minst farger. Men hvorfor ikke bruke kreativiteten på et normalt nivå enn å dra det over til vranglære for små barn? Hvorfor ende opp med at ponnier skal bli farget i alle regnbuens farger og deretter bruke sminke og klær? Er det virkelig dette vi ønsker at barna våre skal sitte å se på å lære? Skal de lære at ponnier kan være i lilla, blå, rosa, gul, osv? Skal di lære at dyr bruker sminke? Skal de lære at katter kan dette ned ifra taket med hode først og overleve? Eller at mennesker kan skade seg og ikke få vondt? 

Selvfølgelig er tegnefilm overdrevet og alle forstår jo dette, men små barn er små barn. De ser ikke ting ifra det perspektivet som vi voksne gjør. De ser morsomhetene i dette og ler, men det verste av alt er at noen barn ikke vet hvordan realiteten er. Om det er tegne film som gjør det eller om det er dårlig læremønster av oss foreldre, det vil det nokk alltid være delte meninger om!

Da jeg var liten var det ingen programmer som gikk ut på å snakke på noe annet språk enn norsk og engels. Nå på barnekanaler på tv og filmer, er det tegne filmer som ikke bare bruker disse språkene som vanlige språk men de har et læremønster på japansk! Vell kan enn skrue av tv, bytte kanal om enn ikke ønsker at barne skal se på dette. Men det er ikke det som er problem stillingen i dette! Problem stillingen og spørsmålet er hvorfor er dette blitt en normal trend nå?

Skal ikke norge og norges befolkning få holde på det norske, få lære barna det som er rett og ikke det som er vranglære? Skal ikke barna få lære deres morsmål og få se det på tv, eller få se det nordiske språket og lære det? Hva tid ble japans en vanlig språk på norsk tv over for å lære barna?!

Jeg er ikke imot barne tv eller tegne film. Jeg synes selv dette til tider er kjekt å se på, men en kreativitet til regissørene burde virkelig bli bedre enn dette! Greit at Tom & Jerry er overdramatisert og vranglære, og har vert dette i uttalelig mange år. Greit at my Little ponny, har alle regnbuens farger og sminke og klær og kan gi en innvirkning over for små barn og barn skjennerelt, ettersom det kan virke som at dette er normalt. Greit at dora de explorer snakker norsk, men også går over på japansk. greit at boble guppyer kjører biler under vann, og holder en type barne film lære som til tider også er vranglære.

Mye av dagens bare filmer er vranglære, og ja det er mye av det som er innholdet som gjør at det blir morsomt for barna å se på dette. Men hvorfor kan de ikke holder en litt mer realistisk holdning i filmene som også gjør det morsomt, men som barna kan lære av på en ordentlig måte. Det er vi som foreldre som har ansvar for å lære barna hva som er rett og galt, men programmer som de ser på og innholdet som de ser på er også noe som påvirker barna og som de ikke ser på samme måte som oss eldre og voksne folk. 

Det er faktisk også noen barne pogram som har et ordspråk som ikke holder seg til den norske kulturen! Et ordspråk som ikke alle ønsker at barna skal lære og bruke i hverdagen.

Er det virkelig dette vi ønsker barna skal se på og lære? Vil vi virkelig at barna skal sitte og få inn feil informasjon igjennom noe som skal være gøye og morsomme filmer for de små, som ender opp i vranglære?

Hva mener dere om dagens tegnefilmer og læren som de holder over for små barn?

 

Russ og russefeiring er i norge en betegnelse på en feiring for de som er avgangselever p videregående skole! Det er egentlig noe som bygger del på en dansk tradisjon, der elever som avslutter videregående skole kaller seg for russ og deretter markerer dette med en feiring. Det er ikke bare i norge at vi markere at vi har fullført videregående skole, men mange steder i verden er det en type markering av fullført gymnasium. Den norske feiringen av dette er i høy grad en særegen feiring, som blant annet er skikkene som russekro, russerevy og russeavis (som de utgir og selger på 17.mai).

Det er flere ukers feiring som topper seg ofte opp i mor slutten av russetiden, og deretter avsluttes på norge sin nasjonaldag (17.mai). På norge sin nasjonaldag dagen de blir mest lagt merke til av hele norges befolkning, vell blir de lagt merke til i feiringen også med de fargede buksene som har navn og merker på men på norge sin nasjonaldag er det mange steder som det er russetog etter barnetoget. Noen plasser går russen i samme tog som de vanlige togene som de har i forskellige plasser i norge. Men oppmerksomhet får de, og de skiller seg god ut på både godt og vondt.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Aktivitetene som russen arrangere er ikke av skolen, men av elevene som selv går der. Det er opp til flere tusen elever hvert år som er med på denne feiringen, men betyr det at noen skal bli holdt utenfor?

Nå dette året av russefeiringen var det noen som ikke var like ønsket med å få være med under russefeiringen. At noen skal måtte få beskjed om at de andre i russe styret skal nekte noen å få være med, er horribelt! Skal det plutselig være krav eller forskjells behandling på hvem som kan få være russ og være med på feiringen og ikke? Er ikke alle like verdige som russ, eller skal det plutselig bli lagt lister på hvem som er verdige og ikke? Alle har fullført videregående og er avgangs elever, og alle er i stand til å få være med på en russefeiring.

Nylig leste jeg en artikkel om to herlige mennesker ifra Rogalands området, som ble nektet av russen å få være med på russefeiringen. Buksene var kjøpt inn, kortene var laget og i boks, luen var på plass, og buksene var nydelig pyntet og klar for bruk! Det som holdt de tilbake var russen selv. De to herlige menneskene ble satt som et spørsmål ovenfor russen som er andre medelever som nektet de å få være med under russefeiringen. Grunnen for dette er at de har Downs syndrom. Er dette virkelig et grunnlag som gir andre rett til å holde de utenfor en norsk tradisjon for årlige avgangs elever?

Tenk om du var en av de som hadde Downs syndrom og ble holdt utenfor at andre med elever pga du ikke ble sett på som lik linje som andre rundt deg. Følelsen av å gå og kjenne på at enn kanskje ikke føler seg lik alle andre er ikke en god følelse, bedre sakt en utfordrende og til tider deprimerende følelse som enn ikke kan gjøre noe med. Enn prøver å være seg selv men plutselig er ikke det godt nokk. Enn blir deretter holt utenfor at andre som tydeligvis er normale nokk til å ha rett til å være med under denne feiringen. Dette er horribelt og mobbing i høyeste grad!

Ikke er det noen krav som må følges for å være en verdig russ når enn er avgangs elev! Ikke er det noe krav om at enn må være som alle andre, for ingen er like! Men alle er like mye vert uansett og unike på hver sin måte.

De som har Downs syndrom er herlige mennesker de også, som virkelig burde bli tatt vare på å få være med andre mennesker som også ikke har dette syndromet. De kan linke godt som alle andre være med på russefeiring! Det er ikke noe som tilsier at det hindrer de.

I denne hendelsen som står i Stavanger Aftenblad ente det heldigvis bra! Russestyret forandret mening etter avisen hadde vert på hjemmebesøk hos dette kjæreste paret som fikk beskjed først om at de ikke fikk delta på feiringen med russen. Etter besøket med avisen forandret russestyret mening og de fikk delta i russefeiringen likevel. Men tenk på de som har Downs syndrom og går igjennom denne hendelsen men som ikke går til media eller tørr å stå på for å få være en del av russen å få delta på feiringen. Tenk på de som sitter hjemme med russeklærne med tårer i øynene og en følelse av at de ikke passer inn og er fult klar over at de er blitt nektet av andre medelever fordi de har et syndrom som gjør at de andre ikke ønsker å ha de med. Er dette virkelig greit? Mitt synspunkt ut ifra dette er definitivt nei! Selvfølgelig skal alle få delta på en sånn stor feiring og tid sammen med andre medelever. Ikke skal det være greit å forskjellsbehandle andre på den måten og stenge andre ut på den måten.

Selv har jeg en person i familien som har Downs syndrom, å han er like mye verdt som alle andre! Han har tanker og meninger på lik linje som alle oss andre. Han er et menneske med like store verdier og er på ingen måte en person som ikke kan delta å gjøre det som vi andre kan.

Det er forskjellige grader av Downs syndrom, men uansett hvilken grad de har så er det en selvfølge at de skal få delta på ting som de selv ønsker. Det skal ikke ligge en hindring i oss andre, med at vi nekter de!

Husk på at enn vet aldri hva som skjer, enn vet aldri om det kunne vert du som satt og ble holdt utenfor på den måten av andre! Hadde du synes at det var okei? Hadde du likt og sittet hjemme og kjent på de følelsenne som er når enn blir nektet av andre til å delta på blant annet en russefeiring? Hadde du likt og gått på skolen etterpå å vist at du ikke fikk delta på en årlig tradisjon pga andre medelever? 

Synes alle burde tenke over dette og tenker over sine handlinger før de utfører de! For du vet aldri hva som skjer..

DEL GJERNE DETTE INNLEGGET VIDERE!

Trykk liker på den blå liker knappen under, hvis du synes at alle avgangselever burde få delta på russefeiring!

Ordet sex eller samleie som mange også sier, er et ofte brukt tema i hverdagen og samfunnet nå. Det er en naturlig ting som mange synes er flaut og unaturlig og snakke om. Hvis kjendiser, forskjellige modeller eller andre mennesker som ofte er i media drar frem dette temaet eller bruker noe som kan være sexfiksert i musikkvideo, bilder, osv. blir det med en gang et stort tema og en negativ omtale om dette. Spørsmålet er hvorfor? Hvorfor blir det det, hvorfor blir det så negativt omtalt med en gang. Er ikke sex en naturlig ting og tema?
 

Vi alle kommer til verden på en måte! Ingen kommer sendt ifra storken i et nydelig teppe som den slepper oss ned med i armene på noen som er plukket ut til å bli foreldre. Nei, vi må gjøre jobben selv og skape barnet, bære det frem og føde det. Det fødes ikke med ski på bena, ingen klær eller noe! Det fødes uten klær. Det å komme til verden uten klær er en naturlig ting, men kort tid etter enn er født er det plutselig unaturlig og være uten klær. Det ender med at nakenhet er helt unaturlig når enn blir eldre også.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Samleie som er en så naturlig ting for oss mennesker for at verden skal få bygge seg videre blir samtidig så unaturlig ting igjen. Barna ender opp med de rareste historiene og fantasiene med hvordan de ble til i denne verden. Men er det sånn det skal være? Skal barna gå å tro helt feil ting om hvordan de kom til verden? Skal plutselig det med fødsel og samleie bli tabu å snakke om der vi ikke lærer barna hvordan virkeligheten er? Skal vi begynne med vranglære på noe som er en naturlig ting, fordi det er et tema som kan føles unaturlig og snakke om å lære barna om?

Nå over lengre tid har barn ent opp med å lære om samleie, seksuelle ting på skolen. Til å med hvordan enn jente og en gutt i seg selv ser ut og fungere, mange lærer ting de ikke en gang viste om sitt eget kjønn. Er det virkelig sånn det skal være?! Skal ikke vi som er foreldre lære barna våres de naturlige tingene selv og gjøre det til en naturlig ting for de også?

Mange foreldre er nokk redde for at det skal virke som at det skal være et tema som kan virke spennende og teste ut, og mange opplever nokk at barna/ungdommene ender opp med å være utrolig tidlige nå for tiden til å prøve ut akkurat dette. Men det er virkelig ikke rart at andre ungdommer blir tidlige med dette når det ikke blir en naturlig ting for dem som de lærer om ifra når de var små barn og babyer. Det er akkurat som andre ting og tema vi lærer våre barn ifra når de er små, det blir uinteressant når de blir eldre fordi det er en naturlig ting for de da.

Når enn snakker om samleie og det å lære sine egne barn om seksualitet er ikke det at enn skal stå å snakke om sex ifra med en gang de er født. Det er et så stort tema som ikke bare er spesifikt på en ting. Det går på å lære barnet sitt om sitt kjønn, lære barnet til å gå på potte og til å etter hvert bruke toalettet. Det handler om å vise barnet at kjærlighet er viktig og til å vise barnet kjærlighet med å klemme, gi det kyss, holde rundt det og ved å vise barnet en trygghet. Det å lære barnet å vise følelser og sette ord på følelser er også en viktig ting.

Når barnet blir eldre og når det ser på bl.annet tv, blader og er i det sosiale rundt seg er det viktig å lære det at modeller og andre folk som jobber i denne bransjen er ikke en realitet med å ha som et forbilde med å ønske å bli sånn. Kroppen de har og utseende er ofte redigert i et bildeprogram eller operert sånn. Jeg sier ikke at det er galt å operere seg for å få det ønskede resultatet, men jeg sier at det er ikke en reelt forbilde til et lite og ungt barn og se opp til å ønske å bli sånn. Dette gjør jo at et ungt barn og ungdom ikke føler seg bra nokk selv å lett kan få et dårlig selvbildet. Det er viktig og lære barnet at enn er perfekt på hver sin måte og til å se verdien i seg selv. Alle er unike og perfekte på hver sin måte. Men ordet perfekt er nesten ikke love å bruke lengre, fordi enn da er for selv opptatt. Dette synes jeg er viktig å få slutt på, og heller bygge opp selvbilde til andre med at de kan vite at ordet perfekt er ikke at enn må være ?strøken? og ikke ha noen små ting som kan være feil. Fordi det finnes ingen feil i en person sitt utseende og personlighet. Alle er forskjellige individer og er perfekt og god nokk på hver sin måte.

Det er også viktig og lære hva som er rett og galt, hvordan enn skal ta vare på andre mennesker rundt og hvordan enn skal behandle andre rundt seg. Hvordan to stykk blir kjærester, gifter seg, forlover seg, får barn osv. Det er så utrolig mye mer enn bare sex under det seksuelle som enn skal lære og som er viktig å lære barnet ifra det er født. Automatisk lærer vi det en del av dette, men noen av tingene tenker vi heller ikke igjennom å derfor ikke lærer barnet det.

Jeg så for en liten stund siden på Dr. Phils sitt program på tv der han snakket om dette. Han ga en god forklaring som jeg ønsker å vise dere. Der han nettopp nevner disse tingene i slutten av programmet. Han hjelper også å forklarer andre som trenger hjelp med dette. Han utrykker seg også om det som han mener er viktig og legge vekt på å lære barnet ang dette temaet. Det er virkelig vert å se og det er noe jeg synes er veldig lærerikt.

OPS! Dette blogginnlegget er skrevet ut ifra mine tanker og meninger.
Det er ikke rettet til noen men er skrevet på skjennerelt basis,
der jeg ønsker å høre deres meninger rund dette temaet!

Er det ikke bra nokk å bare være oss selv eller må vi oppfølge noen krav for å være et godt forbilde for våres barn eller kommende barn?

Glamor modell, naken modell, topp blogger, super god jobb, nav, rik, uteligger, tigger, lang og god utdanning, osv! Ja alle kategorier som oss mennesker kan gå under. Allerede tror jeg dere har kommet over på tanken med noen av kategorier som ikke er nevnt ovenfor. Men stopp opp! Ikke belast hjernen din med de tankene.  

Har det seg sånn at alt vi mennesker gjør, om det er jobb eller hverdag, utseende eller fortiden, så skal vi måtte bli dømt av andre når den dagen kommer at vi har fått et barn eller skal ha et barn? Eller at vi skal bli dømt sjenerelt? Er det et krav vi må oppfølge for at vi ikke skal bli dømt av andre om vi er et godt forbilde for våre barn eller kommende barn? Er det ikke bra nokk at vi er oss selv og står for det vi velger å gjøre ut ifra våres hverdag og våres liv. Skal det ha så mye å si om vi er et godt forbilde eller ikke?

Jeg hører og ser ofte at mødre blir ofte dømt for hvordan de ser ut (tatoveringer, piercinger, klesstil, osv), hvilken jobb de har, og hvordan fortiden deres er. Ja rett å slett alt! Vi mennesker er de verste med å kritisere andre og dømme andre, om vi kjenner de eller ikke så dømmer vi hele tiden. Etter jeg selv ble mamma har jeg lagt veldig merke til at mødre blir ofte kritisert og får høre ?du burde sjemmest? ?du er ikke noe godt forbilde for ditt barn, når du holder på sånn? ?hvordan kan du gjøre sånn når du har et barn? ?du skal liksom være en mor?, osv. Dette er bare litt av hva jeg har sett at noen mødre får høre. Hva gjør at andre skal ha rett på å komme å dømme andre mødre og mennesker sånn så det?! Mye skjer i hode og mod kroppen, ja hele livet når enn blir gravid og får et barn. Hvilken jobb enn er i eller livs situasjon har ikke andre mennesker noe med, og det gir dem heller ikke noe mer rett på å dømme de på om de er et godt forbilde eller ikke. Alle har jo et valg om når de har fått et barn, men det stilles større krav til en mor enn en far. Det er mødre som går igjennom en graviditet og fødsel, forandringer i kroppen, ja alt som følger med. Det er mødre som enn hører mest om som er alene med et barn og skal forsørge det. Å det er mest mødre som enn hører blir kritisert. Hvor er faren oppi alt? Har det ikke noe å si om at begge foreldrene skal være et godt forbilde hvis enn absolutt skal utale seg om det istedenfor å bare rakke ned på mødrene? Jeg har intrykk av at det er mødrene som blir lagt vekt på, hva fedrene velger å gjøre og bruker sin hverdag på bryr ikke andre seg om. Om han velger bort sitt barn, er en far men ikke stiller opp for sitt barn, ikke står annsvarlig i barnet liv, jobber hele dagen og ikke er hjemme med barnet, har en utfordrerne fortid, er utro, velger bort sitt barn pga penger, osv. Ja alt, enn kan tenke seg. Fedrene har også sine ting og valg som skjer men som ingen tar hensyn til, de henger seg bare opp i hva mødrene gjør og er. Er det bare mødre som skal få hele overhalingen med å bli dømt over om de er et godt forbilde for sine barn eller ikke? Og er det virkelig rett å dømme andre uten å kjenne de, eller å hvite hele historien? Kan enn ikke bare stille seg nøytral å snakke for seg selv før en skal bruke tiden sin på å snakke og dømme andre og bestemme om de er et godt forbilde for sine barn eller ikke!

Foreldre har en viktig oppgave, nemlig og oppdra barna sine og alt som det innebærer og være foreldre. Selvfølgelig er det viktig og tenke igjennom hva enn gjør i hverdagen og hvordan enn fremstiller seg og oppfører seg over for sine barn. Barna ser opp til sine foreldre og de er det viktigste de har i livet. Alt foreldrene gjør, preger barna. Barna tar ofte opp hva foreldrene gjør og tar etter dem. Hvilken verdier og valg enn tar i hverdagen påvirker selvfølgelig barna uansett hvordan enn snur og vender på det. Men det er ikke alt andre rundt vet om hva som er grunnlaget og tanken bak alle valgene som skjer i andre sitt liv. Enn vet ikke hvordan foreldre og andre gjør for å skåne sine barn. Enn kan fremlegge seg på en måte men realiteten kan være en helt annen en hva andre oppfatter og tror. Hvilken jobb, kariere, livssituasjon enn er i så har det somregel sine grunner. Det trenger ikke å bety at barnet blir rammet av det å det trenger ikke å gi andre rett til å dømme om hvilke forbilde enn er. Hvordan enn kler seg, ser ut, sminker seg, har tattoveringer, jobb, osv er det et uterlig bilde enn hva som er inni hver enkelt person. Jeg trodde det innvendige og personligheten var det som talt mest! Det er de som skinner igjennom med hvordan en person er å det er de som utgjør om forbildet er bra eller ikke. Det er hva enn gjør det til selv enn hva andre mener at enn gjør det til.

Det å også dømme andre om de har tatt operasjoner, bryst opperasjon, mage opperasjon, fikser på kroppen sin her å der. Om enn bruker merker klær eller ikke på både seg selv og barna. Om enn har utdanning eller om enn har fått en kariere og jobb uten en utdanning. Uansett hvordan situasjonen til hver å en er, betyr det ikke at andre har mer rett på å dømme å si om enn er et godt forbilde eller ikke. Hvordan folk ser ut å fikser på seg selv, eller uansett så har ikke det noe med personligheten og det indre hos hver å enkelt. Det har noe med det ytre. Betyr det at det er de ytre som skal avgjøre om enn er et godt forbilde eller ikke? Er det ikke personligheten som former oss og preger oss i hverdagen over for hvordan vi er å fremstiller oss?

Uansett hva og hvordan, gjør det deg til et bedre forbilde enn andre med å dømme? Er det ikke det innerste som teler mest? det er som matte. Legg to og to sammen å hva får enn da? Jo i dette tilfelle, våres egne synspunter og meninger. Bedre sakt, tenk over hva du selv ønsker i livet og hvordan du selv ønsker å være som forbilde over for andre og barna dine, istedenfor å utrykke og dømme andre etter om de er et godt forbilde eller ikke. Er det virkelig krav til hvordan et godt forbilde skal være? Er det virkelig en fasitt på det ettersom så mange blir dømt av andre uten at de har grunnlag til å gjøre det? Gjør det deg, ja du som sitter å leser til en bedre person ved å dømme andre på denne måten? Jeg vil høre deres tanker og meninger rundt dette! Men husk! Det er mye enn ikke ser og vet rundt andre sitt liv og hverdag!

Må enn være høy, tynn, former, ingen strekkmerker og ikke ha noe fett nesten på kroppen? Eller er det ?lov? å kunne ha former men være naturlig i kropps fasongen? Må enn være perfekt i andre sine øyner for å være perfekt for seg selv? Er det noe som virkelig er den perfekte kroppen eller er perfekt et farlig ord å bruke innen kroppen?

I den siste tiden har det vert veldig fokus på kroppen til andre mennesker. Det er har blitt mye omtalt om kroppen til de som har vert gravide og ellers. Hele tiden uansett hvor du enn snur deg er det krops press. Blir vi preget av det? Ja! Uansett om enn er liten eller stor har vi et ønske om å føle oss bra og vell med kroppen våres. Andre mennesker er raskt ute med å slenge kommentarer om hvordan enn ser ut uten om enn har ønske om det.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Tynn eller tykk, lang eller kort, former eller ikke former, ja alt dette legger andre fokus på om andre sin kropp. Hvorfor? Hvorfor ikke la andre være fornøyde med seg selv istedenfor å kommentere?!

Selv har jeg alltid vert svak når det kommer til hva andre sier om min kropp, men etter jeg ble eldre har holdningen min til hva andre mener å synes om kroppen min forandret seg. Det viktigste er at jeg kan føle meg vell! Det er min kropp og det er min hverdag. Jeg vet jeg ikke har en flat mage, uten strekk merker eller som du nesten ikke finner noe fett på, men må enn ha enn sånn mage for å ha den perfekte kroppen? Fins den perfekte kroppen å er det nødvendig å måtte ha den perfekte kroppen som andre synes er perfekt?

Både jeg og andre mennesker og bloggere får ofte kommentarer på hvordan kroppen våres er, uten at vi ber om å få noen kommentarer på det. Om kommentarene er fine eller ikke er ikke det som er det som jeg ønsker å få frem men det som er hovedfokuset er at folk ofte føler et behov for å kommentere andre sitt utseende og kropp. Hvorfor? Det vet jeg ikke. Er det ikke viktigere å fokusere på seg selv å kunne føle seg komfortabel med sin egen kropp? Jeg vet det skal mye til for at vi mennesker skal være fornøyde med alt på kroppen våres, men vi blir ikke lettere fornøyde om andre skal kommentere oss.

Selv har jeg ikke en modell kropp, men jeg akseptere kroppen min uansett. Jeg har en mage som ikke er flat, jeg har en naturlig mage som jeg har båret et nydelig barn frem med. Jeg har merker for livet, men det er merker som viser hva kroppen min har klart å hva kroppen min har vert igjennom. Det er en stor belastning for kroppen å gå gravid å bære frem et barn, så hvorfor ikke være stolt over det etterpå?! Ja jeg kunne ha fjernet strekkmerkene men det ønsker jeg ikke. Nettopp fordi det er nydelige og naturlige merker som er beviset for hva kroppen min har klar! Jeg har selvfølgelig ting jeg ønsker å forandre å fikse på med kroppen min, men jeg legger fokuset på hva jeg kan gjøre for å føle meg mer vell med min kropp å tar ikke til meg hva andre synes. Det er ikke andre som skal være fornøyd med min kropp, det er jeg som skal være det!

Om noen gravide har mistet baby magen raskt eller ikke, om noen som har vert gravide har strekkmerker eller ikke, eller om noen av oss har overflødig hud som ikke har trukket seg tilbake enda eller som ikke klarer å trekke seg tilbake. Så gir det ikke andre noe mer rett til å kommentere!

Jeg kom over å lese der noen bloggere og andre mennesker er fæle med å trykke ned folk som er tykke og til tider ekstremt overvektig. Ja det er en stor belastning for kroppen å være det, men det gir ingen rett uansett til å kommentere negativt til de som er i den situasjonen uansett. Om noen er tynne og til tider ekstremt tynne, gir det oss heller ikke noe rett til å kommentere det. Uansett om enn er tynn, eller tykk kan det såre et mennesker veldig med hva andre mener å sier om kroppen deres.

Jeg synes det er viktig å huske på at vi alle er perfekte på hver våres måte. Kroppen til hver å en av oss er også perfekt fordi vi er alle forskjellige å ingen er mindre bra enn andre. Alle er unike og gode nokk uansett hvordan kroppen er. Så tenk over hvordan enn selv ser ut å hvordan vi føler oss med våres kropp, istedenfor å legge fokuset på andre å deres kropp med kommentarer.

Respekter andre sin kropp å følelser, istedenfor å trykke dem ned. For du vet aldri hvilke skader det kan påføre andre!

Dette er mine tanker å meninger rundt dette!
Jeg vil høre hva deres tanker å meninger rund dette!
Hva mer dere om kropps press?
Fins det noe perfekt kropp?

Mange tror det er super lett å være alene mor, å det kan jeg forstå ettersom enn leser ofte bare om det som er bra. Det er jo det som ofte blir lakt fokus på å som jeg også legger fokuset på. Jeg legger bevist fokuset på det ettersom jeg er veldig opptatt av positiv tankegang. Men ingen har en lik hverdag, ingen har det helt strålende til hver å en tid av et døgn hver dag. Alle blir trette iblant å må legge seg ned å slappe av litt. Alle har somregel noe som av å til er utfordrende som skjer ilpet av livet sitt. Mange som er alene mødre har et grunnlag som gjør at de er alene mødre og som gjør at det av å til oppstår situasjoner/hendelser som kan by på litt utfordringer. Ting er ikke alltid topp, men det er hva enn gjør det til. Alle har låv til å legge seg ned å felle en tåre iblant å innrømme for seg selv å de nermeste at noe av å til er trist, vanskelig, utfordrende eller tøffe situasjone. Men etter det reiser mann seg opp igjen å står på videre. Situasjoner som det har ingenting med barnet som enn har og forsørger alene, det har noe med at vi som er alene mødre også har en hverdag utenom. Vi har tanker å hendelser som skjer som ikke har noe med barnet å gjøre. Barnet er jo det som er lykken å gleden uansett. Det er det som holder hver å en av oss alle oppe i hverdagen å som får smilet til å komme rundt munnen uansett.

Selv er jeg alene mor å jeg er ikke noe maskin, jeg er et mennesker med tanker å følelser. Følelser som andre mennesker til tider liker å prøve å overstyre. Men den styrken som jeg selv har å ikke minst har over for barnet mitt som en beskyttelse, er den sterkeste styrken jeg noen gang har hatt. Jeg blir også trett og sliten, av å til i løpet av et døgn. Men hvem blir ikke det? Jeg er ikke en dårlig mor uansett. Det er en naturlig ting å faktisk bli det. Ja, det kan virke som jeg jobber på spreng å skal takle alt hele tiden helt fint å ikke bry meg om noe. Men jeg har som sakt tanker å følelser jeg også. Folk kan tråkke så mye de ønsker på meg, men jeg blir faktisk lei meg jeg også. Men gjør noen det med min datter, ja da er det krig! Jeg kan selv få slengt så mye dritt i tryne og i hverdagen som en kan klare fordi jeg skal alltid klare å ta i mot det å håndtere de følelsene men om noen hadde gjort det over for mitt barn, ja da synes jeg synt på de som i så fall hadde gjort det. Enn ønsker alltid å beskytte barne sitt uansett hva!

I min situasjon som alene mor, har det allerede bydd på utfordringer. Ja til tider sjokkerende hendelser som jeg ikke hadde trodd skulle komme. Noen hendelser som har skjedd har vert sårende, utfordrende å til å med gått ut over andre rundt meg på grunn av hendelser som andre mennesker har laget til. Det er trist at sånn ting skjer av å til, men samtidig så er jeg faktisk takknemlig for det. For det gjør meg til en sterkere person både fysisk og psykisk! Å det viser for meg at uansett hvor mye som skjer så er jeg alltid glad å fornøyd å lar ikke andre ting påvirke mitt barn på noe som helst måte. Å det er jeg opptatt av. Også helt tilbake til da jeg gikk gravid var ting utfordrende å bydde på hendelser som til tider var tøffe. Jeg ble fort en syndebukk i andre sine øyner, å det var ikke det kjekkeste. Det var ikke noe greit å føle seg tråkket på med påfunn som ikke var realitet, men samtidig så klarte jeg å se det på en annen måte. Jeg klarte etter litt tid å heller prøve å tenke at et sa mer om de som trengte å fremstille meg som en syndebukk å at ting var til andre sin fordel enn å fremstille sannheten. Jeg lærte også fort at hva andre mener å tror har ikke noe å si, det viktigste er at jeg selv vet sannheten å realiteten. Den fokuserer jeg enda på. Uansett om fortid er fortid så preges enn alltid av den på en eller annen måte. Om det er gjort om til styrke eller til noe annet så er det hva enn selv velger med hvordan enn lar seg bli preget av det.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Den største gleden med jul er å gleder andre, men den største gleden med jul er å kunne glede andre som ikke har det så bra som alle oss andre. Folk som sitter ute å fryser å kanskje ikke kan sitte langs et bort med en familie å spise et varmt måltid, eller ha noe julemat på bordet. Kanskje ikke det har muligheten til å kunne ha noe mat på julaften å heller må sitte ute å håper det er noen som går forbi som kan hjelpe de med noen små penger så de kanskje kan ha råd til litt mat. Det er nokk også mange av de som ikke har et juletree som er puntet og har gaver under, osv. Det å kunne hjelpe de som ikke har noe eller relatift lite så må sitte på gaten å håper det er noen som har muligheten til å hjelpe de. For det er mange som sitter på gata med en kopp i handa og sitter med et håp hver dag om at en dag har de nokk til å kunne kjøpe seg noe mat, drikke eller noen varme klær, osv. Alle trenger en gang iblant hjelp, om det er liten hjelp eller stor hjelp så går vi ikke igjennom et liv der vi aldri trenger noe hjelp. Vi hjelper andre og vi får hjelp selv av å til. Det er sånn vi mennesker er, og det er sånn livet er!

Så nå i all julestriden og juleforberedelsenne har jeg å min kjære mor tatt oss tid til å stoppe opp å tenkt litt da vi så en mann som satt på gaten. Vi la pengen i handen til Mina Adeline og gikk bort til han mannen som satt med en kopp i handen på bakken, vi smilte til han og lot Mina Adeline få legge pengen oppi koppen hans. Han ble så uendelig glad å smilte med et stort og herlig smil. Han takket så uendelig mye for pengen han fikk og kysset min herlige datter på handen som takk for at hun ga han en penge i koppen hans. Den uendelig store gleden han viste ga oss en utrolig stort glede. Hva han velger å bruke pengen på er han sitt valg, men å se den ekte gleden han viste var mer enn nokk for oss å ga oss en fantastisk god følelse av å kunne hjelpe noen på den måten som sitter sånn så det. Han var ikke innpåslitende eller noe, han satt bare der å spurte ikke noen om å få penger. Det var et valg som hver å en kunne ta da de gikk forbi han. Noen dager senere så vi han igjen på samme plass å da vi gikk forbi kjente han oss igjen. Han takket oss så uendelig mye for pengen han hadde fått og han fortalte oss at den dagen kl 4 skulle han få reise hjem å feire julen sammen med sin familie. Å kunne høre å se hva den lille pengen kunne gjøre for han å glede han betydde utrolig mye for oss. Tenk han får nå reise hjem til sin familie og feire den sammen med de. Han smilte og var så utrolig glad når han fortalte oss dette. Han bedde ikke om noe han bare ønsket å fortelle oss hva det hadde gjort for han med den hjelpen. Vi ga han noen mandariner og en flaske med vann så han hadde noe han kunne spise når han satt der å han takket så mye og var utrolig glad. Senere den dagen og noen dager senere var han ikke der, å han hadde fått reiset hjem til sin familie. Tenk han er nå i sammen med familien sin og får feire den sammen med de. 

Er ikke det en god følelse å kunne vite at enn kan være til hjelp med å kunne gi en så stor glede til noen som tenger det å kunne få glede de så mye så bare en liten penge kan gjøre. Det er virkelig det jeg vil si at julen handler om, hjelpe å glede andre rundt. For julen for oss som har en familie, har mulighet til å feire den sammen med noen, ha varm mat på bordet å gaver under juletreet. Kunne kjenne på den goheten det er å være sammen med familien på en sånn høytid, den er fantastisk men å sitte å ha alt dette på julaften men samtidig å kunne vite at nå sitter han mannen hjemme sammen med familien sin å koser seg, gir en enda større å bedre følelse når enn sitter å har alt det enn har selv på selve julaften. Det er noe jeg synes alle burde tenke over nå i juletiden. Det skader ikke å hjelpe andre, det gir heller en god følelse å kunne gjøre noe bra for andre som ikke har noe. Hva de velger å bruke pengene på er deres valg men vi andre har uansett gjort noe bra med å kunne gi.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Lik og del gjerne dette innlegget om dere også synes det er viktig å kunne gi til andre som kanskje nesten ikke har noe nå i juletiden.
 

Vi bor i norge, har en norsk kultur. Men er det plutselig regler for hvordan en mamma kler seg?

Jeg har lest noen steder at folk er raske med å kommentere andre mammabloggere også min blogg ang hvordan de kler seg. Om de har en kort kjole, eller har noen klær på seg der di viser hud. Kommentarene jeg har sett er blant annet nedverdigende å relativt upassende å viser mindre respekt for andre som er mor. Har det seg sånn at etter enn har blitt mamma så er det regler med hvordan enn kan kle seg?

Vi som bor i Norge har en norsk kultur. Vi lever som nordmenn flest gjør. Vi kler oss i bikini om sommeren å ligger på stranden å soler oss, ergo vi viser mye hud! Vi går rundt i kjoler, både korte å lange som igjen viser til at vi viser mye hud. Vi går i topper, både korte å lange med korte å lange armer. Gensere som også til tider viser hud. Ergo vi viser ofte hud i klærne vi bruker. Alle har jo forskjellig kle stil. Men har det seg sånn at det plutselig er regler for hvordan enn kler seg etter enn har blitt mamma å fått barn? Har det seg sånn at enn må forandre seg etter at enn har blitt mamma å passe på at vi ikke viser noe hud? Må vi plutselig pakke oss inn i masse klær å passe på at ingen ting av klærne vi går med er utringet på noe vis så det ikke kan virker som noen utfordrende klær eller lettkledde klær? Fordi da er vi plutselig en dårlig mor å det er galskap der vi får høre ?stakkar barnet ditt som har en mor som deg?, ?du burde skjems over hvordan du kler deg?, ?tenk hvordan barnet ditt kommer til å skjems over deg som mor når barnet blir større?, ?lettkledde bilder med barne ditt, spesielt?, osv. Disse er bare noen av kommentarene jeg har lest andre har klart å skrive til mammabloggere. Er det rett å skrive sånn til en mor? Er det rett å dømme folk sånn uten å kjenne de bare med å se bilder av personen?

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Hvordan en mor kler seg har ingenting med hvordan et barn har det, det handler om kjærligheten å omsorgen som barnet får av sin mor og foreldre. Det er vanlig å gå med kler som går ovenfor kneet å det er vanlig i norge at vi viser litt hud. Det betyr ikke at det er lettkledd eller noe bare fordi vi viser hud. Vil det da si at når det er sommer så kan vi ikke gå i sommerklær å bikini, osv fordi vi er mamma å at vi da viser hud å kan virke lettkledde å utfordende kledd? Nei, fordi det er normalt om sommeren. Det er normalt i norge å vise hud. Vi kom til verden uten klær å vi ble til uten klær, men vi går med klær fordi det er vanlig for vår kultur å det er sånn vi har vokst opp med er vanlig for oss. Vi har like vell klær på oss uten at det skal bli dømt som lettkledd forde om vi viser hud. Kan vi ikke få være stolte over hvordan vi ser ut å kroppen våres som vi har jobbet for å få tilbake etter vi har vert gravide å født et barn? Burde det ikke heller vises litt respekt over hva vi damer er i stand til å klare med kroppen våres? Istedenfor å prøve å dømme oss å trykke oss ned å bruke barnet våres imot oss på den måten jeg har sett det har blitt gjort. 

Selv som mamma å ja jeg er ung mor men samtidig tenker jeg over hvordan jeg kler meg, noe jeg tror de fleste som er mamma gjør. Samtidig så kler vi oss jo i det vi liker å det vi føler oss vell i. Jeg ønsker i alle fall å kunne være stolt over kroppen min å hva min kropp har gått igjennom etter en tøff graviditet og fødsel. Jeg jobber hardt for å få kroppen min tilbake til hvordan jeg ønsker den skal være. Har jeg da ikke lov til å få være stolt over kroppen min å få kle meg i de klærne jeg ønsker når jeg samtidig passer på at jeg ikke står å viser fram personlige kropsdeler.

Det er mange som er ung mor å vi har våres kle stil akkurat som alle andre på våres aldre som ikke er mor. Vi forandrer oss å blir mer modne å voksne i hode enn vi kanskje hadde vert uten å vert mor i vår alder (i alle fall noen som blir mor gjør det, men selvfølgelig ikke alle) vi tenker mer igjennom ting enn hva vi kanskje hadde gjort før vi ble mor, men samtidig har vi våres kle stil som vi må få lov til å ha uten å bli dømt på den måten. En del som er ung mor å ung har ofte en kle stil som viser litt hud å går i korte skjørt, topper, bikini osv. Men det gjør oss ikke noe dårligere uansett å det betyr ikke at klerne i seg selv er utfordrende eller lettkledd på den måten en del vil ha det til.

Jeg håper folk tenker igjennom litt hva de kommenterer til andre før de skriver en kommentar å sier noe. For det gjør jo ikke personen som skriver sånne nedverdigende kommentarer noe bedre. Det er ikke alltid at andre skriver sitt eget navn på sånne kommentarer.. Hvis enn absolutt føler for å skrive sånne kommentarer bør vell først å fremst de som skriver den stå for det de kommenterer å sier med å kunne skrive sitt navn. Men alt i alt enn bør vell egentlig feie for sin egen dør å passe på seg selv før enn dømmer andre å prøver å feie for andre sin dør.

Detter er mine tanker å meninger å jeg vet det er mye forskjellige meninger å tanker rundt dette.