ALENE I EN STOR VERDEN

Mange herlige mennesker står rundt meg, jeg er ikke alene. Jeg er ikke den eneste, men det følels sånn. Det føles som du er forlatt men samtidig skal vite alt. Helst skulle jeg ha levd et tidligere liv å vert full av erfaringen å visdom. Men nei, jeg er bare en jente på snart 23 år. En jente som har blitt mamma for første gang. Mange liker å trykke meg ned, eller å prøve men de vet ikke hva det vil si når enn har blitt mamma, å hvilken styrke som skuler seg bak en maske som smiler å er imøtekommende hele tiden. Den skjulte styrken som de en dag vil innse at jeg har. Kanskje de da ser at jeg er mer enn bare den lille jenta som alle tror de kan styre over. Kanskje de da ser hva jeg virkelig klarer selv, at jeg faktisk er en sterk jente og ikke en av de svake!

Situasjoner oppstår og de forsvinner, du kan sammenligne det med berg og dalbaner! Ikke kan jeg styre de selv, de kommer når andre lager de. Akkurat sånn som andre har laget berg og dalbanen. Ikke har du kontroll på når det går opp over, når det går ned over, når det svinger. Du må bare følge med igjennom turen, du har ikke noe valg når du er i den.

Hode sviver på spreng, hva er rett og hva er galt. Det er aldri noe jeg får svar på. Ingen fasit men et liv som må leves å erfaringer som vil komme med årene. Et stort ansvar har jeg og det skal jeg ta godt vare på. Ingen kan påvirke meg til noe som helst, men av å til skulle jeg ønske jeg hadde en dobbelt gjenger av meg selv som kunne tatt over livet mitt når det blir tøft.

Jeg føler meg alene, men samtidig er det helt absurd! Jeg er langt ifra alene, jeg har de mest fantastiske menneskene rundt meg som stiller opp å gjør så godt de bare kan. Men samtidig kan de ikke leve livet mitt, ta valg som jeg må ta, osv. Det er de bare jeg som kan. Ingen kan si til meg hva som er rett å galt, det er noe jeg må se ut ifra situasjoner og helhet. Men hele tiden er det en rød trå igjennom alt, og alt må bli tatt med når enn skal komme frem til et valg og en beslutning av en situasjon.

Noen ganger føler jeg at folk tror de bare kan styre over meg, si hva de ønsker å stelle i stand akkurat det som passer dem. Ikke at det blir tenkt over en helhet i det og at det blir en realitet og et grunnlag som bærer på en bra forklaring. Inn puls handlinger er det vell egentlig, men inn puls eller ikke så virker det inn.

Fortvilet øyner og tårene er borte. Ryggen er strak og hode er hevet. Bedre sakt ?masken? er på og gir meg tryggheten som jeg alltid har hatt med den tidligere. Slappe av kan jeg gjøre når jeg sover og er med min datter. Da trengs det ingen ?maske? da er alt bare en fantastisk glede og livet er perfekt. Når min datter sover, da kommer tankene. Da er det jo bare meg, jeg som må vite og finne svar. Finne løsningene og mulighetene for hvordan situasjonene skal håndteres. Ingen kan gi meg fasiten, den må leves og resultatet er det som blir en fasit ut ifra senere tid om hva som var rett eller ikke når enn ser tilbake. Delte meninger, tanker og følelser er det hos alle, ingen kan vite hva som er best for hver å en fordi ingen er like!

Alle finnes det noe godt i, men å vise godheten over for andre kan ofte blir glemt. Huske på at vi alle er mennesker og vi er ikke feilfrie, men vi må stå for ting og hendelser og holde på våres meninger. Ja stå for den vi er som person. Vell kan jeg som alle andre, fremstille meg etter hvordan jeg ønsker for andre men enn kommer ikke langt med det uansett. Ærlighet er det som varer og sannheten kommer alltid ferm en gang uansett.

Utfordrende dager er det iblant, men å få sette litt ord på de iblant kan hjelpe. Dette er hva jeg føler å det handler ikke om hva andre tenker å føler, dette går på mine følelser og tanker.