Solen skinte å jeg var overlykkelig for at jeg hadde fått noen timer ekstra på øynene. Det å være en foreldre om det er mamma eller pappa eller begge deler, det tar på! Hvert fall i denne pandemien som styrer hele hverdagen vår på hode. Ingenting er som før å vi alle blir mer isolert enn vanlig. Men det var ikke det jeg verken tenkte på eller hadde planer om å fortelle om i dag.
Det hadde seg slik at før øynene mine rakk å legge merke til klokken, legge merke til solen som skinte, ble heller øre mitt snakket inn i på et såpass lydnivå at jeg våknet. Ordene som vekket meg vekket meg totalt! Jeg våknet i rent sjokk. Jeg våknet til en liten barnestemme ifra M.A på 6 år som sa til meg “mamma jeg går ut til hesten min” – hva sa du?! kan hun virkelig gå ut alene uten oss til stede?! Kan hun virkelig gjøre noe utenfor på tunet uten at vi må være med som en hale på slep som puster å peser for å klare å henge med? men sannelig stemte det.
I ren sjokk tilstand var det heldigvis noen ord som går under okei listen, jeg klarte å få respondere ved “ja så fantastisk, spring ut å kos deg”… 2 sekund etterpå smalt hode mitt tilbake på puten å jeg lå der. sjokk tilstand. ikke klarte jeg å sove noe mer for jeg var i totalt sjokk. Men sannelig skulle jeg bare ligge her i sengen å nyte stillheten, reflektere over sjokket med at det er stille i huset og barne vårt er ute hos sin egen ponni ALENE! Hun er UTE ALENE! wtf skjedde nå…
ops! til dere mamma politi, ro dere ned. Hun gikk ikke over gjære til ponnien sin, og hun vet det er strøm på gjæret. Hun var rett utenfor så jeg kunne se hun på kamera utenfor å jeg kunne høre hun ifra vinduet mitt. Hun ble passet på selv om hun var ute alene. Så der slapp dere det sjokket å muligheten for å arrestere meg som mamma. – vell bekomme.
men tilbake til meg som lå på puten i sjokk.
Det var en ny åpenbaring da M.A faktisk på sine 6 år endelig kunne komme å si “mamma jeg går ut” og faktisk legge til at hun også går alene til ponnien sin. At hun endelig kunne løsrive seg på det stadiet å være et barn som kan gå ut alene å kose seg enn å hele tiden måtte mase om å dra oss foreldre med over alt. Både på unødvendige ting som å klatre opp en liten fjell knaus til å måtte være med hun som en hale for å hente jakken sin.
Jeg var så overlykkelig da sjokket roet seg, endelig kan hun springe ut på uteplassen vår og leke å kose seg ALENE! Endelig kan det bli stillhet i huset i 5 minutt, og er du heldig kanskje hele 10 minutter. woow, jeg kjenner sjokket kommer snikende her jeg sitter å skriver. Det er helt uvirkelig. tenk at noe så lite kan være så stort. Jeg er helt i ekstase og må ta megselv i å roe meg ned å lande på bakken igjen med begge bena.
da hun kom inn igjen var det en glad og fornøyd jente. Hun var så uendelig stolt over at hun hadde vert ute, men var jo super flink som di fleste barn å bare late som at alt som er sjokk tilstand for oss foreldre er helt normalt å har skjedd ti tusen ganger, men så har det faktisk nettopp skjedd. Hun kom stolt å viste meg hva hun faktisk hadde gjort ute. Hun hadde laget et herlig tiktok film, noe hun elsker å gjøre (og ja, under kontrulerte omgivelser der jeg passer på og kontoen er min og er lukket). Det var så glad og lykkelig film, der hun bruker fantasien og koser seg.
Det var en magisk start på dagen, sjokk men glede for både store og små.
for en dag.
