Jeg er så lei av å ikke kunne snakke, ikke kunne si realiteten. Det å hele tiden måtte holde inne realiteten for å vokte seg for hva andre instanser tenker å mener osv. Jeg er lei av å dekke over alt å bare leve på en rosa sky der alle tror alt er så rosen rødt å fint. For det vi opplever i hverdagen med skolegang er det nokk dessverre alt for mange der ute som også opplever. Det er nokk også mange av dem som føler seg fortvilet å alene i vanskelige situasjoner, der kanskje ikke skole eller andre instanser seg hvordan det virkelig er. Så nå er stillheten min over, nå vil jeg få si hvordan første skoledag i 2 klasse og Mina Adeline sitt første skole år egentlig var. Hvordan det faktisk følte å sende hun på skolen igjen, osv. Mange vil nokk snu å vende på dette og lage sine egne tanker å meninger, men slikt kommer enn ikke unna uansett hvor enn snur seg.
Så hvordan var egentlig første skoledag i 2.klasse, hvordan var egentlig det første skole året i 1. klasse. Jeg har raskt et ord som kommer, Utfordrende. Det er vell det ordet som dekker over det meste av hva som skjedde.
Første klasse er jo et spennende år. Et år der barna gleder seg, gruer seg men også får utvikle seg enormt. De er plutselig skole barn og ikke barnehage barn lengre. Det følger også med enormt store forventninger til de startende første klassingene. Dette gjorde det også for min datter. Hun var så klar for å starte på skolen og gledet seg enormt. Jeg ser enda tilbake på bildet som ble tatt da meg og hennes pappa følte hun opp til første dag i første klasse. Det smilet er så ekte, den gleden er så stort der hun nemmest springer hoppende langs veien mot skolen. Det var en stor dag som hun hadde ventet lenge på, men det ble med den dagen med den iveren og gleden dessverre. Vi gledet oss til å se den glade og sprudlende jenta hver dag til å fra skolen, men det forsvant raskt.
Vi merket hvordan alt dalte ned over, og det ble mer å mer utfordrende hjemme fordi hun gikk å holt noe inni seg. Noe vi ikke fikk vite noe om men merket at det tydelig var noe som ikke stemte. Vi valgte å prøve å bare være glade å håpe at det kunne smitte over å gjøre hva det nå enn var med vår datter til den glade jenta som hun egentlig er. Hun klaget daglig på smerter i kroppen, kvalme, hode verk, vondt i magen, mm. Men etter en stund brøt hun sammen. Hun knakk enormt. Det kom frem masse hendelser og mobbe hendelser som skjedde daglig på skolen. Det var endelig da brikkene falt sammen og vi forsto hva som skjedde.
Hele første klasse skole året var det hendelser og ting som skjedde, daglig grining, daglig mobbing, daglig smerter i kroppen, daglig sterkt ønske om å ikke gå på skolen, osv. Hver morgen ble en kamp, for å få hun på skolen. Vi hadde løpende kontakt med skolen og ga hele tiden beskjed om hva som skjedde, men bedring ble det ikke på alle plan. Det ente med at Mina Adeline til slutt knakk helt sammen og var ikke til å klare å få på skolen, og den dagen ble det reaksjoner ifra skolen når hun ikke møtte opp på skolen grunnet mobbing. Hele prosessen ble da enda større og selv tok jeg og min mann kontakt med fylkes mannen for hjelp. Fortvilelsen vår var for stor og vi møtte veggen med enorme bekymringer grunnet stor endring på en skremmende måte hos vår datter. En merket mange tegn til at hun trengte hjelp for bedre skolegang og dette måtte tas tak i raskt. Det var mange faktorer som skjedde som jeg bevist ikke uttaler noe om enda. Selv kontaktet jeg ikke bare fylkes mannen men også PPT, Barnevernet og noen instanser til. Enn skulle jo trodd at barnevernet skulle klare å ta tak i dette å få rette opp slik at jenta vår kunne få en god skole hverdag, men det ble dessverre ikke slik som jeg hadde trodd å håpet på. Både jeg og min mann ente opp med å bli enormt skuffet over barnevernet i vår kommune. Den hjelpen de egentlig skal være der for å gi, føler jeg bare er tomme løfter som ikke blir følgt opp.
Jeg husker så godt enda den ene dagen når min datter kom hjem og fortalte «mamma og pappa, jeg ble tvunget til å sitte i samme rom som en av de som mobber meg og måtte snakke med denne personen. Jeg var redd og ville ikke gjøre det men jeg måtte». Da disse ordene møtte oss ble jeg så sinna inni meg, hvor i alle dager er logikken i å la barnet føle seg trygg. Hvordan skal det trygge barnet på en plass hun allerede ikke føler seg trygg. Jeg ga klar beskjed til skolen at dette var ikke greit og at dette var noe som verken meg eller min mann hadde fått beskjed om på forhånd, og at vi skal ha full innsikt i hva som skjer. Noe som ikke var så lett å få til, så det kom frem senere at dette ikke bare hadde skjedd en gang men hele to ganger.
Det dette utløste var at jenta vår lukket seg igjen. Hun prøvde å holde alt inni seg å nektet å snakke med noen. Hun ble redd og følte seg ikke trygg med noen. Vi måtte igjen jobbe enormt for å få hun til å klare å åpne seg igjen for til å med oss foreldre. Noe som ikke er rart ettersom hun opplevde at hun ble utsatt for slik situasjon ved å være ærlig om hva som skjedde på skoletid.
Fortvilelsen vår ble enda større og vi viste ikke hvor vi skulle snu oss for å få hjelp. Heldigvis var det en instans som virkelig var behjelpelig og som forsto alvoret i dette, nemlig fylkes mannen. De så jenta vår for den hun er, de forsto alvoret og ikke minst de tok tak i det og jobber den dag i dag med dette. Nettopp for å gi vår herlige Mina Adeline en god skole hverdag.
Men så kom andre klasse.
«En flott start på et nytt skole år?»
Spenningen for skolestart i 2.klasse var enorm kvelden før skole start og morgenen før vi skulle gå til skolen. Hun hadde fått et større avbrekk i sommer og til tider dukket det opp vonde opplevelser ifra skolegangen i 1.klasse men vi fikk håndtert det slik at vi kunne legge skole og alt til sides å ha en fantastisk ferie. Vi brukte hele uken før skolestart på å forberede hun. Hun fikk ny sekk ettersom hun nektet å gå med den gamle grunnet at den var så barnslig og mest sannsynlig også pga hun opplevde hendelser med andre medelever på skolen som ble gjort med hun når hun hadde ransel på seg. Hun fikk nye klær til skolestart, noe jeg har vokst opp med som tradisjon. Hun fikk nye skole saker slik at dette var en helt ny start på et nytt skoleår.
Mandag morgen kom å alt måtte være helt perfekt. Håret måtte ligge perfekt, klærne måtte sitte perfekt og skoene måtte være hvite og ikke minst perfekte de også. Sekken måtte være fikset til på riktig måte og vi måtte være på eksakt tid for å få god nokk tid til skolen slik at hun ikke skulle føle hun kom for sent. Ja det var en lang liste som skulle gjennomføres før hun følte seg klar.
Det bilde ifra i fjord påvei til første skole dag ble fornyet i år, og jeg klarte å få ferm et smil og minnet ble foreviget. Men stillheten var stor hos hun da vi gikk samlet opp. Hun smilte å gledet seg, men da vi skulle si ha det kom tårene og dagen endret seg, hun følte seg dårlig og ville hjem. Heldigvis klarte vi ordne det, men dessverre var det allerede igang igjen da hun kom hjem ifra skolen for da var hun også dårlig. Dette har fortsatt hele denne uken med hver morgen er hun dårlig og ikke føler seg i form til å gå på skolen. Hver dag har vi vert støttende for hun men ledet henne mot å klare skole dagene. Mange tårer har jeg kjempet imot for å ikke komme, for hvem av foreldre der ute klarer å sende barne sitt på skolen med en god magefølelse og trygghet på at barnet ditt vil få en god dag på skolen, bli ivaretatt der og føle seg trygge. Nei det er ingen enkel sak å være gravid å ha hormoner å samtidig gå å kjenne på at barnet sitt ikke har det slik det skal ha det på skolen å samtidig ikke kjenne på trygghet med at barnet mitt blir ivaretatt og er trygg der når de ikke ser hva som skjer.
Det er vanskelig, utfordrende og en lang prosess vi går igjennom. En ting er å være et mobbe offer, men å være foreldre til et mobbe offer like fortvilende og vanskelig. Enn føler seg så hjelpes løs og går så mange blind veier før enn klarer å finne den rette veien som er best for slik situasjonen er. Det er bare så trist å vondt at enn føler sitt eget barn må være en prøve kanin for om det er riktig vei vi nå tar eller om det er nokk en blindvei som vi må gå på for å finne riktig vei. Jeg skulle bare ønske det heller var meg som fikk påført megselv det hun opplever å kjenner på, slik at jeg kunne fått skåne hun mot det. For det er ingenting mer jeg ønsker enn at jenta vår skal få ha en trygg og god skole gang og hverdag på skolen.
* Hvordan var første skoledag for ditt barn?
* Opplever ditt barn mobbing på skolen?
* Isåfall hva gjorde du/dere for å løse dette?
