Kategori: Min hverdag

Den siste tiden min har vert preget av mye tanker. Jeg har ikke klart å få tankene ned som ord, men har hat en orkan av tanker i hode mitt. Jeg ønsker først å fremst å takke for alle de flotte kommentarene på sist blogginnlegg. Det setter jeg uendelig stor pris på. Jeg har lest alle sammen og mailene som noen har sent meg. Jeg har desverre ikke enda fått satt meg ned å fått svare dere. Men dere skal hvite at jeg setter uendelig stor pris på alle kommentarene og medfølelsen som dere har vist.

I går var den store dagen kommet. Den dagen jeg skulle inn på ultralyd og få hvite ha den uønskede kulen i brystet mitt var. Bare det å oppdage en kul i seg selv, som jeg måtte få undersøkt videre var en stor belastning i seg selv. For en går i det uviste, enn hvet ikke om det er noe alvårlig eller om det ikke er noe alvårlig. Det er en vanskelig og tøff tid som en går igjennom, i ventetiden som virker som en evighet. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Mange tanker som jeg aldri har hatt i hode mitt før kom. Det å sette ord på alle de tankene og følelsenne er en prøvelse i seg selv. Jeg skal ærlig innrømme at det kom noen tårere av å til pga fortvilelsen og redselen som jeg bar på. Men i går var sannhetens øyblikk kommet. Det var tid for å få svar, tid for å slippe å gå i det uviste. 

Jeg tror aldri jeg har sittet så urolig før på en plassfør, som det jeg gjor i ventetiden før jeg skulle inn på undersøkelsen. Ja rett å slett før det var min tur. Det å nettopp ha blitt 23 år, og har fått en kul i bryste som enn ikke hvet om er alvårlig eller ikke, er ingen lett situasjon for noen. Ja det er mennesker som er yngre enn meg som desverre opplever det, men jeg kan ikke snakke ut ifra hva andre tenker å føler i en slik situasjon, jeg kan bare snakke ut ifra jeg jeg selv tenkte og følte. 

// Jeg kommer tilbake til mine tanker og følelser rundt dette i eget innlegg //

Da det endelig var min tur for undersøkelse, kjente jeg nervøsiteten kom enda mer. Jeg ville bare få det overstått så fort som mulig og håpte tiden kunne fly, slik at jeg kunne få svar. Kunne få hvite hva dette var. For hvert ultralyd bilde legen tok, ble jeg mer å mer nervøs. Spørsmålene kom i hode mitt “hvorfor tok han ultralyd bilde der?” “hvorfor har han tatt flere ultralyd bilder, er dette mindre bra?” ja mange tanker i de banene der kom. Men da sjekken tok slytt kom resultatet. 

Kulen i bryste mitt slik som han kunne se, var en kul som ikke var farlig. Første tenkte han på om det kunne være en liten blødning, men etter han hadde sett mer på den kom han frem til at det var en kul med fett og blod som hadde samlet seg opp. Det var en kul som vil etter litt tid forsvinne av seg selv. Det var som sang i mine ører da jeg hørte dette. Jeg ble så glad, men prøvde å holde meg så rolig som mulig. Tenk så heldig jeg er! Jeg er selv utrolig glad og lykkelig over et så bra resultat av hva kulen var. Det kunne vært så utrolig mye verre, så jeg gleder meg stort over dette. Det er en kul som han kunne stikke hull på å tappe ut av, da jeg var der. Men sprøyte skrekken tok over, og jeg valgte å heller vente å se at den forsvinner av seg selv. 

Jeg er utrolig glad enda å føler meg veldig heldig og utrolig takknemlig som fikk en så god nyhet og beskjed av en slik opplevelse. Jeg har virkelig blitt påminnet om hvor viktig det er å sette stor pris på små øyeblikk, små hendelser, små ting, på like stor linje som de store øybelikkene, hendelsenne og ting. Alle positive opplevelser er alltid vert å sette pris på. 

Håper dere alle får en flott helg!
Og nokk en gang, tusen takk for all den flotte støtten dere har vist for meg i denne tiden. Jeg setter uendelig stor pris på det!

De siste dagene har det vert litt stille her på bloggen. Flere ting står på skriveplanen min, men når en situasjon oppstår som ikke føles så bra og hode blir fylt av tanker. Da er det litt vanskelig å klare å skrive på best mulig måte.

Denne uken startet ikke helt som alle andre ukene. Søndags kveld oppdaget jeg noe jeg ikke hadde trodd jeg skulle oppdage. Jeg fant en kul i bryste mitt! En klump som aldri har vert der før, men som plutselig var der. Vell har jeg kjent ubehag og stikninger oftere i det ene bryste, men jeg har ikke tenkt noe over det. 

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Gratulerer med kommende 23 års bursdag, din gave var en kul!

Mandags morgen var det bare å få ringt til legen og kommet seg bort å få sjekke dette ut. Når undersøkelsen pågikk, merket legen kulen med en gang. Jeg ble henvist videre til ultralyd av brystet, og venter nå på timen for å få svar på hva dette er.

Da jeg var hos legen, var det ingen god følelse å høre når han ringte sykehuset til brystkreft avdelingen for å høre om det var til dem jeg skulle for å ta ultralyden. Jeg er liksom bare 22 år, jeg skal ikke sitte i en stol hos legen og høre han ta en slik telefon. Jeg har nylig hatt flere operasjoner, og føler meg endelig vell. Jeg har en fantastisk datter, og har det jeg kan ønske meg i mitt liv. Jeg skal ikke plutselig sitte i en situasjon der slike telefoner blir tatt. Det hele er bare helt absurd!

Hva kulen kan være er ikke godt å si, men uten svar og uansett hva det kan være så setter ikke det noen stoppere på mange tanker. Tankene kommer stormende i hode, uansett om det er alvorlig eller ikke. For en går i det uvisse. Selvfølgelig kommer tanker om det ene og det andre, og alt på en gang. Det er en naturlig ting som jeg tror de fleste som kommer i en slik situasjon opplever i ventetiden.

Det har vert noen vanskelige dager etter dette, og hode har som sakt jobbet på spreng. Redselen kommer selvfølgelig, og alle de følelsene som en kan klare å få i en kropp fyller seg opp.

Jeg har selv bursdag på førstkommende søndag, og dette var det siste jeg verken tenkte på skulle skje, og det siste jeg ønsket noen gang å oppleve. Det å stå i den uvissheten og alle tankene nå som bursdagen min nærmer seg, er ikke mitt største ønske. Men slik er det nå, og det er ikke noe jeg kan gjøre noe med. Jeg tar dag for dag, og ser frem til å få svarene på hva denne kulen er! Men det tror jeg egentlig de fleste hadde sett frem til å få svar på.

Selvfølgelig kan det være helt ufarlig men samtidig er det noe jeg ikke enda vet, og jeg har gått flere runder med meg selv før jeg valgte å skrive dette. Men jeg ønsket å skrive dette innlegget, fordi jeg ønsker å høre om det er noen andre jenter/damer der ute som har opplevd det samme? Og hva det eventuelt var i deres tilfelle? 

Er du en av de som blir rammet av mobbing? Da kan jeg låve deg en ting. Jeg vet hva du går igjennom. Ofte kan enn føle seg alene, forlatt og ensom. Enn sliter med og klare å se realiteten av livet og seg selv. Det å finne noe positivt og forståelsen av at noen kan elske deg er uvirkelig.

Ord blir like skarpe som kniv, og lager dype og usynlige sår som bare du selv kjenner på. Smerte som du selv får påført om det er fysisk eller psykisk, er det like grusomt uansett. Livet føles ikke verdt og holde på. Og alt føles grusomt.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

En ser ikke ofte verdien i ting og enn blir lett stengt inne i en dyp tristhet i seg selv. En lever i en overvinnelig kamp der frykten styrer alt. Timer som en må tilbringe på de plassene som enn blir rammet av mobbing, føles som timer så er like lange som år. Det føles som en evighet.

Enn føler seg ofte alene og føler ofte at ingen forstår og er redd for å gjøre seg til kjenne. Enn er redd for å si ifra og få hjelp av andre rundt for enn frykter hva de som mobber da vil si og gjøre.

En lever ofte i en evig frykt, en evig kamp.

Mye mer skjuler seg inni de som blir mobbet. Og hverdagen er en levende kamp.

Dere som blir mobbet, dere har et valg. Et valg om å overvinne deres frykt. Bruke ord å bli hørt. Mine råd til både de som blir mobbet fortell til deres foreldre hvordan dere egentlig har det. Fortell hva som skjer og hvordan det er. Fortell og si ifra om andre er klar over dette og om noen andre prøver og hjelpe. Snakk og bruk ord. Kommer det tårer, så er det ikke tegn på svakhet men en styrke!

Det finnes instanser som er der og kan hjelpe de som blir rammet av mobbing. Noen av instansene som ble brukt og som prøvde å hjelpe meg når jeg ble mobbet var blant annet, Politi, barnevernet, rektor og lærere (ettersom mobbingen skjedde på skolen også), helsestasjonen, psykiatri tjeneste. Det finnes garantert flere instanser som er til hjelp for de som blir rammet av mobbing.

Det er også en lov som heter Opplæringsloven som har paragrafer som går litt inn under mobbing. Som har noen viktig paragrafer og huske på hvis mobbing finner sted på skolegang. Det er blant noen paragrafer som jeg ønsker å nevne, som kanskje noen ikke er klar over at det faktisk er lovpålagt at ansatte i skolen tar del i og hjelpe de som blir mobbet! 

Opplæringsloven § 1-1 siste ledd, sier loven dette:
? Skolen og lærebedrifter skal møte elevene og lærlingene med tillit, respekt og krav og gi de utfordringer som fremmer dannelse og lærelyst. Alle former for diskriminering skal motarbeides.?

Opplæringsloven § 9a-1, sier loven dette:
? alle elever i grunnskolen og videregående skoler har rett til et godt fysisk og psykososialt miljø som fremmer helse, trivsel og læring.?

Disse to paragrafene er noen paragrafer som er viktige og huske på. Det er to paragrafer som kommer inn under mobbing og som omhandler det. Disse to paragrafene betyr at det er ingen form for mobbing og trakassering som skal tolereres.

Opplæringsloven § 9a ? 3, sier love som følger:
? Skolen skal aktivt og systematisk arbeide for å fremme et godt psykososialt miljø, hvor den enkelte eleven kan oppleve trygghet og sosialt tilhør.

Dersom noen som er tilsetter ved skolen, får kunnskap eller mistanke om at en elev utsees  for krenkende ord eller handlinger som mobbing, diskriminering, vald eller rasisme, skal vedkommende snares undersøke saken og varsle skoleleiinga, og dersom det er nødvendig og mulig, selv grepet direkte inn.

Dersom en elev eller forelder ber om tiltak som vedkommer det psykososiale miljøet, deriblant tiltak mot krenkende adferd som mobbing, diskriminering, vald eller rasisme, skal skolen snares mulig behandle saken etter reglene om enkeltvedtak i forvaltningsloven. Om skolen ikke innen rimelig tid har tatt stilling til saken, vil det likevel kunne klages etter føresegnene i forvaltningsloven som om det var gjort enkeltvedtak.?

Som dere kan se påpeker § 9a ? 3 at både ansatte og ledelser har ansvaret for at krenkelser og mobbing opphører straks. Rektorer ved skoler har ansvaret for at skolene som har slike tilfeller og hendelser skal jobbe kontinuerlig og systematisk med skolemiljøet. Dette er det også paragraf som tilsier i opplæringsloven. 

Opplæringsloven §9a ? 4, sier som følge:
?Skolen skal aktivt drive et kontinuerlig og systematisk arbeid for å fremme halsbåndene, miljøet og tryggheten til elevene, slik at kravene i eller i med hald av dette kapitlet blir oppfylte. Skoleleiinga har ansvaret for den daglige gjennomføringen av dette. Arbeidet skal gjelde det fysiske så vel som det psykososiale miljøet.?

Som dere ser er det paragrafer i opplæringsloven som går inn under blant annet mobbing. Der det er lovpålagt og ta mobbing på alvor og gjøre alt for å få stopp på det. Men husk og snakk, og bruk ord og la deres foreldre få mulighet til å forstå. La dem få hvite hvordan hverdagen og situasjonene egentlig er, og la dem få kjempe og få gjøre det bedre for deg/dere! De kan få hjelp og få kontakte andre instanser som kan hjelpe og få mobbingen bort.

Foreldre og familie er det kjærest vi alle har, de står ved våres side og hjelper uansett. Uansett om du er foster barn, adoptert eller bor med dine ekte foreldre, så er familie og de som er dine foreldre uansett livs situasjon det kjæreste vi har. De elsker oss alle uansett hva og om du er adoptert eller foster barn. Kjærlighet er det største og det viktigste vi alle har.

Latter, glede, ansvar og plikter. Er noe av det som følger en mamma hverdag. En uendelig stor kjærlighet som en har over for sitt barn, som er så sterk at enn kan ta liv for å beskytte barne sitt. Ekstreme hendelser som en vanlig person aldri hadde klart og kommet seg igjennom, er vi mødre pliktet til å kjempe oss igjennom. Det å gi opp er aldri et alternativ, for en mammas rolle er den viktigste rollen en mor har, for resten av sitt liv!

“Bak lukkede dører, og mørke rom, skjuler det seg tomme rom. Tomme rom uten ord, men hvem kan ha en kropp uten ord”
tomhet, tomhet og atter tomhet ? Det er den beste måten å svare på mitt store spørsmål, hvem er jeg? Hvem er jeg som bare Xtine Michelle. Ja, jeg er mamma til Adeline, men bak det igjen, så er jeg bare en person også. Jeg er en jente på 22 år, og jeg kan fint si de overfladiske svarene som alle kan si. Men samtidig forklarer det ikke hvem jeg er!

Jeg føler ofte på en tomhet over på meg som person, jeg føler jeg har glemt meg selv og det er vanskelig og finne bare meg igjen. Jeg har gått igjennom noen år som virkelig har vert vanskelige. Jeg har lagt meg selv til side og prioritert andre. Jeg har gått igjennom både en skilsmisse og at min mor fikk brystkreft i samme tidsperspektiv. Men da jeg prøvde å være sterk og være der for min mor og min far, og samtidig prøvde og innfinne meg i skilsmissen som pågikk, følte jeg at jeg mistet med selv. Jeg ble først full av sorg og ble trist og var helt på bunden, men jeg prøvde snakket lite om hvordan jeg virkelig hadde det. Jeg mistet på en måte meg selv og ble helt tom. Ikke fant jeg ord som kunne forklare hvordan jeg hadde det, og når andre spurte meg ?hvordan har du det, hvordan går det med deg? var det samme reglen hver gang ?jo det går?. Mer eksakt svar var der aldri noen som fikk.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Igjennom skilsmissen ble det vanskelig for meg, jeg ble ikke lengre sett på som et barn, men som en voksen person. Men sannheten er den, uansett hvor gammel enn er så vil enn alltid være barnet til sine egne foreldre. Enn skal alltid bli tatt hensyn til! Jeg ser ikke på skilsmissen som at jeg er heldig og har to hjem nå, jeg ser på det som at jeg har en barndomshjem som jeg samtidig er i ferd med å miste. Noe som er ubeskrivelig trist for meg. Alle de minnene jeg har alle de minnene som er skapt der, er plutselig fått en tynn tråd nå.

Jeg har ikke den dag i dag, hele 2,5 år siden ikke klart å sette ord på noen av mine følelser rundt skilsmissen av foreldrene mine og heller ikke klart å sette ord på mine følelser og redsel som var så stor da min mor hadde brystkreft.

Nå 2,5 år senere sitter jeg og tenker ofte. Hvem er jeg, hvem er Xtine Michelle egentlig. Men jeg har ingen svar. Jeg kjenner bare på en stor tomhet og føler jeg har mistet meg selv. Jeg vet hvem jeg er som mamma, jeg vet jeg er en kjempe flink mor over for min datter. Jeg kjenner ikke på noe usikkerhet der, men når jeg som sakt prøver å finne ut hvem bare jeg er, så sier det stopp. 

I mitt liv har jeg oppnådd mye, og jeg er utrolig stolt over det. Jeg har en god utdannelse, jeg har både moped og bil lappen, jeg har min egen bil, mitt eget småbruk som jeg eier, jeg har min egen hest, og mine egne dyr, jeg har en vakker og helt fantastisk datter som jeg elsker over alt på denne jord. Jeg har oppnådd mye mer, men dette var litt av det. Men samtidig så klarer jeg ikke å finne tilbake til meg og bare meg som person uten å dra inn meg som mamma.

Alt handler ikke om å bare være mamma. Det har selvfølgelig en stor del i mitt liv, men samtidig når min datter er i barnehagen eller når hun har lagt seg, så klarer jeg ikke å bare være Xtine Michelle. Jeg klarer ikke å si eller finne det store svaret enda på hvem bare jeg er.

Jeg føler selv på at jeg hele tiden må tenke over hva jeg sier, hva jeg gjør, hvordan andre tenker om meg, osv, både når jeg snakker, og er blant andre mennesker. Jeg føler jeg hele tiden må tenke og helst tenke 3-4 ganger igjennom noe før jeg utaler det. Når noen spør hvordan jeg har det, klarer jeg ikke å gå inn i meg selv og svare. Jeg svarer alltid kort og drar inn somregel hvordan det går med min datter. Automatisk tror jeg at jeg gjør det, fordi det er min datter som er mitt lyspunkt i livet og jeg tror jeg gjør det fordi jeg ikke vet hvordan jeg har det selv inni meg som bare meg. Jeg vet hvordan jeg har det når jeg ikke bare er meg men når jeg er mamma til Adeline.

Samtidig som ting er på denne måten for meg, er det flere ting som byr på sine utfordringer. Jeg er ikke den tøffe jenta hele tiden, som mange tror. Jeg har mine dager der jeg feller tårer og er fortvilet å noen ganger redd. Jeg er ikke den jenta som liker å gå å åpne opp døren, når noen ringer på. Jeg er ikke den jenta som tar telefoner som ringer med skult nummer, eller hvis telefonen ringer og jeg ikke har nummeret lagret på min tlf. Da er jeg faktisk den lille jenta igjen som springer til min mamma å får hun til å ta telefonen for meg. Sykt og teit høres det nokk ut, men tror faktisk det er flere enn meg som har det slikt. Jeg har ikke alltid vært slik, men etter noen opplevelser og hendelser som har skjedd, har det blitt slik for meg.

Uansett om jeg føler jeg ikke enda har funnet meg selv igjen, så jobber jeg med det. Jeg vet at med tiden vil jeg klare å finne meg selv igjen enda bedre. Jeg er i alle fall stolt og fornøyd med livet mitt, og jeg vet det viktigste. Jeg vet hvem jeg er som mamma, og jeg vet jeg er en kjempe god mamma over for min datter.

Normal
0

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

21

false
false
false

NO-BOK
JA
X-NONE

/* Style Definitions */
table.MsoNormalTable
{mso-style-name:”Vanlig tabell”;
mso-tstyle-rowband-size:0;
mso-tstyle-colband-size:0;
mso-style-noshow:yes;
mso-style-priority:99;
mso-style-parent:””;
mso-padding-alt:0cm 5.4pt 0cm 5.4pt;
mso-para-margin:0cm;
mso-para-margin-bottom:.0001pt;
mso-pagination:widow-orphan;
font-size:12.0pt;
font-family:Cambria;
mso-ascii-font-family:Cambria;
mso-ascii-theme-font:minor-latin;
mso-hansi-font-family:Cambria;
mso-hansi-theme-font:minor-latin;}

I år er det ikke 12 måneder, men det er 11! November har dessverre blitt skipet bort dette året, og vi starter nå på desember. VELKOMMEN DESEMBER!

Ja jeg kan vell egentlig bare leve i den lille troen min, om at det er tilfelle.. Sannheten er at november en den måneden der jeg har bursdag.

Vanligvis er bursdag noe de fleste barn og for å si de fint, de litt eldre barn gleder seg til. Det er en tid som feires med venner og familie. En dag som nesten aldri kan komme fort nokk, og som er full av spenning og glede. Men dette er faktisk ikke tilfelle og en stor glede for alle. Der iblant for meg.

Som lite barn begynte dårlige minner rundt bursdag og komme. Som et mobbeoffer hadde jeg lite venner, noe som ga resultat i at det ikke ble så store og mange barneselskap. Mine foreldre prøvde virkelig å få til barneselskap, men det gikk ikke mange år før jeg ikke ønsket det lengre selv. Bursdagene med barneselskap, ble ikke en glede som de vanligvis skulle være. Jeg husker jeg trivdes godt når familien min var samlet og det var mer familie selskap. 

Da jeg ble eldre og november meldte sin ankomst, var det ikke lengre en stor glede for at bursdagen nærmet seg. Det ble mer å mer, at jeg ønsket at november aldri kom. Jeg gledet meg til å bli 16 år og 18 år, men ikke for noe feiring. Jeg gledet meg til å kunne ta moped og bil lappen, det å kunne bli mer selvstendig ved å komme seg ifra A til B selv. Det var de jeg så frem til.

Bursdagene mine ble mindre å mindre feiret, fordi jeg ikke ønsket å feire dem. Dette fordi jeg satt med vonde minner ifra barndoms feiring, og følte meg mer alene enn omringet av venner og folk som ønsket å feire min dag. Ja den dagen jeg ble født om kom til verden. Jeg satt alene og hadde veldig få venner. Jeg var aldri opptatt av at jeg måtte ha mange venner, fordi jeg satte pris på de få jeg hadde ettersom de var gode venner.

Mine foreldre har alltid vert flinke til å prøve å gjøre då godt de har kunnet for at mine bursdager skulle og enda skal bli bra. Så de fortjener en stor klapp på skulderen for det, ettersom de har klart det i alle år.

De siste årene når november har nærmet seg og faktisk måneden har begynt, har jeg ønsket mer å gå i dvale hele måneden. Jeg har ønsket at måneden skulle fare forbi, og ikke bli merket. For hvem har lust å feire sin bursdag når så å si ingen kommer, verken av venner eller familie. Det har hvert fall jeg kjent på at jeg har mistet lysten til. Så i år, har jeg bestemt i min egen verden at november er blitt skipet, og sier heller VELKOMMEN DESEMBER!

Tidligere på sensommeren kjente jeg at jeg virkelig hadde lust å feire min bursdag. Men redselen nå når det nærmer seg, ved at ingen eventuelt har anledning har blitt stor inni meg. Jeg har de siste 2 årene kjent på en skuffelse å sittet med tårefylte øyner på bursdagen min, og i år kjenner jeg at det er ikke noe jeg ønsker å gjøre igjen.

Jeg har hatt stor lyst å ha noen venner og gå ut med, men samtidig kjenner jeg at jeg vet ikke om jeg klarer og være sterk nokk til å ikke felle tårer igjen, hvis de ikke hadde hatt anledning.

Jeg kjenner presset og redselen for skuffelse har inntruffet meg og blitt stor. Jeg kjenner ikke den store gleden i meg ved at bursdagen min nærmer seg. Jeg kjenner mer på at jeg vil flykte. Reise langt bort med min datter, bort ifra alt som heter bursdag å bare ha en vanlig dag å gjøre noe kjekt. Jeg har lust å reise til syden, danmark eller noen annen plass enn å være hjemme. Men realiteten kikker inn, og når det er så nært til jul, blir det vanskelig og virkelig kunne gjøre det. Håper på bedre lykke neste år, ved å ha spart opp penger for å kunne reise på en ferie når jeg har bursdag.

Usikker er jeg på hvordan jeg skal få bursdagen min overstått i år, om jeg skal invitere noen venner med ut på feiring eller om jeg skal droppe det. Jeg er redd for å bli skuffet og lei meg, og derfor er jeg redd for å i det hele tatt prøve å invitere noen. Men får nokk bare ta det som det kommer, uansett hvor mye jeg egentlig bare vil flykte bort ifra den dagen.

Vurderingen står enda åpen på hvordan jeg skal få dagen til å forsvinne. Jeg vurderer om jeg skal pakke sekken full med noe god mat og flykte til fjels og gå en koselig tur sammen med min datter og min mor. Der vi kan være borte i noen timer, for å få dagen til å fly bort. Men planene er enda uklare og bare tanken på at bursdagen min nærmer seg er mer skremmende i seg selv.. Så hvordan det egentlig bli, vår jeg nokk vente med å finne ut av til det nærmer seg. For hvis noen i min familie ønsker å komme bort å tilbringe dagen min sammen med meg, da kan jeg ikke flykte til fjels.

Usikkerhet, redsel, mye følelser er det som kommer frem i meg bare ved at denne måneden nå har startet. Så jeg får vell bare ta hver dag som kommer å se hvordan selve dagen min blir, når den melder sin ankomst en dag i november.

// KOMMENTAR FELTET ER STENGT PÅ DETTE INNLEGGET, ETTERSOM JEG IKKE ØNSKER Å RISIKERE NOEN NEGATIVE KOMMENTARER PÅ DETTE. DET ER ET SÅRBART TEMA/INNLEGG, SOM JEG TRENGER Å FÅ PRØVE Å SETTE ORD PÅ. FOR Å LETTE LITT PÅ DET SOM SKULER SEG INNI MEG! //

// Skjønnheten kommer ifra det indre og ditt hjerte, har du glemt det? //

Kjære Norges befolkning eller alle i hele verden, om så er!

Vi lever i en verden der mobbing og trakassering er et stort tema, et tema som ofte er uten ord og mer i skyggen enn i fokus. Et tema som ofte finner sted, men som ikke alltid får den oppmerksomheten som den trenger for å få en stopper på det.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Mennesker rundt om i hele verden har blant annet en ting til felles, Kroppsfokus og utseende! Men det store spørsmålet er hvorfor. Hvorfor legge vekt på hvordan andre ser ut, hvorfor le og trykke ned andre fordi de kanskje ikke har den nyeste buksen som er på moten, den nyeste sminken eller sminke generelt på seg. Hvorfor i det hele tatt bruke dyrebar energi på en negativ hendelse som ikke fører til noe godt? Hvorfor ikke være mer opptatt av å jobbe med å føle seg komfortabel i din egen kropp enn å bruke den tiden på å tenke å utføre tanker og handlinger om andre.

I mange år opplevde jeg mobbing! Rettere sakt, 10 år leve jeg som et mobbeoffer. Jeg ble utsatt for en mobbing som var vanskelig og komme seg igjennom, det innebar både fysisk og psykisk mobbing som satte sine spor i meg. Mye av de årene gikk på kroppspress og utseende.

Jeg var en vanlig jente som var lik alle andre, ja jeg skilte meg ut ifra mengden ettersom jeg ikke var opptatt av den nyeste moten og de dyreste merke klærne. Men det hadde sin grunn, jeg hadde ADHD og det gikk kort tid der buksene og klærne mine hadde sin helhet, før de ente opp som hullete filleklær! Hvorfor skulle jeg være opptatt av å gå med 800 kr bokser, for alle andre gjorde det? Hvorfor skulle jeg utsette mine foreldre for å bruke en formue på klær, som etter 1 til max 2 uker eller faktisk samme dag, var fulle av hull og utslitt?

Sminke, ja sminke.. You name it! Jeg var ikke den som var opptatt av og bruke sminke i ung alder, hvorfor skulle jeg utsette huden min for tykke lag med unaturlig påsmøring av stoffer som ikke lot huden min puste. Ikke nokk med det, men samtidig som den ikke fikk puste på et normalt vis igjennom det, ble huden også full av bakterier som skaper urenslighet i huden. Dette bare pga sminke! Hvorfor skulle jeg tvinge meg selv til å være opptatt av det i en barene skole stadium? Hvorfor skulle det være en av årsakene til at jeg ikke hadde det utseende som andre sytes var akseptabelt?

Samtidig som både klær og sminke hadde sine fokuspunkter for andre, men ikke meg var det nokk en ?fantastisk? grunnlag for andre til å se noe som var ?annerledes? med meg enn de andre. Jeg var helle ikke den som i 2.klasse var opptatt av hvordan magen min så ut, HALO! Jeg var et barn. Et barn skal ikke være preget av kroppspress og utseende. Naturlig skjønnhet er det alle barn skal få ha og leve ut ifra.

Det som ble glemt allerede ifra barneskolen, var naturlig skjønnhet og at skjønnheten kommer ifra hjerte og skaper et vakkert utseende uansett. Det som ble fokuset i mitt tilfelle og for mange andre, var kroppspresset som ble en hverdag og et levende mareritt.

? Nå må jeg sminke meg, Jeg kan ikke gå uten sminke, Jeg må alltid ha et smil framme, Øynene mine må jeg alltid få til så det ser ut som de lyser av glede, klærne må passe sammen, jeg må passe på vekten min, jeg må aldri reagere på noe og alltid ta alt med et smil.. ?
– Noen av tankene som preget min hverdag allerede som barn og ble sterkere da jeg ble tenåring. Er det virkelig tilfelle at det skal være en hverdag og tanker som skal være normale?

Fokuset på kroppen og utseende er stort i hverdagen vi alle beveger oss i og lever i. Vi blir prentet inn med dritt om hvor viktig skjønnheten er i andre sine øyner, og bruker mangfoldige tusen i løpet av 1 år på sminke og klær. Men samtidig er det ikke alle som har en økonomi som tilsier at enn kan gjøre det. Men er enn plutselig mindre vakker da? NEI!

Selv etter flere år har jeg jobbet med og holde kroppen min slik jeg ønsker og ha den. Jeg ente opp med store vansker med kroppen min etter årene som mobbeoffer, og jobbet mye med og klare å akseptere min kropp og mitt utseende. Jeg kom til et stadium i livet der jeg ikke ønsket og leve opp etter andre sine synpunkter, jeg ville være meg selv. Jeg ønsket og finne meg selv og bruke mobbingen til noe som helle gjorde meg til en sterk person.

Dette klarte jeg men noen ting satt igjen som det var limt fast i hode. En ting skal selvfølgelig sies, jeg bærer ingen nag over for årene som mobbeoffer, jeg bærer på en styrke som jeg fikk ut ifra de årene. En styrke jeg er solt over og ha fått. Men samtidig har det sine ting som enda sitter igjen.

Årene gikk og jeg ente opp med å bli gravid. Jeg var stolt over kroppen min som gravid, uansett om jeg var stor som en flodhest. Jeg bar tross alt på min vakre skjønnhet, og min nydelige datter. Men etter et tøft svangerskap og en mage så stor som en luft ballong, fikk det sine konsekvenser.

Jeg tok et valg, et valg jeg står for og som jeg ikke angrer noe på! Men et valg som har fått mye delte meninger ifra andre. Jeg fikk smerter og sår på kroppen min og forandringene ble store. Jeg prøvde så uendelig mye for å klare å få kroppen min tilbake til slik som den var før, men ingen hell i det. Derfor la jeg meg under kniven. Etter 3 operasjoner, er jeg nå stolt av å ha kroppen min tilbake! Ekte eller uekte, spiller ingen rolle for meg. Jeg har min kropp slik jeg ønsker den. Hva andre mener om det, spiller ingen rolle.

Mye negative omtale har jeg fått, men hva er årsaken til det. Hva er årsaken til at andre føler de har den rett til å kommentere andre sine valg rundt sin egen kropp? Hva gir andre rett til å dømme om noen har grunner for og operere kroppen sin eller ikke? Hvorfor tror alle at uansett om en går ut med noe offentlig så skal alt ut offentlig, det er ikke en realitet!

Det er skammelig og faktisk tenke på hvor mye kroppspress preger mange sin hverdag. Det er skremmende og tenke på hvordan det kan ødelegge et liv bare pga kroppspress og fokuset på utseende som andre utaler seg om på fritt basis. Hvor blir det av filteret som vi alle burde ha? der vi tenker igjennom hva vi utaler, hvordan vi ser på noen, og hva vi faktisk tar oss friheten til å legge en dom over, som aldri har blitt bedt om å komme. Hva skjer med århundre og menneskene i verden. Hvor blir det av viktigheten i å legge fokuset på seg selv, og være slik mot andre som enn ønsker at andre skal være mot seg selv? Hvor blir det av respekten imellom menneskene?

Hva andre velger å gjøre for å være fornøyd med seg selv, gir ikke en rett for andre til å utale seg om det og gi en åpenbar dom rundt det. For til syvende og sist, skjønnheten kommer ifra det vi har inni oss. Det er de som skaper et vakkert utseende!  

// Del gjeren dette innlegget videre // 
 // Trykk på den blå liker knappen nederst til venstre i innlegget hvis du også ønsker å få bort på all fokuset på kroppspress! //

Synes du www.xtinemichelle.blogg.no (mammatiladeline) 
fortjener nominasjon til Vixen blog awards 2014?
–> STEM PÅ OSS HER! 
 

// Sammen er vi sterke & sammen skaper vi solskin tilbake i tunge tider //

De siste dagene har vert noen dager som har vert utfordrende. Det har vert en tid som har gått oss i vente som har satt mange følser i gang. Tankene har hele tide surret rundt en ting og det å sette seg ned forran pc en, har ikke vert noe som jeg har gjort mye. Jeg har vert aktiv om dagene, og sovnet på sofaen kort tid etter min datter har lagt seg for kvelden. Aktivitet har gjort at tankene rundt det som har vert vanseklig og trist har klart og holde seg på et greit nivå, slik at jeg har klart og lavere å felle tårer. Jeg har stormet rundt i huset etter søk om hver minste ting som jeg har kunnet sette fingrene mine i, slik at tiden ble brukt til aktivitet. Jeg har ligget på alle fire på gulvet og lekt som en gal med min datter, der hun ble lei før jeg rakk å bli lei. Ja jeg har gjort utrolig mye, uansett om det ikke har vert så mye å gjøre, har jeg bare funnet på masse å gjøre. 

Når min datter har vert i barnehagen, har jeg likevell sprunget rundt. Sofaen har fått blitt brukt av meg når kvelden har kommet, og min datter har lagt seg etter mange utlseninger av god natt boken sin. Men kort tid etter jeg har satt meg ned i sofaen har søvnen tatt meg etter mye aktivitet, som har gjort meg utrolig trett. Det å prøve å være like aktiv som min datter er virkelig noe som tar utrolig mye engeri. Hun har et aktivitets nivå som ikke kan måle seg med ADHD x 10, eller kanskje x 100! Når jeg tenker til bake på disse dagene er det ikke rart jeg har sovnet kort tid etter min datter har lagt seg. 

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

En telefon i går med en beskjed som vi kunne gå begge veier, var det vi ventet på. Da telfonen kom ente jeg ut i tårer og jeg følte meg plutselig tom. Tårene rant uten stopp, og en god støtte fra min mamma var jeg utrolig glad for. Jeg fikk en lang klem der hun sto og holdt rundt meg over en lenge tid. Vondt var det ikke bare for oss, men for flere rundt oss. Men hvordan det føles for de andre, er jeg ikke i stand til å klare å tenke meg til. 

Beskjeden kom da jeg sto på farten og skulle hente Mina Adeline i barnehagen, men glad var jeg for at min mamma kunne tenke seg og være med og hente hun. Jeg kjente at jeg ikke klarte å gå inn blandt de andre folkene med tårevåte øyner, og ble derfor sittende og vente til min datter kom ut. Jeg kjente en glede og hun fikk smilet mitt rundt munnen da hun strålte som en sol, når hun så meg. Hun sprer så uendelig mye glede og godhet, så det triste hjerte mitt varmet hun opp i det jeg så hun og fikk hun i armene mine. 

Med en tung tid i vendte som er en tid som jeg synes er skemmende, er det godt å ha de nermeste rundt seg. Det er godt å kunne ha min fantastiske datter, som sprer uendelig med glede og varmer å sprer solskin i dagene som nå er fult med trishet og redsel. Jeg hvet med meg selv at den tunge tiden som vi går i gjennom nå går bra, men det tiden før noe som en hvet skal skje, som samtidig er alvorlig er skummel. Enn har ikke kontroll på det og kan styre det selv, og det er nytt i våres omgivelser, da er det noe som automatisk blir skumelt og frykten tar oss alle. 

Alle har sine dager som er tunge og alle har ting som de går igjennom som er vanskelige. Samtidig så gjør alt som vi opplever oss sterkere, men noen av hendelsenne føler jaffal jeg at vi mange kunne vert uten. Den tiden vi rundt meg går i vente er en tid jeg synes er uretferdig. Enn hører ofte om det av andre, men når det kommer så tett på hverdagen til meg og mine, blir jeg oppgitt og egositisk. Det skulle liksom ikke skje oss, det skulle ikke være et tilfelle. Alt skulle bare være flott og ingenting skulle være galt.

Jeg ønsker ikke å gå ut offentlig om hva som har hent og som har gjort våres dager og en periode fram igjennom utfordrende. Men jeg trenger å få utrykke mine følelser, og jeg trenger å få satt ord på dem. Jeg er en person som har en veldig dårlig egenskap, nettopp at jeg stenger det meste inni meg og prøver å stille opp for andre men setter meg selv på vent. Ofte gjør det at jeg ikke klarer og sette ord på ting i setninger til å få snakke fysisk, å derfor er det for meg godt å få satt der i ord som blir skrevet istedenfor.

Jeg ser fem til denne tunge dagene og tiden er over, og det bare blir solskins dager og lettere igjen. Jeg ser frem til andre rundt meg også klarer å smile et ekte og lysende flott smil, enn et smil som er satt på for at andre ikke skal spørre spørmål. Men en ting jeg er utrolig takknemlig for og som hjelper meg uendelig mye, det er å få ha min mamma og min fantastiske datter rundt meg og i livet mitt. Og med alle de humoristiske påfunnene som Mina Adeline klarer å finne på, får hun frem både latter og smil hver dag og flere ganger til dagen, uansett hvor vanskelig dagene nå er. Uansett om jeg er alene mor, så har jeg en fantastisk liten familie. Jeg ser ikke på det som at vi ikke er en hel og komplett familie, jeg ser på det som at vi er en flott liten og hel familie som er komplett. 

// Legger ved et koselig bilde av Meg, Mina Adeline & Min mamma, som er tatt for en stund siden. //
 

Synes du www.xtinemichelle.blogg.no (mammatiladeline) 
fortjener nominasjon til Vixen blog awards 2014?
–> STEM PÅ OSS HER! 
 

// En trøtt liten solstråle, etter en fantastisk dag //

En liten tullejente er det min datter har vert i natt. Da nattens mørke var på sitt fulle og klokken tikket over til 03.30 tiden, var det en liten solstråle som ikke var helt eni i at det ikke var morgen enda. En liten grine alarm vekket meg og en solstråle som var godt fornøyd da hun så igjennom døren at jeg begynte å våkne. Tonen forandret seg fort og hun var fast bestemt på at nå var det morgen.

Etter litt tid klarte hun å forstå at det enda var natt. Søvnen kom snikende tilbake og natten fikk tusle stille forbi der vi fikk de siste timers søvn, før morgen timene sto for tur.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

I dag var det barnehage dag igjen, og det virket som Mina Adeline fort var klar over det da jeg måtte vekken hun i sin søteste søvn. Etter all sykdom som har florert og festet i kroppen hennes, var det få dager i barnehagen sist uke. Etter morgen rutinene var gjort og tiden tikket i en heidundrende fart, følte jeg virkelig at morgenen fløy avgårde.

Det var en sannfryd og levere hun i barnehagen i dag og hun kunne nesten ikke vente med å få komme inn på avdelingen og leke med de andre barna. Glad og lettet var jeg når jeg fikk med et smil rundt munnen etter å sett at det gikk så bra i dag å levere hun. Ingen grining når jeg gikk eller noe, det var helt fantastisk. Det viser så tydelig at hun trives godt i barnehagen og at jeg har klart å finne den barnehagen som er rett for Mina Adeline og gå i. 

Dagene der hun er i barenhagen flyr avgårde, mye skal gjøres og samtidig skal jeg klare å få unna litt arbeid samtidig. Oppi alt som skal gjøres de timene hun er i barnehagen, er det ikke alle timene hode mitt er like mye med. Mye av tiden går tankene mine over på min datter og jeg undres over hvordan hun har det i dag i barnehagen, osv. De vanlige tankene som jeg tror de fleste mødre har og kjenner igjen. Ikke noen store og uvanlige tanker, det er vell egentlig bare en mamma ting. 

I dag har timene virkelig sprunget maraton løp for min del. Kroppen er ikke helt i hundre enda, ettersom jeg enda er små syk. Men det lager ingen hindring for tiden og dagene. Etter jeg hadde levert hun i barnehagen var det avgårde og få fikset strømboksen til strømgjerde til hestene. Dette viste seg og ikke være den letteste tingen, og ente opp å ta flere timer. Heldigvis var jeg og min mamma sammen å fikset den. 

Da dette begynte å bli klart var det inn og rydde å gjøre litt husarbeid. Husarbeid når Mina Adeline også er hjemme og er med, er utrolig koselig men samtidig er det mye mer effektivt og få gjort litt av husarbeidet også når hun sover eller er i barnehagen. Men husarbeid stopper aldri opp når enn har et lite barn. Det er alltid noen leker som hun hjemmer på de merkeligste plassene, og hjemsel er en vanlig lek her i hus, for å finne noen av lekene hennes etter hun har lekt og kost seg. Om det ikke er hjemsel så er det plukk opp leken. 

Timene fløy og etter dette var gjort var det plutselig tid for å hente min herlige solstråle i barnehagen!

Det som møtte meg når jeg hentet hun var helt fantastisk! Da jeg kom inn på avdelingen var hun på “kjøkkenet” og lekte med de andre barna. Hun kom tuslende frem med en leke i handen og koste seg. Plutselig så hun at jeg var kommet inn på avdelingen og en lynrask reaksjon der det ble fart på bena. En smilende og strålende glad Mina Adeline, kom små løpende imot meg. Hun strålte og viste tydelig at hun hadde hatt en fantastisk dag i barnehagen og samtidig var hun så glad for å se meg igjen. Det er så herlig følelse å få en sånn velkomst når hun skal hjem. Det er ingenting som er bedre enn å se og høre at min datter har hatt en flott dag i barnehagen og ikke felt en eneste tåre men bare vert i topp humør. Det gjør så godt å få slike tilbakemeldinger ifra barnehage dagen. 

Da vi kom hjem var det på tide med middag, og på menyen var det fiskegrateng som sto for tur. Grytene skulle settes på og matlaging skulle gjøres. Mina Adeline var helt fantastisk i dag når jeg skulle lage mat. Hun fant hundeburet og syntes dette var utrolig spennende. Hun ente opp med å leke med det og krype inn å ut av det, stenge inne “ninen” sin for så å ta den ut igjen, hele tiden mens jeg laget mat. Det var helt utrolig å se hvordan hun kunne leke alene å med samme ting hele tiden. Det vekket virkelig hennes oppmerksomhet, helt ut av det blå. Av alle lekene hun har, så var det hundeburet som var det kjekkeste i dag. Virkelig morsomt å se slike ting som vekker mer oppmerksomhet en dag, og hva som vekker mer oppmerksomhet en annen dag. 

Da maten var laget var det tid for den en liten lur. Det var da jeg benyttet tiden til å få sette meg ned å slappe av litt. Er helt utrolig hvor god sofaen kan være noen ganger, og hvordan noen minutter på sofaen kan gjøre godt. Jeg fikk slappe av en stund siden min gode mamma og to flotte jenter ønsket å ta stallen alene i dag, slik at jeg kunne få slappe av litt. Det var noe jeg satte stor pris på etter en dag med litt å gjøre. 

Etter min herlige solstråle hadde fått sover litt, var det tid for lek og morro. Mina Adeline har blitt så glad i bøker, så vi satt lenge og leste i bøker. Hun har 3 bøker hun er veldig glad i men bare en favuritt bok, for å si det slik. Så et utall av ganger leste vi i denne ene bok, før vi omsider kunne lese litt i en av de andre to som hun fant frem. Det er ingen overraskelse at favuritt boken hennes, er en bok med mange forskjellige dyr i. Hun har også begynt å si litt hva noen forskjellige dyr sier, noe som smelter mitt hjerte å høre. Det er jo bare så fantastisk og herlig å høre på. 

Været har ikke vert på sitt beste i dag, og regnet har falt ned i bøtter og spand og vinden har følt med rundt. Virkelig et surt vær når vinden også har vert så kraftig, så derfor ble det lek og morro inne. Men vi hadde det kjempe koselig og tiden fløy og plutselig var det tid for å ta kveld. 

Mina Adeline ligger godt å sover i sengne sin, noe som hun har gjort noen timer nå. Jeg har plantet meg godt ned i sofaen, og kjenner det snart er tid for å ta kvelden for meg også. I morgen er det en kjekk dag som står for tur. Vi skal nemlig på besøk til mine flotte besteforeldre ( Mina Adeline sine fantastiske oldeforeldre) og tilbringe dagen sammen med dem. Jeg kjenner jeg gleder meg utrolig mye.  

Håper dere alle har hatt en flott dag og kost dere mye! 

Synes du www.xtinemichelle.blogg.no (mammatiladeline) 
fortjener nominasjon til Vixen blog awards 2014?
–> STEM PÅ OSS HER! 

Mange kjenner til vippeextension og mange har det selv. Mange tror at det er typisk de som er toppblogger som har vippeextension, men ja endel har det og endel har det ikke. Men en ting kanskje ikke alle tenker igjennom er at det er jo faktisk helt genialt og ha! Hvertfall for en alene mamma, der sminke tid ikke alltid strekker til. 

For en liten stundt siden begynte jeg selv og bruke vippeextension, og det var virkelig noe jeg trivdes med. Jeg kunne plutselig stå opp om morgenen og føle meg vell. Jeg kunne slippe og se ut som et vandrende takras som kom gående ut blant mennesker, fordi jeg ikke hadde hatt mulighet å gjøre noe annet enn å sette opp håret i en strikk. Nå kan jeg plutselig se litt mer sminket ut og føle meg mer komfortabel, fordi jeg har vippeextension og dermed ikke trenger å gjøre så mye mer enn ta på meg maskara. Bedre sakt, plutselig har jeg tid til å ta meg 2-5 min om morgenen til å sette håret i strikk eller lage til en flette og hive på noe maskara på vippene nede på øynene mine. Det er virkelig helt fantastisk! 

Jeg har tidligere hatt vanlig vippeextension men da jeg oppdaget 3D vippene og alle de andre fantastiske efektene som vipper kan gi, ønsket jeg å prøve ut dette. Jeg har derfor valgt å prøve ut Million lashes vippene. Det er vipper som gir en enda større efekt med flere vipper som blir satt på. 

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

På før bildene hadde jeg ikke vippeextension på, da var det mine naturlige vipper. Så her ser dere virkelig hvor stor forskjell det faktisk ble. Jeg er selv super fornøyd og elsker den fantastiske efekten som million lashes ga.

Mange lurer nokk på, hvordan ser det da ut med vanlig vippeextension iforholt til million lashes. Men det skal dere nå få se. Jeg har tatt bilde som dere kan se hvordan det var på meg med vanlig vippeextension og hvordan det ble med million lashes på meg. Selv ser jeg stor forandring og et resultat jeg trivest mye bedre med selv. Men smak og behag er det, så det er kanskje forskjellige hvilke ønsker vi alle har. Men million lashes er den mest populære metoden som nå blir brukt med vippeextension. Selv forstår jeg det veldig godt ettersom det gir et fantastisk flott resultat!

På bilde til venstre har jeg vanlig vippeextension og på bildet til høyre har jeg million lashes. Jeg har som dere ser ikke tatt på maskara på de vippene under på dette bilde, men det er ikke det som er fokuset med dette, det er resultatet og forskjellen på disse typene vippeextension. 

Jeg er selv utrolig fornøyd å elsker de nye vippene mine! Det er en type vippeextension jeg virkelig ønsker å fortsette med. Etter jeg fikk vippeextension og spesielt denne typen, har det gjort morgen timene mine mye lettere. Jeg kan levere min datter i barnehagen uten å føle meg som et vandrende takras, jeg kan gå på butikken og ut skjennerelt uten og måtte bruke så mye tid på å sminke meg osv, ettersom jeg nå har vipper som er flotte uansett. Litt maskara som tar noen sekunder å ta på, på de vippene under og børste over håret eller ta det opp i en strikk er alt jeg trenger å gjøre. Noe jeg faktisk klarer å ha tid til å gjøre før jeg vekker min datter. Så alt i alt, jeg er super fornøyd og anbefaler virkelig Million lashes og vippeextension videre til andre! Ikke minst så er jeg super fornøyd med resultatet som jeg fikk etter jeg var hos Icône! Koselig samtaler og et flott resultat. Bedre enn det, kan det jo ikke bli! 🙂

Salongen jeg har vert og satt på million lashes heter Icône,
hjemmesiden finner dere –> Her!
Og facebook siden finner dere –> Her! 

Håper dere alle får en flott dag videre! 

Noen har kanskje merket jeg har blitt mørkhåret på de siste bildene som har kommet ut på bloggen? 

Forandring fryder, pleier vi si. Men sannelig gjør det virkelig godt med en forandring! Både store og små forandringer har jeg gjort de siste 5 månedenne, og etter 5 måneder med operasjoner følte jeg det var på tide og friske opp håret mitt litt også. Etter så mange store forandringer og store påkjenninger på kroppen, syntes jeg det var på tide med en forandring som ikke gikk påførte kroppen min noen smerter eller noe. Jeg tok meg nemlig en vell fortjent tur til frisøren min! 

Etter år og dag å vell som det, har jeg bare valset runt i de samme traktene og den samme frisyren på håre mitt. Jeg er ikke en person som liker og ha håret i samme hårfarge over lengre tid. Egentlig kan jeg vell si som det er, jeg elsker å farge håret mitt og jeg elsker å ha det litt annerledes enn alle de andre som spankulerer rundt i gaten og byen rundt meg. Vell har jeg håret “vanlig” også i fargen til tider, men det og finne på noe nytt og noe som ikke alle andre har det er noe av det jeg synes er kjekkest. 

Dagene går i et og timene hadde jeg virkelig betalt mye for at de kunne gått litt senere eller at vi kunne fått flere timer i et døgn, 24 timer er liksom for lite synes jeg. Men oppi den travle hverdagen min og alle rutiner, klarte jeg å få presset tid til en frisør time og en time til å virkelig bare være meg selv. Timen var bestilt i god til, og til å med flyttet på ettersom barnehage starten havnet mitt i den tiden jeg hadde fått time hos frisøren min. Men som førstegangs mamma og førstegang ved å ha et barn i barnehage er det ikke alltid like godt å planlegge alt i god til i forveien. Derfor måtte jeg flytte på frisør timen. 

Da dagen endelig var kommet og min datter var levert i barnehagen, sto bare en ting i vente. Kjøretur og flere timer hos frisør, for å ha en nesten “bli ny dag”. Over lengre tid hadde jeg vert blondine og nå var jeg lei av å bare være den “uskyldige jenta som ikke kan noe”, som mange går under når de er blondinger. det er virkelig merkelig å høre og legge merke til hvilket stempel mange får som lyshåret, ikke at stempelet har noe betydning og at det stemmer noe, Men slikt er det bare. Jeg var klar for en forandring og jeg ønsket er større forandring enn bare noen striper i håret. Jeg var klar for å bli mørkhåret! 

Jeg skulle ikke ha det ensarget mørkt, men jeg skulle også ha noe lyst i håret. Et lite prosjekt ble det, men resultatet ble jeg strålende fornøyd med. Litt lengre hår fikk jeg også fikset. Etter en lengre periode uten noe extension var det på tide å få i litt lenger hår og dermed satte jeg i litt extension i håret mitt. Jeg har en fast frisør som jeg går til og som jeg setter i extension hos. Jeg er strålende fornøyd med hun og jeg kommer aldri til å gå til noen andre for å gjøre det! Kvaliteten på håret er kjempe bra og det holder lenge! Ja jeg er kjempe fornøyd med alt og dermed er det den rette frisøren for meg å gå til. Frisør salongen som jeg går til holder til på en liten plass mellom Flekkefjord og Moi, nemlig en liten plass som heter Sira, og frisørsalongen heter Bliss Frisør ( dere finner facebook siden deres –> HER! ). 

Etter flere timer i stolen hos frisøren, med farge og påsetting av extension var jeg ferdig. Håret var ikke lengre blondt, nå var det mørkt! En stor forandring var nå blitt gjort og jeg var super fornøyd. 

Jeg gikk der ifra med et stort smil rundt munnen, etter koselige samtaler under forandringen på håret og super kundebehandling. Jeg var så fornøyd med håret mitt og jeg fikk det akuratt slik jeg ønsket. Ingenting er bedre enn å kunne være super fornøyd etter enn har vert hos frisøren. Men spenningen steg utrolig mye med tanke på min kjære datter som ventet hjemme og skulle se meg for første gang med mørkt hår. 

Da jeg kom hjem var jeg faktisk litt smånervøs. Noen barn reagerer på både små og store forandringer som vi mennesker gjør og spesielt når det er foreldrene til barna som gjør forandringer på håret. Tanker svev igjennom hode mitt, og nervøsiteten steg litt før jeg kom hjem. “Tenk om hun blir redd meg, tenk om hun ikke vil komme bort til meg, tenk om hun ikke kjenner igjen sin egen mamma”, var bare noen av tankene som kom i det sprengtenkte hode mitt. Jeg kjente at nervøsiteten forsvant mer da jeg kom hjem, og resultatet med reaksjon fikk vi på film. Jeg holder på å laste opp filmen nå på YouTube, men ettersom det virkelig tar lang tid så kan jeg ikke legge ved filmen nå. Så avsløringen med hvordan hun reagerte når hun så meg første gang som brunette, kommer i eget innlegg. 

Håper dere alle har hatt en flott helg så langt og får en fortsatt fin helg.