I dag har jeg laget den første videobloggen, som jeg nå tenkte å endelig få legge ut til dere. Det føles sykt unaturlig med videoblogg, men blir vell vant til det. Vi ente opp med å måtte handle i dag å da ble det en glimrende mulighet å lage en liten videoblogg til dere ettersom det er nesten 1 mil til butikken. Så her er videobloggen, håper dere liker den 🙂
OPS! Ble litt snål i starten av siden jeg måtte klippe den til..
Ikke det letteste som “ny begynner” med videoblogg. men bedre lykke neste gang 🙂
Vi vil bare ønske dere alle en god helg. Håper alle får en kjempe flott helg å koser seg masse! 🙂 Vi skal bare slappe av å kose oss hjemme i den “super kjekke” snøen.. Så vi har ikke de største planene for helgen, men er kjekt å kose oss hjemme også å slappe av å nyte helgen. Jeg synes det er så deilig også med kose helger uten å gjøre så mye men bare nyte dagene å ta alt helt med ro 🙂
Timene flyr av gåre og plutselig er det en ny dag, en ny uke, en ny måne. 24 timer i et døgn er virkelig alt for lite for min hverdag. Uansett hvor tidlig jeg står opp eller om jeg legger meg sent så flyr timene og dagene. Jeg forstår ikke hvor alle timene og dagene flyr henn. Noen andre som kjenner seg igjen?
Dagene mine går mye i rutiner etter jeg fikk min herlige datter, men jeg har også timer i løpet av døgnet der min datter sover å jeg kan gjøre hva som helst. Uansett om min datter sover eller er våken så har timene fått vinger å plutselig er det kveld eller en ny dag. Det er helt sprøtt. Jeg skulle så sårt ønske at det kunne vert flere timer i et døgn enn bare 24 timer. Jeg skulle ønske dagene var lengre så jeg kunne fått utnyttet dagene mer og kost meg lengre med hver dag, siden min herlige datter utvikler seg så utrolig mye hele tiden så er det så utrolig spennende. Jeg vil ikke timene og dagene skal gå så fort, jeg vil få mer tid til å nyte hver dag mye mer iløpet av dagene enn hva jeg føler jeg får gjort. Tenk vis det kunne vert 27 timer eller 30 timer i løpet av et døgn. Da hadde jeg fått 3 til 6 timer lenge i løpet av hvert døgn til å nyte det enda mer og fått flere timer i sammen med min herlige datter enn bare de korte 24 timene. Jeg har resten av mitt liv i sammen med min datter å det er jeg uendelig glad for men samtidig hadde det aldri gjort noe å fått lenge dager. #ønske #tanke
Om jeg planlegger å gjøre kjempe mye en dag ender jeg opp med å kanskje få gjort halvparten eller under halvparten fordi det er ikke flere timer i døgnet å tiden flyr. Av å til ender jeg opp med å kanskje bare få gjort en av tingene jeg hadde planlagt. Det er virkelig frustrerende at timene skal måtte gå så raskt. Hvorfor kan ikke bare timene slutte å ha hast verk og roe seg litt ned.
Nå når vi har vert og enda er værfast flyr timene uansett. Jeg står tidlig opp å ønsker å få masse ut av dagen men plutselig er dagen over å det er kveld. Men uansett hvor raskt dagene går så får jeg være sammen med min herlige datter hver dag og det er de viktigste for meg.
Noen andre som kjenner seg igjen i at det er for lite timer i døgnet? Føler du at du får gjort alt du hadde planlagt i løpet av en dag?
Go kveld flotte lesere!
Som flere av dere har lest er vi værfaste og ting det har ikke forandret seg noe. Jeg har snakket om at det er så utrolig mye snø her osv, så nå tenkte jeg det var på tide å vise dere dette. Selv har jeg aldri opplevd før å ha så mye snø. Jeg vil påstå å si at dette er ekstremt men dere for bedømme selv. Her er uansett litt bilder av hvordan det ser ut med snøen her som vi bor.
Dette er noen bilder av her vi bor, med hvor mye snø det er. Så nå ser dere, det er utrolig mye snø her.
Langt oppi skogen, der du skulle tro at ingen kunne bo er det et nydelig lite småbruk som vi har landet på. Det er idyllisk og fred fult. Det er rolig og harmoniske omgivelser som er balsam for skjelen. Det eneste vi hører av lyder her er naturens vakre lyder og fly. Nå er det første vinteren vi opplever her ettersom vi flyttet opp her på gården i fjord. Vinteren var sen i år men den meldte virkelig sin ankomst og det i en stor grad. Vell er jeg glad i snø men dette er sykt! Det snør å snør uten stopp, og vinden har blitt en god venn av snøen som daler fint ned å gjør plassen om til et vinter land. Det er selvfølgelig idyllisk og nydelig men nå har det blitt for mye av det gode, altså snøen. Det er over en meter med snø og mer er på vei ned over. Det er for mye snø til at det nå er kjekt å med den vinden som er, blir det mye tid som må brukes innendørs. Min herlige datter hoster enda å derfor tørr jeg ikke å ta hun ut i dette være. Det er ikke bare vanlig snø vær der enn kan renne på akebrett å lage snømann og snø lykt osv. Dette er ekstremt. Vi har nå vert værfast i noen dager å vi har en som brøyter inn til oss, men når snøen bare faller ned uten stopp dekker den fint til veien raskt igjen. Så nå har vi snart et småbruk som er omgjort til en iglo, spennende? Ja, men blir litt kjedelig i lengden. Jeg håper snart snøen kan roe seg å at vinden kan løye så jeg å min datter kan gå ut å kose oss. Det hadde vert utrolig kjekt. Det er i alle fall den mest ekstreme vinteren jeg har opplevd!
Som dere kan se her på bilde, er det såpass mye snø ute at det er høyere nå enn min herlige datter på 6 mnd.
Ja det er virkelig mye snø her, er det merkeli at jeg begynner å bli lei allerede? hadde det ver mindre snø å vindstille ute hadde det vert noe helt annet.
Disse bildene ble tatt i går!
Som dere ser er det virkelig idyllisk her med snøen men i natt og i dag har det kommet så mye at det er ikke kjekt lengre!..
En mors største frykt, eller i alle fall en av de største ting man frykter er å oppleve krybbedød. Jeg har i alle fall merket at det har satt i gang flere bekymringer og jeg har vert veldig på passelig når det kommer til hva jeg kan gjøre for at det skal være bedre for min herlige datter å for at mitt barn skal ha det best mulig som kan hjelpe for å forebygge en krybbedød. Jeg vet det ikke er noe fasit svar på det med krybbedød å at årsakene for en krybbedød er enda ukjent. Men uansett så ønsket jeg å skrive litt om dette siden det har tatt opp tid i mitt hode å vert en stor bekymring å redsel i hverdagen min etter jeg ble mamma. Jeg tror det er flere som er mamma som også kjenner til denne bekymringen og redselen for dette.Derfor tenkte jeg å skrive litt om det.
Det er dessverre mellom 15 og 25 norske barn hvert år som dør i en krybbedød å dette er helt grusomt! Heldigvis er dødstallene for krybbedød betydelig redusert ifra året 1989. Det som er årsaken til at den positive forandringen med at mindre barn og foreldre opplevde en krybbedød er at de startet for flere år siden å oppfordre foreldre til å legge barnet på ryggen istedenfor på magen når det skulle sove. Det er jo noe vi hører om hele tiden, eller jeg hørte det så å si hele tiden da jeg gikk gravid at det var viktig at barnet alltid sov på ryggen å ikke på magen. Dette var nemlig pga de nevnte krybbedøden. Det de ikke nevnte til meg å som jeg ikke hørte noe om før en liten stund etter jeg hadde blitt mamma å fått den herlige jenta mi var at for å få et tryggere sovemiljø for barnet var det svært viktig at blant annet barnet ikke var for varmt og for klamt. Jeg fikk også beskjed om at det var viktig og passe på at barne ikke hadde på seg for mye klær og lue når det var innendørs.
Andre ting jeg også ble oppmerksom på mens jeg gikk gravid rundt dette med å forebygge krybbedød var blant annet å ha et røykfritt miljø og at barnet ikke bør sove i samme rom noen som røyker. Heldigvis hadde jeg sluttet å røyke da jeg fant ut jeg var gravid, noe jeg er utrolig glad for at jeg klarte. Jeg ble også observant på at enn burde passe på at det ikke var for mange ting i sengen og at en burde unngå å ha pute i sengen når barnet er så lite. Regelmessig bruk av smokk også når barnet skulle legge seg til å sove var også noe som jeg ble oppmerksom på. Heldigvis er dette med smokken ikke noe problem for meg med min datter siden hun til tider ikke vil ha smokken når hun skal sove og eller når hun sovner med smokken slipper hun den når hun har sovnet å da sover uten smokken videre.
Det er enda en gåte for oss alle med hvorfor noen barn uheldigvis plutselig dør i en krybbedød. Det har lenge vert et spørsmål som er dessverre uten noe svar enda, men en dag håper jeg det kan bli noen svar rundt det, så der går ann at barn å familier skal slippe å oppleve noe så forferdelig som dette. Det eneste som er kommet frem ang krybbedød er at de fleste barn som rammes av krybbedød sover mens dette skjer og at de ikke lider og ikke blir kvalt av sengetøy eller oppkast. Det er også kommet frem at faresonen er størst de første levemånedene hos barn, men at det også kan forekomme opp til 2-3 års alderen. Det kan også forekomme om barnet ligger i egen seng, vogge eller sover i sengen til foreldrene. Det er flere ting som er funnet ut rundt dette med krybbedød, men dette som jeg nettopp nevnte er noe av det.
Jeg har vert veldig observant på tingene jeg kan gjøre for å forebygge å oppleve en krybbedød, selvfølgelig er det ingen som ønsker å oppleve det! Så tenkte jeg at det kunne være greit å skrive litt om det hvis det er noe av det jeg har hørt rundt det med hva en kan gjøre for å forebygge det som andre kanskje ikke har hørt.
Mitt blogginnlegg er på side2.no/familie trykk –>Her for å lese det!
Dette året har startet helt fantastisk. Ting har virkelig snudd seg mot den positive siden for meg å bloggen min! Det er mindre tanker i hode mitt nå i hverdagen å jeg får mulighet til å få slappe av litt oppi det litte hode mitt. For de som er alene mødre selv, vet hva jeg snakker om. Jeg har mindre bekymringer og får ha mer michelle tid nå når min fantastiske datter sover, isteden for å måtte bruke tiden når hun sover med at hode jobber på spreng pga utfrodrende situasjoner som gjør at det blir tanker i hode. Jeg tar det ikke forgitt at nå blir det mindre tanker, mindre bekymringer osv i hverdagen min. Men jeg gleder meg over hver dag å uke som jeg får ha der det er mindre av dette å mer “slapp av tid” i hode mitt når jeg bare er “michelle” litt når min datter sover. Jeg elsker å få mamma men en mamma trenger også litt tid til å bare være seg selv i hverdagen å det får jeg når min datter sover litt om dagen. Noe annet jeg også gleder meg utrolig mye over er bloggen min! Det er merkelig hvor mye en blogg kan bety for noen, men bloggen betyr mye for meg. Det er min #”friplass” der jeg får skrive å ordlegge meg om hverdagen å mine tanker. Ja det er offentlig men samtidig så er det min plass, å mitt liv. Jeg velger selv hva jeg vil skrive om, men jeg får ordlegge meg å det gjør utrolig godt. Nå har bloggen min fått veldig mange flere fantastiske lesere, å det har hvertfall dobblet seg, om det ikke har 3 dobblet seg iforholt til hva det var før. Bloggen min har nå nylig kommet på topp200 lista for hele norge, å dette er stort for meg! Ikke nokk med det men den har også kommer på de andre listene som er på blogg.no også. Jeg var og er enda overlykkelig av å se bloggen min ligge på topplisten for norge. Bloggen min skal også nå bli skrevet om i lokal avisen for Birkenes i Aust-Agder. Jeg har en avtale med de i morgen å er utrolig spent å gleder meg til dette. Flere ting har også begynt å komme seg nå med bloggen min, men det ønsker jeg å gå ut med å dele med dere fantastiske lesere om litt. Så følg med så får dere vite det når tiden er inne!
Jeg var også inne i dag å så på side2.no/familie sin nettside. Jeg leste ned igjennom å plutselig så jeg noe som kunne minne meg om en blogg som jeg skrev i fjord. Jeg klikket meg inn å ble helt overrasket av å se det øynene mine så. Det var sjokk, det var stort! Et av mine blogginnlegg hadde blitt lagt ut på side2.no/foreldre! Jeg vet ikke eksakt hva tid de la det ut hos dem, men det spiller ingen rolle for uansett så er blogginnlegget mitt lagt ut på siden deres. Det var så utrolig kjekt å se at dette å jeg sitter enda å smiler å er utrolig glad for det. Jeg er også super glad for hvordan det fantastiske året 2014 nå har startet å gleder meg som en liten barn selv for å se frem over hvor bra dette året skal bli.
Om det er rett eller galt, er opp til hver enkel å bedømme men følelsen av å ikke være ønsket av sin egen biologisk far er ikke noe god følelse uansett.
Følelsen av å ikke være god nokk å rett å slett ikke ønsket til verden er ikke en god følelse i det hele tatt. Det er tvert imot noe godt som enn kan klare å finne ut ifra en sånn situasjon! Det å være klar over at sin egen biologisk far valgte bort sitt eget barn pga penger. Ja, rett å slett for å slippe å betale barnebidraget. Det vil jeg påstå å uttale meg om er feil prioritering. Hvordan det går, nei det må du ikke spør meg om. Men hvordan det føles, ja det kan du spørre meg om. Her er min historie som det barnet som ble valgt bort av sin egen biologisk far og fysisk gitt bort så han slapp å betale for at jeg faktisk ble født!
Jeg bærer ingen nag, men jeg bærer på en historie som preger mitt liv den dag i dag. Jeg har ingenting til overs for denne mannen som en gang var min far. Nå er han ingenting, bare en helt vanlig mann som bor i norge. En mann som har satt sine spor i meg og mitt liv, men som på ingen så helst måte skal få trykke meg ned. Det klarte han å gjøre nokk da jeg var liten. Kanskje han fikk det så han ønsket, uansett så håper jeg han er lykkelig å kan gå med hode hevet å være stålt nå over valgene som han tok å livet som han har den dag i dag.
Alt startet da jeg var liten. En liten å vanlig søt baby som ble født. Jeg var min mor´s lykkestein men min ?fars? gråstein. Noe han virkelig ga utrykk for i sine handlinger mer enn få ganger. I starten da jeg ble født prøvde han virkelig. Han var med under fødselen å prøvde å ta seg tid til å bli kjent med meg, men plutselig var det stopp og ting fikk en hel omvending. Jeg husker nå som voksen flere episoder ifra da jeg var liten, episoder som har satt sine spor i meg. Hendelser jeg husker som jeg skulle ønske jeg aldri hadde husket. En episode som skjedde har virkelig prentet seg inn i hode mitt, jeg husker det som bilder men ikke som en film ifra fortiden. Jeg husker jeg skulle bli hentet at den biologiske far min, han kom å jeg skulle være med han i bilen hans. Min mor bar meg ned å jeg skulle bli satt inn i bilen hans, noe jeg ikke ønsket. Mannen var ukjent for meg, jeg hadde ikke blitt trygg på han på de måtene som et barn skal få være trygg på over for sin far. Jeg husker jeg tvilhålt i mamma, jeg tok fatt i håret hennes (hun hadde lengre hår som var mørkt) og jeg rev hun i håret mens jeg ble satt inn. Jeg gren å viste tydelig at dette ønsket jeg ikke. Min mor kunne ikke gjøre noe, når det er bestemt at et barn skal ha så å så mye tid sammen med sin far så er det sånn (ja mye har forandret seg ifra den tiden med hvordan det var da å hvordan det er nå, men i den tiden var det sånn). Jeg ble satt inn bak i barnesete, hendene mine var fulle av hår ifra mamma som jeg hadde fysisk revet ut selv da jeg tvi holt i hun. Det var en hand på bryste mitt som hålt meg i barnesete og den andre handen ble jeg spent fast med i barnesete. Jeg husker ikke mer ifra den episoden, men de minnene er sterke nokk. Jeg vet det aldri var noe godt for min mor, jeg vet det er ikke få tårer som har blitt felt ifra hennes øyner. Men jeg vet hun virkelig prøvde for min skyld, jeg vet hun gjord mye som hun ikke ønsket der å da men som hun gjord for hun ønsket at jeg skulle få kjenne min virkelige far. Hun var hele tiden opptatt av at jeg skulle vite hvem han var, å jeg hadde alltid et bilde av han på natt borde mitt. Flere episoder skjedde, å blant annet en dramatisk episode der politien måtte hjelpe til.
Min biologiske far ringte min mor og ga beskjed om at han nå kom å skulle kidnappe meg. Ja rett å slett ta meg ifra mamma! Det var da politien ble innblandet. De sto klar på alle grensene på hjemplassen min å var klar til å ta han så de kunne få meg hjem igjen til mamma. Min mor ringte sine foreldre å de kom opp for å hjelpe hun med det dramatiske som var i gang å skulle skje. Da min biologiske far kom utenfor hos mamma så han bilen til mamma sine foreldre å det var heldigvis da han ga seg. Han snudde bilen og kjørte sin vei! Jeg er glad han ikke fikk gjort dette å at politien sto klar for å stoppe han langs alle utkantene av hjemplassen min. Men at en person skal være i stand til å si å fysisk klar ti å gjøre det, er for meg helt sprøtt. Det var utrolig mange episoder som skjedde å det ente med at jeg ble redd mannfolk. Jeg kom meg ifra redselen men om noen kommer raskt opp i ansiktet mitt den dag i dag, uten at jeg er trygg på dem så reagere jeg med å ta opp armen for å være klar til å beskytte meg. Jeg ønsker ikke å dra opp flere episoder som skjedde for jeg er ikke ute etter å svar male han, eller å gi et budskap om at han er et dårlig menneske.
Mamma sa eller ga aldri noe utrykk til meg som var negative ang han. Hun prøvde hele tiden så godt hun kunne. Jeg vet (som nevnt opp forbi) med sikkerhet uten at hun har sakt noe til meg at det er ikke var få tårer hun har felt igjennom de årene med hendelser da jeg var liten, og den kampen hun gikk igjennom for meg. Heldigvis husker jeg ikke så mye av hendelsene som skjedde, men det er nokk uansett det jeg husker.
Da jeg vokset til å kom i tenårene begynte jeg å finne ut mer å mer ang det så egentlig skjedde da jeg var liten. Realiteten og sannheten var ubeskrivelig vond, men samtidig var det også noe godt ut ifra situasjonen og hendelsene. Da jeg prøvde å oppsøke han å ta kontakt for å danne et eget bilde av han ble jeg møtt med lukket dør. Fysisk lukket dør også altså. Jeg prøvde å ringe han å fikk snakket med han men ut ifra den telefon samtalen jeg hadde ente det med at jeg ga meg. Etter jeg fant ut mer å mer kom sannheten frem. Jeg var aldri ønsket av han! Jeg var en feil i han sine øyner og det var det han ønsket å si også til andre mennesker rundt. Han valgte å adoptere meg bort da jeg var ca 6 år. Grunnen for at han ønsket dette var pga pengene. Han slapp da å betale for at jeg var født!
Mamma fant seg endelig etter flere år en ny mann og det var da jeg ble adoptert bort til han som er den dag i dag og for resten av mitt liv min pappa. Jeg fikk endelig en skikkelig far. En far som stilte opp å elsket meg som sitt eget kjøtt å blod. En far som sto med mamma sin side og ble en familie. Jeg er den dag i dag uendelig takknemlig for at jeg fikk bli adoptert bort å kunne få være heldig å få en far, en virkelig far. En far som elsket meg og satte pris på meg. En far som var glad for at jeg var født, en som ikke tenkte tanken på at jeg var en feil. For snart to år siden gikk min mamma å pappa ifra hverandre. Det å håndtere en skilsmisse er det dessverre mange barn og eldre barn som går igjennom så det går jeg ikke innpå nå i dette blogg innlegget. Men jeg håndtere skilsmissen bra, synes jeg selv (ja jeg er kanskje egoistisk som klarer å si det, men jeg må få være ærlig å ha lov til å synes det). Jeg har like mye begge mine foreldre og jeg er like mye elsket av de begge uansett. Min pappa har akseptert at jeg oppsøkte min biologiske far å ønsket å finne svar rundt det, noe jeg beundrer han for at han klarte å akseptere så uendelig bra.
Da jeg ble eldre og mer voksen og kjente til min livshistorie bedre å hendelsene som hadde satt spor i meg for resten av mitt liv, hadde jeg også fått blitt kjent med de andre som er i familien til min biologiske far. Det er noen fantastiske mennesker som jeg har fått en utrolig stor betydning for meg på veldig kort tid. De viser at de er glad i meg å setter pris på meg. De har alltid tid til meg å de gleder seg over hver eneste gang vi får treffe hverandre. De stilte til å med opp å var i dåpen av min nydelige datter. Det er uendelig stort for meg at de gjorde det å at de setter så stor pris på meg som det de gjør.
Min biologiske far der imot har jeg ingen kontakt med, jeg kjenner han rett å slett ikke. Dette fordi han ikke den dag i dag klarer å akseptere meg, jeg tror det er tøft for han å se tilbake på det som skjedde å ikke klarer å legge det bak seg. Men det er helt okei. Det eneste som ikke er okei er at jeg ikke fikk muligheten til å få legge blomster på graven til min biologiske farmor, som dessverre gikk bort for noen år siden pga kreft. Den korte tiden jeg fikk ha med hun da jeg ble eldre, satte jeg stor pris på og hun er var et fantastisk menneske. Hun klarte å legge fortiden bak seg å se frem over. Hun så nokk mer da enn hva som enn var i stand til å se når enn var oppi en sånn situasjon som var da jeg var baby. Da hun døde og jeg fant graven hennes etter å ha lett på hele gravplassen som er til det stede hun ligger begravet på begynte jeg å legge blomster der. Jeg gikk turer sammen med hunden min å satte meg ned ved graven hennes å snakket til hun. Det er det nærmeste jeg kommer hun nå men samtidig er jeg takknemlig for at jeg fant gravplassen hennes. Men min biologiske far der imot likte ikke dette.
han fjernet alt som jeg hadde lagt på graven hennes første gangen, andre gangen fjernet han alt og lot to stilker ifra blomstene stå igjen men hadde knekt av toppen av de. Jeg prøvde å legge på blomster å tenne lyst flere ganger men til slutt orket jeg ikke å gå tilbake for å bli møtt med et sånn resultat.
Jeg er klar over at jeg har en halv bror, en nydelig halvbror som jeg er stolt over at jeg har. Jeg kjenner han uheldigvis ikke, men skulle ønske at jeg en dag får bli kjent med han. Han er ikke mye mindre enn meg, eller bedre sakt bare et eller to år mindre enn meg. Jeg er stolt over å si at jeg har han som halvbror å jeg håper han har fått oppnådd det han har ønsket i livet sitt frem til nå. Jeg bærer ingen nag eller noe negativt over for min biologiske far. Jeg tror at folk kan gjøre feil, og at folk kan forandre seg. Uansett hva han tenker eller ikke tenker om meg så håper jeg han har et bra liv sammen med sin kone og min halvbror. Jeg har mine tanker å følelser etter denne livshendelsen min som barn, men samtidig er denne hendelsen og hendelsen som mobbeoffer i 10 år gjort meg til den personen jeg er i dag. Jeg er takknemlig for den personen jeg er i dag å jeg er takknemlig for at de livs hendelsenne jeg har hatt har gjort meg til en sterkere person.
Jeg er ikke ute etter sympati men jeg er ute etter å kunne fortelle mine livshistorier i håp om at det kan hjelpe andre som kanskje har opplevd noen av det samme. Jeg ønsker å vise andre at det er ingen skam å ikke ha levd et prikkfritt liv uten noen harde opplevelser som preger deg selv i nå tid også. Jeg vil vise andre at uansett hvor mye vondt enn kan ha opplevd kan enn også snu det rundt og glede segover det positive som har kommet ut ifra de harde opplevelsene.
Alle har en fortid, kansje en sykdom eller en livsopplevelse som enn er preget av I hverdag og har jort enn til den personen de er I dag. Men klarer du og legge fortiden bak deg og ikke la den påvirke din hverdag i din nå tid?
? Nå må jeg sminke meg, Jeg kan ikke gå uten sminke, Jeg må alltid ha et smil framme, Øynene mine må jeg alltid få til så det ser ut som de lyser av glede, klærne må passe sammen, jeg må passe på vekten min, jeg må aldri reagere på noe og alltid ta alt med et smil.. ? Disse tankene er noen av tankene som preget min hverdag hver dag før. Det var prentet inn akkurat som om du var programmert som en robot. Det gikk ikke en dag uten at de setningene var i hode mitt etter et liv som mobbe offer i 10 år. Redselen for å ikke kunne klare å oppfylle disse setningene/ordene var utrolig store, ettersom jeg ikke var sterk nokk til å håndtere en eventuell reaksjon av andre folk rundt.
Det hele startet da jeg var liten, ja faktisk allerede ifra 1 klasse av. Mer eksakt den første dagen i 1.klasse. Jeg var en helt normal jente som var snart 6 år. Men det jeg ikke viste var at samme dagen jeg satte mine ben inn på skolen skulle et helvete bra løs som ville prege live mitt for alltid. Ifra den første skoledagen som skal være så spennende å kjekk for alle, ble det om til et helvete for meg. Jeg gruet meg hver dag etter det til å gå på skolen, jeg ønsket ikke å gå på skolen. Men det var ingen som forsto det i starten av. Min mamma var rask med å merke det, men uansett hvor hardt hun kjempet om å få hjelpe meg så gjord ikke skolen noe for å kunne hjelpe. De trodde rett å slett ikke på at det var så alvårlig som det i senere tid skulle vise seg at det var. Hver eneste dag igjennom 7 år på barneskolen gikk jeg igjennom fysisk og psykisk mobbing. Jeg ble slått av andre barn som gikk på skolen, jeg låste meg inne på doen for å prøve å komme meg unna mobberne. Men det som ente var at lærerne kom å låste opp doen å jeg ble tvunget til å gå ut der ifra. Hver eneste fri minutt prøvde jeg å låse meg inne mens mobberne sto utenfor å læreren kom å tvinget meg ut hele tiden. Jeg fikk høre ifra 2.klasse av at jeg var for tykk å måtte holde inne magen min, som fikk konsekvenser med at magen min ble ødelagt. Venner som jeg trodde jeg hadde ente opp med å snu ryggen til meg å begynte å mobbe meg. Jeg ble mobbet både på skolen å på fritiden min og de begynte til å med å ta familien min.
Politien ble innblandet, barnevernet, rektor, og alle instanser som kunne være til hjelp men ingen lykke. Jeg begynte å få store plager med kroppen min etter de årene på barneskolen med denne mobbingen. Jeg gikk blant annet hele tiden rundt med store magesmerter å tårene kom ferm så å si hver eneste dag. Jeg tror jeg kan telle på en hand de dagene tårene ikke kom ferm i løpet av alle de årene med mobbing.
Det er blant annet en episode jeg husker utrolig godt, det var da mobberne kom hjem til der jeg bodde å hadde kniv å spikket på pinner å truet meg å min mor. Det gikk så langt at min mor måtte ringe sin bror som kom for å hjelpe å få de bort. Min mor fikk store kongler å andre ting kastet etter seg når hun var ute på ridetur med hesten. Og hvis jeg var ute om kveldene skjedde det at jeg plutselig ble slått til. Dette uten noe grunn. Min mor fikk gjennomgå av mobberne bare fordi hun hadde en datter som ingen likte. En datter det tydeligvis var noe galt med, bare ingen kunne finne ord for hva som var galt med meg. Det var bare fordi jeg var meg. Fordi jeg ikke gjord som alle andre, fordi jeg var meg selv.
Det er utallige episoder som skjedde, men ser ingen behov for å dra opp alle nå, for da kommer jeg ingen vei videre med dette innlegget.
Da jeg skulle begynne på ungdomsskolen håpet jeg at ting kunne forandre seg å at mobbingen skulle roe seg. Nå skulle jo til å med klassene bli forandret osv men bare tanken av at det skulle bli bedre var godt godt til å være sant! For det ble de ikke.. Mobbingen fortsatte å fortsatte å enda var de psykisk og fysisk. Enda ble jeg fysisk og psykisk mobbet, slått på skolen, slått på fritiden, stygge ord og ting smelt imot meg uansett om det var på skolen eller fritiden. De gikk i gjenger imot meg men når de var alene hadde de ikke nokk baller til å turre å gjøre noe. Da var de like små som det jeg følte meg. Ingenting var godt nokk med meg å uansett om hva enn jeg prøvde å ikke prøvde så var det alltid noe de klarte å finne på å si å gjøre. Jeg var redd for å gå på skolen, redd for å gå ut blant folk på fritiden, redd for å være alene, redd for å gå til skolen alene så mamma kjørte meg. Jeg prøvde hele tiden å kunne få ha noen venner, men de snudde fort ryggen til meg å var med de som mobbet meg. Det var utrolig mye som skjedde hele tiden å uansett hvor mange som prøvde å hjelpe klarte de det ikke. Lærerne på ungdomsskolen prøvde å hjelpe men de klarte det ikke. De laget til ordninger på skolen for å prøve å få det til å hjelpe men ingenting gjord det bedre. Jeg fikk være hjemme ifra skolen flere ganger på ungdomsskolen å barneskolen av mamma, men jeg kunne ikke slutte på skolen heller så jeg måtte gå når jeg ikke fikk være mer hjemme. Jeg sto opp flere timer før skolen startet for å stelle meg å jeg måtte hver dag ha en bekreftelse av mamma at klærne passet sammen, sminken var lik å så grei ut osv.
Under all mobbingen som pågikk så ente jeg opp med å få meg en kjæreste. Utrolig nokk, så kunne jeg tydeligvis være god nokk for noen. Jeg var utrolig glad å lykkelig, men lykken varte ikke lenge. Det ente med at lykken forsvant mer å mer å det ble det tøffeste forholdet jeg noen gang har vert i. Han behandlet meg ikke fint i det hele tatt. Jeg fikk ikke være med vennen mine, han sjekket mobilen min, når han ble sinna eller påsto at jeg hadde gjort noe galt så klarte han ikke å styre temperamange sitt å det ente med at jeg opptil flere ganger hadde blåmerker. Han trykket meg psykisk ned og jeg var til slutt egentlig ingenting. Han kjeftet på meg, å kalte meg mye stykt helt uten noe grunn. Han styre til slutt hverdagen å livet mitt og hvordan jeg skulle være over for mine foreldre. Tragisk? Ja, jeg vet. Jeg klarte ikke å se alt dette med det første å det tok meg lang tid før jeg klarte å se det. Det er vell så de sier at kjærlighet gjør enn blind. For jeg var virkelig blind med å akseptere å bli behandlet på den måten. Jeg husker bare at jeg var så glad at noen i det hele tatt kunne være glad i meg å at jeg kunne være god nokk for noen. Men sannheten er vell den at jeg var aldri god nokk for han egentlig å at han ikke var så glad i meg så han påsto ettersom han kunne behandle meg som søppel! Etter en stund ble det slutt å jeg hadde det utrolig hardt å vont for å klare å komme meg etter alt dette. Det var utrolig tøft å vanskelig å takle for meg. Men når jeg var oppi det trodde jeg at det skulle være sånn å at det var normalt, noe det slett ikke var!
Da jeg skulle begynne i 10.klasse ente det med at jeg fikk bytte skole. Til en liten kristen privat skole. Det var en skole som flere barn kunne gå på som hadde hatt det vanskelig osv. Det var rett å slett den skolen som reddet meg og det var da ting begynte å bli mye bedre. Jeg gledet meg til å gå på skolen å jeg kom meg ut av forholdet jeg hadde vert i som var så vanskelig. Jeg fikk gode karakterer å jeg fikk meg venner. Jeg ble ikke mobbet på den skolen men jeg ble akseptert for den jeg var. Jeg ble mobbet på fritiden fremdeles men jeg slapp å bli mobbet på skolen. Tro meg, bare det var ubeskrivelig godt. Ting begynte å roe seg når jeg begynte på videregående skole å det var da ting ble litt å litt mer lettere. Jeg ble kjent med nye folk å fikk meg venner, kom over på linjer som vi som gikk på hadde samme interesse osv.
Årene som å være et mobbeoffer i 10 år i strekk satte sine preg på meg å mitt liv, å det har vert utrolig vanskelig å jobbe med for å komme seg videre. Samtidig når jeg ser tilbake på alt som skjedde er det selvfølgelig vont men samtidig så er jeg takknemlig. Jeg er takknemlig for at jeg nå har lært meg å se at det var ikke jeg som var den som hadde det verst, det var de andre. Det var de som mobbet som hadde de verst fordi de måtte trykke ned andre for å føle seg bedre å mer aksepterte selv. De klarte ikke å akseptere seg for den de var å sin livs situasjon. Å oppi alt gjord de meg en uendelig stor tjeneste som jeg ikke tror de er klar over den dag i dag, de gjord meg til en sterkere person. De fikk meg til å se nå at jeg kom meg igjennom det, jeg klarte å overleve å bli så mobbet at jeg følte jeg ikke hadde mer å leve for til å se tilbake på det nå å se at jeg overlevde det. Jeg klarte å holde meg sterk og oppe uansett hvor lavt nede jeg var, uansett hvor vondt jeg hadde det så klarte jeg det. Hadde det ikke vert for alt det så hadde jeg aldri vert den personen jeg er i dag. Jeg setter pris på små ting i livet å mennesker rundt meg. Jeg har mine livs erfaringer å jeg har lært meg at jeg er god nokk for akkurat den jeg er. Ingen andre er som meg å jeg vet deg meg selv at jeg er god nokk. Jeg har det jeg trenger i livet mitt å jeg har til å med fått gaven med å få bli mamma til den vakreste prinsessa så fins. Jeg har fått meg en utdannelse å fulført skolen osv. Jeg har alt jeg ønsker meg her i livet å jeg føler selv at jeg har nå et fantastisk liv.
Jeg har mine erfaringer å minner å opplevelser som alltid vil følge meg i livet mitt, men hadde jeg ikke hatt de hadde jeg ikke vert den personen jeg er den dag i dag. Å da jeg ikke hadde noen hadde jeg samtidig min familie men mest av alt jeg hadde min beste venn å det var hesten min, kelly. Han sviktet meg aldri å var alltid der. Jeg var alltid god nokk for han å han satte alltid pris på meg. Han hadde jeg i 8 år å de årene sammen med han var helt fantastiske samtidig som jeg hadde det helvete utenom med mobbingen. Men det var han som holt meg oppe. Jeg er så uendelig glad for at jeg fikk kelly av mamma å pappa. Han er å vil alltid være i mitt hjerte uansett om han ikke er her lengre. Jeg vet uansett ikke hva jeg skulle gjort hvis jeg ikke hadde hatt han.
Nå når jeg ser tilbake på tiden som mobbeoffer kjenner jeg ikke på noen negative følelser, jeg kjenner på takknemlighet for at de har gjort meg til en sterke person. Jeg er glad for den jeg er i dag å den jeg har blitt ut ifra opplevelsene å den harde tiden. Så egentlig hadde bare hatt ønske om å rett å slett takke de for det, fordi jeg hadde aldri vert den jeg er i dag hvis ikke det var for å være et mobbeoffer i 10 år. Det er alltid noe som er vanskelig etter å ha vert mobbeoffer så lenge å opplevd så mye vanskelig men når enn han kommet seg videre å lært seg å leve med det å se frem over så går det helt faktisk helt fint. Så om noen av de som mobbet meg leser dette så vil jeg faktisk bare si, tusen takk.
Go mandags førmidag søte lesere!
Tenkte det kunne være greit å legge ut 12 fakta om meg selv, noe av det vet dere nokk ifra før av å noe ikke. Om det er noe om meg dere lurer på så er det bare til å spørre 🙂
12 fakta om meg:
Jeg ble født 3 uker før termin Jeg satte på Xtine navnet selv da jeg var 16 år. Jeg har gått 4 år på videregående (Tip, kjemi & prosess, design og håndverk, påbygg) Jeg byttet skole det siste åre på ungdomsskolen Jeg ble mobbet fysisk og psykisk i 10 år på skolen og fritiden Jeg fikk min første hest når jeg var 8 år Flere av vennene mine trakk seg bort når jeg ble gravid Jeg elsker å fotografere Jeg er veldig opptatt av positiv tenkning Jeg ønsker å få kjøpt meg et småbruk Jeg var aldri glad i å lage mat før etter jeg ble mamma Jeg har alltid drømt om å bli modell
