Go kveld fantastiske lesere!
Den siste tiden har jeg kommet over en #nettside som jeg virkerlig bare elsker! Det er den mest geniale nettbutikken ever.. Det er nemlig noe så enkelt å billig så netthandelen.no, utrolig men sant. Ingenting er kjekkere enn å kunne legge inn bud på det enn ønsker å kjøpe å ende opp med å få ting til en slikk å ingenting. Ting som koster egentlig ganske mye til vanlig kan enn vinne budrunder med å få det til en super god pris. Jeg trenger nokk ikke å gå mer innpå hvordan en budrunde fungerer osv, for alle kjenner jo til det. Haha. men alså for dere som ikke kjenner til denne nettbutikken så finner dere den –> Her! Om dere ikke har vert innom der før så råder jeg alle til å gå inn å se. Enn kan få kjøpe alt ifra sko, klær, treningstøy til verktøy, kjøkkenting, ting til hagen, pynt til huset, osv. Det står den vanlige prisen også på hver produkt å så er det bare til å by. Enn kan også kjøpe ting til full pris også der. Det kan enn velge selv va du selv ønsker.
Jeg har jo virkelig kost meg med å shoppe litt med budrunder der inne å blant annet så har jeg fått meg noen nye sko. Enten så hater du skoene eller så elsker du dem. Det er ikke sko for alle men heldigvis er det ikke alt alle kan like. Selv synes jeg skoene var kjempe kule men også veldig spesielle. De er ikke noe finsko men samtidig så synes jeg at de er kule. De er ufattelig varme og utrolig gode å gå på. Det e Moonboots ifra dr.lykke. De koster egentlig kr. 999,- men jeg fikk de for kr 1,- etter en budrunde. Jeg har nå brukt de ute i – 5 grader å jeg var god å varm på bena så det de står om at skoene er årets varmeste sko, er virkelig sant! Jeg er utrolig fornøyd med skoene å andre ting jeg har kjøpt på netthandelen. Jeg legger nokk ut flere ting etterhvert som jeg har kjøpt der. Synes selv det er greit å vise andre at enn kan finne mye fint til en billig penge isteden for å måtte bruke masse penger for å kjøpe noe av det samme.
♥ liten var du men stor plass i hjerte våres har du for alltid ♥
I den siste uka som har vert har det vert noen trist og vond dager. Mange tårer har trillet og mye følelser har denne dagen vert fult med. Det var en forferdelig slutt på noe som skulle vare lenge. Vår fantastisk vakre og herlige Snoop-Cat hadde falt ned i fra en stålpe i stallen som var flere meter høyt og landet ikke på bena. Hun ble lam bak og klarte ikke å gå. Det var helt tragisk og forferdelig at dette skulle skje. Vi prøvde alt vi kunne for å hjelpe hun å håpte at hun skulle klare å komme seg men desverre så klarte hun seg ikke. Tidligere i uka måtte vi inn til dyrleklinikken igjen for å skjekke hun. Hun klarte ikke å tømme blæren sin og hadde ikke blitt noe bedre. Vi prøvde det vi kunne men det var ikke mer vi kunne gjøre. Et liv skal ikke være preget av smerte for dyrene våres og vi gjør alt vi kan for våres dyr. Desverre måtte våres fantastiske Snoop-Cat få slippe. Hun sovnet stille inn på Mandag. Det var helt grusomt å si “vi snakkes igjen” til hun. Hun er en så fantastisk katt og så utrolig høyt elsket hos oss. Hun var liten men fikk en stor plass i hjerte våres å det vil hun for alltid ha.
Jeg klarer ikke å gå noe mer innpå dette. For det er utrolig vont for meg å jeg og min kjære mamma har en stor sorg over dette. Det var aldri sånn ting skulle bli. Hun skulle være her, rundt oss hele tiden å vokse opp å bli stor å bli mange år. Desverre ble hun bare litt over et halvt år. Men i hjerte våres vil hun alltid være.
Vi er heldig og får ha Snøhvit igjen å hun skal være her hele livet sitt. Vi håper på at hun kan få seg en ny venn i stallen om kort tid (også inne når hun er inne istede for stallen), for hun skal ikke være alene. Men vi får ta tiden til hjelp å se når det kommer en ny venn til hun men håper det ikke blir lenge til.
Nå klarer jeg ikke å skrive mer ang dette, men ønsket å dele dette med dere, så håper jeg dere forstår hvorfor jeg ikke har skrevet noe her de siste dagene. Dyrene våres betyr noe helt spesielt for oss, å de blir som en del av familien våres. Folk som ikke har dyr eller ser på dyrene sine på den måten, kommer nokk ikke til å forstå det. Men for noen er det sånn, så håper det kan bli respektert!
Du vil alltid bli husket som en uendelig godheten, Snoop-cat. Du var ubeskrivelig vakker og du er å forblir høyt elsket av oss for alltid. Du var liten men du fikk en stor plass i hjerte våres, noe du for alltid kommer til å ha i våres hjerte. ♥
En dramatisk start på dagen, tirsdags morgen har gjort til at jeg ikke har klart å bloggen skikkelig de 2 siste dagene. Her forteller jeg hva som skjedde!
?Michelle du må våkne! Du må komme å hjelpe meg!? Var ordene jeg våknet til Tirsdags morgen. Klokken var ikke pasert 8 enda, før jeg hørte en fortvilet mamma som ropte på meg. Det var ikke vanlig roping! Stemmen var fult med fortvilelse, redsel, gråt. Det var en stemme jeg nesten aldri har hørt ifra min kjære mor før! Aldri har jeg vert så rask opp av sengen før. Adeline sov heldigvis så det var bare for meg å komme med ned i gangen så fort som over hode mulig. Noe var galt meg jeg viste ikke hva!
Mens jeg sprang ifra 2. Etasje i huset å var klar over at noe var virkelig galt. Jeg viste noe hadde skjedd men viste ikke hva det var.. Mens jeg sprang ropte jeg til mamma ?Mamma, hva har skjedd?.. Går alt bra?? Jeg fikk ikke en eneste klar setning tilbake, hun var så opprørt å redd. Det eneste jeg fikk til svar var ?Kiwi, Kiwi, kiwi? Hun er sparket.. Hun ble sparket.. I hode..? Jeg ble helt satt ut, redd å viste ikke hva som kom til å vente meg av syn da jeg kom ned.. Mamma klarte også å få frem at det var den ny hesten som kom til stallen våres for en kort stund siden. Det var ikke våres hest, men en venninne sin hest som kjente min mor igjennom hennes blogg. Vi hadde prøvd å hjelpe med midlertidig stallplass hos oss så hesten ikke skulle bli slaktet, men nå sto livet til våres fantastiske hund. Våres dyrebare samojed i fare..
Mens jeg sprang ned trappen var det eneste jeg fikk sakt om å om igjen ned over trappen til mamma ?Ring dyrlegen, Ring dyrlegen, MAMMA RING DYRLEGEN NÅ!?.. En svak å tårevåt stemme ifra mamma svarte meg at hun skulle ut å ringe med en gang. Jeg kom ned trappen å så mamma holde kiwi, hun sto på bena men hun ristet at sjokk, smerte og redsel. Aldri har jeg sett våres dyrebare hund ha så vont før og være så redd. Sjokket for kiwi var allerede inntruffet å det var bare å handle fort for å hjelpe hun på best mulig måte. Det var heldigvis ikke mye blod å se, men det var litt blod i det nydelige ansiktet hennes på hun.. Jeg satte meg ned med en gang, holt tårene mine tilbake å prøvde å forholde meg rolig for mamma å kiwi sin del. Jeg måtte prøve å ikke knekke helt i hop så jeg kunne hjelpe å få roet mamma ned å ikke minst kiwi. Mamma holt rundt kiwi med de våteste øynene jeg har sett på all den tid på mamma. Å se mamma være så redd å lei seg er helt grusomt. Ingen ønsker å se noen som enn er uendelig glad i være så lei seg, redd å fortvilet. Jeg sente mamma ut med en gang til å ringe til dyrlegen der jeg satte meg ned med kiwi med en gang å snakket med en rolig stemme. Jeg begynte raskt å masere øre tuppene hennes, for å prøve å hjelpe for sjokket hun allerede hadde kommet i.
Jeg kunne høre mamma sin stemme utenfor døren. Hun gren å gren i telefonen. Hun var livredd for livet til vår kjære hund, kiwi. Hun kom raskt inn igjen å da var det bare å komme seg opp til min fantastiske datter Adeline, som lå å sov. Få vekket hun å ammet hun å gjort morgen stellet for så å komme seg av gåre til dyrlegen. Mens jeg ammet å gjord Adeline klar så vi kunne komme oss fort til dyrlegen passet mamma på kiwi å gjor alt klart så vi bare kunne komme oss i bilen å kjøre med en gang etterpå.
Aldri har vi klart å gjøre ting så raskt å effektivt før når vi skal av sted, men dette var virkelig nødstilfelle! Kiwi blødde å hadde et sår litt ovenfor øyet på Høyre siden. Det kom også blod ifra nesen på hun. Jeg har aldri sett en hund blø ifra nesen før, men viste at det var ikke bra. Kiwi var på bena, å det er jo bra. Men om hvordan skaden inni hode hennes var, hadde vi ingen anelse om.
Da vi alle hadde kommet oss i bilen å Adeline satt å var godt fornøyd i bilsete sitt begynte vi å kjøre. Mens vi kjørte klarte mamma å fortelle meg mer ifra hendelsen.
Mamma hadde vert ute på ridetur den morgenen med den ene av de vakre araberne som hun har. Hun driver med Distanseridning med han å trener han jevnlig for å holde han i god trening til en ny sesong som snart er i gang. Da hun hadde kommet hjem hadde hun sluppet ut hundene som vanlig så de kunne gå være ute å kose seg, noe de får gjøre hver dag her. Etter hun hadde salt av hesten sin å skulle slippe de ut på gjorde hadde hun leiet en å en hest ut. Dette er vanlig rutine om morgenen. Da hun skulle slippe ut den nye hesten som står her midlertidig skulle hun bare bøye seg ned litt å gi den ene av hundene våres en godbit (en tibbe som vi har som heter Brumle), i det hun bøyer seg ned sparker hesten til å hun viste at kiwi sto litt lengre bak og derfor var den som ble i faresonen. Hun hører plutselig en knekkelyd, lyden av at noe blir brekt i det hesten sparker etterfylt av et høyt smertefylt skrik av hunden våres kiwi. Mamma skrek av redsel, fortvilet å tårene rant som en foss med en gang. Kiwi hadde blitt truffet av sparket som hesten hadde gjort helt uten videre. Kiwi hadde ikke vert borti hesten ettersom hun alltid holder avstand ifra hestene. Hun er aldri oppi bena på de eller noe..
Kiwi hadde blitt truffet i hode å knekkelyden mamma hadde hørt var hode til kiwi.. Kiwi hadde ikke stått oppi hesten, derfor hadde hun fått full kraft av sparket rett i hode. Noe som gjør at et spark er mye kraftigere om enn står litt ifra enn nerme i et spark fra en hest. Mamma hadde ikke noe annet valg enn å måtte leie hesten videre å slippe den ut før hun kunne få kommet seg rett bort til kiwi å hjelpe hun. Kiwi latt mamma komme bort til hun med en gang å skalv at sjokk, redsel å smerter. Mamma var rask inn å hadde sett blodet av kiwi å viste at noe måtte gjøres raskt.
Da vi kom til dyrlegen var møtte vi en god venninne av mamma som var kommet for å hjelpe å støtte oss i denne grusomme hendelsen. Vi viste ikke noe om skadene, om vi kom til å miste kiwi eller hva. Alt var uvisst å følelsene var store. Venninnen av mamma bar kiwi inn hos dyrlegen der hun fikk komme inn på et kontor for å bli undersøkt. Kiwi kunne ikke bli lagt i narkose eller få tatt noe CT scanning, røntgen, elle noe. Grunnen for dette var fordi hun hadde kommet i sjokk å var påvirket av dette. Derfor ville det være en risiko å legge hun i narkose same dag som dette hadde skjedd. Ettersom hun var på bena fikk hun smertestillende og penselin i sprøyte form. Vi fikk ny time dagen etterpå å skulle da komme inn i fra morgenen av for å ta full undersøkelse av Kiwi. Vi skulle passe på kiwi å følge godt med på hun til dagen etterpå å vi fikk nummeret til dyrlegen så vi kunne ringe om noe ble verre.
Her på bilde kan man se hvor hoven hun er over neseborene.
Hun har ikke den pene “stoppen” i overgangen mellom snute og øyne. Noe som hun har til vanlig!
Og her på bilde ser dere høydeforskjellen oppe på hode hennes. Det mørke med øyet på venstre side på bilde er blod ifra såret som hun har.
Dagen var lang og timene enda lengre. Redselen stor og mye følelser inni bildet. Påkjenningen tok på, for det var en grusom hendelse. Ja rett å slett et mareritt for oss. Dyrene våre har en helt spesiell betydning for oss, noe ikke alle kanskje forstår. Men sånn er det for noen. Ingen er like med hva dyrene betyr for enn hver. Men for oss har de en hel spesiell betydning å de er akkurat som et familie medlem.
Kiwi blødde ifra nesen lenge den dagen og hun var ikke alene et sekund!
Da Onsdag morgen endelig var kommet var det på tide å reise inn igjen til dyrlegen. Det var tidlig opp å av sted. Adeline var veldig trøtt da vi skulle av sted igjen så hun sovnet å sov godt i bilsete sitt i bilen mens vi kjørte ned til dyrlegen. I dag var også den gode venninnen av mamma med oss til dyrlegen for å støtte å hjelpe oss. Noe vi var uendelig glad for. Kiwi ble raskt lagt i narkose og fikk intravenøst i foten sin. Hun skulle nemlig i CT scanning for det var det dyrlegene rådet oss til siden vi fikk best resultat å kunne se bedre hva som hadde skjedd å hvordan skadene i hode hennes var. Selvfølgelig var det håp om at hun ikke hadde fått noe skade.. Håpet var der, men det var lite etter den knekkelyden mamma hadde hørt da dette skjedde.
De jobbet å undersøkte kiwi i 1 til 2 timer å vi fikk ikke være der mens hun var på CT scanning og ble undersøkt.. derfor gikk turen i mellomtiden hjem til venninnen av mamma for å prøve å slappe av litt i ventetiden. Adeline koste seg utrolig mye. Hun lekte og snakket da vi var der og fikk også et godt måltid med middag. Smilet var så stort å det var virkelig godt å se den gleden som hun gir. Hun fikk smilet mitt til å komme frem oppi alle bekymringene, redselen og fortvilelsen over for Kiwi. Adeline er virkeli verdens beste datter.
Etter tiden hadde gått å vi endelig skulle få komme tilbake til kiwi var det mye følelse i sving. Nå skulle vi få resultatet om hvilke skader hun hadde fått da hun ble sparket.
Etter de hadde sett på CT bildene ble det bekreftet flere små brudd mellom øynene hennes, et brudd på tvers over neseborene, et brudd som stikker inn i den høyre bihulen og noen små brudd som stikker inn mot det høyre øyet. Siden det ligger ca 1 cm med fett rundt øyet så hadde det ikke gått ut over øye og synet til Kiwi. Det ble tatt hele 840 bilder under undersøkelsen.
Lettelsen var stor da vi fikk beskjed om at hjernen var uberørt og det var ingen fare om livet hennes nå. Men følelser var det ikke lite av i denne grusomme hendelsen som skjedde Kiwi. Glade er vi for at hun overlevde å jeg vil påstå å si at hun hadde virkelig englevakt!
Mange tusen fløy ut men selvfølgelig er det ikke pengene det står på. For oss er det naturlig og aldri tenke penger når det kommer til våre kjære dyr.. Men er utrolig kjipt når enn vil være snill å hjelpe andre og så skjer sånn så dette. Men vi er evig takknemlige for at kiwi overlevde å klarte seg oppi denne dramatiske hendelsen. Nå er det å gi dette tid å bruke god tid på å la kiwi bli frisk igjen etter skadene hun fikk.
Dette har tatt på veldig for meg, å vert tøft å det har vert utrolig mye følelser inni bildet nå de siste dagene. Derfor har jeg ikke klart å blogge i går å skrev bare en kort å enkel blogg på Tirsdag. Jeg klarte ikke sitte stille å gikk rundt i huset å vasket og styrte å stelte, ikke at det var skittent eller noe. Jeg måtte bare være i aktivitet for å prøve å roe tankene mine å få de over på noe annet når Adeline sov. Når Adeline var våken brukte jeg tiden min på hun. Vi lekte, snakket å hadde det utrolig kjekt å hun får alltid tanken mine til å roe seg å smilet mitt til å komme frem. Hun er helt fantastisk!
Plutselig slår tanken meg, Jeg hadde helt glemt det!
Det er sykt hvor fort tiden går å allerede er vi snart i slutten av November. Det var da det slo meg, jeg har jo faktisk snart bursdag. Når jeg satt å tenkte litt på dette begynte jeg å bli usikker på eksakt hvor gammel jeg nå ble. Etter litt fant jeg ut at jeg bare måtte begynnte å telle å finne dette ut, for det var jo litt flaut å ikke huske hvor gammel jeg nå ble. Når jeg hadde telt så kom jeg frem til at jeg blir jo 22 år nå, så da var problemet løst å jeg fant ut hvor gammel jeg nå ble.
Jeg begynte å tenke litt tilbake for tiden har gått så fort. Jeg føler det ikke er lenge sidne jeg hadde bursdag å fikk den beste bursdags gave jeg noen gang kunne tenke meg av mine fantastiske foreldre. Jeg fikk nemlig min super herlige islandshest. Han er nå 2 år å det nermer seg at jeg kan starte med innridningen. Men all forarbeidet før han er klar for innridning er jo super gøy. Jeg er å forblir evig takknemlig for den fantastiske bursdags gaven jeg fikk av mamma å pappa. Jeg trodde aldri jeg skulle få hesten min, Drôpi i fjord til bursdagen.
Legger med en liten film som jeg laget i fjord ifra når jeg fikk han i bursdags gave (Fikk han i gave litt før det var bursdagen min). Det var mamma som filmet ettersom jeg ikke viste noe om denne gaven.
Men ettersom jeg tydeligvis har bursdag neste helg (30.november) så har jo spørsmålene nå kommet om hva jeg ønsker meg til bursdagen. Jeg har rett å slett ikke funnet ut hva jeg ønsker meg for alt jeg tenker på er jo min fantastiske datter, å liker at hun får ting å liker å bruke pengene mine på hun. Men nå må jeg putselig finne ut noe jeg ønsker meg selv, noe som ikke har vert lett å finne ut av. Etter litt tenking nå har jeg endelig funnet ut en enkel å grei løsning på hva jeg ønsker meg. For jeg har begynt å ville spare for å kjøpe meg en rosa kitchenaid kjøkkenmaskin, men det er alt for dyrt til å ønske seg til bursdagen så da har jeg kommet fram til den geniale løsningen. Jeg ønsker meg rett å slett penger så jeg kan legge til sparingen for denne kjøkkenmaskinen. For da er jo familien min med på å kjøpe den å jeg har mulighet til å kunne kjøpe den litt raskere enn hva jeg kanskje kunne ha gjort hvis ikke. Så da er problemet løst å jeg har endelig funnet ut hva jeg ønsker meg til bursdagen min 🙂 Litt sent ute med å finne ut det, men men.. Sånn er det når jeg glemmer ut at enn snart har bursdag. Men det er vel det de kaller “amme tåken”, hehe.
Her er den rosa kitchenaid kjøkkenmaskinen som jeg sparer til.
Har noen av dere bursdag så nært til jul? Noen av dere som synes det er vanskelig å finne ut hva enn ønsker seg til bursdag etter enn har fått barn? Har noen av dere kitchenaid kjøkkenmaskinen? Hva er den største bursdags gaven dere har fått?
Da har jeg prøvd meg på kjøkkene igjen! Denne gangen var det kjøtt middag som stod for tur og for meg en litt større utfordring ettersom jeg ikke har laget så mye forskellig kjøtt middager. Så da var det bare å sette igang å prøve meg frem med hvordan jeg ønsket å prøve å teberede kjøttet på. Grønnsakene som jeg laget var jeg mer sikker på siden jeg hadde laget det to ganger før på den måten. Så det følte jeg gikk fint. Så for å utfordre meg selv litt mer prøvde jeg med litt mer forskjellige grønnsaker denne gangen + jeg lekte meg litt mer med krydderet på grønnsakene denne gangen.
Kjøttet jeg teberette var marinert flintsteik. Jeg valgte å steke det litt først på begge sidene før jeg satte det i ovnen i ca 15 min og hadde grønnsakene i bunden i formen og kjøttet over grønnsakene. Grønnsakene hadde jeg laget til og hatt i ovnen i 15 min før jeg også tok kjøtte inn i ovnen. Grønnsakene hadde jeg bare lekt meg litt med krydder og brukt de grønnsakene jeg ønsket å deretter bare lagt de inn i ovnen. Som saus til kjøttet valgte jeg å bruke en sopp saus. Jeg kokte og deretter stekte også brokkoli å blomkål og deretter krydret det også litt.
Det var en lett og enkel men god mat å lage. Det tok ikke lang tid å krevde ikke noe stort for å lage. Men spennende å kjekt var det virkelig! Så har virkelig blitt kjekt å være på kjøkkene å ekspremitere med mat å hvertfall når maten blir spisende også.
Her er resultatet av hvordan maten så ut til slutt 🙂
Min søte prinsesse våknet også til litt mens jeg lagte mat så da var det å ta vogna bort å stå å vugge i vogna til hun sovnet igjen. Hun er så snill å laget ikke mye lyd ifra seg. Hun ligger å koser seg ofte å lager kose lyder å er virkelig bare en fryd å ha med å gjøre. Er helt sjokert over hva snill datter jeg har 🙂 hun er virkelig mamma si prinsesse <3
Liker dere å lage mat? Har dere laget sånn mat som dette?
Xoxo, Xtine Michelle
Innfo: – Dere kan like siden til bloggen min på facebook her om dere ønsker! *Dere vil lettere og raskere klare og følge med på den siden med nye oppdateringer på bloggen ettersom det blir lagt ut med en gang der.
Det er helt utrolig men faktisk sant! Jeg sto på kjøkkene i dag å laget middag til meg å min kjære mamma. Jeg fikk lyst til å gjøre dette helt av meg selv. Så er ganske skolert selv av meg selv som kom på dette å som også hadde lyst til å lage mat. Maten jeg laget var ganske lett men sunn mat. Jeg laget til kylling file og grønnsaker som jeg tebererte i ovnen. Resultatet ble overraskende bra og smakte faktisk godt. Så middagen ble utrolig nokk spisende.
Mange synes nokk en sånn type mat rett er lett å lage osv. Men for meg som ikke har laget så mye forskjellig mat uten oppskrift så var det noe nytt for meg. Det var veldig kjekt å gikk raskt å lage. Så det blir ikke siste gangen jeg er på kjøkkene å laget mat og middag for å si det sånn 🙂
Liker dere å lage mat? Lager dere mye mat?
Xoxo, Xtine Michelle
Innfo: – Dere kan like siden til bloggen min på facebook herom dere ønsker! *Dere vil lettere og raskere klare og følge med på den siden med nye oppdateringer på bloggen ettersom det blir lagt ut med en gang der.
En usikkerhet vokser, et innebygget sinne av reddhet vokser. En jente i kamp mot sin livstil, kan hun noen gang vinne? En jente med et kaos i hode med mye tanker, kan hun smile? Velkommen til min sannhet om min hverdag og tanker!
For bare noen få uker siden fikk jeg høre de ordene som fikk meg til og innse hva som egentlig hadde preget meg i flere år, det var som et slag av en usynlig arm som slo meg. Jeg vet jeg hadde godt av å få det slengt til meg så jeg kunne åpne de små øynene mine for realiteten er der men den måtte bare bli sett.
Hva tenkte jeg der og da! Tankene var en stor kaotisk karusell som ikke hadde noen endestasjon for å ta på flere tanker ettersom karusellen var full og var uten kontroll. Jeg følte samtidig at noe falt på plass og at jeg nå hadde funnet ut hva som hadde preget mine år lengre bak i tiden og at jeg nå viste hva den manglende brikken av et stort puslespill hadde gjemt seg hen. Men samtidig var det mange brikker igjen og finne, men endelig var det en stor manglende brikke kommet fram til det store puslespillet som var livet sine manglende biter og forklaringer. Jeg kjente fort på en usikkerhet og redsel men den var inni meg så ingen så den. Jeg tenkte fort «hva kommer andre nå til og tenke og si om meg», «jeg klarer ikke leve på en løyn og masse unsjulninger nå som sannheten er inntruffet meg», «hva kan jeg nå gjøre», «kommer andre til og forstå», «kommer noen til og se på meg normalt igjen», osv.. Det var mye tanker jeg ikke kunne svare meg selv på, men de bare var der. Senere den dagen snakket jeg med han gode kompisen min og til sluttklarte og si dette til han for jeg var så fortvilet med hvordan jeg skulle forholde meg til de ordene å det navnet på hva som hadde vert der ubevist lenge men nå hadde blitt satt til et ord, et skremmende ord men en realitet jeg trengte. Jeg var veldig redd for reaksjonen hans og hvordan han kom til og se på meg etterpå men det som skjedde sjokkerte meg enda mer. Han ga meg forståelse og han dømte meg ikke. Han lyttet til meg og behandlet meg likt som alltid men med en enorm forståelse. Det sjokkerte han nokk og var sikker en skremmende ting og høre men samtidig viste han det ikke til meg men han viste meg støtte å forståelse og ga meg gode ord og et ord som jeg husker godt, han sa han ville hjelpe meg og ville få meg opp å gå igjen til der jeg egentlig skal være. Han fortalte meg for en liten stund siden at han husket meg som den livsglade jenten som alltid smilte, var sint i 2 min men deretter kom smilet (og det kom fram ifra begge at når jeg hadde vert sint var grunnen at de andre rundt meg på skolen/klassen hadde fyrt i meg men smilet kom fram etter bare noen få minutter etterpå). Jeg husker hvordan smilet mitt kom fram der jeg satt når jeg fikk høre dette om hvordan en person og en kompis kunne huske meg som noe sånn, men samtidig gjorde det meg veldig glad. Tenk noen kan huske meg som en livsglad og smilende jente! Han forsto min redsel oppi alt dette og han sa at det ikke kom til og forandre på synet han hadde på meg med at han enda så på meg som den jenten han husket meg som. Noen så små ord men samtidig gode ord fikk meg til og smile og jeg følte glede. Tenk at en kompis kan gjøre deg glad oppi noe så skremmende. Det setter jaffal i gang en god følelse for meg med og høre det han sa. Etter den samtalen det jeg fikk ut noe så stort gjorde at jeg fikk sove den kvelden og jeg sov godt!
Perioder fylt av en ekstrem berg og dalbane.. Spiseforstyrrelsen min kan jeg vel egentlig beskrive med berg og dalbane. Den er ikke lik over hele tiden og alle årene som jeg har hatt den. Det er gode perioder og dårlige perioder og de forandrer seg opp å ned. På de gode periodene kan jeg ha bedre matlyst og appetitt og spise mer «normalt» og på de dårlige periodene kan jeg ha dårlig matlyst å appetitt osv. Tankene er jevnt over ganske like uansett hvilken periode jeg er i men ja jeg kan også trøstespise men med begrensning der det går ut over appetitten om jeg trøstespiser og tankene i hode blir veldig vanskelige da (tankene i hode er ikke lette uansett men de blir vanskeligere når jeg trøstespiser for det går ikke i mat når jeg trøstespiser). Når jeg også er i en dårlig periode der jeg har dårlig matlyst og appetitt spiser jeg veldig lite mad og til tider ingenting på flere dager, men jeg får i meg noe med sokker så kroppen min skal holde seg oppe. Jeg trekker meg vekk ifra folk og blir små sinna om andre prøver og presse meg til og spise og skal sitte og se på meg mens jeg spiser.. Jeg føler meg ofte presset til og spise når andre er til stede, noe jeg virkelig ikke liker! Jeg trekker meg mer bort ifra andre og vil ikke ut, jeg prøver og lavere og spise blant andre og om det er noen få jeg klarer og spise rundt er det i den siste tiden vert min fantastiske mor og min gode kompis. I går var faktisk den første gangen jeg prøvde og faktisk klarte og spise med kompisen min. Han fant fort ut en metode for at det skulle bli lettere for meg og spise ettersom jeg hadde gitt han klar beskjed om å ikke glo på meg når jeg skulle spise, noe han svarte fort på at det hadde han aldri tenkt å gjøre og det hadde ikke falt han inn å gjøre det med tanke på hvordan situasjonen er. Metoden han fant at var og snakke hele tiden til meg, og hele tiden holde meg opptatt med det han fortalte og snakket om så jeg ikke tenkte på at jeg spiste. Og faktisk så snakket han om bil hele tiden, noe jeg elsker og snakke om (tror han kjenner meg litt for godt med hva jeg liker og snakke om, haha). Han klarte iallfall målet som han hadde uten at jeg viste om det, nemlig å få meg til og klare å glemme at jeg spiste og glemme og følelsen av ubehag. Noe som var veldig godt å slippe så veldig mye til når han gjorde det på denne måten! J
Hvilken periode er jeg i nå? Mange lurer nokk på hvilken «periode» (hvis jeg kan kalle de for perioder, men for meg er det de..) jeg er i nå.. Sannheten er at jeg er inni en dårlig periode. Jeg sliter veldig og jeg ser det ikke men har fått hørt at de blir sitt at jeg har tatt av meg litt, ikke at jeg ser noe til det. Jeg står og ser meg i speilet og ser at f.eks brystene mine har blitt mindre og noen deler på kroppen har blitt litt tydelige men det prøver jeg jo og ikke vise til andre, og derfor gjemmer det og kroppen min bort med store klær. Jeg merker at jeg mister mye hår og bare jeg skal få vannet ut ifra håret etter jeg har dusjet står jeg igjen med mye løst hår i hendene mine. Det høres ekkelt ut for andre som ikke lever i en sånn situasjon men for meg er det ikke direkte ekkelt men det er vont, det gjør meg nedfor og stå i dusjen og se dette eller og børste håret og se hvor mye som kan dette av osv. Mange av dere vil nokk nå tro at jeg ender opp uten hår, men det er ikke sånn! Jeg ender ikke opp uten hår eller noe og jeg har Extensions i håret nå så det hjelper jo veldig på at håret ikke ser tynt ut og at håret er langt og fint J Jeg er også inne i en fase der det er veldig mye som skjer i livet mitt, store og vonde endringer men som jeg prøver og ikke se på det negative men prøver og snu det om til positiv situasjoner der jeg kan holde meg selv positiv og smile blant andre og virke glad. Men på innsiden av meg selv der sjelen min er, der er jeg tom. Det er mørkt og det er fult av tårer som ikke kan forklares. Jeg vet ikke helt hvor meg selv er lengre, det er som jeg har gått meg vill i en mørk skog der vonde setninger fører meg enda mer på vill spor og jeg ikke finner veien tilbake til meg selv. Jeg vet jeg skal klare og finne tilbake til meg selv men jeg trenger tid. Men å gi opp er aldri et alternativ! Jeg skal være sterk og stå på med de siste kreftene jeg har!
Et kaos i hode, prøves å settes litt nerd i ord! Ettersom jeg har ADHD og nettopp fått streng beskjed ifra legen om at jeg måtte slutte helt på medisinen for ADHD så har det jort spiseforstyrrelsen og live mitt vanskeligere til og takle og vanskeligere til og ha kontroll over. Jeg er ingen kontroll freak men jeg liker jo selvfølgelig og ha kontroll på meg selv og mine vanskeligheter! Jeg kan starte med det jeg sa ovenfor at jeg føler jeg har mistet meg selv, jeg føler jeg har gått meg bort som jeg forklarte ovenfor. Jeg føler meg tom, ensom og alene men samtidig har jeg noen få og fantastiske mennesker/ venner/familie rundt meg. Og de elsker jeg over alt! Men jeg vet jeg er deprimert men HALO, hvem er ikke det når en står midt imellom en skilsmisse med foreldrene og nettopp har gått igjennom at sin egen mor har hatt kreft som hun nå nylig har blitt friskmeldt ifra. Det er godt og vite hun er friskmeldt men samtidig sitter det jo igjen i meg den hendelsen. Jeg har også en av mine beste venner som nå skal flytte bort på skole og hun er den jeg er mest med i fritiden min, ja jeg føler jeg har fritid hele tiden men samtidig så er fritiden min en heldags jobb for meg. Men jeg har noen andre få men fantastiske mennesker/venner rundt meg og to ubeskrivelig gode hunder som jeg elsker over alt! Men etter alt det er sakt så har jeg mye tanker om andre ting også i hode. Blant annet spiseforstyrrelsen har tatt over tankestyret ekstremt mye (nå når det er en dårlig periode jeg er inne i).
Jeg kan prøve og beskrive litt av alle tankene som jeg har som er preget av spiseforstyrrelsen! Jeg er lite sulten om dagene og er jeg sulten prøver jeg og glemme det. Jeg hører magen min lage lyder men jeg prøver og skjule det. Jeg ønsker og være i aktivitet men jeg er utmattet og klarer det veldig lite. Kroppen min har sakt stopp og klarer ikke å gjøre så mye om dagene. Det lille jeg spiser merker jeg gjør det til kaos i hode, jeg får dårlig samvittighet fordi jeg har spist og jeg egentlig bare vil ha bort den lille maten jeg har fått i meg! Jeg kjenner ikke så ofte at jeg er sulten men jeg kjenner heller ikke ofte at jeg er mett. Blir jeg mett etter jeg har spist blir jeg nedfor, for det er feil for meg og være mett. Jeg kan smile og si det til andre men inni meg er det kaos. Det bare skriker og jeg får den store og vunne trangen om og få det bort fordi det et vont og være mett. Jeg drikker mye vann og veske fordi kroppen trenger det. Og presset med mat er veldig stort bare jeg er lenge rundt andre mennesker fordi jeg er redd de skal merke noe med kostholdet mitt og appetitten min. Derfor trekker jeg meg bort ifra andre rundt meg. Jeg har en stor trang for og trene og bare gå ut og springe helle tiden men jeg klarer det ikke fordi kroppen har ikke noe energi igjen. Jeg sover mye og blir ekstremt dårlig til tider der jeg holder på å besvime og kroppen min er så utmattet og trøtt at den bare kobler ut til tider der jeg bare sovner. Dette er pga en høy hjerterytme og en høy puls jeg har (har nylig kommet) og siden jeg har veldig lavt blodtrykk merker jeg det også med hvor mye kroppen min klarer. Til tider er pulsen min så høy at hele armen rister når pulsen slår. Ja det er virkelig ubehagelig og ikke noe kjekt og oppleve men sånn er det bare.
Jeg sliter veldig meg og kontrollere ADHD en min, jeg har et ekstremt tempera mang og vanligvis høyt energi nivå men ettersom kroppen min er utmattet har jeg alt av den høye energien inni meg. Noe som ikke heller er behagelig. Til tider er det bedre og lettere og kontrollere men ofte vanskelig.
Jeg har en stor frykt inni meg og en drøss med spørsmål til meg selv, blant annet dette: Vil jeg noen gang kunne bli sitt på som en vanlig person?! Vil noen kunne legge merke til meg og se på meg som en positiv jente, vil noen kunne ta meg inni armene og bare kunne si et ord wow med en positiv stemme. Vil noen i det hele ha en jente med en spiseforstyrrelse.. Jeg har ikke noen svar på dette, men håper tiden vil gi meg svar, og innerst inne vet jeg at tiden vil komme med svarene jeg trenger. Ting tar uheldigvis tid, men skulle ofte ønske det ikke gjord det og at alt var bedre og snudd om i morgen når jeg våkner. Ønske tanke, jaaa det er jeg fult klar over og jeg vet det ikke er sånn.
Jeg har veldig mange flere tanker og følelser men vanskelig og skrive og forklare alt når jeg selv ikke finner dem, de bare er der.
Bli frisk? Mange tror nokk at med en spiseforstyrrelse så er det noe som en er oppi der og da, men beklager og skuffe dere men sånn er det ikke! Men tro meg, det hadde aldri vert feil hadde de vært sånn. Uheldigvis er det noe enn aldri kan bli helt god ifra, den vil alltid være der men den kan bli bedre og en kan få den under en god kontroll der enn kan leve et ganske så normalt liv og også med kostholdet og appetitten. Men den vil aldri forsvinne helt og nedturer kan også oppstå uansett, en må bare lære seg og leve med det og kunne strategier som kan gjøre disse periodene lettere og håndtere. Frykten med å få hjelp.. Jeg vet jeg trenger hjelp men frykten er for stor til og prøve å gå helt inn for å få hjelp. Han gode kompisen min og de andre få som vet om dette er flinke til og hjelpe meg uten at jeg av og til er klar over det, men samtidig så presser de meg ikke, de gir mer tid og samtidig hjelper meg smått og sånn at det ikke lyser en lang vei. Noe jeg er veldig glad for. Jeg vet jeg trenger profesjonell hjelp men jeg er for redd for det enda til og prøve og sette i gang med og få det. Jeg har en sånn redsel med at de skal få meg til og spise men ikke hjelpe meg med de inni hode mitt, fordi ting vil ikke bli bedre for meg med og få hjelp med appetitten men det vil bli lettere om jeg viste jeg hadde kunnet fått hjelp med det som er inni hode mitt ang denne spiseforstyrrelsen. Men redselen og usikkerheten er nokk enda for stor til å klare å starte og få hjelp. Jeg tror selv jeg trenger tid før jeg kan klare å være klar for noe profesjonell hjelp.
Spiseforstyrrelse er ikke noen enn ønsker! Mange tror nokk at en spiseforstyrrelse er noen en kan ønske seg og få får en liten periode og deretter ikke ha den lengre. Det er feil! En spiseforstyrrelse kommer ikke fordi man ønsker det men den kan oppstå på forskjellige grunnlag og ingen spiseforstyrrelse er like. Alle har sine likhetstrekk men ingen har det samme uansett hvilken spiseforstyrrelse man har. Den har oppstått på forskjellige grunnlag og oppleves på forskjellige måter. Noen perioder kan man ikke alltid se at en person har spiseforstyrrelser men over en kort periode kan det bli synlig, men det kommer an på hvordan spiseforstyrrelse man har. Alle har sin egen måte å takle den på og alle har sine tanker som tar over hverdagen med hvordan spiseforstyrrelsen styrer hverdagen. Det er faktisk så mye så 120.000 mennesker i Norge som har dette og det er ikke en sykdom så bare rammers av den som sliter med det men også venner og familie. Men husk, det er en hard sykdom og kjempe imot og det er vanskelig for den som sitter i den og snakke om det å stå fram. Det og søke opp hjelp og klare og få hjelp er en av de hardeste tingen for en person med denne sykdommen (vet ikke om det blir rett og bruke ordet sykdom men dere andre forstår hva jeg mener). Og husk, har dere noen rundt dere som kanskje sliter med dette så ikke legg press på den personen, la den få den tiden den trenger og heller lytt til h*n. Det jeg merker jeg setter mest pris på er når folk kan prøve og forstå meg og lytte enn og presse meg og tru de vet bedre enn meg selv, for det er jeg som kjenner min kropp og det er jeg som sliter med denne spiseforstyrrelsen. Det er min kamp men andres valg og støtte, ikke en tvang!
En kamp jeg aldri trodde jeg skulle innse var i gang! «Du har nokk fått litt større midje over magen og hoftene og derfor har du nokk gått ned i koppen (bryst størrelsen)» Jeg smiler og later som ingenting men inni meg skriker det, er jeg feit? Er det virkelig rett det jeg ser, er det virkelig ikke bare meg som ser det. Du kan like så greit si til meg at jeg ser bra ut å det vil såre meg like mye som jeg sier til deg at du ser stygg ut, men et menneske kommer ingen vei med det! Ord kan være like skarpe som en kniv som skjærer seg inn i deg og lager store sår men enorme arr..
Jeg liker virkelig ikke å gå lengre og handle klær! Det er vont, men samtidig er det kjekt og endelig få seg noen store og herlige gensere og klær som en kan «gjemme seg i» og samtidig føle seg vell i. Men det er vont fordi en ser på størrelsene på klærne og det stopper ikke kaoset i hode.. Av og til kan jeg vel kunne sammenligne at og handle klær er like hardt som og spise blant andre. Fordi det er en dame som står bak kassen når du skal betale når du kjøper klær og de har sine kommentarer akkurat som andre har når du sitter og spiser med andre folk. Det er som jeg bare til tider vil stenge meg inne i mitt egent lille hjem, i mitt eget lille liv og få leve det på min måte uten at andre skal se meg og komme med ord som kan lage større vanskeligheter enn det de allerede er. Om jeg får høre jeg ser bra ut eller at jeg ikke er feit eller at jeg er tynn så hører jeg ordene men jeg er ikke enig, det er akkurat som jeg tror de lyver til meg. Fordi jeg vil se meg selv være sånn som jeg ønsker, men jeg ser aldri noen forandring på meg selv. Jeg ser enda en tom jente som har sine fett klumper på kroppen som SKAL bort, men jeg ser dem ikke forsvinne. Det er vont, og det sårer. Derfor er beskyttelsen STORE gensere og store klær! J Selvfølgelig kan jeg også gå i «Stramme» klær men det er på de dagene jeg føler jeg klarer det!
Ofte står det tanker i hode om noen andre rundt meg noen gang kommer til og se normalt på meg igjen. Om jeg noen gang kommer til og finne meg en kjærest som elsker meg for den jeg er og ikke blir skremt av min spiseforstyrrelse. Jeg lurer også ofte på om jeg noen gang vil kunne være god nokk for noe i det hele og at noen kan like meg som den jeg er. Jeg har ofte en redsel over at min spiseforstyrrelse skremmer andre rundt og at de tror jeg ikke kan lage mat og at jeg aldri har appetitt men sannheten er den at jeg kan fint lage mat til andre, ingen problem men å spise den er litt vanskeligere. La meg få spise på min måte og la meg få spise det jeg føler for og klarer uten og bli «bevoktet» som om jeg er 3 år og så kan klarer jeg og prøve og spise litt når jeg MÅ!.. Men det er veldig forskjellig ifra person til person som er rundt meg og jeg prøver helst og slippe og spise blant andre. Det er to personen som jeg klarer det rundt nå, men det er egentlig bare de to akkurat nå. Grunnen for at det er de to er fordi at de presser meg ikke og de forstår meg. De står ikke over hode på meg og passer på, men de lar meg få ta det i mitt tempo. De blir heller stolte av meg etterpå enn og kommentere noe der og da, de lar meg være i fred med tanke på at jeg av og til spiser.
Jeg ønsker og klare og få profesjonell hjelp og jeg skal klare det, men jeg er ikke i stand til det enda. Men vil jeg noen gang føle meg i stand til det, vil jeg noen gang føle meg sterk nokk til det? Det vet jeg ikke, men kanskje tiden heller vil vise J
Hvis det er noe dere lurer på så er det bare og spørre så skal jeg prøve og svare så godt jeg kan! :] Men frekke kommentarer og tilpassende kommentarer vil ikke bli publiserte!
Kan være denne bloggen har blitt skrevet på en vanskelig måte å klare og få en forståelse men jeg har et enormt tanke kjør i hode så da er det vanskelig og skrive siden jeg sliter med ADHD en samtidig og ikke kan ta medisinene lengre.. Men håper det er skrevet på en OK nokk måte til og kanskje forstå.
En periode fylt av berg og dalbaner! En uviss framtid en uviss klarhet. En trang som forsvinner men samtidig det viktigste for en menneske kopp. Jeg skal ikke gi opp, men hjelp er en for stor redsel! Min største frykt skal nå bli satt i ord for dere..
Hei alle sammen! Jeg ønsker nå og stå fram å tråsse største redsel med og fortelle dere noe, det er min verste men samtidig beste hverdag. Jeg hater den men samtidig har den blitt en del av meg som jeg vet jeg alltid kommer til å ha med meg i mitt liv. Dette og denne blogg innlegget er ikke en enkel for meg å skrive, men det er noe jeg har tenkt nøye igjennom og noe som jeg trenger og gjøre for og vise meg selv at jeg kan være sterk. Negative kommentarer kommer ikke til å bli publisert.. Jeg vet også at det er mange der ute som har det samme problemet som meg, og kanskje det kan være lettere for dem og klare å stå fram og si det samme som jeg nå skal gjøre.
Det har blitt en vane, det har blitt min hverdag og mitt liv. Det største jeg noen gang har fortrengt for meg og alle andre. Men ordene kom i enn annen dame sin munn, og slaget ble stort! Underbevisstheten min viste det, men samtidig ikke min realitet. Jeg forsto mer når de ordene ble sakt, det var som underbevisstheten min lo av meg, og sa «der fikk du det endelig, nå vet du det! Nå vet du sannheten..». Med en gang ble jeg redd inni meg, den tomme sjelen min kunne bli redd.. Noe stemte ikke på en måte, men samtidig stemte alt. Det som slo meg og det så da ble min realitet og ikke lengre min underbevissthet sin realitet var dette:
Mitt navn er Christine Michelle og jeg har spiseforstyrrelse!
Jeg har vist det lenge, men samtidig ikke vist det. Det har vert min hverdag siden alt startet i 2. klasse på barneskolen. Redselen ble stor da dette ble min realitet, en realitet om kosthold og mat. En realitet om min største hemmelighet som var ubevist.
Alt startet i 2.klasse da jeg fikk en kommentar av min venninne «Michelle, du er feit! Du må holde inne magen din». Tro meg, ifra den dagen av holt jeg inne magen min. Det var en tilvennings sak med en gang men etter en liten stund ble det min hverdag. Kostholdet ble de som deretter fikk sin konsekvens. Jeg stoppet og spise, kastet opp mat, vekten ble en berg og dalbane, jeg ble overvektig og deretter gikk over på diett (dette skjedde etter jeg begynte på videregående skole). Jeg fikk en ny kommentar da jeg fikk meg kjæreste på videregående, han ble sammen med meg i den perioden jeg nylig hadde startet på ADHD medisinene mine og deretter var tynn pga dette og pga spiseforstyrrelsen. Etter bivirkningene på ADHD medisinene forsvant og jeg trodde jeg hadde de bra begynte matlysten og komme mer igjen, men den ble det fort stopp på. Jeg fikk en kommentar av kjæresten min som jeg hadde da, den var sånn «du har lagt på deg. Du var finere når du var tynn!» Deretter startet han og henge opp dameplakater og fortalte hvor pene de var i forhold til det jeg var ettersom jeg hadde lagt på meg. Dette ga konsekvenser for meg ettersom jeg hadde spiseforstyrrelse og derfor stoppet jeg og spise og da ble han sinne fordi når jeg kom til han lå jeg bare i foster stilling og klarte ikke noe ettersom jeg var så sulten. Derfor ble han sinne fordi jeg var kjedelig og være med da og han derfor måtte gå å finne mat til meg.
Det har kommet kommentarer og reaksjoner av andre mennesker og folk rundt meg tidligere og i nyere tid men samtidig har det vert noe mer bak det for min del som jeg ikke har innsett før nå. De ordene hun damen sa (søsteren av mamma ifra enn annen familie, som vi pleier og si) var de ordene som fikk meg til og innse realiteten, de ordene jeg trengte og høre for at jeg endelig skulle forstå hva som virkelig hente. Hun sa rett ut til meg realiteten, og det var da jeg bare måtte innfinne meg i realiteten og det var da ting begynte og endelig ha en forståelse. Jeg har en enormt god kompis som jeg kontaktet etter jeg innså realiteten og fikk snakket med han om dette, og med en gang jeg klarte og si det til han ga han meg en stor forståelse og sa med en gang at han ønsket og hjelpe meg igjennom dette og med min spiseforstyrrelse. Uansett om jeg ikke kan bli frisk ifra det så ønsker han og hjelpe meg opp på en normal balanse igjen i livet i forhold til den ubalansen jeg nå er på ang dette. Gleden ble sjokkerende og stor for at han ga meg en sånn respons på det og ønsket å hjelpe meg å ikke dømte meg, men redselen var også stor for og la noen slippe så inn til meg og hjelpe meg med noe som har blitt min hverdag er ikke den letteste redselen og overvinne. Jeg vet at en dag skal jeg overvinne denne redselen og klare og få den hjelpen jeg trenger med dette, og ønsket er stort å virkelig la denne gode kompisen min hjelpe meg men jeg er redd jeg skal ta for mye av tiden hans og være til for mye bry for han siden det er en så stor kamp så det er. Jeg er vant til og klare meg selv og jeg har et ønske om og klare meg selv med dette men samtidig er jeg redd for og få en normal appetitt igjen med tanke på alt som følger meg ang tanker osv innen å ha dette. Men ønsket er også stort med og si ja til han kompisen min og at jeg kan la han hjelpe meg, men jeg er redd for det. Jeg sa ja til han men jeg har nå tatt det tilbake fordi jeg er redde. Men tro meg, jeg ønsker og si ja til han. Jeg ønsker og snakke med han om det ettersom han forsto meg og ikke dømte meg, fordi jeg vet jeg trenger og snakke med noen. Men redselen tok over og den er for stor.. Jeg har mye tanker rund dette men samtidig ingen svar! Svarene kommer nokk med tiden men akkurat nå er det bare tomt inni meg og en stor redsel.
Det er få rundt meg som vet dette før nå, min mor var den første og deretter hu gode venninnen hennes (hun som fikk meg til og innse dette) og deretter kan gode kompisen min. Nå blir de mange som kommer til og få vite dette, men helt ærlig så går det fint. Jeg ønsker heller en forståelse av andre rund meg enn at jeg må sitte og fortelle og finne ordene selv når jeg snakker, det er så mye lettere og skrive!
Jeg har mine ting, tanker å følelser rund dette som jeg prøver og jobbe med selv. Men jeg trenger tid. Jeg trenger tilvenning av at andre rundt meg nå får en forståelse med hva som skjer enn hva de har trodd selv osv. Jeg kommer til og skrive en blogg der jeg går enda mer innpå hvordan jeg har det med min spiseforstyrrelse osv. Men ettersom jeg nylig har måttet sluttet på ADHD medisinen min har jeg mye tanker og følelser som sviver rundt alt som skjer rundt meg og dette lager en stor kaos og tankekjør i hode mitt. Grunnen for jeg måtte slutte helt på den var at vis jeg fortsatte på medisinen for ADHD kunne/kom hjertet mitt til og stoppe siden blodtrykket mitt en veldig lavt og hjerte rytmen og pulsen min er for høy. Det er en stor forandring for meg og måtte slutte på dem og klare å takle alt rundt meg uten dem og ikke minst på toppen av alt få spiseforstyrrelsen der den skal være for og ikke være en så stor del i mitt liv så den er til tider. Legen vet også om spiseforstyrrelsen min og jeg går til psykolog og får ting mer på rett bane, men får ta ting i mitt tempo siden dette er veldig nylig sannhet som har oppstått hos meg.
Jeg vet jeg aldri kan bli god men jeg vet jeg kan bli bedre! Jeg vet jeg trenger hjelp men jeg trenger tid til og tåre og gjøre noe med det som har blitt min hverdag i over flere år. Jeg vet det er tider der det er bedre og der det er verre, å akkurat nå er det verre, mye verre.
Men til slutt ønsker jeg og takke de få som står mer så nært og allerede har vist om dette en liten stund nå, uten deres støtte som jeg har og alt det dere hjelper meg på en ubevist måte setter jeg veldig pris på. Bare at dere er der og ikke har gitt meg opp og at dere ikke har dømt meg pga dette har en enormt stor betydning for meg! Å at dere ikke har lagt press på meg men lar meg ta det i mitt tempo å når tiden er inne at jeg da kan få mer hjelp som er bevist. Så tusen takk.
Det kommer som sakt en blogg senere der jeg går mer i dybden om hvordan det er for meg og takle spiseforstyrrelsen min og et live uten ADHD og alt det andre som skjer i livet mitt. Jeg må bare ta det i mitt tempo om hvor mye som blir skrevet, men det kommer litt etter litt.
Xoxo, Xtine Michelle♥
PS. Beklager om dette blogginnlegget er litt merkelig og rotete skrevet og dårlig forklart men det er pga jeg nettopp har sluttet på ADHD medisinen min men somsakt så skal jeg skrive en blogg som går mer i dybden om dette. Jeg trenger bare tid.
Mange tanker og følelser sviver rundt, i en ubestemt hastighet. Jeg prøver og fange opp noen av di men det er et håpløst prosjekt. En følelse av tomhet er det som treffer meg, men den forlater meg ikke.
Dagene går forbi og tiden flyr av sted, den blir ikke lagt merke til eller savnet fordi alt er som et. Dagene er ikke lengre noe dato eller har noe navn det er bare som om den har stoppet opp. Om det er dag eller natt har ingen meninger lengre. Søvnen leker gjemsel med meg og det er alltid jeg som må lete, men og finne den er et større spørsmål.
Mange mennesker der ute, venner og bekjente vil nokk fortelle meg «du har nokk mye og tenke på nå», «du må ikke tenke så mye», «du må være i aktivitet så du slipper og tenke» osv. Jeg har hvert fall fått hørt mye av dette allerede men beklager og si det til dere, men dere har dessverre ikke rett denne gangen! Det er mange tanker og følelser som sviver rundt, i en ubestemt hastighet. Jeg vet ikke hva som sviver av tanker og hva de tankene er. Jeg vet ikke hvilke følelser som sviver eller hvordan de føles, de kan ikke beskrives de bare er der.
Jeg prøver og sette med ned til tider, kjenne litt etter og spør meg selv «-hvordan har du det egentlig. -Hvordan føler du deg i dag. ?Hvordan kjennes kroppen din ut.» Det første jeg da kan si som er det letteste orde og bruke er tomhet! Jeg har masse som er der men som er en storm ifra helvete som jeg ikke kan se eller føle, jeg bare merker at den er der. Det er en storm som lager store ødeleggelser som enn ikke kan forklare før stormen er over. Jeg kan ikke hvite hor denne tomheten vil bringe meg, fordi jeg ikke kan si at jeg har det vont, men heller så kan jeg ikke si at jeg har det bra. Jeg bare er her men samtidig så vet jeg ikke hvor jeg er, hvor er jeg egentlig?! Hvem er jeg egentlig? Jeg føler jeg ikke finner meg selv lengre. Jeg føler at jeg sitter i min egen lille kule av glass, hvor mye denne glass kulen skal tåle før den sprekker har jeg ikke noe svar på. Jeg ser denne kulen er unik, den tåler mer enn jeg hadde trodd men samtidig er det som den forsvinner. Den forsvinner med meg inni den, hvor den skal på sin lange reise har jeg ingen svar på! Jeg er ikke ensom, deprimert eller noe! Jeg er bare tom! Følelser, tanker og alt forsvinner. Hvor er jeg og hvem er jeg egentlig? Jeg kan se meg selv i speilet og bare så å stirre.. Jeg ser en person, jeg ser meg men samtidig er jeg borte. Det er bare det utvendige av en person av meg jeg ser. Jeg forsvinner i stormen sammen med alt det andre! Tiden er det jeg trenger, ro og fred. Jeg vet jeg er der. Jeg må bar bli klar til og kjempe imot stormen og prioritere meg selv og få en forståelse av min livs situasjon som er her og nå.
Det er for mye som har kommet på en gang, det renner over men du kan ikke skrue det av. Du kan ikke styre hva som er ment skal skje, det skjer fordi det er en mening med det. Meningen er som en tåke som enn ikke klarer å se igjennom nå, men når det er ment at jeg skal kunne se igjennom den så skjer det.
Jeg ble operert for blindtarmbetennelse for litt over 4 uker siden. En uventet hendelse som jeg ikke så komme, alt skjedde så fort. Operasjonen gikk bra og jeg er mye bedre nå! Eller kroppen er ikke som den skal! Men mage smertene som jeg hadde på grunn av dette er borte, tro meg det er en lettelse! Kroppen min har vert sliten og hatt sine problemer for mer enn to år tilbake siden, men ingenting har blitt gjort noe med. Jeg trodde jeg bare var lat og ikke hørte etter på hva kroppen min prøvde å fortelle meg. Den ga meg mange varsler, men ingen ble hørt. Litt senere i år begynte den store nedturen! Kroppen klarte bare ikke mer, jeg klarte det ikke. Hverdagen ble en jobb i seg selv. Vanskeligheter i hverdagen og økonomien ble vanskelig og jeg prøvde og til rette meg med dette som hadde sine konsekvenser, men staheten lenge lever! Kampen om hvilken jobb hverdagen skulle bringe meg var alltid spørsmålet da dagene kom. Ingen ting overskudd, mye tenking og planlegging med hvordan ukene og dagene skulle gjennomføres. Oppturene var når jeg hadde klart og utføre noen vanlige arbeidsoppgaver som en har i sitt eget hjem, til og med noe så lite som og lage middag var en stor ting for meg. Oppturene var gode og ga meg en god følelse, fordi det var noe stort for meg og det rundt meg.
utslitt var en følelse jeg gikk med lenge før operasjonen, jeg var trøtt hele tiden. Skolen var en jobb, lekser var en kamp som jeg nesten aldri så syn på og kjempe noe med. Jeg ville sove, jeg ville være uthvilt, følelsen av å være uthvilt kjente jeg ikke. Det var en kamp imot seg selv og stå opp og starte dagene. Dårlig helse og en sliten kropp ente med mye sykdom. Jeg som har ADHD og er så ung skal ha overskudd egentlig, jeg skal egentlig være aktiv og kunne klare skole, lekser, jobb og fritid uten problemer. Dagene var et mareritt, helgene var en lettelse men samtidig ikke den beste ettersom den hele tiden gikk så fort og forsvant. Jeg ville bare få være uthvilt, være aktiv uten og måtte lure meg selv til og tro at jeg kunne være aktiv uten at det skulle ha noe å si. Jeg ville være som de andre, men hvorfor kunne ikke jeg det? Hva var annerledes med meg enn de andre?
Hverdagen min nå kan jeg beskrive med et ord, kamp. En kamp imot seg selv! Jeg har ikke hørt etter på min egen kropp da den sa stopp, men latt den få sin frihet og kjøre den største karusellen noen gang med de høyeste oppover bakkene og de dypeste nedover bakkene. Men tilslutt har karusellen stoppet, den har en teknisk feil og derfor sviver den sakte men samtidig raskt ned over. Kroppen min har sakt stopp. Jeg har ikke mer igjen. Jeg vet ikke hva som gjør det enda. noe er det som er grunnen til det! Jobb, skole og omgivelsene rund meg og det sosiale nettverket er den største jobben min nå. Hverdagen er en jobb, en kamp mot seg selv og min egen kropp. Det store spørsmålet hver dag er, hva klarer jeg i dag?
Etter operasjonen begynte søvnen og bli enda verre, jeg klarte ikke sove. Jeg var aldri trøtt.. Jeg var sliten og utslitt men jeg klarte samtidig ikke noe. Matlysten forsvant! Jeg var sulten, men samtidig ikke. Jeg prøvde og spise men ble kvalm, det var ikke godt. Ingenting fristet og jeg hadde ikke lust på mat. Kroppen ble verre i seg selv! Dårlig følelse i armene etterfulgt at en prikking i huden som gjorde armene mine tunge og vanskelig og ha kontroll over. De bare hang der og var der, men og gjøre noe med dem var en jobb. Prikkingen gikk over i hele kroppen, jeg fikk dårlig følelse i kroppen. Hode ble som en murstein, og reaksjonen ble dårlig. Syne ble til en tåke og uklart, hørselen dårlig. Til tider følte jeg at jeg skulle forsvinne, besvime og bare dette om. Balansen sviktet og jeg måtte bare legge meg rett ned. Følelsen av å ikke få nokk luft/ oksygen var stor! Hukommelsen og tale evnen ble mindre og dårligere. Jeg kunne ikke forklare hvordan jeg selv hadde det eller hvordan kroppen min var siden alt bare ble til ingenting. Jeg kunne ikke sette ord på noe.
Etter 4-5 dager uten nesten noe mat og nesten ingen søvn over en periode ringte jeg legen. De ville ha meg inn samme dag og jeg var egentlig litt glad for det, kanskje jeg kunne få noen svar om hva som var galt? Kanskje jeg kunne få kroppen min tilbake. Håpet var nokk for stort og fortvilelsen kom fram etter jeg hadde vert hos legen. Jeg satt igjen med ingen ide om hvordan jeg kunne få søvnen min tilbake. Hvordan matlysten min kunne komme igjen og hva som var grunnen for at kroppen min ikke fungerte. Jeg satt igjen som et stort spørsmål tegn og? Jeg fikk en beskjed men samtidig ingen svar! Beskjeden jeg fikk vite om kroppen min var at jeg hadde litt for høy puls og for rask hjerterytme. Jeg så virkelig ikke dette komme. Hun satt rett imot meg å så på meg når hu sa dette, jeg bare så tilbake og viste ikke hva jeg skulle si. Jeg prøvde å tenke på hva jeg skulle si, men jeg var tom. Jeg viste ikke hva jeg skulle si, og hun sa jo ikke noe hun heller eller forklarte noe om dette til meg. Etter litt grubling om hva jeg skulle si så kom noe fram. «hva kan det gjøre, hva kan skje med å ha dette? Hvorfor?» Hun sa ikke så mye, det var som de ikke enda viste hva som kunne være årsaken til dette. Hun sa noe om hva som kunne skje hvis denne raske hjerterytmen fortsatte men klarer ikke helt huske hva det var, noe som egentlig er like så greit.
Ventetiden føles lang, men samtidig så kort for andre. Tankene slår meg, men samtidig forsvinner og jeg er fremdeles like tom inni meg. Tanker rundt dette har jeg egentlig ikke. Men en fortvilelse kommer ettersom jeg har en kropp som ikke fungerer, en matlyst som ikke er der og en søvn som har forsvunnet. Men samtidig flyver fortvilelsen bort.
De siste dagene etter jeg var hos legen har ikke ting blitt noe bedre. Det kan sammenlignes med og gå i en bratt nedover bakke som du ikke ser enden på. Kroppen bare er der men klarer ikke å fungere. Besvimelse følelsen har blitt større, utmattelsen i kroppen er ikke mindre. Har nå gått 7 dager uten nestene noe mat og søvnen er ikke funnet veien tilbake. Følelsen av besvimelse er oftere, synet er dårligere, hode er som en murstein, et press i halsen som gjør at jeg føler jeg ikke klare og få ned nokk luft er større. Talen er lik som den har vert, det er som en ordbok som en må slå opp i for og finne ordene som jeg skal prøve å bruke. Når det store spørsmålet kommer «hvordan har du det? Hvordan føler du deg i dag? Osv..» da er det store spørsmålet, hvordan skal jeg forklare det? Jeg finner ingen ord, jeg prøver og prøver men kommer ikke fram til en god forklaring. Jeg finner ikke ordene, jeg finner ikke ut hvordan jeg skal ordlegge meg. Ordene stokker seg, og kommer ikke frem sånn som de skal. Det store svaret kommer etter jeg har prøvd å begynne å forklare «Jeg klarer ikke og forklare det, jeg får det ikke til». Alt bare stopper opp etter jeg har satt i gang med og prøve å forklare, Jeg kommer ikke fram og finner ingen måte og forklare det på når jeg skal bruke munnen min til og si ordene som gjør det til en setning, men setningen stopper opp og kommer ingen vei.
Hverdagen har blitt til en jobb, en ren krig imot sin egen kropp! Den bratte nedover bakken har aldri vært så lang, føler jeg har truffet bunnen men samtidig kan jeg ikke se den eller føle den.
Mange spørsmål sviver rundt inni i meg.. Jeg ser meg selv i speilet og prøver og svare på dem, men det som treffer meg er bare en menneske kropp som er bort og har ingen svar!
Nervøsiteten var stor og jeg trodde ikke den kunne bli stort større men da Momma kom ned i kantinen på SUS, kjente jeg en stor nervøsitet, redsel, fortvilelse på en gang. For første gang på 21 år, jeg hadde ikke kontroll over hva som skjedde med min mor og jeg kunne ikke følge henne igjennom alt ved å stå ved hennes side. For første gang jeg måtte sitte og vente å ikke minst stole på at de andre kunne arbeidet sitt og kunne det de gjorde..
Beklager en sen blogg oppdatering på hvordan operasjonen hos min mor gikk ang kreften, men har vert så mye som har skjedd og fulle dager og samtidig fult hode så har dessverre ikke klart og sette meg ned å få det skrevet. Men her kommer resultatet av noe som var en utrolig skremmende dag for meg og jeg tørr ikke tenke på hvor skremmende og grusomt det måtte ha vert for min mor som skulle inn og utføre dette?
Klokken var 05.00 da dagen startet. Det var faktisk allerede lyst ute og det var en solrik dag ute men samtidig en reinfull og stormfull dag inni meg. For i dag var dagen min kjære mor som alltid har stått meg nært og alltid passet på meg skulle gå igjennom operasjon ang brust kreften. Min mor som aldri har ønsket noen andre noe vont og alltid vert snill og omtenksom over for andre måtte oppleve å få brust kreft å nå skulle operere (noe hun aldri hadde gjort før). Og ikke nokk med det satt hun og alltid har hatt sprøyte skrekk og alltid har vert redd og nervøs ang narkose og nå skulle hun oppleve begge deler uten noe valg. Jeg tør ikke prøve og tenke meg hvordan hun hadde det denne dagen. Men må bare få fram allerede at den roen hun viste over for oss andre og den styrken beundrer jeg virkelig!
Morgenen startet med vanlige rutiner og når klokken var 06.00 var det av sted og inn til SUS. Det var meg, Mamma, Momma & Pappa som skulle følge min kjære mor og støtte henne igjennom denne dagen og operasjonen. Bilturen inn var stille og min mor sov mye av turen, og det tror jeg hun skal være glad for ettersom stemningen ble litt mindre kjekke siden jeg nokk ikke var så enkel å ha med og gjøre siden jeg gruet meg så til denne dagen. Men når vi kom bort gikk mamma og momma inn der hun skulle møte for og gjøre alt klart til operasjonen. Jeg hadde veldig lyst og være med mamma under alt som skjedde til hun skulle inn i operasjons stuen men det fikk jeg ikke lov til, men det forstår jeg jo siden jeg er ungen hennes og hun nokk vil skåne meg mest mulig. Så meg og min far gikk ned i kantinen på SUS og satt der.
Etter en god stund kom momma ned til oss og da fortalte at nå var operasjonen i gang. Jeg kjente at jeg var utrolig nervøs, redd og fortvilet med en gang.. Akkurat som et stort ras kom inni meg, for nå var det i gang. Jeg hadde ingen kontroll og måtte stole på noen ukjente leger med at de kunne jobben sin bra nokk og kunne det de gjorde. Men og klare det var virkelig ikke lett.. Jeg følte minuttene og timene var en evighet.. Jeg kjente og at jeg slet med og holde tårene inne og ikke begynne og grine ettersom jeg var så redd. Men hadde følt meg virkelig dum hadde jeg ikke klart og hålt det inne ettersom det så ut som de to andre var rolige og slappet av og ikke var redde, Men hva de egentlig var vet ikke jeg.
Etter en den ventetid eller en evighet for meg, så ringte momma sin tlf og vi fikk da vite at min kjære mor var ferdig med operasjonen og var våknet og at alt hadde gått bra. Jeg var lettet men samtidig klarte jeg ikke å slappe helt av. Vi fikk også beskjed om at vi kunne komme opp der hun lå når klokken var 12.00, å tro meg denne ventetiden til klokken var det var også enormt lang!!..
Da klokken endelig var 12.00 og vi fikk komme opp og se min mor igjen var herlig, men så kom det store spørsmålet? Hva i helsikken hadde de gjort med min mor?! Hun var jo hyper og opplagt og snakket rett ifra leveren. Så jeg fant fort ut at det var ingen tvil om at de hadde klart operasjonen bra og de hadde ikke gjort noe feil med og fjerne noe av leveren av min kjære mor for den snakket hun rett ut ifra og ikke med noe lav stemme J hehe.. Og etter kort stund begynte hun med at hun ville hjem, hun følte seg nå ferdig med SUS og hun hadde spist litt og vist at det gikk helt bra. Hun følte seg også opplagt og så ikke hensikten i å være på SUS noe lengre. Så det tok ikke så lang tid før hun fikk snakke med legen som opererte henne og fikk reise hjem J Når vi skulle gå ned til kantinen på SUS og ha noe middag før vi reist hjem over merket min mor at hun ble litt svimmel og trengte litt støtte når hun gikk men ellers gikk det overaskende bra. Hun spiste opp middagen sin og vi reiste hjem over og va inne på en dyrebutikk og kjøpe noen ting og sånn så jeg trengte til Brumle og var innom M44 før vi kjørte videre hjem.
Når vi kom hjem var det og hjelpe mamma så godt som vi kunne og la henne slappe av, hun hadde jo smerter etter operasjonen men dette var normalt og hun sa det var bedre og ha smerter nå på denne måten enn smerter ifra kreften som hun hadde hatt tidligere. Og jeg kjente jeg klarte og slappe mye mer av nå enn jeg hadde klart tidligere.
Dagen etterpå sto jeg opp i en grei tid og brukte dagen min sammen med mamma og hjalp henne så godt jeg kunne. Hun var jo sliten og merket godt at hun hadde gått igjennom en operasjon, men samtidig var hun letter for at det var over å nå så fram over.
De på sykehuset skal også sjekke denne kreft klumpen enda grundigere så vi får et 100% sikkert svar på om det er god artet eller onn artet kreft om 3 uker, noe som skal bli godt å få ut av verden med og få et endelig svar som SKAL være også da at den er GOD ARTET! Sånn er det bare J
Senere på dagen så kom min kjære far hjem og passet på min kjære mor og da reiste jeg til Moi igjen og var med en venninne og slappet av resten av kvelden J Og selvfølgelig skal jeg oppdatere dere andre når vi har fått det 100% sikre svaret på kreft prøven.
