Beklager en sen blogg oppdatering på hvordan operasjonen hos min mor gikk ang kreften, men har vert så mye som har skjedd og fulle dager og samtidig fult hode så har dessverre ikke klart og sette meg ned å få det skrevet. Men her kommer resultatet av noe som var en utrolig skremmende dag for meg og jeg tørr ikke tenke på hvor skremmende og grusomt det måtte ha vert for min mor som skulle inn og utføre dette?
Klokken var 05.00 da dagen startet. Det var faktisk allerede lyst ute og det var en solrik dag ute men samtidig en reinfull og stormfull dag inni meg. For i dag var dagen min kjære mor som alltid har stått meg nært og alltid passet på meg skulle gå igjennom operasjon ang brust kreften. Min mor som aldri har ønsket noen andre noe vont og alltid vert snill og omtenksom over for andre måtte oppleve å få brust kreft å nå skulle operere (noe hun aldri hadde gjort før). Og ikke nokk med det satt hun og alltid har hatt sprøyte skrekk og alltid har vert redd og nervøs ang narkose og nå skulle hun oppleve begge deler uten noe valg. Jeg tør ikke prøve og tenke meg hvordan hun hadde det denne dagen. Men må bare få fram allerede at den roen hun viste over for oss andre og den styrken beundrer jeg virkelig!
Morgenen startet med vanlige rutiner og når klokken var 06.00 var det av sted og inn til SUS. Det var meg, Mamma, Momma & Pappa som skulle følge min kjære mor og støtte henne igjennom denne dagen og operasjonen. Bilturen inn var stille og min mor sov mye av turen, og det tror jeg hun skal være glad for ettersom stemningen ble litt mindre kjekke siden jeg nokk ikke var så enkel å ha med og gjøre siden jeg gruet meg så til denne dagen. Men når vi kom bort gikk mamma og momma inn der hun skulle møte for og gjøre alt klart til operasjonen. Jeg hadde veldig lyst og være med mamma under alt som skjedde til hun skulle inn i operasjons stuen men det fikk jeg ikke lov til, men det forstår jeg jo siden jeg er ungen hennes og hun nokk vil skåne meg mest mulig. Så meg og min far gikk ned i kantinen på SUS og satt der.
Etter en god stund kom momma ned til oss og da fortalte at nå var operasjonen i gang. Jeg kjente at jeg var utrolig nervøs, redd og fortvilet med en gang.. Akkurat som et stort ras kom inni meg, for nå var det i gang. Jeg hadde ingen kontroll og måtte stole på noen ukjente leger med at de kunne jobben sin bra nokk og kunne det de gjorde. Men og klare det var virkelig ikke lett.. Jeg følte minuttene og timene var en evighet.. Jeg kjente og at jeg slet med og holde tårene inne og ikke begynne og grine ettersom jeg var så redd. Men hadde følt meg virkelig dum hadde jeg ikke klart og hålt det inne ettersom det så ut som de to andre var rolige og slappet av og ikke var redde, Men hva de egentlig var vet ikke jeg.
Etter en den ventetid eller en evighet for meg, så ringte momma sin tlf og vi fikk da vite at min kjære mor var ferdig med operasjonen og var våknet og at alt hadde gått bra. Jeg var lettet men samtidig klarte jeg ikke å slappe helt av. Vi fikk også beskjed om at vi kunne komme opp der hun lå når klokken var 12.00, å tro meg denne ventetiden til klokken var det var også enormt lang!!..
Da klokken endelig var 12.00 og vi fikk komme opp og se min mor igjen var herlig, men så kom det store spørsmålet? Hva i helsikken hadde de gjort med min mor?! Hun var jo hyper og opplagt og snakket rett ifra leveren. Så jeg fant fort ut at det var ingen tvil om at de hadde klart operasjonen bra og de hadde ikke gjort noe feil med og fjerne noe av leveren av min kjære mor for den snakket hun rett ut ifra og ikke med noe lav stemme J hehe.. Og etter kort stund begynte hun med at hun ville hjem, hun følte seg nå ferdig med SUS og hun hadde spist litt og vist at det gikk helt bra. Hun følte seg også opplagt og så ikke hensikten i å være på SUS noe lengre. Så det tok ikke så lang tid før hun fikk snakke med legen som opererte henne og fikk reise hjem J Når vi skulle gå ned til kantinen på SUS og ha noe middag før vi reist hjem over merket min mor at hun ble litt svimmel og trengte litt støtte når hun gikk men ellers gikk det overaskende bra. Hun spiste opp middagen sin og vi reiste hjem over og va inne på en dyrebutikk og kjøpe noen ting og sånn så jeg trengte til Brumle og var innom M44 før vi kjørte videre hjem.
Når vi kom hjem var det og hjelpe mamma så godt som vi kunne og la henne slappe av, hun hadde jo smerter etter operasjonen men dette var normalt og hun sa det var bedre og ha smerter nå på denne måten enn smerter ifra kreften som hun hadde hatt tidligere. Og jeg kjente jeg klarte og slappe mye mer av nå enn jeg hadde klart tidligere.
Dagen etterpå sto jeg opp i en grei tid og brukte dagen min sammen med mamma og hjalp henne så godt jeg kunne. Hun var jo sliten og merket godt at hun hadde gått igjennom en operasjon, men samtidig var hun letter for at det var over å nå så fram over.
De på sykehuset skal også sjekke denne kreft klumpen enda grundigere så vi får et 100% sikkert svar på om det er god artet eller onn artet kreft om 3 uker, noe som skal bli godt å få ut av verden med og få et endelig svar som SKAL være også da at den er GOD ARTET! Sånn er det bare J
Senere på dagen så kom min kjære far hjem og passet på min kjære mor og da reiste jeg til Moi igjen og var med en venninne og slappet av resten av kvelden J
Og selvfølgelig skal jeg oppdatere dere andre når vi har fått det 100% sikre svaret på kreft prøven.
Xoxo,
Xtine Michelle ♥
Har ikke Bente kreft lengre ? 😀
Ane Eline: Jo hun har det, men kreft klumpen er ute nå. Men det er en lang prosess som skal gå’s igjennom før enn er frisk ifra kreften.
bra skrevet,forstår godt at du var redd.Da er det undre 14 dager igjen så kommer prøvesvarene.Lykke til vidre.
Okei, du er sterk Michelle, som klarer å gjennom gå dette med Bente.
Det var bra skrevet 🙂 bra at det går så fint ! 😀