Mange tanker og følelser sviver rundt, i en ubestemt hastighet. Jeg prøver og fange opp noen av di men det er et håpløst prosjekt. En følelse av tomhet er det som treffer meg, men den forlater meg ikke.
Dagene går forbi og tiden flyr av sted, den blir ikke lagt merke til eller savnet fordi alt er som et. Dagene er ikke lengre noe dato eller har noe navn det er bare som om den har stoppet opp. Om det er dag eller natt har ingen meninger lengre. Søvnen leker gjemsel med meg og det er alltid jeg som må lete, men og finne den er et større spørsmål.
Mange mennesker der ute, venner og bekjente vil nokk fortelle meg «du har nokk mye og tenke på nå», «du må ikke tenke så mye», «du må være i aktivitet så du slipper og tenke» osv. Jeg har hvert fall fått hørt mye av dette allerede men beklager og si det til dere, men dere har dessverre ikke rett denne gangen! Det er mange tanker og følelser som sviver rundt, i en ubestemt hastighet. Jeg vet ikke hva som sviver av tanker og hva de tankene er. Jeg vet ikke hvilke følelser som sviver eller hvordan de føles, de kan ikke beskrives de bare er der.
Jeg prøver og sette med ned til tider, kjenne litt etter og spør meg selv «-hvordan har du det egentlig. -Hvordan føler du deg i dag. ?Hvordan kjennes kroppen din ut.» Det første jeg da kan si som er det letteste orde og bruke er tomhet! Jeg har masse som er der men som er en storm ifra helvete som jeg ikke kan se eller føle, jeg bare merker at den er der. Det er en storm som lager store ødeleggelser som enn ikke kan forklare før stormen er over. Jeg kan ikke hvite hor denne tomheten vil bringe meg, fordi jeg ikke kan si at jeg har det vont, men heller så kan jeg ikke si at jeg har det bra. Jeg bare er her men samtidig så vet jeg ikke hvor jeg er, hvor er jeg egentlig?! Hvem er jeg egentlig? Jeg føler jeg ikke finner meg selv lengre. Jeg føler at jeg sitter i min egen lille kule av glass, hvor mye denne glass kulen skal tåle før den sprekker har jeg ikke noe svar på. Jeg ser denne kulen er unik, den tåler mer enn jeg hadde trodd men samtidig er det som den forsvinner. Den forsvinner med meg inni den, hvor den skal på sin lange reise har jeg ingen svar på! Jeg er ikke ensom, deprimert eller noe! Jeg er bare tom! Følelser, tanker og alt forsvinner. Hvor er jeg og hvem er jeg egentlig? Jeg kan se meg selv i speilet og bare så å stirre.. Jeg ser en person, jeg ser meg men samtidig er jeg borte. Det er bare det utvendige av en person av meg jeg ser. Jeg forsvinner i stormen sammen med alt det andre! Tiden er det jeg trenger, ro og fred. Jeg vet jeg er der. Jeg må bar bli klar til og kjempe imot stormen og prioritere meg selv og få en forståelse av min livs situasjon som er her og nå.
Det er for mye som har kommet på en gang, det renner over men du kan ikke skrue det av. Du kan ikke styre hva som er ment skal skje, det skjer fordi det er en mening med det. Meningen er som en tåke som enn ikke klarer å se igjennom nå, men når det er ment at jeg skal kunne se igjennom den så skjer det.
Jeg ble operert for blindtarmbetennelse for litt over 4 uker siden. En uventet hendelse som jeg ikke så komme, alt skjedde så fort. Operasjonen gikk bra og jeg er mye bedre nå! Eller kroppen er ikke som den skal! Men mage smertene som jeg hadde på grunn av dette er borte, tro meg det er en lettelse! Kroppen min har vert sliten og hatt sine problemer for mer enn to år tilbake siden, men ingenting har blitt gjort noe med. Jeg trodde jeg bare var lat og ikke hørte etter på hva kroppen min prøvde å fortelle meg. Den ga meg mange varsler, men ingen ble hørt. Litt senere i år begynte den store nedturen! Kroppen klarte bare ikke mer, jeg klarte det ikke. Hverdagen ble en jobb i seg selv. Vanskeligheter i hverdagen og økonomien ble vanskelig og jeg prøvde og til rette meg med dette som hadde sine konsekvenser, men staheten lenge lever! Kampen om hvilken jobb hverdagen skulle bringe meg var alltid spørsmålet da dagene kom. Ingen ting overskudd, mye tenking og planlegging med hvordan ukene og dagene skulle gjennomføres. Oppturene var når jeg hadde klart og utføre noen vanlige arbeidsoppgaver som en har i sitt eget hjem, til og med noe så lite som og lage middag var en stor ting for meg. Oppturene var gode og ga meg en god følelse, fordi det var noe stort for meg og det rundt meg.
utslitt var en følelse jeg gikk med lenge før operasjonen, jeg var trøtt hele tiden. Skolen var en jobb, lekser var en kamp som jeg nesten aldri så syn på og kjempe noe med. Jeg ville sove, jeg ville være uthvilt, følelsen av å være uthvilt kjente jeg ikke. Det var en kamp imot seg selv og stå opp og starte dagene. Dårlig helse og en sliten kropp ente med mye sykdom. Jeg som har ADHD og er så ung skal ha overskudd egentlig, jeg skal egentlig være aktiv og kunne klare skole, lekser, jobb og fritid uten problemer. Dagene var et mareritt, helgene var en lettelse men samtidig ikke den beste ettersom den hele tiden gikk så fort og forsvant. Jeg ville bare få være uthvilt, være aktiv uten og måtte lure meg selv til og tro at jeg kunne være aktiv uten at det skulle ha noe å si. Jeg ville være som de andre, men hvorfor kunne ikke jeg det? Hva var annerledes med meg enn de andre?
Hverdagen min nå kan jeg beskrive med et ord, kamp. En kamp imot seg selv! Jeg har ikke hørt etter på min egen kropp da den sa stopp, men latt den få sin frihet og kjøre den største karusellen noen gang med de høyeste oppover bakkene og de dypeste nedover bakkene. Men tilslutt har karusellen stoppet, den har en teknisk feil og derfor sviver den sakte men samtidig raskt ned over. Kroppen min har sakt stopp. Jeg har ikke mer igjen. Jeg vet ikke hva som gjør det enda. noe er det som er grunnen til det! Jobb, skole og omgivelsene rund meg og det sosiale nettverket er den største jobben min nå. Hverdagen er en jobb, en kamp mot seg selv og min egen kropp. Det store spørsmålet hver dag er, hva klarer jeg i dag?
Etter operasjonen begynte søvnen og bli enda verre, jeg klarte ikke sove. Jeg var aldri trøtt.. Jeg var sliten og utslitt men jeg klarte samtidig ikke noe. Matlysten forsvant! Jeg var sulten, men samtidig ikke. Jeg prøvde og spise men ble kvalm, det var ikke godt. Ingenting fristet og jeg hadde ikke lust på mat. Kroppen ble verre i seg selv! Dårlig følelse i armene etterfulgt at en prikking i huden som gjorde armene mine tunge og vanskelig og ha kontroll over. De bare hang der og var der, men og gjøre noe med dem var en jobb. Prikkingen gikk over i hele kroppen, jeg fikk dårlig følelse i kroppen. Hode ble som en murstein, og reaksjonen ble dårlig. Syne ble til en tåke og uklart, hørselen dårlig. Til tider følte jeg at jeg skulle forsvinne, besvime og bare dette om. Balansen sviktet og jeg måtte bare legge meg rett ned. Følelsen av å ikke få nokk luft/ oksygen var stor! Hukommelsen og tale evnen ble mindre og dårligere. Jeg kunne ikke forklare hvordan jeg selv hadde det eller hvordan kroppen min var siden alt bare ble til ingenting. Jeg kunne ikke sette ord på noe.
Etter 4-5 dager uten nesten noe mat og nesten ingen søvn over en periode ringte jeg legen. De ville ha meg inn samme dag og jeg var egentlig litt glad for det, kanskje jeg kunne få noen svar om hva som var galt? Kanskje jeg kunne få kroppen min tilbake. Håpet var nokk for stort og fortvilelsen kom fram etter jeg hadde vert hos legen. Jeg satt igjen med ingen ide om hvordan jeg kunne få søvnen min tilbake. Hvordan matlysten min kunne komme igjen og hva som var grunnen for at kroppen min ikke fungerte. Jeg satt igjen som et stort spørsmål tegn og? Jeg fikk en beskjed men samtidig ingen svar! Beskjeden jeg fikk vite om kroppen min var at jeg hadde litt for høy puls og for rask hjerterytme. Jeg så virkelig ikke dette komme. Hun satt rett imot meg å så på meg når hu sa dette, jeg bare så tilbake og viste ikke hva jeg skulle si. Jeg prøvde å tenke på hva jeg skulle si, men jeg var tom. Jeg viste ikke hva jeg skulle si, og hun sa jo ikke noe hun heller eller forklarte noe om dette til meg. Etter litt grubling om hva jeg skulle si så kom noe fram. «hva kan det gjøre, hva kan skje med å ha dette? Hvorfor?» Hun sa ikke så mye, det var som de ikke enda viste hva som kunne være årsaken til dette. Hun sa noe om hva som kunne skje hvis denne raske hjerterytmen fortsatte men klarer ikke helt huske hva det var, noe som egentlig er like så greit.
Ventetiden føles lang, men samtidig så kort for andre. Tankene slår meg, men samtidig forsvinner og jeg er fremdeles like tom inni meg. Tanker rundt dette har jeg egentlig ikke. Men en fortvilelse kommer ettersom jeg har en kropp som ikke fungerer, en matlyst som ikke er der og en søvn som har forsvunnet. Men samtidig flyver fortvilelsen bort.
De siste dagene etter jeg var hos legen har ikke ting blitt noe bedre. Det kan sammenlignes med og gå i en bratt nedover bakke som du ikke ser enden på. Kroppen bare er der men klarer ikke å fungere. Besvimelse følelsen har blitt større, utmattelsen i kroppen er ikke mindre. Har nå gått 7 dager uten nestene noe mat og søvnen er ikke funnet veien tilbake. Følelsen av besvimelse er oftere, synet er dårligere, hode er som en murstein, et press i halsen som gjør at jeg føler jeg ikke klare og få ned nokk luft er større. Talen er lik som den har vert, det er som en ordbok som en må slå opp i for og finne ordene som jeg skal prøve å bruke. Når det store spørsmålet kommer «hvordan har du det? Hvordan føler du deg i dag? Osv..» da er det store spørsmålet, hvordan skal jeg forklare det? Jeg finner ingen ord, jeg prøver og prøver men kommer ikke fram til en god forklaring. Jeg finner ikke ordene, jeg finner ikke ut hvordan jeg skal ordlegge meg. Ordene stokker seg, og kommer ikke frem sånn som de skal. Det store svaret kommer etter jeg har prøvd å begynne å forklare «Jeg klarer ikke og forklare det, jeg får det ikke til». Alt bare stopper opp etter jeg har satt i gang med og prøve å forklare, Jeg kommer ikke fram og finner ingen måte og forklare det på når jeg skal bruke munnen min til og si ordene som gjør det til en setning, men setningen stopper opp og kommer ingen vei.
Hverdagen har blitt til en jobb, en ren krig imot sin egen kropp! Den bratte nedover bakken har aldri vært så lang, føler jeg har truffet bunnen men samtidig kan jeg ikke se den eller føle den.
Mange spørsmål sviver rundt inni i meg.. Jeg ser meg selv i speilet og prøver og svare på dem, men det som treffer meg er bare en menneske kropp som er bort og har ingen svar!
Xoxo,
Xtine Michelle ♥
