Sannhetens øyeblikk, med en stor redsel!


En periode fylt av berg og dalbaner! En uviss framtid en uviss klarhet. En trang som forsvinner men samtidig det viktigste for en menneske kopp. Jeg skal ikke gi opp, men hjelp er en for stor redsel! Min største frykt skal nå bli satt i ord for dere..

Hei alle sammen! Jeg ønsker nå og stå fram å tråsse største redsel med og fortelle dere noe,  det er min verste men samtidig beste hverdag. Jeg hater den men samtidig har den blitt en del av meg som jeg vet jeg alltid kommer til å ha med meg i mitt liv. Dette og denne blogg innlegget er ikke en enkel for meg å skrive, men det er noe jeg har tenkt nøye igjennom og noe som jeg trenger og gjøre for og vise meg selv at jeg kan være sterk. Negative kommentarer kommer ikke til å bli publisert.. Jeg vet også at det er mange der ute som har det samme problemet som meg, og kanskje det kan være lettere for dem og klare å stå fram og si det samme som jeg nå skal gjøre.

Det har blitt en vane, det har blitt min hverdag og mitt liv. Det største jeg noen gang har fortrengt for meg og alle andre. Men ordene kom i enn annen dame sin munn, og slaget ble stort! Underbevisstheten min viste det, men samtidig ikke min realitet. Jeg forsto mer når de ordene ble sakt, det var som underbevisstheten min lo av meg, og sa «der fikk du det endelig, nå vet du det! Nå vet du sannheten..». Med en gang ble jeg redd inni meg, den tomme sjelen min kunne bli redd.. Noe stemte ikke på en måte, men samtidig stemte alt. Det som slo meg og det så da ble min realitet og ikke lengre min underbevissthet sin realitet var dette:

Mitt navn er Christine Michelle og jeg har spiseforstyrrelse!

Jeg har vist det lenge, men samtidig ikke vist det. Det har vert min hverdag siden alt startet i 2. klasse på barneskolen. Redselen ble stor da dette ble min realitet, en realitet om kosthold og mat. En realitet om min største hemmelighet som var ubevist.


Alt startet i 2.klasse da jeg fikk en kommentar av min venninne «Michelle, du er feit! Du må holde inne magen din». Tro meg, ifra den dagen av holt jeg inne magen min. Det var en tilvennings sak med en gang men etter en liten stund ble det min hverdag. Kostholdet ble de som deretter fikk sin konsekvens. Jeg stoppet og spise, kastet opp mat, vekten ble en berg og dalbane, jeg ble overvektig og deretter gikk over på diett (dette skjedde etter jeg begynte på videregående skole). Jeg fikk en ny kommentar da jeg fikk meg kjæreste på videregående, han ble sammen med meg i den perioden jeg nylig hadde startet på ADHD medisinene mine og deretter var tynn pga dette og pga spiseforstyrrelsen. Etter bivirkningene på ADHD medisinene forsvant og jeg trodde jeg hadde de bra begynte matlysten og komme mer igjen, men den ble det fort stopp på. Jeg fikk en kommentar av kjæresten min som jeg hadde da, den var sånn «du har lagt på deg. Du var finere når du var tynn!» Deretter startet han og henge opp dameplakater og fortalte hvor pene de var i forhold til det jeg var ettersom jeg hadde lagt på meg. Dette ga konsekvenser for meg ettersom jeg hadde spiseforstyrrelse og derfor stoppet jeg og spise og da ble han sinne fordi når jeg kom til han lå jeg bare i foster stilling og klarte ikke noe ettersom jeg var så sulten. Derfor ble han sinne fordi jeg var kjedelig og være med da og han derfor måtte gå å finne mat til meg.

Det har kommet kommentarer og reaksjoner av andre mennesker og folk rundt meg tidligere og i nyere tid men samtidig har det vert noe mer bak det for min del som jeg ikke har innsett før nå. De ordene hun damen sa (søsteren av mamma ifra enn annen familie, som vi pleier og si) var de ordene som fikk meg til og innse realiteten, de ordene jeg trengte og høre for at jeg endelig skulle forstå hva som virkelig hente. Hun sa rett ut til meg realiteten, og det var da jeg bare måtte innfinne meg i realiteten og det var da ting begynte og endelig ha en forståelse. Jeg har en enormt god kompis som jeg kontaktet etter jeg innså realiteten og fikk snakket med han om dette, og med en gang jeg klarte og si det til han ga han meg en stor forståelse og sa med en gang at han ønsket og hjelpe meg igjennom dette og med min spiseforstyrrelse. Uansett om jeg ikke kan bli frisk ifra det så ønsker han og hjelpe meg opp på en normal balanse igjen i livet i forhold til den ubalansen jeg nå er på ang dette. Gleden ble sjokkerende og stor for at han ga meg en sånn respons på det og ønsket å hjelpe meg å ikke dømte meg, men redselen var også stor for og la noen slippe så inn til meg og hjelpe meg med noe som har blitt min hverdag er ikke den letteste redselen og overvinne. Jeg vet at en dag skal jeg overvinne denne redselen og klare og få den hjelpen jeg trenger med dette, og ønsket er stort å virkelig la denne gode kompisen min hjelpe meg men jeg er redd jeg skal ta for mye av tiden hans og være til for mye bry for han siden det er en så stor kamp så det er. Jeg er vant til og klare meg selv og jeg har et ønske om og klare meg selv med dette men samtidig er jeg redd for og få en normal appetitt igjen med tanke på alt som følger meg ang tanker osv innen å ha dette. Men ønsket er også stort med og si ja til han kompisen min og at jeg kan la han hjelpe meg, men jeg er redd for det. Jeg sa ja til han men jeg har nå tatt det tilbake fordi jeg er redde. Men tro meg, jeg ønsker og si ja til han. Jeg ønsker og snakke med han om det ettersom han forsto meg og ikke dømte meg, fordi jeg vet jeg trenger og snakke med noen. Men redselen tok over og den er for stor.. Jeg har mye tanker rund dette men samtidig ingen svar! Svarene kommer nokk med tiden men akkurat nå er det bare tomt inni meg og en stor redsel.


Det er få rundt meg som vet dette før nå, min mor var den første og deretter hu gode venninnen hennes (hun som fikk meg til og innse dette) og deretter kan gode kompisen min. Nå blir de mange som kommer til og få vite dette, men helt ærlig så går det fint. Jeg ønsker heller en forståelse av andre rund meg enn at jeg må sitte og fortelle og finne ordene selv når jeg snakker, det er så mye lettere og skrive!

Jeg har mine ting, tanker å følelser rund dette som jeg prøver og jobbe med selv. Men jeg trenger tid. Jeg trenger tilvenning av at andre rundt meg nå får en forståelse med hva som skjer enn hva de har trodd selv osv.  Jeg kommer til og skrive en blogg der jeg går enda mer innpå hvordan jeg har det med min spiseforstyrrelse osv. Men ettersom jeg nylig har måttet sluttet på ADHD medisinen min har jeg mye tanker og følelser som sviver rundt alt som skjer rundt meg og dette lager en stor kaos og tankekjør i hode mitt. Grunnen for jeg måtte slutte helt på den var at vis jeg fortsatte på medisinen for ADHD kunne/kom hjertet mitt til og stoppe siden blodtrykket mitt en veldig lavt og hjerte rytmen og pulsen min er for høy. Det er en stor forandring for meg og måtte slutte på dem og klare å takle alt rundt meg uten dem og ikke minst på toppen av alt få spiseforstyrrelsen der den skal være for og ikke være en så stor del i mitt liv så den er til tider. Legen vet også om spiseforstyrrelsen min og jeg går til psykolog og får ting mer på rett bane, men får ta ting i mitt tempo siden dette er veldig nylig sannhet som har oppstått hos meg.

Jeg vet jeg aldri kan bli god men jeg vet jeg kan bli bedre! Jeg vet jeg trenger hjelp men jeg trenger tid til og tåre og gjøre noe med det som har blitt min hverdag i over flere år. Jeg vet det er tider der det er bedre og der det er verre, å akkurat nå er det verre, mye verre.

Men til slutt ønsker jeg og takke de få som står mer så nært og allerede har vist om dette en liten stund nå, uten deres støtte som jeg har og alt det dere hjelper meg på en ubevist måte setter jeg veldig pris på. Bare at dere er der og ikke har gitt meg opp og at dere ikke har dømt meg pga dette har en enormt stor betydning for meg! Å at dere ikke har lagt press på meg men lar meg ta det i mitt tempo å når tiden er inne at jeg da kan få mer hjelp som er bevist. Så tusen takk.

Det kommer som sakt en blogg senere der jeg går mer i dybden om hvordan det er for meg og takle spiseforstyrrelsen min og et live uten ADHD og alt det andre som skjer i livet mitt. Jeg må bare ta det i mitt tempo om hvor mye som blir skrevet, men det kommer litt etter litt.

Xoxo,
Xtine Michelle 

PS. Beklager om dette blogginnlegget er litt merkelig og rotete skrevet og dårlig forklart men det er pga jeg nettopp har sluttet på ADHD medisinen min men somsakt så skal jeg skrive en blogg som går mer i dybden om dette. Jeg trenger bare tid. 

2 thoughts on “Sannhetens øyeblikk, med en stor redsel!

  1. D e veldikt tøft jort av dg å komma ud me noge sånt, så stå på vidare:) du klare å øvevinna dette på et vis:) Lykke Te=D

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Related Posts

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top