En usikkerhet vokser, et innebygget sinne av reddhet vokser. En jente i kamp mot sin livstil, kan hun noen gang vinne? En jente med et kaos i hode med mye tanker, kan hun smile? Velkommen til min sannhet om min hverdag og tanker!
For bare noen få uker siden fikk jeg høre de ordene som fikk meg til og innse hva som egentlig hadde preget meg i flere år, det var som et slag av en usynlig arm som slo meg. Jeg vet jeg hadde godt av å få det slengt til meg så jeg kunne åpne de små øynene mine for realiteten er der men den måtte bare bli sett.
Hva tenkte jeg der og da!
Tankene var en stor kaotisk karusell som ikke hadde noen endestasjon for å ta på flere tanker ettersom karusellen var full og var uten kontroll. Jeg følte samtidig at noe falt på plass og at jeg nå hadde funnet ut hva som hadde preget mine år lengre bak i tiden og at jeg nå viste hva den manglende brikken av et stort puslespill hadde gjemt seg hen. Men samtidig var det mange brikker igjen og finne, men endelig var det en stor manglende brikke kommet fram til det store puslespillet som var livet sine manglende biter og forklaringer. Jeg kjente fort på en usikkerhet og redsel men den var inni meg så ingen så den. Jeg tenkte fort «hva kommer andre nå til og tenke og si om meg», «jeg klarer ikke leve på en løyn og masse unsjulninger nå som sannheten er inntruffet meg», «hva kan jeg nå gjøre», «kommer andre til og forstå», «kommer noen til og se på meg normalt igjen», osv.. Det var mye tanker jeg ikke kunne svare meg selv på, men de bare var der. Senere den dagen snakket jeg med han gode kompisen min og til sluttklarte og si dette til han for jeg var så fortvilet med hvordan jeg skulle forholde meg til de ordene å det navnet på hva som hadde vert der ubevist lenge men nå hadde blitt satt til et ord, et skremmende ord men en realitet jeg trengte. Jeg var veldig redd for reaksjonen hans og hvordan han kom til og se på meg etterpå men det som skjedde sjokkerte meg enda mer. Han ga meg forståelse og han dømte meg ikke. Han lyttet til meg og behandlet meg likt som alltid men med en enorm forståelse. Det sjokkerte han nokk og var sikker en skremmende ting og høre men samtidig viste han det ikke til meg men han viste meg støtte å forståelse og ga meg gode ord og et ord som jeg husker godt, han sa han ville hjelpe meg og ville få meg opp å gå igjen til der jeg egentlig skal være. Han fortalte meg for en liten stund siden at han husket meg som den livsglade jenten som alltid smilte, var sint i 2 min men deretter kom smilet (og det kom fram ifra begge at når jeg hadde vert sint var grunnen at de andre rundt meg på skolen/klassen hadde fyrt i meg men smilet kom fram etter bare noen få minutter etterpå). Jeg husker hvordan smilet mitt kom fram der jeg satt når jeg fikk høre dette om hvordan en person og en kompis kunne huske meg som noe sånn, men samtidig gjorde det meg veldig glad. Tenk noen kan huske meg som en livsglad og smilende jente! Han forsto min redsel oppi alt dette og han sa at det ikke kom til og forandre på synet han hadde på meg med at han enda så på meg som den jenten han husket meg som. Noen så små ord men samtidig gode ord fikk meg til og smile og jeg følte glede. Tenk at en kompis kan gjøre deg glad oppi noe så skremmende. Det setter jaffal i gang en god følelse for meg med og høre det han sa. Etter den samtalen det jeg fikk ut noe så stort gjorde at jeg fikk sove den kvelden og jeg sov godt!
Spiseforstyrrelsen min kan jeg vel egentlig beskrive med berg og dalbane. Den er ikke lik over hele tiden og alle årene som jeg har hatt den. Det er gode perioder og dårlige perioder og de forandrer seg opp å ned. På de gode periodene kan jeg ha bedre matlyst og appetitt og spise mer «normalt» og på de dårlige periodene kan jeg ha dårlig matlyst å appetitt osv. Tankene er jevnt over ganske like uansett hvilken periode jeg er i men ja jeg kan også trøstespise men med begrensning der det går ut over appetitten om jeg trøstespiser og tankene i hode blir veldig vanskelige da (tankene i hode er ikke lette uansett men de blir vanskeligere når jeg trøstespiser for det går ikke i mat når jeg trøstespiser). Når jeg også er i en dårlig periode der jeg har dårlig matlyst og appetitt spiser jeg veldig lite mad og til tider ingenting på flere dager, men jeg får i meg noe med sokker så kroppen min skal holde seg oppe. Jeg trekker meg vekk ifra folk og blir små sinna om andre prøver og presse meg til og spise og skal sitte og se på meg mens jeg spiser.. Jeg føler meg ofte presset til og spise når andre er til stede, noe jeg virkelig ikke liker! Jeg trekker meg mer bort ifra andre og vil ikke ut, jeg prøver og lavere og spise blant andre og om det er noen få jeg klarer og spise rundt er det i den siste tiden vert min fantastiske mor og min gode kompis. I går var faktisk den første gangen jeg prøvde og faktisk klarte og spise med kompisen min. Han fant fort ut en metode for at det skulle bli lettere for meg og spise ettersom jeg hadde gitt han klar beskjed om å ikke glo på meg når jeg skulle spise, noe han svarte fort på at det hadde han aldri tenkt å gjøre og det hadde ikke falt han inn å gjøre det med tanke på hvordan situasjonen er. Metoden han fant at var og snakke hele tiden til meg, og hele tiden holde meg opptatt med det han fortalte og snakket om så jeg ikke tenkte på at jeg spiste. Og faktisk så snakket han om bil hele tiden, noe jeg elsker og snakke om (tror han kjenner meg litt for godt med hva jeg liker og snakke om, haha). Han klarte iallfall målet som han hadde uten at jeg viste om det, nemlig å få meg til og klare å glemme at jeg spiste og glemme og følelsen av ubehag. Noe som var veldig godt å slippe så veldig mye til når han gjorde det på denne måten! J
Hvilken periode er jeg i nå?
Mange lurer nokk på hvilken «periode» (hvis jeg kan kalle de for perioder, men for meg er det de..) jeg er i nå.. Sannheten er at jeg er inni en dårlig periode. Jeg sliter veldig og jeg ser det ikke men har fått hørt at de blir sitt at jeg har tatt av meg litt, ikke at jeg ser noe til det. Jeg står og ser meg i speilet og ser at f.eks brystene mine har blitt mindre og noen deler på kroppen har blitt litt tydelige men det prøver jeg jo og ikke vise til andre, og derfor gjemmer det og kroppen min bort med store klær. Jeg merker at jeg mister mye hår og bare jeg skal få vannet ut ifra håret etter jeg har dusjet står jeg igjen med mye løst hår i hendene mine. Det høres ekkelt ut for andre som ikke lever i en sånn situasjon men for meg er det ikke direkte ekkelt men det er vont, det gjør meg nedfor og stå i dusjen og se dette eller og børste håret og se hvor mye som kan dette av osv. Mange av dere vil nokk nå tro at jeg ender opp uten hår, men det er ikke sånn! Jeg ender ikke opp uten hår eller noe og jeg har Extensions i håret nå så det hjelper jo veldig på at håret ikke ser tynt ut og at håret er langt og fint J Jeg er også inne i en fase der det er veldig mye som skjer i livet mitt, store og vonde endringer men som jeg prøver og ikke se på det negative men prøver og snu det om til positiv situasjoner der jeg kan holde meg selv positiv og smile blant andre og virke glad. Men på innsiden av meg selv der sjelen min er, der er jeg tom. Det er mørkt og det er fult av tårer som ikke kan forklares. Jeg vet ikke helt hvor meg selv er lengre, det er som jeg har gått meg vill i en mørk skog der vonde setninger fører meg enda mer på vill spor og jeg ikke finner veien tilbake til meg selv. Jeg vet jeg skal klare og finne tilbake til meg selv men jeg trenger tid. Men å gi opp er aldri et alternativ! Jeg skal være sterk og stå på med de siste kreftene jeg har!
Ettersom jeg har ADHD og nettopp fått streng beskjed ifra legen om at jeg måtte slutte helt på medisinen for ADHD så har det jort spiseforstyrrelsen og live mitt vanskeligere til og takle og vanskeligere til og ha kontroll over. Jeg er ingen kontroll freak men jeg liker jo selvfølgelig og ha kontroll på meg selv og mine vanskeligheter! Jeg kan starte med det jeg sa ovenfor at jeg føler jeg har mistet meg selv, jeg føler jeg har gått meg bort som jeg forklarte ovenfor. Jeg føler meg tom, ensom og alene men samtidig har jeg noen få og fantastiske mennesker/ venner/familie rundt meg. Og de elsker jeg over alt! Men jeg vet jeg er deprimert men HALO, hvem er ikke det når en står midt imellom en skilsmisse med foreldrene og nettopp har gått igjennom at sin egen mor har hatt kreft som hun nå nylig har blitt friskmeldt ifra. Det er godt og vite hun er friskmeldt men samtidig sitter det jo igjen i meg den hendelsen. Jeg har også en av mine beste venner som nå skal flytte bort på skole og hun er den jeg er mest med i fritiden min, ja jeg føler jeg har fritid hele tiden men samtidig så er fritiden min en heldags jobb for meg. Men jeg har noen andre få men fantastiske mennesker/venner rundt meg og to ubeskrivelig gode hunder som jeg elsker over alt! Men etter alt det er sakt så har jeg mye tanker om andre ting også i hode. Blant annet spiseforstyrrelsen har tatt over tankestyret ekstremt mye (nå når det er en dårlig periode jeg er inne i).
Jeg kan prøve og beskrive litt av alle tankene som jeg har som er preget av spiseforstyrrelsen! Jeg er lite sulten om dagene og er jeg sulten prøver jeg og glemme det. Jeg hører magen min lage lyder men jeg prøver og skjule det. Jeg ønsker og være i aktivitet men jeg er utmattet og klarer det veldig lite. Kroppen min har sakt stopp og klarer ikke å gjøre så mye om dagene. Det lille jeg spiser merker jeg gjør det til kaos i hode, jeg får dårlig samvittighet fordi jeg har spist og jeg egentlig bare vil ha bort den lille maten jeg har fått i meg! Jeg kjenner ikke så ofte at jeg er sulten men jeg kjenner heller ikke ofte at jeg er mett. Blir jeg mett etter jeg har spist blir jeg nedfor, for det er feil for meg og være mett. Jeg kan smile og si det til andre men inni meg er det kaos. Det bare skriker og jeg får den store og vunne trangen om og få det bort fordi det et vont og være mett. Jeg drikker mye vann og veske fordi kroppen trenger det. Og presset med mat er veldig stort bare jeg er lenge rundt andre mennesker fordi jeg er redd de skal merke noe med kostholdet mitt og appetitten min. Derfor trekker jeg meg bort ifra andre rundt meg. Jeg har en stor trang for og trene og bare gå ut og springe helle tiden men jeg klarer det ikke fordi kroppen har ikke noe energi igjen. Jeg sover mye og blir ekstremt dårlig til tider der jeg holder på å besvime og kroppen min er så utmattet og trøtt at den bare kobler ut til tider der jeg bare sovner. Dette er pga en høy hjerterytme og en høy puls jeg har (har nylig kommet) og siden jeg har veldig lavt blodtrykk merker jeg det også med hvor mye kroppen min klarer. Til tider er pulsen min så høy at hele armen rister når pulsen slår. Ja det er virkelig ubehagelig og ikke noe kjekt og oppleve men sånn er det bare.
Jeg sliter veldig meg og kontrollere ADHD en min, jeg har et ekstremt tempera mang og vanligvis høyt energi nivå men ettersom kroppen min er utmattet har jeg alt av den høye energien inni meg. Noe som ikke heller er behagelig. Til tider er det bedre og lettere og kontrollere men ofte vanskelig.
Jeg har en stor frykt inni meg og en drøss med spørsmål til meg selv, blant annet dette:
Vil jeg noen gang kunne bli sitt på som en vanlig person?! Vil noen kunne legge merke til meg og se på meg som en positiv jente, vil noen kunne ta meg inni armene og bare kunne si et ord wow med en positiv stemme. Vil noen i det hele ha en jente med en spiseforstyrrelse..
Jeg har ikke noen svar på dette, men håper tiden vil gi meg svar, og innerst inne vet jeg at tiden vil komme med svarene jeg trenger. Ting tar uheldigvis tid, men skulle ofte ønske det ikke gjord det og at alt var bedre og snudd om i morgen når jeg våkner. Ønske tanke, jaaa det er jeg fult klar over og jeg vet det ikke er sånn.
Jeg har veldig mange flere tanker og følelser men vanskelig og skrive og forklare alt når jeg selv ikke finner dem, de bare er der.
Bli frisk?
Mange tror nokk at med en spiseforstyrrelse så er det noe som en er oppi der og da, men beklager og skuffe dere men sånn er det ikke! Men tro meg, det hadde aldri vert feil hadde de vært sånn. Uheldigvis er det noe enn aldri kan bli helt god ifra, den vil alltid være der men den kan bli bedre og en kan få den under en god kontroll der enn kan leve et ganske så normalt liv og også med kostholdet og appetitten. Men den vil aldri forsvinne helt og nedturer kan også oppstå uansett, en må bare lære seg og leve med det og kunne strategier som kan gjøre disse periodene lettere og håndtere.
Frykten med å få hjelp..
Jeg vet jeg trenger hjelp men frykten er for stor til og prøve å gå helt inn for å få hjelp. Han gode kompisen min og de andre få som vet om dette er flinke til og hjelpe meg uten at jeg av og til er klar over det, men samtidig så presser de meg ikke, de gir mer tid og samtidig hjelper meg smått og sånn at det ikke lyser en lang vei. Noe jeg er veldig glad for. Jeg vet jeg trenger profesjonell hjelp men jeg er for redd for det enda til og prøve og sette i gang med og få det. Jeg har en sånn redsel med at de skal få meg til og spise men ikke hjelpe meg med de inni hode mitt, fordi ting vil ikke bli bedre for meg med og få hjelp med appetitten men det vil bli lettere om jeg viste jeg hadde kunnet fått hjelp med det som er inni hode mitt ang denne spiseforstyrrelsen. Men redselen og usikkerheten er nokk enda for stor til å klare å starte og få hjelp. Jeg tror selv jeg trenger tid før jeg kan klare å være klar for noe profesjonell hjelp.
Mange tror nokk at en spiseforstyrrelse er noen en kan ønske seg og få får en liten periode og deretter ikke ha den lengre. Det er feil! En spiseforstyrrelse kommer ikke fordi man ønsker det men den kan oppstå på forskjellige grunnlag og ingen spiseforstyrrelse er like. Alle har sine likhetstrekk men ingen har det samme uansett hvilken spiseforstyrrelse man har. Den har oppstått på forskjellige grunnlag og oppleves på forskjellige måter. Noen perioder kan man ikke alltid se at en person har spiseforstyrrelser men over en kort periode kan det bli synlig, men det kommer an på hvordan spiseforstyrrelse man har. Alle har sin egen måte å takle den på og alle har sine tanker som tar over hverdagen med hvordan spiseforstyrrelsen styrer hverdagen. Det er faktisk så mye så 120.000 mennesker i Norge som har dette og det er ikke en sykdom så bare rammers av den som sliter med det men også venner og familie. Men husk, det er en hard sykdom og kjempe imot og det er vanskelig for den som sitter i den og snakke om det å stå fram. Det og søke opp hjelp og klare og få hjelp er en av de hardeste tingen for en person med denne sykdommen (vet ikke om det blir rett og bruke ordet sykdom men dere andre forstår hva jeg mener). Og husk, har dere noen rundt dere som kanskje sliter med dette så ikke legg press på den personen, la den få den tiden den trenger og heller lytt til h*n. Det jeg merker jeg setter mest pris på er når folk kan prøve og forstå meg og lytte enn og presse meg og tru de vet bedre enn meg selv, for det er jeg som kjenner min kropp og det er jeg som sliter med denne spiseforstyrrelsen. Det er min kamp men andres valg og støtte, ikke en tvang!
En kamp jeg aldri trodde jeg skulle innse var i gang!
«Du har nokk fått litt større midje over magen og hoftene og derfor har du nokk gått ned i koppen (bryst størrelsen)» Jeg smiler og later som ingenting men inni meg skriker det, er jeg feit? Er det virkelig rett det jeg ser, er det virkelig ikke bare meg som ser det. Du kan like så greit si til meg at jeg ser bra ut å det vil såre meg like mye som jeg sier til deg at du ser stygg ut, men et menneske kommer ingen vei med det! Ord kan være like skarpe som en kniv som skjærer seg inn i deg og lager store sår men enorme arr..
Jeg liker virkelig ikke å gå lengre og handle klær! Det er vont, men samtidig er det kjekt og endelig få seg noen store og herlige gensere og klær som en kan «gjemme seg i» og samtidig føle seg vell i. Men det er vont fordi en ser på størrelsene på klærne og det stopper ikke kaoset i hode.. Av og til kan jeg vel kunne sammenligne at og handle klær er like hardt som og spise blant andre. Fordi det er en dame som står bak kassen når du skal betale når du kjøper klær og de har sine kommentarer akkurat som andre har når du sitter og spiser med andre folk. Det er som jeg bare til tider vil stenge meg inne i mitt egent lille hjem, i mitt eget lille liv og få leve det på min måte uten at andre skal se meg og komme med ord som kan lage større vanskeligheter enn det de allerede er. Om jeg får høre jeg ser bra ut eller at jeg ikke er feit eller at jeg er tynn så hører jeg ordene men jeg er ikke enig, det er akkurat som jeg tror de lyver til meg. Fordi jeg vil se meg selv være sånn som jeg ønsker, men jeg ser aldri noen forandring på meg selv. Jeg ser enda en tom jente som har sine fett klumper på kroppen som SKAL bort, men jeg ser dem ikke forsvinne. Det er vont, og det sårer. Derfor er beskyttelsen STORE gensere og store klær! J Selvfølgelig kan jeg også gå i «Stramme» klær men det er på de dagene jeg føler jeg klarer det!
Ofte står det tanker i hode om noen andre rundt meg noen gang kommer til og se normalt på meg igjen. Om jeg noen gang kommer til og finne meg en kjærest som elsker meg for den jeg er og ikke blir skremt av min spiseforstyrrelse. Jeg lurer også ofte på om jeg noen gang vil kunne være god nokk for noe i det hele og at noen kan like meg som den jeg er. Jeg har ofte en redsel over at min spiseforstyrrelse skremmer andre rundt og at de tror jeg ikke kan lage mat og at jeg aldri har appetitt men sannheten er den at jeg kan fint lage mat til andre, ingen problem men å spise den er litt vanskeligere. La meg få spise på min måte og la meg få spise det jeg føler for og klarer uten og bli «bevoktet» som om jeg er 3 år og så kan klarer jeg og prøve og spise litt når jeg MÅ!.. Men det er veldig forskjellig ifra person til person som er rundt meg og jeg prøver helst og slippe og spise blant andre. Det er to personen som jeg klarer det rundt nå, men det er egentlig bare de to akkurat nå. Grunnen for at det er de to er fordi at de presser meg ikke og de forstår meg. De står ikke over hode på meg og passer på, men de lar meg få ta det i mitt tempo. De blir heller stolte av meg etterpå enn og kommentere noe der og da, de lar meg være i fred med tanke på at jeg av og til spiser.
Jeg ønsker og klare og få profesjonell hjelp og jeg skal klare det, men jeg er ikke i stand til det enda. Men vil jeg noen gang føle meg i stand til det, vil jeg noen gang føle meg sterk nokk til det? Det vet jeg ikke, men kanskje tiden heller vil vise J
Hvis det er noe dere lurer på så er det bare og spørre så skal jeg prøve og svare så godt jeg kan! :]
Men frekke kommentarer og tilpassende kommentarer vil ikke bli publiserte!
Kan være denne bloggen har blitt skrevet på en vanskelig måte å klare og få en forståelse men jeg har et enormt tanke kjør i hode så da er det vanskelig og skrive siden jeg sliter med ADHD en samtidig og ikke kan ta medisinene lengre.. Men håper det er skrevet på en OK nokk måte til og kanskje forstå.
Xoxo,
Xtine Michelle ♥
Håper du får det bra med deg selv!
Fotografietmitt: Tusen takk! 🙂
du e tøffe.
stå på dette klare du.
håper og tror på at du får det bra igjen
beundrer: Tusen takk, det settes pris på! 🙂