Hver gang du tråkker rundt i sand, lager vi alle hver våres spor. Vi etterlater spor ned egne følelser, tanker å erfaringer. Ingen spor er like, men dype kan dem være uansett. Men betyr det at vi alle skal lære ifra andre sine fotspor i sandne, og unlate oss å lage egne?
Vi er alle mennesker. Mennesker som er forskjellige, ingen er like men flere kan ha ting til felles. Samtidig som vi er forskjellige mennesker, har vi alle forskjellige meninger, ønsker, tanker og erfaringer. Et liv blir bygget opp på opplevelser som der igjen skaper erfaringer. Til å med små barn lager egne erfaringer, for foreldre kan ikke springe etter dem å si “ikke gå der, for da detter du” for hva gjør barne da? Jo det går faktisk akkuratt der du sa det ikke sko det, for det fungerer ikke slik at de bygger sine erfaringer på hva som er dine egne. De må falle på den plassen, for å forstå at der faktisk var tilfelle. Det var selvfølgelig ikke et tilfelle som vi foreldre gjorspå at skal skje. Vi flytter selvfølgelig barnet bort ifra en slik situasjon, om vi ser den komme. Men dere forstår poenget!
Slik er mitt liv også. Min tilværelse som alene mamma, kan ikke bygges på andre sine erfaringer. Det kan bygges på hva min magefølelse sier å hva erfaringene som blir bygget opp hele tiden som den mammaen jeg er. Vi er alle forskjellige foreldre, fordi vi er forskjellige mennesker. Der igjen vi kan ikke bygge våres meninger å følelser ut ifra hva andre mener, ønsker å føler. Desverre er det ofte der det skaper komflikter å vanskeligheter. Det er vanskelig for alle å akseptere noe vi ikke ønsker selv, gagner oss på de måtene vi selv ønsker eller som vi er enig i. Det er vanskelig å innfinne oss etter noe som går imot oss selv. Der igjen er det også viktig og se ut ifra alle situasjoner om hvem som faktisk kan bestemme ut ifra forskjellige situasjoner, og prøve å komme til en enighet. Desverre opplever jeg mange ganger at slike ting blir vanskelig for andre. Men vi alle må gjøre det som vi føler er rett for oss og de viktige som vi har rundt oss, nemlig de dyrebare barna våres! Vi må prøve å tenke igjennom hva som føles rett ut ifra dem, hvilke situasjoner som passer barna vi har ut ifra stadiet som de er på. Ingen kan presse små uskyldige barn til noe som ikke er rett for dem, og som vil gi dem en påvirkning som skaper usikkerhet.
Dette er det jeg hele tiden tenker på. Jeg lager mine egne spor i sanden, sammen med min datter! Mange spor fyller sanden, men det er spor ifra andre med andre sine erfaringer å liv. Jeg kan prøve å tråkke i dem, men det passer ikke mine sko, pga alle sine spor er forskjellige.
