SAMMEN ER VI STERKE

// Sammen er vi sterke & sammen skaper vi solskin tilbake i tunge tider //

De siste dagene har vert noen dager som har vert utfordrende. Det har vert en tid som har gått oss i vente som har satt mange følser i gang. Tankene har hele tide surret rundt en ting og det å sette seg ned forran pc en, har ikke vert noe som jeg har gjort mye. Jeg har vert aktiv om dagene, og sovnet på sofaen kort tid etter min datter har lagt seg for kvelden. Aktivitet har gjort at tankene rundt det som har vert vanseklig og trist har klart og holde seg på et greit nivå, slik at jeg har klart og lavere å felle tårer. Jeg har stormet rundt i huset etter søk om hver minste ting som jeg har kunnet sette fingrene mine i, slik at tiden ble brukt til aktivitet. Jeg har ligget på alle fire på gulvet og lekt som en gal med min datter, der hun ble lei før jeg rakk å bli lei. Ja jeg har gjort utrolig mye, uansett om det ikke har vert så mye å gjøre, har jeg bare funnet på masse å gjøre.

Når min datter har vert i barnehagen, har jeg likevell sprunget rundt. Sofaen har fått blitt brukt av meg når kvelden har kommet, og min datter har lagt seg etter mange utlseninger av god natt boken sin. Men kort tid etter jeg har satt meg ned i sofaen har søvnen tatt meg etter mye aktivitet, som har gjort meg utrolig trett. Det å prøve å være like aktiv som min datter er virkelig noe som tar utrolig mye engeri. Hun har et aktivitets nivå som ikke kan måle seg med ADHD x 10, eller kanskje x 100! Når jeg tenker til bake på disse dagene er det ikke rart jeg har sovnet kort tid etter min datter har lagt seg.

En telefon i går med en beskjed som vi kunne gå begge veier, var det vi ventet på. Da telfonen kom ente jeg ut i tårer og jeg følte meg plutselig tom. Tårene rant uten stopp, og en god støtte fra min mamma var jeg utrolig glad for. Jeg fikk en lang klem der hun sto og holdt rundt meg over en lenge tid. Vondt var det ikke bare for oss, men for flere rundt oss. Men hvordan det føles for de andre, er jeg ikke i stand til å klare å tenke meg til.

Beskjeden kom da jeg sto på farten og skulle hente Mina Adeline i barnehagen, men glad var jeg for at min mamma kunne tenke seg og være med og hente hun. Jeg kjente at jeg ikke klarte å gå inn blandt de andre folkene med tårevåte øyner, og ble derfor sittende og vente til min datter kom ut. Jeg kjente en glede og hun fikk smilet mitt rundt munnen da hun strålte som en sol, når hun så meg. Hun sprer så uendelig mye glede og godhet, så det triste hjerte mitt varmet hun opp i det jeg så hun og fikk hun i armene mine.

Med en tung tid i vendte som er en tid som jeg synes er skemmende, er det godt å ha de nermeste rundt seg. Det er godt å kunne ha min fantastiske datter, som sprer uendelig med glede og varmer å sprer solskin i dagene som nå er fult med trishet og redsel. Jeg hvet med meg selv at den tunge tiden som vi går i gjennom nå går bra, men det tiden før noe som en hvet skal skje, som samtidig er alvorlig er skummel. Enn har ikke kontroll på det og kan styre det selv, og det er nytt i våres omgivelser, da er det noe som automatisk blir skumelt og frykten tar oss alle.

Alle har sine dager som er tunge og alle har ting som de går igjennom som er vanskelige. Samtidig så gjør alt som vi opplever oss sterkere, men noen av hendelsenne føler jaffal jeg at vi mange kunne vert uten. Den tiden vi rundt meg går i vente er en tid jeg synes er uretferdig. Enn hører ofte om det av andre, men når det kommer så tett på hverdagen til meg og mine, blir jeg oppgitt og egositisk. Det skulle liksom ikke skje oss, det skulle ikke være et tilfelle. Alt skulle bare være flott og ingenting skulle være galt.

Jeg ønsker ikke å gå ut offentlig om hva som har hent og som har gjort våres dager og en periode fram igjennom utfordrende. Men jeg trenger å få utrykke mine følelser, og jeg trenger å få satt ord på dem. Jeg er en person som har en veldig dårlig egenskap, nettopp at jeg stenger det meste inni meg og prøver å stille opp for andre men setter meg selv på vent. Ofte gjør det at jeg ikke klarer og sette ord på ting i setninger til å få snakke fysisk, å derfor er det for meg godt å få satt der i ord som blir skrevet istedenfor.

Jeg ser fem til denne tunge dagene og tiden er over, og det bare blir solskins dager og lettere igjen. Jeg ser frem til andre rundt meg også klarer å smile et ekte og lysende flott smil, enn et smil som er satt på for at andre ikke skal spørre spørmål. Men en ting jeg er utrolig takknemlig for og som hjelper meg uendelig mye, det er å få ha min mamma og min fantastiske datter rundt meg og i livet mitt. Og med alle de humoristiske påfunnene som Mina Adeline klarer å finne på, får hun frem både latter og smil hver dag og flere ganger til dagen, uansett hvor vanskelig dagene nå er. Uansett om jeg er alene mor, så har jeg en fantastisk liten familie. Jeg ser ikke på det som at vi ikke er en hel og komplett familie, jeg ser på det som at vi er en flott liten og hel familie som er komplett.

// Legger ved et koselig bilde av Meg, Mina Adeline & Min mamma, som er tatt for en stund siden. //